SVinterled Røros AS arbeider for fullt for å få til ei snøscooterløype i Røros kommune. Arbeidet har tatt tid, men i det siste har ting begynt å komme på plass. Mange grunneiere har sagt ja til å avgi grunn, og et forslag blir etter hvert lagt fram for politikerne. Dette arbeidet ledes av en haltdaling som liker mye bedre å gå på ski, enn å kjøre snøscooter. Atle Engan er Gauldalsløypas far, og nå er han svanger med ei løype til på Røros.
I mange år var Atle Engan brannsjef på Røros. Som pensjonist har han engasjert seg for å få på plass ei rekreasjonsløype for snøscooterkjøring i Holtålen. Denne vinteren er den såkalt Gauldalsløypa i bruk, etter at kommunestyret i Holtålen sa ja til en prøvesesong vinteren 2019. Atle Engan har en dobbeltrolle i dette. Han er leder i scooterklubben i bygda, og han er hyret inn av rådmannen som rådgiver på rekreasjonsløyper for snøscooter.
Atle Engan har hatt et forhold til snøscooter lenge, selv om det første møtet endte med en liten katastrofe. Atles onkel kjøpte den tredje snøscooteren som kom til Haltdalen. Det skjedde i 1967. Bukkvold Motor kom til Haltdalen med vidunderet. Det var en 20-hesters Polaris, og onkelen fikk prøvekjøre scooteren rundt på jordet på gården. Så sa Bukkbold at gutten, som senere skulle bli scooterløypenes fra, kunne prøve scooteren en runde. Det gikk ikke bedre enn at unge Atle gikk stang inn, da han skulle kjøre igjennom ei grind. Resultatet var at den ene skia gikk ut i spagat. Bukkvold tok med seg scooteren tilbake til Røros og sveiset skaden. Den sveisede Polarisen er er fortsatt i familiens eie.
Atle Engan forbinder snøscooter først og fremst med nyttekjøring, som skyss til setre og hytter og vedkjøring. Det var i slik tjeneste Polaris fra 1967 ble brukt. Atle ble ikke selv eier av en scooter før i 1988, da han arvet scooteren etter sin far, da han gikk bort. Deretter har han byttet til nyre modeller med jevne mellomrom, og sin sjette snøscooter kjøpte han på Gummi og Maskin Elven under Rørosmartnan. Nylig var han på sin første rekreasjonstur med sin kone Anne Kari Engan.
– Det var en fantastisk tur på lørdag. Traff bare trivelige folk. Kjørte forbi en scooterkontroll også. Det er stor kontrollvirksomhet langs løypa, og dette går meget fint, sier Atle Engan til Rørosnytt.
Det var allerede tre uker før påske solgt 266 årskort og 47 dagskort på Gauldalsløypa. Det representerer 145.000 i omsetning, og det er 50.000 mer enn budsjettert.
– Det viser at slike rekreasjonsløyper er noe folk vil ha. Jeg tenker at behovet er like stort for dette på Røros. Jeg er motivert for å være med å legge til rette for det. Det er registret over 1000 snøscootere i Røros og Holtålen i dag kjører mange av de i løypene på svensk side av Riksgrensen, sier Atle Engan.
Det er etablert et firma for utvikling av snøscooterløype på Røros, og firmaet heter Vinterled Røros AS. Selskapet har ingen dominerende eier. Tømmermester Arnfinn Sorken, Trygve Larsen, Bergstadens Hotel, Leif Jørgen Hovdal holding, Røros snøscooterklubb, Hans Gunnar Elven og Ole Jørgen Kjellmark eier 10,5% av aksjene hver, mens Røros Hotell, Forselius Holding, Skancke, Tamneshalvøen invest og Idrettsparken hotell sitter med 5,3% hver. (Prosentandelene er rundet av til nærmeste hele desimal.)Vinterled Røros AS har hyrt inn Atle Engan gjennom Holtålen kommune for å bistå med tilrettelegging. Det jobbes nå for å få til et løypenett til Vauldalen og gjerne også andre leder i Røros. Samtlige grunneiere fra Vauldalen til Golfbanen er det nå inngått avtale med. På golfbanen er det gjodkjente avkjørsler, og fine muligheter for parkering. Det er en søknad inne hos Statskog for løype i Røros Vestre Statsalmenning. Det er også inne en søknad til Fjellstyre om Kvitsandområde, for å få løype helt fram til flyplassen.
Avtalene og reglene i Gauldalsløypa videreføres på Røros. Disse vurderes av flere omliggende trønderske kommuner. På sikt jobber alle de som er engasjert i dette, for å få til flere interkontinentale løyper.
– Scoterløypene gir mange lokalsamfunn et løft. I Tydal har snøscooterløypene gitt Væktarstua og butikken på Stugudalen et skikkelig løft. Nå ser vi det samme skjer i Holtålen, sier Atle Engan.
Det var 38 år til Rørosbanen ble bygd, og den store Apachehøvdingen Geronimo var 10 år, da Amneus Boghandel ble startet på Røros i 1839. I dag er Amneus Boghandel Norges eldste bokandel med sammenhørende drift. Bokhandelen på Røros ble stiftet 12 år før Bokhandlerforeningen så dagens lys. Det var 75-årsjubileum da Første Verdenskrig startet.
Handelssted
Bergstaden Røros var et handelssted av
stor betydning før Rørosbanen ble anlagt. Røros var midtpunkt og møtested for
folket i de omliggende distriktene, både på norsk og svensk side av grensen.
Det lå til rette for at dyktige
forretningsfolk kunne starte opp på Røros. Men en slik etablering var avhengig
av Røros Kobberverks ”nåde”. Partisipantskapet hadde styring med alt i bergstaden.
Slik omfattet kobberverkets jurisdiksjon også enerett til all handel når det
gjaldt omsetning i allmuen.
Kobberverket måtte etter hvert oppgi
monopolstillingen og godkjenne at private handlende kunne etablere seg.
Carl Zacharias Amnéus
Carl Zacharias Amnéus kom i ung alder
til madame Leigh på Leigh-bua Han kom som handelsbetjent etter anbefaling av
grosshandler Wikstöm som da var deleier i Ljusnedal Bruk. Carl Zacharias var
født i Østersund i 1813. Han var sønn av magasinforfatter Per Amnéus i Frösön
og hans hustru Maria, født Hedenquist fra Uddevalla.
Frem til 1838 jobbet Carl Zacharias på
Leigh-bua. Da ble et av de fire handelsprivilegier i Røros ledig. Han søkte og
fikk privilegium nummer 3. Et handelsprivilegium medførte at innehaveren
forpliktet seg til å føre alle de varer som befolkningen trengte.
Handelsmennene var også forpliktet til etter tur å underbringe reisende når det
ikke var plass i gjestgivergården.
Carl Zacharias kjøpte eiendommen til
Jokum Johnsen Bygmester, gård nr. 60 i Kjerkgata, den gang Lillegaten. De gamle
husene ble revet og nytt satt opp. I denne gården hadde Amneus Boghandel sine
lokaler frem til 1999. Carl Zacharias Amnéus åpnet forretning i 1839, i
provisoriske lokaler i naboeiendommen, senere Hans-Estens-gården.
Det første huset Carl Zacharias satte
opp på eiendommen sin i Kjerkgata var en tre etasjer høy lagerbygning. Deretter
kom hovedbygningen ut mot gata, med butikklokaler i nedre del av 1. etasjen og
privat bolig i øvre del og 2. etasje.
Når Amnéus Boghandel regner 1839 som
etableringsår, må dette sees på bakgrunn av privilegiets forpliktelser som
medførte at forretningen også skulle ha bøker på lager. Gatedøren sto som regel
åpen, også når det var sitt kaldeste midt på vinteren.
Samme året som Carl Zacharias startet
forretning, giftet han seg med Ingebertina Dahl. Hun var søsterdatter av madam
Leigh, og var også ansatt på Leigh-bua.
Per Daniel Amnéus
Carl Zacharias og Ingebertina fikk
ingen egne barn. De tok til seg brorsønnen Per Daniel Amnéus som fostersønn.
Han fikk sin opplæring i forretningen.
Carl Zacharias og Ingebertina flyttet
for godt til Funäsdalen i 1861. Han døde 13. september 1869. Ingebertina døde
2. mai 1899. Begge ligger gravlagt på Ljusnedal kirkegård.
Det var Per Daniel Amnéus som overtok
ledelsen av firmaet i Røros etter at Carl Zacharias og Ingebertina flyttet til
Funäsdalen. Etter onkelens død, overtok Per Daniel forretningen. Han endret
samtidig firmanavnet til P.D. Amnéus. Han kjøpte også forretningsgården, og i
1876 ble den bygget om.
Per Daniel var født i 1831 i Gudmundrå.
Han var sønn av kyrkoherden Anders Johan Amnéus. 12 år gammel kom han til Røros
i januar 1844. Han gjennomgikk ”skriveskolen”, ble konfirmert i 1847 og begynte
å arbeide i forretningen til onkelen.
Per Daniel begynte etter hvert å
engasjere seg mer og mer i bokbransjen. Allerede i 1852 ble firmaet medlem i
Den Norske Bokhandlerforening.
Etter at Rørosbanen kom i 1877 ble det
startet flere nye firma i Bergstaden, og konkurransen ble merkbart større. Det
ble nødvendig å finne en nisje hvor man kunne spesialisere seg og utnytte de
mulighetene som fantes. Per Daniel valgte å satse på bøker.
Røros fikk sin første avis,
Fjeldposten, i 1868. Amnéus var en av de første brukte reklame. Annonsene
inneholdt tittel på bøkene som var til salgs. Men det sto også hva bøkene
kostet. Der var Per Daniel forut for sin tid, da det først senere ble vanlig å
ta med priser i en annonse.
Foto: Privat
Per Daniel drev en allsidig bokhandel.
I en annonse har han prima ljaaer til salgs. I annonsen er det tilført at han
ønsker å kjøpe ”nogle læs hø”. Amnéus
hadde også en gammel rettighet til å selge vin, det var ingen dårlig
forretning. Den rettigheten gikk ved mannens død over til enken, som noen år
senere frasa seg rettigheten for derved å bidra til ”Ædruelighedens fremme i
Røros”. Per Daniel var gift med sin kusine, Vendla Berlin. Hun var datter av
prost Henrik Jacob Berlin i Nordmaling.
Jenny Amneus
I 1898 overtok yngste datter, Jenny
Amneus, boghandelen. Hun ledet boghandelen til å bli en god og solid
forretning. Jenny var født på Røros i 1874, hun begynte tidlig i farens butikk.
Hun ofret seg blant annet for arbeidet i Røros Sanitetsforening. Hun var i
mange år foreningens formann, og gjorde stor innsats. Jenny ble 95 år gammel.
Hun bodde hele tiden i sitt hjem i Amneusgården.
Lars Strømmevold
Lars Strømmevold kjøpte forretningen i
1918. Han var født på Strømmevolden i 1877. Som sjuåring begynte han som
”vaskarryss” på Storwartz gruver om sommeren. Om vinteren gikk han på skolen og
tok del i arbeidet på gården. I 1892 ble han lærling hos P.D. Amneus. Han
startet som dreng og ordnet med varer fra til og fra lager. Lars kom fort med i
arbeidet i boghandelen, der han fikk grundig opplæring i forretningslivets ABC.
1.august i 1896 ble Lars ansatt som
medhjelper i O. Gjeruldsens Boghandel i Oslo. Han ble godt likt av
arbeidsgiver, kolleger og kunder og rykket raskt opp til førstebetjent i
boghandelen. Han ble i Oslo til 1900, da fikk han tilbud om en bedre stilling
hos Amneus Boghandel, der han startet i september samme år.
I 1918 kjøpte Lars forretningen av
Jenny Amneus. Rundt jul det samme året, åpnet han filial på Tynset, Tynset
Bokhandel, som fort utviklet seg til en selvstendig bok og papirhandel. I mange
år var det Magna Svensson, søster til urmaker Svensson på Røros, som bestyrte
filialen. Hun jobbet over 50 år hos Amneus Boghandel. For sin innsats fikk hun
Norges Vels medalje.
Det tradisjonsrike G. Hamlanders
Bokbinderi ble innlemmet i firmaet Amneus Boghandel i 1920. Det ble drevet til
midten av 1950-tallet, da bokbindermester Bergljot Haugseth sluttet på grunn av
høy alder. Hele bokbinderiet ble senere gitt som gave til Kunstindustrimuseet,
der gamle maskiner og redskaper ble montert på nytt.
Lars Strømmevold kjøpte 1.etasje i
forretningsgården i 1950. Flere ganger ble forretningslokalene utvidet og
modernisert, samtidig som det gamle interiøret ble best mulig bevart. Lars var
en dyktig og aktiv bokhandler som helt frem til han døde i 1961, fulgte nøye
med i forretningens drift og utvikling.
Hermod Strømmevold
Ved farens bortgang ble Hermod
Strømmevold innehaver av firmaet, som fortsatte i samme gode spor som
tidligere. Hermod begynte i forretningen etter endt skolegang, bare avbrutt av ettårig
handelsutdannelse i Oslo. Han jobbet i Amneus Boghandel frem til 1981. Lars var
gift med Hedvig Engzelius.
Lars, Arnfinn og Knut
Sønnene til Hermod overtok bedriften i
1981. Brødrene Lars, Arnfinn og Knut overtok offisielt i 1982. I dag er det Knut
som driver boghandelen. Lars gikk bort for noen år siden, og Arnfinn ønsket
ikke å være med i bedriften lenger.
Knut Strømmevold
Amneus Boghandel var en av de
aller første som ble etablert i Norge. Dagens driver kjenner bare til Beyer
Bokhandel i Bergen som var etablert før. Den bokhandelen har ikke hatt
sammenhengende drift, slik som Amneus Boghandel har hatt.
Amneus Boghandel var i Kjerkgata til 1999. De holdt på å vokse ut av lokale sine. Samvirkelaget skulle bygge ut sentret, og spurte Amneus om å flytte dit.
-Det var en stor og tung avgjørelse, men følte at vi ikke hadde valg. Det skulle inn en bokhandel i sentret. Vi valgte å flytte. Det har vært en fin reise. Vi holder hele tiden på å vurdere å kunne ta i bruk lokalene i gata selv, sier Knut Strømmevold. Han legger til at de trives på senteret. På Røros er vi så heldige at kjøpesenteret ligger nære sentrumsgatene. Det er en stor fordel for både gata og senteret. De drar veksler på hverandre.
Knut tror at det fremover blir spente tider innen lokalhandel, med fokus på netthandel og endrede kjøpevaner.
-Det er viktigere enn noen gang med omstilling, og ta det riktige grepet for å være med videre. 180 frittstående år med bokhandel har nok vært 180 år med omstilling, sier Knut.
Amneus Boghandel har vært
kjedefri hele veien, det har de intensjon om å fortsette å være. Det er kundene
og bokhandelen som bestemmer vareutvalget. Det synes Knut at det er det viktig
å prøve å holde på.
Det er rundt 75 bokhandlere på
landsbasis som er frittstående. Amneus er tilsluttet et innkjøpssamarbeid som
heter Fri bokhandel.
Det er populært å gi ut lokale bøker i Røros. Knut tror at den spennende gruvehistorien som omhandler historien vår er med på å påvirke til det.
-Det er mange som er opptatt av historien vår, og skriver om det. Som lokal bokhandel er vi veldig avhengig av at det kommer ut lokale bøker, sier Strømmevold.
Grunnen til at bedriften er blitt 180 år, tror Knut er alle dyktige ansatte som firmaet har hatt oppover i tiden.
-Amneus har vært en viktig del av handelshistorien i 180 år. Jeg er ydmyk for historien. Vi er mer enn en vanlig butikk, men også som et sosialt møtepunkt, slik som andre butikker også er, sier han.
Amneus Boghandel har i dag
fire årsverk. Det er en tøff bransje med små marginer. En ting er fastboende,
men bokhandelen er utrolig avhengig av at det skjer ting på Røros. Kurs og
konferanser, turister om sommeren og at Røros er en stor hyttekommune, er viktig
for bedriften, om selger bøker, kontorartikler, gaveartikler og spill.
Historisk kilde: Jubileumsheftet til 150-årsjubileet til Amneus Boghandel i 1989, som ligger ute på Amneus Boghandel sin hjemmeside).
Driver av Amneus Boghandel, Knut Strømmevold. Foto: Tove Østby
Til alle døgnets tider og i all slags vær kan de som passerer Riksgrensen møte seksjonssjef Unni Elisabeth Tronsmed, og de andre tollerne ved Vauldal tollsted. Hvert år stopper de store mengder rusmidler og doping ved tollstedet, og nå er de på spesielt utkikk etter trailere med farlig dårlige dekk.
Foto: Tore Østby.
Det pågår en stadig diskusjon om hvordan tollerne skal være utrustet. De er Norges førstelinjeforsvar, ikke mot militære angrep, men mot flere typer kriminalitet. Da tollerne ble utstyrt med pepperspray vakte det sterke reaksjoner.
I over ett år hadde tollerne vært bevæpnet med pepperspray uten gyldig tillatelse fra politiet. Det ble i sin tid gitt en tillatelse til dette, men denne tillatelsen hadde gått for ett år siden da saken eksploderte i media.
På et annnet område der tollerne har blitt mer lik politiet, er tilbakemeldingene langt mer positive. Vauldalen var ett av tollstedene som først ble utstyrt med blålysbil.
– Prøveordningen var så vellykket at bruken av blålys er vedtatt permanent i Tolletaten. Utvalgte tollere i Tollregion Midt-Norge har gjennomført en grundig opplæring før de får stempelet i førerkortet og kan sette seg bak rattet i tjenestebilene som er rigget med blålys og sirener, sier Hilde Pettersen Ruud.
Unni Elisabeth Tronsmed. Foto: Tore Østby
Det ble gjort mange og til dels store beslag ved Vauldalen tollsted i 2018. Det ble beslaglagt blant annet 9000 liter alkohol, 21.500 sigaretter, 8 kilo snus og 3 kilo hasj.
– Vi har forsterket kontrollgruppa noe som fører til bedre resultater, sier seksjonssjef ved Vauldalen tollsted, Unni Elisabeth Tronsmed til Rørosnytt.
Røros Bergstad er et verdensarvkulturminne. UNESCO ser på det unike trehusmiljøet og arven etter gruvedriften som så viktig at det bør bevares og tas vare på i all overskuelig framtid. Da kaster man ikke gamle historiske vinduer. Derfor har Riksantikvaren og fylkesutvalget i Trøndelag satt foten ned for å ta bort grensen -1960- som et markant skille for vinduer med og uten historisk verdi. I planutvalget på Røros var det dessverre flertall for det motsatte. Vinduer laget før denne tid har gjerne stor del av tradisjonelt håndverk i seg, og bør restaureres, det får man både faglig og økonomisk støtte til. Og resultatet blir utmerket. Utover på -60 tallet ble vindusproduksjonen industriell, og har derved mindre verneverdi. Inni i et hus i den antikvariske vernesona kan man forøvrig gjøre -akkurat- som man vil, hvis ikke huset er totalfredet, og det er det de færreste som er.
Den største utfordringen med at få mennesker bor i sentrum, er de ca.120 husa som er feriebolig, og dermed står tomme det meste av året. De fleste, men ikke alle, er faktisk lovlige feriehus pga untaket fra boplikten ved arv, det untaket må fjernes før Røros sentrum blir en spøkelsesby. Det betyr ikke at de som arver må bo der selv, men at minst en person må ha bostedsadresse der. Hus trenger folk, og folk trenger hus.
Det argumenteres med at lokaldemokratiet settes til side hvis man ikke kan bestemme lokalt hvilke vinduer som kan skiftes. Vel, det samme prinsippet gjelder jo også f.eks. bemanningsnorm i barnehage og skole, at eldre på sykehjem skal ha enerom og eget bad ved nybygg, osv osv. Lista er nærmest uendelig. Og intensjonen er å sikre en nasjonal minstestandard uansett hvor du bor. Mange faglige føringer og forpliktelser ligger i bunn i det å være et verdensarvsted også, heldigvis. Det å bo i et verdensarvsted er et privilegium, riktignok med noen utfordringer, men utfordringer som har gode løsninger, hvis man vil se dem.
I påsken har Røros Dyreklinikk det samme tilbudet som vanlig. Men de får som regel mer å gjøre på grunn av at det er mye folk på Røros i påsken, og mange påsketurister har med seg kjæledyr på hytta.
Sårskader
De som jobber på
dyreklinikken ser en del sårskader i løpet av en påske. Av kjæledyr på påsketur
er det hunden som er mest utsatt for sårskader, eller andre skader. Hunden kan
få sårskader fra stålkanter på ski. Det er ofte skareføre i påsken, tidlig på morgen
så blir det bløtere utover dagen og hunden tråkker igjennom. Hunder kan bli
solbrent, få øyeskader eller bli solblinde. Hunder
kan også få skrubbsår, såre poter, eller bli slitne.
Hunder kan som mennesker ha behov for solbriller og solkrem. Dyreklinikken har det meste til hund, bl.a. solkrem og solbriller. Dersom man har med hund på påsketur er det lurt å ha med potesokker og labbefett. Man kan unngå mye med å smøre og stelle godt selv. Når huden på potene er i god stand tåler de mer.
I påsken får Dyreklinikken
også inn hunder som har fått vondt i poter, eller fått vondt andre steder i
kroppen. Det er viktig at man husker å ta med mat og drikke til hunden når man
er på skitur. Turen bør være tilpasset kapasiteten til hunden. Huske på at
hunden må springe både oppover og nedover bakker.
Hver påske får Røros Dyreklinikk inn hund som er blitt kjørt over av ski med stålkant. Når man skal kontakte hjelp avhenger av hvor vant man er til å stelle skader selv. Men dersom hunden blør mye, såret er åpent, veldig vondt, hunden halter eller såret er stort bør man kontakte hjelp. Eventuelt kan man komme for på få en vurdering på om det skal sys eller ikke.
– Er såret mer enn en cm bør man tenke på å komme. Det spørs også hvor på foten det er, om det er mye sener og ledd i området der såret er. Om det er overflatisk og dypt. Det kan være mer alvorlig enn det ser ut som. Bedre å komme tidlig enn sent. Vi Svarer også på spørsmål på telefon. Hunder er gode til å skjule smerte, sier veterinærene ved Røros Dyreklinikk.
De legger til at man bør ha med seg førsthjelputstyr for å kunne skylle og rense sår. Ha med sokker til å ha på dersom det blir sår. Ha med dekken og hvilepose, så hunden er varm som oss. Niste, klær, førstehjelpsutstyr og labbefett bør være med i sekken. Husk å ta med nok mat til hunden på tur.
Magetrøbbel
Er man på hytta kan hunder
ofte få mageproblemer. Kanskje får de mat de ikke er vant til å få for eksempel
matrester. Veterinærene anbefaler å gi den maten hunden er vant til å få.
Hunder kan få diare av ting
de finner ute selv. Veterinærene anbefaler å ta med Probiotika. Pass på at
hunden får nok drikke når den er på tur. Har man med kokeapparat kan man smelte
snø. Husk at hunder ikke tåler sjokolade. Ingen Kvik-lunsj til hunden.
Røros Dyreklinikk har åpent de tre første dagene i påskeuken. De anbefaler å ta kontakt så tidlig som mulig. De har erfaring med at det tetter seg til jo nærmere man kommer røddagene. På helligdagene har dyreklinikken stengt, da må man ringe den kommunale vakten for å få hjelp.
-Selen må passe til hunden, den kan få gnagsår og feilbelastninger. Ikke så lurt å arve sele fra forrige hund. Og husk båndtvang fra 1. April, sier veterinærene.
Viser til leserinnlegget til Isak Veierud Busch den 09.04.19 i Rørosnytt vedrørende fylkeskommunens tilbakemelding på Planutvalgets vedtak til reguleringsbestemmelsen 12.1.6 i ny sentrumsplan.
Heldigvis har vi i Norge organisert oss sånn, at når folkevalgte ikke tar vare på nasjonale verdier, og i dette tilfellet også verdier av interesse for hele verden, så griper Fylkeskommune og Riksantikvar inn.
Jeg bor selv i et gammelt hus innenfor vernesonen og opplever ikke at det er vanskelig å forholde seg til vernebestemmelsene slik de er i dag. Snarere tvert imot opplever jeg at kommunen har gode tilskuddsordninger som Uthusprosjektet og stor velvilje til å hjelpe en å ta vare på bygningene i verdensarven.
Som Eli Høsøien skrev i et leserinnlegg i Retten for en tid tilbake har vi fått nye barnefamilier som naboer. Så vidt jeg kan se så tømmes ikke sentrum for beboere. Hvis man skal gjøre noe for at flere skal bo i sentrum vil det første være å følge opp boplikten.
Det er viktig at vi har forutsigbare bestemmelser, så man vet hva man har å forholde seg til. Slik bestemmelsen er formulert, i ny sentrumsplan, skal det skjønnsmessig vurderes i hvert enkelt tilfelle hvilken verdi bygningsdelen har, og om en eventuell kopi av vinduene er en god nok kopi. Det gir lite forutsigbarhet for huseiere.
Når det gjelder verdensarven og ICOMOS handler det om autentisitet. Røros har mistet mange gamle vinduer. Det er derfor veldig viktig at vi tar godt vare på de få som er igjen. Vinduer er en viktig del av fasadeuttrykket og en bygning, og er verdifullt som kilde.
Det er flere muligheter for hvordan vinduer kan oppnå bedre isoleringsevne uten at det gamle vinduet skiftes ut. Det er også mulig å få tilskudd til reparasjon og innsetting av varevinduer. Ved istandsetting av gamle vinduet er man med å bevarer viktige autentiske bygningsdeler og i tillegg sparer man miljøet for unødvendig CO2 belastning.
Det er lov å gjøre feil og en bør da også få lov å rette opp igjen, det må gjelder alle. Det er åpenbart at noen feil har større konsekvenser enn andre. Særlig når man snakker om en feil som rammer en stor del av lokalbefolkningen og engasjerer en enda større del av lokalbefolkningen. Det jeg synes som er interessant med tanken på framtiden er hvordan i all verden er det mulig å havne opp i en situasjon som lokalsamfunnet (altså vi) har kommet i når det gjelder eiendomsskatten. Situasjonen viser seg å være enorm ressurskrevende og til tider ubehagelig for både administrasjonen, politikere og skattytere. Noe som flere har påpekt gjerne kunne være foruten og det skjønner jeg veldig godt. Men det som er enda verre, mener jeg, er at tilliten i ‘kommunen’ ble virkelig satt på spill. Som påtroppende lokalpolitikker tar jeg det på alvor, det er nemlig jeg som framtidig folkevalgt som skal få delansvaret for å forvalte akkurat denne tillitten.
Som forberedning til min framtidige rolle har jeg gjort meg noen betraktninger rundt hvordan vi som lokalsamfunn har kommet i akkurat denne situasjonen rundt eiendomsskatt. En klassisk årsak-konsekvens spørsmål, spør du meg.
Jeg har fulgt lokalpolitikken på Røros over flere år og ble mer og mer fascinert over hvordan politiskstyring blir gjennomført her i Bergstaden og konsekvensene den får. Jeg har i perioder snakket med mange av de tidligere og nåværende politikkere på kryss og tvers av partiene, lest meg opp og ikke minst har reflektert selv. Det gjør vondt å måtte innrømme at jeg tviler på om lokaldemokratiet blir i vare tått godt nok på Røros og om det som vedtas er gjennomgått godt nok. For å ta det førstnevnte først, alle kommunestyre representanter må sitte til enhver tid på samme informasjonen (når det gjelder saker som kommer opp til beslutning) og saksdokumentene må sendes ut innenfor de gjeldene frister. Dette er en forutsetning som bør være ufravikelig. Jeg vil gå så langt at når det ikke er på plass at lokaldemokratiet ikke kan fungere. Jeg har sett ved flere anledninger i en del saker hvor det er påpekt fra opposisjonen at utsendelse av saksdokumentene ikke har vært fullstendig eller for sent og det er da bare de sakene opposisjonen har tatt opp under saksbehandlingen. Jeg ser det som en ren trussel for lokaldemokratiet siden en lokal folkevalgt jobber mer eller mindre på dugnad ved siden av en vanlig jobb, et familie og sosialt liv. For å kunne komme godt forberedt til et kommunestyremøte trenger en forutsigbarhet da en er nødt til å kunne planlegge for at tiden strekker til alt. Blir den muligheten fratatt oppstår det en informasjonsulikhet som ikke tjener demokratiet og begrenser samtidig mulighetene for en saklig debatt. Altså en tydelig sammenheng mellom årsak og konsekvens.
Da kommer jeg til andre punktet, jeg tviler om sakene som kommer opp i kommunestyre og som blir gjort en vedtak i er bestandig gjennomgått og belyst godt nok. Her er det en del aspekter som henger nær sammen med informasjonsflyten (fra administrasjonen) og muligheten til å sette seg inn i sakene (av folkevalgte) slik at det er mulig å stille de riktige spørsmålene og kommer til en saklig debatt. Den som sitter ved makten har et ekstra stort ansvar her, spør du meg og bør være veldig bevist på ansvaret, vedkommende blir nemlig lønnet til jobben og har dermed en større mulighet å sette seg inn i saker av naturlige årsaker. Jeg ble gjort oppmerksom på og har signalisert selv at opposisjonen ofte blir plassert i en situasjon der de ligger på etterskudd grunnet informasjonsulikhet med en fraværende saklig debatt som konsekvens (årsak og konsekvens igjen). I tillegg kan konsekvensene bli enda større, situasjonen rundt eiendomsskatt er her et tydelig eksempel på. Noen betraktninger jeg har gjort meg: Har saksframlegging vært fullstendig? Hva er f.eks. grunnen at i saksframleggingen det ikke har kommet tydelig fram om noen andre muligheter til å justere skatteverdigrunnlaget? Kommunen trengte ikke å taksere på nytt, de KAN gjøre det. Det er fult mulig å justere skatteverdigrunnlaget ved f.eks. en kontorjustering så vidt jeg vet. Eller tar ligningsverdien som utgangspunkt. Kanskje hadde det vært en enkel måte å unngå en krevende, vanskelig og kostbar runde med taksering. Nå er jeg absolutt ikke allvitende så kanskje det ligger plausible faglige grunner til grunn for å ikke går inn for en kontorjustering eller en ligningsverdimodell og er det derfor det ikke har vært tydelig belyst i saksframleggingen. Helt greit men da burde man legge til rette for at takseringer kan gjøres på en god måte gjennom f.eks. forsikrer seg at retningslinjene for taksering er gode nok. Det er noe jeg sterk i tvil om det har blitt gjort gitt de store feil utslag vi er nå vitne til…
Jeg deler absolutt ordføreren sin bekymring å kunne miste retten til å kunne utskrive eiendomsskatt for 2019 i Røros kommune og konsekvensene det ville fa på kort sikt for hele samfunnet. Igjen en klassisk årsak – konsekvens spørsmål. Jeg ser det hele som en akkumulering av feilgrep som gjør at vi har kommet i den situasjonen der vi risikere å miste retten til å utskrive eiendomsskatt. Det er ikke forslaget fra opposisjonen som er fremmet i siste kommunestyremøtet som er trusselen her, spør du meg. Å utskrive eiendomsskatt som er så mangelfull at jeg kan tenke meg at det er tvilsomt om den fyller kravene til en gyldig utskriving i det hele tatt. Det som bekymrer meg enda mer er å nekte opposisjonen stemming over et fremmet forslag. Det er ikke et lokaldemokrati verdig, uansett konsekvensene. Man kan ikke ofre demokratiet til å rette opp sine egne feil.
Her skal det store endringer til for å sikre at demokratiet fungerer som det skal, mener jeg. Endringer blir lettest å gjennomføre ved å ta drastiske valg, i politisk forstand snakker vi da om at det skal til et makt skifte der de som har sittet ved makten i flere tiår og handler kanskje ut fra en vane, flytter til opposisjonen sine benker. Da blir perspektivet annenledes for alle, jeg kan ikke se for meg noe annet at det bør være en berikelse for alle de det gjelder og noe jeg mener samfunnet vil ha godt av i en periode! Jeg synes at det er absolutt verdt å prøve og håper at det er flere av Røros sine innbyggere er enig i det!
Da jeg takket ‘ja’ til å stille på Røros Høyres sin liste var jeg innstilt på å bruke en god del tid i neste perioden på lokalpolitikken og sette meg grundig inn i de ulike sakene som skal behandles, men det er noe en bare kan når forutsetningene er tilstede. Fra hvilken benk jeg kommer til å bruke tiden min på i lokalpolitikken er velgerne som bestemmer 9. september.
09.30 la Steffen Fosseid (22) ut på en svært lang løpetur. I løpet av 8 dager, skal han følge Glomma helt fra Glåmos til utløpet i Fredrikstad. Det betyr at han skal legge bak seg mellom 1,5 og 2 maratonløp hver dag.
Steffen Fosseid er kjent for å legge ut på lange løp. Han løp fra hjembygda Brandval til Fredrikstad i fjor. Han ble Norgeskjent i 2016, da han gjorde sitt første forsøk på å løpe Brandval Fredrikstad. Den gangen ble han fulgt av God Morgen Norge på TV2.
I 2016 måtte han bryte etter 130 kilometer. I 2018 kom han helt i mål, og nå skal han løpe mer enn tre ganger så langt. Rørosnytt møtte den spreke Kongsvingermannen rett før start.
Nederst i Kjerkgata ligger butikken Villmarka Røros. Ukene før påske og påskeuken er gode uker for butikken som selger tur-, fritids- og jaktklær, turutstyr og sko til hele familien.
Ullundertøy
En populær
vare nå til påske er ullundertøy.
– Vi selger vanvittig mye Aclima-ull. Det er et norsk merke som i år fyller hele 80 år. Folk som ferdes mye ute, vet hva Aclima er. Stadig flere oppdager den gode kvaliteten på ullundertøyet, som finnes til både barn og voksen. I påsken kjøpes ikke Aclima bare av dem som skal ut på lang fjelltur. Vi mistenker nok at noen kjøper det for å se bra ut på hytta, sier daglig leder hos Villmarka Røros, Merethe Sommer, med et smil.
På laget har Aclima fått med seg Lars Monsen til å lage sin egen kolleksjon. Lars Monsen stikker alltid innom Villmarka når han er på Røros. Det synes betjeningen er trivelig.
Anorakk
Anorakk er kommet stort tilbake som påskebekledning. Den har tradisjonell design med skinnkant og gjerne norsk flagg, men ellers er det ikke mye som minner om anorakken fra gamle dager. Anorakkene du finner hos Villmarka er i et mykt stretchstoff, med membran og de finnes i mange fine farger og modeller.
Turutstyr
Villmarka har også mye turutstyr. Det er nå tursesongen for alvor sparkes i gang.
– Vi har alt man trenger til turen. Skal du ut nå i påska har vi blant annet vintertelt og dunsovepose. Så om det skulle bli 20 minus går det likevel greit å være på tur, sier Merethe.
Men butikken har også utstyr for de som bare skal ut å drikke kakao i snøfonna. For eksempel pølsepinner, termos og treartikler.
– Det er litt i tiden at man skal bruke naturprodukter og ikke plast. Og treproduktene er miljøvennlige og holdbare, sier Merethe.
Villmarka selger for tiden veldig mye turutstyr. Det har blitt en trend å være ute. Det tror Merethe blant annet skyldes TV-programmer
som handler om det å være ute i naturen.
Handel
i gata
Villmarka Røros har drevet butikk i gata i hele 29 år, og er dermed en av butikkene med lengst fartstid på Røros. For noen år siden flyttet de til nye, store lokaler nederst i Kjerkgata, og butikken har for tiden 6 ansatte. Butikken har vært med på både opp og nedturer i gata. Da Domus kjøpesenter bygde ut og ”alt” flyttet dit, Nille, Amneus, gullsmed og apoteket, skapte det bekymringer. Det viste seg å være helt ubegrunnet.
– Det siste året har vi igjen mistet mange verdifulle butikker i gata, men vi har stor tro på at det kommer til å gå bra denne gangen også, sier Merethe.
Hun roser alle arrangementene og aktivitetene som er på Røros i løpet av et år.
– Man har virkelig muligheter når en driver butikk på Røros. Her er det mye som skjer hele tiden; arrangement som trekker folk til gata. Samtidig har vi en stor og lojal kundegruppe i rørosingene og hyttefolket. Alt dette gjør at det er en fryd å drive butikk i gata, sier Merethe.
Veien
videre
Villmarka er en familiebedrift, som ble startet av Merethe sin mor, Helene Floor. Moren er fortsatt med i butikken, men Merethe tok over som daglig leder for 7 år siden. Merethe har vært med i butikken siden hun var lita. Da hun begynte på skolen var hun innom og gjorde noen småjobber etter skolen. Etter hvert ble det sommerjobb i butikken. Men det har ikke bare vært butikkarbeid for Merethe. Hun har bodd 10 år i Trondheim, og er utdannet geograf. Hun har bachelor i geografi og antropologi. I dag er hun glad for at hun valgte å følge i morens fotspor.
Merethe er opptatt av at man hele tiden må utvikle bedriften. Butikken har nå fått nettbutikk, og de har opplevd bra respons også der. Hun håper nettbutikken blir et godt supplement til butikken i gata. De har likevel størst fokus på den fysiske butikken, og har i senere tid åpnet både lekekrok for de minste og større turavdeling. Målet er hele tiden å gi kundene en god opplevelse når de kommer innom butikken.
Modeller fra Villmarka Røros, og vokalist Snorre Ryen Tøndel under Stas på Staa høsten 2018. Foto: Tove Østby
I vår kommer Stortinget til å vedta en lovendring, som gir alle skolebarn i Norge rett til gratis leirskole. Det siste året fikk 20% av norske elever ikke tilbud om leirskole. Mange av de som fikk et tilbud, fikk det med en egenandel betalt av foreldrene. Elevene ved Rørosskolene var blant dem.
Regjeringen varslet at lovendringen i september i fjor. Lovforslaget ble lagt fram i statsråd 10. april, som en del av forslag om endringer i Opplæringsloven, og skal behandles i Utdannings- og forskningskomiteen. Regjeringen har flertall i Stortinget og forslaget kommer derfor til å bli vedtatt. Det er ikke klart om lovendringen vil medføre ekstra bevilgninger til kommunene, som må betale regningen for leirskoleoppholdene.
På Storwartz får leirskoleelevene spennende dager midt i gruvehistorien. Foto: Tove Østby,
Lovendringen kan gi leirskoler nye elever, og en av dem er Storwartz leirskole på Røros. Leirskolen, ble etablert i 1990, og tilbyr elevene et opphold fullspekket med gruvehistorie. Lovendringen kommer trolig til å tre i kraft fra nyttår, og neste år kan flere klasser finne veien til Røros.
Krav til oppholdet/turen:
Turen må ha en varighet på minst tre overnattinger
En del av aktivitetene på turen skal være opplæring
Omfanget av opplæringen skal være av et slikt omfang at det tilsvarer det omfanget opplæringen ville ha hatt dersom elevene i stedet var på skolen (samme omfang som om de var på skolen)
