For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.
Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement or Månedsabonnement.
For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.
Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement or Månedsabonnement.
For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.
Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement or Månedsabonnement.
For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.
Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement or Månedsabonnement.
For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.
Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement or Månedsabonnement.
Leserinnlegg av Stein Petter Haugen
Og ferdes i naturen har en stor verdi. Enten det er på fisketur, jakttur, telttur eller rett og slett bare det å gå en tur i skogen er sunt både fysisk og psykisk. Uansett hvor du ferdes i landet er sjansen for at du går i en statsskog eid eiendom stor. Dessverre er dette satt på spill de siste årene og siste regjeringer.
På statsskog sine hjemmesider kan vi lese følgende « Statskog forvalter og utvikler statlige skog- og fjelleiendommer. Totalt forvalter Statskog 59 millioner dekar eiendom på vegne av fellesskapet. Dette utgjør en femtedel av Fastlands-Norge. Eiendommene skal drives bærekraftig med hensyn til naturvern, friluftsliv og tilfredsstillende økonomisk resultat»
Detter betyr i praksis at alle som bor i dette landet har like muligheter til tilgang på jakt, fiske og hytteleie uansett hvor du bor i dette landet. Hva kan da konsekvensen bli om man selger eiendommene til private? Jo det betyr i klartekst at store eiendommer blir samlet på privates hender og forringer muligheten for at alle kan få tilgang til jakt, fiske og hytter. I verste fall kan dette bety at jakt , fiske og hytteleie blir så dyrt at folk rett og slett ikke har råd til å dyrke sin hobby og lidenskap.
Min store lidenskap er elgjakt noe jeg ikke er alene om å ha. Og ha en garantist for at man kan få jakte elg med gode venner og hundene er noe som betyr livskvalitet for meg personlig. Når Statsskog selger unna flere og flere eiendommer betyr det at flere og flere jegere konkurrer om de samme jaktmarkedene. Markeder som allerede er hardt presset og som gjør at færre jegere får jaktet.
Ekstra ille er det at Statsskog nekter å offentliggjøre hvem de har solgt disse eiendommene til. Det er etter mitt skjønn noe de burde gjøre for at offentligheten skal få rede på hvem som har kjøpt disse eiendommene som egentlig tilhører oss alle. Dette begrunner de med at de ikke vil bidra til å tilfredsstille folks nysgjerrighet og at folk selv får finne denne informasjonen ved å kontakte kartverket. Kartverket derimot avviser dette. Så hvor skal man da henvende seg Statsskog?
Det kan virke som at Statsskog har glemt at i Norge har vi lov som forplikter statlige selskap er og være åpne om informasjon og dokumenter. Statsskog er en offentlig virksomhet som etter mitt syn faller innfor lov om offentlig innsyn.
Det er et utrykk som heter at alt kan ikke måles i penger. Verdien av friluftsliv, jakt, fiske, ro og rekreasjon i skogen og på fjellet er noe som absolutt ikke kan måles i penger. Dessverre virker det som om regjeringen mener det motsatte å ser raske penger og profitt i vår allés kulturarv. Min apell til regjeringen og Statsskog er. Stopp salget av skogen og fjellet å la nåværende og fremtidige generasjoner få ta ta del i skogens og fjellets gleder og muligheter.
Stein Petter Haugen, leder Røros Senterparti
For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.
Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement or Månedsabonnement.
Kommentar til høringsuttalelse angående skolenedleggelser i Glåmos og Brekken
Glåmos Idrettslag ser med forferdelse at skola i bygda er anbefalt lagt ned. Den kommende generasjon er foreslått flytta til videre skolegang på Røros omtrent helt uten videre. Selve livsnerven i et lite og sårbart grendesamfunn skal forflyttes vekk fra sitt kjente og trygge nærmiljø, og dette kan ikke vi som idrettslag sitte rolig og se på.
Det er en kjent sak at befolkning og foreningsliv er tett knyttet sammen med hverandre. Tar vi bort det ene blir det heller ikke mye igjen av det andre. Hele familier er involvert, hele lokalsamfunnet forøvrig, ikke bare for å knyte fotballsko, smøre ski eller frakte de håpefulle hit og dit. Skiløyper til serierenn skal prepareres, ungene må ha trenere innen de ulike grenene, fotballbanen må klippes og holdes ved like, og vi våger samtidig påstanden om at vi har distriktets fineste naturgressbane, bare så det er sagt. Saft skal blandes, vafler stekes og kaker bakes, alpinbakken skal prepareres, premier skal bestilles og alt av papirer og regler og dialoger med de ulike forbund skal etterfølges og være i orden. Vi kunne fortsatt i det uendelige. Å vise til antall dugnadstimer som legges ned ila et år er omtrent umulig og heller ikke det som er viktigst. Et sterkt ønske om å få til noe for bygdas beste teller aller mest! Å kunne tilby et variert og godt tilbud til bygdas barn og unge kommer hakk i hæl. Til en rimelig pris, slik at ikke økonomi skal være et hinder for å føle mestring og samhold i sitt nærmiljø. Det finnes forøvrig nok eksempler på det motsatte.
Glåmos Idrettslag fyller 75 år i oktober og er et aktivt lag med sine 251 medlemmer og mange grupper. Vi tillater oss å nevne alle som en for opplysningens skyld:
Det er ikke til å stikke under en stol at barna på Glåmos og grendene rundt er den største brukergruppen av disse tilbudene. Og slik vil vi at det fortsatt skal være! En skolenedleggelse vil i ytterste konsekvens være kroken på døra for mange av våre tilbud, og i verste fall en sterk forringelse av hele vår aktivitet og eksistens og en sakte død for mye av det dugnadsbaserte foreningslivet i hele bygda. Vi viser mer enn gjerne til et eksempel på det, basert på klare fakta, da fotballgruppa hadde aldersbestemte lag i ungdomsskolealder før ungdomstrinnet ble flytta til Røros år 2000. Da hadde vi fulle lag og flere reserver. Ungdommen var fortvilet og lei seg over å forlate Glåmos og med det ikke kunne stille lag i Glåmostrøya, men de ønsket naturlig nok å fortsette i idretten sammen med vennene sine. Noe vi forstår fullt og helt, og det er slett ikke ungdommens feil! Dette viser svært godt hva slike sentraliseringstiltak fører til, og det er vi sterkt imot!
Vi mener anbefalingen fra kommunedirektør og kommunalsjef er gjort uten å se hele bildet, og at de har trådt veldig feil. En skolenedleggelse vil aldri være en berikelse for noen på noe slags vis. Å mene det motsatte er selvfølgelig lov, men det er da basert på feil antagelser og grunnlag og det får den enkelte selv stå for.
Vår bønn til Røros Kommune er derfor Fjellvettregel nr 8:
«VEND I TIDE- DET ER INGEN SKAM Å SNU!»
Med hilsen
Styret i Glåmos Idrettslag
Hilde Silderen
Gunhild Kverneng
Anne Grete Viken
For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.
Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement or Månedsabonnement.
Leserinnlegg av Tove Iren Gløtheim Ryttervoll
Jeg må bare skrive litt om hvordan det er å bo på bygda i Røros Kommune om dagen. Nok en gang er skolenedleggelse en trussel. Jeg er en utflyttet Glåmosing som er så heldig og bor skikkelig sentralt, midt imellom Glåmos og Brekken. Rundt oss har vi et herlig bygdemiljø, med det vi trenger for å ha det godt. Det er gode aktiviteter for barn og unge og mye aktivitetstilbud for voksne.
I 2008 startet Kalsa Gårdsbakeri. Jeg hadde lyst å til å skape noe hjemme på gården, i tillegg til mjølkeproduksjonen. Jeg har 4 barn og hadde lyst til å være mer hjemme med barna som var 3, 5, 9, og 16 år. Jobben på Røros ble sagt opp. Jeg visste mamma hadde verdens beste oppskrift på lemse, og ville bruke denne. Fra 2011 ble bakinga flyttet til den restaurerte Såmmårstuggu fra 1700 tallet. Vi har hatt en fin utvikling på bakeriet. I fjor var det 8 som mottok lønn, fra oss. 5 av de er ungdom som hadde sommerjobb.
Kalsa Gårdsbakeri AS er i stadig utvikling og har mottatt vekstmidler fra Innovasjon Norge. Vi har fått satt i stand den gamle smia gjennom uthusprosjektet. Nå er vi godt i gang med å sette i stand såmmårfjøset på gården fra 1857. Vi ønsker å sette gjestene tilbake i tid. De skal få oppleve mestring og læring i kombinasjon med god tradisjonsmat. Kalver og kyr vil gå i nærheten. Målgruppene våre er barnefamilier, grupper og andre som er opptatt av tradisjoner. Motivasjonen har vært stor og vi står på hver dag for å komme videre i prosjektet. Vi er veldig opptatt av å skape mer aktivitet i bygda vår.
Så kom anbefalingen fra kommunedirektøren om at grendaskolene bør legges ned. Da fikk vi oss en skikkelig nedtur… Gubben og jeg begynner å bli litt oppi åra, og hvordan blir for de som eventuelt vil ta over?? Blir dette aktuelt når det ikke er skole her lengre??? Er det verdt å legge ned så mye jobb for noe som blir borte etter hvert???
I Brekken skolekrets er det 24 aktive gårdsbruk, 15 produserer mjølk, 3 storfekjøtt, 5 har sau og en har hjort. I Glåmos skolekrets er det 16 aktive gårdsbruk. Det er 12 mjølkebønder, to har kjøttfe og to har sau. Flere har også tilleggsnæring på gården. De fleste gårdene har over et årsverk. Hver gård sysselsetter i gjennomsnitt 3-4 årsverk for andre: Til foredling, transport, leverandører av utstyr og rekvisita, dyrleger, håndverkere, entreprenører, regnskapskontor, rådgivere med flere.
Kan vi ikke sette oss ned sammen, å utvikle hele Røros kommune?
Kommunen burde legge mer til rette for de som ønsker å bosette seg i bygdene. Det snakkes mye om at det nesten ikke finnes tomter i kommunen. Så vidt jeg vet er det et regulert boligfelt på Glåmos. Glåmos har et rikt aktivitetstilbud for både barn og voksne.
Som utflyttet glåmosing får jeg tårer i øyekroken når jeg kjører forbi og ser skola, som kanskje snart blir stengt for godt, fordi noen ikke ser verdien av et levende bygdesamfunn. Jeg hadde en utrolig fin oppvekst på Glåmos!
I Brekken er det mangel på boliger for unge som ønsker å bli boende i bygda. Det skulle vært bygd er et hus med flere leiligheter i, eller eventuelt bygd om det gamle kommunehuset. Dette kunne også vært interessant for eldre som ønsker en mindre bolig. Det har også gitt muligheten for folk utenfra, som har lyst til å prøve å bo i Brekken. Det er stor pågang når hus skal selges i Brekken, og alle blir solgt til ungdommer.
Det er veldig viktig at kommunen følger opp slik at boplikten blir overholdt!
Noen av de som ønsker å flytte til Brekken ønsker ikke å bo i boligfelt. De vil ha mer luft rundt seg. Det viser seg å være vanskelig å bygge der de ønsker. Der grunneiere tilbyr tomt, er det vanskelig å få bygge på grunn av jordvernet. Her synes jeg kommunen må strekke seg langt, for å komme potensielle innbyggerne i møte. Det er ikke så stor nytte av å ha flere områder for potensiell nydyrking, om ingen er igjen for å drifte gårdene. Det blir ikke så mye verdi om det gror igjen.
Det er god økonomi å ha flest mulig barn i en kommune og da må vi legge til rette for at flest mulig vil bo i kommunen vår. Alle vil ikke bo i Røros Sentrum.
Brekken har mange aktiviteter hele året, for barn og unge. I og rundt skola, barnehagen og kunstgrasbanen, som er hjertet i bygda.
Min store drøm er at vi sammen i hele kommunen setter oss ned rundt samme bord og diskuterer mulighetene vi har, som er så heldige å bo i Røros Kommune.
Vi har så store muligheter! De må utnyttes!
Gårdskjerring, baker og mamma. Tove Iren Gløtheim Ryttervoll