Kronikk

Gratulerer med dagen Eiliv!

av

Eiliv Grue, Volaveien 11, 7374 Røros, blir 90 år den 3. juli.

Han er utdannet lærer, blant annet med en mastergrad fra University of California i Santa Barbara, det ledende universitetet i USA innen undervisning og forskning, og har jobbet både som lærer og rektor ved flere skoler rundt om i landet, senere også blant annet som prosjektleder i det tidligere Kirke- og underviningsdepatementet. Han har også fått med seg et liv, både som redaktør og forlagssjef, før han pensjonerte seg og flyttet til Røros. 

Her har han først og femst markert seg som en av våre fremste Johan Falkberget-kjennere. Han har kjempet for å få et Falkberget-senter i Røros, levert inngående analyser av Falkbergets tre hovedverk;  Den fjerde nattevakt, Christianus Sextus og Nattens brød. I tillegg har han, sammen med Carl Lauritz Lund-Iversen, forsket på og samlet inn resultatet av Johan Falkbergets lange og innholdsrike arbeid som poet og lyriker, og utgitt «Johan Falkberget Samlede dikt». Boken, på over 300 sider,  kom ut i 2017 og markerte samtidig at det var 50 år siden Falkberget døde. 

Tre år senere kom Grues mest nyskapende verk, «Mysteriet Kølfogden Falkbergets sjelevenn». Mange har undret seg over Kølfogdens rolle i Nattens brød og hans kontakt med An-Magritt, men ingen har som Grue analysert hans rolle både som en katalysator og som en fadder for utviklingen av en av vår litteraturs sterkeste kvinneskikkelser. Så spesiell var Kølfogdens rolle at komponist Wolfgang Plagge ville se på muligheten til å sette musikk til hans rolle i romanen, og som Grue selv skriver om at det er Kølfogden «som leder eposet fram til det godes seier! Det er han som gir Nattens brød den overnaturlige kammertonen.» Det ble da også i første omgang en kammeropera med premiere på Røros, og det innlysende og nyskapende i Grues arbeid, har gjort sitt til at Plagge nå arbeider med skive og komponerer videre det hele til et full operaoppsetting.

Selv om Kølfogden-boken er blitt hans siste bokverk, må det nevnes at han har stått for rundt 30 bokutgivelser gjennom sitt lange liv. Mange av dem er faktabøker fra hans liv som undervisningsmann, men også et par bøker om kristne legender og fortellinger. En egen diktsamling er det også blitt, «frå løynde kjelder», og som kom ut for tre år siden. 

Selv om han ikke regner med å komme med noen flere bokutgivelser, har han ikke sluttet å skrive. Fortsatt kommer det ut små undrings- og refleksjonsdikt, ofte med en kristen undertone, om og over opplevelser gjennom et langt og rikt liv. 

Og det siste diktet fra hans hånd er nok ennå ikke skrevet. 

                                                                                                                                  Jon Høsøien

Når reinen er der den ikke skal være

av

Grunneiere, bønder og reineiere skal alle kunne utøve sine viktige næringer, side ved side og i samarbeid med hverandre. Dessverre har vi i fjellregionen sett eksempler på at rein på avveie utfordrer dette bildet, både i Trøndelag, Innlandet og i grenselandet mot Sverige.

Publisert 06.06.2024

Store arealer kreves for at reinsdyra kan leve naturlig og for at næringa kan være bærekraftig. Store områder til tross, reinen kan finne på å forville seg dit den ikke hører hjemme. En reinflokk kan skade avlinga på et jorde og det er i tillegg i reineierens egen interesse å ha kontroll på flokken.

Statsforvalteren har en sentral rolle for å sikre at lover og regler følges, men også vi har fått kritikk for at rein ikke hindres i å bevege seg inn på innmark og jorder, at den drives ut for seint eller for at den vender tilbake. Vi vil gjennom dette innlegget bidra til å klargjøre hvem som har ansvar for hva og hvilke virkemidler vi rår over som statlig myndighet.

Hvorfor kommer rein utenfor grensene?

Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning for økonomi og sysselsetting, og representerer en viktig kulturell verdi.

Klimaendringer, tilgang til mat, fysiske inngrep og økt menneskelig aktivitet i områder reinen tradisjonelt har brukt, kan være bakenforliggende forklaringer til at reinsdyrene selv utvider sitt beiteområde. Rein som ikke møter vandringshinder, havner lett utenfor lovlige områder. Dette er beklagelig og skal ikke skje, og for noen skaper dette uro og bekymring – eksempelvis bønder som kan få skade på avlinga.

Hva er reindriftsnæringa sitt ansvar?

Det forplikter å eie rein, slik det forplikter å eie andre dyr. Det er reineierens ansvar å sikre at reinen, så langt det er mulig, oppholder seg på lovlige beiteområder, og at den drives tilbake hvis den likevel havner der den ikke skal være. Reinen lever fritt i terrenget hele året. Selv om den gjetes, er driftsforholdene noen ganger slik at gjeting ikke blir effektivt nok når det kommer til å holde all rein innenfor et gitt geografisk område til enhver tid.

Reindriftsloven sier at reinen skal holdes under slikt tilsyn at den «så vidt mulig hindres fra å volde skade, komme utenfor lovlig beiteområde eller sammenblandes med annen rein». Dersom skade oppstår, har reineierne objektivt ansvar for skadene, og ved uenighet kan dette avklares gjennom jordskifteretten eller tingretten.

Hva er statsforvalteren sitt ansvar?

Vi er regjeringens forlengede arm med Landbruks- og matdepartementet som overordnet myndighet for reindrift og jordbruk. Statsforvalteren arbeider for å ivareta beitearealer for både reindrift og landbruk, ivareta andre samfunnsinteresser samt påse at alle parter blir hørt. Statsforvalteren i Trøndelag har i tillegg forvaltningsmyndighet for tamreindrift i fire andre fylker sør for Trøndelag, herunder Innlandet.

Alle vil være enig i at det beste er om konflikter kan forebygges ved at reinen hindres fra å havne på innmark eller andre steder den ikke skal være. Statsforvalteren har virkemidler som flere benytter seg av. Dette er støtte til konfliktforebyggende tiltak som inngjerding, sperregjerde, gjeting mv.

Ved å gjerde inn innmarka, vil eieren av eng og åker unngå å få rein inn på sine arealer. Staten dekker opptil 90% av kostnadene for dette. Enkelte mener imidlertid at inngjerding er et lite tilstrekkelig tiltak, og mener det flytter ansvar og mulig merarbeid over på grunneier for noe som er reineiers ansvar. Det er et synspunkt man kan ha, men like fullt er det slik at statsforvalteren plikter å tilby denne ordningen, som også er forankret både i jordbruksavtalen og reindriftsavtalen.

Sperregjerder i utmarka – altså ute i naturen – for å sikre at reinen holder seg der den skal, kan også benyttes. Dette er gjort f.eks. i Tufsingdalen. Nyere forskning (NIBIO rapport 10/23) viser at sperregjerder i utmarka, spesielt om de er lange, har en del klare ulemper for blant annet vilt og ferdsel/friluftsliv. Videre har det vist seg vanskelig å holde slike gjerder «tette», det vil ofte være åpninger/passasjer som reinen kan komme gjennom, og reinen blir da lett «fanget» på feil side av gjerdet.

Når forebyggende tiltak gjennom ulike gjerder, gjeting eller tilsyn ikke strekker til, er statsforvalteren pliktig til å vurdere sanksjoner for å påse at reindriftsloven blir overholdt dersom det foregår lovstridigheter. I tilfeller hvor pålegg ikke blir fulgt, kan vi benytte tvangsmulkt for å gi reindrifta enda sterkere insentiv for å følge det offentlige pålegget. Mulkten er altså ikke ment som en straff.

Hver sak er ulik, og utfallet av vår oppfølging kan derfor variere ut fra de faktiske forholdene. Da kan det hende at vi følger opp ett forhold med pålegg og sanksjoner, mens i et annet ikke – og vi skjønner at dette kan fremstå uklart for enkelte. Vår vurdering av om tilsynsplikten er overholdt, baserer seg på forhold som vær og føre, antall gjetere, terrengets- og distriktsgrensens beskaffenhet, samt hvilke ressurser som er tilgjengelig for reindrifta. Videre må vi vurdere potensialet for skade og ulemper når vi skal ta stilling til eventuelle sanksjoner. Men hovedpoenget er at vi aktivt benytter alle de virkemidlene vi har i verktøykassa: Informasjon og veiledning, dialog, tilskudd til konfliktforebyggende tiltak, samt pålegg og i siste instans tvangsmulkt.

Hva er kommunens ansvar?

Kommunen skal ta hensyn til næringer som utøves innenfor sine grenser. Dette gjelder både landbruks- og reindriftsnæringene. Kommunen spiller derfor en sentral rolle for å øke forståelsen og kunnskapen mellom næringene. Utfordringene mellom landbruket og reindrifta varierer, oftest finnes løsningene lokalt, men ikke bestandig.

Både kommuner og statsforvalteren er pålagt gjennom plan- og bygningsloven «å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv». Statsforvalteren skal ivareta vesentlige minimumsbeiter som flyttleier, kalvingsland og paringsland for reinen der reinen har beiterett. Noen ganger overstyres også statsforvalteren av våre departementer dersom andre nasjonale interesser anses som høyere prioritet.

Det er kommunene som vedtar kommuneplanens arealdel, reguleringsplaner og eventuelle dispensasjoner fra slike planer. Samtidig er kommunen forpliktet til å legge et tilstrekkelig og oppdatert kunnskapsgrunnlag til grunn for sine vedtak, og sørge for god medvirkning i prosessene om arealforvaltning. Ved behov eller ønske vil statsforvalteren være en aktiv og konstruktiv aktør i slike prosesser.

Avslutning

Statsforvalteren er opptatt av at viktige næringer som landbruk og reindrift skal kunne drive side om side og i samarbeid med hverandre. For å lykkes enda bedre med dette trengs både forebygging av at rein kommer på avveie og effektiv utdriving når reinen likevel havner på området den ikke skal. Statsforvalteren i Trøndelag ønsker fortsatt å bidra til god og informert dialog med næringer og kommuner i regionen om dette. Vi lytter også til forslag om endringer i regelverk og rammebetingelser, som vi tar med videre i vår dialog med våre overordnede myndigheter. 

Kronikk av: Frank Jenssen, Statsforvalter i Trøndelag
(- reindriftsmyndigheten sør for Nordland, herunder Innlandet, er lagt til Statsforvalteren i Trøndelag)

Skolestruktur og midlertidig elevtopp Røros skole

av

Leserinnlegg fra Eirik Sandkjernan:

Jeg har fulgt saken ang skolestruktur i Røros kommune og forslaget om å legge ned Glåmos skole for å oppfylle lærertetthetskravet til Røros skole. Det har vært mange gode innlegg ang denne saken og jeg ønsker å gi legge til en del momenter som ikke har vært nevnt eller utredet godt nok.

Hovedårsaken til at formannskapet og kommunedirektøren ønsker å legge ned Glåmos skole er for å oppnå lærertetthetskravet på Røros skole, det har blitt sagt at dette ikke er pga økonomi og ordføreren har i intervju sagt selv at det ikke vil være noen økonomisk besparelse for kommunen å legge ned Glåmos skole.

Det som ikke har blitt nevnt høyt i saken er elevutviklingen ved Røros skole. I skoleåret 23/24 er det 527 elever, men om 3 år vil det være en nedgang på cirka 12% til 462 elever. Per dags dato er det estimert å mangle 4,1 lærerstillinger, men dette behovet er bare midlertidig siden elevtallet går raskt ned fremover. På Glåmos skole er det 2,6 lærerstillinger og om de blir overført vil det fortsatt mangle 1,5 lærerstilling som må fylles vha ny arbeidskraft. Disse overførte og nye stillingene går en usikker tid i møte de neste årene slik elevtallsutviklingen på Røros skole er. Prognosene tilsier at hvis Røros kommune beholder Glåmos skole og ansetter 1,5 stilling på Røros så vil nedgangen i elever på Røros føre til at kommunen er innenfor lærertetthetskravet i løpet av 2 år.

Hvilken garanti har kommunen for at lærerne som er der i dag ønsker å bli overført til Røros skole? Det er en stor endring i arbeidshverdag for de som blir overført, andre arbeidsoppgaver og stor omveltning slik at det er ingen garanti at de ønsker å bli overført. Det som lærerne har uttalt i dag er de enten slutter hvis skolen blir nedlagt eller finner jobb en annen plass. Hvis ingen lærere ønsker å bli overført blir dette spørsmålet rent økonomisk da Røros skole må ansette for å oppnå 4,1 lærerstillinger. Men de blir kanskje fredet slik som skolestrukturen skulle bli frem til 2027?

Elevutviklingen ved Glåmos skole derimot er veldig positiv sammenlignet med Røros skole. I dag er det 20 elever ved skolen og innen 5-6 år blir det 30 elever. Dette er en 50% økning i antall elever og er den skolen i Røros kommune som har størst fremgang. I tillegg var det 6 barn som ikke fikk plass på barnehagen på Glåmos i år og ble flyttet til andre barnehager selv om kapasiteten på Glåmos er 17 barn.

Det er en enorm dugnad og stå på vilje i Glåmos bygd. Selv om Glåmos ikke er stort så er det voldsomt med forskjellige aktiviteter, lag og foreninger som står på for at alle innbyggerne og barna skal få masse forskjellige ting å holde på med og sosiale møteplasser. Jeg nevner Glåmos idrettslag, Glåmos bygdalag, Glåmosdagan, alpinbakke med heis, frisbeegolf, kampsport, bueskyting, skøytebane, skytterlaget, skotthyll, stifinneren, kulturskolen, Viken 4H, revylag, hyggekvelder i samfunnshuset og masse mer. Her er det mange ildsjeler og bidragsytere for å gjøre Glåmos til en skikkelig aktiv og trivelig bygd. Det er også dette som har gjort Glåmos attraktiv for småbarnsfamilier og som har ført til at det er en voldsom stor økning i antall barn sammenlignet med mange andre grisgrendte plasser.

I rapporten Oppvekst som formannskapet har bestilt ifbm denne saken påpekes det at fådelte skoler, altså at flere klassetrinn er samlet i undervisning, kommer bedre ut faglig og sosialt sammenlignet med større klasser på samme alder. Dette har vært vist til i flere innlegg også at tidligere elever har fått mye bedre utbytte både faglig og sosialt å gå på en liten skole med fådelte klasser. I den nye opplæringsloven kapittel 11 er det krav om at kommunen skal sørge for at opplæringen er tilpasset og at elevene får tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Her har dermed kommunen en gyllen mulighet å oppfylle dette nye kravet og benytte seg av Glåmos/Brekken skole for elever som vil fungere bedre på en fådelt skole.
I samme rapport kapittel 4.8 hevdes det at befolkningsnedgangen vil ramme grendene hardest og at det vil bli en fremtidig nedgang i antall barn på Glåmos/Brekken. Dette medfører ikke riktighet da tallene som legges frem som elevtallsutvikling i rapporten er ifra 20 til 30 elever på Glåmos og Brekken ifra 18 til 26 elever.


Ihht utdanningsdirektoratet sine retningslinjer Udir-2-2012 sier det at en avgjørelse å endre skolestruktur må bygges på samfunnsmessige, økonomiske og politiske prioriteringer. Innsyn i offentlige dokumenter er viktige forutsetninger for at saken skal være tilstrekkelig opplyst, det er dermed viktig at fakta som blir lagt fram blir sjekket slik at avgjørelsen tas på korrekt tallgrunnlag og at referanser oppgis på hvor informasjonen er hentet ifra. Hele rapporten er utarbeidet på feil tallgrunnlag for elevutviklingen på Glåmos skole og startet en høring basert på feil fakta. Rapporten må oppdateres i sin helhet og tallgrunnlaget må kontrolleres før ny utgivelse da dagens tekst gir konklusjoner/avgjørelser på feil tallmateriale. I samme retningslinjer ifra justisdepartementet anbefales det 2 måneders høringsfrist som formannskapet har valgt å avvike ifra.

I den nye loven er det en ny paragraf som trer i kraft. §10, «Ved handlinger og avgjerder som vedkjem elevar, skal kva som er best for eleven, vere eit grunnleggjande omsyn». I dag er det mange skolebarn på Glåmos som har en 30-40 minutter busstur til skolen fordi Glåmos strekker seg oppover Aursunden og Viken. Disse elevene vil nå få ekstra 15-20 minutter skolevei til Røros. Er det elevens beste at 6-7-8 åringer bruker opptil 2 timer buss fra og til skolen hver dag?

For å kunne vurdere hva som er elevens beste i det aktuelle tilfellet, skal eleven/elevene høres og gis anledning til å medvirke før avgjørelsen tas. Barnene på Glåmos skole må derfor aktivt involveres og det må gjøres en grundig utredning før man tar en avgjørelse. Har kommunen invitert elevene til diskusjon og få deres tilbakemelding på høringen?

Røros kommune har investert millioner på å bygge nye tomter i boligfeltet på Glåmos for å tiltrekke seg enda flere tilflyttende. Ved å legge ned skolen vil disse tomtene bli veldig lite verdt. I det totale økonomiske spørsmålet om å legge ned skolen blir denne investeringen bare da nedskrevet og ikke sett på i det store bildet?

Til slutt, Røros Arbeiderparti gikk ut og sa i 2020 at de skulle frede skolestrukturen i Røros kommune frem til 2027. I 2013 vedtok kommunestyret: Røros kommune ønsker å beholde sine grendeskoler så lenge det er forsvarlig i forhold til elevtallsutviklingen. Det er sagt at Røros kommune skal satse på skole. I partiprogrammet og valget 2023 har Røros Arbeiderparti følgende valgløfter: «Levende lokalsamfunn» «1) Vi vil at folk skal kunne bo i hele kommunen vår, Røros Arbeiderparti ønsker utvikling og vekst i alle deler av kommunen vår» «6) Vi vil styrke og bevare lokale lag og foreninger»

Det er en midlertidig elevtopp på Røros, fredninger er gitt og løfter er gitt. Å rive ut hjertet i Glåmos er permanent og sikrer at aktiviteten i Glåmos vil dø ut.


Mvh Eirik Sandkjernan
Planlagt hjemflyttende glåmosing med barnefamilie

Aldri mer 9. april

av

Kronikk av Landsrådet for Heimevernet

Nordmenn kjenner betydningen av «aldri mer 9. april». Norge skal ikke okkuperes igjen. Forsvarsviljen i hver og en av oss utgjør Norges samlede motstandskraft, og det må vi aldri glemme. Et landsdekkende Heimevern med lokalkunnskap, sivil kompetanse og militær trening utgjør et betydelig hinder for påvirkningsoperasjoner og forsøk på å skape en slik mistillit.

Verden har blitt mer uforutsigbar de senere årene. Russland har gått til en fullskala krig mot nabolandet Ukraina. Titusener er drept på slagmarken i landet mange karakteriseres som verdens kornkammer. Det ukrainske folk har valgt å stå opp mot den russiske aggressoren. Det ukrainske folkets kamp er også vår kamp. Det handler om friheten til å selv kunne velge sine ledere og sin egen fremtid.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Denne mye sitert verslinjen fra diktet «Du må ikke sove», skrevet av Arnulf Øverland, var en kraftig advarsel mot likegyldighet da det ble utgitt i 1936, bare tre år før andre verdenskrig brøt ut.

Etter at både Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen sommeren 2023, la frem to omfattende offentlige utredninger som viser alvoret vi står overfor, er det på tide å igjen advare mot likegyldighet. Både forsvaret og landets samlede beredskap må styrkes, men det alene vil ikke være nok. 

Beredskap er ikke der og de, det er her og vi. Vi ser dette veldig klart i Ukraina. Det er et helt folk som i over to år har stått opp mot den brutale stormakten som har angrepet dem. Hadde ikke folket stått sammen, ville neppe Ukraina klart å stå imot.  

Norge er et lite land, og skal forsvar og beredskap fungere, er vi avhengig av at hele befolkningen mobiliserer når det kreves. Verneplikten og Heimevernet bidrar til denne mobiliseringen og Norges NATO-medlemskap er en garanti for at vi ikke står alene. Når Sverige etter 200 år, sammen med Finland, velger å slutte seg til NATO, forteller dette om alvoret i den geopolitiske situasjonen.  

Et angrep på Norge vil kunne ta mange former. Terror, angrep på våre datasystemer, forsøk på å hindre fri ferdsel i lufta eller på havet og annektering av deler av territoriet vårt, er eksempler på forskjellige former for angrep. Men, dersom noen virkelig vil ramme Norge uten å erklære krig er det å skape splid og mistillit noe av det som virkelig ville rokke ved den norske modellen. 

Når alt blir våpen, blir alt mer krevende. Når vestlige demokratiers avhengighet av f.eks. energi, mineraler, og matvarer blir brukt mot dem, er det grunn til å være våken. Men det må ikke bidra til en polarisert debatt og mistillit. For en aggressor vil det alltid være et mål å splitte befolkninger og land som kan tenkes å yte motstand som kan forhindre at aggressoren når sine målsettinger.  

Vårt åpne og tillitsbaserte samfunn kan utnyttes av de som vil oss vondt. Falske nyheter, økning i kriminalitet og voldsbruk, politikerforakt og alt som leder til usikkerhet i befolkningen vil degradere den tilliten som kjennetegner vårt samfunn. 

Et landsdekkende Heimevern med lokalkunnskap, sivil kompetanse og militær trening utgjør et betydelig hinder for påvirkningsoperasjoner og forsøk på å skape en slik mistillit. Heimevernet er forberedt på å sikre infrastruktur, avkrefte eller bekrefte informasjon, patruljere nærområder og rett og slett bidra til sikkerhet og trygghet og dermed også til at tilliten blir bevart hvis det kreves. Hvis statlige aktører utfordrer Norge gjennom å bruke virkemidler der grensene mellom fred, krise og krig blir uklare, har Heimevernet sin største styrke. Heimevernet er en fleksibel beredskapsorganisasjon som er klar til å støtte der behovet oppstår. Effektiv lokal beredskap – overalt, alltid.

Forsvaret har endret seg betydelig over flere tiår. Nå krever situasjonen at Forsvaret bygges opp. Det er derfor positivt og viktig at det er en tverrpolitisk enighet om å satse på Forsvaret.

Heimevernet har også et Landsråd med en rådsstruktur som til sammen utgjør et nettverk av nasjonal frivillig motstandskraft, hvis Norge igjen skulle bli truet. Ved en mobilisering av hele det nettverket Heimevernet og organisasjonene i landsrådet utgjør, vil Norge bli “ei hengemyr” av forsvarsvilje enhver okkupant burde holdt seg langt unna.

Heimevernet og organisasjonene som utgjør rådsstrukturen i Heimevernet sikrer at enhver som ønsker å utfordre norsk suverenitet ikke bare møter Forsvaret, men faktisk hele Norge. Verneplikten er helt sentral i denne forsvarsviljen. Verneplikten knytter Norges militærmakt, vårt sivilsamfunn og våre makthavere sammen i en treenighet som gjør oss som nasjon sterk hvis farer truer. Verneplikten sikrer at mange norske unge kvinner og menn er trent i maktanvendelse og har forståelse for beredskap, samtidig som de er en del av oss alle. 

Situasjonen nå, krever at enda flere av våre unge kvinner og menn avtjener en form for førstegangstjeneste.

Fred og frihet skal vi ikke ta for gitt. Norge som nasjon er avhengig av at hele befolkningen mobiliserer hvis det kreves. Med verneplikten i bunn, et landsdekkende Heimevern med landsrådet i ryggen og et sterkt forsvar vil vi, sammen med våre allierte, ha et svært godt utgangspunkt for å forsvare alt vi har og alt vi er. 

Det er ikke forsvaret alene som skal forsvare Norge, det er det norske folk som skal forsvare landet vårt. Aldri mer 9. april.

Av: 

Are Tomasgard, leder, Landsrådet for Heimevernet (LO)

Jon Kristiansen, nestleder, Landsrådet for Heimevernet (NHO)

Hvem skal bo i Røros sentrum?

av

Nye arbeidsplasser på Røros hadde vært veldig flott, men gir ikke nødvendigvis flere fastboende i sentrum.

Det hadde vært fantastisk om Røros Folkehøgskole ble en realitet, eller om vi fikk et nytt industrieventyr. Vi heier og håper på begge deler. Det spiller dog ingen rolle om vi får flere arbeidsplasser på Røros hvis de ansatte bosetter seg på Os eller i Holtålen på grunn av de høye boligprisene. Det er allerede rundt 900 personer med arbeidsplass på Røros som pendler fra en annen kommune (Statistisk sentralbyrå). 

Vi mener for øvrig at Røros burde satse på å tiltrekke seg folk som kan bo og arbeide der de vil. Folk som tar med seg både jobben og inntektsskatten til Røros. I dagens mobile arbeidsliv kan mange yrkesaktive jobbe fleksibelt og hjemmefra, og det er nok av folk med hjemmekontor som med litt god markedsføring vil kunne lokkes til trehusgatene på Røros. Vi oppfordrer leserne til å ta en titt på denne ytringen på NRK.no fra Psykolog med sovepose: https://www.nrk.no/ytring/lokk-oss-ut-pa-landet-1.16362748 Sitat:

«Hvis det finnes noen lokalsamfunn der ute som har en god skole, et kontorfellesskap, et trivelig miljø og en bolig som ikke krever at man selger sjelen sin til djevelen for å betale for den, så tror jeg det er en god del folk fra Oslogryta som kan la seg forføre.»

På Røros trenger man heller ikke gi slipp på bylivet selv om man har naturen rett utafor døra. For den skiglade nordmann som ser vinteren i Nordmarka smelte bort er 4-5 måneder med stabilt skiføre forlokkende, og hvem vil vel ikke ha gangavstand til flyplassen? Her er det markedsføringsgull. Røros har i tillegg en appell de fleste bygder bare kan drømme om.

Enten vi satser på å etablere nye arbeidsplasser på Røros eller tiltrekke oss folk med hjemmekontor (ja takk, begge deler), må vi kunne tilby de som kommer hit et fungerende boligmarked og et levende, attraktivt bomiljø. Som Tor Espen Aspås så klokt uttrykte det til Retten 1. april:

«Som profesjonell utøver på heltid er det en gave å kunne bo og ha kreativ base på Røros. Det går fint an å reise dit arbeidet tar en og så komme tilbake. Men, en slik eksistens betinges likevel av å kunne være del av et levende, helårsbasert lokalt kulturliv, også utenom høydedragene som festdager og festivaler utgjør. Dersom det demografiske grunnlaget svikter, vil det bli veldig vanskelig for Røros å beholde status som en av landets aller fremste kulturkommuner. Og det vil bli stadig mer krevende å skulle være en av de kulturelle «garantistene» for at Røros kommune faktisk ER det.»

Slik er det for de fleste mennesker i de fleste bransjer. Vi trenger kollegaer, et stimulerende fellesskap, noen å sparre med og noen å prøve ut ideene våre på. Slik skapes gode ideer, innovasjon og vekst. Røros kan få til dette og har fått det til før, men i dag legger et stadig magrere bomiljø og et boligmarked i ulage en demper på det:

  • Utvalget av hus og leiligheter til leie på Røros lite og dyrt. I dag ligger det 3 enheter til leie på Finn.no til 10.000 – 20.000 kr/mnd. Prisen for å prøve et liv på Røros er høy. Boplikt kan oppfylles ved å leie ut en del av boligen, og en boplikt uten unntak vil derfor etter alle solemerker føre til at flere leieboliger kommer på markedet. Det er akkurat det vi trenger.
  • Det skjer dessverre for ofte at mennesker som ønsker å etablere seg i Røros sentrum havner i budrunder med folk som er på utkikk etter en fritidsbolig. Uansett hvem som vinner budrunden, driver konkurransen fra fritidsboligkjøperne opp prisene. Det er ikke uvanlig at nye fastboende i sentrum sitter med 500.000-1.000.000 kr mer i lån enn de ville hatt uten den konkurransen. Slik drives boligprisene på Røros opp av fritidsboligkjøpere, selv om det er boplikt. Denne prissmitten fra fritidsboligmarkedet er, slik vi ser det, den mest alvorlige effekten av at dagens bopliktbestemmelse ikke håndheves og årsaken til at boliger i sentrum blir liggende ute lenge. Det er ikke så mange som er komfortable med å omgå boplikten, men dessverre mange nok til at det får konsekvenser for de som ønsker å etablere seg her. Eiendomsmeglerne må også ta sin del av ansvaret, da flere uoppfordret opplyser potensielle boligkjøpere om hvordan boplikten kan omgås. 
  • Bomiljøet blir magert når minst 20 prosent (sannsynligvis så mye som 25 prosent inkludert de som jukser med boplikten) av husene i Røros sentrum ikke har fastboende. Som Mali Finborud og Marit Ose sa til Retten 21. mars, er bolyst for dem å ha naboer rundt seg. Sånn er det for mange. Det hevdes at sentrum ikke er egnet for barnefamilier. Disse to familiene er gode eksempel på det motsatte. De siste årene er det flere unge mennesker som har slått seg ned i Røros sentrum, flere av dem med små barn. Vi har klare indikasjoner på at majoriteten av husene uten fastboende i sentrum er arvede fritidsboliger som tidligere var helårsboliger. Vi mener boligene bør stå til disposisjon for de som ønsker å bo her, slik at vi som allerede bor her får et bedre bomiljø, økt bolyst og kan rekruttere flere nye rørosinger som betaler inntektsskatt og bidrar til et enda mer levende sentrum.  Det er den viktigste grunnen til å fjerne unntaket fra boplikt ved arv.

En konsekvent og godt håndhevet boplikt som også gjelder ved arv løser ikke alt og er alene ikke tilstrekkelig for å få flere fastboende, men det er et helt nødvendig virkemiddel for å få et velfungerende boligmarked i en så attraktiv fritidsboligkommune som Røros. Det hjelper heller ikke å markedsføre hvor deilig det er å bo på Røros hvis vi ikke har leieboliger, hus til konkurransedyktige priser og et attraktivt, levende bomiljø å tilby folk som ønsker å bo og leve her.

Aksjonsgruppa for et levende Røros sentrum

v/ Tabita Berglund

Lokalt selvstyre mellom barken og veden?

av

Kronikk av: Frank Jenssen, Statsforvalter i Trøndelag

Innbyggerne og vårt felles naturgrunnlag: Slik kan Statsforvalterens oppdrag oppsummeres. Mange er glad for at vi er en sikkerhetsventil for innbyggere og natur, men av og til syns noen at vi blander oss for mye.

Det er som regel kommunen vi går til når det gjelder skolen og barnehagen, omsorgsbolig, barnevern, fortausbrøyting eller byggesaker. Den norske kommunen har ansvar for veldig mye som er viktig i folks hverdagsliv. Kommunen skal også ivareta naturen og jorda som produserer mat. Og mye annet. Jevnt over gjør da også kommunene en god jobb! Mange flinke folk jobber i kommunene, og vi skal være takknemlige overfor de som frivillig stiller opp til kommune- og fylkesvalg på vegne av fellesskapet.

Du syns kanskje ikke det er så lett å være innbygger bestandig, men jeg tror ikke det alltid er like lett å være kommune heller. Lite penger kombinert med innbyggere som vil ha flere og bedre tjenester. Dertil kommer en stat som minner om at lover og regler skal følges selv om det koster mer penger enn kommunen hadde funnet plass til i budsjettet.

Eller når kommunen vil ha plass til bolig og næring for å bidra til mer liv i lokalsamfunnet: Da kan man oppleve naboer som klager og ikke vil ha mer trafikk eller andre forstyrrelser i nærmiljøet. Og sannelig dukker ikke staten opp her også, og minner om nasjonale regler som må ivaretas: Storting og regjering har slått fast at naturmangfold, dyrkamark, beite for reindrifta, lekeareal for ungene og mye annet skal tas hensyn til i planlegginga. Men selv etter at kommunen har gjort sitt beste for å ivareta dette, kan en nabo eller andre sende klage på kommunens vedtak til Statsforvalteren. Får de medhold, må kommunen kanskje gjøre om på vedtaket eller sette i verk tiltak som gjør at de kan fatte et lovlig vedtak.

Sånn går no dagan, tenker kanskje kommunen, og syns de lever et liv mellom barken og veden. Joda, lover og regler setter noen rammer for oss alle, også kommunene. Samtidig har lokale folkevalgte og deres administrasjoner et betydelig handlingsrom og kan bestemme mye! Vi hos Statsforvalteren hjelper gjerne til med å synliggjøre mulighetene i det lokale selvstyret.

Men noen ganger er det slik at enkeltmenneskets rettigheter trumfer kommunens syn på hva som er tilstrekkelig – være seg tildeling av velferdstjenester eller ivaretagelse av nabointeresser i en utbygging. Og noen ganger er det slik at viktige naturinteresser eller hensynet til dyrkamarka veier tyngre enn lokalpolitiske ønsker om å bygge akkurat der.

Når Statsforvalteren er inne i slike saker, er det fordi vi på vegne av nasjonale myndigheter skal se til at innbyggerne får ivaretatt sine rettigheter og at nasjonal politikk på bl.a. naturområdet blir fulgt opp i Trøndelag.

Dette gjør vi aller mest gjennom informasjon og veiledning i tett kontakt med kommunen. Men vi har også myndighet til å behandle klager fra innbyggere og vi skal sikre at nasjonale interesser ivaretas i lokale planer.

Da hender det vi og kommunen ser ulikt på hvordan individuelle rettigheter og nasjonal politikk skal følges opp i praksis. Vi har ulike roller, men takket være tett og god kontakt finner vi stort sett løsninger som alle kan leve med. Til beste for innbyggerne og vårt felles naturgrunnlag.

Bli med på Rørosnytts skrivekonkurranse

av

Rørosnytt utfordrer og oppfordrer til å ta tastaturet fatt i sommer! 

Om du synes det er gøy å skrive, har noe du vil si, eller liker en utfordring, er det bare å sette i gang å skrive. Vi i Rørosnytt gleder oss til å lese (og publisere) hva jeg, du og hvermansen går rundt og grubler og tenker på.

Bakgrunnen for skrivekonkurransen er at vi ønsker større bredde i debatten på Røros. Vi håper at ved å legge lista lavt og ha en lavterskel skrivekonkurranse i sommer, kan flere Rørosinger få øynene opp for at Rørosnytt er en nettavis hvor man kan sende tanker og meninger om det som skjer i vårt lokalsamfunn. Debatt er viktig for vårt lokaldemokrati og det er viktig at alle har muligheten til å bli hørt. Vi håper at dette bare er begynnelsen og at vi får en god bredde og flere personer som deltar i årene fremover, sier redaktør Eirik Dalseg. 

Det å skrive er en viktig måte å kommunisere på. Mange har ikke tid til å utfolde seg skriftlig i en travel hverdag, så kanskje sommeren er en god tid til å tørke støvet av gamle skrivekunster. Eller kanskje du allerede har skrevet noen ord og ikke har visst om noen er interessert i å lese det, eller hvor du skulle sende det. Nå har du muligheten til å la det se dagens lys.

Konkurransen er åpen for alle og vi publiserer de beste tekstene på Rørosnytt.no gjennom sommeren. Vi håper å få inn mange forskjellige typer innlegg. Man kan skrive om en naturopplevelse, fiksjon, en mening, hverdagstanker, en sangtekst, et dikt osv. Her er det lov å være kreativ.

Vi håper at folk vil kose seg og skrive i sommer, men for å gi ekstra motivasjon har vi noen flotte premier. Hovedpremien er på 10.000kr. 2. og 3. plass får et årsabonnement på Rørosnytt. Det blir premieutdeling i våre nye kontorlokaler i Finnegården i august.

Tekst og bilde sendes inn til tips@rorosnytt.no. Teksten bør være mellom 300-3000 tegn (50-500 ord). Bildet, eller bildene bør være i liggende format.

Vi gleder oss til å lese hva dere har på hjertet og ser frem til å være et sted hvor tanker og meninger kan deles og leses i sommer.

Sommerkonkurranse

Kronikk: De første stegene for å løse samisk kompetansekrise

av

I denne kronikken tar sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR) for seg den samiske kompetansekrisen.

Dette er en kronikk. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De første stegene for å løse samisk kompetansekrise

Kronikk av sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR)

Samfunnet mangler samiskspråklig kompetanse innenfor alle sektorområder. Det er en krise. Et viktig tiltak for å møte kompetansekrisen er å etablere flere samiske utdanninger på universiteter og høgskoler – samtidig som vi styrker de eksisterende utdanningstilbudene. Men hva skal vi gjøre når universitetene og høgskolene mangler kompetanse til å kunne etablere og opprettholde samiske utdanninger?

Kompetansekrisen er lammende i mange samiske lokalsamfunn. Den samiske befolkningen får ikke gode nok tjenester fordi det er utfordringer med å rekruttere samiskspråklige til skolene og barnehagene, samt i helsesektoren. Det er et gjennomgående tema i nesten alle møter jeg har. 

Hovedgrunnen er den harde fornorskningen og vi fikk generasjoner med språktap. Dette gjør at vi i dag mangler samiskspråklige i alle sektorområder. Også dagens manglende opplæring i samiske språk vil igjen komme tilbake som en boomerang om 20 år. Når dagens opplæring i skole og barnehage ikke lykkes har det konsekvenser for tjenestetilbudet til den samiske befolkningen i fremtiden. Vi biter oss selv i halen.

Løsningen for å bryte ut av den vonde sirkelen er like enkel som den er vanskelig. Vi må utdanne flere samiskspråklige fagfolk. Til dette trenger vi flere samiske utdanninger og vi trenger å styrke de eksisterende utdanningene. Likevel, universitetene og høgskolene – som skal tilby samiske utdanninger – mangler selv kompetanse til å opprettholde og etablere samiske studier.

Sametingsrådet legger frem nå en revidert melding om høyere utdanning og forskning hvor vi har formet politikk som har som mål om styrke universitet og høgskolesektorens (UH-sektoren) muligheter til å møte kompetansekrisen. I den reviderte meldingen pekes det nettopp på at universitetene og høgskolene må selv utdanne og utvikle kompetanse som de kan bruke til å etablere samiske utdanninger.

Sametinget foreslår at Sáme Allaskåvllå, Nord Universitet og UiT – Norges arktiske universitet sammen etablerer en samisk forskerskole. Gjennom en dynamisk forskerskole kan institusjonene sammen bygge den kompetansen de trenger til å opprettholde og videreutvikle studietilbudene deres. Skal vi få stabile bachelortilbud i lulesamisk- og sørsamisk språk, få på plass en samisk lærerutdanning i Tromsø, og sikre fremtiden til den samiske sykepleierutdanningen ved Samisk høgskole, må vi ha kompetanse. Og den kompetansen må vi bygge selv. En samisk forskerskole kan være en del av løsningen.

Samtidig med en bevisst kompetanseplanlegging i UH-sektoren må vi også styrke de etablerte de samiske fagmiljøene. Det gjelder blant annet Samisk senter ved Nord Universitet, SESAM, Giellatekno og Divvun og senter for samisk helseforskning ved UiT og Låhkåmguovdásj ved Sáme Allaskåvllå. De er alle sentrale aktører som må styrkes finansielt og organisatorisk for å styrke en samisk kompetanseutvikling. Samtidig må vi jobbe for å realisere Samisk høgskoles initiativ om Gelbboguovdásj – kompetansesenter om samisk innhold i utdanninger.

Den reviderte meldingen peker ikke bare på styrking av universitetene og høgskolene. Det må et nasjonalt løft for å løse kompetansekrisen i skolene og barnehagene, og dialogen mellom kommuner og utdanningsinstitusjoner må styrkes. Sametinget foreslår at det etableres et nasjonalt samisk program for etter- og videreutdanning hvor kommunene får definere utdanningsbehovene i sin kommune i dialog med UH-sektoren. Dette gir mulighet til utdanningsstillinger og kompetanseplanlegging lokalt i hver kommune og tiltak fra UH-sektor som møter kompetansebehovet i hele samfunnet.

UH-sektoren må styrkes og det må et nasjonalt løft som kan bidra til å bygge opp kompetansen i hver kommune. På den måten kan vi løse kompetansekrisen i det samiske samfunnet. For kompetansekrisen er total i det samiske samfunnet og nå må det legges grunnlag for langsiktige løsninger. I møte med kompetansekrisen må ikke bare høyere utdannings-institusjoner styrkes, vi må sørge for å rekruttere til stillinger og vi må rekruttere flere samiskspråklige. Sametingsrådet planlegger en egen sak til plenum om rekrutteringsstrategier samtidig som vi tar fatt på en stortingsmelding om rekruttering og kompetanse i det samiske samfunnet sammen med regjeringen.

Samiske stedsnavn i det flerspråklige landskapet i Norge

av

Kronikk av Sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR) :

Har du noen gang tenkt på hvordan ditt morsmål omfavner deg; hvor mye språket ditt brukes, ses og høres i samfunnet? Har du lagt merke til hvor svakt de samiske språkene står i det språklige landskapet i Norge? Og har du tenkt på hvorfor det er slik? Sametingsrådet har invitert Sametingets plenum til å diskutere dette under plenumsuka i mars i år. Dette for å løfte frem viktigheten i arbeidet med å synliggjøre samiske språk i samfunnet, slik at de samiske språkene får den naturlige plassen som de har krav på i samfunnet.

Stedsnavn har stor betydning for alle i samfunnet. Stedsnavn har en særs viktig rolle i språket og kommunikasjonen, og de gjør det lettere for oss å koordinere og kommunisere med andre. Det er ikke uten grunn at folk har gitt navn til fjord og fjell – det er nettopp for å skille disse fra hverandre, og å gi plassene de særegenhetene de innehar.

For Sametinget er det viktig at samiske stedsnavn synliggjøres bedre. Vi vil at flere samiske stedsnavn skal vises både på kart og skilt. Sentralt i dette arbeidet er anerkjennelsen av at samiske språk er likestilt med norsk, og har status som urfolksspråk – etter den nye språkloven.

At Oslo kommune nå jobber med å vedta samiske parallellnavn på kommunen og blir utfordret til å skilte og synliggjøre samiske språk er en viktig milepæl for det samiske språket. Dette er ikke bare viktig for Oslo kommune, men for hele staten, som må bryte normen om og forståelsen av at Kongeriket Norge er enspråklig. Norge som stat har ennå ikke klart å omfavne sin samiskspråklighet for fullt.

Selv om vi er i år 2022, møter samiske stedsnavn og samiske skilt fortsatt motstand fra flere hold. Ikke bare er det jeger- og fiskeforeninger som jobber imot de samiske språkene, men dette skjer også på kommunenivå. Et eksempel på dette er Narvik kommune som ikke ønsket å ha et samisk parallellnavn, selv om kommunen ligger i et samisk område. Kanskje er det snakk om uvitenhet og mangel på bevissthet på det samiske? Eller kanskje ligger noe av bakgrunnen – ikke i selve stedsnavnet – men i hva synliggjøringen av det samiske navnet representerer? Dette viser med tydelighet at Kongeriket Norge enda sliter med rester av fornorskningspolitikken, og at det samiske blir forsøkt definert bort fra offentligheten.

Selv om man skulle tru at det i 2022 hadde vært mer bevissthet rundt samiske språk i Norge, men den gang ei. For ikke så altfor lenge siden når man skulle fylle vann på flyplasser i Norge, sto det skilt med ordet vann oversatt til ørten språk fra øst til vest, men ikke til Norges egne urfolksspråk. Dette viser at samfunnet ikke er bevisst på samiske språk og språkenes situasjon og status. Det viser at det samiske ikke ligger i bakhodet, og det er bestandig noen som må påminne om at vi fortsatt er her, og språkene fortsatt brukes.

Mange steder er likevel det samiske godt synlig, og det gleder mitt språkhjerte. Vi har fått samiske skilt på Norge – Norga ~ Vuodna ~ Nöörje – ved de fleste grenseovergangene nå, og flere samiske stedsnavn kommer på skilt. Synliggjøringen av det kulturelle og språklige mangfoldet er viktig, fordi det er selve kjernen på Norge som nasjon, som er grunnlagt på territoriet til to folk – samer og nordmenn.

Stedsnavn er som sagt viktig for alle, som både en identitetsmarkør og en anerkjennelse av språket, noe som ofte skaper debatt. Når kommunene skal vedta samiske stedsnavn, blir det ofte diskusjoner om navnenes skrivemåte, og om det er det riktige navn som vedtas. Dette syns jeg er positivt, fordi det viser for alvor at samiske språk er levende språk, og at stedsnavnene er i bruk hos den lokale befolkningen. Det at ulike lokaliteter har samiske navn viser også til at områdene har blitt brukt i lang tid.

For vi må huske på den historien som det samiske folket og de samiske språkene har gjennomgått i løpet av de siste 150 årene, når det ble brukt mange ulike og dramatiske strategier for å fjerne og usynliggjøre samiske stedsnavn. Det ble laget jordsalgsreglementer og instrukser for at norske navn skulle prioriteres. Et eksempel på dette er en instruks fra 1895 der det står at «Hvor lappiske navne forekommer, må der lægges vægt på at få også det norske navn eller oversættelsen af det lappiske opgivet på stedet. Det norske navn påskrives som hovednavn med det lappiske navn i parenthes og med skrift uden tryk.». Slik ble de samiske navnene, både navn på oppmålt eiendom, samt stedsnavn på kart, fornorsket og usynliggjort i det offentlige.

Selv om vi er i 2022 og verden og samfunnet har utviklet seg til det positive, ser vi fortsatt spor og konsekvenser av disse bestemmelsene. Det samiske samfunnet har nå lenge jobbet med å få samiske språk synlig i samfunnet, blant annet ved å få samiske skilt. Dette er et arbeid som Sametinget og den samiske stedsnavntjenesten vil fortsette med. Etter 150 år med fornorskning av samisk språk og samiske stedsnavn, er vi i en dekoloniseringsprosess, der målet er å få samiske språk synlig i det språklige landskapet i samfunnet.

Vi ser også at mange er brennende opptatt av stedsnavn og det finnes mange gode prosjekter som fremmer våre stedsnavn. Dette er noe som vi vil fortsette å støtte, samtidig som vi oppfordrer andre aktører til å hjelpe oss med synliggjøring av samiske stedsnavn og samiske skilt.

Áltá, Álaheajju, Alta og Alattio. Et kjært barn har mange navn, og alle navn er like mye verdt.

Mange tiltak små bremser en stor å

av

Kronikk av Frank Jenssen, statsforvalter, Line Lund Fjellvær, klima- og miljødirektør, Tore Bjørkli, landbruksdirektør, Siv Merethe Belbo, reindriftsdirektør, Mari Mogstad, kommunaldirektør, Dag Otto Skar, beredskapssjef – hos Statsforvalteren i Trøndelag

Ekstremværet Gyda hadde knapt reist før nye vindkast og mer snøvær sørget for flere stengte veier, at mobilnett og strøm forsvant og fly og annen trafikk måtte vente. Selv om det ble merkbare konsekvenser var det mange som pustet lettet ut. «Puh – det kunne vært verre!»

Som enkeltpersoner må vi være forberedt. Med et lite reservelager av det du er mest avhengig av – vann, mat, medisiner og varmekilder – er du bedre rustet for å klare deg selv noen dager. På samme måte må også kommunene og forvaltningen for øvrig være forberedt.

Enhver runde med ekstremvær er en test av rutiner og samhandling hos alle de som har samfunnsansvar. Politi, helse, brann, vegeiere, kollektivselskaper, leverandører av strøm, mobil og data, de som har ansvar for vassdrag og kommunal beredskap – er noen eksempler på de som jobber godt både sammen og hver for seg for å forberede og håndtere ekstreme værsituasjoner.

Endringer i klimaet øker risikoen for ekstremvær, flom og ras og havstigning. Vi kan diskutere hvorfor det blir slik eller hvor fort det kommer – men det fritar oss ikke fra ansvaret vi har for å forberede oss på endringene.

Hos Statsforvalteren skal vi bidra til bærekraftig reindrift, som er grunnlaget for den sørsamiske kulturen, vi skal realisere nasjonal landbrukspolitikk og bidra til sikring av viktige naturverdier. Alt dette påvirkes av endringer i klimaet.

Vi har et særlig ansvar for å bidra til at kommunene jobber godt med areal- og beredskapsplaner. Planene skal være til gode for mennesker, lokalsamfunn og livsgrunnlaget vårt – være seg beite for rein og husdyr, naturmangfoldet på land og i vassdrag, produktiv skog eller dyrkamarka. Da må de også sørge for å forebygge alvorlige konsekvenser av villere vær, flomstore elver og stigende hav. Risiko- og sårbarhetsanalyser – som også vurderer konsekvensene av endret klima – er viktig for kommunenes beslutninger for hvor det skal bygges.

Det beste verktøyet for å redusere og dempe flom, er naturen selv. Å planlegge og legge til rette for naturbaserte løsninger er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Mindre flommer kan forebygges og flomtopper kan reduseres eller forsinkes både med god planlegging og gjennom restaurering av myr og vassdrag. Og vi må unngå nye utbygginger i flom- og rasutsatte områder.

Private aktører sikrer matvareforsyning og betalingsløsninger, frivillige forsterker redningsarbeidet, det offentlige sørger for åpne veier og rent vann i springen. Alle bidrar de til at sentrale samfunnsfunksjoner går rundt, enten krisen som rammer er krig, uvær eller pandemi. Statsforvalteren samler alle disse «gode hjelperne» i et eget fylkesberedskapsråd hvor alle deler informasjon og blir kjent med hverandre. Dette rokker ikke ved hver enkelt sitt ansvar for å gjøre sin del av jobben. Tvert imot: Når vi kjenner hverandre og hverandres oppgaver, blir vi i enda bedre stand til å gjøre vår egen jobb effektivt. Det er når ressursene finner hverandre at én pluss én blir mer enn to.

Det er altså ikke bare flaks og tilfeldigheter som gjør at det går bra. Men når utfordringene blir større, må vi jobbe enda bedre. Kommunene har et særlig ansvar for gode planer som forebygger konsekvenser av klimaendringene, slik at vi kan leve trygge hverdagsliv samtidig som vi sikrer reindrifta, landbruket og naturmangfoldet.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.