Et Sápmi med like muligheter for mennesker med funksjonsnedsettelse

Kronikk av Sametingsråd Runar Myrnes Balto (NSR):

3. desember er FNs internasjonale dag for funksjonshemmede, i Norge kjent som Funkisdagen. Dagen markeres for å understreke funksjonshemmedes rett til å delta i alle deler av samfunnet, både politisk, sosialt, økonomisk og kulturelt. 

Ifølge FN lever rundt 15 prosent av verdens befolkning med en form for funksjonshemming. Også i de samiske samfunnene vet vi at mennesker lever med en eller annen form for funksjonshemming. 

I det nordiske forskningsprosjektet «Samer med funksjonsnedsettelse» ble det vist til at situasjonen til samer med funksjonsnedsettelse varierer både med oppvekstsvilkår, tilknytning til samisk bakgrunn, kjønn, type funksjonsnedsettelse, alder og bosted. Samtidig er det innenfor det norske velferdsapparatet fremdeles et stort behov for større kunnskap om samisk kultur, språk og identitet, og større bevissthet om hva dette innebærer. 

Sametinget er opptatt av at funksjonshemmede skal ha like muligheter til deltakelse i det samiske samfunnet. I Sábme jállu – sametingsmelding om likestilling fra 2020 satte vi for alvor de samiske funksjonshemmedes vilkår på Sametingets dagsorden. I 2022 skal vi starte utarbeidelsen av en handlingsplan som skal konkretisere hvilke tiltak Sametinget kan gjennomføre, og i det arbeidet vil aktuelle organisasjoner og enkeltpersoner bli invitert til workshops for å få innspill. 

Økt samfunnsdeltakelse fra samer med funksjonsnedsettelse tror jeg vil føre til fremgang og utvikling for oss alle. Funksjonshemmede må anerkjennes som fullverdige borgere av samfunnet, og samfunnets fordommer må bygges ned. Muligheten til å delta og leve selvstendig , «ieš birget», forutsetter at velferdsstatens virkemidler dekker innbyggernes behov. Også i det samiske samfunnet må vi være bevisste på å legge til rette for like muligheter.  

Tidligere i uka deltok jeg i en samtale med medlemmer i Norges Handikapforbund, i som en del av Funkisuka som arrangeres i forbindelse med FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. Der ble jeg presentert tall som viser at 80 % av grunnskolene ikke er tilgjengelig for elever i rullestol. Videre at 64 % av unge bevegelseshemmede bare har grunnskole som høyeste fullførte utdanningsløp, mot 27 % i befolkningen ellers. 

Det er svært høye og sjokkerende tall. Jeg tror vi blir et rikere og bedre samfunn dersom flere får mulighet til å fullføre utdanning og komme seg ut i arbeid. Rett og slett bidra i samfunnet og bli sett på som en ressurs. Der har vi alle et ansvar, og som sametingsråd for likestilling inviterer jeg til dialog, og håper at vi i det samiske samfunnet kan bryte noen barrierer. Vi skal løfte frem hele det samiske mangfoldet. 

— Sametinget skal være en tydelig stemme for å forebygge vold mot kvinner.

Kronikk fra Sametingsråd Runar Myrnes Balto (NSR):

Den 25. november rettes søkelyset mot vold mot kvinner verden over. Denne dagen markerer FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner. Den samme dagen markerer man dessuten starten på en seksten dagers internasjonal kampanje mot kjønnsbasert vold. 

Verden over opplever så mange som 736 millioner kvinner vold. En av tre kvinner opplever fysisk, psykisk og/eller seksuell vold i løpet av livet. I Sápmi vet vi fra forskning at tallet er 49 prosent. Det er alvorlig. 

Vold er fortsatt en av de største og mest fremtredende utfordringene innenfor likestillingsarbeidet og innenfor arbeidet med menneskerettigheter, og et hinder for utvikling i samfunnet. Volden utgjør et alvorlig hinder for menneskers like muligheter til å kunne gjøre nytte av og bruke sine grunnleggende menneskerettigheter. 

Den mest ekstreme formen for vold mot kvinner er femisid. Femisid defineres som drap på kvinner, fordi de er kvinner og er et alvorlig brudd på menneskerettighetene. Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. Det er en sammenheng mellom vold i nære relasjoner og partnerdrap. 

Kampen mot kvinnevold må fortsette i Sápmi, og i solidaritet med de voldsutsatte så blir Sametingsbygget opplyst i oransje farge torsdag 25. november. Det er viktig at Sametinget er en tydelig stemme for de som er utsatt for vold, og er berørt av vold. Vi skal være en tydelig stemme for å forebygge og bekjempe volden mot kvinner. 

Et tiltak vi tydelig vil kommunisere et behov for er fullgode krisesentertilbud til den samiske befolkningen. Her er det store og alvorlige mangler. Manglende kompetanse i samisk språk og kultur gjør at samiske voldsutsatte ikke har samme behandlingstilbud som befolkningen for øvrig. De samiske samfunnene behøver et krisesentertilbud som er tilgjengelig, og som har kompetanse om samisk språk og kultur.  

Regjeringen la tidligere i høst fram handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. For første gang er det en egen samisk del med konkrete tiltak i en slik handlingsplan, og det er et positivt steg i riktig retning. Det er store behov for en styrket innsats for å sikre et likeverdig tilbud.  

Sametinget har løftet fram behovet for særskilte tiltak for å forebygge og bekjempe vold og overgrep i samiske samfunn. Men i dette arbeidet er vi ikke på noen måter i mål. For å få til meningsfulle samfunnsendringer håper jeg også på et stort engasjement fra samiske institusjoner og det samiske samfunnet! Som samfunn har vi en stor jobb foran oss. La oss alvor ta tak i dette sammen!

Dagens rovviltpolitikk er i ferd med å tilintetgjøre reindriftsnæringen

Kronikk fra sametingsråd Hans Ole Eira (Sp):

Dagens nasjonale rovviltpolitikk er i ferd med å utslette reindriftsnæringen i noen områder her i landet. Det skriver sametingsråd Hans Ole Eira (Sp) i denne kronikken. 

Det er rett og slett for mye rovdyr, som fører til store tap av reinsdyr. Jerven er en stor skadegjører og bestanden er på et uakseptabelt høyt nivå. Ifølge Rovdata ble det påvist 60 jervekull i Norge i 2021, en nedgang på tre kull sammenlignet med 2020, men fortsatt et betydelig høyere tall enn det nasjonale bestandsmålet på 39 årlige valpekull. Jeg er i tett dialog med reindriftsnæringen og kjenner til at det også meldes om store tap av tamrein, forårsaket av både kongeørn og havørn. Det forekommer ørneangrep på voksne simler, fjorårskalv og nyfødte kalver. Bjørn og gaupe påfører også reineierne tap av reinsdyr.

Mange reineiere føler at livsgrunnlaget deres smuldrer opp og at det er lite de kan gjøre for å påvirke situasjonen. Bestandsmålene som er fastsatt av Stortinget kan de ikke gjøre noe med. Skadefellingstillatelser er det vanskelig å få, spesielt når det gjelder ørn virker det som en umulighet fordi det kreves at reineier peker ut akkurat den ørna som er skadevolder. Det finnes heller ingen tiltak som regulerer ørnebestanden, noe som fører til at bestanden kan vokse fritt. 

Reindrift er en egen livsstil, der reineiere bruker veldig mye tid på sine dyr, gjennom gjeting, tilsyn, flytting, merking og lignende. Reineiere gjør mange tiltak for å forhindre tap til rovdyr. Reineiere gjeter flokken, med en mer intensiv gjeting spesielt om våren under kalvingstiden. Dette er en vanskelig balansegang, der man på den ene siden ønsker å unngå tap til rovvilt, men samtidig er avhengig av å gi simlene nok ro. Det er også forsøkt andre tiltak, som å ha flokken i gjerdet under kalving eller flytting av flokken til andre områder hvor det er mindre rovvilt. Men, økt gjeting og andre tiltak er ikke nok. Reineiere opplever fortsatt at mange av reinsdyrene deres blir drept av rovdyr. Rovviltpolitikken som føres i Norge skaper en utrygg situasjon, fortvilelse og store psykiske påkjennelser for reindriftsutøvere. Gjennom kontakten jeg har med reindriftsnæringen kjenner jeg til at mange reindriftsungdommer er i ferd med å miste troen på reindrift som en fremtidig levevei. 

Nylig ble vi kjent med situasjonen til en reindriftsutøver i Nordland som står i fare for å avvikle drifta. Statsforvalteren har sendt varsel om at de vurderer å avvikle drifta, og med det også «ulovlig gjøre» reindriften ved å frata vedkommendes siidaandel. Grunnen til dette er at reintallet til reineieren er for lavt. Ifølge reindriftsloven må en siidaandel avvikles hvis den har hatt et reintall på under 50 i fem år.

Dette er et skrekkeksempel på hva dagens nasjonale rovviltpolitikk kan føre til. Det er en urettferdig situasjon for reineiere, da det er staten som i utgangspunktet legger opp til en rovviltpolitikk som fører til store tap, for deretter å true med å tvangsavvikle reindrifta når reintallet kommer under et visst nivå. Det fremstår som en ond sirkel man ikke har mulighet å komme seg ut fra.

Dagens rovdyrforvaltning er ikke i tråd med statens folkerettslige forpliktelser, noe tilfellet fra Nordland med tydelighet viser. Dersom en reineier på grunn av store rovvilttap må avvikle sin drift, vil det være en nektelse av vedkommendes rett til kulturutøvelse. Jeg vil understreke at det ikke bare er Bernkonvensjonen som har betydning i rovviltforvaltningen, men også folkerettslige bestemmelser om urfolksrett. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) som Norge har forpliktet seg til, er inkorporert i Norsk lov ved menneskerettsloven av 1999. Konvensjon om sivile og politiske rettigheter slår fast at i de stater hvor det finnes minoriteter, skal ikke disse minoritetene nektes retten til å utøve og dyrke sin kultur og religion. 

I Beaiveálgu-erklæringen som utgjør den politiske plattformen for det nye flertallsamarbeidet på Sametinget, ønsker vi å jobbe for å redusere rovviltbestandene i tråd med bestandsmålene, og at beitenæringenes tradisjonelle og erfaringsbaserte kunnskap skal brukes i rovviltforvaltningen. Jeg vil videre også jobbe for at forebyggende tiltak og skadefelling kan iverksettes raskt og effektivt med tilgjengelige hjelpemidler. Sametingsrådet ønsker å åpne opp for uttak av ørn som forebyggende tiltak i småfe- og kalvingsområder.

Sametinget har i flere år prøvd å endre den nasjonale rovviltpolitikken og få ned rovviltbestandene, uten å møte forståelse fra beslutningstakerne. Men vi akter ikke å gi opp. Jeg har stor tro på at de nye folkevalgte på Stortinget og regjeringen respekterer den tradisjonelle og erfaringsbaserte kunnskapen som blant annet bønder og reineiere innehar, og med det lytter mer til beitenæringene. Ifølge Hurdalsplattformen skal det føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk. Det er det et stort behov for. Sametinget vil invitere til møter med myndighetene og reindriftsnæringen for å finne løsninger som kan snu utviklingen i Nordland og i landet for øvrig, ellers er jeg dypt bekymret for reindriftsnæringens fremtid.

Samiske barn har helt klare rettigheter til samisk språk og kultur

Kronikk av sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen:

Norge har en forpliktelse å ivareta sitt urfolks særskilte rettigheter, jf. ILO-konvensjon nr. 169, om urbefolkninger. Sametinget er tydelig på at en samisk barnehage må inneha språklig og kulturell kompetanse som gjør at samiske barn møter et reelt samisk barnehagetilbud på deres eget språk og basert på deres egen kultur. Samiske barn har krav på at deres bakgrunn som urfolk møter en barnehage som speiler hvem de er på deres eget språk. Dette kan ingen ta fra dem. 

Dette gjelder også det samiske barnehagetilbudet i Røros. Svaale skal bidra til at samiske barn kan utvikle sin samiske identitet og få trygghet og glede i forhold til sin egen kultur og sitt språk. Samisk språk og kultur må ha gode vilkår i barnehagen. Dette skal skje i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem.

Den viktigste oppgaven samiske barnehager har, er formidling av samiske verdier, språk og kultur. Samisk kultur har både usynlige og synlige markører som blant annet språk, klestradisjoner, omgangsformer, matskikker, duodji, kunst, joik og samisk musikk, navneskikker og næringer. Samisk kultur består også av immaterielle faktorer som verdinormer, tenkesett, samhørighetsfølelse og en felles historie og bakgrunn. Alt dette må barnehagen formidle til barna på en slik måte at barna får et positivt syn på det samiske, og kan være stolte av sin samiske tilhørighet

Barnehager for samiske barn i forvaltningsområdet skal være en integrert del av det samiske samfunnet. De skal ha vedtektsfestet at barnehagen har som formål å styrke barns identitet som samer ved å bruke samisk språk og å formidle samisk kultur, levesett og samfunnsforhold. Sentrale elementer fra samisk barneoppdragelse bør ivaretas både i arbeidsmåter og i hverdagslivet. Barnehagens tilbud må organiseres slik at barn tas med i ulike arbeidsprosesser og får delta i kulturell og sosial virksomhet, og det vil være en forutsetning at personalet kan samisk.

Sametinget ser at vi må tydeliggjøre hva som forventes av samiske barnehager og samiske avdelinger. Vi vil i møte med barnehageeiere i hele landet tydeliggjøre forventninger til hva en samisk barnehage er og hvordan dette organiseres på best mulig måte for at barnehagene skal lykkes med sitt samfunnsoppdrag. 

Vi ser at Svaale managiertie er en av de viktigste institusjonene i Plassje. Røros kommune er en sentral kommune i sørsamisk område og har et ansvar som barnehageeier for at Svaale får mulighet til å lykkes i samfunnsoppdraget. Vi vil fra Sametinget jobbe for at barnehagen lykkes med utviklingen av samisk språk og kultur og at de lykkes med rekruttering og utdanning av samiske barnehagelærere. Vi vil be om et møte med Røros kommune og ser frem til å bidra til at Røros kan bli en viktig kommune for sørsamisk språk og kultur. 

Mikkel Eskil Mikkelsen

Raerielïhtsege -Sametingsråd 

Nöörjen Saemiej Rïjhkesiebrie (NSR)

Påbud om å bruke munnbind på offentlige arrangementer i Røros

Pressemelding fra Røros kommune

Vi innfører påbud om å bruke munnbind på alle offentlige arrangementer i Røros kommune. Dette er et lokalt tiltak som gjelder fra fredag 3. september. Bakgrunnen er den økende smitten generelt i samfunnet.

Dette betyr at du skal bruke munnbind når du går til og fra plassen din – og når du oppholder deg i fellesarealene. Når du sitter på plassen din kan du ta av munnbindet. Påbudet gjelder alle – også deg som er fullvaksinert. Utover dette gjelder de nasjonale rådene og reglene i trinn tre.

Fremtidig og fredelig sameksistens mellom jordbruk og reindrift i lys av erfaringer fra Tufsingdalen og andre steder

Kronikk av Inge Even Danielsen og Lars Aage Brantsfjell, siitjeledere i reindriften, Thomas Engåvoll, grunneierrepresentant, Ordfører Runa Finborud, Os kommune, Assisterende statsforvalter Øystein Johannessen og rådgiver Simen Olafsen, Statsforvalteren i Trøndelag, Kommunal- og samordningsdirektør Anne Kathrine Fossum, Statsforvalteren i Innlandet. 

Nord-Østerdalen og Fjellregionen er en region med rike tradisjoner for ressursbaserte næringer og ressursutnyttelse. Det går en historisk linje fra gruvedriften på Røros via regionens jordbruk og reindrift som grunnlag for menneskers livsgrunnlag, livslykke, slektenes gang og en utvikling av nåtidig attraktivitet gjennom satsing på blant annet reiseliv som gjør at folk langt borte fra ønsker å komme til oss på besøk for kortere eller lengre perioder.

Den utfoldelse som ligger til grunn for disse næringene har ikke kommet uten en pris. Enkeltmennesket har virkelig arbeidet hardt, og framveksten av de ressursbaserte næringene har krevet mot, slit og tidvis tøffe valg. Noen av disse livs- og veivalgene har vært av det gode slaget, andre har skapt friksjon og konflikter.

De siste årene har sameksistensen mellom reindrift og jordbruk bydd på en rekke problemer og utfordringer. For å håndtere disse på en konstruktiv, fremtidsrettet og dialogbasert måte ble prosjektet «Fremtidsrettet reindrift og jordbruk i områder med arealkonflikter i Hedmark og Trøndelag» opprettet. Prosjektet har fem hovedinnsatsområder:

  1. Utvikle funksjonelle gjerdeløsninger
  2. Etablere rutiner for effektiv kommunikasjon mellom partene
  3. Kartlegging av beiteressursene innenfor Femund sijte reinbeitedistrikt
  4. Klarlegge og tydeliggjøre handlingsrom, regelverk og rutiner i reindriftsforvaltningen
  5. Kartlegge og utrede utviklingspotensialet for begge næringer

Prosjektet ble avsluttet 30.6.2021, og styringsgruppens medlemmer vil gjøre opp status og kommentere de utfordringer prosjektet har avdekket og som må løses. Partnerne i prosjektet er to reinbeitedistrikter, to representanter fra grunneierne, Os kommune og Statsforvalterne i Innlandet og Trøndelag. Tolga kommune har også vært involvert i prosjektet.


Innenfor de fem innsatsområdene er det opparbeidet kunnskap og foreslått tiltak som prosjektpartnerne er enige om å sikre et liv etter at prosjektet er avsluttet.

Styringsgruppen er opptatt av at stemmene til begge næringene skal høres! Vi har brukt mye tid i prosjektet på å formidle og diskutere virkeligheten sett fra de to næringene. Dette har bidratt til vi har fått økt innsikt og ny kunnskap, og det har skapt et klima for dialog mellom deltakerne. Når prosjektet nå avsluttes er vi opptatt av at denne innsikten og kunnskapen må nå ut til de som ikke har deltatt i styringsgruppen.

For jordbrukets del opplever bøndene rein som kommer utenfor distriktsgrensene og tidvis på innmarka til jordbrukere som et uromoment og som en trussel mot inntektsgrunnlaget. At situasjonen gjentar seg og at det tidvis ikke er lys i tunellen er en belastning. Jordbrukerne forstår reineiernes behov og utfordringer med tilgang på beiteområder og klimatisk-biologiske endringer, men kan ikke akseptere at dette skal medføre skader og til dels store avlingstap i svært marginale jordbruksområder.

Fra reindriftens side opplever man at distriktsgrenser som ble trukket opp for ca 125 år siden er lite funksjonelle, og reinens trekkmønster påvirkes av klimatiske og ressursmessige forhold. Reineierne er opptatt av at reinen skal sikres gode beiteressurser gjennom årets ulike faser, og ulike endringer og inngrep påvirker både beiteressurser og trekkleier. De to reinbeitedistriktene har forståelse for at rein på innmark påfører grunneierne i regionen ulike belastninger. De sier at innmarka er bondens gull og at de misliker at reinen har forvillet seg inn på innmark.

Prosjektets partnere er enige om at det er viktig å sikre at de to ressurs- og tradisjonsbaserte næringene må kunne leve videre side om side. Noe annet er helt uakseptabelt!

Hva er så veien videre? En av de viktigste lærdommene fra prosjektet er at veien videre ikke er enkel. Det finnes ikke ett enkeltgrep, et quickfix, eller en enkelt aktør eller myndighet, som kan sikre en vei mot fremtiden. Styringsgruppen er enig i at det er en kombinasjon av flere tiltak samt noen grunnleggende krav til kommunikasjon og samhandling som er den vei mot en fremtid med plass til begge næringer.

Styringsgruppen fremhever at det er dialog og en dialogarena som må videreføres etter at prosjektet er avsluttet. Videre er det nødvendig å ha en høy bevissthet om at det er en kombinasjon av tiltak som må på plass for å sikre fremgang. Et tredje forhold er at alle aktører må ta ansvar for gode løsninger for fremtiden. 

I tillegg til de overordnede tingene som må på plass vil styringsgruppen fremheve noen konkrete tiltak som vi mener vil bidra til en god kurs mot fremtiden:

  • Kommunikasjonsavtalen som er utviklet mellom landbruket og Femund Sijte i prosjektet må videreutvikles i vintersesongen
  • Fysiske sperretiltak bør settes inn der det gir god effekt. Det finnes finansieringsordninger. Disse må utnyttes.
  • Årlige dialogmøter bør gjennomføres
  • Kommunens rolle som tilrettelegger for god dialog med begge næringene, er veldig viktig.
  • Statsforvalternes fagmiljøer innenfor reindrift og landbruk må ta en aktiv rolle.
  • Relevante lover og forskrifter må brukes med klokskap og der det gir god effekt.
  • Nasjonale myndigheter bør videreutvikle nasjonalt rammeverk for konfliktløsning mellom jordbruk og reindrift

Gode hensikter er ikke nok for å sikre en fredelig sameksistens mellom reindrift og jordbruk. Etter vår mening er det hardt arbeid, dialog, empati og løsningsorientering som skal til. Noe annet valg har vi ikke – det har vi ikke råd til.

Foreslår gratis samisk barnehageplass til distriktene: 
- Vi ønsker attraktive lokalsamfunn for samiske familier

Kronikk av sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR):

Folketallet stuper i distriktene og små samiske kommuner taper mot byene. Gratis barnehageplass som et tiltak for bosetting i samiske distrikt er gjennomførbart og godt.

Distriktsdemografiutvalget med leder Victor D. Normann foreslår gratis barnehageplass som et tiltak som kan bidra til å øke familieetableringer og å motivere flere unge til å flytte til distriktskommunene. En stadig eldre befolkning gir også nye utfordringer, med økende grad av offentlige utgifter, og mangel på blant annet lærere og sykepleiere er tegn på at det er et stort behov for flere folk i distriktene. Gratis barnehageplass er derfor verdt å følge opp og må kunne iverksettes snarest for å snu den negative flyttetrenden og sende riktige signaler til unge familier i etableringsfasen. Målet er å gjøre distriktskommunene mer attraktive igjen for familier.


Det pågår en parallell diskusjon om hvordan man hvordan man kan ivareta fremtiden for de samiske språkene. I NOU 2016:18 – Hjertespråket settes det fokus på betydningen av samiske barnehageplasser for å sikre fremtiden for samisk språk. Vi mener derfor at gratis samisk barnehageplass er en god idé, og at forslaget er økonomisk overkommelig. I dag er det rundt 850 barn i samiske barnehager og i samiske avdelinger. Foreldre betaler maksimalt 38.760 kroner i året for å ha barn i barnehagen. Med 850 barn, så vil prislappen for et tiltak som dette ligge på rundt 32 millioner kroner. 

Når det gjelder lule- og sørsamisk barnehageplass vil et tilbud om gratis barnehageplass koste enda mindre. Det vil være snakk om ca. 2,5 millioner kroner i året. 

Vi trenger en politisk prioritering som kan berge de samiske språkene, og som kan hindre at distriktene blir avfolket. Vi trenger verdiskaping og vekst både lokalt og regionalt og spesielt i de områdene hvor det er spredt bosetting. 

Sametinget er også bekymret over de nasjonale tallene som viser at antall barn i barnehager har gått ned de siste årene, og at det er en synkende trend. Det er trolig mange årsaker til at barnekullene er blitt mindre, også i Sápmi, men vi må ikke undergrave betydningen av familieøkonomi som en faktor i avgjørelsen om man skal utvide familien med flere barn. Samtidig vet vi om tilfeller der samiske familier, spesielt i enkelte sentrale områder, står i kø for en samisk barnehageplass, mens det i fraflyttingskommuner er økende utfordringer med at samiske barnehagetilbud risikerer å bli lagt ned eller reduseres, fordi barnetallet er synkende. Forslaget om gratis barnehage kan skape en forutsigbarhet i barnehagetilbud som mange samiske barn og foreldre ikke møter i dag, og kan i en forlengelse være med på å gi et nødvendig økonomisk handlingsrom til kommunene.  

Gratis samisk barnehageplass vil også ha andre positive ringvirkninger. Barnefattigdom er et økende problem i mange samiske kommuner og med en slik gratis ordning, vil det lette på økonomien til familier som sliter økonomisk. Det er viktig at vi nå setter i gang tiltak som kan sikre like muligheter for alle barn. Når de konkrete tiltakene for å møte denne utfordringen ofte debatteres, så peker vi på at gratis barnehageplass er ett av tiltakene som hjelper mot barnefattigdom, også i de samiske områdene. 

De positive ringvirkningene med gratis barnehageplasser vil også være med på å styrke kompetansebehovet. Det kommer til å bli behov for å rekruttere enda flere til å ta barnehagelærerutdanning og det kan bli en positiv motivasjonsfaktor for de som skal satse på pedagogisk utdanning. Både Nord Universitet og Sámi Allaskuvla tilbyr barnehagelærerutdanning i dag.  

I bunnen av dette har vi en mulighet til å komme over i en situasjon der vi får mange flere språkbrukere, sikre bosetning i distriktskommuner, utjevne sosiale ulikheter, utdanne flere av de viktige barnehagelærerne og fylle opp studieplasser. Vi kan altså gi en gratis samisk barnehageplass til alle som ønsker det, sikre grunnlaget for samiske språk, styrke samiske lokalsamfunn gjennom tilflytning til distriktskommunene. Det er løsninger som ligger innenfor rekkevidde og burde kunne innfris med vilje fra sentrale bevilgende myndigheter.

Hvem eier samisk immateriell kulturarv?

Kronikk av sametingspresident Aili Keskitalo:

Hvem eier arven fra våre forfedre og hvem kan selge koftekopierte plagg? Kan man kopiere duodjiprodukter? Er det akseptabelt at samiske historier og fortellertradisjoner blir brukt av hvem det måtte være, og hvem kan bruke joik og til hva? Disse spørsmålene skal Sametingets plenum debattere denne uken.

Etikk rundt samisk kultur og ulike aspekter ved kulturell appropriering har blitt debattert i mediebildet den senere tiden. Søkelys på disse spørsmålene setter denne tematikken på dagsorden, og er med på å løfte frem synspunkter og innfallsvinkler som er viktige for nyansene i sentrale samiske spørsmål.  

Den samiske immaterielle kulturarven, eller levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som overføres mellom personer, er verdifull fordi den er et viktig grunnlag for den kulturelle samiske identiteten i dag. Urettmessig tilegning av samisk kultur eller kulturell misappropriasjon, har lenge vært en utfordring i Sápmi. Med urettmessig tilegnet kulturelt eierskap menes den situasjonen der en utenforstående aktør tar deler av samisk kulturarv eller tradisjonskunnskap uten å spørre, og utnytter det eksempelvis i forretningsmessig eller kunstnerisk øyemed

Vi bærer en arv av tradisjoner. Vi har tilegnet oss en kompetanse og en unik kunnskap som har gått i arv gjennom generasjoner.  Man har lært av forfedrene om tradisjoner og kulturarv, om et eierskap som er tilegnet med en forståelse at dette er vår kollektive kulturarv. 

Fenomenet kulturell misappropriasjonknyttes først og fremst til immateriell kulturarv. I urfolks sammenheng skjer det ved at eksterne, ikke-samiske aktører, tar det for gitt at det som er urfolkenes immaterielle eiendom og kulturelle ressurser, at det er noe som fritt kan anvendes til allmenn bruk. Denne tankegangen medfører at urfolks immaterielle eiendom ansees som en ressurssamling som fritt kan utvinnes eller benyttes på tilsvarende måte som skog og andre naturressurser. 

Det som har vært utfordrende lenge er at det finnes ingen muligheter å hindre eller stoppe ulovlig kopiering eller plagiering. 

Samisk språk, duodji, navn, musikktradisjoner, fortellinger og historie kopieres og samiske kulturelementer har i lang tid blitt appropriert for å gi økt markedsverdi og oppmerksomhet til forskjellige varer og tjenester som ikke nødvendigvis har noen forbindelse med samene eller den samiske kulturen. 

En av de tydeligste skadevirkningene på urettmessig bruk av den samiske kulturen er at utenforstående konstruerer en forestilling av hvordan samene er. Disse oppkonstruerte bildene viser ikke den virkeligheten som samer selv opplever, og det er utfordrende å måtte oppleve at fortidens negative stereotyper om samer lever i beste velgående. Samene vil selv fortelle sine egne historier og unngå historier som gjentar stereotypier og bekrefter forvrengte bilder og narrativer. 

Det er vanskelig å akseptere og observere negative stereotype holdninger, og enda vanskeligere er det å korrigere disse stereotypiene. Dette er en type rasisme som er spesielt skadelig for barn og unge, og kan på det verste lede til mobbing og hets og medføre at enkeltpersoner helst unngår å bruke kulturelle elementer, samt begynner å skjule sin identitet. Dette var vanlig metode under fornorskningstiden. En tid som burde vært over for lenge siden.

Hvorfor og hvordan skal samene beskytte sine kulturelle uttrykk? En måte å gjøre dette på er etiske retningslinjer, og Sametinget har etablert et samarbeid med Tromsø kommune og reiselivsaktørene i området med prosjektet «Vahca».  De nye retningslinjene i prosjektet «Vahca-veiviseren» er spesielt rettet mot turistnæringen i samiske områder. 

Internasjonalt Samisk Film Institutt (ISFI) har nå publisert en «Pathfinder»- en egen veiviser rettet mot eksterne filmprodusenter som ønsker å lage filmer om og med samer. Det handler om respekt og det handler om inkludering samt tilgang, og hvordan eksterne filmprodusenter skal få forståelse og lærdom i å unngå stereotypier. Det er også et tilbud til den samiske befolkningen om å lære hvordan å forholde seg til eksterne filmprodusenter. Dette danner grunnlaget til bevisstheten om at historier ikke bare skal hentes fra den samiske kulturen, men at det må en fritt, forhåndsinformert samtykke til, og at det samiske samfunnet må få noe igjen for den innsatsen de legger i prosjekt.  

Dette har ført til debatt om slike etiske retningslinjer begrenser kunstnerisk frihet. Samiske kunstnere opplever derimot at deres ytringsfrihet og kunstneriske frihet innskrenkes på grunn av manglende finansieringsmuligheter til kunstneriske prosjekter, gjerne i et større omfang. Derfor burde en slik debatt også fremheve manglende økonomisk handlingsrom som en viktig del av både ytringsfrihet og kunstnerisk frihet.

En fersk rapport fra svensk kulturanalyse bekrefter denne problemstillingen med å peke på at kunstnerisk frihet begrenses i statlige kunstfinansieringsordninger ved at de ikke klarer å integrere ulike perspektiv i det kunstneriske innholdet. 

ISFIs «Pathfinder» reflekterer en internasjonal trend. Etiske retningslinjer for bruk av urfolks kultur og uttrykk for filmbransjen er også for lengst blitt publisert i Australia og i Canada. 

Selv om etiske retningslinjer kan være en hensiktsmessig tilnærmingsmåte, er ikke det en fullstendig løsning. Det kan ikke tilby et juridisk vern, og vil bli mer som et tilbud basert på et moralsk ansvar, som det er frivillig å følge eller ikke.

Erkjennelsen om at samisk immateriell kulturarv er samiske ressurser og samisk kollektiv eiendom, danner et grunnlag som et rettsprinsipp. Fordi samisk immateriell kulturarv i tillegg har en kollektiv karakter, bør samiske politiske organer involveres i videreutviklingen av forvaltningen av kulturarven Det er derfor naturlig å tenke Sametingenes fellesorgan, Samisk parlamentarisk råd, som en hovedaktør i denne prosessen.

Å ta et klart politisk standpunkt til at samene selv eier sin immaterielle kulturarv er første steg i en lang prosess hvor målet er å utvikle en instans som kan utøve et aktivt beskyttelsesarbeid av den samiske immateriell kulturarv. Med andre ord noen som tar et juridisk ansvar for beskyttelse av den immaterielle samiske kulturarven.

Sametinget har i løpet av det siste året vurdert flere tilnærminger til beskyttelse av samisk immateriell kulturarv, gjennom et forprosjekt som har utredet forskjellige løsninger til denne problemstillingen. Forprosjektet «Immateriell kulturarv i Sápmi» har hatt en pragmatisk tilnærming til forskjellige aspekter ved kulturell appropriering. Man har tatt opp enkeltsaker og tilpasset en respons til hver enkel sak basert på kommunikasjon, samt sett på tilgjengelig lovgiving. Erfaringen så langt er at dette er en hensiktsmessig tilnærming til problemstillingen. 

Intensjonen er å fortsette dette som et prosjekt, og å forsterke forankringen i Samisk parlamentarisk råd.

Sametinget skal behandle spørsmålet om eierskap til samisk immateriell i Sametingets plenum i Karasjok 15-18. juni, og jeg ser frem til innspill og debatt i denne saken.

Kommuner skal ha mye makt, men hvem passer på at den ikke brukes feil?

Kronikk av direktør Mari Mogstad og seksjonsleder for juridisk seksjon Kjetil Ollestad


Hvorfor stopper Statsforvalteren av og til en eplehagefortetting? Hvorfor har de tilsyn og veiledning av kommunen så den ikke bryter barnevernloven? Det er fordi at også det lokalt selvstyre må være innenfor nasjonale lover og regler.

I Trøndelag har vi 38 ulike kommunestyrer. De folkevalgte jobber løpende med å utøve det lokale folkestyret og det vi kaller det representative lokaldemokrati. 

Politikerne har både stort ansvar og flere roller å fylle. De skal blant annet se til at innbyggerne mottar gode tjenester av kommunen, typiske eksempler er grunnskole og sykehjemtilbud. Våre lokalpolitikere har også en annen rolle; rollen som offentlig myndighet. Det vil si at det er lokalpolitikerne som avgjør hvem som skal få byggetillatelse eller skjenkebevilling. De er også det som kalles planmyndighet, som bl.a. handler om å bestemme hvor det skal legges til rette for boligbygging eller hvor det skal være næringsutvikling kommunen.  

Oppgaveløsningen til kommunen skal i tillegg være effektiv, tillitsskapende og bærekraftig, – noe som også går frem av bestemmelsene i kommuneloven. 

Et av formålene med kommuneloven er å fremme det kommunale selvstyre – og legge nødvendige rammer for dette. Det er gode grunner til det. Det er de lokale folkevalgte som best kan tilpasse tjenestene til lokale behov og interesser, og det er de som har best kunnskap om lokale forhold. Dessuten oppleves kommunen som tilgjengelig, og innbyggerne har mulighet til å påvirke lokale tjenesteutøvere og politikerne i egen kommune. I de sakene hvor det kommunale selvstyret skal tillegges vekt, både lytter og vektlegger vi hos Statsforvalteren dette.

Likevel er det slik at det lokale selvstyre må skje innenfor rammen av nasjonale hensyn. Begrensninger i det kommunale selvstyre må ha hjemmel i lov, eller forskrift, som er vedtatt av Stortinget. Kommunepolitikerne kan derfor ikke handle i strid med Stortingets ulike lovvedtak.

Når lokale vedtak skjer utenfor nasjonale rammer eller hensyn, hender det at Statsforvalteren «går imot» et kommunalt vedtak. Da skjer det fordi vi har oppgaver med å ivareta en rekke nasjonale interesser.  

Vi hos Statsforvalteren skal synliggjøre lokalpolitikernes handlingsrom innenfor det nasjonale lovverk. Det gjør vi blant annet gjennom rollen som tilsynsmyndighet, ved lovlighetskontroller, når vi er klageorgan i en konkret sak eller når vi er innsigelsesmyndighet. Vi veileder og gir råd i vår dialog med lokalpolitikerne og kommuneadministrasjonen i ulike saker.

Gjennom tidlig og tett dialog kan vi bidra til å klargjøre om det er angitt en klar og detaljert angivelse av hvilke hensyn som er relevante – og hva som er «innenfor» ved bruk av en aktuell bestemmelse. 

I noen tilfeller har Stortinget gitt klare rettslige rammer for hva lokalpolitikere har av handlingsrom i rollen som myndighetsutøver når det skal fattes vedtak. F.eks. i spørsmålet om når innbyggerne har rett til psykiske helsetjenester eller barneverntjenester. Andre ganger angis det i loven i langt mindre grad hvilke hensyn som skal tillegges vekt når det skal treffes vedtak etter bestemmelsen. 

Dette er da vurderinger av typisk «politisk karakter», der allmenne verdimessige standpunkter vil spille en dominerende rolle. Et typisk eksempel på dette er når kommunen tar stilling til om de vil regulere et område til et bestemt formål. Kommunen har fått ansvaret for arealbruken etter plan- og bygningsloven, og har et stort handlingsrom når de bestemmer hvilken virksomhet de vil tillate på et areal. 

Vi vil imidlertid understreke at det ikke er slik at det lokale selvstyre er en faktor når vi for eksempel behandler en klage på et vedtak knyttet til om det er begått en saksbehandlingsfeil fra kommunens side. Da gjelder andre sterke hensyn, nemlig hensynet til rettssikkerheten.  

Eksempler på saksbehandlingsfeil er at vedtaket mangler en begrunnelse, at feil faktum er lagt til grunn for avgjørelsen i saken eller at feil organ har avgjort saken. Det lokale selvstyret gjelder heller ikke når en vurderer om det er tatt utenforliggende hensyn i en sak, om avgjørelsen fremstår vilkårlig og tilfeldig eller om det er gjort usaklig forskjellsbehandling i et vedtak. 

Utøvelsen av lokalt selvstyre og en forsvarlig ivaretakelse av rettssikkerheten er to sentrale verdier i en kommune. Derfor er vi hos Statsforvalteren i Trøndelag opptatt av å sikre begge disse aspektene. 

Begge verdiene er en forutsetning for best mulig oppfyllelse av vår visjon om at Trøndelag skal være et godt fylke å bo, vokse og virke i for alle!  

Foto: Grethe Lindseth og

Hjertespråket – en av de aller viktigste sakene!

Kronikk av Silje Karine Muotka, presidentkandidat for Norske Samers Riksforbund til Sametingsvalget:

Språksituasjonen for samiske språk er alvorlig. Alle de samiske språkene er truet, noen er helt kritisk truet og er rødlistet. For meg og NSR er det derfor ingen tvil om at de samiske språkene er blant de absolutt viktigste vi arbeider med. 

Språksituasjonen er kritisk på grunn av fornorskingspolitikken. Vi gikk gjennom 150 år med aktiv politikk for å utrydde samisk språk. Det bærer vi kollektivt konsekvensene av nå, med språk i kritiske situasjoner og stor smerte etter språktap.

«Mors hjerte blør når hennes barn ikke vil kjennes ved» stod det på fanen på det samiske møtet i Bonakas i 1920 der den samiske pioneren Elsa Laula Rensberg deltok. Bakgrunnen for denne formuleringen finner vi i Tana kommunes vedtak fra 1882 om å ikke bruke samisk språk i undervisningen. Vedtaket skapte stor sorg og harme i befolkningen. Språket var en kampsak i 1920 og det er fortsatt en kampsak som skaper store følelser i 2021

Debatten om Sametingspresidenten må beherske samisk, er en debatt som ikke kan løse de store utfordringene for oss som fellesskap. Skal vi styrke de samiske språkene, må vi diskutere politiske løsninger og tiltak som gir flest mulig samer muligheten til å ta sitt hjertespråk tilbake. 

Vi vil oppheve den negative effekten som fornorskningen har hatt på oss, og det krever politisk satsing og vilje. Gjennom stortingsmeldinga Váibmogiella/Hjertespråket har dyktige eksperter kommet med mange viktige forslag til hvilke tiltak som må til for at flere skal kunne bli samiskspråklige og at språket skal synes og høres i hverdagen. Dette arbeider vi med å følge opp.

Oppfølgingen av hjertespråket er godt i gang – og vi har fra Sametinget iverksatt mange viktige og gode prosjekter allerede. Men det tar dessverre tid med de store reformene, fordi vi venter på Regjeringen. Utredninga kom allerede i 2016. Fra Sametinget får vi ikke gjort noe med lover og regler på egenhånd. For å si det rett ut så er vi ganske utålmodige. 

Vi trenger at så mange som mulig blir med på arbeidet for å kunne lykkes med språkpolitikken. Folk må oppleve at de får mulighet til å gå på språkkurs og vi trenger gulrøtter for å gjøre det attraktivt. Vi trenger tilgjengelige samiske barnehageplasser, og at barn som trenger undervisning i og på samisk språk får tilbud om dette. Vi må få bruke samisk når vi trenger det mest, eksempel i helsevesenet og i omsorgssituasjoner får mulighet til å snakke samisk. 

Jeg vil også hedre samiske språkhelter. De som arbeider hardt for at egne og andres barn skal bli samisktalende. Foreldre, lærere, barnehageansatte, kursinstruktører, læremiddelprodusenter og oversettere og tolker. Kjære alle dere som er hjelpere for samisk språk gjennom praktisk, faktisk og direkte tilrettelegging for at man kan bruke samisk på flere arenaer: tusen takk! Dere skal vite at deres innsats er helt avgjørende for å berge samisk språk. 

Det er stort behov for at det skapes språkpositivitet og at vi holder trua på at vi kan makte å få flere samiskspråklige. Derfor går det en ektefølt takk til alle dere som starter på samiskkurs, kanskje for andre eller tredje gang. Hver dag som går, er du nærmere målet. Andre blir motivert av din innsatsvilje, og gjennom din innsats er du med på å styrke samisk språk. 

Giellavahku, den samiske språkuka, er et lysende eksempel på det NSR i Sametinget har igangsatt for å styrke samiske språk. Giellavahku er en hel uke med positivt fokus på samisk språk over hele landet. Under Giellavahkku har bedrifter, institusjoner og organisasjoner benyttet sjansen til å ta små eller store skritt for å la samisk språk komme frem i større grad. 

I Giellavahku i år møtte jeg ildsjelen Dagny Sofie Larsen fra Indre Billefjord på språksenteret i Porsanger. Gjennom hele livet har Dagny gjort en durabelig innsats for samisk språk, duodji og ikke minst gjennom hennes kunnskapsrike høsting av fornybare ressurser i hjemområdet sitt. Gjennom ildsjeler som Dagny har vi andre fått muligheten til å kunne bygge på dette kunnskapsgrunnlaget uansett hvordan vi bærer med oss konsekvensene av fornorskingen. 

Og innsatsen har båret frukter. Når samiske barn ler hjertelig av snømannen Olav i filmen Jiknon 2 så er det et vårtegn for våre samiske språk. Og når elleveåringen min logger seg inn i Minecraft og gamer med vennene på samisk, så er det lyden av en demning som brister. Når femtenåringen danser seg inn i hjertene på tusenvis av folk til samiskspråklig musikk er det en språkbruk som ingen kunne forutse for kort tid siden. 

Viljen er en verdensmakt sies det. Ved viljen går vi hver for oss og sammen opp en vei for å motvirke de 150 årene med ødeleggende språkpolitikk. Vi kan ikke vente så lenge på en skikkelig oppfølging av NOU Hjertespråket. Vi trenger et krafttak for samisk språk, ikke en politikk der man jobber for at norsk skal være det samiske språket. Vår tru og vilje for samisk språk for fremtiden er sterkere enn bekymringen for gårsdagens begrensinger. Bli med å ta språket tilbake du også!