Motorferdsel i utmark og Fylkesmannen

Av: Klima- og miljødirektør Bjørnar Wiseth og seniorrådgiver Thomas Aarskog

Regelverket som regulerer bruk av motoriserte kjøretøy i utmark, og som gjelder over hele landet, begynner å «dra på årene». Selve loven ble vedtatt i 1977. Bakgrunnen for loven var at Stortinget var bekymret over den utviklingen man allerede da så, med økt motorferdsel i utmark.

Stortinget valgte da i 1977 å regulere denne type ferdsel gjennom Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Hensikten var å verne naturmiljøet og fremme trivselen. I praksis ble så å si all motorferdsel i utmark forbudt. Så i 1988 ble det vedtatt en forskrift som åpnet for at det i enkelte tilfeller kunne søkes om dispensasjon fra regelverket – bl.a. for kjøring til egen hytte med snøscooter for transport av ved etc. Det er gjort noen øvrige mindre justeringer i regelverket, samt at det for noen år siden ble åpnet for løyper tilrettelagt for fornøyelseskjøring med snøscooter.

Kommunene har en sentral rolle i forvaltningen av regelverket for motorferdsel. Det er kommunen som kan vedta forskrifter for fornøyelsesløyper, gi deg lov til å kjøre bagasje og utstyr til hytta, gi deg løyve for eventuell leiekjøring – og i unntakstilfeller gi deg lov til å kjøre bl.a. ATV til diverse formål. Stort sett er kommunene flinke til å praktisere regelverket i tråd med det Stortinget har bestemt. For det er slik at det kommunene bestemmer må skje innenfor rammene av det Stortinget har bestemt.

Noen ganger kan man høre at Fylkesmannen enten varsler oppheving eller faktisk opphever kommunale vedtak etter Lov om motorferdsel i utmark. Som statens forlengende arm i fylket er det vår oppgave å veilede kommunene, men også se til at vedtakene de fatter er i tråd med sentrale føringer.

Når det gjelder motorferdselssaker er vi opptatt av å gi kommunene god veiledning i regelverket, vi behandle klagesaker, samt at vi undersøker lovligheten av de dispensasjonsvedtakene kommunene fatter.

I år har vi fått et eget oppdrag fra overordnet myndighet om å ha et spesielt fokus på barmarkskjøring. Over tid er det registrert en noe uheldig utvikling i dispensasjonene som gis til kjøring på barmark. Av den grunn har vi bedt kommunene om å oversende alle vedtak etter «unntaksparagrafen» i motorferdselforskriften. Dette arbeidet ble startet allerede i 2018, samme år som Fylkesmannsembetene i Nord- og Sør-Trøndelag ble slått sammen.

Barmarkskjøring skal behandles strengt. Det er et svært trangt nåløye som skal passeres før kommunene kan gi noen en slik tillatelse. Grunnen til dette er at barmarkskjøring gir store skader i naturen. I tillegg er den forstyrrende for vilt, tamrein og friluftslivet.
For at man skal kunne få dispensasjon må det foreligge en «særlig grunn» samt at kjøringen ikke lar seg dekke på annen måte. Det er ikke anledning til å gi dispensasjon for det som kalles turkjøring. Kommunene må også vurdere mulige skader og/eller ulemper ut fra lovens formål om å redusere motorferdselen til et minimum.

I de aller fleste tilfeller finnes det muligheter til å få dekket kjøringen på andre måter. Transport av materialer og utstyr har man en direktetillatelse til på snødekt mark, kjøring av bagasje og utstyr til hytter kan man få en tillatelse til på snødekt mark. Skulle man allikevel ha et særlig behov for transport, som ikke dreier seg om turkjøring og som ikke kan gjennomføres på snødekt

mark, må kommunene gjøre en vurdering av om helikopter er en bedre løsning. Likevel kan man altså helt unntaksvis få dispensasjon fra loven. Når vi nå følger opp dispensasjonspraksisen til kommunene i Trøndelag, så er det altså for å se til at kommunenes praksis er i tråd med regelverket.

Så neste gang du leser eller hører at vi varsler oppheving eller sågar opphever et kommunalt vedtak om motorferdsel, så er det altså fordi det er vår jobb å se til at de vedtak, mål og retningslinjer som Stortinget og regjeringen har vedtatt blir fulgt opp i Trøndelag.

1300 trønderske ungdommer må få et tilbud tilpasset dem

 Kronikk av Ingvill Dalseg (H)

Trøndelag Høyre er opptatt av at all ungdom skal inkluderes og finne sin vei i utdanningssystemet. Jeg fremmet derfor en interpellasjon om UngInvest, for fylkestinget sist uke.  

Altfor mange ungdommer har opplevd vanskelige situasjoner og tunge nederlag i skolesystemet. Noen vil derfor ikke tilbake til det tradisjonelle skolesystemet og andre må ha pause for en periode, for å bygge seg opp for å stå støtt i et videre skoleløp. Den muligheten vil vi at ungdom i Trøndelag skal ha. 

Tidligere Buskerud fylkeskommune, nå Viken har gode erfaringer med UngInvest, som er en fylkeskommunal læringsarena, hvor ungdom kan ta deler eller hele den videregående opplæringen som kursdeltaker. UngInvest er fleksible læringsløp som organiseres i et tett samarbeid med videregående skoler, arbeidsliv, PPT, oppfølgingstjeneste, Nav, barnevern, foresatte og ungdommen selv.

Jeg er opptatt av hvordan vi rekrutterer og beholder ungdom i videregående opplæring, jeg ønsker at alle skal få en mulighet. Modellen UngInvest, viser til gode resultater og gir muligheter for flere, både til utdanning og arbeid. Årlige undersøkelser ved UngInvest har vist at ni av ti ungdommer er i positiv aktivitet høsten etter at de gikk der.

I Trøndelag fylkeskommune har vi til enhver tid mellom 1000 – 1300 ungdommer fra 15 -21 år som er utenfor videregående opplæring. Dette er ungdommer som er bosatt i alle kommuner i Trøndelag. 1300 ungdommer er mange flotte unge mennesker som vi må forsøke å inkludere og skape muligheter for. Vi vet at psykiske plager er større i grupper med utenforskap, manglende utdanning og manglende inntekt derfor er det så viktig å gi muligheter som kan passe den enkelte. 

UngInvest har suksess med å bygge ungdom, med utgangspunkt i det som er unikt ved hver enkelt ungdom, det har jeg stor tro på. Alle er unike!

Vedtaket i fylkestinget ble som følger: 

«Fylkesrådmannen bes fremme en vurdering for Hovedutvalg for Utdanning av om UngInvest bør innføres som tilbud i Trøndelag, sett opp imot pågående prosesser og eksisterende tilbud. I saken bør mulig finansiering, med støtte fra fond, departement og nasjonalt pilotprosjekt også vurderes.»

Jeg er veldig glad for at fylkestinget ønsker mer kunnskap og vil vurdere denne modellen for ungdom i Trøndelag. Jeg har nylig deltatt i en nasjonal arbeidsgruppe, som har skrevet en resolusjon for Høyre rundt ungdom og psykisk helse. Resolusjonen ble vedtatt av Høyres sentralstyre 7 juni. Her var UngInvest tema, og sentralstyret vedtok at flere fylkeskommuner skal tilby UngInvest som pilotprosjekter.

Over 1000 trønderske ungdommer står utenfor skolen, la oss finne det gode i hver enkelt og gi dem en muligheter til å bli noe de ønsker. 1300 trønderske ungdommer må få et tilbud tilpasset dem.  

Ingen brunfarge er verdt å få kreft for

Kronikk av Tom Anders Stenbro, distriktssjef i Kreftforeningen i Midt-Norge

I sommer skal de fleste av oss tilbringe ferien i Norge. Alle håper vi på deilig, varmt sommervær med masse sol slik at vi får oppleve Norge og Trøndelag på sitt beste.

Husk likevel på en ting: Unngå å bli solbrent. Fordi vi har så få soldager, vil vi gjerne ha mest mulig sol når vi endelig har muligheten. Sol i moderate mengder er sunt, men mye sol på en gang kan gjøre oss solbrent. Dette øker risikoen for føflekkreft og annen type hudkreft.

De fleste er flinke til å smøre seg når de soler seg. Men det er ikke bare på stranda eller på vannet vi blir brent, men i situasjoner hvor vi ikke tenker så mye over solas stråler som for eksempel på fotballbanen, mens vi går tur, jobber i hagen eller sitter på uteservering.

Norge er i verdenstoppen på hudkreft, vi har faktisk flest dødsfall i hele Europa. Menn er dessverre litt dårligere til å beskytte seg enn kvinner. 20 prosent av norske menn smurte seg ikke under noen omstendighet med solkrem. Bare sju prosent av kvinnene sa de ikke smurte seg.

I Trøndelag er vi flinke til mye, men dette er en statistikk vi ikke vil toppe. I 2018 var det 240 nye tilfeller av ondartet føflekkreft i Trøndelag. Sammenlignet med resten av landet var dette flere tilfeller enn gjennomsnittet.

Heldigvis er det mulig å forebygge de fleste former for hudkreft med enkle tips. Kreftforeningen har fire gode solvettregler som vi anbefaler alle å følge:

– Begrens tiden i solen – unngå å bli solbrent.

– Bruk klær og skygge som beskyttelse.

– Bruk nok solkrem når du ikke er beskyttet på annen måte, minimum faktor 30 og en håndfull med solkrem. Mange blir nemlig solbrente fordi man smører på for lite solkrem, og for sjelden.

– Ikke bruk solarium – det øker sjansene for hudkreft betraktelig.

Sola er bra for helsa, men i små mengder. Den er vår viktigste kilde til D-vitamin, og ikke minst er det godt for kropp og sjel. Bruk solvett og nyt sola i sommermånedene. God sommer!

Opplæringsloven – en begrensning for samiske barn og unge

Kronikk av sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR)

Jeg hadde store forventninger til NOU – Ny opplæringslov, men ble dessverre skuffet
på vegne av samiske elevers rett til opplæring i og på samisk. Det er bra at forslaget
fra opplæringslovutvalget styrker norske barns rett til opplæring i samiske språk, men
jeg hadde ønsket at utvalget hadde hatt større fokus på samiske barns rettigheter til
opplæring i og på samisk. Riksrevisjonen viser med tydelighet at opplæringen ikke
kan fortsette som i dag.

Opplæringsloven er et av de sentrale styringsredskaper vi har for opplæring i Norge i
dag. Til tross for dette har opplæringsloven begrensninger for opplæring i og på
samiske språk. Det kan virke som om opplæringsloven er en diskriminerende lov
som avgrenser samiske barns rett til opplæring i og på samisk. Det er en utfordring
som står sterkt i kontrast til både internasjonale konvensjoner og tverrpolitisk enighet
i Norge i dag. Dermed gir ikke opplæringsloven i dag rom for utvikling av
undervisning i og på samisk, og det er en svakhet som også preger det nye forslaget.

En av mine første oppgaver som sametingsråd var å kreve å få samisk
representasjon og kompetanse i det nylig nedsatte opplæringslovutvalget.
Sametinget vant ikke fram med forslaget og jeg kan ikke annet enn å konstatere at
NOU 2019:18 – Ny opplæringslov bærer preg av manglende kompetanse om
situasjonen i den samiske skolen.

Målet med ny opplæringslov er å gi tilstrekkelig fleksibilitet til blant annet elever,
lærere, kommuner og fylkeskommuner. I prosessen med lovforslaget savner jeg en
helhetlig diskusjon på hvordan en slik fleksibilitet slår ut på opplæring i og på samisk.
Hvor er fleksibiliteten når forslaget til opplæringsloven begrenser samiske barns rett
til å få opplæring i to samiske språk, all den tid vi vet at dette allerede har skjedd og
skjer i dag og har fungert godt? Hvor er fleksibiliteten til skoleeier når loven ikke
åpner for opplæring på samisk kan skje med mindre det er en viss avtale som ber om
det?

Det er ulike argumentasjoner i utvalgets utkast for hvorfor samiske barns rett ikke
skal styrkes. Det kan være seg at kommuners selvstyrerett trumfer internasjonale
konvensjoner eller at det er viktigere at samiske barn får sosial stimulans enn at de
får opplæring på samisk, og de dermed ikke kan få opplæring i flere samiske språk .
Vi har ingen helhetlig vurdering av opplæring i og på samisk. En øvelse kan være å
bytte «samisk språk» med «norsk språk» og prøve å se en helhetlig og
gjennomgående argumentasjon og vurdering fra mandatet og inn i kapittelet om
opplæring i og på samisk

Det oppstår utfordringer når samiske barns rettigheter skal drøftes, når grunnlaget for
revideringen av opplæringsloven og diskusjonene rundt dette på side 1 ikke følger
med til side 409. Kapittelet om opplæring i og på samisk ser dermed helt annerledes
ut enn resten av forslaget. Når forslaget til ny opplæringslov har en annen
innfallsvinkel for opplæring i og på samisk enn øvrige bestemmelser i forslaget, så
medfører det at opplæringen i og på samisk blir betydelig annerledes. Utvalget har
dermed rett i sin vurdering om at opplæringen er skjør og at det er få elever. Hvorfor
ikke snu på tankerekken og spørre hvordan opplæringsloven kan sørge for
rekruttering til opplæring i og på samisk, eller hvordan vi gjennom opplæringsloven
sikrer at elever faktisk blir samiskspråklige? Hvordan kan vi gi kommuner nøklene
som sikrer at de lykkes i opplæringen i og på samisk? Hvordan sikrer den foreslåtte
regelstyringen til bedre oppnåelse av mål og prinsipper for samiskspråklig
grunnopplæring når vi vet at kommuner har store utfordringer med opplæringen i og på samisk?

Revideringen av opplæringsloven har som mål å plassere ansvaret på riktig sted og
sørge for at det finnes tilstrekkelig kompetanse hos aktørene. Det kan virke som at
opplæring i og på samisk anses som en nisje og et helt spesielt fagområde. Dermed
går opplæring i og på samisk også glipp av diskusjonen riksrevisjonsrapporten viser
til, nemlig at kommuner ikke jobber godt nok med noe så elementært som å
informere om tilbudet til opplæring i samiske språk. Er det da riktig at statlig
forvaltning uten videre kan henvise til kommuner, når utfordringer oppstår for noe så
skjørt?

Vi må ta diskusjonen som ligger bak forslaget til opplæringsloven. Opplæringsloven
slik den er i dag er et redskap for kommuner og fylkeskommuner som mer begrenser
samiskopplæring enn den er en nøkkel til å utvikle undervisningen og sørge for at vi
lykkes med målene. Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor utvalget ikke foreslår en
tilstrekkelig styrking av samiske barns rett til opplæring i og på samisk.

Sametinget inviterer derfor til en egen høringsprosess hvor vi stiller spørsmål om hva
som skal til for å forbedre undervisningen i og på samisk. Vi ønsker å se det store
bildet fremfor å fortsette i et løp som ikke er bra for samiske barn og unge.
Høringsfrist er 1. september og vi inviterer bredt inn til høringen.

Koronapandemien: På vei mot Den nye normalen

Kronikk av Øystein Johannessen

Sent en kveld sist uke kom jeg kjørende tilbake til Trøndelag. Solen hang lavt i horisonten og kastet et eventyraktig skinn over vakre Namdalen. I et kort øyeblikk var det som å være i en tilværelsens vektløshet der ingenting er vanskelig eller vekker bekymringer.

Så er jo livet ikke sånn. 12. mars i år ble Norge stengt ned, og de strengeste begrensninger på vår individuelle frihet siden krigen ble innført. Det vi gjennomgår nå er stoff for historiebøkene og er en av vår generasjons definerende øyeblikk og faser. De økonomiske ringvirkningene vil vare lenge, og store deler av offentlig sektor og næringslivet har gjennomgått en rekke radikale (distruptive) innovasjoner nærmest over natten. De nye heltene innenfor helse, oppvekst og en rekke andre virksomheter mottar sin velfortjente hyllest.

Pandemien er ingenlunde over. Mange, inkludert undertegnede, har som jobb å finne ut av hva vi går i møte. Der vi i ukene etter 12. mars opplevde nasjonale, kollektive tiltak og en voldsom massemobilisering er vi nå på vei mot Den nye normalen som vi jobber hardt med å forstå og definere. En ting som er sikkert er at neste fase blir annerledes, mer sammensatt og kanskje også mer krevende enn den fasen vi har vært gjennom.

Uavhengig av hvordan Den nye normalen kommer til å se ut er det viktig at vi jobber hardt og systematisk med å reflektere over hva vi har vært gjennom og planlegge for det vi kan gå i møte. Jeg har gjort meg noen tanker om dette og vil peke på tre områder jeg mener blir viktige for mange av oss i ukene og månedene som kommer.

  1. Vi må tenke gjennom hva vi har lært og hva vi tar med inn i Den nye normalen

Fra en dag til en annen ble store deler av norsk arbeidsliv lagt om. Mange virksomheter gikk over til hjemmekontor, knallharde prioriteringer har blitt gjort i mange virksomheter (blant annet innenfor helse), og vi gikk rett inn i den digitale hjemmeskolen. Mange av oss har opplevd og observert raske, koronapåtvungne radikale innovasjoner nærmest over natten. Tempoet og transformasjonen (forandringen) kan ta pusten fra en. Nå åpner vi gradvis opp, og det er viktig at vi nå bruker tid på å reflektere over og analyserer hva vi har lært i denne perioden og hva vi kan ta med oss for å skape en forbedret praksis i vår virksomhet. 

Den nye normalen

Den nye normalen blir altså forskjellig fra den gamle. I virksomheter som har medarbeidere eller ledere på flere kontorsteder trenger man kanskje ikke møtes fysisk hver uke. I en ledergruppe kan da de fysiske møtene forbeholdes vanskelige og strategiske saker, mens ledermøter der det operative står i fokus kan tas på Teams. På den måten blir Den nye normalen en blanding av gammel og ny praksis. Fastleger og spesialister har innovert ved å ta i bruk videobaserte konsultasjoner. Økt bruk av hjemmekontor kan påvirke både reise- og handlemønstre. Jeg tror også at en rekke bransjer vil ha behov for å tenke gjennom sine forretningsmodeller og målgrupper. Morgendagens reiseliv vil ventelig se annerledes ut enn gårsdagens. Forbrukerne vil ventelig innstille seg på en ny normalitet. Jeg håper og tror det blir mer fornyelse enn tilbakefall til gamle og utdaterte måter å gjøre ting på. Dette blir det uansett spennende å følge videre.

  1. Vi må planlegge for drift og beredskap samtidig

Mange organisasjoner satte krisestab i de hektiske dagene i mars da vi stengte ned, og kriseberedskapen har vært høy i mange uker utover våren. Nå trappes denne ned, og daglig drift får større plass. 

Ettersom pandemien ikke er over, kan vi ikke legge beredskapstenkingen på hylla. En eventuell oppblomstring av koronasmitte kan treffe ulikt, det være seg virksomheter, kommuner, bransjer og samfunnssektorer. Der vi fra midten av mars og utover som nevnt opplevde en nasjonal massemobilisering og dugnad er utgangspunktet for neste fase annerledes. Lokale myndigheter bør ha en beredskap både for pandemiens fortsatte effekt på sysselsetting så vel som kapasiteten i tjenesteproduksjonen kombinert med beredskapsressurser for det høsten og det nye år kan føre med seg.

Mange er leie og med god grunn litt slitne nå. Vi er kanskje ikke like rake i ryggen. Opprettholdelse av en beredskap for raske endringer krever en annen innsats til høsten enn i vår. Nå må vi bruke den kompetansen vi har som ledere og i våre beredskapsmiljøer til å la beredskapen for neste fase av pandemien være tuftet på profesjonell planlegging, scenarieutvikling og godt kommunikasjonsarbeid mot ulike grupper i befolkningen. Samtidig må normal drift opprettholdes uten at vi glemmer det vi lærte i vår, nemlig at vi kan og av og til må snu oss fort og effektivt når pandemien treffer. 

  1. Samarbeid, samarbeid og atter samarbeid

Jeg har ved mange anledninger tatt til orde for at det er lagspillet som gjør at vi kan gå fra å være gode til å bli veldig gode. Denne læresetningen mener jeg nå gjelder i enda større grad enn før, og den må kobles til de to første punktene jeg har skrevet om her – nemlig læring og refleksjon samt profesjonell planlegging og risikoanalyse. Som assisterende fylkesmann har jeg det overordnete ansvaret for embetets drift og utvikling, og jeg er levende opptatt av innovasjon og læring. Pandemien har gitt oss en unik anledning til å fornye arbeidsformer og kvitte oss med gammel praksis som ikke duger. Våre møter, arrangementer, tilsyn og en rekke andre områder kommer under lupen i kjølvannet av pandemiens første fase.

Pandemien har kostet mye, både i enkeltmenneskers og familiers liv så vel som i næringsliv og forvaltning. Også store kommuner kjenner på det. I tillegg kommer usikkerheten om når, hvor og med hvilken styrke vi får eventuelle oppblomstringer av smitte. Etter min vurdering må kommunene i en region gå sammen om å planlegge hvordan gitte tilfeller av smitteoppblomstring kan imøtekommes og hvordan vi sammen kan gjøre tilgjengelig kapasitet innenfor viktige samfunnsområder på tvers av kommuner. Det bør også være mulig å vurdere ambulante løsninger som kan settes inn raskt etter behov. Skulle for eksempel en kommune som har vertskommuneansvar på et område bli helt eller delvis slått ut er det veldig viktig å ha backupløsninger for et slikt tilfelle.

Vi nærmer oss en velfortjent sommerferie. Gjennom og over sommeren er det tid for ettertanke, refleksjon over hva vi har lært og planlegging for en sammensatt periode hva pandemien angår. Dette fordi vi kan det og fordi våre borgere fortjener det.

Øystein Johannessen

Assisterende fylkesmann i Trøndelag

Tariffavtale bør være et krav for å få skjenkebevilling

Leserinnlegg av Ivar Østby

En av Rørosingenes sentrale verdier er at vi passer på hverandre; “ingen skal få kake før alle har fått pjalt”. Dette var slagordet vårt i valgkampen, og det preget mang en plakat. Opp gjennom historien har en enorm solidaritet for våre egne preget hverdagen; vi var enormt tidlig ute med både streik og fattighus. Vi har alltid forstått hvor viktig det er å ta vare på hverandre, på tvers av arbeidsplassene. I dag er ikke gruva lenger en arbeidsgiver, men de verdiene som ble skapt der, lever godt i dag.

Røros er midt i en region preget av reiseliv; konsekvensen er at mange finner sitt daglige brød i servicesektoren. Dette er ikke annet enn gunstig, da det fremmer nye yrkesmuligheter for personer av alle aldre, og det legger grunnlaget for en sunn økonomi til kommunen. 

Likevel er det en realitet at reiseliv er en av de absolutt mest utsatte sektorene. Arbeidslivskriminalitet og sosial dumping preger steder med høy grad av turisme og i større byer har denne forråtningen av et seriøst arbeidsliv allerede fått fotfeste. I de byene hvor dette har forekommet, har enkeltmennesker gjort seg veldig rike på bekostning av de som faktisk er verdiskaperne; arbeiderne både foran og bak disken. 

Vi i Røros AUF vet at gode arbeidsvilkår er helt avgjørende for god arbeidskultur og arbeidsvilje. Vi ønsker et godt samarbeid mellom arbeider og arbeidsgiver, og ønsker å ta i bruk midler for å verne de mest utsatte i arbeidslivet. Et av de mest effektive tiltakene vi har i vårt arsenal som kommune er skjenkebevilgningen. Den er helt sentral for de mange utestedene våre, og utgjør en ganske reell pillar i økonomien, spesielt under martnan. Derfor ønsker vi å bruke kommunens evne til å gi skjenkebevillingen på en måte som gjør at arbeiderne er sikret gode arbeidsvilkår: Vi skal ikke gi skjenkebevillingen til bedrifter som ikke følger tariffavtalene. 

For, selv om de aller fleste arbeidsgivere i Røros kommune er mestere i sin kunst, er det ingen skade gjort i å sikre at ingen faller for fristelsen det er å underbetale sitt mannskap. Fra sommerpatruljen har vi nemlig gode erfaringer, men vi tenker likevel at det kun styrker  samfunnet som helhet om Røros kommune går fremst i kampen mot sosial dumping. Vi skal være en bulwark mot høyreregjeringa som alltid søker å presse mest mulig ut av de som allerede har minst, og vi skal sikre at hver eneste arbeider i kommunen blir ivaretatt. 

Ivar Østby Styredlem Røros AUF og i Trøndelag AUF

Om barnehageplasser

Kronikk av ordfører Isak V. Busch

Gjennom de siste ukene har jeg fått mange henvendelser fra både innbyggere, foreldre, ansatte og andre som er opptatt av barnehagene i kommunen vår. I kommunestyremøtet 23/1.20 ble det orientert om bakgrunnen for at barn nå har fått plass på venteliste og hva det vil koste å kunne tilby disse plass utenfor barnehagenes hovedopptak.

Etter at kommunestyret nå har sagt sitt, vil jeg gjerne komme med mine synspunkter og kommentarer til saken om barnehageplasser som har versert de siste ukene. 

Å regne på barnehageplasser er mer komplisert enn man skulle tro.  Man regner i ekvivalenter. For enkelhets skyld kaller jeg det plasser i resten av innlegget. Småbarn (barn opp til tre år) opptar to plasser. Storbarn (barn fra tre år) opptar en plass.  Tidligere ble man definert som storbarn fra 1. januar det året man fylte tre år, noe som frigjorde en god del plasser 1. januar hvert år. Nå er imidlertid barnehageloven endret, og man regnes som storbarn fra 1. august det året man fyller tre år. Dette medfører at der man tidligere kunne tilby en god del plasser gjennom supplerende inntak fra januar, ikke lengre kan gjøre det. For Røros vedkommende er konsekvensen av denne endringen totalt 40 plasser (eller 20 småbarnsplasser) færre i januar 2020, enn vi hadde før denne endringen.  Situasjonen vi nå har skyldes altså ikke at kommunen har kuttet i de økonomiske rammene for barnehagene – tvert imot har den økt gjennom de siste årene. Denne økningen i overføringene mener jeg er helt riktig. 

Situasjonen vi nå har på Røros der vi ikke kan tilbybarnehageplasser til de som ønsker det utenfor hovedopptak er ikke unik for Røros. De nyeste tallene jeg har fra utdanningsdirektoratet viser at dette er tilfelle for 84% av landets kommuner. Dette gjør selvsagt ikke situasjonen enklere for de som gjerne skulle hatt barnehageplass nå, men jeg synes det er viktig å få frem at Røros slett ikke er noen «versting» på dette. Alle som har rett på barnehageplass, får det på Røros. 

Når folk spør meg om det virkelig kan være så vanskelig å «putte inn» noen ekstra unger synes jeg det viser liten forståelse og respekt for den jobben som faktisk gjøres i barnehagene. En barnehage er ikke bare en oppbevaringsplass for barn. Barna skal leke, lære og utvikle seg. Til det trenger man egnede arealer og nok voksne (pedagoger, fagarbeidere og assistenter) på jobb. Å putte inn flere barn i en barnehage uten i tillegg ha hverken bemanning eller arealer nok vil øke presset på de ansatte og arealene som er der, og vil i sum kunne gå ut over kvaliteten på barnehagene. Det ønsker ingen. 

Pedagognorm, bemanningsnorm og arealnorm er innført som statlige direktiver i løpet av de siste årene. Dette tror jeg vil gi bedre barnehager! Utfordringen med dette er at det koster. De økte utgiftene kommunene har fått med dette har ikke blitt hensyntatt i statsbudsjett, og kommunene får økte utgifter. I våre politisk vedtatte vedtekter for barnehagene står det at vi skal følge disse normene. Det gjør vi fordi vi mener det er til det beste for barna. 

Det er også nedfelt i våre barnehagevedtekter at Røros kommune fortløpende skal foreta opptak når det blir ledige plasser i løpet av året.  Alle politikere og relevante administrativt ansatte i Røros kommune er enige om at vi ønsker å kunne tilby løpende opptak i våre barnehager. Likevel må vi forholde oss til en knallhard realitet om en kommuneøkonomi som balanserer på en knivsegg. Vi har fått tall på at det vil koste oss nærmere 7 millioner ekstra i året å få til dette. Har vi råd til å tilby det samme som et fåtall av landets kommuner gjør, eller må vi legge oss på det samme nivået som 84% av landets kommuner? Under kommunestyremøtet fikk vi høre i klare ord fra KS konsulent Håvard Moe at det måtte vi gjerne gjøre, men da kunne han nærmest garantere oss en plass på ROBEK-lista og konsekvensen av det hadde vært at vi ikke fikk bygget de nye barnehagene vi sårt trenger. Da hadde vi kommet inn i en selvforsterkende spiral som hadde gjort barnehagesituajsonen enda mer prekær. Kommunestyret har enstemmig vedtatt at vi skal ha et hovedopptak med Søknadsfrist 1. mars. Hovedopptaket gjelder barn som har lovfestet rett til barnehageplass og som står uten barnehageplass, og barn som søker endring av oppholdstid. I tillegg skal det fortløpende bli foretatt opptak når det blir ledige plasser i løpet av året. Dette opptaket gjelder for barn med og uten barnehageplass som søker utenom fristen for hovedopptak.

Jeg mener vi bør ha et langsiktig mål om å få til løpende barnehageopptak. Likevel vil det være uredelig av meg å love ut at vi får til dette i år, og jeg kan heller ikke si noe om når eller om vi i det hele tatt kommer dit vi ønsker. Men vi kan jobbe for å komme oss dit! Dette er til syvende og sist et nasjonalt problem, og jeg tror det koster storsamfunnet adskillige millioner at foreldre må ta ut ulønnet permisjon når de ikke får barnehageplass når permisjonstiden er utløpt. Alle barn bør ha lovfestet rett til barnehageplass fra den måneden de fyller ett år, og jeg opplever at det er stor vilje blant de politiske partiene på Røros til å løfte dette opp på et nasjonalt nivå i sine respektive partier. 

Full strid om full dekning?

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Ideen om en samestat lever bare hos EDL

Kronikk av Runar Myrnes Balto, leder av Norske Samers Riksforbund (NSR):

I min kronikk i Rørosnytt fredag 13. desember dokumenterte jeg hvordan EDL og Jarl Hellesvik systematisk sprer den absurde konspirasjonsteorien om at det finnes en samelandsbevegelse som jobber for opprettelsen av en egen samestat og lignende konstruksjoner. Jeg observerer at Hellesvik i sitt svarinnlegg helt åpent fortsetter å spre mistanke om at det finnes en plan om å opprette en samestat i NSR. 

La meg på ny avklare det åpenbare. Verken NSR eller andre kjente samepolitiske organisasjoner arbeider for opprettelsen av en samisk stat. Punktum. Gjennom den tiden jeg har vært aktiv i NSR siden 2002 har jeg ikke møtt på noen som mener at det skal jobbes for en samisk stat. Seriøst ikke en eneste person. Samestaten og lignende konstruksjoner er altså ideer en idé som stort sett bare lever i EDL-kretser.  

Noe det derimot er bred enighet om i de samepolitiske miljøene, er at vi trenger en stat i Norge som ivaretar det samiske folkets interesser også. «Vi ville at det skulle være gode vilkår for å være same i Norge» uttalte Asta Balto til NRKs dokumentar Vendepunktet – miljøkampen som ble en urfolkssak om motivasjonen bak den samiske mobiliseringen rundt striden om Alta/Kautokeino-vassdraget. 

Og dypest sett handler det om å få rom til å være samisk, innenfor statens rammer. Dette er også et ønske samer i Norge deler med samer i statene Sverige, Finland og Russland. Om å få bruke samiske språk i det daglige og om å lære dem til barna våre. Om å ha gode vilkår for å ta vare på den samiske kulturen. I den samiske kulturen inngår blant annet håndverk (duodji), joik, reindrift, fiske, høsting fra naturen, jordbruk, kulturminner og mattradisjoner. Det vi i NSR alltid jobber for er at det skal bygges gode rammer med lovverk, institusjoner og tilbud som sikrer vilkår for at alt dette skal overleve og videreføres. 

En sentral del av de gode vilkårene for å være same i Norge, er det at vi som folk selv må få lov å bestemme hvordan språket og kulturen vår skal videreutvikles. Samenes rett til selvbestemmelse handler om at samene selv skal bestemme hvordan samiske språk utvikler seg. Det gjøres for eksempel gjennom at Sametinget har ansvar for samiske læreplaner, og at det er det samiske folket som selv vedtar hvilke ord som skal brukes i de samiske språkene. 

Samenes selvbestemmelsesrett handler om å ha eierskap over felles samiske symboler, slik som det tradisjonelle solsymbolet. Det er samene som skal kunne avgjøre rammene for bruken for de felles symbolene våre, og ikke andre. Det samme gjelder for en lang rekke saker om interne samiske spørsmål som språk, kulturskatter, duodji, musikk, opplæring, barnehageinnhold, intern organisering i reindriften. Hvorfor i alle dager skal noen andre bestemme over spørsmål som gjelder interne samiske anliggender?

Det er altså ingen grunner til å la seg skremme av Hellesvik sin skremselsretorikk rundt selvbestemmelsesretten. Det ligger ikke noe i selvbestemmelsesbegrepet knyttet til for eksempel forsvar, utenrikspolitikk, politimyndighet eller annen direkte maktutøvelse.  Samenes selvbestemmelsesrett skal altså utøves innenfor statens territorielle integritet.

Heller ikke i deklarasjonene i forbindelse med Samerådets arbeid som EDL trekker frem i bevisførselen rundt sine konspirasjonsteorier, finnes det spor om ønsker av slik makt. Tråante-deklarasjonen slår fast vår selvbestemmelsesrett som folk (nasjon) over saker som angår samene. Videre anerkjenner selvfølgelig Samerådets deklarasjoner at også samer har bruks- og eiendomsrettigheter til områder som de alltid har brukt, på lik linje med alle andre folk. En annen rettsforståelse ville være svært oppsiktsvekkende og diskriminerende. 

Verken NSR, Samerådet, Sametinget eller det samiske folket ønsker altså å styre en stat eller bestemme over noen andre. Det vi ønsker er gode vilkår for å få være samer i Norge. Etnisk og demokratisk likeverd, med andre ord.

Runar Myrnes Balto, leder av Norske Samers Riksforbund

EDL – Organisasjonen som lever på å spre konspirasjonsteorier om samer

Kronikk av Runar Myrnes Balto, leder i Norske Samers Riksforbund (NSR):

Tidligere snakket de om at samene arbeider for en samestat. Nå har organisasjonen med navnet Etnisk Demokratisk Likeverd (EDL) byttet ut begrepet «samestat» med den mer polerte «samelandsbevegelsen», men teorien er langt på vei den samme. Det er snakk om farlig konspirasjonsteori som er egnet til å skape redsel og frykt for at samene er en farlig minoritet. At EDLs lederduo Jarl Hellesvik og Karl-Wilhelm Sirkka sprer konspirasjonsteorier blant annet gjennom leserinnlegg er vel dokumentert, og jeg skal vise frem noen eksempler i dette innlegget.

La oss starte med samelandsbevegelsen, begrepet som brukes av EDL for å stemple sine meningsmotstandere. Hvem er angivelig med i denne bevegelsen? 20.11.2019 kan vi lese at bevegelsen har organisasjonstilknytning. «Samelandsbevegelsen sin ledestjerne er Samerådet og er en del av denne bevegelsen. I Norge er NSR, NRL og SFF medlemmer i denne organisasjonen» skriver EDL-leder Hellesvik i Nordnorsk debatt og impliserer ikke bare NSR, men så godt som alle samiske organisasjoner som en del av denne bevegelsen. 15.11.2019 kan vi lese at Hellesvik og nestleder Karl-Wilhelm Sirkka sier at forskerne Mikkel Berg-Nordlie og Torjer Olsen opptrer som aktivister i bevegelsen. Oppsummert består altså bevegelsen angivelig av samiske politikere, organisasjoner og forskere som argumenterer for samiske rettigheter.

Hva gjør angivelig samelandsbevegelsen? Jo ifølge EDL så har samelandsbevegelsen blant annet stor påvirkning på byråkrater og politikere i kommunaldepartementet: «Forslaget om konsultasjonsplikt er utviklet i lukket rom av KMD i samråd og forståelse med samelandsideologene/NSR» skriver Sirkka i Fremover 5.9. 2019. Allerede på 80-tallet skal samelandsbevegelsen, gjennom Samerådet og NSR, sammen med fraksjoner i regjeringen Brundtland ha bidratt til å villede både Stortinget og den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO til å godkjenne samene som urfolk, skriver Hellesvik i blant annet avisa Ságat 2.12.2019.

Her tegnes et bilde av en skummel og mektig bevegelse. Når vi dykker litt i materien kan vi lese hva EDL mener at samelandsbevegelsens formål er. Sirkka og Kjell B. Mortensen skriver 5.1. 2018 i Nordnorsk debatt at «Mens de politiske miljøene i nord fortsatt krangler om det meste, har samelandsideologene jobbet målrettet med å gjennomføre sin bit-for-bit strategi i deres lange linjers politikk.». Og hva er deres lange linjers politikk? Jo, 6.2 2019 skriver Sirkka blant annet i iTromsø at: «Samelandsbevegelsen har aldri lagt skjul på at den vil arbeide for å ta tilbake det landet som samene mistet til norske inntrengere, okkupanter og kolonister.»

Samelands-teorien fremstår som en avlegger av den gamle samestat-teorien som tidligere ble forfektet av EDL. I 2011 uttalte daværende EDL-leder Turid Bjørnstrøm seg om en samestat i et intervju til NRK Sápmi. Planene går angivelig tilbake til 1945. «Samene vil ha styringen over hele Finnmark og deler av Troms og Nordland. Dette er noe som de færreste i Finnmark vet om.» uttalte hun, og uttrykte videre frykt for etnisk rensning: «Ja. Hvis man skal legge til grunn planene som er blitt laget, så kan du jo sjøl lese hva som står der. Det betyr jo bare en ting; og det er etnisk rensing.» sa EDL-lederen. Dette er jo en spinnvill konspirasjonsteori som man skulle tro at andre assosierte medlemmer ville ta avstand fra, men nåværende leder Jarl Hellesvik uttalte derimot på EDL sin nettside at NSR kan skylle seg selv for at det finnes en slik teori. Denne holdningen gjentok Hellesvik i en debatt på Universitet i Tromsø 28.11.2019.

EDL-lederskapet har nok skjønt at de ikke blir tatt seriøst blant folk når de sprer så spinnville teorier direkte, men budskapet er jo stort sett det samme når de snakker om den polerte og mer diffuse samelandsbevegelsen. For meg blir det tydelig at det er snakk om den samme farlige pakken av en konspirasjonsteori, bare med et nytt omslagspapir. Det er direkte skummelt at det sprer seg en frykt blant folk i Nord-Norge om at samene er en farlig minoritet som jobber for å ta kontroll og underlegge seg ikke-samer. Vi vet alle hvilken kraft konspirasjonsteorier om minoriteter kan ha. Og det gjør vondt å se hvordan eksistensen av en slik skummel teori igjen kan bidra til å sette frykt i samer for hva andre kan finne på å gjøre og si mot en.

At EDL sprer konspirasjonsteorier bør alle være bevisste på. Spesielt akademikere som tar EDL i forsvar i debatten om samiske rettigheter, slik som Tove Bull 10.12.2019 i Nordnorsk debatt, som oppfatter at EDL fører «en slags nøytral demokratipolitikk» og uttrykker sympati for at de blir tillagt standpunkt de ikke har gitt uttrykk for. Og Einar Niemi som skrev i Nordnorsk debatt12.11.2019 at EDL forholder seg til «språkbruk og debattkultur på en anstendig måte». Men EDL er, som beskrevet i dette innlegget, ikke uskyldige ofre for en uredelig svertekampanje. De sprer derimot konspirasjonsteorier, som akademikere dessverre er med på å legitimere når de tar EDL i forsvar i debatten.  

Og det ikke bare snakk om samelandsbevegelsen, som det for ordens skyld er godt tilbakevist at eksisterer. EDL sprer blant annet en absurd konspirasjonsteori om at sametingspresident Aili Keskitalo ikke er samisk, og de mener at samene angivelig driver en samifisering av geografien i Sápmi gjennom å fabrikere samiske stedsnavn (Sirkka i iTromsø 6.2.2019). Dette er ikke nøytral demokratipolitikk eller anstedig debattkultur. Det er spredning av løgn og farlige konspirasjonsteorier som bør bli slått ned på av seriøse samfunnsaktører og forskere, og ikke legitimeres av akademikere.

Runar Myrnes Balto, leder i Norske Samers Riksforbund (NSR)

EDLs svar på denne kronikken.