Kronikk

Av Rita Helen Aarvold – Prosjektleder for Statens vegvesens nasjonale fartskampanje:

De fleste av oss mener at det er galt å kjøre for fort. Likevel hender det at vi kjører over fartsgrensen. Hvordan henger det sammen?

Gjennom mitt arbeid med trafikksikkerhet møter jeg ofte mennesker som er opptatt av trygg ferdsel, tar ansvar i trafikken og ønsker å gjøre det rette. De fleste vet at fart øker risikoen for ulykker. De fleste vet at det ikke er lov å kjøre over fartsgrensen.
Likevel skjer det.

Jeg tror forklaringen er enklere enn mange tror: Vi kaller det ikke å kjøre for fort når vi gjør det selv. «For fort» er de andre. Det er de andre som råkjører. Som mister førerkortet. Som havner på avisforsidene. Det er de andre – de som kjører 120 i en 80-sone.

Vi selv? Vi ligger bare litt over. Vi følger flyten. Vi har kontroll. Vi skal bare rekke ferga, møtet eller barnehagen.

På denne måten har vi skapt et skille mellom «ordentlig fartskjøring» og de små overskridelsene vi oppfatter som normale.

Men trafikksikkerheten skiller ikke mellom disse forklaringene. Den påvirkes av fart.

Fart påvirker hvor langt bilen beveger seg før vi rekker å reagere. Fart påvirker bremselengden. Fart påvirker kreftene som utløses dersom noe går galt.

Og trafikken er full av situasjoner ingen av oss kontrollerer. Et barn som plutselig kommer løpende ut i veien. En bil som bråbremser foran oss. Et glatt parti i skyggen. Da er marginene avgjørende.

Men dette handler ikke bare om risiko. Den handler også om normer.

Vi mennesker er sosiale vesener. Vi påvirkes av det vi tror andre gjør. Hvis vi tror at de fleste kjører litt over fartsgrensen, blir det lettere å gjøre det samme selv. Hvis vi tror at alle forventer at vi skal «holde flyten», øker presset til å følge etter.

Problemet er at slike forestillinger ikke alltid stemmer med virkeligheten.

Statens vegvesens fartsmålinger viser at stadig flere overholder fartsgrensene. Flertallet av norske bilførere kjører faktisk lovlig.

Det er en viktig påminnelse.

For når vi sier at «alle kjører jo litt for fort», så bidrar vi til å normalisere en atferd som i realiteten er mindre utbredt enn mange tror. Vi gjør regelbruddet til normen. Og normer er sterke. De påvirker hvordan vi tenker, hva vi aksepterer og hvilke valg vi tar.

Derfor mener jeg at vi må endre samtalen om fart.

Ikke fordi folk flest er uansvarlige. Tvert imot. De fleste ønsker å være trygge sjåfører. De fleste ønsker ikke å sette andre i fare. De ønsker at alle skal komme fram uten alvorlige ulykker.

Men vi må slutte å snakke som om fart bare handler om råkjørere. Vi må slutte å tro at «alle andre» kjører for fort. I stedet må vi løfte fram det som allerede er på vei til å bli normalen: At gode sjåfører holder fartsgrensen, tar ansvar og skaper trygghet rundt seg.

For når flere ser at dette er det vanlige, blir det også lettere å gjøre det selv. Det er slik normer virker. Og det er slik varig endring skapes.

Av Pia Wigtil, direktør i Kulturminnefondet:

Når vi snakker om kulturminner i Norge, tenker mange først på stavkirker, gamle gårdstun og fredede bygninger. Men kulturarven vår finnes også på hjul, belter og skinner. Veteranbiler, traktorer, motorsykler, busser og anleggsmaskiner forteller historier om arbeid, teknologi, fritid og hverdagsliv. De rullende og bevegelige kulturminnene er en viktig del av Norges historie som vi må ta vare på.

For hva sier egentlig en gammel traktor? Den forteller om moderniseringen av landbruket. En veteranbuss forteller om hvordan folk reiste og hvordan distriktene ble knyttet sammen. En fiskebåt forteller om kystkultur, arbeidsliv og familier som levde av havet. Et veterantog eller et gammelt lastebilchassis forteller om industriutvikling og samfunnsbygging. Disse kulturminnene gjør historien konkret. De kan sees, høres og oppleves i bevegelse.

Det er nettopp dette som gjør de bevegelige kulturminnene så verdifulle. De er ikke bare gjenstander som står stille bak et tau på et museum. De lever gjennom bruk, vedlikehold og formidling. Når en veteranbil starter motoren på et bygdetun, eller en gammel traktor deltar på en markdag, vekkes historien til live for både barn og voksne.

For rullende kulturminner handler vern virkelig om aktiv bruk. En motor som aldri startes, forfaller raskt. Kunnskapen om vedlikehold, reparasjon og bruk holdes også levende gjennom aktivitet. Derfor er det viktig at kulturminnene ikke bare bevares, men brukes, vises fram og oppleves. Vern gjennom aktiv bruk gjør kulturarven levende og relevant.

Samtidig er det krevende å ta vare på slike kulturminner. Restaurering og vedlikehold krever tid, kunnskap og penger. Reservedeler må skaffes, spesialkompetanse må brukes, og mange eiere gjør en enorm frivillig innsats for å holde kulturarven i gang. Derfor er støtteordninger avgjørende.

Her spiller Kulturminnefondet en viktig rolle. Fondet gir støtte til private eiere og frivillige som ønsker å ta vare på kulturminner, også de rullende og bevegelige. Mange tror kanskje at det er komplisert å søke, eller at terskelen er høy. Erfaringen viser det motsatte. Kulturminnefondet har lagt vekt på å gjøre søknadsprosessen enkel og tilgjengelig. Søknadsskjemaet er oversiktlig, og det er ikke nødvendig å være ekspertfor å komme i gang. Det viktigste er å beskrive kulturminnet, tiltaket man ønsker å gjennomføre, og hvorfor det er viktig å bevare det.

I tillegg er terskelen lav for å ta kontakt med fondets fagfolk. Vi gir gjerne råd og veiledning underveis, og mange opplever nettopp dialogen som en stor styrke. Målet er ikke å gjøre prosessen vanskelig, men å hjelpe gode prosjekter fram.

Det betyr mye, særlig for frivillige miljøer og privatpersoner som ofte sitter på unik kompetanse og et sterkt engasjement, men som kanskje ikke har erfaring med offentlige støtteordninger. Når folk opplever at det er mulig å få hjelp, råd og støtte, blir flere kulturminner tatt vare på.

Rullende og bevegelige kulturminner er mer enn hobby. De er teknologihistorie, håndverkstradisjoner og levende fortellinger om Norge. De skaper møteplasser, engasjement og lokal stolthet. Ikke minst bidrar de til å overføre kunnskap mellom generasjoner.

Derfor er det viktig at vi både verdsetter innsatsen som legges ned av eiere og frivillige, og gjør det enkelt å få støtte til å bevare kulturarven. Når terskelen er lav for å søke hjelp, blir det også lettere å holde historien i gang.

Kronikk av konstituert statsforvalter Øystein Johannessen, fylkesberedskapssjef Dag Otto Skar og landbruk og reindriftsdirektør Audhild Slapgård:

Det går en rød tråd gjennom Berlinmurens fall 9. november 1989 til Russlands invasjon av Ukraina 24. Februar 2022. Vi har gått fra dyp fred til omfattende satsing på forsvar og beredskap, gitt dagens krevende geopolitiske bakteppe. Beredskap har gått fra å være en marginal aktivitet til å bli noe som griper inn i de fleste sektorer. Energi. Transport. Digital sikkerhet. Helse. Og ikke minst: mat. 

Beredskap har lenge vært noe vi snakket om i lukkede rom i Forsvaret, i direktorater og i spesialiserte fagmiljøer. Slik er det ikke lenger. 

Etter Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen sine rapporter i 2023, og oppfølgingen gjennom langtidsplaner, meldinger og strategier, er beredskap et bredt samfunnsanliggende. Det angår ikke bare staten, det angår oss alle. 

Det er ikke tilfeldig. I en mer urolig verden er det nettopp samfunnets grunnleggende funksjoner som blir sårbare, og dermed avgjørende å beskytte. 

Matsikkerhet er nasjonal sikkerhet 

Matsikkerhet har for alvor kommet på dagsordenen. Det er ikke lenger bare et spørsmål om landbrukspolitikk, men om nasjonal beredskap. 

I Trøndelag, ett av landets viktigste matfylker, blir dette særlig tydelig. Evnen til å produsere, foredle og distribuere mat under press er en del av vår samlede forsvarsevne. Regjeringens mål er at vi innen 2029 skal lagre 82 500 tonn matkorn. Rundt halvparten av dette vil bli lagret i Trøndelag. Dette mener vi er naturlig siden 23% av all matproduksjon i landet kommer fra fylket vårt. Samtidig viser en rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) at vi fortsatt har betydelige mangler innen forsyningssikkerhet. Lagerkapasitet, logistikk, avhengighet av import og sårbarhet i verdikjeder er områder der det gjenstår mye arbeid. 

Det betyr at vi ikke bare må produsere mer, vi må også tenke smartere om hvordan maten faktisk når fram når det virkelig gjelder. 

Totalforsvaret starter på gården 

Når vi snakker om totalforsvar, handler det ofte om samspill mellom statlige og militære aktører. En viktig del av dette bildet ligger på hver enkelt gård. Bondens egenberedskap er en undervurdert ressurs. Evnen til å opprettholde drift, håndtere avbrudd i forsyninger, sikre dyrevelferd og bidra til lokal mattilgang i kriser er avgjørende. Det handler om alt fra tilgang på innsatsfaktorer til energiforsyning, vann og transport.  Det handler om tilgang på lokalkunnskap, redskap og mannskap når krisen oppstår. 

Totalforsvaret starter ikke bare i kommandolinjer og strategidokumenter. Det handler om å kunne produsere mat egen befolking.   Beredskap skapes i det vi gjør i hverdagen, ikke i kriser. 

Samarbeid over grensen 

Hvordan styrker vi så beredskapen i praksis? Ett svar ligger i samarbeid. Ikke bare mellom sektorer, men også på tvers av landegrenser. Gjennom prosjektet «Resiliens på tvers» samarbeider aktører i Trøndelag og Jämtland om å styrke matsikkerhet og beredskap gjennom sirkulære verdikjeder, der produkter og materialer gjenbrukes og avfall blir til råvarer. Prosjektet er en del av Interreg Sverige-Norge og kobler forskning, næringsliv og offentlig sektor. Vi har et ambisiøst mål om å gjøre regionen mer motstandsdyktig i møte med kriser. Dette er ikke bare et prosjekt. Det er et eksempel på hvordan totalforsvaret kan bygges nedenfra, gjennom konkrete samarbeid og felles løsninger.  For eksempel har Statsforvalteren i Trøndelag, landshøvdingene i Jämtland og Västerbotten samt Tillsyns- och tillståndsmyndigheten i Vasaregionen sammen med militære samarbeidspartnerne nylig hatt møter for å videreutvikle det sivil-militære samarbeidet i Midt-Skandinavia. Matsikkerhet- og forsyning er et meget sentralt element i dette samarbeidet.

Finland i førersetet

Innenfor matsikkerhet er det naturlig å se til og lære av Finland. Finland har bygget opp sivile beredskapslagre gjennom flere tiår, og landet har et avansert system med avtaler mellom myndigheter og næringsliv som sikrer forsyninger og etterfylling av beredskapslagrene for kritiske varer. Et land som aldri tok beredskapen ned. Vi trenger en gjennomgang av regelverk og offentlige innkjøpsavtaler som gjør at vi kan bruke mer lokal produsert mat. Dette vil gjøre at flere ser sammenhengen mellom lokalt landbruk og maten på egen tallerken, og ikke er så avhengig av lange forsyningskjeder. For matfylket Trøndelag med så stor produksjon fra  blå og grønne sektor er dette et stort første skritt. Selv om vi ikke er selvforsynt med mat i Norge, bør helsemyndighetene, som i Finland, forberede kostholdsråd der vi utnytter mer av den innenlandske matproduksjonen. Det er et politisk mål at selvforsyningsgraden skal økes og farten på utnytting av tilgjengelige areal bør intensiveres.  enn før. Vi har bedre analyser. Vi har tydeligere politiske føringer. Beredskap bygges ikke i dokumenter, den bygges i praksis i kommuner, i bedrifter, i samarbeid mellom mennesker, og ikke minst i landbruket. 

Hvis vi mener alvor med totalforsvaret, må vi også ta inn over oss dette: Matsikkerhet, lokal produksjon og bondens egenberedskap er ikke sidekapitler. Det er en del av hovedhistorien. 

Bonden er kritisk for utvikling av god matsikkerhet, men det er også et lagspill. Vi trenger en robust verdikjede. Der transport, tilgang på tilstrekkelig for til dyra, tilgang på nødvendige reservedeler samt kritiske ressurser som eksempelvis elforsyning og drivstoff for at hele systemet skal fungere til beste for en motstandsdyktig befolkning som tenker beredskap og alltid vil trenge mat på bordet.  

Krigen kan ikke vinnes med våpen alene! Det er robustheten i lokalsamfunnene som er den viktigste faktoren for å gjøre et land forberedt på krig, og dette må skapes i fredstid. Derfor må alle planlegge for at våre grunnleggende behov for varme, mat og omsorg blir en viktig del av beredskapen for kriser i både fred og krig.  

Leder skrevet av redaktør i Rørosnytt, Tore Østby

I det siste har det kommet på mote å beskylde de man er uening i, for å bruke hersketeknikker og spre fryktkutur. Samtidig snakkes det mindre om mobbing. Det kan være tegn på at mobberne er i ferd med å ta samfunnsdebatten, og lykkes med å kneble mobbeofre. Konsekvensene av det kan være katastrofale.

I skolegården er det også funnet opp et ord for å hindre mobbeofre fra å fortelle at de blir mobbet. Det uttrykket er sladrehank.

Det kan se ut som menneskene vil hverandre vondt. Min teori er at menneskene vil seg selv og sine godt. Noen ganger skjer det misforståelser som ligner på denne: Vi og jeg får det bedre om andre får det verre.

Det er enda en faktor som bør nevnes i samme åndedrag. Det er uenighet. Uenighet er i utgangspunktet positivt. Det fører til at flere forhold kommer på bordet, og det øker muligheten til å gjøre riktige beslutninger. Når personangrepene legges til side, er uenighet bare konstruktivt.

For å komme et skritt nærmere konstruktiv bruk av uenighet, kan det være viktig å vite hva begrepene som brukes betyr.

Fryktkultur er noe forferdelig. Det kan brukes for å beskrive det indre livet i store og små organisasjoner. Jeg vil ta et eksempel på nasjonsnivå. Mange regimer kunne vært trukket fram som eksempel. Jeg velger å trekke fram Øst-Tyskland i årene etter andre verdenskrig fram til murens fall i 1989.

Det utviklet seg en fryktkultur over tid. Etter delingen av Tyskland var det mange som forlot øst og rømte til vest. Kommunismen som styreform var under press, både utenfra og innad. Kommuiststatene følte seg truet av at “resten av verden”, som ville utradere kommunismen. Samtidig innfridde ikke styresettet folks forventninger.

Det ble satt inn kontrolltiltak, som eskallerte. Veldig mye ble ulovlig. Det som var mest ulovlig av alt, var kritikk mot styresettet og landets ledelse. For å unngå samfunnskritikk, ble det innført avskrekkende straffer. Frykten ble brukt for å kontrollere innbyggerne. Kjernen i fryktkulturen var et ekstremt nettverk av angivere organisert av STASI. STASI ble offisielt etablert i 1950, og overlevde muren. Offisielt ble STASI nedlagt i 1990.

Det er noen kjennetegn ved fryktkultur det er verd å merke seg. Det starter med at det må eksistere en frykt for konsekvenser. Det er imidlertid ikke nok til å kalle det en fryktkultur. For at det skal være en fryktkultur, må frykten bli brukt bevisst for å undertrykke. De som omfattes av fryktkulturen trues systematisk med represalier, og avstraffelsene gjøres slik at konsekvensene blir så tydelig, at det holder de som lever i fryktkulturen i sjakk.

Det finnes ingen dokumenterte fryktkulturer som omfatter Rørossamfunnet i moderne tid. Det nærmeste Rørosingene har vært å leve i en fryktkultur var under okkupasjonstiden 1940 – 1945. 

De siste årene har det kommet påstander om fryktkultur i flere organisasjoner. Det gjelder Røros kommune, Ren Røros og Røros Idrettslag for å nevne noen. Det har skjedd i saker Rørosnytt har dekket gjennom årene. 

Rørosnytt har aldri brukt uttrykket fryktkultur for å beskrive virkeligheten, og årsaken til det er todelt. For det første; vi i Rørosnytt har forpliktet oss til å fremstille Rørossamfunnet slik det er, hverken bedre eller verre. For det andre; vi i Rørosnytt er tett på samfunnet, og har et stort kildenettverk. Vi har sett frykt, vi har sett kulturer med store utfordringer, men vi har aldri vært i nærheten av å se fryktkultur.

Vi har aldri opplevd at noen ikke vil snakke med oss av frykt for represalier eller konsekvenser. Det betyr ikke at alle i bedriftene, organisasjonene eller kommunen kan si alt de vet. Noen ganger er informasjon de sitter på underlagt taushetsplikt. Andre ganger er de usikre på fakta. Andre ganger sitter folk på informasjon som vil skade egen organisasjon. Det kan være opplysninger om priser i en konkurransesituasjon. Det kan være opplysninger om nyvinninger som kan bli stjålet. Det kan være helseopplysninger.

Min erfaring fra Rørossamfunnet er at folk i bedrifter, organisasjoner og kommunen har god rolleforståelse. Folk i Rørossamfunnet snakker med dem de har tillit til, og da er de veldig ærlige. Jeg har snakket med begge sider i mange tøffe konflikter. Jeg har etter beste evne vurdert det folk sier ut fra presseetiske prinsipper, og konsekvent forsøkt å fremstille sakene ballansert.

To idealer er å være nøyaktig og fullstendig. Medias rolle er å skrive om konflikter, ikke å skape eller forsterke dem.

Så vil jeg si noe om hersketeknikk. Hersketeknikker å bruke kommunikasjonsmetoder for å dominere, kontrollere eller sette andre i et dårlig lys. Målet er ofte å fremheve seg selv ved å svekke motpartens selvtillit.

Den avdøde professoeren og Stortingspolitikeren Berit Ås har skrevet mye om hersketeknikk, og satt ned fem indikatorer på hersketeknikk.

• Usynliggjøring: Å ignorere, avbryte eller ekskludere noen fra samtaler og beslutninger.
• Latterliggjøring: Å bruke sarkasme, hån eller spydigheter for å fremstille motstanderens meninger eller person som dum.
• Tilbakeholdelse av informasjon: Å holde unna nødvendige opplysninger for å hindre at andre kan delta på lik linje.
• Fordømmelse uansett hva du gjør: Å kritisere motparten for hva enn de velger å gjøre (eks. «du er for hard» eller «du er for svak»).
• Påføring av skyld og skam: Å manipulere motparten til å føle seg utilstrekkelig, underlegen eller som årsaken til problemet.

Hersketeknikkker ble brukt mye for å holde kvinnelige samfunnskritikere nede da kvinnene entret den politiske arenaen. Når Røros sin første kvinnelige ordfører blir beskyldt for hersketeknikk og å skape fryktkultur etter fem måneder i ordførerstolen, er det veldig merkelig sett i en historisk kontekst. Det som forvirrer bildet mest, er når beskyldninger om fryktkultur og hersketeknikk brukes som hersketeknikk.

Når noen blir mobbet, krever det mot å si ifra. Stempelet sladrehank henger løst. Likevel er det noen som tør. Noen ganger er det til og med noen som tør å støtte den som er mobbet. For å nøytralisere dem har mobberne funnet på ordet wokekultur.

Når en ordfører blir hetset, er det alltid noen som sier at «det må en ordfører tåle«. Det er jeg svært uenig i av minst tre grunner. Det ene er hva det gjør med viljen til å stille til valg. Det andre er at hests ødelegger diskusjoner, og tar oppmerksomhet bort fra det saken handler om, og det tredje og viktigste er eksempelets makt.

Hets mot en voksen person rammer ikke bare den voksne personen. Det rammer den voksne personens familie direkte. Det er dypt urettferdig. Barn skal ikke måtte gråte seg i søvn på grunn av foreldrenes yrkesvalg.

Så kommer det aller verste. Når hetsing foregår i åpne fora som alle kan se, skaper det også eksempler til etterfølgelse. Barn kan tro at barna til de voksne som mobbes, også skal mobbes. De kan også sitte igjen med et inntrykk av at det er OK å mobbe generelt, og det rammer andre barn, ofte de svakeste. 

Slik vil vi ikke ha det. 

“Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”, skrev Arnulf Øverland i diktet “Du må ikke sove”. Det er pent skrevet, men ikke helt dekkende i denne sammenhengen. Når mobbing blir OK, vil det faktisk ramme deg selv. Et samfunn der mobbing er greit, rammer til slutt alle.

Tore Østby

Redaktør i Rørosnytt