Bli med på Rørosnytts skrivekonkurranse

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Kronikk: De første stegene for å løse samisk kompetansekrise

I denne kronikken tar sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR) for seg den samiske kompetansekrisen.

Dette er en kronikk. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De første stegene for å løse samisk kompetansekrise

Kronikk av sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR)

Samfunnet mangler samiskspråklig kompetanse innenfor alle sektorområder. Det er en krise. Et viktig tiltak for å møte kompetansekrisen er å etablere flere samiske utdanninger på universiteter og høgskoler – samtidig som vi styrker de eksisterende utdanningstilbudene. Men hva skal vi gjøre når universitetene og høgskolene mangler kompetanse til å kunne etablere og opprettholde samiske utdanninger?

Kompetansekrisen er lammende i mange samiske lokalsamfunn. Den samiske befolkningen får ikke gode nok tjenester fordi det er utfordringer med å rekruttere samiskspråklige til skolene og barnehagene, samt i helsesektoren. Det er et gjennomgående tema i nesten alle møter jeg har. 

Hovedgrunnen er den harde fornorskningen og vi fikk generasjoner med språktap. Dette gjør at vi i dag mangler samiskspråklige i alle sektorområder. Også dagens manglende opplæring i samiske språk vil igjen komme tilbake som en boomerang om 20 år. Når dagens opplæring i skole og barnehage ikke lykkes har det konsekvenser for tjenestetilbudet til den samiske befolkningen i fremtiden. Vi biter oss selv i halen.

Løsningen for å bryte ut av den vonde sirkelen er like enkel som den er vanskelig. Vi må utdanne flere samiskspråklige fagfolk. Til dette trenger vi flere samiske utdanninger og vi trenger å styrke de eksisterende utdanningene. Likevel, universitetene og høgskolene – som skal tilby samiske utdanninger – mangler selv kompetanse til å opprettholde og etablere samiske studier.

Sametingsrådet legger frem nå en revidert melding om høyere utdanning og forskning hvor vi har formet politikk som har som mål om styrke universitet og høgskolesektorens (UH-sektoren) muligheter til å møte kompetansekrisen. I den reviderte meldingen pekes det nettopp på at universitetene og høgskolene må selv utdanne og utvikle kompetanse som de kan bruke til å etablere samiske utdanninger.

Sametinget foreslår at Sáme Allaskåvllå, Nord Universitet og UiT – Norges arktiske universitet sammen etablerer en samisk forskerskole. Gjennom en dynamisk forskerskole kan institusjonene sammen bygge den kompetansen de trenger til å opprettholde og videreutvikle studietilbudene deres. Skal vi få stabile bachelortilbud i lulesamisk- og sørsamisk språk, få på plass en samisk lærerutdanning i Tromsø, og sikre fremtiden til den samiske sykepleierutdanningen ved Samisk høgskole, må vi ha kompetanse. Og den kompetansen må vi bygge selv. En samisk forskerskole kan være en del av løsningen.

Samtidig med en bevisst kompetanseplanlegging i UH-sektoren må vi også styrke de etablerte de samiske fagmiljøene. Det gjelder blant annet Samisk senter ved Nord Universitet, SESAM, Giellatekno og Divvun og senter for samisk helseforskning ved UiT og Låhkåmguovdásj ved Sáme Allaskåvllå. De er alle sentrale aktører som må styrkes finansielt og organisatorisk for å styrke en samisk kompetanseutvikling. Samtidig må vi jobbe for å realisere Samisk høgskoles initiativ om Gelbboguovdásj – kompetansesenter om samisk innhold i utdanninger.

Den reviderte meldingen peker ikke bare på styrking av universitetene og høgskolene. Det må et nasjonalt løft for å løse kompetansekrisen i skolene og barnehagene, og dialogen mellom kommuner og utdanningsinstitusjoner må styrkes. Sametinget foreslår at det etableres et nasjonalt samisk program for etter- og videreutdanning hvor kommunene får definere utdanningsbehovene i sin kommune i dialog med UH-sektoren. Dette gir mulighet til utdanningsstillinger og kompetanseplanlegging lokalt i hver kommune og tiltak fra UH-sektor som møter kompetansebehovet i hele samfunnet.

UH-sektoren må styrkes og det må et nasjonalt løft som kan bidra til å bygge opp kompetansen i hver kommune. På den måten kan vi løse kompetansekrisen i det samiske samfunnet. For kompetansekrisen er total i det samiske samfunnet og nå må det legges grunnlag for langsiktige løsninger. I møte med kompetansekrisen må ikke bare høyere utdannings-institusjoner styrkes, vi må sørge for å rekruttere til stillinger og vi må rekruttere flere samiskspråklige. Sametingsrådet planlegger en egen sak til plenum om rekrutteringsstrategier samtidig som vi tar fatt på en stortingsmelding om rekruttering og kompetanse i det samiske samfunnet sammen med regjeringen.

Samiske stedsnavn i det flerspråklige landskapet i Norge

Kronikk av Sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR) :

Har du noen gang tenkt på hvordan ditt morsmål omfavner deg; hvor mye språket ditt brukes, ses og høres i samfunnet? Har du lagt merke til hvor svakt de samiske språkene står i det språklige landskapet i Norge? Og har du tenkt på hvorfor det er slik? Sametingsrådet har invitert Sametingets plenum til å diskutere dette under plenumsuka i mars i år. Dette for å løfte frem viktigheten i arbeidet med å synliggjøre samiske språk i samfunnet, slik at de samiske språkene får den naturlige plassen som de har krav på i samfunnet.

Stedsnavn har stor betydning for alle i samfunnet. Stedsnavn har en særs viktig rolle i språket og kommunikasjonen, og de gjør det lettere for oss å koordinere og kommunisere med andre. Det er ikke uten grunn at folk har gitt navn til fjord og fjell – det er nettopp for å skille disse fra hverandre, og å gi plassene de særegenhetene de innehar.

For Sametinget er det viktig at samiske stedsnavn synliggjøres bedre. Vi vil at flere samiske stedsnavn skal vises både på kart og skilt. Sentralt i dette arbeidet er anerkjennelsen av at samiske språk er likestilt med norsk, og har status som urfolksspråk – etter den nye språkloven.

At Oslo kommune nå jobber med å vedta samiske parallellnavn på kommunen og blir utfordret til å skilte og synliggjøre samiske språk er en viktig milepæl for det samiske språket. Dette er ikke bare viktig for Oslo kommune, men for hele staten, som må bryte normen om og forståelsen av at Kongeriket Norge er enspråklig. Norge som stat har ennå ikke klart å omfavne sin samiskspråklighet for fullt.

Selv om vi er i år 2022, møter samiske stedsnavn og samiske skilt fortsatt motstand fra flere hold. Ikke bare er det jeger- og fiskeforeninger som jobber imot de samiske språkene, men dette skjer også på kommunenivå. Et eksempel på dette er Narvik kommune som ikke ønsket å ha et samisk parallellnavn, selv om kommunen ligger i et samisk område. Kanskje er det snakk om uvitenhet og mangel på bevissthet på det samiske? Eller kanskje ligger noe av bakgrunnen – ikke i selve stedsnavnet – men i hva synliggjøringen av det samiske navnet representerer? Dette viser med tydelighet at Kongeriket Norge enda sliter med rester av fornorskningspolitikken, og at det samiske blir forsøkt definert bort fra offentligheten.

Selv om man skulle tru at det i 2022 hadde vært mer bevissthet rundt samiske språk i Norge, men den gang ei. For ikke så altfor lenge siden når man skulle fylle vann på flyplasser i Norge, sto det skilt med ordet vann oversatt til ørten språk fra øst til vest, men ikke til Norges egne urfolksspråk. Dette viser at samfunnet ikke er bevisst på samiske språk og språkenes situasjon og status. Det viser at det samiske ikke ligger i bakhodet, og det er bestandig noen som må påminne om at vi fortsatt er her, og språkene fortsatt brukes.

Mange steder er likevel det samiske godt synlig, og det gleder mitt språkhjerte. Vi har fått samiske skilt på Norge – Norga ~ Vuodna ~ Nöörje – ved de fleste grenseovergangene nå, og flere samiske stedsnavn kommer på skilt. Synliggjøringen av det kulturelle og språklige mangfoldet er viktig, fordi det er selve kjernen på Norge som nasjon, som er grunnlagt på territoriet til to folk – samer og nordmenn.

Stedsnavn er som sagt viktig for alle, som både en identitetsmarkør og en anerkjennelse av språket, noe som ofte skaper debatt. Når kommunene skal vedta samiske stedsnavn, blir det ofte diskusjoner om navnenes skrivemåte, og om det er det riktige navn som vedtas. Dette syns jeg er positivt, fordi det viser for alvor at samiske språk er levende språk, og at stedsnavnene er i bruk hos den lokale befolkningen. Det at ulike lokaliteter har samiske navn viser også til at områdene har blitt brukt i lang tid.

For vi må huske på den historien som det samiske folket og de samiske språkene har gjennomgått i løpet av de siste 150 årene, når det ble brukt mange ulike og dramatiske strategier for å fjerne og usynliggjøre samiske stedsnavn. Det ble laget jordsalgsreglementer og instrukser for at norske navn skulle prioriteres. Et eksempel på dette er en instruks fra 1895 der det står at «Hvor lappiske navne forekommer, må der lægges vægt på at få også det norske navn eller oversættelsen af det lappiske opgivet på stedet. Det norske navn påskrives som hovednavn med det lappiske navn i parenthes og med skrift uden tryk.». Slik ble de samiske navnene, både navn på oppmålt eiendom, samt stedsnavn på kart, fornorsket og usynliggjort i det offentlige.

Selv om vi er i 2022 og verden og samfunnet har utviklet seg til det positive, ser vi fortsatt spor og konsekvenser av disse bestemmelsene. Det samiske samfunnet har nå lenge jobbet med å få samiske språk synlig i samfunnet, blant annet ved å få samiske skilt. Dette er et arbeid som Sametinget og den samiske stedsnavntjenesten vil fortsette med. Etter 150 år med fornorskning av samisk språk og samiske stedsnavn, er vi i en dekoloniseringsprosess, der målet er å få samiske språk synlig i det språklige landskapet i samfunnet.

Vi ser også at mange er brennende opptatt av stedsnavn og det finnes mange gode prosjekter som fremmer våre stedsnavn. Dette er noe som vi vil fortsette å støtte, samtidig som vi oppfordrer andre aktører til å hjelpe oss med synliggjøring av samiske stedsnavn og samiske skilt.

Áltá, Álaheajju, Alta og Alattio. Et kjært barn har mange navn, og alle navn er like mye verdt.

Mange tiltak små bremser en stor å

Kronikk av Frank Jenssen, statsforvalter, Line Lund Fjellvær, klima- og miljødirektør, Tore Bjørkli, landbruksdirektør, Siv Merethe Belbo, reindriftsdirektør, Mari Mogstad, kommunaldirektør, Dag Otto Skar, beredskapssjef – hos Statsforvalteren i Trøndelag

Ekstremværet Gyda hadde knapt reist før nye vindkast og mer snøvær sørget for flere stengte veier, at mobilnett og strøm forsvant og fly og annen trafikk måtte vente. Selv om det ble merkbare konsekvenser var det mange som pustet lettet ut. «Puh – det kunne vært verre!»

Som enkeltpersoner må vi være forberedt. Med et lite reservelager av det du er mest avhengig av – vann, mat, medisiner og varmekilder – er du bedre rustet for å klare deg selv noen dager. På samme måte må også kommunene og forvaltningen for øvrig være forberedt.

Enhver runde med ekstremvær er en test av rutiner og samhandling hos alle de som har samfunnsansvar. Politi, helse, brann, vegeiere, kollektivselskaper, leverandører av strøm, mobil og data, de som har ansvar for vassdrag og kommunal beredskap – er noen eksempler på de som jobber godt både sammen og hver for seg for å forberede og håndtere ekstreme værsituasjoner.

Endringer i klimaet øker risikoen for ekstremvær, flom og ras og havstigning. Vi kan diskutere hvorfor det blir slik eller hvor fort det kommer – men det fritar oss ikke fra ansvaret vi har for å forberede oss på endringene.

Hos Statsforvalteren skal vi bidra til bærekraftig reindrift, som er grunnlaget for den sørsamiske kulturen, vi skal realisere nasjonal landbrukspolitikk og bidra til sikring av viktige naturverdier. Alt dette påvirkes av endringer i klimaet.

Vi har et særlig ansvar for å bidra til at kommunene jobber godt med areal- og beredskapsplaner. Planene skal være til gode for mennesker, lokalsamfunn og livsgrunnlaget vårt – være seg beite for rein og husdyr, naturmangfoldet på land og i vassdrag, produktiv skog eller dyrkamarka. Da må de også sørge for å forebygge alvorlige konsekvenser av villere vær, flomstore elver og stigende hav. Risiko- og sårbarhetsanalyser – som også vurderer konsekvensene av endret klima – er viktig for kommunenes beslutninger for hvor det skal bygges.

Det beste verktøyet for å redusere og dempe flom, er naturen selv. Å planlegge og legge til rette for naturbaserte løsninger er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Mindre flommer kan forebygges og flomtopper kan reduseres eller forsinkes både med god planlegging og gjennom restaurering av myr og vassdrag. Og vi må unngå nye utbygginger i flom- og rasutsatte områder.

Private aktører sikrer matvareforsyning og betalingsløsninger, frivillige forsterker redningsarbeidet, det offentlige sørger for åpne veier og rent vann i springen. Alle bidrar de til at sentrale samfunnsfunksjoner går rundt, enten krisen som rammer er krig, uvær eller pandemi. Statsforvalteren samler alle disse «gode hjelperne» i et eget fylkesberedskapsråd hvor alle deler informasjon og blir kjent med hverandre. Dette rokker ikke ved hver enkelt sitt ansvar for å gjøre sin del av jobben. Tvert imot: Når vi kjenner hverandre og hverandres oppgaver, blir vi i enda bedre stand til å gjøre vår egen jobb effektivt. Det er når ressursene finner hverandre at én pluss én blir mer enn to.

Det er altså ikke bare flaks og tilfeldigheter som gjør at det går bra. Men når utfordringene blir større, må vi jobbe enda bedre. Kommunene har et særlig ansvar for gode planer som forebygger konsekvenser av klimaendringene, slik at vi kan leve trygge hverdagsliv samtidig som vi sikrer reindrifta, landbruket og naturmangfoldet.

Nok handling på naturens krita

Vi må slutte å bruke naturen som et kredittkort uten grense. 

Av statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad i Klima- og miljødepartementet

Kjenner du til følelsen av å dra på ferie, unne deg litt ekstra og la kredittkortet gå varmt? Den siste deilige middagen. Bare en liten ekstra suvenir. Gøy så lenge det varte, men så kommer den litt ugne følelsen krypende på hjemveien. Forbruket var ikke bærekraftig. 

Men så er systemet så viselig innrettet at hvor lite bærekraftig forbruket var blir høyst synlig på fakturaen som kommer i posten. Du må gjøre opp for deg.  

Mange av oss sitter med den samme ugne følelsen når det kommer til forbruk av natur. Med god grunn. Vi bruker den opp i stort tempo, men overforbruket blir aldri synlig på noen faktura. Det må det bli en slutt på. Vi må vite hva vårt naturforbruk koster oss. 

I en fersk rapport fra Miljødirektoratet beregnes det at bygging på ubebygde arealer fører til klimagassutslipp på om lag 2,1 millioner tonn hvert år. Det tilsier at måten vi i dag innretter utbygging av nytt areal til bolig, vei og andre samfunnsnyttige formål er mangelfull. Markedsprisen på arealet hadde nok vært høyere dersom verdien av naturens verdifulle tjenester hadde vært inkludert på en tilstrekkelig måte. 

Menneskeheten er avhengig av naturen. Den forsyner oss med livsnødvendig vann, mat og mineraler. Den gir oss glede gjennomopplevelser, friluftsliv og rekreasjon. Den er nyttig, fordi den tar opp og lagrer CO2, kjøler ned byer med sine grønne og blå arealer og reduserer støy. Lista er lang. 

Hva disse godene og tjenestene er verdt kan tallfestes. Konsulenthuset Menon Economics beregnet i 2017 lagerverdien av CO2 i de norske myrene alene, til å være i størrelsesorden 2000 milliarder kroner. For å sette det i kontekst – om lag en femtedel av oljefondet. Og da snakker vi om ett gode fra kun én type natur! 

Problemet er at vi forbruker naturen uten å ta hensyn til at vi svekker og ødelegger godene den tilbyr oss. Hadde bare naturen oppført seg som en bedriftseier, ville den rettmessig tatt betalt for alle disse godene. Naturen tar seg ikke betalt i ordinær forstand, men har begynt å kreve sitt i retur. Mer flom, tørke og ekstremvær er den verste formen for faktura vi kan tenke oss. 

Kraftig nedbygging av natur svekker naturens evne til å til å håndtere klimaendringene, regulere vannmengde, temperatur med mer. Nedbyggingen bidrar ikke bare til naturkrise, men forsterker rett og slett klimakrisa. 

Vi mennesker, som også er en del av naturen, bør klare bedre enn som så. Vi må begynne å spille på lag med naturen. 

Et naturlig sted å starte er å vite hvor mye natur vi allerede har og hvor mye vi mister. Hvor mye skog, hav, kyst, elver og innsjøer forringes? Eller våtmark? Hvordan kan vi bruke naturen smartere og mer effektivt, med mindre tap? 

Et naturregnskap skal hjelpe oss i å finne svaret på det. Vi har for dårlig kunnskap om hva slags natur vi har i Norge, og hvordan situasjonen forandrer seg. Med tydelig kjennskap til hvilke verdier vi mister når natur går tapt kan vi begrense de negative konsekvensene av nedbygging av naturen. FN har nylig utviklet prinsipper for nasjonale naturregnskap, med solide og standardiserte metoder for å beskrive naturens omfang og tilstand, og internasjonalt anerkjente prinsipper for verdsetting av natur der dette er mulig. 

Dette er nybrottsarbeid. Noen land har tatt andre initiativ. Storbritannia har laget et naturkapitalregnskap. På det nasjonale statistikkbyråets hjemmeside kan vi lese hva Storbritannias naturkapital består av, og at totalverdien er anslått å være større enn det norske oljefondet.  Også norsk natur er verdifull. Vi burde visst nøyaktig hvor verdifull. 

FNs sjeføkonom Elliot Harris har sagt det så fint: «Det vi måler, verdsetter vi, og det vi verdsetter, tar vi vare på». Det er akkurat det som er Støre- regjeringens mål også. Å verdsette naturen, for å ta vare på den.

For at du skal lykkes med din samiskspråklige utvikling så vil Sametingsrådet ha flere samiskspråklige med på laget

Kronikk av Sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR):

Tidligere sametingspresident og professor emeritus i samisk Ole Henrik Magga har ved mange anledninger sagt at om samiske språk skal ha en fremtid, da må flere begynne å bruke samisk. Språkforsker Berit Anne Bals Baal har sagt at vi kan snakke i det uendelige om at samisk språk er viktig, men det eneste som kan redde de samiske språkene er at samisk språk kommer ut av munnen.

Biejveálggo-erklæringen til Sametingsrådet sier at vi ønsker å bygge opp et samiskspråklig fellesskap hvor hver enkelt får mulighet til å lykkes med sin språklige utvikling. Denne formuleringen er ikke tilfeldig. Hvis hvert enkelt menneske lykkes med sin språklige utvikling så har vi utrettet noe stort. Hvis hvert enkelt menneske lykkes med sin språklige utvikling da lykkes vi som samfunn. 

Sametingets visjon er at samiske språk skal være en naturlig del av samfunnet, og at alle skal gis mulighet til å høre, se og bruke samiske språk på alle samfunnsområder. Samiske språk skal være en naturlig del av hverdagen for både samisk- og norsktalende. 

Vår viktigste oppgave i dette arbeidet vil være å skape rom for samiske språk. Det innebærer at vi må legge til rette for opplæring i samisk og bruk av samisk på alle arenaer i samfunnet. Samisk språkpolitikk handler derfor både om å ta tilbake et tapt språk, og utvikling av samiske språk i de områder hvor samisk brukes i dagliglivet.

Dette målet åpner opp for deltakelse fra oss alle og er på denne måten en inkluderende målformulering. Vi kan alle være med på å sørge for at samiske språk høres i fremtiden. De som kommer fra samiskspråklige hjem kan bidra med å ta samiske språk inn i nye arena, og de som kommer fra norskspråklige hjem kan begynne å bruke samiske språk.

For å at samiske språk skal være samfunnsbærende språk og for at du skal lykkes med din samiskspråklige utvikling så har Sametinget etablert 20 språksentre over hele Norge. De samiske språksentrene er viktige samarbeidspartnere for Sametinget. De samiske språksentrene er viktige aktører i arbeidet med å styrke og utvikle samiske språk lokalt og regionalt. 

Sametinget ønsker at språksentrene satser bredt på språkopplæring og utvikling av språkareaner slik at vi sammen arbeider mot målet om å få flere språkbrukere de neste årene. Vi vil gi de samiske språksentrene utviklingsmuligheter, og gjøre dem til sentrale aktører for voksenopplæring og videreutdanning.

Sametingsrådet vil at samiske språksentrene skal ha en viktigere og mere sentral rolle i tilbud om språkopplæring for voksne slik at flere begynner å snakke samisk. Det er viktig for at flere skal kunne mestre og lykkes med sin samiske språkutvikling. 

Sametingsrådets forventning er at språksentrene bidrar med språkopplæring for foreldre/foresatte og språkarenaer for familier. Språkarenaer er viktige verktøy for å skape møteplasser hvor samisk høres og synes. Særlig viktig er dette i områder hvor samisk ikke er majoritetsspråk.

Språkforsker Inga Lill Sigga Mikkelsen har uttalt at “om barna ikke lærer å snakke samisk, så har vi ikke lyktes. Vi har ikke råd til at barn går 10 eller 13 år med samisk som fag i skoleløpet, men likevel ikke lærer å snakke samisk. Det er en alvorlig krise, for den enkelte, men også for det samiske samfunnet og den samiske nasjonen».

Det samme kravet gjelder også språksentre og Sametinget. Vi må derfor ha stramme prioriteringer for å nå de målene som vi setter politisk. I budsjettforslaget for 2022 har sametingsrådet foreslått at de samiske språksentrene skal få litt over 28 millioner kroner. 

Sametingets mål med språksentrene er at de skal jobbe med språkopplæring og å tilrettelegge for bedre og bredere språkarenaer. Målet er at den samiske befolkningen skal få gode tilbud om samisk språkopplæring og tilgang til sterke og trygge språkarenaer hvor samisk språk blir brukt. På den måten når vi målet om å få flere språkbrukere blant både barn, unge og voksne. 

Vi ser et stort potensial for at språksentrene kan bidra med revitalisering og økt motivasjon slik at flere ønsker å delta på språkkurs eller språkbad. Noen språksentre har allerede utviklet gode metoder for språkopplæring, slik at de som går på kurs begynner å snakke samisk. Sametinget ser at de språksentre som arbeider godt med språkopplæring kan få ekstra midler til å jobbe med metodeutvikling og utvikling av veiledningsmateriell og andre hjelpemidler som andre språksentre kan bruke til språkopplæring. 

Når Sametingsrådet nå så tydelig prioriterer hva samiske språksentre skal arbeide med, er det Sametingets forventning at vi får god hjelp til dette fra sentrale myndigheter. 

I Hurdalsplattformen har regjeringen sagt at de vil lansere en reform for desentralisert utdanning over hele landet, blant annet gjennom lokale utdanningssenter.

Mange samiske språksentre tilbyr allerede studier i samisk i samarbeid med universitet og høgskoler. Jeg vil jobbe for at flere språksentre får den muligheten.

Det samiske samfunnet har et stort behov for flere samiskspråklige. Dette gjelder hele det samiske området. Sametinget har i samarbeid med samiske språkmiljøer og kommuner bygd opp 20 samiske språksentre over hele landet. Sametinget er derfor klare til å fortsette arbeidet med å bygge opp et godt utdanningstilbud i samisk språk over hele landet med hjelp av språksentrene. 

Et Sápmi med like muligheter for mennesker med funksjonsnedsettelse

Kronikk av Sametingsråd Runar Myrnes Balto (NSR):

3. desember er FNs internasjonale dag for funksjonshemmede, i Norge kjent som Funkisdagen. Dagen markeres for å understreke funksjonshemmedes rett til å delta i alle deler av samfunnet, både politisk, sosialt, økonomisk og kulturelt. 

Ifølge FN lever rundt 15 prosent av verdens befolkning med en form for funksjonshemming. Også i de samiske samfunnene vet vi at mennesker lever med en eller annen form for funksjonshemming. 

I det nordiske forskningsprosjektet «Samer med funksjonsnedsettelse» ble det vist til at situasjonen til samer med funksjonsnedsettelse varierer både med oppvekstsvilkår, tilknytning til samisk bakgrunn, kjønn, type funksjonsnedsettelse, alder og bosted. Samtidig er det innenfor det norske velferdsapparatet fremdeles et stort behov for større kunnskap om samisk kultur, språk og identitet, og større bevissthet om hva dette innebærer. 

Sametinget er opptatt av at funksjonshemmede skal ha like muligheter til deltakelse i det samiske samfunnet. I Sábme jállu – sametingsmelding om likestilling fra 2020 satte vi for alvor de samiske funksjonshemmedes vilkår på Sametingets dagsorden. I 2022 skal vi starte utarbeidelsen av en handlingsplan som skal konkretisere hvilke tiltak Sametinget kan gjennomføre, og i det arbeidet vil aktuelle organisasjoner og enkeltpersoner bli invitert til workshops for å få innspill. 

Økt samfunnsdeltakelse fra samer med funksjonsnedsettelse tror jeg vil føre til fremgang og utvikling for oss alle. Funksjonshemmede må anerkjennes som fullverdige borgere av samfunnet, og samfunnets fordommer må bygges ned. Muligheten til å delta og leve selvstendig , «ieš birget», forutsetter at velferdsstatens virkemidler dekker innbyggernes behov. Også i det samiske samfunnet må vi være bevisste på å legge til rette for like muligheter.  

Tidligere i uka deltok jeg i en samtale med medlemmer i Norges Handikapforbund, i som en del av Funkisuka som arrangeres i forbindelse med FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. Der ble jeg presentert tall som viser at 80 % av grunnskolene ikke er tilgjengelig for elever i rullestol. Videre at 64 % av unge bevegelseshemmede bare har grunnskole som høyeste fullførte utdanningsløp, mot 27 % i befolkningen ellers. 

Det er svært høye og sjokkerende tall. Jeg tror vi blir et rikere og bedre samfunn dersom flere får mulighet til å fullføre utdanning og komme seg ut i arbeid. Rett og slett bidra i samfunnet og bli sett på som en ressurs. Der har vi alle et ansvar, og som sametingsråd for likestilling inviterer jeg til dialog, og håper at vi i det samiske samfunnet kan bryte noen barrierer. Vi skal løfte frem hele det samiske mangfoldet. 

— Sametinget skal være en tydelig stemme for å forebygge vold mot kvinner.

Kronikk fra Sametingsråd Runar Myrnes Balto (NSR):

Den 25. november rettes søkelyset mot vold mot kvinner verden over. Denne dagen markerer FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner. Den samme dagen markerer man dessuten starten på en seksten dagers internasjonal kampanje mot kjønnsbasert vold. 

Verden over opplever så mange som 736 millioner kvinner vold. En av tre kvinner opplever fysisk, psykisk og/eller seksuell vold i løpet av livet. I Sápmi vet vi fra forskning at tallet er 49 prosent. Det er alvorlig. 

Vold er fortsatt en av de største og mest fremtredende utfordringene innenfor likestillingsarbeidet og innenfor arbeidet med menneskerettigheter, og et hinder for utvikling i samfunnet. Volden utgjør et alvorlig hinder for menneskers like muligheter til å kunne gjøre nytte av og bruke sine grunnleggende menneskerettigheter. 

Den mest ekstreme formen for vold mot kvinner er femisid. Femisid defineres som drap på kvinner, fordi de er kvinner og er et alvorlig brudd på menneskerettighetene. Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. Det er en sammenheng mellom vold i nære relasjoner og partnerdrap. 

Kampen mot kvinnevold må fortsette i Sápmi, og i solidaritet med de voldsutsatte så blir Sametingsbygget opplyst i oransje farge torsdag 25. november. Det er viktig at Sametinget er en tydelig stemme for de som er utsatt for vold, og er berørt av vold. Vi skal være en tydelig stemme for å forebygge og bekjempe volden mot kvinner. 

Et tiltak vi tydelig vil kommunisere et behov for er fullgode krisesentertilbud til den samiske befolkningen. Her er det store og alvorlige mangler. Manglende kompetanse i samisk språk og kultur gjør at samiske voldsutsatte ikke har samme behandlingstilbud som befolkningen for øvrig. De samiske samfunnene behøver et krisesentertilbud som er tilgjengelig, og som har kompetanse om samisk språk og kultur.  

Regjeringen la tidligere i høst fram handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. For første gang er det en egen samisk del med konkrete tiltak i en slik handlingsplan, og det er et positivt steg i riktig retning. Det er store behov for en styrket innsats for å sikre et likeverdig tilbud.  

Sametinget har løftet fram behovet for særskilte tiltak for å forebygge og bekjempe vold og overgrep i samiske samfunn. Men i dette arbeidet er vi ikke på noen måter i mål. For å få til meningsfulle samfunnsendringer håper jeg også på et stort engasjement fra samiske institusjoner og det samiske samfunnet! Som samfunn har vi en stor jobb foran oss. La oss alvor ta tak i dette sammen!

Dagens rovviltpolitikk er i ferd med å tilintetgjøre reindriftsnæringen

Kronikk fra sametingsråd Hans Ole Eira (Sp):

Dagens nasjonale rovviltpolitikk er i ferd med å utslette reindriftsnæringen i noen områder her i landet. Det skriver sametingsråd Hans Ole Eira (Sp) i denne kronikken. 

Det er rett og slett for mye rovdyr, som fører til store tap av reinsdyr. Jerven er en stor skadegjører og bestanden er på et uakseptabelt høyt nivå. Ifølge Rovdata ble det påvist 60 jervekull i Norge i 2021, en nedgang på tre kull sammenlignet med 2020, men fortsatt et betydelig høyere tall enn det nasjonale bestandsmålet på 39 årlige valpekull. Jeg er i tett dialog med reindriftsnæringen og kjenner til at det også meldes om store tap av tamrein, forårsaket av både kongeørn og havørn. Det forekommer ørneangrep på voksne simler, fjorårskalv og nyfødte kalver. Bjørn og gaupe påfører også reineierne tap av reinsdyr.

Mange reineiere føler at livsgrunnlaget deres smuldrer opp og at det er lite de kan gjøre for å påvirke situasjonen. Bestandsmålene som er fastsatt av Stortinget kan de ikke gjøre noe med. Skadefellingstillatelser er det vanskelig å få, spesielt når det gjelder ørn virker det som en umulighet fordi det kreves at reineier peker ut akkurat den ørna som er skadevolder. Det finnes heller ingen tiltak som regulerer ørnebestanden, noe som fører til at bestanden kan vokse fritt. 

Reindrift er en egen livsstil, der reineiere bruker veldig mye tid på sine dyr, gjennom gjeting, tilsyn, flytting, merking og lignende. Reineiere gjør mange tiltak for å forhindre tap til rovdyr. Reineiere gjeter flokken, med en mer intensiv gjeting spesielt om våren under kalvingstiden. Dette er en vanskelig balansegang, der man på den ene siden ønsker å unngå tap til rovvilt, men samtidig er avhengig av å gi simlene nok ro. Det er også forsøkt andre tiltak, som å ha flokken i gjerdet under kalving eller flytting av flokken til andre områder hvor det er mindre rovvilt. Men, økt gjeting og andre tiltak er ikke nok. Reineiere opplever fortsatt at mange av reinsdyrene deres blir drept av rovdyr. Rovviltpolitikken som føres i Norge skaper en utrygg situasjon, fortvilelse og store psykiske påkjennelser for reindriftsutøvere. Gjennom kontakten jeg har med reindriftsnæringen kjenner jeg til at mange reindriftsungdommer er i ferd med å miste troen på reindrift som en fremtidig levevei. 

Nylig ble vi kjent med situasjonen til en reindriftsutøver i Nordland som står i fare for å avvikle drifta. Statsforvalteren har sendt varsel om at de vurderer å avvikle drifta, og med det også «ulovlig gjøre» reindriften ved å frata vedkommendes siidaandel. Grunnen til dette er at reintallet til reineieren er for lavt. Ifølge reindriftsloven må en siidaandel avvikles hvis den har hatt et reintall på under 50 i fem år.

Dette er et skrekkeksempel på hva dagens nasjonale rovviltpolitikk kan føre til. Det er en urettferdig situasjon for reineiere, da det er staten som i utgangspunktet legger opp til en rovviltpolitikk som fører til store tap, for deretter å true med å tvangsavvikle reindrifta når reintallet kommer under et visst nivå. Det fremstår som en ond sirkel man ikke har mulighet å komme seg ut fra.

Dagens rovdyrforvaltning er ikke i tråd med statens folkerettslige forpliktelser, noe tilfellet fra Nordland med tydelighet viser. Dersom en reineier på grunn av store rovvilttap må avvikle sin drift, vil det være en nektelse av vedkommendes rett til kulturutøvelse. Jeg vil understreke at det ikke bare er Bernkonvensjonen som har betydning i rovviltforvaltningen, men også folkerettslige bestemmelser om urfolksrett. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) som Norge har forpliktet seg til, er inkorporert i Norsk lov ved menneskerettsloven av 1999. Konvensjon om sivile og politiske rettigheter slår fast at i de stater hvor det finnes minoriteter, skal ikke disse minoritetene nektes retten til å utøve og dyrke sin kultur og religion. 

I Beaiveálgu-erklæringen som utgjør den politiske plattformen for det nye flertallsamarbeidet på Sametinget, ønsker vi å jobbe for å redusere rovviltbestandene i tråd med bestandsmålene, og at beitenæringenes tradisjonelle og erfaringsbaserte kunnskap skal brukes i rovviltforvaltningen. Jeg vil videre også jobbe for at forebyggende tiltak og skadefelling kan iverksettes raskt og effektivt med tilgjengelige hjelpemidler. Sametingsrådet ønsker å åpne opp for uttak av ørn som forebyggende tiltak i småfe- og kalvingsområder.

Sametinget har i flere år prøvd å endre den nasjonale rovviltpolitikken og få ned rovviltbestandene, uten å møte forståelse fra beslutningstakerne. Men vi akter ikke å gi opp. Jeg har stor tro på at de nye folkevalgte på Stortinget og regjeringen respekterer den tradisjonelle og erfaringsbaserte kunnskapen som blant annet bønder og reineiere innehar, og med det lytter mer til beitenæringene. Ifølge Hurdalsplattformen skal det føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk. Det er det et stort behov for. Sametinget vil invitere til møter med myndighetene og reindriftsnæringen for å finne løsninger som kan snu utviklingen i Nordland og i landet for øvrig, ellers er jeg dypt bekymret for reindriftsnæringens fremtid.

Samiske barn har helt klare rettigheter til samisk språk og kultur

Kronikk av sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen:

Norge har en forpliktelse å ivareta sitt urfolks særskilte rettigheter, jf. ILO-konvensjon nr. 169, om urbefolkninger. Sametinget er tydelig på at en samisk barnehage må inneha språklig og kulturell kompetanse som gjør at samiske barn møter et reelt samisk barnehagetilbud på deres eget språk og basert på deres egen kultur. Samiske barn har krav på at deres bakgrunn som urfolk møter en barnehage som speiler hvem de er på deres eget språk. Dette kan ingen ta fra dem. 

Dette gjelder også det samiske barnehagetilbudet i Røros. Svaale skal bidra til at samiske barn kan utvikle sin samiske identitet og få trygghet og glede i forhold til sin egen kultur og sitt språk. Samisk språk og kultur må ha gode vilkår i barnehagen. Dette skal skje i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem.

Den viktigste oppgaven samiske barnehager har, er formidling av samiske verdier, språk og kultur. Samisk kultur har både usynlige og synlige markører som blant annet språk, klestradisjoner, omgangsformer, matskikker, duodji, kunst, joik og samisk musikk, navneskikker og næringer. Samisk kultur består også av immaterielle faktorer som verdinormer, tenkesett, samhørighetsfølelse og en felles historie og bakgrunn. Alt dette må barnehagen formidle til barna på en slik måte at barna får et positivt syn på det samiske, og kan være stolte av sin samiske tilhørighet

Barnehager for samiske barn i forvaltningsområdet skal være en integrert del av det samiske samfunnet. De skal ha vedtektsfestet at barnehagen har som formål å styrke barns identitet som samer ved å bruke samisk språk og å formidle samisk kultur, levesett og samfunnsforhold. Sentrale elementer fra samisk barneoppdragelse bør ivaretas både i arbeidsmåter og i hverdagslivet. Barnehagens tilbud må organiseres slik at barn tas med i ulike arbeidsprosesser og får delta i kulturell og sosial virksomhet, og det vil være en forutsetning at personalet kan samisk.

Sametinget ser at vi må tydeliggjøre hva som forventes av samiske barnehager og samiske avdelinger. Vi vil i møte med barnehageeiere i hele landet tydeliggjøre forventninger til hva en samisk barnehage er og hvordan dette organiseres på best mulig måte for at barnehagene skal lykkes med sitt samfunnsoppdrag. 

Vi ser at Svaale managiertie er en av de viktigste institusjonene i Plassje. Røros kommune er en sentral kommune i sørsamisk område og har et ansvar som barnehageeier for at Svaale får mulighet til å lykkes i samfunnsoppdraget. Vi vil fra Sametinget jobbe for at barnehagen lykkes med utviklingen av samisk språk og kultur og at de lykkes med rekruttering og utdanning av samiske barnehagelærere. Vi vil be om et møte med Røros kommune og ser frem til å bidra til at Røros kan bli en viktig kommune for sørsamisk språk og kultur. 

Mikkel Eskil Mikkelsen

Raerielïhtsege -Sametingsråd 

Nöörjen Saemiej Rïjhkesiebrie (NSR)