Trist og meningsløs utsendelse

Det er en utrolig trist dag idag. Arrestasjonen av Nagga viser flykninge og asyl politikken til regjeringen på sitt grusomste.

Nagga er en stor ressurs for sitt lokalsamfunn. Han rives opp og kastes ut. Det er rått og brutalt.  Jeg var på besøk hos Nagga på Høsøien for en liten stund siden, og det var nettopp dette som vi alle var redde for.

Det var en arrestasjon som ikke skulle skje. Dette opprører meg sterkt.  Anbefalingene fra FNs flyktningeorganisasjon UNHCR er soleklare og står fortsatt fast. De fraråder retur til utrygge områder i Etiopia. Og de fraråder intern flukt. Dette ser norske utlendingsmyndigheter glatt bort fra. 

Nagga er dessverre ikke eneste etiopier som kastes ut nå. Det skjer med fler etiopiere.  Vi er sterkt bekymret for at en rask retur er i strid med våre internasjonale forpliktelser. Utkastelsen kan også være i strid  med våre nasjonale bestemmelser om bruk av stornemnd i saker som er i strid med UNHCR landspesifikke anbefalinger.

Vi er enig med NOAS sine mange anmodninger om en ny behandling av saker der flyktningene som har vært lenge i Norge og fått en sterk tilknytning til lokalsamfunnet bør få sakene sine vurdert på nytt. Her foreligger det sterke menneskelige hensyn som tilsier at man burde sett på saken på nytt.  Sv vil fortsette å jobbe med denne saken og jobbe for å få en menneskelig flyktinge og asylpolitikk. 

Hilde M Gaebpie Danielsen 1. stortingsvara Sv

Demokrati

Leserinnlegg fra Røros Høyre

Ordføreren stiller i et leserinnlegg spørsmålet »Hvilken retning ønsker vi på demokratiet?»

Gode debatter

Vi ønsker et demokrati med gode, åpne, friske og vitale debatter. Det må ikke legges lokk på ytringsfriheten. Fremmes kritikk, mener vi den skal være saklig og konstruktiv; det må være et innhold som bringer med seg nye tanker og ideer, og som leder mot et mål. 

En debatt må også kunne provosere.

Men vi må hele tiden ha etikk og moral i bakhodet; vi skal ikke bevisst såre noen, vi skal respektere hverandre og skille sak og person. Går vi over streken må vi kunne si unnskyld og beklage. En sak har minst to sider, og vi er alle forskjellige. Takk og pris.

Vern om demokratiet

Det viktigste vedr demokratiet er at vi må stille oss bak, og verne om demokratiet. Vi i Norge tar demokratiet som en selvfølge. Slik er det dessverre ikke. Demokrati er folkestyre, hvor innbyggerne har direkte eller indirekte innflytelse på hvilke beslutninger som fattes. Ytringsfrihet, tanke- og religionsfrihet er grunnleggende elementer i et demokrati. Dessverre ser vi tendenser ute i verden til at antall innbyggere som bor i demokratier blir færre.  I 2010 bodde 50,4% av verdens innbyggere i demokratier, i 2021 var denne andelen falt til 29,3%. ( Kilde: Forskningsprosjekt Regimes of the World,  Our World in Data ved University of Oxford i Storbritannia, 2022.) Det er urovekkende.

Vi er fullstendig enig med Isak V. Busch i at vi må ha respekt for andre sine meninger og synspunkter. «Politisk polarisering kan være den aller viktigste drivkraften bak utviklingen hvor vi beveger oss vekk fra demokratiet.» Jennifer Mccoy og Benjamin Press: What Happens When Democracies Become Perniciously Polarized? Carnegie Endowment for International Peace, 18. januar 2022.

Polarisering og populisme er salgsfremmende. Enkel retorikk, slagord og overskrifter er fengende. Vi har stor forståelse for at sosiale media og pressen benytter seg av denne måten å skaffe seg oppmerksomhet på. Men de, og samfunnet for øvrig (vi) har en forpliktelse til å belyse saker fra alle sider, og lære de som vokser opp til kritisk kildevurdering. I tider med «fake news» og framvekst av Kunstig Intelligens (KI) vil dette bli utfordrende.

En annen grunn til at demokratier sliter, kan være lange beslutningsprosesser. I et demokrati skal «alle» interessenter høres, og det tar tid. I en verden hvor ting skjer stadig raskere, henger de politiske beslutningsprosesser etter. Innbyggerne får ikke løst sine utfordringer når de måtte mene å ha behov for det, og mister tilliten til politikerne. Mange ser etter en «sterk» mann/kvinne, som bare kan iverksette.

Vi må sammen verne om demokratiet og de grunnleggende demokratiske rettighetene. Men det må ikke stoppe den seriøse debatten.

Kjell Magnus Krog

Røros Høyre

Hvilken retning ønsker vi på demokratiet?

Leserinlegg av Isak V Busch

Tankene jeg deler her, er tanker jeg har hatt noen år nå. For jeg synes lokalsamfunnet vårt har tatt en dreining jeg ikke liker, mot noe som jeg frykter kan være ødeleggende for den fremgangen vi både ønsker og trenger. Det vil jeg ikke sitte stille å se på, og jeg tror tiden er inne for å dele disse tankene – nå når vi står overfor tøffe prøvelser for lokalsamfunnet vårt. Det varme Rørossamfunnet er i ferd med å bli hardt og kaldt. Måten vi snakker til og om hverandre på har gått fra å være tøff til å bli direkte ufin. Grensene for hvordan det er greit å omtale hverandre har blitt flyttet. Jeg ser det i avisspalter, i kommentarfelter og andre steder der meninger ytres. Dette innlegget handler ikke om noen bestemt sak, men noe jeg mener er gjeldene i mange saker lokalt de siste årene.

Et fellestrekk er at kommunen ofte har en rolle i sakene som diskuteres heftigst. Enten det er snakk om regulering av eiendommer, velferdstjenester, eller håndhevelse av regler. Det er naturlig, siden vi har et nokså gjennomregulert samfunn i Norge, der det offentlige tar stor plass. Kommunen får derfor en stor rolle i dette innlegget, men hovedbudskapet gjelder også når det er snakk om andre aktører.

Hva er egentlig kommunen? Altså som organisasjon, men ikke geografisk område. Er det en grå litt uforklarlig ansiktsløs mastodont som fungerer som en slags overherre over livene våre? Tja, på et vis er det jo sånn. Men kommunen er egentlig meg og deg. Kommunen er oss alle, er til for oss alle, og er en organisering av samfunnet som vi velger å holde oss med i Norge fordi det først og fremst er veldig praktisk. Kommunen gjør mye forskjellig. Noen mener kommunen gjør for lite, og burde gjort mer. Andre mener kommunen gjør for mye, og burde gjort mindre. Alle mener noe om kommunen, og det er heller ikke så rart, med tanke på at kommunen forvalter de ressurser og penger som hører til oss alle. Finansiert av skatteinntekter, avgifter og olje-penger. Felleskapets midler.

Kommunen består av folk, bygg, infrastruktur og alt tenkelig og utenkelig av utstyr og gjenstander – fra kritt, til traktorer og medisiner. Spekteret er stort! Jeg tror likevel menneskene er det viktigste i denne miksen. Kommunen ledes av et «styre» som i Røros’ tilfelle består av 27 folkevalgte i kommunestyret, en administrasjon som skal påse at det kommunestyret bestemmer settes ut i livet, og en hel haug med mennesker som skal gjøre et eller annet som er viktig for folk – fra vugge til grav, og alt det livet inneholder mellom disse ytterpunktene.

I kommunestyret sitter det 27 forskjellige mennesker. Noen er god til å snekre, andre er kløppere med tall. Noen er født i andre land. Noen er gamle, noen unge. Noen friske noen syke. Ulike mennesker, med ulik kunnskap, erfaringer og hjertesaker. Men én ting har de til felles; de har stilt til valg fordi de ønsker å bidra til at lokalsamfunnet sitt skal bli best mulig. Og det gjør de stort sett på dugnad.

Blant kommunens ansatte er det enda større variasjon. Massevis av folk som gjør både synlige og usynlige jobber, små og store «tannhjul» i det store systemet som til sammen sørger for at samfunnets hjul går rundt. Mennesker som kan ha både gode og dårlige dager, som alle andre.

Jeg tror ikke kommunestyret består av de 27 dummeste og mest hjerteløse innbyggerne i kommunen. Jeg tror heller ikke ansatte i kommunen går på jobb og starter dagen med å tenke «hvem kan jeg gjøre livet surt for i dag?».

Men jeg får en følelse av at folk tror det er slik noen ganger. Det er synd, og det er feil.
Kommunen er i en vanskelig økonomisk situasjon. I lange og til dels søvnløse netter finner jeg en slags trøst i at vi er i «godt selskap», med tanke på at situasjonen er lik veldig mange steder nå. Dette sier jeg ikke for å unnskylde noe, eller fraskrive ansvar, men jeg tror vi har en tendens til å tenke at det er mye verre her enn andre steder. Det er viktig å løfte blikket innimellom, for tross alt tror jeg vi har det ganske bra.

Både folkevalgte og ansatte i Røros kommune er mennesker med både hode og hjerte. Ingen synes det er verken er enkelt eller gøy å kutte i tjenester, og ingen har noe ønske om å ramme de svake og skjerme de sterke.

Men hvorfor rammer kutt i kommunale tjenester da alltid de svake gruppene? Syke, barn og gamle?

Er det fordi kommunestyret og administrasjonen tenker at disse er svake så disse blir det minst trøbbel med å «ta»? Det er gode og legitime spørsmål, og jeg forstår at mange tror at det er slik.

Men det handler ganske enkelt om at det er nettopp de gruppene som omtales som de «svake gruppene», syke, barn og gamle, er de som faktisk mottar de aller fleste tjenestene fra kommunen. Det aller meste av pengene en kommune bruker går nettopp til disse tjenestene.
De som er ikke er syke har ikke behov for helsehjelp, de som ikke er i skolepliktig alder trenger ikke skoleplass, og de som er friske og spreke får ikke sykehjemsplass. Veldig mange av oss har egentlig ganske lite med kommunen å gjøre i lengre faser av livet. Det handler om prinsippet velferdsstaten vår er tuftet på; «Den som har sterkest rygg skal bære den tyngste børa». Når vi er sterke og friske, trenger vi ikke kommunen til så mye.

Og nettopp derfor merkes det mest for de «svake gruppene», når kommunen må kutte i tjenestetilbudet. Asfalten er allerede hullete nok, og er egentlig en god indikator på hvor pengene i en kommune går. Hullene i asfalten tettes først etter at de «svake gruppene» har fått sitt. De «svake gruppene» går alltid først.

I Røros kommune skal vi tross situasjonen vi står i fortsatt gi best mulig tjenester til innbyggerne i kommunen. Men vi er nødt til å legge oss på et annet nivå på tjenestene. «Godt nok» blir et begrep for fremtidens velferdssamfunn. Hva som oppleves som «godt nok» vil helt sikkert variere fra person til person og situasjon til situasjon, men jeg har tillitt til at fagfolkene er i stand til å gjøre kvalifiserte vurderinger av dette.

Og så må vi som er politikere innse at vi ikke kommer til å nå alle ambisjonene vi har for lokalsamfunnet vårt så raskt som vi hadde ønsket. Jeg liker ikke smaken av kamel, og synes ikke kjepphester har noe i en stall å gjøre, men har innsett at jeg må venne meg til begge deler.

Og kritikk er nødvendig.
Kritikk er ikke bare en nødvendighet i et demokrati. Kritikk er faktisk grunnleggende viktig i et demokrati! Den beste kritikken er den som fører til positiv endring. Jeg tror de aller fleste er i stand til å håndtere kritikk, både folkevalgte og ansatte i kommunen og samfunnet ellers. Men kritikk kan ikke frikobles fra retorikk. Og retorikken som brukes i en del sammenhenger reagerer jeg på, og jeg føler meg ganske sikker på at retorikken faktisk begrenser effekten av kritikken.

For når det blir viktigere å «dumme ut» noen, fremfor å stille saklige spørsmål om hvorfor man gjør eller mener sånn eller slik, er vi på et farlig spor. Den som da retter kritikken, har et ansvar for å tenke over hva man egentlig er ute etter. Ønsker man å «få ut gørra» og skjelle ut noen (det kan være godt noen ganger- for all del), eller ønsker man å få til endringer? Hvilken stemme og rolle har jeg i lokalsamfunnet? Det er viktige spørsmål alle som ønsker å være en aktør i samfunnet bør stille seg.

De siste årene har det etter mitt syn vært en økende tendens, både fra enkelte lokalmedier, i sosiale medier, og andre steder meninger ytres, der man forsøker å «dumme ut» i stedet for å finne ut hva som ligger bak saker som rører seg i lokalsamfunnet. Hva tjener vi egentlig på å «ta rotta på hverandre», om hensikten ikke er forbedring?

Poenget med det jeg skriver her er ikke å unnskylde at det gjøres feil i kommunen, det være seg blant folkevalgte eller ansatte. For selvsagt gjøres det feil! Poenget er heller ikke å forsøke å kneble kritikk av de feilene som gjøres, men å oppfordre til at vi må behandle hverandre på ordentlig vis. Verden er ikke svart/hvit. Alt har nyanser. Noen ganger kan de være vanskelig å se, og kanskje er det nettopp når vi ikke ser nyansene at det er ekstra viktig å stille seg spørsmålet; hva ligger på den andre siden?

Mine sønners oldemor var et usedvanlig klokt og omsorgsfullt menneske. Når noe ble diskutert rundt hennes middagsbord, som kunne virke kontroversielt og folk ergret seg over, sa hun «jaja. Det er mye vi ikke vet». Det forsøker jeg selv å bruke som rettetråd når jeg blir dømmesyk og kategorisk. For det blir vi jo alle, innimellom.

Vi får det samfunnet vi legger opp til selv. Hvis vi ønsker et «hardt» samfunn, der ingen våger å prøve og feile eller tenke utenfor boksen i frykt for å bli «tatt» må vi gjerne legge oss på ei retorisk linje der latterliggjøring og å påpeke hvor dumme folk er, blir det viktigste.
Eller vi kan velge å ordlegge oss slik at folk ikke automatisk går i skyttergravene, men heller våger å innrømme feil og prøver igjen.

Det er opp til oss. Og da mener jeg alle som bryr seg om samfunnet vårt. Det betyr noe hvordan vi snakker til hverandre, og ikke minst om hverandre.
Med tanke på alt en kommune er og gjør, har vi alle interesse av at det er de beste folka som stiller til valg eller ønsker å ha sitt daglige arbeid i kommunene. Men hvem vil stille til valg, og hvem gidder å ta på seg en jobb i kommunen hvis vi skal fortsette med å idiotforklare hverandre fremfor å snakke til hverandre på skikkelig vis.

Jeg vil oppfordre alle i tiden som kommer til å puste med magen, behandle hverandre med respekt og å stille spørsmål ved det de stusser på.

Jeg er optimistisk med tanke på fremtiden. Jeg tror på lokalsamfunnet vårt og på landet vårt. Jeg synes vi stort sett har ganske gode liv, og jeg tror de kan bli enda bedre i fremtiden – om vi lykkes med å dra lasset sammen, og innimellom ta en fot i bakken, og huske at mennesker er mennesker. Heldigvis.

Isak V Busch
Ordfører i Røros kommune.

Svar til Per Arne Gjelsvik og Kjell Magnus Krog

Leserinnlegg fra Isak V Busch

Per Arne Gjelsvik og Kjell Magnus Krog publiserte i september et leserinnlegg der de tar opp byggesaksavdelingens tilsynsaksjon og reaksjoner på dette, og utfordrer undertegnede til å komme med svar.  Innledningsvis vil jeg beklage at svaret på leserinnlegget fra Krog og Gjelsvik kommer senere enn det de hadde satt som frist. Jeg var ikke kjent med at det var en svarfrist på leserinnlegg, men vil for fremtiden være oppmerksom på dette.  

Først litt om tilsynsaksjonen. Denne kommer ut av den politisk vedtatte tilsynsstrategien. Tilsynene er ikke anonyme, og i hver tilsynsrapport står de som har vært der oppført med fullt navn. 

Det er forskjell på folkevalgte og ansatte i kommunen. Som folkevalgte har vi større muligheter til å utvise skjønn i saksbehandling enn det ansatte har. Det handler ikke om at ansatte ønsker å være vrange og folkevalgte snille, men hvordan lover og forskrifter regulerer dette. 

Som lekmann kan også jeg i mange saker tenke at «dette virker i overkant strengt». Det tror jeg også mange kommunale saksbehandlere kan tenke, men de er nødt til å forholde seg til et lovverk, som noen ganger har lite handlingsrom. Så er det også slik at det er klageadgang på enkeltvedtak kommunen fatter. Det skal tjene som en «sikkerhetsventil», i de tilfeller man mener saksbehandlingen har vært feil eller urimelig. Jeg vil oppfordre til at den muligheten benyttes når man opplever seg urimelig behandlet. Det er også anledning til å be om ettergivelse av gebyr.  

Jeg har stor forståelse for at dette er en trasig sak for Kokkvoll og Sorken. Tillatelsen er ikke trukket tilbake, men grunnet sin tidsbegrensing som kommer frem av plan- og bygningsloven har den gått ut. Jeg mener vi burde hatt et system som ga automatisk varsling til tiltakshavere når fristen for et tiltak er i ferd med å nærme seg utløp, så man får tid til å områ seg. Et slikt system har vi dessverre ikke på plass enda, men jeg mener det må sees på løsninger for dette, slik at man kan unngå lignende situasjoner for fremtiden. 

Dette er en ny metodikk i Røros kommune. I fremlegget av resultatene fra tilsynsaksjonen for utvalg for plansaker, var også byggesaksavdelingen tydelig på at dette er første gang et slikt arbeid ble gjennomført, og at de ønsket å ta lærdom av hva som fungerte bra, og det som ikke fungerte bra. At byggesaksbehandlerne som var ute på befaring skal ha oppført seg utenfor normal folkeskikk stemmer ikke med den informasjonen jeg har fått. Etter det jeg har fått opplyst har de banket på dører, presentert seg og forklart hva ærendet gjelder. 

Folkevalgte skal være ombudspersoner for innbyggerne i kommunen, og det er bra at folkevalgte engasjerer seg når de blir kontaktet av innbyggere som har noe på hjertet. Men jeg vil ta avstand fra den ordbruken Gjelsvik og Krog siteres på i sin omtale av ansatte i Røros kommune i intervjuet i Fjell-Ljom 17/10. Det er fullt mulig å oppfylle rollen som ombudsperson for innbyggere, uten å beskylde enkeltansatte for å stå for handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende (definisjonen på trakassering). Vi må snakke skikkelig til (og om) hverandre, også når vi er veldig engasjert i en sak.   

Isak V Busch, ordfører i Røros kommune

Vern gjennom aktiv bruk

Kronikk av Simen Bjørgen, direktør i Norsk Kulturminnefond

Å finne den gode balansen mellom å ta vare på og skape nye verdier, er den mest spennende utfordringen for oss som jobber med kulturminner. Kulturminnefondet ser det som viktig at det legges til rette for en fremtidig bruk at kulturminner som settes i stand. Mange kulturmiljøer reddes i dag av eierens motivasjon, engasjement og vilje. Lokalsamfunn og dugnadsinnsats. Frivillige og ildsjeler. Det nære samarbeidet med eierne er derfor Kulturminnefondet viktigste strategi. 

Det kan være vanskelig å sette ord og tall på hvordan kulturminner, bygningsarv, kulturmiljø og håndverkstradisjoner påvirker oss. Og hvilke verdier de representerer. Og hvorfor det er viktig å ta vare på dem.

En ny utredning fra Agenda Kaupang og Asplan Viak dokumenterer den store samfunnsnytten som blir utløst gjennom Kulturminnefondets tilskuddsordning. Rapporten viser også at kulturminnene som får støtte fra Kulturminnefondet ikke bare blir istandsatt; de blir også aktivt tatt i bruk. Dette mer enn dobler samfunnets innsats for å bevare kulturminner, samtidig som det utløser privat engasjement og midler fra andre kilder.

Kulturminnefondet påvirker også kvaliteten i bevaringsprosjektene fordi fondet har en løsningsorientert dialog med søkerne som kan «dulte» prosjektene i riktig faglig retning. 

Det skal være enkelt for eiere å søke om tilskudd, og det skal være enkelt å kontakte Kulturminnefondet. Kulturminnefondet vil finne gjennomførbare og bærekraftige løsninger sammen med eierne.  De fleste søkerne synes også det er enkelt å lage søknaden sin selv.

Allmennhetens tilgang til og opplevelse av kulturminnene er en viktig faktor for å vurdere samfunnsnytten. Resultatene viser at en stor andel av tilskuddsmottakernes kulturminner er tilgjengelige for allmennheten, enten visuelt fra veier og plasser, eller ved at folk kan gå inn på området, i bygningene, eller rett og slett oppleve kulturminnene.  

Antallet mennesker som opplever kulturminnene øker betydelig etter istandsetting, noe som tyder på at tilskudd fra Kulturminnefondet bidrar til å gjøre kulturminner mer tilgjengelige og opplevelsesrike for et bredt publikum. 

Dette er spesielt viktig fordi vi er mange som verdsetter autentiske og historiske opplevelser. 

Kulturminnevern gjør lokalsamfunn til bedre steder å leve. Ifølge informantene skaper kulturminnevern identitet, tilhørighet, stolthet og samhold, som er viktige dimensjoner av sosial bærekraft. Det bidrar til aktive lokalsamfunn med dype røtter. Tilskuddet får flere til å reflektere over egne kulturminneverdier og hva de kan gjøre for å bevare dem.

Undersøkelsen viser hvordan bevaring av kulturminner bidrar til lokal og regional utvikling. For eksempel kan istandsetting av historiske bygninger ha en positiv effekt på lokalmiljøet, og kan skape oppdrag for håndverkere og muligheter for kurs og opplæring.  

Hver krone som blir gitt i tilskudd, gir 3,38 kroner i samlet innsats. Folk bruker egen tid, penger og materialer som de ellers ikke ville brukt. Det utløses også en stor frivillig innsats. 

Undersøkelsen viser at tilskudd fra Kulturminnefondet bidrar til økte leieinntekter, nytt eller utvidet bruksområde og kvalitetsmessig forbedring av kulturminner til næringsvirksomhet. 

Bruken av kulturminner til næringsvirksomhet og offentlig tilgjengelighet øker også etter istandsetting. Spesielt når det gjelder overnatting, servering, annen næringsvirksomhet og bruk som museum eller utstilling.  

Dette viser at Kulturminnefondets tilskudd er viktig for å gjøre kulturminner aktive og en del av økonomiske og sosiale aktiviteter. 

Samlet sett tyder resultatene på at tilskudd fra Kulturminnefondet spiller en viktig rolle i å sikre at kulturminner blir tatt i bruk etter istandsettelse. 

Vi trenger kulturminner fordi de hjelper oss å forstå og bevare historien vår. De gir innsikt i hvordan tidligere generasjoner levde, hvilke verdier de hadde, og hvordan samfunnet har utviklet seg over tid. Kulturminner er viktige for nasjonal og lokal identitet. De fungerer som symboler for en felles kulturarv, noe som styrker fellesskapsfølelsen og tilhørigheten i samfunnet.

Ved å bevare kulturminner kan vi lære om teknologier, kunst, arkitektur og skikker fra tidligere tider. Dette bidrar til økt forståelse for både historiske og kulturelle utviklinger.

Mange kulturminner trekker turister, noe som kan bidra til økonomisk vekst for lokalsamfunn gjennom reiseliv og kulturarrangementer.

Bevaring av gamle bygninger og kulturarv kan være en miljøvennlig praksis. Gjenbruk og rehabilitering av eksisterende strukturer reduserer behovet for nybygg og ressursforbruk.

Kulturminner representerer mangfoldet i vår felles historie. De gir oss muligheten til å forstå ulike tradisjoner, religioner og levemåter, noe som fremmer toleranse og respekt.

Feil om kommuneadministrasjonen

Leserinnlegg av Christian Elgaaen (SV)

Det er blitt hevdet fra flere hold den siste tiden, blant annet lederen i Fjell-Ljom 22. august, at Røros kommune har for mange ledere, og at administrasjonen er skjermet for kutt. Det er rett og slett feil.

På formannskapsmøtet 12. september ble det gitt en grundig presentasjon av stab og støtte i Røros kommune, også kjent som administrasjonen. Det er et par faktum her som er verdt å merke seg.

Det er 41 % av kostnadene til denne virksomheten som går direkte til det som gjerne benevnes administrasjonen. Resten av pengene, altså godt over halvparten, brukes på viktige tjenester som skoleskyss, overføring til private barnehager, kommuneoverlege og forsikringer, for å nevne noen. Derfor er det ikke riktig å hevde at kostnadene Røros kommune har til administrasjon er enorme, mye handler om regnskapsføring.

Når det er sagt, så skal selvfølgelig heller ikke administrasjonen være skjermet for gjennomgang og endringer. Det ble opplyst i nevnte formannskapsmøte at stillinger tilsvarende 1,8 årsverk allerede er fjernet, og at enda flere vil bli tatt bort. Dette skjer i forbindelse med naturlig avgang. I tillegg tas det ikke inn vikarer ved fravær, organiseringen blir evaluert og åpningstidene på servicetorget vil bli redusert. Slike grep vil ha konsekvenser for kommunens drift og utvikling, men bør tilbakevise påstanden om at administrasjon ikke skal få kutt.

Jeg vil avslutningsvis løfte fram de gode diskusjonene vi har hatt i formannskapet de siste møtene. Jeg opplever et formannskap som er villig til å se på løsninger for å bedre kommuneøkonomien. Det vil helt sikkert være uenigheter politisk om noen av tiltakene, men det vesentlige er at vi står sammen og leder kommunen gjennom store behov for endring og omstilling. Vi har i den forbindelse alle et ansvar for å bidra til en god og respektfull debatt, basert på fakta. 

Christian Elgaaen (SV)

varaordfører, Røros kommune

Til minne om Reidun Elise Roland

Det var med sorg budskapet om Reidun Rolands bortgang ble mottatt. 

Jeg har forsøkt å erindre når jeg først ble kjent med Reidun. Men det husker jeg ikke. For Reidun har «alltid» vært der, og det blir et stort tomrom og savn når hun nå har gått ut av tiden. 

Hvis jeg skal beskrive henne med ett ord, er det ordet engasjement som for meg blir mest dekkende. For Reidun var ingen sak for stor, eller for liten. Hun var brennende engasjert i både stort og smått i lokalsamfunnet vårt, men også i saker med både nasjonalt og internasjonalt format. Hun var et helhjertet samfunnsmenneske som satte felleskapet foran seg selv, og som gang på gang etterlevde sine egne mantra om at om man vil ha noe gjort, er det bare å brette opp ermene og sette i gang. Noen må alltid gå først, og Reidun gjorde ofte det. 

Hun var en foregangskvinne på mange områder i lokalsamfunnet vårt. Etter det jeg har fått opplyst, var hun blant annet den første kvinne som ble innvalgt i formannskapet i Røros kommune – ingen liten prestasjon i en mannsdominert tid!

Reidun Roland var folkevalgt kommunestyrerepresentant i Røros kommune i mange tiår, og det var som folkevalgt jeg best fikk lære henne å kjenne. Vi var ofte enige om det meste, men noen ganger også rykende uenig. Hun kunne bli irritert om hun ikke fikk flertallet med seg, men aldri verre enn at hun etter et minutt eller to alltid hadde en lun kommentar, et smil eller noen «god-ord» på lager til de hun nettopp hadde vært uenig med. En slik raushet er viktig i et demokrati, og nettopp denne rausheten – kombinert med ukuelig stå-på-vilje var blant flere kjennetegn på Reidun. 

En lang rekke lag, foreninger, utvalg, styrer og enkeltmennesker har også hatt stor nytte og glede av hennes engasjement. Hun bekledde også flere ulike stillinger i Røros kommune før hun ble pensjonist. Reidun var et samfunnsmenneske, i et og alt. 

Reidun Rolands navn kommer til å bli nevnt mang en gang, i flere generasjoner fremover. Og hun vil bli husket. Hun går nå selv inn i Røroshistorien, som hun var så glad i og stolt av. 

Jeg kommer til å minnes Reidun Roland med både glede og takknemlighet. Glede over ha fått blitt kjent med den kraften hun var, og takknemlighet for at lokalsamfunnet vårt har fått «lånt» Reidun og hennes engasjement i så mange år.

Men mest av alt kommer jeg til å savne medmennesket Reidun. Hun var et godt menneske.

Fred over Reidun Rolands minne. 

Isak V Busch, ordfører i Røros kommune

Gratulerer med dagen Eiliv!

Eiliv Grue, Volaveien 11, 7374 Røros, blir 90 år den 3. juli.

Han er utdannet lærer, blant annet med en mastergrad fra University of California i Santa Barbara, det ledende universitetet i USA innen undervisning og forskning, og har jobbet både som lærer og rektor ved flere skoler rundt om i landet, senere også blant annet som prosjektleder i det tidligere Kirke- og underviningsdepatementet. Han har også fått med seg et liv, både som redaktør og forlagssjef, før han pensjonerte seg og flyttet til Røros. 

Her har han først og femst markert seg som en av våre fremste Johan Falkberget-kjennere. Han har kjempet for å få et Falkberget-senter i Røros, levert inngående analyser av Falkbergets tre hovedverk;  Den fjerde nattevakt, Christianus Sextus og Nattens brød. I tillegg har han, sammen med Carl Lauritz Lund-Iversen, forsket på og samlet inn resultatet av Johan Falkbergets lange og innholdsrike arbeid som poet og lyriker, og utgitt «Johan Falkberget Samlede dikt». Boken, på over 300 sider,  kom ut i 2017 og markerte samtidig at det var 50 år siden Falkberget døde. 

Tre år senere kom Grues mest nyskapende verk, «Mysteriet Kølfogden Falkbergets sjelevenn». Mange har undret seg over Kølfogdens rolle i Nattens brød og hans kontakt med An-Magritt, men ingen har som Grue analysert hans rolle både som en katalysator og som en fadder for utviklingen av en av vår litteraturs sterkeste kvinneskikkelser. Så spesiell var Kølfogdens rolle at komponist Wolfgang Plagge ville se på muligheten til å sette musikk til hans rolle i romanen, og som Grue selv skriver om at det er Kølfogden «som leder eposet fram til det godes seier! Det er han som gir Nattens brød den overnaturlige kammertonen.» Det ble da også i første omgang en kammeropera med premiere på Røros, og det innlysende og nyskapende i Grues arbeid, har gjort sitt til at Plagge nå arbeider med skive og komponerer videre det hele til et full operaoppsetting.

Selv om Kølfogden-boken er blitt hans siste bokverk, må det nevnes at han har stått for rundt 30 bokutgivelser gjennom sitt lange liv. Mange av dem er faktabøker fra hans liv som undervisningsmann, men også et par bøker om kristne legender og fortellinger. En egen diktsamling er det også blitt, «frå løynde kjelder», og som kom ut for tre år siden. 

Selv om han ikke regner med å komme med noen flere bokutgivelser, har han ikke sluttet å skrive. Fortsatt kommer det ut små undrings- og refleksjonsdikt, ofte med en kristen undertone, om og over opplevelser gjennom et langt og rikt liv. 

Og det siste diktet fra hans hånd er nok ennå ikke skrevet. 

                                                                                                                                  Jon Høsøien

Når reinen er der den ikke skal være

Grunneiere, bønder og reineiere skal alle kunne utøve sine viktige næringer, side ved side og i samarbeid med hverandre. Dessverre har vi i fjellregionen sett eksempler på at rein på avveie utfordrer dette bildet, både i Trøndelag, Innlandet og i grenselandet mot Sverige.

Publisert 06.06.2024

Store arealer kreves for at reinsdyra kan leve naturlig og for at næringa kan være bærekraftig. Store områder til tross, reinen kan finne på å forville seg dit den ikke hører hjemme. En reinflokk kan skade avlinga på et jorde og det er i tillegg i reineierens egen interesse å ha kontroll på flokken.

Statsforvalteren har en sentral rolle for å sikre at lover og regler følges, men også vi har fått kritikk for at rein ikke hindres i å bevege seg inn på innmark og jorder, at den drives ut for seint eller for at den vender tilbake. Vi vil gjennom dette innlegget bidra til å klargjøre hvem som har ansvar for hva og hvilke virkemidler vi rår over som statlig myndighet.

Hvorfor kommer rein utenfor grensene?

Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning for økonomi og sysselsetting, og representerer en viktig kulturell verdi.

Klimaendringer, tilgang til mat, fysiske inngrep og økt menneskelig aktivitet i områder reinen tradisjonelt har brukt, kan være bakenforliggende forklaringer til at reinsdyrene selv utvider sitt beiteområde. Rein som ikke møter vandringshinder, havner lett utenfor lovlige områder. Dette er beklagelig og skal ikke skje, og for noen skaper dette uro og bekymring – eksempelvis bønder som kan få skade på avlinga.

Hva er reindriftsnæringa sitt ansvar?

Det forplikter å eie rein, slik det forplikter å eie andre dyr. Det er reineierens ansvar å sikre at reinen, så langt det er mulig, oppholder seg på lovlige beiteområder, og at den drives tilbake hvis den likevel havner der den ikke skal være. Reinen lever fritt i terrenget hele året. Selv om den gjetes, er driftsforholdene noen ganger slik at gjeting ikke blir effektivt nok når det kommer til å holde all rein innenfor et gitt geografisk område til enhver tid.

Reindriftsloven sier at reinen skal holdes under slikt tilsyn at den «så vidt mulig hindres fra å volde skade, komme utenfor lovlig beiteområde eller sammenblandes med annen rein». Dersom skade oppstår, har reineierne objektivt ansvar for skadene, og ved uenighet kan dette avklares gjennom jordskifteretten eller tingretten.

Hva er statsforvalteren sitt ansvar?

Vi er regjeringens forlengede arm med Landbruks- og matdepartementet som overordnet myndighet for reindrift og jordbruk. Statsforvalteren arbeider for å ivareta beitearealer for både reindrift og landbruk, ivareta andre samfunnsinteresser samt påse at alle parter blir hørt. Statsforvalteren i Trøndelag har i tillegg forvaltningsmyndighet for tamreindrift i fire andre fylker sør for Trøndelag, herunder Innlandet.

Alle vil være enig i at det beste er om konflikter kan forebygges ved at reinen hindres fra å havne på innmark eller andre steder den ikke skal være. Statsforvalteren har virkemidler som flere benytter seg av. Dette er støtte til konfliktforebyggende tiltak som inngjerding, sperregjerde, gjeting mv.

Ved å gjerde inn innmarka, vil eieren av eng og åker unngå å få rein inn på sine arealer. Staten dekker opptil 90% av kostnadene for dette. Enkelte mener imidlertid at inngjerding er et lite tilstrekkelig tiltak, og mener det flytter ansvar og mulig merarbeid over på grunneier for noe som er reineiers ansvar. Det er et synspunkt man kan ha, men like fullt er det slik at statsforvalteren plikter å tilby denne ordningen, som også er forankret både i jordbruksavtalen og reindriftsavtalen.

Sperregjerder i utmarka – altså ute i naturen – for å sikre at reinen holder seg der den skal, kan også benyttes. Dette er gjort f.eks. i Tufsingdalen. Nyere forskning (NIBIO rapport 10/23) viser at sperregjerder i utmarka, spesielt om de er lange, har en del klare ulemper for blant annet vilt og ferdsel/friluftsliv. Videre har det vist seg vanskelig å holde slike gjerder «tette», det vil ofte være åpninger/passasjer som reinen kan komme gjennom, og reinen blir da lett «fanget» på feil side av gjerdet.

Når forebyggende tiltak gjennom ulike gjerder, gjeting eller tilsyn ikke strekker til, er statsforvalteren pliktig til å vurdere sanksjoner for å påse at reindriftsloven blir overholdt dersom det foregår lovstridigheter. I tilfeller hvor pålegg ikke blir fulgt, kan vi benytte tvangsmulkt for å gi reindrifta enda sterkere insentiv for å følge det offentlige pålegget. Mulkten er altså ikke ment som en straff.

Hver sak er ulik, og utfallet av vår oppfølging kan derfor variere ut fra de faktiske forholdene. Da kan det hende at vi følger opp ett forhold med pålegg og sanksjoner, mens i et annet ikke – og vi skjønner at dette kan fremstå uklart for enkelte. Vår vurdering av om tilsynsplikten er overholdt, baserer seg på forhold som vær og føre, antall gjetere, terrengets- og distriktsgrensens beskaffenhet, samt hvilke ressurser som er tilgjengelig for reindrifta. Videre må vi vurdere potensialet for skade og ulemper når vi skal ta stilling til eventuelle sanksjoner. Men hovedpoenget er at vi aktivt benytter alle de virkemidlene vi har i verktøykassa: Informasjon og veiledning, dialog, tilskudd til konfliktforebyggende tiltak, samt pålegg og i siste instans tvangsmulkt.

Hva er kommunens ansvar?

Kommunen skal ta hensyn til næringer som utøves innenfor sine grenser. Dette gjelder både landbruks- og reindriftsnæringene. Kommunen spiller derfor en sentral rolle for å øke forståelsen og kunnskapen mellom næringene. Utfordringene mellom landbruket og reindrifta varierer, oftest finnes løsningene lokalt, men ikke bestandig.

Både kommuner og statsforvalteren er pålagt gjennom plan- og bygningsloven «å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv». Statsforvalteren skal ivareta vesentlige minimumsbeiter som flyttleier, kalvingsland og paringsland for reinen der reinen har beiterett. Noen ganger overstyres også statsforvalteren av våre departementer dersom andre nasjonale interesser anses som høyere prioritet.

Det er kommunene som vedtar kommuneplanens arealdel, reguleringsplaner og eventuelle dispensasjoner fra slike planer. Samtidig er kommunen forpliktet til å legge et tilstrekkelig og oppdatert kunnskapsgrunnlag til grunn for sine vedtak, og sørge for god medvirkning i prosessene om arealforvaltning. Ved behov eller ønske vil statsforvalteren være en aktiv og konstruktiv aktør i slike prosesser.

Avslutning

Statsforvalteren er opptatt av at viktige næringer som landbruk og reindrift skal kunne drive side om side og i samarbeid med hverandre. For å lykkes enda bedre med dette trengs både forebygging av at rein kommer på avveie og effektiv utdriving når reinen likevel havner på området den ikke skal. Statsforvalteren i Trøndelag ønsker fortsatt å bidra til god og informert dialog med næringer og kommuner i regionen om dette. Vi lytter også til forslag om endringer i regelverk og rammebetingelser, som vi tar med videre i vår dialog med våre overordnede myndigheter. 

Kronikk av: Frank Jenssen, Statsforvalter i Trøndelag
(- reindriftsmyndigheten sør for Nordland, herunder Innlandet, er lagt til Statsforvalteren i Trøndelag)

Skolestruktur og midlertidig elevtopp Røros skole

Leserinnlegg fra Eirik Sandkjernan:

Jeg har fulgt saken ang skolestruktur i Røros kommune og forslaget om å legge ned Glåmos skole for å oppfylle lærertetthetskravet til Røros skole. Det har vært mange gode innlegg ang denne saken og jeg ønsker å gi legge til en del momenter som ikke har vært nevnt eller utredet godt nok.

Hovedårsaken til at formannskapet og kommunedirektøren ønsker å legge ned Glåmos skole er for å oppnå lærertetthetskravet på Røros skole, det har blitt sagt at dette ikke er pga økonomi og ordføreren har i intervju sagt selv at det ikke vil være noen økonomisk besparelse for kommunen å legge ned Glåmos skole.

Det som ikke har blitt nevnt høyt i saken er elevutviklingen ved Røros skole. I skoleåret 23/24 er det 527 elever, men om 3 år vil det være en nedgang på cirka 12% til 462 elever. Per dags dato er det estimert å mangle 4,1 lærerstillinger, men dette behovet er bare midlertidig siden elevtallet går raskt ned fremover. På Glåmos skole er det 2,6 lærerstillinger og om de blir overført vil det fortsatt mangle 1,5 lærerstilling som må fylles vha ny arbeidskraft. Disse overførte og nye stillingene går en usikker tid i møte de neste årene slik elevtallsutviklingen på Røros skole er. Prognosene tilsier at hvis Røros kommune beholder Glåmos skole og ansetter 1,5 stilling på Røros så vil nedgangen i elever på Røros føre til at kommunen er innenfor lærertetthetskravet i løpet av 2 år.

Hvilken garanti har kommunen for at lærerne som er der i dag ønsker å bli overført til Røros skole? Det er en stor endring i arbeidshverdag for de som blir overført, andre arbeidsoppgaver og stor omveltning slik at det er ingen garanti at de ønsker å bli overført. Det som lærerne har uttalt i dag er de enten slutter hvis skolen blir nedlagt eller finner jobb en annen plass. Hvis ingen lærere ønsker å bli overført blir dette spørsmålet rent økonomisk da Røros skole må ansette for å oppnå 4,1 lærerstillinger. Men de blir kanskje fredet slik som skolestrukturen skulle bli frem til 2027?

Elevutviklingen ved Glåmos skole derimot er veldig positiv sammenlignet med Røros skole. I dag er det 20 elever ved skolen og innen 5-6 år blir det 30 elever. Dette er en 50% økning i antall elever og er den skolen i Røros kommune som har størst fremgang. I tillegg var det 6 barn som ikke fikk plass på barnehagen på Glåmos i år og ble flyttet til andre barnehager selv om kapasiteten på Glåmos er 17 barn.

Det er en enorm dugnad og stå på vilje i Glåmos bygd. Selv om Glåmos ikke er stort så er det voldsomt med forskjellige aktiviteter, lag og foreninger som står på for at alle innbyggerne og barna skal få masse forskjellige ting å holde på med og sosiale møteplasser. Jeg nevner Glåmos idrettslag, Glåmos bygdalag, Glåmosdagan, alpinbakke med heis, frisbeegolf, kampsport, bueskyting, skøytebane, skytterlaget, skotthyll, stifinneren, kulturskolen, Viken 4H, revylag, hyggekvelder i samfunnshuset og masse mer. Her er det mange ildsjeler og bidragsytere for å gjøre Glåmos til en skikkelig aktiv og trivelig bygd. Det er også dette som har gjort Glåmos attraktiv for småbarnsfamilier og som har ført til at det er en voldsom stor økning i antall barn sammenlignet med mange andre grisgrendte plasser.

I rapporten Oppvekst som formannskapet har bestilt ifbm denne saken påpekes det at fådelte skoler, altså at flere klassetrinn er samlet i undervisning, kommer bedre ut faglig og sosialt sammenlignet med større klasser på samme alder. Dette har vært vist til i flere innlegg også at tidligere elever har fått mye bedre utbytte både faglig og sosialt å gå på en liten skole med fådelte klasser. I den nye opplæringsloven kapittel 11 er det krav om at kommunen skal sørge for at opplæringen er tilpasset og at elevene får tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Her har dermed kommunen en gyllen mulighet å oppfylle dette nye kravet og benytte seg av Glåmos/Brekken skole for elever som vil fungere bedre på en fådelt skole.
I samme rapport kapittel 4.8 hevdes det at befolkningsnedgangen vil ramme grendene hardest og at det vil bli en fremtidig nedgang i antall barn på Glåmos/Brekken. Dette medfører ikke riktighet da tallene som legges frem som elevtallsutvikling i rapporten er ifra 20 til 30 elever på Glåmos og Brekken ifra 18 til 26 elever.


Ihht utdanningsdirektoratet sine retningslinjer Udir-2-2012 sier det at en avgjørelse å endre skolestruktur må bygges på samfunnsmessige, økonomiske og politiske prioriteringer. Innsyn i offentlige dokumenter er viktige forutsetninger for at saken skal være tilstrekkelig opplyst, det er dermed viktig at fakta som blir lagt fram blir sjekket slik at avgjørelsen tas på korrekt tallgrunnlag og at referanser oppgis på hvor informasjonen er hentet ifra. Hele rapporten er utarbeidet på feil tallgrunnlag for elevutviklingen på Glåmos skole og startet en høring basert på feil fakta. Rapporten må oppdateres i sin helhet og tallgrunnlaget må kontrolleres før ny utgivelse da dagens tekst gir konklusjoner/avgjørelser på feil tallmateriale. I samme retningslinjer ifra justisdepartementet anbefales det 2 måneders høringsfrist som formannskapet har valgt å avvike ifra.

I den nye loven er det en ny paragraf som trer i kraft. §10, «Ved handlinger og avgjerder som vedkjem elevar, skal kva som er best for eleven, vere eit grunnleggjande omsyn». I dag er det mange skolebarn på Glåmos som har en 30-40 minutter busstur til skolen fordi Glåmos strekker seg oppover Aursunden og Viken. Disse elevene vil nå få ekstra 15-20 minutter skolevei til Røros. Er det elevens beste at 6-7-8 åringer bruker opptil 2 timer buss fra og til skolen hver dag?

For å kunne vurdere hva som er elevens beste i det aktuelle tilfellet, skal eleven/elevene høres og gis anledning til å medvirke før avgjørelsen tas. Barnene på Glåmos skole må derfor aktivt involveres og det må gjøres en grundig utredning før man tar en avgjørelse. Har kommunen invitert elevene til diskusjon og få deres tilbakemelding på høringen?

Røros kommune har investert millioner på å bygge nye tomter i boligfeltet på Glåmos for å tiltrekke seg enda flere tilflyttende. Ved å legge ned skolen vil disse tomtene bli veldig lite verdt. I det totale økonomiske spørsmålet om å legge ned skolen blir denne investeringen bare da nedskrevet og ikke sett på i det store bildet?

Til slutt, Røros Arbeiderparti gikk ut og sa i 2020 at de skulle frede skolestrukturen i Røros kommune frem til 2027. I 2013 vedtok kommunestyret: Røros kommune ønsker å beholde sine grendeskoler så lenge det er forsvarlig i forhold til elevtallsutviklingen. Det er sagt at Røros kommune skal satse på skole. I partiprogrammet og valget 2023 har Røros Arbeiderparti følgende valgløfter: «Levende lokalsamfunn» «1) Vi vil at folk skal kunne bo i hele kommunen vår, Røros Arbeiderparti ønsker utvikling og vekst i alle deler av kommunen vår» «6) Vi vil styrke og bevare lokale lag og foreninger»

Det er en midlertidig elevtopp på Røros, fredninger er gitt og løfter er gitt. Å rive ut hjertet i Glåmos er permanent og sikrer at aktiviteten i Glåmos vil dø ut.


Mvh Eirik Sandkjernan
Planlagt hjemflyttende glåmosing med barnefamilie