Foreslår gratis samisk barnehageplass til distriktene: 
- Vi ønsker attraktive lokalsamfunn for samiske familier

Kronikk av sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR):

Folketallet stuper i distriktene og små samiske kommuner taper mot byene. Gratis barnehageplass som et tiltak for bosetting i samiske distrikt er gjennomførbart og godt.

Distriktsdemografiutvalget med leder Victor D. Normann foreslår gratis barnehageplass som et tiltak som kan bidra til å øke familieetableringer og å motivere flere unge til å flytte til distriktskommunene. En stadig eldre befolkning gir også nye utfordringer, med økende grad av offentlige utgifter, og mangel på blant annet lærere og sykepleiere er tegn på at det er et stort behov for flere folk i distriktene. Gratis barnehageplass er derfor verdt å følge opp og må kunne iverksettes snarest for å snu den negative flyttetrenden og sende riktige signaler til unge familier i etableringsfasen. Målet er å gjøre distriktskommunene mer attraktive igjen for familier.


Det pågår en parallell diskusjon om hvordan man hvordan man kan ivareta fremtiden for de samiske språkene. I NOU 2016:18 – Hjertespråket settes det fokus på betydningen av samiske barnehageplasser for å sikre fremtiden for samisk språk. Vi mener derfor at gratis samisk barnehageplass er en god idé, og at forslaget er økonomisk overkommelig. I dag er det rundt 850 barn i samiske barnehager og i samiske avdelinger. Foreldre betaler maksimalt 38.760 kroner i året for å ha barn i barnehagen. Med 850 barn, så vil prislappen for et tiltak som dette ligge på rundt 32 millioner kroner. 

Når det gjelder lule- og sørsamisk barnehageplass vil et tilbud om gratis barnehageplass koste enda mindre. Det vil være snakk om ca. 2,5 millioner kroner i året. 

Vi trenger en politisk prioritering som kan berge de samiske språkene, og som kan hindre at distriktene blir avfolket. Vi trenger verdiskaping og vekst både lokalt og regionalt og spesielt i de områdene hvor det er spredt bosetting. 

Sametinget er også bekymret over de nasjonale tallene som viser at antall barn i barnehager har gått ned de siste årene, og at det er en synkende trend. Det er trolig mange årsaker til at barnekullene er blitt mindre, også i Sápmi, men vi må ikke undergrave betydningen av familieøkonomi som en faktor i avgjørelsen om man skal utvide familien med flere barn. Samtidig vet vi om tilfeller der samiske familier, spesielt i enkelte sentrale områder, står i kø for en samisk barnehageplass, mens det i fraflyttingskommuner er økende utfordringer med at samiske barnehagetilbud risikerer å bli lagt ned eller reduseres, fordi barnetallet er synkende. Forslaget om gratis barnehage kan skape en forutsigbarhet i barnehagetilbud som mange samiske barn og foreldre ikke møter i dag, og kan i en forlengelse være med på å gi et nødvendig økonomisk handlingsrom til kommunene.  

Gratis samisk barnehageplass vil også ha andre positive ringvirkninger. Barnefattigdom er et økende problem i mange samiske kommuner og med en slik gratis ordning, vil det lette på økonomien til familier som sliter økonomisk. Det er viktig at vi nå setter i gang tiltak som kan sikre like muligheter for alle barn. Når de konkrete tiltakene for å møte denne utfordringen ofte debatteres, så peker vi på at gratis barnehageplass er ett av tiltakene som hjelper mot barnefattigdom, også i de samiske områdene. 

De positive ringvirkningene med gratis barnehageplasser vil også være med på å styrke kompetansebehovet. Det kommer til å bli behov for å rekruttere enda flere til å ta barnehagelærerutdanning og det kan bli en positiv motivasjonsfaktor for de som skal satse på pedagogisk utdanning. Både Nord Universitet og Sámi Allaskuvla tilbyr barnehagelærerutdanning i dag.  

I bunnen av dette har vi en mulighet til å komme over i en situasjon der vi får mange flere språkbrukere, sikre bosetning i distriktskommuner, utjevne sosiale ulikheter, utdanne flere av de viktige barnehagelærerne og fylle opp studieplasser. Vi kan altså gi en gratis samisk barnehageplass til alle som ønsker det, sikre grunnlaget for samiske språk, styrke samiske lokalsamfunn gjennom tilflytning til distriktskommunene. Det er løsninger som ligger innenfor rekkevidde og burde kunne innfris med vilje fra sentrale bevilgende myndigheter.

Hvem eier samisk immateriell kulturarv?

Kronikk av sametingspresident Aili Keskitalo:

Hvem eier arven fra våre forfedre og hvem kan selge koftekopierte plagg? Kan man kopiere duodjiprodukter? Er det akseptabelt at samiske historier og fortellertradisjoner blir brukt av hvem det måtte være, og hvem kan bruke joik og til hva? Disse spørsmålene skal Sametingets plenum debattere denne uken.

Etikk rundt samisk kultur og ulike aspekter ved kulturell appropriering har blitt debattert i mediebildet den senere tiden. Søkelys på disse spørsmålene setter denne tematikken på dagsorden, og er med på å løfte frem synspunkter og innfallsvinkler som er viktige for nyansene i sentrale samiske spørsmål.  

Den samiske immaterielle kulturarven, eller levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som overføres mellom personer, er verdifull fordi den er et viktig grunnlag for den kulturelle samiske identiteten i dag. Urettmessig tilegning av samisk kultur eller kulturell misappropriasjon, har lenge vært en utfordring i Sápmi. Med urettmessig tilegnet kulturelt eierskap menes den situasjonen der en utenforstående aktør tar deler av samisk kulturarv eller tradisjonskunnskap uten å spørre, og utnytter det eksempelvis i forretningsmessig eller kunstnerisk øyemed

Vi bærer en arv av tradisjoner. Vi har tilegnet oss en kompetanse og en unik kunnskap som har gått i arv gjennom generasjoner.  Man har lært av forfedrene om tradisjoner og kulturarv, om et eierskap som er tilegnet med en forståelse at dette er vår kollektive kulturarv. 

Fenomenet kulturell misappropriasjonknyttes først og fremst til immateriell kulturarv. I urfolks sammenheng skjer det ved at eksterne, ikke-samiske aktører, tar det for gitt at det som er urfolkenes immaterielle eiendom og kulturelle ressurser, at det er noe som fritt kan anvendes til allmenn bruk. Denne tankegangen medfører at urfolks immaterielle eiendom ansees som en ressurssamling som fritt kan utvinnes eller benyttes på tilsvarende måte som skog og andre naturressurser. 

Det som har vært utfordrende lenge er at det finnes ingen muligheter å hindre eller stoppe ulovlig kopiering eller plagiering. 

Samisk språk, duodji, navn, musikktradisjoner, fortellinger og historie kopieres og samiske kulturelementer har i lang tid blitt appropriert for å gi økt markedsverdi og oppmerksomhet til forskjellige varer og tjenester som ikke nødvendigvis har noen forbindelse med samene eller den samiske kulturen. 

En av de tydeligste skadevirkningene på urettmessig bruk av den samiske kulturen er at utenforstående konstruerer en forestilling av hvordan samene er. Disse oppkonstruerte bildene viser ikke den virkeligheten som samer selv opplever, og det er utfordrende å måtte oppleve at fortidens negative stereotyper om samer lever i beste velgående. Samene vil selv fortelle sine egne historier og unngå historier som gjentar stereotypier og bekrefter forvrengte bilder og narrativer. 

Det er vanskelig å akseptere og observere negative stereotype holdninger, og enda vanskeligere er det å korrigere disse stereotypiene. Dette er en type rasisme som er spesielt skadelig for barn og unge, og kan på det verste lede til mobbing og hets og medføre at enkeltpersoner helst unngår å bruke kulturelle elementer, samt begynner å skjule sin identitet. Dette var vanlig metode under fornorskningstiden. En tid som burde vært over for lenge siden.

Hvorfor og hvordan skal samene beskytte sine kulturelle uttrykk? En måte å gjøre dette på er etiske retningslinjer, og Sametinget har etablert et samarbeid med Tromsø kommune og reiselivsaktørene i området med prosjektet «Vahca».  De nye retningslinjene i prosjektet «Vahca-veiviseren» er spesielt rettet mot turistnæringen i samiske områder. 

Internasjonalt Samisk Film Institutt (ISFI) har nå publisert en «Pathfinder»- en egen veiviser rettet mot eksterne filmprodusenter som ønsker å lage filmer om og med samer. Det handler om respekt og det handler om inkludering samt tilgang, og hvordan eksterne filmprodusenter skal få forståelse og lærdom i å unngå stereotypier. Det er også et tilbud til den samiske befolkningen om å lære hvordan å forholde seg til eksterne filmprodusenter. Dette danner grunnlaget til bevisstheten om at historier ikke bare skal hentes fra den samiske kulturen, men at det må en fritt, forhåndsinformert samtykke til, og at det samiske samfunnet må få noe igjen for den innsatsen de legger i prosjekt.  

Dette har ført til debatt om slike etiske retningslinjer begrenser kunstnerisk frihet. Samiske kunstnere opplever derimot at deres ytringsfrihet og kunstneriske frihet innskrenkes på grunn av manglende finansieringsmuligheter til kunstneriske prosjekter, gjerne i et større omfang. Derfor burde en slik debatt også fremheve manglende økonomisk handlingsrom som en viktig del av både ytringsfrihet og kunstnerisk frihet.

En fersk rapport fra svensk kulturanalyse bekrefter denne problemstillingen med å peke på at kunstnerisk frihet begrenses i statlige kunstfinansieringsordninger ved at de ikke klarer å integrere ulike perspektiv i det kunstneriske innholdet. 

ISFIs «Pathfinder» reflekterer en internasjonal trend. Etiske retningslinjer for bruk av urfolks kultur og uttrykk for filmbransjen er også for lengst blitt publisert i Australia og i Canada. 

Selv om etiske retningslinjer kan være en hensiktsmessig tilnærmingsmåte, er ikke det en fullstendig løsning. Det kan ikke tilby et juridisk vern, og vil bli mer som et tilbud basert på et moralsk ansvar, som det er frivillig å følge eller ikke.

Erkjennelsen om at samisk immateriell kulturarv er samiske ressurser og samisk kollektiv eiendom, danner et grunnlag som et rettsprinsipp. Fordi samisk immateriell kulturarv i tillegg har en kollektiv karakter, bør samiske politiske organer involveres i videreutviklingen av forvaltningen av kulturarven Det er derfor naturlig å tenke Sametingenes fellesorgan, Samisk parlamentarisk råd, som en hovedaktør i denne prosessen.

Å ta et klart politisk standpunkt til at samene selv eier sin immaterielle kulturarv er første steg i en lang prosess hvor målet er å utvikle en instans som kan utøve et aktivt beskyttelsesarbeid av den samiske immateriell kulturarv. Med andre ord noen som tar et juridisk ansvar for beskyttelse av den immaterielle samiske kulturarven.

Sametinget har i løpet av det siste året vurdert flere tilnærminger til beskyttelse av samisk immateriell kulturarv, gjennom et forprosjekt som har utredet forskjellige løsninger til denne problemstillingen. Forprosjektet «Immateriell kulturarv i Sápmi» har hatt en pragmatisk tilnærming til forskjellige aspekter ved kulturell appropriering. Man har tatt opp enkeltsaker og tilpasset en respons til hver enkel sak basert på kommunikasjon, samt sett på tilgjengelig lovgiving. Erfaringen så langt er at dette er en hensiktsmessig tilnærming til problemstillingen. 

Intensjonen er å fortsette dette som et prosjekt, og å forsterke forankringen i Samisk parlamentarisk råd.

Sametinget skal behandle spørsmålet om eierskap til samisk immateriell i Sametingets plenum i Karasjok 15-18. juni, og jeg ser frem til innspill og debatt i denne saken.

Kommuner skal ha mye makt, men hvem passer på at den ikke brukes feil?

Kronikk av direktør Mari Mogstad og seksjonsleder for juridisk seksjon Kjetil Ollestad


Hvorfor stopper Statsforvalteren av og til en eplehagefortetting? Hvorfor har de tilsyn og veiledning av kommunen så den ikke bryter barnevernloven? Det er fordi at også det lokalt selvstyre må være innenfor nasjonale lover og regler.

I Trøndelag har vi 38 ulike kommunestyrer. De folkevalgte jobber løpende med å utøve det lokale folkestyret og det vi kaller det representative lokaldemokrati. 

Politikerne har både stort ansvar og flere roller å fylle. De skal blant annet se til at innbyggerne mottar gode tjenester av kommunen, typiske eksempler er grunnskole og sykehjemtilbud. Våre lokalpolitikere har også en annen rolle; rollen som offentlig myndighet. Det vil si at det er lokalpolitikerne som avgjør hvem som skal få byggetillatelse eller skjenkebevilling. De er også det som kalles planmyndighet, som bl.a. handler om å bestemme hvor det skal legges til rette for boligbygging eller hvor det skal være næringsutvikling kommunen.  

Oppgaveløsningen til kommunen skal i tillegg være effektiv, tillitsskapende og bærekraftig, – noe som også går frem av bestemmelsene i kommuneloven. 

Et av formålene med kommuneloven er å fremme det kommunale selvstyre – og legge nødvendige rammer for dette. Det er gode grunner til det. Det er de lokale folkevalgte som best kan tilpasse tjenestene til lokale behov og interesser, og det er de som har best kunnskap om lokale forhold. Dessuten oppleves kommunen som tilgjengelig, og innbyggerne har mulighet til å påvirke lokale tjenesteutøvere og politikerne i egen kommune. I de sakene hvor det kommunale selvstyret skal tillegges vekt, både lytter og vektlegger vi hos Statsforvalteren dette.

Likevel er det slik at det lokale selvstyre må skje innenfor rammen av nasjonale hensyn. Begrensninger i det kommunale selvstyre må ha hjemmel i lov, eller forskrift, som er vedtatt av Stortinget. Kommunepolitikerne kan derfor ikke handle i strid med Stortingets ulike lovvedtak.

Når lokale vedtak skjer utenfor nasjonale rammer eller hensyn, hender det at Statsforvalteren «går imot» et kommunalt vedtak. Da skjer det fordi vi har oppgaver med å ivareta en rekke nasjonale interesser.  

Vi hos Statsforvalteren skal synliggjøre lokalpolitikernes handlingsrom innenfor det nasjonale lovverk. Det gjør vi blant annet gjennom rollen som tilsynsmyndighet, ved lovlighetskontroller, når vi er klageorgan i en konkret sak eller når vi er innsigelsesmyndighet. Vi veileder og gir råd i vår dialog med lokalpolitikerne og kommuneadministrasjonen i ulike saker.

Gjennom tidlig og tett dialog kan vi bidra til å klargjøre om det er angitt en klar og detaljert angivelse av hvilke hensyn som er relevante – og hva som er «innenfor» ved bruk av en aktuell bestemmelse. 

I noen tilfeller har Stortinget gitt klare rettslige rammer for hva lokalpolitikere har av handlingsrom i rollen som myndighetsutøver når det skal fattes vedtak. F.eks. i spørsmålet om når innbyggerne har rett til psykiske helsetjenester eller barneverntjenester. Andre ganger angis det i loven i langt mindre grad hvilke hensyn som skal tillegges vekt når det skal treffes vedtak etter bestemmelsen. 

Dette er da vurderinger av typisk «politisk karakter», der allmenne verdimessige standpunkter vil spille en dominerende rolle. Et typisk eksempel på dette er når kommunen tar stilling til om de vil regulere et område til et bestemt formål. Kommunen har fått ansvaret for arealbruken etter plan- og bygningsloven, og har et stort handlingsrom når de bestemmer hvilken virksomhet de vil tillate på et areal. 

Vi vil imidlertid understreke at det ikke er slik at det lokale selvstyre er en faktor når vi for eksempel behandler en klage på et vedtak knyttet til om det er begått en saksbehandlingsfeil fra kommunens side. Da gjelder andre sterke hensyn, nemlig hensynet til rettssikkerheten.  

Eksempler på saksbehandlingsfeil er at vedtaket mangler en begrunnelse, at feil faktum er lagt til grunn for avgjørelsen i saken eller at feil organ har avgjort saken. Det lokale selvstyret gjelder heller ikke når en vurderer om det er tatt utenforliggende hensyn i en sak, om avgjørelsen fremstår vilkårlig og tilfeldig eller om det er gjort usaklig forskjellsbehandling i et vedtak. 

Utøvelsen av lokalt selvstyre og en forsvarlig ivaretakelse av rettssikkerheten er to sentrale verdier i en kommune. Derfor er vi hos Statsforvalteren i Trøndelag opptatt av å sikre begge disse aspektene. 

Begge verdiene er en forutsetning for best mulig oppfyllelse av vår visjon om at Trøndelag skal være et godt fylke å bo, vokse og virke i for alle!  

Foto: Grethe Lindseth og

Hjertespråket – en av de aller viktigste sakene!

Kronikk av Silje Karine Muotka, presidentkandidat for Norske Samers Riksforbund til Sametingsvalget:

Språksituasjonen for samiske språk er alvorlig. Alle de samiske språkene er truet, noen er helt kritisk truet og er rødlistet. For meg og NSR er det derfor ingen tvil om at de samiske språkene er blant de absolutt viktigste vi arbeider med. 

Språksituasjonen er kritisk på grunn av fornorskingspolitikken. Vi gikk gjennom 150 år med aktiv politikk for å utrydde samisk språk. Det bærer vi kollektivt konsekvensene av nå, med språk i kritiske situasjoner og stor smerte etter språktap.

«Mors hjerte blør når hennes barn ikke vil kjennes ved» stod det på fanen på det samiske møtet i Bonakas i 1920 der den samiske pioneren Elsa Laula Rensberg deltok. Bakgrunnen for denne formuleringen finner vi i Tana kommunes vedtak fra 1882 om å ikke bruke samisk språk i undervisningen. Vedtaket skapte stor sorg og harme i befolkningen. Språket var en kampsak i 1920 og det er fortsatt en kampsak som skaper store følelser i 2021

Debatten om Sametingspresidenten må beherske samisk, er en debatt som ikke kan løse de store utfordringene for oss som fellesskap. Skal vi styrke de samiske språkene, må vi diskutere politiske løsninger og tiltak som gir flest mulig samer muligheten til å ta sitt hjertespråk tilbake. 

Vi vil oppheve den negative effekten som fornorskningen har hatt på oss, og det krever politisk satsing og vilje. Gjennom stortingsmeldinga Váibmogiella/Hjertespråket har dyktige eksperter kommet med mange viktige forslag til hvilke tiltak som må til for at flere skal kunne bli samiskspråklige og at språket skal synes og høres i hverdagen. Dette arbeider vi med å følge opp.

Oppfølgingen av hjertespråket er godt i gang – og vi har fra Sametinget iverksatt mange viktige og gode prosjekter allerede. Men det tar dessverre tid med de store reformene, fordi vi venter på Regjeringen. Utredninga kom allerede i 2016. Fra Sametinget får vi ikke gjort noe med lover og regler på egenhånd. For å si det rett ut så er vi ganske utålmodige. 

Vi trenger at så mange som mulig blir med på arbeidet for å kunne lykkes med språkpolitikken. Folk må oppleve at de får mulighet til å gå på språkkurs og vi trenger gulrøtter for å gjøre det attraktivt. Vi trenger tilgjengelige samiske barnehageplasser, og at barn som trenger undervisning i og på samisk språk får tilbud om dette. Vi må få bruke samisk når vi trenger det mest, eksempel i helsevesenet og i omsorgssituasjoner får mulighet til å snakke samisk. 

Jeg vil også hedre samiske språkhelter. De som arbeider hardt for at egne og andres barn skal bli samisktalende. Foreldre, lærere, barnehageansatte, kursinstruktører, læremiddelprodusenter og oversettere og tolker. Kjære alle dere som er hjelpere for samisk språk gjennom praktisk, faktisk og direkte tilrettelegging for at man kan bruke samisk på flere arenaer: tusen takk! Dere skal vite at deres innsats er helt avgjørende for å berge samisk språk. 

Det er stort behov for at det skapes språkpositivitet og at vi holder trua på at vi kan makte å få flere samiskspråklige. Derfor går det en ektefølt takk til alle dere som starter på samiskkurs, kanskje for andre eller tredje gang. Hver dag som går, er du nærmere målet. Andre blir motivert av din innsatsvilje, og gjennom din innsats er du med på å styrke samisk språk. 

Giellavahku, den samiske språkuka, er et lysende eksempel på det NSR i Sametinget har igangsatt for å styrke samiske språk. Giellavahku er en hel uke med positivt fokus på samisk språk over hele landet. Under Giellavahkku har bedrifter, institusjoner og organisasjoner benyttet sjansen til å ta små eller store skritt for å la samisk språk komme frem i større grad. 

I Giellavahku i år møtte jeg ildsjelen Dagny Sofie Larsen fra Indre Billefjord på språksenteret i Porsanger. Gjennom hele livet har Dagny gjort en durabelig innsats for samisk språk, duodji og ikke minst gjennom hennes kunnskapsrike høsting av fornybare ressurser i hjemområdet sitt. Gjennom ildsjeler som Dagny har vi andre fått muligheten til å kunne bygge på dette kunnskapsgrunnlaget uansett hvordan vi bærer med oss konsekvensene av fornorskingen. 

Og innsatsen har båret frukter. Når samiske barn ler hjertelig av snømannen Olav i filmen Jiknon 2 så er det et vårtegn for våre samiske språk. Og når elleveåringen min logger seg inn i Minecraft og gamer med vennene på samisk, så er det lyden av en demning som brister. Når femtenåringen danser seg inn i hjertene på tusenvis av folk til samiskspråklig musikk er det en språkbruk som ingen kunne forutse for kort tid siden. 

Viljen er en verdensmakt sies det. Ved viljen går vi hver for oss og sammen opp en vei for å motvirke de 150 årene med ødeleggende språkpolitikk. Vi kan ikke vente så lenge på en skikkelig oppfølging av NOU Hjertespråket. Vi trenger et krafttak for samisk språk, ikke en politikk der man jobber for at norsk skal være det samiske språket. Vår tru og vilje for samisk språk for fremtiden er sterkere enn bekymringen for gårsdagens begrensinger. Bli med å ta språket tilbake du også!

Trusselen mot demokratiet

Kronikk av Ole Herman Sveian, fylkesleder i KS Trøndelag, Tomas Iver Hallem, leder av fylkesvalgstyret og fylkesvaraordfører i Trøndelag Nils Kristian Moe, politimester i Trøndelag politidistrikt og Frank Jensen, statsforvalter i Trøndelag 

Hat og trusler mot politikere og andre samfunnsdebattanter utgjør en trussel mot demokratiet. Fylkeskommunen, politiet, statsforvalteren og KS samarbeider om å forebygge hatefulle ytringer fram mot stortings- og sametingsvalget i høst. 

Fire av ti lokale folkevalgte har blitt utsatt for hatefulle ytringer eller trusler i kraft av sin rolle, viser en undersøkelse fra KS (2019). De hatefulle ytringene kommer i ulike former og kanaler. Hoveddelen skjer på internett, og som regel via sosiale medier, og omfanget har økt jevnt siden 2015. 

Trusler og hatefulle ytringer bidrar til å spre utrygghet blant de som deltar i det offentlige ordskiftet, og mange som engasjerer seg i politikken opplever at debattklimaet er i ferd med å bli hardere. Det kan føre til at flere vegrer seg fra å delta i den offentlige debatten eller i politikken, som igjen utgjør en trussel mot ytringsfriheten og demokratiet vårt i Norge.

Det er felles samfunnsansvar å sikre at ytringsfriheten og demokratiet får gode rammevilkår. For å lykkes er det nødvendig med flere tiltak fra mange aktører på tvers av sektorer. KS, statsforvalteren, fylkeskommunen og politiet går derfor sammen for å øke innsatsen mot hatefulle ytringer og trusler i valgåret. Dette står vi sammen om.

Kommunestyrene skal være en arena for levende lokaldemokrati, med aktiv involvering av innbyggere, god folkevalgt styring og høy etisk standard. Da må vi sammen sikre at politikerne kan utøve sin rolle som folkevalgte, uten å risikere å bli utsatt for hat og trusler. 

KS har satt hat og trusler på dagsorden gjentatte ganger de senere år. Blant annet ved å bestille forskning som retter søkelyset på hat, trusler og sjikane mot lokale folkevalgte. Det er et klart behov for å styrke de rettslige rammene for lokale folkevalgte som utsettes for dette. KS har også tatt opp tematikken i de faste møtene med regjeringen. 

Statsforvalteren er opptatt av å praktisere de rettslige rammene som ligger i kommuneloven på en slik måte at de folkevalgte best mulig skal kunne utøve et fritt og lokalt selvstyre. Statsforvalteren skal legge til rette for et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse. Statsforvalteren skal også bidra til at folkevalgte selv kan tilrettelegge for gode tjenester, riktig myndighetsutøvelse og drive samfunnsutvikling til beste for innbyggerne. Hvis særlige grunner tilsier det, kan også Statsforvalteren på eget initiativ kontrollere om et vedtak er fattet på bakgrunn av en fremsatt trussel.

Fylkeskommunen er opptatt av å ha et godt, friskt og tolerant offentlig ordskifte. Debattene må imidlertid være saklig og ulike synspunkt og meninger må kunne fremmes uten at det skal gå på bekostning av enkeltpersoner. Vårt demokrati er tuftet på ytringsfrihet og retten til å stå opp for det du tror på. Et velfungerende demokrati i fremtiden er helt avhengig av rekruttering av nye unge politikere. For å verne om demokratiet og forankre dette hos kommende generasjoner må vi alle ta ansvar for å skape en trygg og fri ytringskultur. Det er derfor et kollektivt ansvar å sikre at ingen skremmes bort fra å delta i debatter, meningsutvekslinger eller politisk deltakelse. 

Politiet har et ansvar for å verne mot det som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet. Det betyr at vi gjennom økt informasjonsinnhenting skal få oversikt over hvem som kommer med trusler mot folkevalgte, hatefulle ytringer eller har en skremmende og plagsom opptreden. Forebygging er vår hovedstrategi, blant annet gjennom forebyggende samtaler og trygghetstiltak rundt valgarrangementer. Politiet skal også etterforske lovbrudd i form av trusler og hatkriminalitet som rammer lokale folkevalgte. Men, kanskje viktigst av alt, politiet må opplyse om hvor grensen går mellom ytringsfrihet og hatefulle ytringer og trusler. Og vi må forebygge slik at det ikke skjer.

Det er en viktig oppgave å beskytte demokratiet og ytringsfriheten. Det ansvaret hviler på oss alle.

Dette blir også tema på et webinar vi holder onsdag 2. juni kl 16.

Ole Herman Sveian, fylkesleder i KS Trøndelag
Tomas Iver Hallem, leder av fylkesvalgstyret og fylkesvaraordfører i Trøndelag
Nils Kristian Moe, politimester i Trøndelag politidistrikt 
Frank Jensen, statsforvalter i Trøndelag

 

Dette er noen eksempler på ytringer som er straffbare:
 True med at noen skal utsettes for en straffbar handling
 Oppfordre til straffbar handling
 Dele info om forholdene i noens private samliv
 En diskriminerende eller hatefulle ytring mot noen på grunn av
deres:
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn.

Med rett til å klage? – En osteskive til besvær

Kronikk av Seksjonsleder og jurist Hilde Bøgseth og assisterende fylkeslege Øyvind Alexandersen 

Helse er viktig, og som pasient i det norske helsevesenet har du svært mange rettigheter. Dersom du ønsker å klage, har du rett til å klage. Det står i loven. Men hva skal du klage på? Hvor skal du klage? Og ikke minst, hvordan skal du klage? Noen ganger kan det også være grunn til å spørre seg: hvorfor skal du klage?

Hos Statsforvalteren i Trøndelag (tidligere Fylkesmannen) mottar vi årlig mange tusen henvendelser fra folk som klager på helsetjenestene. Noen klager er alvorlige og krever grundig behandling og mye oppfølging, andre klager kan vi avklare med enkle råd og tips, og en stor del klager havner et sted midt imellom.

Faktisk er det også slik at noen klager trolig kunne vært løst på en bedre måte enn at de havner hos Statsforvalteren.

Vår rolle som tilsynsmyndighet og klageorgan er å se til at du får oppfylt dine pasientrettigheter, å bedre pasientsikkerheten, samt å bidra til økt kvalitet og tillit til helsetjenestene. Denne rollen tar vi på største alvor. Dessverre er det slik at tilsyn og klagebehandling er en begrenset ressurs, noe som gjør at vi må prioritere hardt. Likevel strekker vi oss langt for å besvare alle henvendelser.

Nesten alle henvendelser til Statsforvalterens helse- og omsorgsavdeling får en grundig og omstendelig (ofte kalt byråkratisk) vei gjennom vårt system. Alle henvendelser skal registreres, stemples, skannes, leses, vurderes, fordeles, leses og vurderes en gang til, besvares, kontrolleres, signeres, postes og sendes. Fra du sender en henvendelse til du får svar, har som regel en god håndfull statsansatte i større eller mindre grad vært involvert. Og det har gått ganske lang tid.

Selv om følgende eksempel ikke er helt representativt for alle klager, blir likevel spørsmålet om en tre-siders klage (pluss vedlegg) om antall osteskiver til lunsj på sykehjemmet fortjener en slik byråkratisk rundreise? Kunne dette heller vært løst ved å snakke med de ansatte på sykehjemmet?

Så hva hører da hjemme hvor?

La oss ta noen eksempler.

Når du ikke får din rett

Dersom du mener du har rett til noen form for helsehjelp fra kommunen eller sykehuset, skal du som regel først klage til den det gjelder. Her vil vi anbefale at du sender en skriftlig klage til den aktuelle organisasjonen, for eksempel til kommunens eller sykehusets postmottak. En SMS eller epost til en tilfeldig ansatt kan fort bli liggende og smuldre bort, og dermed er det ikke sikkert at klagen din blir tatt tak i.

Når du er misfornøyd med det som er sagt

Det vil ofte lønne seg å ta opp dine opplevelser direkte med det helsepersonellet det handler om. Dialog løser ofte opp i misforståelser, og gir mulighet for direkte avklaringer, eller beklagelser når det er aktuelt.

Når du er misfornøyd med det som er gjort

Også når du mener at den behandlingen du har fått ikke har vært god nok, kan det være lurt å henvende deg til den personen eller institusjonen det gjelder. Direkte tilbakemeldinger og dialog mellom helsetjenesten og pasienten kan ofte være nyttige både for kvalitetsforbedring og pasientenes medvirkning. De som gir helsehjelp er også de som sitter nærmest svaret når noe ikke går som ønsket. Dessuten er helsepersonell svært opptatt av å bedre tjenestene sine, og ønsker derfor tilbakemeldinger fra pasienter og brukere.

Dersom du ikke kommer noen vei, eller opplever at helsevesenet ikke tar saken på alvor, vil vi hos Statsforvalteren alltid ta imot henvendelser og vurdere hvordan vi kan bidra. Det er imidlertid viktig at det ikke går for lang tid. Om det har gått mye mer enn et år siden hendelsen, kan det ofte være for sent for oss å følge opp saken. Dette handler om at tjenester, rutiner og praksis er i kontinuerlig og rask utvikling og at personell byttes ut. Tilsyn med «gamle» saker bidrar sjelden til kvalitetsforbedring. Alle saker blir imidlertid konkret vurdert om de kommer til oss.

Dessverre opplever vi at mange har for store forventninger til hva vi kan bidra med. Det er derfor viktig å understreke at Statsforvalteren ikke er en «granskningsenhet» eller «etterforskningsavdeling». Vår rolle handler om å se til at dine rettigheter til gode helse- og omsorgstjenester blir ivaretatt, og at tjenestene er trygge og av god kvalitet.

Når du vil klage på vegne av noen andre

Du kan klage på vegne av andre. Da må du ha en skriftlig fullmakt fra den det gjelder. Du må imidlertid huske at verden kan se annerledes ut for den andre, og det er ikke sikkert at dere har samme opplevelse av situasjonen. Fullmakt må du også ha dersom det er snakk om egne barn over 16 år, eller dine tilårskomne foreldre som du er nærmeste pårørende til.

Når du er misfornøyd med at din gamle onkel på sykehjemmet fikk for få osteskiver til lunsj

Hos Statsforvalteren er de fleste saker store, noen er derimot «små». Noen saker er det vi kaller «grunnløse». Slike saker kunne trolig vært løst på en bedre måte enn at de havner hos oss. Rådet er derfor: snakk først med det helsepersonellet som er nærmest. Mye lar seg løse når man snakker sammen. Uansett, dersom du klager kan du være trygg på at vi vil vurdere klagen og at du vil få et svar tilbake.

Gode planer bidrar til gode liv i Trøndelag

Kronikk av av Kommunaldirektør Mari Mogstad og plankoordinator Tor Sæther

Kommunene er satt til å løse mange viktige oppgaver for innbyggere og næringsliv. Oppgaver de i all hovedsak løser på en god måte. Kommunene er også, det som på fagspråket kalles, planmyndighet. 

Gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven bidrar kommunene til gode og trygge lokalsamfunn – som igjen sikrer at kommunene er godt rustet til å møte de ulike utfordringene som ligger frem i tid. Faktisk er all kommunal virksomhet avhengig av gode planer. 

Planlegging som verktøy

Planlegging skal sikre medvirkning, demokrati og medbestemmelse for innbyggere, næringsliv og interesseorganisasjoner. Gjennom planlegging «bygger kommunene landet», og de prioriterer retninger – til det beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner. 

Gjennom kommunal planlegging skal det blant annet legges særskilt vekt på hensynet til barn og unge, men også sikre tilgjengelighet for alle i det fysiske miljøet vi ferdes i.

Formålet med kommunal planlegging er å bidra til bærekraftig utvikling – med konkretiserte valg og vedtak om bruk og vern av kommunens ressurser. Planlegging skjer både på overordnet nivå og på detaljnivå.

Kommunalt selvstyre

I Norge står det kommunale selvstyret sterkt og kommunene har ansvaret for å ivareta mange ulike hensyn i sitt planarbeid – også viktige nasjonale- og regionale hensyn skal legges til grunn når kommunen planlegger.

Statsforvalteren har mange ulike oppgaver, og en av dem er nettopp å ivareta nasjonale og viktige regionale hensyn i planarbeidet. F.eks. passer vår landbruksavdeling på jordvernet, mens vår klima- og miljøavdeling er opptatt av naturmangfoldet.  

Når kommunene sender planforslag på høring til statlige myndigheter, som Statsforvalteren, så er det mange ulike interesser som berøres. Statsforvalteren er en av flere statlige sektorer som har ett eller annet å bidra med, og som kan ha meninger om planene. 

Storting og regjering har gitt mange føringer for hvordan kommunale planer skal vurderes. I tillegg til statlige faglige hensyn, skal det også foretas avveininger i forhold til kommunalt selvstyre.

Om de kommunale planene ikke er i tråd med nasjonale, eller viktige regionale hensyn, kan det fra tid til annen skje at det blir lagt ned en innsigelse til planen. Noen kan oppleve dette som en overstyring av kommunalt selvstyre, men om det skjer så er det fordi den som legger ned innsigelsen vurderer at planen bryter med interesser de er satt til å forvalte. For eksempel om en kommune åpner opp for bygging i et område med leirmasser, eller åpner for bygging «midt i en kornåker».

Noen kan gå imot planene

En innsigelse innebærer at kommunen ikke kan vedta sin egen plan før det er blitt enighet mellom kommunen og den myndigheten som har fremmet innsigelsen. Dette er en øvelse som kan være krevende, men som er avgjørende for at de kommunale planprosessene skal gi et best mulig resultat for innbyggerne i fylket. 

De aller fleste innsigelsene løses i prosess mellom kommunen og statlige organer, som f.eks. Statsforvalteren. Faktisk er det i kun fire prosent av sakene man ikke bli enig. 

Disse sakene blir forsøkt løst gjennom mekling. Da møtes partene for å se om det er muligheter for å komme til en løsning, og den som mekler er stasforvalteren. I de aller fleste tilfellene finner man løsninger som alle partene kan leve med, og planen blir dermed vedtatt.

I de svært få tilfellene hvor man ikke kommer til enighet, blir planene sendt til Kommunal- og moderniseringsdepartementet for endelig avgjørelse. 

Det meste løses lokalt

For Trøndelag handler dette om i underkant av to prosent av alle planen som blir utarbeidet årlig.  Oppsummert så betyr dette at vi lokalt i Trøndelag løser det aller meste lokalt, men av og til så må prinsipielle forhold avgjøres på departementsnivå.

Statsforvalteren har mange ulike hatter når det kommer til kommunal planlegging, men vårt hovedfokus er å være en støttespiller slik at kommunene i Trøndelag legger gode planer for å møte sine fremtidige utfordringer på best mulig måte. 

Dette er ett av våre bidrag for at Trøndelag skal være et godt sted å bo, vokse og virke – for alle.

Sametinget er bekymret for de samiske beitenæringene

I flere år har Sametinget jobbet for å endre rovviltpolitikken i Norge uten å nå frem til beslutningstakerne i hovedstaden.

Kronikk av sametingsråd Hans Ole Eira (Sp)

Sametinget jobber med de ressursene vi har. I år prøver vi ut flere nye tilskuddsordninger for beitenæringene som blant annet skal bidra til økt interesse, innsats og effektivisering av lisens- og kvotejakt på rovdyr. Vi ønsker å bidra til økt dokumentasjon av rovviltdrepte rein. Vi velger å støtte prosjekter og tiltak som både styrker tradisjonell kunnskap i en familiebasert reindrift og som bidrar til videreføring av denne kunnskapen. Reindriften er en næring som utvikler seg med tiden. Derfor har Sametinget også prioritert å gi tilskudd til investeringer som bidrar til betydelig grad av nyskaping og utvikling av reindriften.

Hans Ole Eira (Sp). Foto:  Kenneth Hætta/Sametinget

Rovviltpolitikken som føres i dag er i ferd med å frata livsgrunnlaget for de samiske beitenæringene. Store rovdyrtap fører til økonomiske og psykiske belastninger for reineiere og sauebønder. I hele landet har beitenæringene varslet krise som en følge av rovdyrtrykket. Tallene viser at flere reinbeitedistrikter har fått sine reinflokker halvert på grunn av rovdyr, noe som har ført til en drastisk nedgang i slakteuttaket. Reindriften og sauenæringen skal ikke være nødt til å tilpasse seg rovdyrtrykket og tapene som rovdyr forårsaker. For samisk næringsvirksomhet og livskvalitet er det viktig at rovdyrforliket fra 2011 blir fulgt opp i tråd med Stortingets intensjoner.

Jervebestanden øker og er nå på et uakseptabelt høyt nivå. Ifølge tall fra Rovdata har bestandsstatus de siste tre årene vært høyere enn det nasjonale bestandsmålet på 39 årlige valpekull vedtatt av Stortinget. I 2020 var bestandsstatus for hele landet på 63 årlige valpekull. Det er spesielt bemerkeselsverdig at lisensjakt på jerv i Finnmark gir så liten uttelling. Ifølge Statsforvalteren var det per 1.2.2021 ikke felt en eneste jerv i Finnmark, på en kvote på 25 dyr. Dette bekymrer Sametinget og noe må gjøres med tanke på jervejakten i området. Skuddpremie og andre tiltak må seriøst vurderes. Sametinget er også bekymret over at SNO ikke har direkte tilgang til bedøvelsesmiddel ved ekstraordinære uttak av jerv, men må søke om det hver gang. Dette bidrar også til vanskeliggjøring av uttaket.

Sametinget ser også at det meldes om store tap av tamrein, forårsaket av både kongeørn og havørn. 

Det er snart tid for årets reinkalving og Sametinget frykter dessverre at reindriftsnæringen igjen vil oppleve lignende tilstander som årene før. Sametinget har årlig bedt om at det settes i gang tiltak for å begrense skadene som ørn påfører reindriftsnæringen, spesielt i kalvingstiden, uten respons. Fellingstillatelse på ørn som tar rein er det som oftest ikke mulig å få, så lenge reineier ikke kjenner igjen akkurat den ørna som er skadevolder.

Yngling av rovdyr i beiteprioriterte områder er også et stort problem. Sametinget mener at det ikke må skje og at disse skal fjernes umiddelbart for å unngå etablering av rovdyr i et område prioritert for beitedyr. Hvis fjerning av registrerte ynglinger ikke skjer, mener Sametinget at reineier bør få erstattet rovdyrskader som omsøkt, uten skadedokumentasjon.

Noe som også må endres er SNO sin praksis i Finnmark med tanke på registrering av rovdyrdrepte rein. SNO har bestemt at rovdyrdrepte rein skal fraktes ned til bygda for registrering. Dette byr på flere problemer. For det første blir ikke kadaveret undersøkt på åstedet hvor det faktisk finnes blodspor, spor etter kamp og spor fra rovdyrets jakt på byttet sitt. Dette er spor som i mange tilfeller ville bidra til at kadaveret med sikkerhet kan fastslås som drept av rovdyr. Istedenfor blir det gjerne registrert som «usikkert/antatt drept av rovdyr» og noen ganger også som «ikke rovdyrdrept» fordi de avgjørende bevisregistreringene mangler. Det har stor negativ innvirkning på erstatningsutmålingene til reineierne i området. Videre så ville man unngått at rovdyret på ny må jakte og drepe beitedyr for å overleve. Dette er reineiere fullt klar over, all den tid at all logikk tilsier at rovdyret da må drepe flere rein mens eieren må kjøre ned til bygda med kadaveret. Det er i tillegg også en stor unødvendig psykisk belastning for reineiere. Reineierne ville også unngått merarbeidet og utgiftene denne statlige praksisen medfører. Sametinget stiller også spørsmålstegn ved lovligheten til denne praksisen. Det kan da umulig være slik at reineiere i Finnmark skal behandles annerledes enn andre reineiere i landet?

Sametinget vil påpeke at en stor del av rovdyrdrepte rein aldri blir funnet. Derfor er det ekstra viktig at de dyrene som faktisk blir funnet, også registreres på best mulig måte. Sametinget vil følge opp dette når forvaltningsplan for rovvilt i region 8 rulleres i år og vi vil også be om svar fra Miljødirektoratet angående denne praksisen.

Det er Sametingets ansvar å minne om at statlige myndigheter har et særskilt ansvar overfor sitt urfolk gjennom folkerettslige forpliktelser. Sametinget vil ikke at norsk natur skal være uten rovdyr, men om de truer levebrødet til de samiske beitenæringene, er dette et helt klart brudd på folkeretten. Sametinget ser det som utfordrende at tradisjonell kunnskap ikke er blitt anerkjent i forvaltningen og vil fortsatt jobbe for at det blir en helt naturlig del av rovviltforvaltningen.

2021 er et valgår og vi får håpe at de nye folkevalgte på Stortinget og i regjeringen lytter mer til beitenæringene, slik at også erfaringsbasert og tradisjonell kunnskap inkluderes i forvaltningen av våre rovdyr. Dette for å kunne nå Stortingets todelte målsetting om å også ha bærekraftige samiske beitenæringer, på lik linje med levedyktige rovviltbestander. Dette er noe som Stortinget og Sametinget i fellesskap bør sørge for.

Kulturminner gir den beste ferien

Kronikk av riksantikvar Hanna Geiran:

På oppdrag fra Riksantikvaren har Norstat gjort en undersøkelse om sommerferien 2020. Tusen respondenter fikk spørsmål om alt fra naturopplevelser til hotell- og restaurantopplevelser, kulturliv og om de hadde besøkt kulturminner som historiske steder, bygninger eller attraksjoner. Det viser seg at de som besøkte kulturminner også er de som melder om høyest tilfredshet med ferien sin.

Korte og bærekraftige reiser

Vi som bor i Norge foretok ca. 6,2 millioner feriereiser i månedene juli, august og september 2020, ifølge SSB. Av disse reisene gikk bare 300 000 utenlands. Samtidig økte antallet innlandsferier fra 2,6 millioner i 2019 til 5,8 millioner i 2020.

Mindre lokalmiljøer opplevde en turistboom i fjor sommer. Vi så bilder fra steder landet rundt, og på sosiale medier var begeistringen stor for Norge som feriedestinasjon. Økt besøk fikk også flere historiske hoteller som Hotel Union Øye i Hjørundfjorden på Sunnmøre. I sum er likevel tallenes tale for reiselivsnæringen og restaurantbransjen nedslående. Det gjelder både for bedriftseiere og for mange ansatte som har mistet jobben sin eller risikerer å miste den. Mange skaper næring og arbeidsplasser med utgangspunkt i kulturminner og lokal matproduksjon. Akkurat nå er det begrenset hva du og jeg kan gjøre for å støtte dem, men så snart det er trygt å reise igjen, er Norge fremdeles vårt nærmeste ferieland.

Natur og kulturminner – ja, takk

Det er mange steder i Norge du kan oppleve natur og kulturminner i skjønn forening. Mjøsdistriktet, med Nes-halvøya og Helgøya, byr på gamle storgårder, vakkert kulturlandskap og kortreiste matopplevelser. Uthavnene på Sørlandet trenger du ikke å eie egen båt for å oppleve. Badeliv kommer som en bonus.

Norstats undersøkelse bekrefter at flere fikk øynene opp for nye, lokale reisemål i fjor. 73 prosent av de ferierende sier at de var godt fornøyde med Norge som sitt nærmeste ferieland. Og kulturminner spiller en viktig rolle: I et land av ihuga turgåere sier 57 prosent av dem som har besøkt kulturminner seg svært fornøyde med ferien sin. Til sammenligning melder 46 prosent av dem som prioriterte naturopplevelser, at de er svært fornøyde. Selv foretrekker jeg en kombinasjon.

Er ferie blant kulturminner og fortidens spor kun for et voksent publikum? Nei, langt ifra! Etter fjorårets sommer melder 27 prosent av de yngste ferierende i Norstats undersøkelse at de har fått økt interesse for kulturminner.

Lokal verdensarv – se hva vi har!

Kanskje har koronatiden minnet oss om verdien av å ta vare på det vi har? Det kan lønne seg. For eksempel er Bryggen i Bergen i dag et av åtte norske steder på UNESCOS liste for verdens kultur- og naturarv. I etterkrigstiden var det derimot planer om å rive de gamle trehusene på Bryggen – og flere gikk i demonstrasjonstog for nettoppdet.

Andre kjente verdensarvsteder er bergstaden Røros med Circumferensen og vestnorsk fjordlandskap med Geiranger- og Nærøyfjorden. På verdensarvlista er de i godt selskap med pyramidene i Giza, Den kinesiske mur, Venezia og Versailles. Men ifølge en spørreundersøkelse utført av Sentio er det kun fire prosent av Norges befolkning som vet at bergkunsten i Alta også er skrevet inn på verdensarvlista. Mer enn 3000 figurer, risset inn i fjellene over et tidsspenn på 4000 år. Sett Alta på reiseplanen hvis du vil se det med egne øyne.

Kulturmiljø fra sør til nord

Norge har tolv fredete kulturmiljø, der man ikke bare finner enkelte eldre bygninger, men helhetlige områder som er godt bevart. Et av dem er trehusmiljøet i Levanger i Trøndelag. Ta turen innom der om du er blant de mange som reiser fra sør til nord i Norge i ferien. Eller dra på Rogalandsturné, til det gamle ladestedet Sogndalstrand via Utstein kloster fra middelalderen og videre til Skudeneshavn på Karmøy.

Næring med utgangspunkt i kulturmiljø og kulturminner skaper arbeidsplasser i hele landet. Kortreist ferie er også bærekraftig. I tillegg støtter du lokale reiselivsbedrifter, eller viktige samlingssteder, restauranter og kaféer i et nærmiljø.

Reis året rundt

Det siste halvåret før sommeren 2020 dro 26 prosent av oss oftere på dagsturer i nærområdene våre, mens 14 prosent dro mer på helgeturer i vår egen region enn før. Hvordan blir det i år? Mye er stadig usikkert, men i undersøkelsen til Norstat bekrefter flere at de i 2021 vil bruke nærområdene og regionen sin mer. Slike turer kan vi også ta i helger og på fridager, når vi igjen kan bevege oss trygt.

Kulturminner og historiske miljøer utløser en betydelig andel av omsetningen i reiselivet. Det viser tall fra Menon Economics’ undersøkelse «Verdien av kulturarv» fra 2017 så vel som reiselivstall fra Innovasjon Norge. De som formidler mangfoldet av kulturhistorie og opplevelser Norge kan by på, gjør også en fantastisk innsats for å ta vare på kulturhistorien vår for kommende generasjoner. Og de trenger besøk – året rundt. 

Energi for framtida

Uttalelse fra Røros SVs årsmøte

Regjeringen la nylig fram sin klimamelding. Regjeringa ser ut til å mene at behovet for elektrisk energi vil bli ubegrenset fremover. I tillegg vil regjeringa at vi skal fortsette å lete og pumpe opp mer olje i nord. 

Bruk av fossil energi må fases ut

Vi må fase ut bruken av fossil energi i Norge. Vi må øke CO2–avgiften, satse på energieffektivisering og bruk av fornybar energi. 

Å spare energi er smartere enn å bruke mer og stadig bygge ut på bekostning av natur og miljø. Smarte bygg kan være sjølforsynt med energi ved hjelp av solceller, bergvarme og god varmegjenvinning. Vestsiden Ungdomsskole i Kongsberg er eksempel på et bygg som produserer mer energi enn det bruker i hele byggets levetid. 

Derfor vil vi

  • Fase ut bruken av fossil energi i Norge gjennom å satse på energieffektivisering og mer bruk av fornybar energi  
  • Storstilt satsing på solceller og annen desentralisert energiproduksjon for eksempel bergvarme (geotermisk energi).  
  • Utvikle nye former for fornybar energi, slik som 2. generasjons biodrivstoff og flytende havvind. 
  • Satse på flytende havvind og energilagring ved å produsere hydrogen for transportsektoren 
  • Utviklingen må skje på en måte som er forsvarlig for klima, natur og annen fornybar ressursutnyttelse. 

Vi redder ikke klima ved å ødelegge natur 

Ubegrenset økning i bruk av elektrisk energi vil gi et stort press for utbygging og mer energiproduksjon i Norge.  Man kaller det «fornybart» når energi skal komme fra vind og vann, men her må vi være på vakt. 

Befolkning og folkevalgte trodde vindkraft kunne redde verden fra klimaendringer. I stedet ble vi lurt av smarte selskap og forretningsfolk som gjør raske penger på å rasere natur og selge fellesskapets ressurser ut av landet.  

Samisk land er ikke fornybart. Når landet til samene er tatt fra dem, får de det aldri igjen. Da forsvinner kulturen, da forsvinner den tradisjonelle næringen, da forsvinner også urfolket. Landets arealer er heller ikke fornybare. Når anleggsveier og vindturbiner har tatt myrområdene på Stokkfjellet i Selbu, får vi ikke naturmangfoldet tilbake. Myr som karbonlager, må vernes fra vindkraftinvestorer og veiutbyggere. 

Derfor vil vi: 

  • Legge større vekt på hensynet til naturmangfold og miljøinteresser. 
  • Utbyggingen av landbasert vindkraft må settes på pause.  Gamle konsesjoner må trekkes tilbake der utbygginga ikke allerede er gjort. 
  • Si nei til utbygging i samiske områder. 
  • Vindkraft både til lands og til havs må eies av det offentlige på lik linje med vannkraft.  
  • Vi bør innføre naturressursskatt for vindkraft slik at inntektene i større grad kan komme fylker og kommuner til gode. 
  • Vannkraftverk må oppgraderes der det er mulig for å øke kapasiteten og sikre produksjonen. 
  • Gå imot flere eksportkabler før det er høstet erfaringer fra de to påbegynte kablene til Tyskland og Storbritannia. Samfunnsnytten må være tydelig dokumentert før det eventuelt kan bygges flere.  
  • Alle strømkabler til utlandet fra Norge skal være eid og kontrollert av Statnett.