Tilskudd til sommerjobb for ungdom (+)

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Fylkesting på Røros (+)

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Hvem eier samisk immateriell kulturarv?

Kronikk av sametingspresident Aili Keskitalo:

Hvem eier arven fra våre forfedre og hvem kan selge koftekopierte plagg? Kan man kopiere duodjiprodukter? Er det akseptabelt at samiske historier og fortellertradisjoner blir brukt av hvem det måtte være, og hvem kan bruke joik og til hva? Disse spørsmålene skal Sametingets plenum debattere denne uken.

Etikk rundt samisk kultur og ulike aspekter ved kulturell appropriering har blitt debattert i mediebildet den senere tiden. Søkelys på disse spørsmålene setter denne tematikken på dagsorden, og er med på å løfte frem synspunkter og innfallsvinkler som er viktige for nyansene i sentrale samiske spørsmål.  

Den samiske immaterielle kulturarven, eller levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som overføres mellom personer, er verdifull fordi den er et viktig grunnlag for den kulturelle samiske identiteten i dag. Urettmessig tilegning av samisk kultur eller kulturell misappropriasjon, har lenge vært en utfordring i Sápmi. Med urettmessig tilegnet kulturelt eierskap menes den situasjonen der en utenforstående aktør tar deler av samisk kulturarv eller tradisjonskunnskap uten å spørre, og utnytter det eksempelvis i forretningsmessig eller kunstnerisk øyemed

Vi bærer en arv av tradisjoner. Vi har tilegnet oss en kompetanse og en unik kunnskap som har gått i arv gjennom generasjoner.  Man har lært av forfedrene om tradisjoner og kulturarv, om et eierskap som er tilegnet med en forståelse at dette er vår kollektive kulturarv. 

Fenomenet kulturell misappropriasjonknyttes først og fremst til immateriell kulturarv. I urfolks sammenheng skjer det ved at eksterne, ikke-samiske aktører, tar det for gitt at det som er urfolkenes immaterielle eiendom og kulturelle ressurser, at det er noe som fritt kan anvendes til allmenn bruk. Denne tankegangen medfører at urfolks immaterielle eiendom ansees som en ressurssamling som fritt kan utvinnes eller benyttes på tilsvarende måte som skog og andre naturressurser. 

Det som har vært utfordrende lenge er at det finnes ingen muligheter å hindre eller stoppe ulovlig kopiering eller plagiering. 

Samisk språk, duodji, navn, musikktradisjoner, fortellinger og historie kopieres og samiske kulturelementer har i lang tid blitt appropriert for å gi økt markedsverdi og oppmerksomhet til forskjellige varer og tjenester som ikke nødvendigvis har noen forbindelse med samene eller den samiske kulturen. 

En av de tydeligste skadevirkningene på urettmessig bruk av den samiske kulturen er at utenforstående konstruerer en forestilling av hvordan samene er. Disse oppkonstruerte bildene viser ikke den virkeligheten som samer selv opplever, og det er utfordrende å måtte oppleve at fortidens negative stereotyper om samer lever i beste velgående. Samene vil selv fortelle sine egne historier og unngå historier som gjentar stereotypier og bekrefter forvrengte bilder og narrativer. 

Det er vanskelig å akseptere og observere negative stereotype holdninger, og enda vanskeligere er det å korrigere disse stereotypiene. Dette er en type rasisme som er spesielt skadelig for barn og unge, og kan på det verste lede til mobbing og hets og medføre at enkeltpersoner helst unngår å bruke kulturelle elementer, samt begynner å skjule sin identitet. Dette var vanlig metode under fornorskningstiden. En tid som burde vært over for lenge siden.

Hvorfor og hvordan skal samene beskytte sine kulturelle uttrykk? En måte å gjøre dette på er etiske retningslinjer, og Sametinget har etablert et samarbeid med Tromsø kommune og reiselivsaktørene i området med prosjektet «Vahca».  De nye retningslinjene i prosjektet «Vahca-veiviseren» er spesielt rettet mot turistnæringen i samiske områder. 

Internasjonalt Samisk Film Institutt (ISFI) har nå publisert en «Pathfinder»- en egen veiviser rettet mot eksterne filmprodusenter som ønsker å lage filmer om og med samer. Det handler om respekt og det handler om inkludering samt tilgang, og hvordan eksterne filmprodusenter skal få forståelse og lærdom i å unngå stereotypier. Det er også et tilbud til den samiske befolkningen om å lære hvordan å forholde seg til eksterne filmprodusenter. Dette danner grunnlaget til bevisstheten om at historier ikke bare skal hentes fra den samiske kulturen, men at det må en fritt, forhåndsinformert samtykke til, og at det samiske samfunnet må få noe igjen for den innsatsen de legger i prosjekt.  

Dette har ført til debatt om slike etiske retningslinjer begrenser kunstnerisk frihet. Samiske kunstnere opplever derimot at deres ytringsfrihet og kunstneriske frihet innskrenkes på grunn av manglende finansieringsmuligheter til kunstneriske prosjekter, gjerne i et større omfang. Derfor burde en slik debatt også fremheve manglende økonomisk handlingsrom som en viktig del av både ytringsfrihet og kunstnerisk frihet.

En fersk rapport fra svensk kulturanalyse bekrefter denne problemstillingen med å peke på at kunstnerisk frihet begrenses i statlige kunstfinansieringsordninger ved at de ikke klarer å integrere ulike perspektiv i det kunstneriske innholdet. 

ISFIs «Pathfinder» reflekterer en internasjonal trend. Etiske retningslinjer for bruk av urfolks kultur og uttrykk for filmbransjen er også for lengst blitt publisert i Australia og i Canada. 

Selv om etiske retningslinjer kan være en hensiktsmessig tilnærmingsmåte, er ikke det en fullstendig løsning. Det kan ikke tilby et juridisk vern, og vil bli mer som et tilbud basert på et moralsk ansvar, som det er frivillig å følge eller ikke.

Erkjennelsen om at samisk immateriell kulturarv er samiske ressurser og samisk kollektiv eiendom, danner et grunnlag som et rettsprinsipp. Fordi samisk immateriell kulturarv i tillegg har en kollektiv karakter, bør samiske politiske organer involveres i videreutviklingen av forvaltningen av kulturarven Det er derfor naturlig å tenke Sametingenes fellesorgan, Samisk parlamentarisk råd, som en hovedaktør i denne prosessen.

Å ta et klart politisk standpunkt til at samene selv eier sin immaterielle kulturarv er første steg i en lang prosess hvor målet er å utvikle en instans som kan utøve et aktivt beskyttelsesarbeid av den samiske immateriell kulturarv. Med andre ord noen som tar et juridisk ansvar for beskyttelse av den immaterielle samiske kulturarven.

Sametinget har i løpet av det siste året vurdert flere tilnærminger til beskyttelse av samisk immateriell kulturarv, gjennom et forprosjekt som har utredet forskjellige løsninger til denne problemstillingen. Forprosjektet «Immateriell kulturarv i Sápmi» har hatt en pragmatisk tilnærming til forskjellige aspekter ved kulturell appropriering. Man har tatt opp enkeltsaker og tilpasset en respons til hver enkel sak basert på kommunikasjon, samt sett på tilgjengelig lovgiving. Erfaringen så langt er at dette er en hensiktsmessig tilnærming til problemstillingen. 

Intensjonen er å fortsette dette som et prosjekt, og å forsterke forankringen i Samisk parlamentarisk råd.

Sametinget skal behandle spørsmålet om eierskap til samisk immateriell i Sametingets plenum i Karasjok 15-18. juni, og jeg ser frem til innspill og debatt i denne saken.

2127 personer i Røros har fått første dose (+)

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Klart for hesteslipp på Elensetra (+)

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Fire vil bli styrer i Kvitsanden barnehage (+)

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Mikrohusetablering i Røros kommune (+)

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Interpellasjon til kommunestyret fra Hanne Hauge (+)

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Kommuner skal ha mye makt, men hvem passer på at den ikke brukes feil?

Kronikk av direktør Mari Mogstad og seksjonsleder for juridisk seksjon Kjetil Ollestad


Hvorfor stopper Statsforvalteren av og til en eplehagefortetting? Hvorfor har de tilsyn og veiledning av kommunen så den ikke bryter barnevernloven? Det er fordi at også det lokalt selvstyre må være innenfor nasjonale lover og regler.

I Trøndelag har vi 38 ulike kommunestyrer. De folkevalgte jobber løpende med å utøve det lokale folkestyret og det vi kaller det representative lokaldemokrati. 

Politikerne har både stort ansvar og flere roller å fylle. De skal blant annet se til at innbyggerne mottar gode tjenester av kommunen, typiske eksempler er grunnskole og sykehjemtilbud. Våre lokalpolitikere har også en annen rolle; rollen som offentlig myndighet. Det vil si at det er lokalpolitikerne som avgjør hvem som skal få byggetillatelse eller skjenkebevilling. De er også det som kalles planmyndighet, som bl.a. handler om å bestemme hvor det skal legges til rette for boligbygging eller hvor det skal være næringsutvikling kommunen.  

Oppgaveløsningen til kommunen skal i tillegg være effektiv, tillitsskapende og bærekraftig, – noe som også går frem av bestemmelsene i kommuneloven. 

Et av formålene med kommuneloven er å fremme det kommunale selvstyre – og legge nødvendige rammer for dette. Det er gode grunner til det. Det er de lokale folkevalgte som best kan tilpasse tjenestene til lokale behov og interesser, og det er de som har best kunnskap om lokale forhold. Dessuten oppleves kommunen som tilgjengelig, og innbyggerne har mulighet til å påvirke lokale tjenesteutøvere og politikerne i egen kommune. I de sakene hvor det kommunale selvstyret skal tillegges vekt, både lytter og vektlegger vi hos Statsforvalteren dette.

Likevel er det slik at det lokale selvstyre må skje innenfor rammen av nasjonale hensyn. Begrensninger i det kommunale selvstyre må ha hjemmel i lov, eller forskrift, som er vedtatt av Stortinget. Kommunepolitikerne kan derfor ikke handle i strid med Stortingets ulike lovvedtak.

Når lokale vedtak skjer utenfor nasjonale rammer eller hensyn, hender det at Statsforvalteren «går imot» et kommunalt vedtak. Da skjer det fordi vi har oppgaver med å ivareta en rekke nasjonale interesser.  

Vi hos Statsforvalteren skal synliggjøre lokalpolitikernes handlingsrom innenfor det nasjonale lovverk. Det gjør vi blant annet gjennom rollen som tilsynsmyndighet, ved lovlighetskontroller, når vi er klageorgan i en konkret sak eller når vi er innsigelsesmyndighet. Vi veileder og gir råd i vår dialog med lokalpolitikerne og kommuneadministrasjonen i ulike saker.

Gjennom tidlig og tett dialog kan vi bidra til å klargjøre om det er angitt en klar og detaljert angivelse av hvilke hensyn som er relevante – og hva som er «innenfor» ved bruk av en aktuell bestemmelse. 

I noen tilfeller har Stortinget gitt klare rettslige rammer for hva lokalpolitikere har av handlingsrom i rollen som myndighetsutøver når det skal fattes vedtak. F.eks. i spørsmålet om når innbyggerne har rett til psykiske helsetjenester eller barneverntjenester. Andre ganger angis det i loven i langt mindre grad hvilke hensyn som skal tillegges vekt når det skal treffes vedtak etter bestemmelsen. 

Dette er da vurderinger av typisk «politisk karakter», der allmenne verdimessige standpunkter vil spille en dominerende rolle. Et typisk eksempel på dette er når kommunen tar stilling til om de vil regulere et område til et bestemt formål. Kommunen har fått ansvaret for arealbruken etter plan- og bygningsloven, og har et stort handlingsrom når de bestemmer hvilken virksomhet de vil tillate på et areal. 

Vi vil imidlertid understreke at det ikke er slik at det lokale selvstyre er en faktor når vi for eksempel behandler en klage på et vedtak knyttet til om det er begått en saksbehandlingsfeil fra kommunens side. Da gjelder andre sterke hensyn, nemlig hensynet til rettssikkerheten.  

Eksempler på saksbehandlingsfeil er at vedtaket mangler en begrunnelse, at feil faktum er lagt til grunn for avgjørelsen i saken eller at feil organ har avgjort saken. Det lokale selvstyret gjelder heller ikke når en vurderer om det er tatt utenforliggende hensyn i en sak, om avgjørelsen fremstår vilkårlig og tilfeldig eller om det er gjort usaklig forskjellsbehandling i et vedtak. 

Utøvelsen av lokalt selvstyre og en forsvarlig ivaretakelse av rettssikkerheten er to sentrale verdier i en kommune. Derfor er vi hos Statsforvalteren i Trøndelag opptatt av å sikre begge disse aspektene. 

Begge verdiene er en forutsetning for best mulig oppfyllelse av vår visjon om at Trøndelag skal være et godt fylke å bo, vokse og virke i for alle!  

Foto: Grethe Lindseth og

Forgiftede katter på Røros (+)

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.