Billedkunstner Ragnhild Bjerkan er klar for sin første sommer med butikken Lille Røros i Skjerdingstadgården. Ragnhild, som i flere år har hatt butikk lenger oppe i Kjerkgata, flyttet med ny butikk og nytt navn ned over gata til påske i år.
I butikken har Ragnhild sine egne maleri som har vært med henne gjennom tiden. I tillegg lager hun fortløpende nye bilder. Mange av maleriene har motiv fra Røros. I butikken er også kortene og produksjoner som er laget av hennes maleri.
Nyheter
Det nye lokalet er større en der Ragnhild var tidligere, og for å få utnyttet plassen begynte hun å tenke litt nytt. En av sommerens nyheter hos Lille Røros er serveringsbrett og små frokostbrett med Ragnhild sine motiv. Hun har også drikkekrus med egne motiv.
En annen nyhet er Rørossåpe, ei sommersåpe og ei vintersåpe. Såpen er håndlaget på et kjøkken på Hita og inneholder naturlige eteriske oljer.
Høner og haner
Lille Røros åpnet til påske, en av åpningsvarene var fargerike høner og haner. De er blitt en best selger uten like, så de kommer Ragnhild til å ha i butikken fremover.
– De passer så godt her, sier Ragnhild Bjerkan.
Fæmund II
I sommer kommer det nye prospektkort, bl.a. med motiv av Fæmund II. I tillegg kommer det motiv fra Småsetran. Bergstadkalenderen for 2020 er like om hjørnet.
– Det er mye av Røros som må vises. Småsetran blant annet er ei slik perle som folk som besøker byen ikke aner finnes. Da leder jeg dem litt innpå når de ser kortene og kan svare dem litt utover det, sier Ragnhild.
Bare finpussen er igjen før Røros videregående kan åpne for nye og gamle elever til høsten, med nytt bygg, og totalrenoverte gamle bygg.
– Det blir en fin skole når det er ferdig, alt ser jo så godt som nytt ut, sier prosjektleder Rune Solli i RUTA AS. Siden starten på sommerferien 2017 har et nytt bygg reist seg, og de øvrige er rehabilitert.
– Det vi kaller bygg C og D er totalrenovert, der rev vi alt innvendig og pusset opp. Etterhvert som ett og ett bygg er ferdigstilte, er de tatt i bruk, og 10. august skal alt være ferdig, sier Solli.
I snitt femti mann har vært i aksjon for å få prosjektet i mål, og bare småfinish gjenstår. Blant annet er brannsikkerheten betydelig bedret.
– Bygg D manglet en del branntiltak, som vi valgte å ikke gjøre noe med da vi rehabiliterte bygget. Det har vi fått på plass nå, med sprinkling av hele bygget. Bygg B startet vi med ved skoleslutt i fjor, da det ble revet og satt opp nytt. Det er klart det er noen utfordringer med å skulle rehabilitere en skole samtidig som den er i bruk, men det er et strengt HMS-regime siden det er elever som går rundt her, understreker Solli.
Det såkalte C-bygget bød på de største utfordringene, da alle elevene daglig måtte passere gjennom byggeplassen, men Solli kan konstatere at det også gikk smertefritt.
– Det er straks i mål, både ute og inne. Uteområdene er en stor jobb, med både asfaltering, steinlegging, beplantning, og i tillegg skal det 160 sykkelparkeringsplasser på plass, sier prosjektlederen.
Bobilturismen har fått en gedigen oppsving, og stadig flere velger hus på hjul i stedet for båt eller hytte. – Salget i år har gått ekstremt bra, sier Tore Børresen ved Frosta Bobil & Caravan AS.
I år ruller nærmere 50.000 norskregistrerte bobiler rundt på veiene, over dobbelt så mange som for ti år siden. Foruten at salget har gått bra, har det gått fort, forteller Børresen.
– Bobil har blitt kult. Det er både familier og unge folk som velger å kjøpe bobil, det har blitt allemannseie og ikke bare for pensjonistene slik det ofte var tidligere, sier han.
Avdelingene på Frosta og Røros har solgt 40 bobiler så langt i år. Noen velger rimelige bruktbiler, mens andre drar til med en dyrer og mer eksklusiv nybil.
– De prøver gjerne en bruktbil først for å se om bobillivet er noe for dem, og så kjøper de nyere etterhvert. Det er ingen fasit på hva folk vil ha. Mange drømmer om bobil og kunne tenkt seg å ha det, men det er jo en dyr ting, så det er en terskel å komme over, mener Børresen. Den store kjøpermassen er fortsatt de som er, eller snart blir, pensjonister, men også stadig yngre kunder finner veien til forhandleren.
– Det er en trend, og en fin måte å feriere på. Du kommer deg jo over alt.
Butikken i Røros åpnet i mai i fjor, men kundene kommer ofte langveisfra.
– De er gjerne på ferietur og stopper innom, finner noe de liker og bytter. Vi har en del kunder som tidligere har hatt båt, men vil bytte til bobil fordi båten er mer væravhengig. Er det for dårlig vær, sitter du med en båt du ikke får brukt, men bobilen kan du reise med uansett. Vi selger fortsatt mest campingvogner, og det markedet vokser også. Det handler kanskje like mye om at camping generelt er kult, som at bobiler har blitt det, mener Børresen.
– De yngre velger gjerne en vogn som de kan sette fra seg et sted, og kjøre rundt med bilen når de har kommet til målet.
Campingvognene finnes også på alle nivåer av skalaen, fra små, enkle vogner, til vogner til godt over millionen.
– Noen skal ha til landsskytterstevnet en uke i året, mens noen har vogna som hytte, hvor den står fast et sted store deler av året, sier forhandleren, som selv har rukket å gjøre unna årets bobilferie.
– Bobil er fine greier! Jeg har selv reist en ukes tid nedover Østlandet, og til og med en natt på Montebello camping. Jeg måtte jo se hvordan det var! Man trenger ikke å reise så langt, men det er trivelig. Det aller beste er å våkne om morran når det er fint vær, og sette seg utenfor med en kaffekopp. Det er nydelig, smiler Børresen.
På Øra ruller bobil etter bobil ut av plassen, mens nye ruller inn. Marita og Hallvard Kvande fra Surnadal er på en kort tredagerstur, og skal snart legge veien mot Sverige og Funäsdalen.
Marita og Hallvard Kvande fra Surnadal bruker bobilen om sommeren, og hytta på vinteren.
– Vi har bare kjørt 23 mil så langt, så vi har knapt startet, humrer Hallvard, og sier friheta er den største gleden med bobillivet.
– Vi bruker bobilen som et supplement til hytta, og det blir mest kortere turer. I fjor kjørte vi derimot helt til Italia. Nå tar vi bare en tredagers, hvor vi skal svippe en liten tur til Sverige, før vi kjører Stugudalen til Stjørdal. Det er en fantastisk tur, fastslår paret.
Da barna var små, hadde de campingvogn. Så ble det mange år uten, før bobilen kom i hus for to år siden.
– Det er lettvint. Vil du ta en pause, er bobilen varm. Sengene er alltid ferdigoppredde, og vi har dusj og alt vi trenger. Vi har heller ikke særlig store krav til hva vi trenger for å overnatte et sted, og slik som her er det helt supert å stoppe. Det skulle generelt vært tilrettelagt mer for bobiler, som egentlig ikke har bruk for en campingplass. Vi er alldeles overrasket over hvor bra det var blitt på Øra, og å kunne finne en sånn plass så nærme sentrum, sier de to, som ofte tar en tur for å spille golf.
– Neste tur blir en golftur til Stiklestad, og en 60-årsdag på Finnskogen. Bilen er liten og enkel å reise med for oss som er to. Tidligere var det jo stort sett pensjonister som hadde bobil, men det blir stadig yngre folk å se!
Det startet i 1999, i et rom i Kurantgården på Malmplassen. Det ble fort trangt om plassen, og verkstedet ble utvidet med to rom. I 2006 måtte rammeverkstedet flytte ut, fordi Bygningsvernsenteret skulle inn.
– Flyttingen var ikke helt frivillig, men da jeg fikk leie på Flanderborg var det absolutt et fremskritt. Her er det mye større lagerplass, og fem utstillingsrom med plass til nesten 100 bilder. Dette er jeg meget godt fornøyd med, sier Tor Omar Tronsmoen til Rørosnytts sommermagasin.
Hos Flanderborg Rammer og Kunst er det full aktivitet i jubileumsåret. I verkstedet var Tor Omar i ferd med å lage rammer til bilder av Toril S. Kojan da Rørosnytt kom på besøk. Hun har vært aktiv maler siden 1990, og har hatt ca 40 separatutstillilnger både i Norge og i utlandet, samt deltatt på mer enn 30 kollektivutstillinger. Bildene hennes er også utstilt i galleriet. I år er det bilder fra mange av kunstnerne som har hatt utstillinger på Flanderborg i årene som har gått.
Terje Grøstad ble utstilt første gang i 2008, da 74 av hans bilder fikk all plass i galleriet unntatt i trappa opp til gallerirommene i andre etasje. Grøstad døde for åtte år siden, men det er noen Grøstadbilder utstilt i Flanderborg rammer og kunst i år også.
Med livet som innsats tegnet Gunnar Bratlie livet inne på Grini. Etter krigen kom boka Skisser i Smug, som har kommet i et nytt opplag. Foto: Tore Østby
En annen sentral kunstner er Gunnar Bratlie, som det var minneutstilling for i fjor. Han ville da ha fylt 100 år. Bratlie var en svært kjent illustratør, og laget en legendarisk førsteside til Norsk Ukeblad, som ikke falt i smak hos den tyske krigsmakten. Bratlie ble arrestert, og internert på Grini. Der ble han pålagt å tegne for tyskerne. Han tegnet ikke så mye for dem, man lagde i stedet mange skisser av det som hendte på Grini. Disse kom ut etter krigen i boka «Skisser i smug». Denne boka kom ut i ny versjon i jubileumsåret. Bratlie bodde på Røros fra 1972 – 1982, og han lagde da flere bilder fra Røros, og mange bilder inspirert av Falkbergets forfatterskap.
Rolf Nerli startet sitt kunstneriske løp på kunstskolen på Røros. Han tok deretter høyere kunstutdannelse. Han er en svært anerkjent kunstner, som uttrykker seg i litografier og malerier. I 2008 var det Nerli som laget fredsprisdiplomet. Den tidligere finske presidenten Martti Ahtisaari fikk prisen for sitt internasjonale fredsengasjement. Han spilte blant annet en viktig rolle under forhandlingene som førte til Namibias uavhengighet fra Sør-Afrika i 1990. I 2012 var det Nerlis bilder som fikk det meste av plassen i galleriet på Flanderborg.
Hvert av årene som har gått, har hatt sine hovedutstillere. I jubileumsåret 2019 er de aller fleste av dem å finne i galleriet hos Flanderborg rammer og kunst.
I år er det 90 år siden en stor gruveulykke på Storwartz. Den 7.mai 1929 omkom tre arbeidere da en steinblokk løsnet og arbeiderne fikk den over seg. Steinblokken var 2 meter bred, 4 meter lang og ca. 30 cm tykk – den veide ca. 10 tonn. Arbeiderne jobbet 5-600 meter inne i gruven på et område kalt Mincke/Meincke da ulykken skjedde.
Tre av de 8-9 karene som jobbet sammen der mistet livet. Det var Iver M. Bakken, Aksel J. Møller og Svend P. Nyhus.
Sven Paulsen Nyhus
Sven Paulsen Nyhus ble født i Funäsdalen i 1874. I 1889 ble han konfirmert i Tännäs. Han utvandret til Norge i 1890-åra, og ble dreng på Tronsmyra. I 1902 ble Sven gift med Elen Katrine Abrahamsdatter Sommer fra Klasvollen. I folketellingen for 1910 finner vi paret med 5 barn på Nyhus. Samme året var Sven «Grubearbeider nr. 127» blant 135 på Storwartz. Han hadde diverse gruve- og anleggsarbeid, bl.a. Storwartz, Kromgruvene i Feragen, tunellarbeid på Hyttfossen i 1924 og rydding i Glomma i forkant til tømmerfløting i ca. 1920. I fritida spilte han fele, og han hadde mange låter med seg fra Härjedalen.
Iver Mikkelsen Bakken
Iver Mikkelsen Bakken ble født i 1878. I 1891 bodde han på Bakken søndre, Nyplassen sammen med foreldre og 8 søsken. Han var «Bærgverksarbeider på Gravedalsgruve» i 1900. I 1910 bodde Iver på Rørosgård søndre sammen med kona Marit og datteren Berit Kjerstine som var født i 1905. Når ulykken traff, bodde familien på Rørosgård.
Aksel Johansen Møller
Aksel Johansen Møller ble født i 1879. Hans far var Johan Janson, en «svensk arbeider fra Stockholm». Ved folketellingen i 1891 bodde Aksel sammen moren på Sikkelåsvollen. Der bodde også Edvard Schjølberg som var gift med Aksels søskenbarn Ingeborg Jokumsdatter. I 1910 var Aksel gruvearbeider på Storwartz/skiftarbeider ved Røros Kobberverk gruver, bosatt hos slekt på Stormoen. Da ulykken skjedde, bodde han i Djupsjølia. Han var ugift, men hadde en sønn.
Trist mai
Det ble en trist mai-måned på Røros i 1929. Ulykken skjedde på tirsdag 7.mai, og torsdagen etter var det Kristi himmelfart. Uken etter kom 17. mai på fredag fulgt av pinsehelgen 18. – 20. mai.
Den 8. mai ble kisten med Sven Paulsen Nyhus fraktet fra Storwartz ned til Nyhus ved Aursund, og den 18. mai ble han gravlagt på «Jensvold», som Glåmos het da.
8. mai ble også kistene til Iver Mikkelsen Bakken og Aksel Johansen Møller kjørt fra Storwartz. Denne dagen var flaggene på halv stang i hele Bergstaden. Møller ble kjørt til sykehusets likskue, og Bakken hjem til Rørosgård. Den 20. mai, 2.pinsedag, var det begravelsesseremoni i Sangerhuset. Bakken og Møller ble gravlagt på Røros kirkegård.
Denne gruveulykken var den største man kunne erindre hadde rammet Røros. Den gjorde et sterkt inntrykk på distriktets befolkning.
90-årsdagen
På 90-årsdagen for ulykken hadde Folkemusikkarkivet for Rørosområdet en arkivkveld på Rørosmuseet. Med hjelp av gamle avisomtaler, Røros Kobberverks arkiv, Rørosboka, Digitalarkivet (folketellinger, kirkebøker) og familiehistorier, sydde Mary Barthelemy sammen en presentasjon om hendelsen på Storwartz og maidagene i 1929. Ragnar Kokkvoll bidro også, med et innlegg om dødsulykker ved Kobberverket ca. 1890-1907. Det ble også spellmannsmusikk etter «Sven-Pålsa» Nyhus, på fele, zither og trekkspell.
Mary Barthelemy i Folkemusikkarkivet for Rørosområdet. Foto: Tove Østby
Rørosmeieriet er i full gang med å bygge og planlegge et opplevelsesmeieri. I opplevelsesmeieriet man skal både føle, sanse, lukte, smake og øke kompetansen om meieriproduksjon, og da spesielt om den meieriproduksjonen som er på Rørosmeieriet. Allerede i sommer åpner en meieributikk.
Rørosmeieriet har bl.a. Tjukkmelka som har gammel historie, fra tettegrasplanten og med geografisk beskyttet betegnelse. Skjørosten har også den samme høye beskyttelsen.
-Det er unike matskatter som vi har tatt på oss et ansvar for å formidle kunnskapen om videre til neste generasjon. Får å få en god plass å formidle den kompetansen på, så tenkte vi at vi å må etablere et opplevelsesmeieri, når vi nå først skulle bygge ut her på Røros, sier meieribestyrer, Trond Vilhelm Lund.
Det skal brukes litt tid på å bygge opplevelsesmeieriet. Skalet er bygd. Gudmoren til Julemarkedet, Hilde Myhren er ansatt for å være med å skape og forme innholdet. Meieriet har allerede begynt å ta inn en del grupper, som kommer og gjør ulike forsøk og tester med aktiviteter så de nesten er svette når de drar hjem.
-Da har vi lyktes. Du skal være svett når du har vært med på et opplevelsesmeieri. For da har du gjort noe fysisk også, ikke bare sett, sier Trond.
Det er ikke helt bestemt enda når opplevelsesmeieriet skal åpne, men planen er våren 2020. De skal se hvor mye aktiviteter, opplevelser og innhold som skal lages, og hvor mye tid det tar å få det på plass.
Når man står midt i hjertet til opplevelsesmeieriet blir det utsikt til både den håndverksdelen, den gamle delen av Rørosmeieriet. Og det er utsikt til den nye delen, som er blitt påbygd og som ble tatt i bruk i vår. Der foregår tapping av melk, fløte, Økologisk Tjukkmjølk fra Rørostraktene, og Syrna blå syrnet blod – de produktene som Rørosmeieriet har i melkekartonger.
Meieributikk
Opplevelsesmeiereit bygges gradvis opp, og det første som skjer er etablering av en meieributikk i Rørosmeieriet. Der man bl.a. kan kjøpe skjørost i løs vekt og nykjernet smør og kjernemelk. Det blir mulighet til å ta med melkespannet og få teppet litt melk.
Meieributikken åpner i sommer, dermed får Røros en ny turistattraksjon. Dette blir en butikk for Rørosingene også, ikke bare turister.
-Vi prøver å legge til rette for at Rørosingene skal kjøpe seg årskort her på opplevelsesmeieriet, sier Trond.
Nye produkter
Rørosmeieriet utvikler stadig nye produkt, og de inviterer gjestene sine til å komme og smake på produktene og gi tilbakemeldinger om hva de ønsker å spise.
Det er veldig stor interesse for hvordan produktene på Rørosmeieriet blir til. Gangavstand fra sentrum gjør et opplevelsesmeieri mulig. Det er bakgrunn til at Rørosmeieriet er bygd i gangavstand til sentrum.
-Dersom vi hadde blitt for langt unna hadde det medført buss for de som skal besøke oss. Ihvertfall for turister. Hvert år har vi hatt rundt 1000 gjester som kommer innom oss bare for å høre om Rørosmeieriet og se hvor ho Ingrid Skancke leverte smøret sitt. Se hvordan vi driv. Se hva vi har klart å fått til ut tross små lokaler, og at vi har klart å få til en nasjonal lokalmat ut ifra lokalene her på Røros. Det vekker interessen til folk, sier meieribestyreren, som tror at det er et stort marked for den type turisme og besøk.
Foruten å inkludere en ny distanse i det tradisjonelle Femundløpet, lanseres også et helt nytt løp – Gloføken 2020 i slutten av mars.
Målet er i følge daglig leder Jon Anders Kokkvoll å fylle mer av året med aktiviteter knyttet til hundekjøring.
– Flere har etterspurt et løp på det som er den beste tida av året å kjøre hund på. Gloføken-løpet har basecamp på Johnsgård turistsenter, og er igangsatt etter sammenfallende ønsker fra Svein Håvard Fjestad, Kjell Brennodden, Alf Stokke og Roar Kvilvang, som er for veteraner å regne innen sporten. Løpet vil gå i et magisk og flott terreng godt egnet for hundekjøring i Engerdal og Rendalen, og vi tilfører økt aktivitet til både Johnsgård, Langen og Søvollen, sier Kokkvoll.
Løpet skal i følge Kokkvoll være et lavterskel familieopplegg som ikke er terminfestet eller har en del av de samme kravene som øvrige løp.
– Vi håper å bruke handlere og medhjelpere til å hjelpe oss med å arrangere. Det skal være mest for gøy, og uten tak på antall deltakere. Responsen så langt har vært veldig god, og det sportslige og sosiale skal være i førersetet, sier han.
– Løpet er beregnet på de som kjører hund, men kanskje ikke trener nok eller ønsker å stille i tradisjonelle løp som Femundløpet og Finnmarksløpet. Vi ønsker å samle hundekjørerfamilien, og går litt tilbake til røttene på Femundløpet. Det skal være enkelt og artut å delta, fastslår Kokkvoll.
Femundløpet har nylig mottatt utviklingsmidler fra Hedmark og Trøndelag fylkeskommuner og Rørosbankens næringsfond til et regionalt utviklingsprosjekt som tar sikte på å etablere opplevelser og aktiviteter langs hele Femundløpstraseen. Marian Julianne Flage er nylig ansatt som prosjektleder.
– Gloføken 2020 er starten på det som skal fylle en stadig større del av årshjulet vårt, sier Kokkvoll.
Møbelkonservator og restaureringshåndverker Vaabo Vainomaa har jobbet med restaurering og konservering av treverk i mer enn 30 år; de siste 17 årene på Røros. I 2004 startet han sitt eget lille restaureringsfirma på Røros, Vainomaa Restaureringsverksted. Vaabo sin kollega er hans sønn, Ott Vainomaa.
Vaabo arbeider både med eldre og nyere trearkitektur som portaler, dører, vinduer, trekonstruksjoner og kledninger. Han restaurerer, konserverer og rehabiliterer interiør som panel, gulv og tak m.m og møbler som favoritt-tema. Han har lang erfaring med restaurering og konservaring av møbler. Vaabo lager også nye møbler etter spesialbestilling til bygninger og rom. Han tar sikte på å påta seg konsulentoppgaver.
Samarbeid
Vaabo har et godt samarbeid med Røros kommune, Rørosmuseet, Bygningsvernsenteret, Riksantikvaren, Statsbygg, Norsk Kulturminnefond, forskjellige arkitekstbyråer, bygningsfirmaer og andre håndverkere.
Verksted
I 2011 etablerte Vaabo sitt eget verksted i Osloveien 19 på Røros. Han har flere oppdrag som han jobber med nå: Restaurering av gavlefelt og panelet i Peder Hiorts kapell, interiøret av Per Amundsagården etter taklekkasje, istandsetting av vinduer med karm av Kaffebrakke ved Olavsgruva, i en gammel gård i Fjellheim og en gammel seter på Sundet, restaurering av gammel port og tre små uthus i Kjerkgata, lager innervinduer til ei seter i Hittersjøen og flere møbelrestaureringsoppgaver.
Per Amundsagården
I vår har Vaabo jobbet i Per Amundsagården med interiøret, der det for et par år siden var en stor taklekkasje. Demontering av gammel panel, tørking av tømmerveggene, etterisolering, remontering av panel og listverk.
– Jeg trives veldig godt her på Røros. Verdensarvsted – mye gammelt med lang historie. Miljøet er veldig fint med kolleger. Kald vinter og mye snø. Mange kulturarrangement. En fin plass, sier Vaabo Vainomaa.
For å kunne delta i større prosjekt jobber Vaabo ofte i team når det må etableres ei gruppe av restauratører og håndverkere, F.eks. restaurering av Røros kirke og St. Petri kirke i Stavanger.
– Som eiendomsforvalter i Fortidsminneforeningens Røros-avdeling Den Gamle Bergstad har jeg ansvaret for ettersyn med foreningas gårder på Røros, Per Amundsagården og Rasmusgården. Å delta i Uthusprosjektet har vært en viktig og spennende del av arbeidet i alle år. Samtidig er jeg ledig til nye restaurerings- og snekkeroppdrag, sier Vaabo.
Oppdrag
Vaabo har hatt mange både viktige og spennende oppdrag på Røros siden 2002. Første årene jobbet han sammen med Niels Noer i Flanderborg Treverksted på Flanderborg. I perioden 2010 – 2019 har han restaurert Peder Hiort-kapellet. Vinduer, dører, panel, bunnsville, portalen med gavlefelt med utskåret relieff. Perioden 2005 – 2010 var det restaurering av vinduer, dører, benker og interiøret i Røros Kirke. Restaurering av vinduer og interiør i det gamle apoteket og Apotekergården i 2004, 2007 og 2016. Nytt stakittgjerde rundt Riishagen i 2011-2012. Gjerdet ble kopiert etter et gammelt bilde. Restaurering og istandsetting av mange gamle porter, dører og vinduer i Røros sentrum gjennom alle årene. Restaurering av interiøret i baren på Nilsenhjørnet hos Bergstaden hotell i 2017. Laget ide, tegninger, utforming av lystenningsbord til Røros kirke i 2018. Vainomaa Restaureringsverksted legger ut bilder av sine utførte oppdrag på Favebook-siden sin. (Saken fortsetter under bildet).
Vaabo Vainomaa og Harald Hauge ved det lystenningsstedet i Bergstadens Ziir.
Foto: Tore Østby
I tillegg har Vaabo hatt mange oppdrag også utenfor Røros. I perioden 2006 – 2008 restaurering av kirkebenker og interiøret i St. Petri Kirke i Stavanger. Restaurering av kirkebenker og vinduer i Orre Kirke, middelalderkirke i Klepp kommune i 2008-2009. Restaurering av gammelt våpenhus i Ålen i 2007-2010. Restaurering av vinduene og dører, Rørbua i Kirkenes i 2014. I 2012 restaurering av dører i Kvikne Kirke, og restaurering av dører i Vollan kapell i Kvikne. Det eldste Vaabo har restaurert er møbeltapetserenes hånverkslaugs kiste fra 1647.
Vaabo Vainomaa har i vår jobbet i Per Amundsagården i Kjerkgata. Foto: Tove Østby
Per Lysgaard har gått løs på et stort prosjekt selv til ham å være. Han lage en ny turistattraksjon, som skal få plass ved inngangen til verkstedet i Kjerkgata. Det er en hardhudet type som er i ferd med å bli til, og det er nettopp huden den kreative keramikkunstneren lager.
Det er nødvendig å spille på lag med anatomien når huden limes på. Foto: Tore Østby
Huden legges på en utstillingsdukke, og lages av runde keramiske mosaikkbiter. Bitene settes på for hånd, og de er også laget for hånd. Det finnes ikke to helt like mosaikkbiter. Bitene ligner litt på nonstop i forskjellige størrelser og forskjellige farger.
– Det startet ved frokostbordet, da kona Grete Olsen Lysgaard sa at vi burde ha noe ute på gata, som dro oppmerksomhet inn imot butikken. Det måtte jo være noe som tåler å flyttes. Vi kunne jo ikke ha det stående ute om natta. Da var det sønnen i huset, som foreslo at de kunne lage en gubbe som kunne stå ute på trappa og kikke utover. Da kom tankene inn på å bruke en utstillingsdukke som kjerne. Veien fra tanke til handling var ikke lengre, enn nå produseres det hud dag og natt.
– Det er en stor jobb. Produksjon av mosaikkbiter, liming og fuging. Dette tar tid. Planen var at mannen skulle være på plass til i sommer, men jeg får se om jeg rekker det. Ferdig skal han i hvert fall bli, sier Per Lysgaard til Rørosnytt.
Alle flisene er egenprodusert for hånd.
Foto: Tore Østby
Lysgaard keramikk er en turistattraksjon, med plass på Tripadvisor. Stedet har fått 50 anmeldelser, og alle er gode. Karakteren basert på anmeldelsene er hele 4,5. 5,0 er høyeste mulige karakter. I løpet av et år er omlag 60.000 mennesker innom Lysgaard keramikk. I tillegg til butikk og verksted, er det flere utstillingsrom, og mange karakteriserer hele stedet som et kunstverk i sine tilbakemeldinger.
– Det er hyggelig med gode tilbakemeldinger. Det er sånn sett en del av betalingen for å holde på med dette, sier Per Lysgaard.
Luftkrigsskolens 2. årskadetter hadde ikke bare lek og moro i tankene da de onsdag besøkte Barnekreftforeningens Ferie med mening på Øverhagaen. I lommene hadde de også en solid sjekk.
Kadettene er nemlig faste bidragsytere til Barnekreftforeningens arbeid, og forskning på barnekreft.
– Vi har samlet inn penger gjennom hele året, gjennom blant annet bøssebæring, innsamlingsløp på Festningen og ulike fester. I år var vi heldige, vi fikk i tillegg kiosksalget på karolinerjubileet på Festningen, i tillegg til kiosksalg på skolen, sier Maria Nossum, som snart gir sjefshatten videre til Marie Aas når hun rykker opp til år tre.
190.947 kroner ble fasiten etter et års iherdig innsats fra i fjor sommer til nå. 80 prosent går til forskningsfond for barnekreft, mens 20 prosent går til barnekreftavdelingen ved St. Olavs Hospital i Trondheim.
– Vi er stolte av å ha klart å få inn en såpass høy sum, til at vi er færre på skolen enn tidligere. Vi valgte derfor å ha mest fokus på å skape minner for barna gjennom tilstedeværelse på avdelingen på St. Olavs, framfor å samle inn penger. Likevel greide vi såpass mye, stråler Nossum.
Kadettene er nemlig jevnlig på barneavdelingen ved sykehuset for å leke med barna og skape aktiviteter mens de er innlagt på sykehuset.
– Det er ekstra stas å i tillegg kunne være her nå, under Ferie med mening og leke med dem, og samtidig ha med en slik gave, fastslår kadettene.
Mer om Barnekreftforeningens Ferie med mening kan du lese i morgen!
