Kulturminner gir den beste ferien

Kronikk av riksantikvar Hanna Geiran:

På oppdrag fra Riksantikvaren har Norstat gjort en undersøkelse om sommerferien 2020. Tusen respondenter fikk spørsmål om alt fra naturopplevelser til hotell- og restaurantopplevelser, kulturliv og om de hadde besøkt kulturminner som historiske steder, bygninger eller attraksjoner. Det viser seg at de som besøkte kulturminner også er de som melder om høyest tilfredshet med ferien sin.

Korte og bærekraftige reiser

Vi som bor i Norge foretok ca. 6,2 millioner feriereiser i månedene juli, august og september 2020, ifølge SSB. Av disse reisene gikk bare 300 000 utenlands. Samtidig økte antallet innlandsferier fra 2,6 millioner i 2019 til 5,8 millioner i 2020.

Mindre lokalmiljøer opplevde en turistboom i fjor sommer. Vi så bilder fra steder landet rundt, og på sosiale medier var begeistringen stor for Norge som feriedestinasjon. Økt besøk fikk også flere historiske hoteller som Hotel Union Øye i Hjørundfjorden på Sunnmøre. I sum er likevel tallenes tale for reiselivsnæringen og restaurantbransjen nedslående. Det gjelder både for bedriftseiere og for mange ansatte som har mistet jobben sin eller risikerer å miste den. Mange skaper næring og arbeidsplasser med utgangspunkt i kulturminner og lokal matproduksjon. Akkurat nå er det begrenset hva du og jeg kan gjøre for å støtte dem, men så snart det er trygt å reise igjen, er Norge fremdeles vårt nærmeste ferieland.

Natur og kulturminner – ja, takk

Det er mange steder i Norge du kan oppleve natur og kulturminner i skjønn forening. Mjøsdistriktet, med Nes-halvøya og Helgøya, byr på gamle storgårder, vakkert kulturlandskap og kortreiste matopplevelser. Uthavnene på Sørlandet trenger du ikke å eie egen båt for å oppleve. Badeliv kommer som en bonus.

Norstats undersøkelse bekrefter at flere fikk øynene opp for nye, lokale reisemål i fjor. 73 prosent av de ferierende sier at de var godt fornøyde med Norge som sitt nærmeste ferieland. Og kulturminner spiller en viktig rolle: I et land av ihuga turgåere sier 57 prosent av dem som har besøkt kulturminner seg svært fornøyde med ferien sin. Til sammenligning melder 46 prosent av dem som prioriterte naturopplevelser, at de er svært fornøyde. Selv foretrekker jeg en kombinasjon.

Er ferie blant kulturminner og fortidens spor kun for et voksent publikum? Nei, langt ifra! Etter fjorårets sommer melder 27 prosent av de yngste ferierende i Norstats undersøkelse at de har fått økt interesse for kulturminner.

Lokal verdensarv – se hva vi har!

Kanskje har koronatiden minnet oss om verdien av å ta vare på det vi har? Det kan lønne seg. For eksempel er Bryggen i Bergen i dag et av åtte norske steder på UNESCOS liste for verdens kultur- og naturarv. I etterkrigstiden var det derimot planer om å rive de gamle trehusene på Bryggen – og flere gikk i demonstrasjonstog for nettoppdet.

Andre kjente verdensarvsteder er bergstaden Røros med Circumferensen og vestnorsk fjordlandskap med Geiranger- og Nærøyfjorden. På verdensarvlista er de i godt selskap med pyramidene i Giza, Den kinesiske mur, Venezia og Versailles. Men ifølge en spørreundersøkelse utført av Sentio er det kun fire prosent av Norges befolkning som vet at bergkunsten i Alta også er skrevet inn på verdensarvlista. Mer enn 3000 figurer, risset inn i fjellene over et tidsspenn på 4000 år. Sett Alta på reiseplanen hvis du vil se det med egne øyne.

Kulturmiljø fra sør til nord

Norge har tolv fredete kulturmiljø, der man ikke bare finner enkelte eldre bygninger, men helhetlige områder som er godt bevart. Et av dem er trehusmiljøet i Levanger i Trøndelag. Ta turen innom der om du er blant de mange som reiser fra sør til nord i Norge i ferien. Eller dra på Rogalandsturné, til det gamle ladestedet Sogndalstrand via Utstein kloster fra middelalderen og videre til Skudeneshavn på Karmøy.

Næring med utgangspunkt i kulturmiljø og kulturminner skaper arbeidsplasser i hele landet. Kortreist ferie er også bærekraftig. I tillegg støtter du lokale reiselivsbedrifter, eller viktige samlingssteder, restauranter og kaféer i et nærmiljø.

Reis året rundt

Det siste halvåret før sommeren 2020 dro 26 prosent av oss oftere på dagsturer i nærområdene våre, mens 14 prosent dro mer på helgeturer i vår egen region enn før. Hvordan blir det i år? Mye er stadig usikkert, men i undersøkelsen til Norstat bekrefter flere at de i 2021 vil bruke nærområdene og regionen sin mer. Slike turer kan vi også ta i helger og på fridager, når vi igjen kan bevege oss trygt.

Kulturminner og historiske miljøer utløser en betydelig andel av omsetningen i reiselivet. Det viser tall fra Menon Economics’ undersøkelse «Verdien av kulturarv» fra 2017 så vel som reiselivstall fra Innovasjon Norge. De som formidler mangfoldet av kulturhistorie og opplevelser Norge kan by på, gjør også en fantastisk innsats for å ta vare på kulturhistorien vår for kommende generasjoner. Og de trenger besøk – året rundt. 

Energi for framtida

Uttalelse fra Røros SVs årsmøte

Regjeringen la nylig fram sin klimamelding. Regjeringa ser ut til å mene at behovet for elektrisk energi vil bli ubegrenset fremover. I tillegg vil regjeringa at vi skal fortsette å lete og pumpe opp mer olje i nord. 

Bruk av fossil energi må fases ut

Vi må fase ut bruken av fossil energi i Norge. Vi må øke CO2–avgiften, satse på energieffektivisering og bruk av fornybar energi. 

Å spare energi er smartere enn å bruke mer og stadig bygge ut på bekostning av natur og miljø. Smarte bygg kan være sjølforsynt med energi ved hjelp av solceller, bergvarme og god varmegjenvinning. Vestsiden Ungdomsskole i Kongsberg er eksempel på et bygg som produserer mer energi enn det bruker i hele byggets levetid. 

Derfor vil vi

  • Fase ut bruken av fossil energi i Norge gjennom å satse på energieffektivisering og mer bruk av fornybar energi  
  • Storstilt satsing på solceller og annen desentralisert energiproduksjon for eksempel bergvarme (geotermisk energi).  
  • Utvikle nye former for fornybar energi, slik som 2. generasjons biodrivstoff og flytende havvind. 
  • Satse på flytende havvind og energilagring ved å produsere hydrogen for transportsektoren 
  • Utviklingen må skje på en måte som er forsvarlig for klima, natur og annen fornybar ressursutnyttelse. 

Vi redder ikke klima ved å ødelegge natur 

Ubegrenset økning i bruk av elektrisk energi vil gi et stort press for utbygging og mer energiproduksjon i Norge.  Man kaller det «fornybart» når energi skal komme fra vind og vann, men her må vi være på vakt. 

Befolkning og folkevalgte trodde vindkraft kunne redde verden fra klimaendringer. I stedet ble vi lurt av smarte selskap og forretningsfolk som gjør raske penger på å rasere natur og selge fellesskapets ressurser ut av landet.  

Samisk land er ikke fornybart. Når landet til samene er tatt fra dem, får de det aldri igjen. Da forsvinner kulturen, da forsvinner den tradisjonelle næringen, da forsvinner også urfolket. Landets arealer er heller ikke fornybare. Når anleggsveier og vindturbiner har tatt myrområdene på Stokkfjellet i Selbu, får vi ikke naturmangfoldet tilbake. Myr som karbonlager, må vernes fra vindkraftinvestorer og veiutbyggere. 

Derfor vil vi: 

  • Legge større vekt på hensynet til naturmangfold og miljøinteresser. 
  • Utbyggingen av landbasert vindkraft må settes på pause.  Gamle konsesjoner må trekkes tilbake der utbygginga ikke allerede er gjort. 
  • Si nei til utbygging i samiske områder. 
  • Vindkraft både til lands og til havs må eies av det offentlige på lik linje med vannkraft.  
  • Vi bør innføre naturressursskatt for vindkraft slik at inntektene i større grad kan komme fylker og kommuner til gode. 
  • Vannkraftverk må oppgraderes der det er mulig for å øke kapasiteten og sikre produksjonen. 
  • Gå imot flere eksportkabler før det er høstet erfaringer fra de to påbegynte kablene til Tyskland og Storbritannia. Samfunnsnytten må være tydelig dokumentert før det eventuelt kan bygges flere.  
  • Alle strømkabler til utlandet fra Norge skal være eid og kontrollert av Statnett.

Vern gjennom aktiv bruk

Kronikk av Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet

Kulturmiljøer reddes i dag først og fremst av motiverte eiere og en løsningsorientert forvaltning. Stadig færre reddes av paragrafer.

Kulturminnefondet har nå bidratt i over 6500 prosjekter over hele landet. Erfaringen vi har gjort oss er at vern og aktiv bruk må gå hånd i hånd. Eierne må bli sett og hørt, og merke at deres synspunkter er viktige. 

Simen Bjørgen

For det er de private eierne og frivillige organisasjonene som forvalter storparten av de verneverdige kulturmiljøene i landet vårt. Uten motiverte eiere, hjelper lite. Forvaltningen må forstå at eierne ikke bare vil berge sine kulturminner, men også bruke dem til å skape nye verdier i framtida. Dette er viktig for oss i Kulturminnefondet, når vi vurderer søknader om støtte til istandsetting.

Menon Economics har i en evaluering fra 2017 dokumentert at en krone fra Kulturminnefondet utløser dugnadsinnsats og private midler, verdt tre og en halv gang så mye. Tilskudd fra Kulturminnefondet er på mange måter utslagsgivende for den store innsatsen som legges ned av eierne. Det er også verdt å merke seg at pengene fra Kulturminnefondet i mange tilfeller utløser andre tilskudd fra for eksempel UNI-stiftelsen, SMIL-midler, fylkeskommuner, Fortidsminneforeningen, Norsk kulturarv og andre private fond og stiftelser.

Mange av kulturminnene som er satt i stand med støtte fra Kulturminnefondet stod til forfall da arbeidet med restaurering startet, uten bruk. Et kulturminne i aktiv bruk er mer nyttig enn et som står ubrukt. Flere av de tidligere forfalne kulturminnene har i dag en funksjon i næringsvirksomhet som overnattingssted, restaurant eller kafé, museer og til utstillinger. Denne nytten er først og fremst viktig for eieren. Bruken fører ofte til en økonomisk verdiskaping som gir eieren et bedre grunnlag for å ta vare på kulturminnet, men det er også til nytte for besøkende eller de som liker å vite at våre kulturminner tas vare på.

Derfor handler bevaringsarbeidet i dag om «vern gjennom aktiv bruk».

Kulturminnefondet skal se på fornuftige løsninger gjennom hele prosessen med bevaring og bruk av kulturminner. Ofte kommer vi i dialog med eierne i det avgjørende øyeblikket der det står om å sette i stand kulturminnet, eller fortsatt la det forfalle. Nå skjer dette i økende grad gjennom digitale befaringer og nettbaserte kurs og informasjonsmøter. Det er en løsningsorientert tilnærming og gode råd som skaper motivasjon og engasjement. Pengene som kommer med tilskuddet hjelper også, men det er avgjørende at eieren blir sett og hørt, og får tro på kulturminnet er viktig, lar seg redde og kan få en funksjon i framtida.

Vår viktigste erfaring, er hvor avgjørende det er å la vern og aktiv bruk vandre hånd i hånd, og at samarbeid med eierne av kulturminnene er avgjørende for å nå målene. 

Dette gjenspeiler seg både i Kulturminnefondets daglige virke og i det mer langsiktige arbeidet. Kulturminnefondet er i dag innrettet som et lavterskeltilbud og en rendyrket tilskuddsordning for private eiere og frivillige organisasjoner som ønsker å bevare sine kulturminner. 

Derfor er det også viktig at Kulturminnefondet er et lavterskeltilbud for eierne. En forvaltning som ser på gode løsninger og søker dialog og samarbeid med eierne, redder i dag flere kulturminner enn noen paragrafer tidligere har gjort.

Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet

Nasjonale prøver og høstjakta

Kronikk av Ragnhild Sperstad Lyng, Bjørn Rist og Erik Stene.

Hvorfor har vi skole i Norge? Spørsmålet kan virke merkelig, men merkelige spørsmål er ikke nødvendigvis dumme.

Svaret på spørsmålet har variert noe gjennom norsk skolehistorie, men vi kan nok enes om to overordnede svar på spørsmålet: I Norge har vi skole for at enkeltindividet skal kunne leve et best mulig liv, og fordi vi vil videreutvikle et demokratisk samfunn til det beste for alle. Så kan vi jo diskutere hva dette krever av norsk skole, men vi kommer ikke utenom at det å kunne lese/skrive og regne er svært viktige ferdigheter. Det er viktig for å lære i alle fag, for å kunne leve et godt liv – og for å sikre at alle elever blir borgere som kan ta selvstendige og kritiske valg innenfor demokratiets rammer. Vi må kunne lese en reklametekst uten å bli lurt, vi må kunne gjøre et overslag av hva varene i handlevogna vil koste, vi må kunne vurdere om det er nok penger på kontoen, og vi må kunne lese og forstå en engelsk bruksanvisning når vi skal få i gang den nye TV-en. I tillegg er det vesentlig at norsk skolepolitikk baserer seg på kjennskap til tilstanden slik den er; og i den forbindelse er det avgjørende med gode data. Ingen skal øve på de grunnleggende ferdighetene for å sikre skolen en god rangering. Elevene øver seg på de grunnleggende ferdighetene for å sikre egen livskvalitet og fremtid.

Vi kan sammenligne tiden i skolen med en reise. Noe er planlagt, annet ikke. Både det planlagte, og det ikke-planlagte gir verdifull ballast. Lærerne skal planlegge reisen sammen med elevene, både i kjent og ukjent terreng. Det er særlig viktig å planlegge godt når terrenget er nytt og ukjent. Da blir det spesielt viktig med trygge og støttende lærere og andre voksne i skolen som er reisevante og som vet at man både kan trenge ekstra sokker, gnagsårplaster og ei brødskive i reserve. Kanskje trengs også en pause, og at noen bærer sekken for eleven et lite stykke. Like viktig er det at læreren og de voksne oppfordrer og utfordrer, slik at elevene trenes i å holde ut, eller gjennomfører noe som er vanskelig eller kjedelig, noe som også er en side ved læring. Lærere skal trene sine elever til å bli turvante – og selvstendige. Hvis døra skal åpnes mot verden og framtida må elevene bli selvgående – og i stand til å navigere selv.

Nasjonale prøver er et stopp-punkt på turen for å granske terrenget, og ta opp kartet for å studere hvor man er. Dette stopp-punktet gir rom for refleksjon over reisen som er lagt bak – og tanker om turen som ligger framover.

Vi vet dessverre at mange barn og unge har vondt i magen når de står opp for å gå på skolen; ikke bare når det er tid for nasjonale prøver. Noen gruer seg faktisk hver dag, andre til kroppsøvingstimene og eller matematikktimene. Det betyr ikke at vi skal legge ned norsk skole, eller fjerne fag enkeltelever opplever som ubehagelige. Det sentrale vil være at skolen møter den enkelte elev med klokskap og oppriktig omsorg. Det er skolen som skal sørge for at ingen elever har vondt i magen for det som skjer i skolens regi.

Og da er vi inne på et kjernepunkt knyttet til nasjonale prøver. Hvis skolen kommuniserer at nasjonale prøver er laget for å rangere skoler, eller for å måle eleven for å kunne sette karakterer, så undergraver det intensjonene bak de nasjonale prøvene. Nasjonale prøver er utviklet for å tilpasse opplæringen best mulig til enkelteleven, for å sikre at skolen kan vurdere om egen opplæring er så god som vi ønsker, og som grunnlag for sentral politikkutforming. Selv om noe kan måles, så betyr ikke det at det er uvesentlig.

Det snakkes mye om testregimet i norsk skole. Det kan i den forbindelse være greit å vise til noen fakta. Elevenes tidsbruk knyttet til nasjonale prøver er 11 timer på 10 år; elleve timer fordelt på ti år. Samtidig vet vi at mange skoler, på eget initiativ, benytter svært mange andre tester; mange helt ukritisk. Vi har så langt ikke registrert at det kritiske fokuset har pekt på de lokalt initierte prøvene. Det kunne være nyttig at forskningsmiljøene ser nærmere på disse også.

Like sikkert som høstjakta kommer hvert år, er det at forskere uttaler seg kritisk til nasjonale prøver. En kritisk tilnærming til statlig politikk er alltid velkommen, men da må man legge til grunn hva nasjonale prøver faktisk er. Det blir ikke færre elever som gruer seg til nasjonale prøver ved at man svartmaler prøvene uten å skjele til årsaken til at vi har disse. Nasjonale prøver er ikke i seg selv en stressfaktor, men også nasjonale prøver kan bli brukt feil – eksempelvis til rangering. Brukt riktig er dette viktige bidrag i arbeidet for å sikre en best mulig skole for alle barn og unge.

Seniorrådgiver Ragnhild Sperstad Lyng, Seniorrådgiver Bjørn Rist og Oppvekst- og velferdsdirektør Erik Stene.

I alvorets time må vi stå sammen

Kronikk av Abid Q. Raja

Vi har blitt vant til en debatt om gjenåpning. Hva er det som står for tur, og når? Hva skal vi prioritere? Den debatten må vi legge på is, nå er det alvor og jeg har en klar beskjed til hele min sektor: nå må vi holde sammen. Oppfordringen om å holde seg hjemme er et slag for kultursektoren, men det viktigste grepet vi kan ta som samfunn. Vi skal fortsatt ha kulturtilbud, men innenfor de nye rammene.

Vi har hatt pandemien over oss lenge. Siden mars har den lagt begrensninger på kultur, frivillighet og idrett, og vi er blitt vant til å se på fotball foran nesten tomme tribuner, vi klarer å holde et sete imellom oss på konsert, teater og kino. Vi har fått det til, og det er svært få smittetilfeller som kan spores tilbake til kulturarrangementer. Heldigvis! Kultursektoren fortjener en stor takk for ansvarligheten som er vist under og etter arrangement. Samtidig ser vi at smittesituasjonen totalt sett betyr at vi må holde oss mer hjemme og omgås færrest mulig, for å stoppe smitten og lette arbeidet med smittesporing. Dessverre er ikke dette en pandemi som følger et gitt forløp, eller ser ut til å belønne oss for å være kreative rundt gjennomføring av arrangementer. Den rammer hardt og eksponentielt, og det eneste vi vet med sikkerhet at fungerer, er å holde avstand til andre.

Smittesituasjonen i Norge er svært alvorlig. Som samfunn står vi midt i en av vår tids store prøvelser, men som statsministeren sa på regjeringens pressekonferanse i dag: «Sammen kan vi snu den skumle utviklingen i smittetallene». Nå må hver og en av oss ta ansvar. Både for oss selv og andre. Det betyr at vi i en tid fremover må gjøre kloke vurderinger når vi bestemmer oss for hvilke aktiviteter vi deltar i, hvor vi beveger oss og hvem vi er med. Vi må forstå at dette ikke kun handler om en selv, men om oss. Det er mange som kommer fra det å bli smittet uten varige mén, men når situasjonen i samfunnet er som den er nå, handler det om solidaritet, medfølelse og ansvar for alle dem i samfunnet vårt som ikke tåler å bli smittet av koronaviruset. De er også oss, de er vi. Nå er det alvor, og det gjelder oss alle sammen.

For kultursektoren vil dagens oppfordringer få utslag, helt åpenbart, og det er en stor bekymring for meg. Kultur, idrett og frivillighet måtte stenge ned da pandemien kom til landet vårt, og er noen av samfunnsområdene som fortsatt har det tungt, uforutsigbart og veldig vanskelig i en tid der deres hovedgeskjeft, det å skape opplevelser for andre, kun kan foregå med strenge smittevernrutiner. Samtidig er vi i en helt annen situasjon nå enn vi var i for bare noen få måneder siden, vi har flere kraftfulle ordninger på plass som kan bidra til noe større grad av forutsigbarhet og trygghet for hele kulturlivet. Kompensasjonsordningene for kultur, frivillighet og idrett gjelder ut året, og stimuleringsordningen for kultur tar høyde for at arrangementer som har fått tilskudd likevel ikke lar seg gjennomføre som planlagt. La meg være helt tydelig på at regjeringen vil gjøre som vi har gjort under hele pandemiens varighet: følge godt med, lytte til sektoren og gjøre nødvendige tilpasninger for å hjelpe flest mulig gjennom krisen.

Det som er viktig nå er at vi ikke fokuserer på å se muligheter for å åpne mer enn hva helsemyndighetene oppfordrer til, eller å sette den ene opp mot den andre. Dette er ikke tiden for å peke på andre og hevde at man er forskjellsbehandlet. Selvsagt skal vi debattere hvordan vi møter pandemien, men nå er det meget viktig at vi kommer sammen i ønsket om å begrense smitten der vi bor og lever. Vi står i den mest alvorlige dugnaden mange av oss noensinne har stått i, og forhåpentligvis den siste vi trenger å stå i av denne sorten. Men det er nå vi må vise karakterstyrke, det er nå festtalene om samfunnets styrke og hva vi er laget av, må komme til uttrykk gjennom faktisk handling. Da er mitt ønske, og min oppfordring til kultursektoren og til deg som publikum at vi står sammen, gjennomfører dugnaden og holder ut. Det blir tungt, det er allerede vanskelig, men jeg tror og håper at det blir lettere hvis vi gjør det sammen – i solidaritet med hverandre. Jeg håper krafttaket vi nå må ta blir kortest mulig, men det er det den enkelte som kan bidra til. Jo flinkere vi er, desto mer kan vi presse smittetallene nedover, og gradvis fortsette veien tilbake mot normalisering.

Dersom alle følger disse reglene, så unngår vi en situasjon hvor vi vil måtte stenge ned ytterligere. 200 i saler med fastmonterte seter gjelder fortsatt, og i går var jeg på premieren av West Side Story på Chateau Neuf. Straks forestillingen var over ble publikum bedt om å bli sittende, og salen ble tømt én rad av gangen. Rundt omkring i landet gjennomføres arrangementer under ansvarlig ledelse, og med et ansvarlig publikum. Mitt ønske er at vi fortsetter med disse gode rutinene, og at kulturlivet fortsetter å gå foran med å vise hvordan man kan kombinere strengt smittevern med kulturopplevelser på ansvarlig vis. Derfor ligger det fast, mitt aktive grep om å dreie de økonomiske krisepakkene til kulturlivet over fra å kompensere det som aldri ble noe av, til å stimulere til faktiske arrangement og skape opplevelser for andre. Jeg står ved stimuleringsordningen for kulturlivet, slik at enda flere skal ha muligheten til å vurdere om og hvordan man kan gjennomføre sitt arrangement, fremfor å avlyse. Vi skal tilbake. Vi trenger kulturen og kulturen trenger oss. Men skal vi komme dit, må vi holde ut og holde sammen. Det er nå det gjelder.

God perifer puls er god helse for Røros

Per Arne Gjelsvik(V) sitt innlegg i skoledebatten:

Denne saken er mye mer enn et spørsmål om videre drift av skoler og barnehager i Brekken og Glåmos. Jeg mener dette først og fremst er et spørsmål om hva slags utvikling vi vil ha i kommunen vår generelt og i grendene spesielt. Innlegget mitt er tuftet på denne oppfatninga. 

Røros kommune har valgt slagordet «Pulsen i fjellet». Jeg vet mye om puls og har jobbet med det hele yrkeslivet mitt. Jeg har pulskompetanse. Pulsen i periferien eller det vi kaller perifer puls er en konsekvens av at den sentrale pulsgeneratorens virksomhet. Hos mennesker er dette hjertet. Et velfungerende hjerte gir periferien tilførsel av det den trenger for å opprettholde god funksjon. Det menneskelige hjertet er også assosiert med utsendelse av varme, omsorg og kjærlighet sammen med pulsslagene. Samtidig er det i periferien pulsen er lettest å registrere og det er her avvik og sykdom først detekteres. Kvaliteten på den perifere pulsen sier mye om tilstand og funksjon sentralt. Hvis den perifere pulsen blir svak, uregelmessig og knapt følbar, er det stor fare på ferde. 

Noen ganger går da uvilkårlig mot slutten. Andre ganger kan ekstern hjelp av pacemaker eller om du vil Fylkesmann være indisert for å holde den sentrale generatoren i gang. 

Konklusjon: God perifer puls er en lett synlig og god prediktiv helsemarkør for kommunens helse: Og:God kommunal helse er målet. 

Hvis forslaget fra kommunedirektøren blir vedtatt vil det ha en mer distriktsfiendtlig og sentraliserende effekt enn det en blåblå regjering noen gang har prestert. Det vil med stor sannsynlighet stoppe tilflytting og nyetablering i de 2 skolekretsene. Som konsekvens vil eiendomsverdiene falle. Det samme vil matproduksjon og skatteinntekter. Ei slik utvikling er skadelig for alle kommunens innbyggere. Det å bidra til at grendene får oppleve en positiv utvikling er faktisk det eneste alternativet slik vi ser det og det er en investering til inntekts ervervelse for kommunen som helhet: For grendene er sentrum for lokalmatproduksjon, reindrift, jordbruk og mye av vår kulturarv.

Hvorfor har Røros kommune en så anstrengt økonomi at så store nedskjæringer foreslåes? Vi i Venstre mener ensidig sutring over lave overføringer fra staten er lite konstruktivt. Det tar bare fokus vekk fra det vi sjøl kan gjøre noe med. Beløpet vi får er et resultat av en rekke faktorer der alderssammensetningen i befolkningen teller vesentlig.  Fordelingen mellom landes kommuner er utenfor vår styring. Vi må ført og fremst sette tæring etter næring og ha blikket på egen drift, investeringer og ikke minst på inntekter. Venstre mener Røros kommune har gjort noen dårlige valg i så måte og at disse valgene har avgjørende betydning for dagens dårlige økonomi. Vi må lære av dette og unngå slike gjentagelser i framtida. Klarer vi det vil de økonomiske musklene straks bli større:

 Her er noen uheldige eksempler på valg som er gjort: 

A, Nybygget på Øverhagaen er dyrere og flottere enn det kommunen burde tatt seg rå til. Den tradisjonelle nøysomhetet som har preget Rørossamfunnet gjenfinnes ikke her. Et så kostbart bygg har aldri vært en nødvendig forutsetning for omlegging av kommunal omsorgstjeneste slik det er blitt hevdet. Samtidig er det gamle sykehjemmet i ferd å bli revet. Blant annet rives 100% brukbare administrasjonskontoer. Totalkostnaden vil være ei klam hand over utviklinga i samfunnet vårt i lang tid.

B, Det ble investert trolig millionbeløp på rehabilitering og deretter umiddelbar sanering av internatet i Sundveien.

C, Administrasjonen i Røros kommune har vokst uten at veksten er politisk styrt og tilrådd. Alle beslutningsprosesser involverer da flere; dette blir mer tungrodd, tidkrevende dyrere, mindre effektivt og det skjer ansvarspulverisering. Vi har ikke råd til å fortsette med så høye administrasjonskostnader.

D, Sykefraværet er fortsatt betydelig og kostbart. Lokale private bedrifter som Flokk og Røros dører og vinduer med flere, har en helt annen dedikert og systematisk oppfølging/tilrettelegging ved fravær. De har også eksempler på at det å bryte ned skillet mellom ledelse/produksjonsarbeider ved at arbeidsoppgaver byttes; medfører større teamfølelse. Det er ingen grunn til at sykefraværet skal koste mer i offentlig sektor enn i privat.

E, Vi gikk glipp av beløp på ca. 30 mill. ved at det ikke ble kommunesammenslåing. Det var naboene som sa nei og Heidi Greni hadde nok et vesentlig ansvar for det og de tapte millionene. Som en konsekvens av uteblitt sammenslåing brukes det mye tid og ressurser på samarbeidsavtaler og utarbeiding av økonomiske fordelingsnøkler. Dette er trist ressursbruk.

Her er noen valg der vi kan endre og spare penger: 

F, Vi kan spare millionbeløp ved å avstå fra kjøp av «helseplattformen»

G, Teknisk senter er budsjettert med kr 76 mill. Det er viktig at de ansatte får ordentlige lokaler med hensiktsmessige oppholdsrom, dusj osv. og det skal installeres teknisk utstyr. Dette må løses til en langt lavere kostnad. Teknisk senter er ikke en kommunal primæroppgave.

I; private løsninger. Det må utredes om ulike oppgaver på Teknisk avd. kan utføres like bra og billigere av private. 

K, Legetjeneste: Røros kommune har betalt revisorfirmaet PVC rundt kr 700000 for å finne ut hvorfor helsetjenesten i Røros er dyrere enn i sammenlignbare kommuner. Konklusjon framlagt 281020: Blant annet ble det bekreftet at det er billigere med leger på driftsavtale enn på fastlønn. Røros kommune konverterer driftsavtaler til fastlønn uten å ha regnet kostnader. Prisforskjellen er for øvrig godt kjent på bakgrunn av at samme undersøkelse er gjort nasjonalt av Ernst og Young og er fritt tilgjengelig. Vi mener disse pengene burde blitt spart.

Så til inntektssida: Hva er oppnådd av positiv næringsutvikling i regi av Røros kommune de siste åra? Hvor mange nye arbeidsplasser har det blitt?  Er ressursene riktig brukt på dette området eller kan de omprioriteres og heller bidra til å forenkle etablering av privat virksomhet utenfor sentrum? Hvis dette implementeres har Venstre god tro på at næringsutviklinga skyter fart. VI i Røros kommune må da ambisjoner om vekst og utvikling og ikke bare balansere budsjettet?

Hvordan kan vi til tross for krevende økonomi bidra til næringsetablering, nybygging, vekst og tro på framtida i grendene uten at det krever større kostnader? Vi mener bedre utnyttelse av handlingsrom og evt. utvidelse av dette med tanke på husbygging i grendene, er avgjørende. 

Venstre mener at følgende tiltak er viktige:

1 vi må i samhandling med Fylkesmannen arbeide for en liberalisering når det gjelder byggetillatelser i grendene. Det er stor netto tilgang på dyrkajord i kommunen. Folk i grendene må få sette opp nødvendige hus på gårdene slik at dette blir hensiktsmessig og praktisk. Noen kvadratmeter dyrkajord må da avstås med kommunal aksept. Det skal være hyggelig å levere byggesøknad. En byggesøknad er en søknad om utvikling.

2 Røros kommune må i samarbeid med Husbanken eller lokale banker få på plass garantiordninger for de som har orden på sin økonomi men som likevel mangler topplånfinansiering. Dette er svært viktig for etablerere.

3 Skole og barnehagetilbudet må opprettholdes. Når punkt 1 og 2 er på plass tror Røros Venstre at den negative trenden vil snu og at antall barn i skole og barnehage vil stige. 

Andre momenter for å opprettholde dagens skolestruktur: Vi har lært av coronapandemien at god avstand og små elevgrupper er viktig for å hindre/begrense smittespredning. At alle 3 skolene driftes, er svært gunstig smittepolitikk og det gir mulighet for elevflytting ut av Røros sentrum viss ønskelig.

Venstre gikk til valg på at vi ville opprettholde dagen skolestruktur så lenge det ikke er faglig uforsvarlig. Utfra framlagt fagrapport er ingen faglig uforsvarlighet dokumentert. Vi tar et bevisst valg om å bruke relativt mere penger på oppvekst enn på pleie og omsorg enn det sammenlignbare kommuner gjør fordi vi mener grendeskoler er viktige. Fra 2025 er kravene til lærerkompetanse økt. Lærere som ikke har tatt nødvendig etterutdanning får etter 25 ikke fast lærerstilling, men beholder jobben så lenge det ikke kommer søker med innfridd formalkrav. Skolen blir ikke nedlagt viss formalkrav mangler, men det er sjølsagt ønskelig at faglige kompetansekrav er innfridd i alle fag. Vi antar at aktuelle lærere tenker som oss og løser dette.

Oppvekstreform til beste for barn og unge?

Om ett år trer en viktig reform i kraft. For å lykkes må dette involvere langt flere enn barnevernet.

Kronikk av: Oppvekst- og velferdsdirektør Erik Stene og fylkeslege Jan Vaage

«Jeg lurer sånn på hvordan det går med fotballaget mitt» sa Magnus da vi møtte ham for en tid tilbake. Magnus er åtte år og måtte flytte 150 mil da moren ble alvorlig psykisk syk og ikke kunne ta vare på ham. Hadde alle rundt Magnus strukket seg litt mer, kunne han kanskje fortsatt ha bodd i nærmiljøet sitt og spilt på det samme fotballaget. 

Akkurat nå står vi overfor en reform som fører til at kommunene må betale en høy pris, bokstavelig talt, om ikke barn som Magnus får den hjelpa de trenger. Reformen er omtalt som barnevernreformen og iverksettes fra 1. januar 2022. 

Vi vil ta til orde for at dette er en reform som angår oss alle, ikke minst de som har ansvar for eller møter barn og unge som en del av sin hverdag.  

I Trøndelag er det 79098 barn og unge som går i barnehage eller i grunnskolen. Det er godt for de fleste å vokse opp her hos oss i Trøndelag.
Noen har sagt det skal en hel landsby til for å oppdra et barn. Sånn er det i Trøndelag også. Barn omringet av voksne som bryr seg øker muligheten for en trygg og god oppvekst, mestring og et godt liv både på kort og lang sikt. En viktig forutsetning for at våre barn skal klare seg selv som voksne.

Pandemien som slo inn over oss i vår har vist oss hvor viktig det er at vi som samfunn klarer å holde barn og unges behov og situasjon høyt oppe på agendaen. Det glapp litt i starten, hvor nedstengingen påførte barn og unge økte utfordringer. Særlig gikk det ut over de barna som trenger hjelp og støtte aller mest. Derfor er det nå tydelig presisert at barn og unge skal oppleve lav tiltaksbyrde. Det er viktig. Ja, vi vil si at det kan være livsviktig. 

I 2019 fikk rundt 2500 barn i Trøndelag hjelp fra barnevernet, en hjelp de fleste er fornøyde med! Dette er barn som vi som samfunn spesielt skal ta vare på, og gi nødvendig hjelp, støtte og beskyttelse. 

Stortinget har tydeliggjort dette gjennom å vedta den nevnte barnevernsreformen. En reform som, navnet til tross, handler om langt mer enn barnevern. 

Enkelt sagt handler den om at vi skal gi barn og familier god, helhetlig og nyttig hjelp til riktig tid. Dette vil forebygge at utfordringene vokser seg større, og at barn, i ytterste konsekvens, må flytte fra familie, venner, fotballaget og lokalmiljøet der de vokser opp. Vi skal fortsatt beskytte barna, og noen ganger må barn flytte ut av farlige og uforsvarlige omsorgssituasjoner. Hovedregelen skal da være at man skal finne muligheter i familie og nettverk – omgivelser som er kjente og trygge for barnet fra før. 

Barnevernreformen handler om overføring av faglig og økonomisk ansvar, fra stat til kommune. Samtidig tydeliggjør reformen først og fremst at vi alle har og tar et ansvar. Skal vi lykkes er det derfor ikke tilstrekkelig å kalle dette en barnevernreform, for reformen handler om mye mer enn barnevernet, og at hele Trøndelag må til for at vi skal lykkes.

Reformen handler om overføring av faglig og økonomisk ansvar, fra stat til kommune, men reformen tydeliggjør først og fremst at vi alle har et ansvar. Skal vi lykkes er det derfor ikke tilstrekkelig å kalle dette en barnevernreform, hvor en feilaktig på grunn av begrepet – får inntrykk av at dette er en reform som gjelder kun barnevernet. 

For å lykkes med reformen, må barnets landsby bestå av langt flere enn barnevernet. Barnehagen, skolen, helsetjenesten, fritid og frivillige må alle spille på samme lag – barnets lag. Da må barnet involveres, og løsninger skapes sammen. Det er for lett å skyve på eller fraskrive seg ansvar, ofte med det resultat at barn og familier ikke får den samlede hjelpen de trenger og som er nyttig. Stykkevis og delt er utmattende og til liten nytte i slike situasjoner. Vi må gå vekk fra stykkevis og delt, til helhet. Heldigvis har noen kommuner begynt å samordne tilbudene til utsatte barn og deres familier med en dør inn.

Reformen trer ikraft fra årskskiftet 2022. Det krever at kommunene generelt, og kommunens ledelse spesielt, tar forebygging og tidlig innsats på alvor. Noe annet vil få omfattende konsekvenser, for barna, men også økonomisk for den aktuelle kommune.  

Trøndelag vil, som mange andre regioner, ha stort behov for arbeidskraft og kompetanse i fremtiden. Ja, på mange områder vil det kunne bli betydelige underskudd på arbeidskraft. Dagens barn og unge er fremtidens viktigste ressurs enten det er i det offentlige sin tjeneste eller i det private næringsliv. Det hjelper ikke med vekst og kapital om vi ikke har gode hender eller kloke hoder. 

Skal Trøndelag vinne kampen om arbeidskraft og kompetanse, må vi også bli best på god oppvekst for alle barn. Barnefamilier som ønsker å flytte til Trøndelag fordi det er den beste plassen for barna å vokse opp, gir gode fremtidsutsikter for hele Trøndelag. 

Det er dermed i alles interesse at vi lykkes med reformen, da må vi ha hele landsbyen med på laget. Kom igjen Trøndelag; la oss starte med å definere dette som en oppvekstreform. 

Erik Stene og Jan Vaage

Pasienter og pårørende må medvirke mer

Kronikk av: Kenneth Ledang, seniorrådgiver hos Fylkesmannen i Trøndelag

Tjenestetilbudene innen helse og omsorg må i langt sterkere grad enn i dag reflektere behovet og forventningene som pasienter og pårørende har.

Fylkesmannen har som ett av sine oppdrag å stimulere helse- og omsorgstjenestene til å ta i bruk verktøy for innhenting av brukererfaring og brukertilfredshet og at brukermedvirkning ivaretas i lokal tjenesteutvikling. 

Den løsningen som mange velger er spørreskjema som fylles ut én gang pr. år og sendes til ledelsen. Sjelden eller aldri kommer resultatene tilbake til tjenesteutøverne og pasientene, eller blir brukt til konkret forbedringsarbeid. Organisasjoner som nyttiggjør seg brukernes erfaringer på en mer systematisk måte kan vise til økt effektivitet og bedre kvalitet på tjenestene.

For å nå målet om økt brukermedvirkning i helse- og omsorgstjenesten, må kvaliteten, frekvensen, relevansen og systematikken på brukerinvolveringen økes. 

Kommuner og HF bør bygge opp et transparent system for brukerinvolvering, både på individ, gruppe- og systemnivå. Brukerinvolveringen må gå tydelig frem av kommunens kvalitetssystem. Hvor ofte skjer det? 

Kvalitetssystemet bør inneholde en systematisk oversikt over teori, metoder og ressurser som gjør det enklere å bringe inn brukererfaringene. Et kvalitetssystem som innbefatter dette, vil senke terskelen for å involvere brukere.

Målet må være at tjenestetilbudene i langt sterkere grad enn hva tilfellet er i dag reflekterer behovet og forventningene pasienter og pårørende har. I dag skjer dette i alt for liten grad. 

Hvordan gjenspeiles behovene og forventningene brukerne har i det kommunale planverket? Hvordan sikres at behovene og forventningene gjenspeiles i den praktiske utforminga av de kommunale tjenestetilbudene?

Kommunene bør ha en mer aktiv holdning til rekruttering og opplæring av brukerrepresentanter, slik at de kan bidra med relevante erfaringer. I denne opplæringen må brukerne få tilstrekkelig informasjon om kommunale planstrategier, slik at de har mulighet for å sette seg inn i hvordan fremtidige løsninger vil påvirke pasienter og pårørende. Brukerne må involveres i alle stadier i forbedringsprosesser. 

Høsten 2019 fikk «Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling» (KBT) godkjent en egen fagskoleutdanning for erfaringskonsulenter på 60 studiepoeng. I høst kom de i gang med undervisningen. Ca 40 studenter er nå i gang med opplæring om blant annet etikk, recovery og hvordan de kan bruke sine egne erfaringer i jobber innen helse og rus. 

Det må etableres ulike metoder for innhenting av brukererfaringer, tilpasset ulike brukergrupper. Det må også gis tilbud om bistand i forbindelse med innhenting av brukererfaringer i form av for eksempel intervjuer eller fokusgrupper. 

Innsamling av pasienter/pårørendes, og eventuelt ansattes, erfaringer til bruk i systematisk forbedringsarbeid kan gjøres på mange forskjellige måter og ved bruk av ulike verktøy:

  • Fokusgruppeintervju med eller uten opptak av lyd/bilde
  • Spørreskjema
  • Intervju
  • Fortellinger
  • Brukere som intervjuer andre brukere
  • Brukere som videofilmer egne pasientforløp og kartlegger sårbare/utsatte punkter
  • Brukere og ansatte lager flytskjema over pasientforløp sammen

HISTORIKK: REINEIERS EIENDOMSRETT; PRIVAT – OFFENTLIG – KOLLEKTIVT

Kronikk av Merika Jonassen 

I en stor reinflokk vil det alltid finnes heløringer (umerket) selv om man gjør så godt man kan for å få merket alt til rette eier, som betyr at kalven merkes i simlas merke. 

De første regler om behandling av umerket rein kom i 1898 hvoretter det ble bestemt at «nomadiserende lap» som «kommer i besiddelse av tamren over 9 måneder gammel, der er umerket eller bærer et merke, hvis eier ikke vites», skal han være forpliktet til å bevokte dyret og melde funnet for lensmannen innen en viss frist. Hvis det melder seg en eier som «kan godtgjøre sin rett på sådan måte som findes fyldestgjørende av den lensmand, som har mottatt anmeldelsen», skal dyret utleveres eieren mot at han betaler finneren en godtgjørelse. Hvis rette eier til tross for anstrengelser ikke meldte seg, så tilfalt restbeløpet etter fradrag for utgifter statskassen. 

Bestemmelsen var lite praktisk utformet, og kom etter det jeg vet, ikke til anvendelse. 

Målsetningen var likevel at dyret ikke skulle gå tapt for rette eier. 

Ny reindriftsloven ble vedtatt 1933. Her ble det bestemt at umerket rein skulle selges til inntekt for reindriftsfondet. Pengene skulle plasseres i Sparebank som for «umyndiges midler». 

Eiendomsretten til umerket rein var fremdeles i behold år 1938. Dette ble understreket av Høyesterett i en straffesak 03.09.1938 som utspant seg i Gildeskål i Nordland. Reineier kunne ikke straffes for underslag for å ha slaktet egen rein som var umerket. 

Reineierne i sør mente at så lenge det gjaldt egne dyr, så ville en eierovergang til et statlig fond innebære en grunnlovsstridig forvaltningsakt som ikke gav noen sikkerhet for at de som faktisk eide dyrene, fikk nyte godt av fondet i forhold til det antall dyr de eide (som var innskutt risikokapital). Praksis i sør var å anvende utbyttet fra salg av umerket til å betale erstatninger til bøndene m.m. Det som ble igjen ble fordelt etter reinantall. Reineierne mente dessuten at det var feil å sammenligne dem med de «umyndige». 

Et tidsskifte skjedde ca 1946. Distriktene var tilflyttet av en rekke samer som ikke hadde vært reineiere. Disse hadde vært utstillingssamer rundt i Europa og i Amerika og gjetere for tamreinlagene. Smaken på fellesmidlene begynte med krav om godtgjørelse til de som satt i distriktsstyrene. De reineiere som eide mer enn 75% av flokken motsatte seg den type utbetalinger og argumenterte med at godtgjørelse ikke passet til pliktige ombud. 

De virkelige eierne var svært tilbakeholdne i forhold til kravet om å betale fellesmidlene til et statlig fond. Dette til tross for at lappefogd Galaaen, Røros, i rundskriv 1948 slo fast at det var en absolutt plikt å innbetale utbyttet fra salg av umerket rein til fondet. Lappefogden tilføyde at den som overtreder påbudet ville «uten persons anseelse bli forlangt tiltalt og straffet» etter bestemmelsene om underslag. Reineierne nektet å etterkomme ordren. 

Straffesak ble innledet våren 1949. 

Det kom til forhandlinger. Reineierne gikk med på en midlertidig ordning som utsatte straffesaken. Etter konferanse høsten 1953 i Landbruksdepartementet kom det til enighet med fylkesmannen at straffesaken burde henlegges, og at tvisten i stedet ble avgjort i et sivilt søksmål om hvem som var rett eier til heløringene – staten eller de private. 

Stevning for herredsretten i den sivile saken ble tatt ut 20. januar 1954. Saksøker var Reindriftsfondene. Reineierne fremmet ingen prosessuell innsigelse mot at fondene ble behandlet som en enhet enda det i realiteten var tre fond, ett for hvert distrikt. 

Herredsretten konkluderte med frifinnelse. Rettmessige eiere var reineierne. De var ikke umyndige. Reineierne kunne forvalte pengene selv. 

Staten anket. Det skjedde endringer på reineiersiden. Et reinbeitedistrikt gjorde ikke lenger krav i ankesaken. Små-reineierne trakk seg idet de var enige med staten at pengene måtte inndras til et fond. 

Ny behandling i lagmannsretten førte til seier for staten v/ reindriftsfondene. 

En dommer dissenterte. Han la vekt på Høyesteretts uttalelse 1938 der det slås fast at samene er eiere av all umerket rein – heløringene – og at de fritt kan råde over dem på samme måte som merket rein. Han pekte på at lappefogdens passivitet var symtomatisk for hans manglede rett til å gripe inn og kreve pengene til embetet. 

Begge parter anket. Saken ble behandlet av Høyesterett høsten 1960 som etter en 3-2 avgjørelse i favør staten kom til at utbyttet fra heløringer tilhørte staten v/ fondet. Mindretallet støttet den dissenterende dommer i lagmannsretten og avgjørelsen 1938. 

1960-dommen utgjorde et tidsskille. 

Maktbalansen i distriktene ble vesentlig endret. Hvert distrikt hadde hvert sitt fond. Forvaltningen av fondene gikk fort over til å bli en form for kassesystem, men nå med nye reineiere som styrte med flertallsmakt. 

Staten har senere forsterket 1960-dommen med lovendring 1978 hvor det i klartekst slås fast at rein som ikke er merket innen fristen, blir «det offentliges eiendom» 

(R § 16). 

Ny endring kom med reindriftsloven 2007 §§ 33 og 36. Utbyttet skal nå tilfalle «distriktet» og forvaltes i indre selvstyre. Det blir for langt denne gangen å komme inn på virkningene av et slikt pålegg. Avgjørende blir hvem sitter i distriktsstyret og har hånd om kassen. Det blir i alle fall lett å tilgodese egne og holde konkurrenter utenfor. Det åpnes for myndighetsmisbruk. Bestemmelsen kan også virke inn på resultatet kalvemerking idet det kan bli av interesse å skape heløringer. I forlengelsen her ligger det forhold at kassene er skattefrie (skatteloven § 2-32). 

Jeg venter i spenning på Sametingets forslag, neste lovendring – og ikke minst praksis. 

Røros, 11.09.20 

Merika Jonassen 

Tidligpensjonist/ pensjonistreineier UW11 

Samisk kulturarv – til glede og besvær?

 Kronikk av Rådsmedlem Henrik Olsen (NSR) – Prinsipper for Sametingets museumspolitikk         

Vi er mange i Sápmi som venter spent på at våre kulturhistoriske gjenstander skal komme tilbake fra hovedstaden. Dette er nemlig målet med prosjektet Bååstede – tilbakeføring av samisk kulturarv fra Norsk Folkemuseum og kulturhistorisk museum i Oslo til de samiske museene. På spørsmål om når dette skal skje, er svaret dessverre at det handler om økonomi, og at vi derfor ikke vet når det kan skje. Det er ubehagelig å måtte svare sånn. Både de samiske museene og deres publikum fortjener bedre. Det er ubehagelig fordi vi ikke får se vår egen kulturarv som har vært borte i flere generasjoner, og det er ubehagelig fordi vi samtidig ser at det bevilges midler til norske museer og andre virksomheter, mens det samiske samfunnet ikke får ta del av denne generøsiteten. Oppfølgingsspørsmålet – til meg selv og andre – er derfor om vår kulturarv oppleves som noe som er til besvær.   

Tittelen i kronikken referer til artikkelen Selvbestemmelse til besvær, i fagtidsskriftet Museumsnytt (nr. 2-2019) som viser til at de samiske museene har blitt hengende økonomisk etter de norske museene, og at både Kulturdepartementet og fylkeskommuner ikke har fulgt opp sitt ansvar for at det samiske folk skal kunne forvalte egen kulturarv.  

Jeg er stolt over våre samiske museer som er viktige institusjoner ikke bare i Sápmi, men også i inn- og utland. De gjør en god jobb på tross av de økonomisk dårlige vilkårene. Jeg er imponert over den rollen de tar som samfunnsutviklere, der de deltar aktivt i samfunnsdebatten. De har et vell av aktiviteter som går utenfor det vi kaller tradisjonell museumsvirksomhet som omfatter arbeid med gjenstander og utstillinger. Dette samfunnsrolleperspektivet er noe av det jeg ønsker å utfordre museene enda mer på, og som danner utgangspunkt for saken Prinsipper for Sametingets museumspoltikk som skal behandles av Sametingets plenum nå i august. Prinsippdokumentet skisserer en rekke utfordringer og målsetninger for de samiske museenes faglige utvikling. 

Andre temaer som tas opp i prinsippdokumentet er økt fokus på digitalisering og digital formidling, mer formidlingssamarbeid med det samiske kunst- og kulturfeltet, og viktigheten av god språklig kompetanse og språkteknologisk infrastruktur. De samiske museene har allerede god kompetanse innen samiske kulturminner og immateriell kulturarv, av mange også kjent som árbediehtu og tradisjonell kunnskap. Dette er også et felt som bør utvikles. 

Vi ser at kunstsamlingene ved de samiske museene vokser i omfang. Det jobbes med å bygge Samisk kunstmuseum i Karasjok, og når bygget er ferdig vil det gi faglig tilfredsstillende forhold for arbeid med kunstsamlingen. Det vil også lette samarbeidet med nasjonale og internasjonale kunstinstitusjoner. Kunstmuseet vil være en ressurs for de andre samiske museenes arbeid med samisk kunst, og i den forbindelse må vi se nærmere på en hensiktsmessig organisering av et slikt kunstsamarbeid. 

Det er ikke bare det samiske samfunnets ansvar å dokumentere og formidle samisk kunst og kultur. Også norske institusjoner har et slikt ansvar som en del av sin samfunnsrolle og samfunnsoppdrag. For at nasjonale og regionale institusjoner skal utføre dette ansvaret på en god måte er det ønskelig med samisk representasjon i styrene.

Etter mange års planlegging er det sørsamiske museet Saemien Sijte i Snåsa nå under bygging, og skal stå ferdig mot slutten av 2021. Denne utviklingen vil bety mye for det sørsamiske området og regionen generelt. Men fremdeles er det et stort etterslep i behovet for egnede bygg i Sápmi, derfor håper vi at bygget for det samiske nasjonalteatret Beaivváš realiseres snart. 

I 2021 skal en ny stortingsmelding om museer legges fram. Her må fylkeskommunenes økonomiske ansvar overfor de samiske museene bli tydeligere. Om meldingen foreslår opprettelsen av en museumslov, må loven sikre det samiske samfunnets rett til å forvalte egen kulturarv på egne premisser og med tilstrekkelige rammevilkår. Sametingets politikk på museumsfeltet er tuftet på prinsippet om at samer har rett til å eie og forvalte egen kulturarv som en del av urfolksretten. Sametinget i Norge jobber også i et allsamisk perspektiv, med felles utfordringer og mål for samisk kulturarv i samarbeid med sametingene i Sverige og Finland.  

I arbeidet med å utvikle de samiske museene faglig og organisatorisk ser jeg også fram til et godt samarbeid med de samiske museene, Samisk museumslag, Kulturrådet, fylkeskommuner og Kulturdepartementet. 

Samarbeidet som ligger i Bååstede-prosessen kan bli et foregangseksempel for lignende saker utenfor Sápmi. Per i dag befinner vi oss i en kartleggingsfase der vi jobber med å få oversikt over hvilke samiske kulturhistoriske gjenstander som befinner seg i utlandet. Vi er særlig opptatt av seremonielle gjenstander som trommer, og vil arbeide for at disse blir tilbakeført. Bååstede er begynnelsen på en prosess der vi på sikt kan forvalte og formidle vår egen kulturhistorie på våre egne premisser.