229 elever er tatt inn ved Røros vgs neste skoleår, fordelt på alle utdanningsprogrammene. Hvis alle ender opp med å takke ja til skoleplass er det en økning fra skoleåret 2023-2024 på 41 elever. Noen av søkerne fra andre fylker, kan ha fått tildelt skoleplass i eget fylke, og kan dermed velge mellom to tilbud. Full oversikt over hvor mange elever det blir, vil være klart etter andreinntaket 29. juli. Noen elever har kommet inn på Røros som andre eller tredje ønske, og det er litt usikkert om de ender med å takke ja til skoleplassen.
Slik fordeler elevene seg slik det ser ut etter førsteopptaket:
Kommunestyret har i dag vedtatt at investeringsbeløpet for Rørosbarnehagene økes til 176,1 millioner kr inklusive mva. Nettobeløpet på 34,9 millioner finansieres med økt låneopptak. Vedtaket skal legge til rette for at Røros kommune vil ha fått på plass to nye sentrumsbarnehager om kort tid. Da vil den midlertidige brakkeløsningen i Sundveien bli fraflyttet.
Ekstrabevilgning kommer i en situasjon der kommunen allerede sliter med store låneopptak, merforbruk og store likviditetsproblemer. Byggene pengene går til er allerede vedtatt bygd, og barnehagen Hengfonna i Vola vil bli tatt i bruk i oktober.
Byggingen på Ysterhagaen venter på fredigstilling av reguleringsplanen, som tidligere i dagen møte gikk igjennom andre gangs behandling.
Utredning av nye barnehager i Røros og plassering av disse har vært en omfattende prosess hvor flere ulike varianter med både størrelser og plassering har vært tema for drøfting i politiske utvalg og kommunestyret.
I sak 37/21 vedtok kommunestyret å bygge 2 seksavdelings barnehager med plassering i Vola og Ysterhagaen. Utbyggingen er bestemt i to trinn, hvor barnehage i Vola bygges først og i Ysterhagaen påfølgende år
I ettermiddag forteller Anna og John Arne Langen sin historie i et åpent møte i Verket på Røros. Det er Anita Galåen og H.E.G. IL som har tatt initiativet til møtet, som arrangeres i samarbeid med Frivillighetssentralen Røros og Rørosbanken.
I tillegg til at familien Lundquist Langen forteller sin sterke historie, blir det foredrag ved kaptein John Hammersmark fra Kompani Lauritsen.
Arrangementet er gratis, og åpent for alle. Inntektene fra kiosksalg og bidrag går til arbeidet med MOT på ungdomsskolen, og ABC for god psykisk helse på Røros Videregående skole.
Motto for møtet er å se seg selv utenfra og andre innenfra.
Martin Løvø blir ny rektor ved Røros videregående skole.
Løvø overtar som rektor ved Røros videregående skole etter Hilde Knutsen, og starter i jobben 27. august. Martin Løvø kommer fra stillingen som oppvekstsjef i Os kommune. Løvø har lang ledererfaring og har vært i ulike lederstillinger siden 2004.
Løvø er utdannet allmennlærer og har solid videreutdanning innenfor ledelse.
– Vi får en ny rektor som kjenner fjellregionen godt. Martin Løvø har en allsidig og bred erfaring innen oppvekstsektoren. Jeg er trygg på at Røros videregående skole vil få god nytte av Martin sin kompetanse i årene framover, sier Maria Tanem Møller, seksjonsleder for skoleutvikling i Trøndelag fylkeskommune.
Isak V. Busch (Ap) og varaordfører Christian Elgaaen (SV). De to partiene de representerer utgjør et suverent flertall i kommunestyret med 15 av 27 representanter.
Saken om nedleggelse av Glåmos skole nå, illustrerer en av politikkens mindre tillitsvekkende sider. Et vedtak i en sak gjelder bare frem til neste vedtak. Garantier om fredning i et politisk vedtak, kan være lite verdt. Saken kommer opp nå, som en spin-off i en sak, som handler om oppfyllelse av kravene som er satt i en lærernorm for alle kommunens elever.
De sist ansatte lærerne ved Røros skole, vil om dette vedtas, ha stor usikkerhet rundt om de får fortsette i jobben. I forslaget fra Kommunedirektøren varsles en prosess med de ansatte fortsetter etter et eventuelt nedleggingsvedtak, og følger arbeidslivets spilleregler.
Det vil si at om nedbemanning ikke skjer ved frivillig avgang, blir det oppsigelser. Da vil lærere ved Røros skole med kort ansiennitet være svært utsatt, siden flere lærere ved Glåmos skole har lang ansiennitet. Uten kutt i antall lærerstillinger vil det ikke være noe å spare på å legge ned skolen i Glåmos.
Det følger også kostnader ved en nedleggelse. Et tilskudd innført av den sittende foreningen til små skoler, vil naturlig falle bort om Glåmos skole legges ned. Det vil også bli en økning i kostnadene til skoleskyss.
En annen økonomisk faktor som ville kunne slå hardt tilbake på Røros kommune, er inntektssystemet for kommunene. Med det systemet som gjelder nå, er mye av overføringene til kommunen knyttet til antall barn i skolene. De rikeste kommunene er kommuner med en ung befolkning og mange elever i skolene. Skole eller ikke skole på Glåmos vil kunne være en avgjørende faktor for småbarnsforeldre for om de bosetter seg der. Er det ikke skole på Glåmos synes Os som en bedre løsning. Os ligger ikke så mye lengre unna Røros, og der er det skole. En nedleggelse av Glåmos skole vil være en gave til Os kommune.
Nå er regjeringen inne i en prosess om å endre inntektssystemet for kommunene. Det er ikke kjent i detalj hvilke endringer som kommer, men av det som er kjent, ser det ut til at Røros er en av kommunene som vinner på det nye systemet, og at Frøya kommune er den kommunen i Norge som taper mest. Senterpartiet arbeider i regjering for at det skal ligge flere belønninger til de kommunene som holder liv i bygdene. Detaljene i dette er ikke kjent, og heller ikke om det er et flertall på Stortinget for et nytt inntektssystem.
Torsdag får vi svar på om siste skoledag i juni, blir siste skoledag for alle ved Glåmos skole.
16 personer har i seks uker gått et pelssømkurs i Malung i Sverige, der de har sydd pelser til sine bunader. I dag besøker kurset Rørosmartnan i sine selvsydde pelser. Kurset ble ledet av Täpp Lars Arnesson. Draktpelsene er sydd med gammel tradisjon fra ulike steder i Dalarna.
– Nu klär vi oss fint och njuter av Röros marknad under tisdagen, sier kursdeltaker Glädje Maria Olsson. Hun bor i Orsa der finnes det en spesiell modell på pelsen som hun har kopiert og sydd.
Eva Karlsson er også kursdeltaker, hun har sydd pels til sin Malungsdrakt. Selv om Glädje Maria og Eva har gått på samme kurs har de sydd ulike modeller.
Noen kursdeltakere har gått på kurset tidligere og allerede sydd en pels, i år har de sydd kjoler av geitskinn.
Kurslederen har jobbet med drakter og kleshistorie i mange år. Han har samlet informasjon både fra Malung og Dalarna. Han har også jobbet på Skansen i Stockholm og samlet informasjon fra der. Han hadde mønster og informasjon til kursdeltakerne.
I dag håper kursdeltakerne at folk legger merke til dem og synes at de har fine pelser på.
– Vi er så stolte av våre pelser, sier Glädje Maria og Eva. De synes det er fint å besøke Rørosmartnan for der er det tradisjoner og litt gammeldags. Da passer pelsene perfekt.
På sitt martnasbesøk skal de blant annet få med seg åpningsseremonien. Og de skal ta masse bilder.
Maajja-Krihke Bransfjell satt i panelet i en debatt om sannhet og forsoning regi av Folkeakademiet Røros på Røros bibliotek i går kveld. Der ble sannhetskommisjonens rapport, med blant annet dokumentasjon på bortføring av sørsamiske spedbarn fra foreldrene diskutert. Det er en del av fornorskingsprosessen som har satt dype spor i sørsamiske familier. Det gjorde sterkt inntrykk på henne å høre om det som rammet hennes nære slektninger i to tiår på 1800-tallet finansiert av Stortinget etter initiativ fra presten.
Fortsatt byr livet på på tøffe utfordringer for unge sørsamer, som ofte føler at de må rettferdiggjøre sin egen eksistens og kultur i hverdagen.
Maajja-Krihke Bransfjell intervjuet av Tore Østby.
Maajja-Krihke Bransfjell er 23 år gammel. Hun er student, sitter i NSR-nourat-styret og i NRL lokallag. Hun vokste opp i en reindriftsfamilie i Brekken, og bor i Brekken. Hun skriver for øyeblikket master i sørsamisk ved sørsamisk lærerutdanning ved Nord universitet.
Røros kommune har rapportert et mindreforbruk på 10,7 millioner innen oppvekstsektoren i regnskapsåret 2022. Årsaken til dette mindreforbruket kan tilskrives to hovedfaktorer: inntektsføring av store integreringsmidler hos Røros læring- og veiledningstjeneste på slutten av året og lavere utgifter til sosiale stønader hos NAV enn forventet i budsjettet.
Imidlertid har man også observert en tendens til økte utgifter hos NAV mot slutten av året, og denne trenden ser ut til å fortsette inn i 2023. Selv om både Røros skole og Røros barnehage har rapportert merforbruk, blir dette veid opp av mindreforbruk i andre deler av oppvekstsektoren.
En av hovedårsakene til merforbruket innen skole og barnehage er reduserte brukerbetalinger for skolefritidsordningen (SFO) og betydelige kostnader knyttet til fravær og vikarutgifter innen barnehagene. Røros skole og barnehagene har i lengre tid slitt med å holde seg innenfor budsjettrammene.
– Det er viktig å understreke at mindreforbruket innen oppvekstsektoren ikke skyldes at budsjettrammene har vært for store. Skolene og barnehagene står overfor betydelige utfordringer med dagens økonomiske rammer, skriver Røros kommune i sin årsmelding.
Videre er NAV og barnevernet virksomheter som i stor grad er avhengige av hendelser og omstendigheter. Dette betyr at de har begrenset kontroll over timingen og omfanget av kostnader. Det innebærer at en virksomhet kan ha betydelig mindreforbruk ett år, mens den påfølgende år kan oppleve merforbruk uten at den underliggende driften har endret seg vesentlig.
Det mest markante positive avviket i regnskapet for 2022 kommer fra Røros læring- og veiledningstjeneste. Denne tjenesten mottar og bruker integreringstilskudd for bosetting og andre tjenester til bosatte flyktninger. Det høye antallet flyktninger som ble bosatt mot slutten av året, resulterte i utbetaling av integreringstilskudd for hele året i 2022. Imidlertid vil hoveddelen av integreringsløpet og tilhørende utgifter forekomme i 2023. Dermed har inntektene blitt bokført i 2022, mens en betydelig del av utgiftene vil bli påløpt i 2023.
Røros kommune sitt årsregnskap skal behandles i kommunestyret 25. mai.
Før var det avgjørende hvilken bydel du kom fra og hvilken side av Hyttelva du bodde på. Kom du fra gate-sida var du hitabekking og kom du fra den andre sida var du bortabekking.
Vi har samlet historier fra en tid hvor oppveksten var mindre foreldrestyrt, da bydelen du vokste opp i hadde alt å si. En tid da du helst ikke skulle ferdes alene over Hyttelva, eller til en bydel du ikke selv kom fra. En tid hvor det foregikk organiserte gatekamper mellom bydelsgjenger.
Stammefeider og bydelstilhørighet
Noen mener at stridighetene mellom bekkingan stammer fra de årlige fotballkampene som ble arrangert på 50-tallet, hvor det var ett lag fra hver side av elva. Andre mener at det ikke hadde noe med fotball å gjøre i det hele tatt, selv om flere innrømmer at de mer enn villig lot seg rekruttere til idretten for å fortsette feidene mot bydelsfiendene sine der.
Hitabekking Terje Elven husker at bydelene var strengt inndelt som små lokalsamfunn. Det var egne matbutikker på Haugan, Stormoen og Flanderborg, og gjengene holdt seg som regel til hver sine nabolag.
Elven husker også stammekrigene mellom nabolagene, selv om han var for ung til å ha vært med på det selv, men forteller at de var preget av gatekampene i oppveksten.
– Det var ikke så mange gatekamper, men det ble jo organisert noen ganger og da var det knallharde kår. Gatekampene var alvorlige. Der slo de folk til blods. Det var krig, og ikke noe sånn lekeslåssing, forteller Terje.
– Faren min, som er født i 1920, har fortalt at da han var ung fikk gataingan, hagaingan og stormoingan fritt leide på Haugan bare én kveld i året, og det var julaften, da de skulle til kirka. Alle de andre dagene ble de tatt til fange hvis de beveget seg inn på Haugan. Så var det oppi Sjøbakken-området at de hadde vanvittig med sånne snøfengsel hvor fangene ble plassert, også hadde de vakter, sier han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Tre gutter med lekegevær 1945. Illustrasjonsbilde. Foto: Olsen, Iver/Rørosmuseet. Digitaltmuseum.no)
– Jeg visste ikke engang hva stormoinger var
Tor Aunmo er stolt bortabekking og nerhagaing og kan godt huske flere bydelskriger og stammefeider fra oppveksten på 60-tallet.
– Det var kamper både på Skansen og Ulvstugguhaugen. Det ble ofte avtalt at vi skulle slåss på den og den dagen. Jeg var ikke gammel nok til at jeg var med og planlegge det, men jeg var jo med som kriger. Under noen stammefeider ble vi faktisk utstyrt med køller og utstyr på Flanderborg og så gikk vi til krig mot bortabekkingan. Og det var ordentlig slagsmål altså. Det var ikke noe kjære mor der, forteller Aunmo.
– Det følger deg gjennom livet om du er hitabekking eller bortabekking, og jeg bærer det med stolthet. Det er borte alt det her nå, ungdommen vet ikke hva det er for noe, forteller han.
På den tiden var det ikke uvanlig å holde seg til sin egen stamme og ha mindre kjennskap til de andre nabolagene. Som både bortabekking og nerhagaing hadde Tor flere bydelsfiender å passe seg for, og husker at de måtte trå varsomt når de skulle utenfor sitt eget territorium.
– Vi måtte jo passe oss hvis vi bevegde oss på Øverhaga-området, da måtte du helst være to, for det var fort gjort at du kunne få juling. Jeg visste ikke engang hva stormoinger var før jeg begynte på skolen, jeg hadde bare hørt om dem. Det var jo en egen stamme det og, forteller han og fortsetter.
– Jeg husker første gangen jeg var i gata. Vi sykla en gjeng til Flanderborg, og der stoppa vi og kikka oppover gata. Derfra sykla vi videre til gata, men da turte vi ikke mer, så da snudde vi, humrer krigeren fra Nerhagaen.
Nerhaga-gjengen på Skrap stadion på Øverhagaen. Tor Aunmo nederst til venstre med caps. Foto: Privat
Hagleskudd og luftgevær
Arne Carlsen bodde på Fladerborg og var bortabekking. Carlsen forteller at det ikke var så ofte det var kamper, men det hendte seg at noen planla at det skulle foregå noe, så da samlet de seg, mannet seg opp og tok seg over elva.
– Det var såpass ille at når vi var en seks-sju år så turte vi ikke å gå over brua nei. Jeg var mye involvert i det i den tida der, og vi hadde flere slagsmål. Slegghaugan var jo en yndet plass å slåss, og oppå Røsteplassen. Det var ramme alvor, og det var jo faktisk så blodet rant noen ganger også. Jeg husker at vi bortabekkingan gikk sammen og skulle ta hitabekkingan, og da var vi over 30 og dem var sju, så det var et rått parti. Dem sprang inn i et hus og låste døra, men den fauk nå opp ja. Vi fikk no ti’æm te slutt, skryter Carlsen.
– Også hadde vi jo kamper med hagaingan og vi da, og havna som regel midt i skuddlinjen. Det hendte seg at vi ble enig med hagaingan, og da skulle vi ta gaterampen, sier han.
Arne innrømmer at det kan ha gått litt langt noen ganger, og han kan også huske at det har blitt avfyrt hagleskudd i forbindelse med gatekampene, men vanligvis var det andre våpen man måtte passe seg for.
– Hvis vi prøvde å sykle ut på Stormoen for eksempel, det var jo et vågestykke for da fikk du som regel ei luftgeværkule i baken, humrer bortabekkingen.
Stormoing og hitabekking Per Arne Gjelsvik forteller at stridighetene mellom bydelene ga seg utslag i fotballkamper, men også i kriger og stammefeider. Gjelsvik var del av en gjeng på cirka 15 stormoinger, og de hadde gataingan som sine bitreste fiender.
– Det handlet ikke så mye om bortabekkinga eller hitabekkinga, men mer om gatainga, stormoinga, hagainga og haugainga. Det var det som var oppdelinga først og fremst.
Gjengene var tett koblet sammen, og det var stor lojalitet innenfor gjengen på Stormoen. Det var de som var en to-tre år eldre enn meg som var lederne, men vi var lojale undersåtter, ler stormoingen.
Per Arne husker spesielt ett slag som skjedde rundt 1968, som kan ha vært inspirert av 68-ernes gatekamper i Paris.
– Slaget var planlagt lenge og vi brukte god tid på å forberede oss, blant annet med produksjon av våpen. Vi hadde en klar strategi: I krig handlet det om å være på offensiven og angripe, ikke vente på å bli tatt. Det store slaget sto rundt en gård i gata. Inne i gården hadde gataingan samla seg, og vi som sto utafor og lempa store steiner over gjerdet. Etter slaget var det flere som blødde, halta og fikk blåmerker. Til slutt ble noen av de eldre guttene til og med taua inn av politiet. I ettertid har jeg forstått at dette var alvorlige greier ja, nærmest ren voldsutøvelse med spett og spade, forteller Per Arne.
En gang hitabekking, alltid hitabekking
Stormoing og hitabekking Jon Høsøien husker at det var de som var eldre enn han som var mest opptatt av hitabekkinga og bortabekkinga, men selv har han fortsatt et klart minne fra den første gangen han var på besøk hos en bortabekking.
Jon hadde en eldre bror som var fryktelig opptatt av inndelingen, og som for bare noen år siden bebreidet Jon for å ha flyttet til feil side av elva.
– Så sent som sju-åtte år siden så flytta vi til et hus på Øya, og da ble broren min helt fra seg – Hva er det du tenker på? Bortabekking? Han kunne aldri tenke seg å være bortabekking, og at jeg da som var broren hans hadde funnet på noe sånt, det følte han var fælt, ja. Det er ikke mange årene siden, forteller hitabekking Jon Høsøien.
Flagg og ballonger var oppe da Glåmos barnehage feiret bursdagen sin, men hovedattraksjonen var en kunstutstilling som var åpen for alle.
Onsdag feiret Glåmos barnehage sin 30 årsdag med kunstutstilling. Kunst og kreativitet har stått i fokus det siste halve året og nå kunne ungene endelig vise frem alt de har jobbet med. Mange av de ansatte har vært med helt siden oppstart og i dag er det 16 barn i alderen 1- 6 år som går i barnehagen.
– I høst hadde vi en helt ny ledergruppe i barnehagen og vi brukte litt tid på å finne ut hvem vi var og hva vi ville holde på med. På januar fant vi ut at kunst og kreativitet er det vi vil holde på med. Alle de voksne tente like mye og vi har sett at ungene har vært veldig interessert, så da var det lett å velge det temaet, sier Siv Anita Sorken som er avdelingsleder ved Glåmos barnehage.
Mia og Ola overrekker gave fra SFO til barnehagen ved pedagogisk leder Annichen Juell Skaug. Foto: Ingvill Kaasin Montgomery
– Som du ser så har vi en produktiv gjeng. Vi har holdt på med mye forskjellig og jobbet med mange forskjellige materialer. Dette er en utstilling vi er veldig stolt av. Ordføreren var innom i dag og han sa han var imponert også, så det var artig, fortsetter Siv Anita.
Vilde Wierda Hasfjord viser stolt frem kunsten hun har laget av yoghourt korker og dopapir ruller. Foto: Ingvill Kaasin Montgomery.
– Siden barnehagen er et Miljøfyrtårn, så har vi hatt mye fokus på gjenbruk under dette prosjektet. Vi har samla yoghurtkorker, yoghurtbeger, doruller, steiner og vi har brukt betong i kunsten vi har laga. Vi har brukt andre materialer enn det man vanligvis bruker i en barnehage. Vi er opptatt av at de skal få prøve noe annet enn bare maling og tegning. Det har vært en lang kreativ prosess hvor de starta med tankeprosessen hvor de har brukt hele vinteren på å lage en ting. Det har vært veldig spennende, sier Annichen Juell Skaug som er pedagogisk leder.
Anniken oppfordrer til å være kreativ i sommer.
– Det er ikke så mye som skal til. Har man noen steiner, maling, lim og ellers det man har hjemme så får man gjort mye spennende. Det er viktig å slippe litt løs og ikke tenke på hva resultatet skal bli. Det er prosessen som er viktig, det lærer man masse av, forteller Annichen Juell Skaug.
Her er noen av kunstverkene barna i Glåmos barnehage har laget. Foto: Ingvill Kaasin Montgomery
Foto: Ingvill Kaasin Montgomery
Sverre William Wierda Hasfjord forteller ivrig hvordan han lagde slangekunsten.
– Jeg har brukt hønsenetting, avispapir, mel og vann. Da blir det hardt lim. Hvis du lar det tørke blir det til stein. Her har jeg laga bein, tagger og skjell.
