16 personer har i seks uker gått et pelssømkurs i Malung i Sverige, der de har sydd pelser til sine bunader. I dag besøker kurset Rørosmartnan i sine selvsydde pelser. Kurset ble ledet av Täpp Lars Arnesson. Draktpelsene er sydd med gammel tradisjon fra ulike steder i Dalarna.
– Nu klär vi oss fint och njuter av Röros marknad under tisdagen, sier kursdeltaker Glädje Maria Olsson. Hun bor i Orsa der finnes det en spesiell modell på pelsen som hun har kopiert og sydd.
Eva Karlsson er også kursdeltaker, hun har sydd pels til sin Malungsdrakt. Selv om Glädje Maria og Eva har gått på samme kurs har de sydd ulike modeller.
Noen kursdeltakere har gått på kurset tidligere og allerede sydd en pels, i år har de sydd kjoler av geitskinn.
Kurslederen har jobbet med drakter og kleshistorie i mange år. Han har samlet informasjon både fra Malung og Dalarna. Han har også jobbet på Skansen i Stockholm og samlet informasjon fra der. Han hadde mønster og informasjon til kursdeltakerne.
I dag håper kursdeltakerne at folk legger merke til dem og synes at de har fine pelser på.
– Vi er så stolte av våre pelser, sier Glädje Maria og Eva. De synes det er fint å besøke Rørosmartnan for der er det tradisjoner og litt gammeldags. Da passer pelsene perfekt.
På sitt martnasbesøk skal de blant annet få med seg åpningsseremonien. Og de skal ta masse bilder.
Maajja-Krihke Bransfjell satt i panelet i en debatt om sannhet og forsoning regi av Folkeakademiet Røros på Røros bibliotek i går kveld. Der ble sannhetskommisjonens rapport, med blant annet dokumentasjon på bortføring av sørsamiske spedbarn fra foreldrene diskutert. Det er en del av fornorskingsprosessen som har satt dype spor i sørsamiske familier. Det gjorde sterkt inntrykk på henne å høre om det som rammet hennes nære slektninger i to tiår på 1800-tallet finansiert av Stortinget etter initiativ fra presten.
Fortsatt byr livet på på tøffe utfordringer for unge sørsamer, som ofte føler at de må rettferdiggjøre sin egen eksistens og kultur i hverdagen.
Maajja-Krihke Bransfjell intervjuet av Tore Østby.
Maajja-Krihke Bransfjell er 23 år gammel. Hun er student, sitter i NSR-nourat-styret og i NRL lokallag. Hun vokste opp i en reindriftsfamilie i Brekken, og bor i Brekken. Hun skriver for øyeblikket master i sørsamisk ved sørsamisk lærerutdanning ved Nord universitet.
Røros kommune har rapportert et mindreforbruk på 10,7 millioner innen oppvekstsektoren i regnskapsåret 2022. Årsaken til dette mindreforbruket kan tilskrives to hovedfaktorer: inntektsføring av store integreringsmidler hos Røros læring- og veiledningstjeneste på slutten av året og lavere utgifter til sosiale stønader hos NAV enn forventet i budsjettet.
Imidlertid har man også observert en tendens til økte utgifter hos NAV mot slutten av året, og denne trenden ser ut til å fortsette inn i 2023. Selv om både Røros skole og Røros barnehage har rapportert merforbruk, blir dette veid opp av mindreforbruk i andre deler av oppvekstsektoren.
En av hovedårsakene til merforbruket innen skole og barnehage er reduserte brukerbetalinger for skolefritidsordningen (SFO) og betydelige kostnader knyttet til fravær og vikarutgifter innen barnehagene. Røros skole og barnehagene har i lengre tid slitt med å holde seg innenfor budsjettrammene.
– Det er viktig å understreke at mindreforbruket innen oppvekstsektoren ikke skyldes at budsjettrammene har vært for store. Skolene og barnehagene står overfor betydelige utfordringer med dagens økonomiske rammer, skriver Røros kommune i sin årsmelding.
Videre er NAV og barnevernet virksomheter som i stor grad er avhengige av hendelser og omstendigheter. Dette betyr at de har begrenset kontroll over timingen og omfanget av kostnader. Det innebærer at en virksomhet kan ha betydelig mindreforbruk ett år, mens den påfølgende år kan oppleve merforbruk uten at den underliggende driften har endret seg vesentlig.
Det mest markante positive avviket i regnskapet for 2022 kommer fra Røros læring- og veiledningstjeneste. Denne tjenesten mottar og bruker integreringstilskudd for bosetting og andre tjenester til bosatte flyktninger. Det høye antallet flyktninger som ble bosatt mot slutten av året, resulterte i utbetaling av integreringstilskudd for hele året i 2022. Imidlertid vil hoveddelen av integreringsløpet og tilhørende utgifter forekomme i 2023. Dermed har inntektene blitt bokført i 2022, mens en betydelig del av utgiftene vil bli påløpt i 2023.
Røros kommune sitt årsregnskap skal behandles i kommunestyret 25. mai.
Før var det avgjørende hvilken bydel du kom fra og hvilken side av Hyttelva du bodde på. Kom du fra gate-sida var du hitabekking og kom du fra den andre sida var du bortabekking.
Vi har samlet historier fra en tid hvor oppveksten var mindre foreldrestyrt, da bydelen du vokste opp i hadde alt å si. En tid da du helst ikke skulle ferdes alene over Hyttelva, eller til en bydel du ikke selv kom fra. En tid hvor det foregikk organiserte gatekamper mellom bydelsgjenger.
Stammefeider og bydelstilhørighet
Noen mener at stridighetene mellom bekkingan stammer fra de årlige fotballkampene som ble arrangert på 50-tallet, hvor det var ett lag fra hver side av elva. Andre mener at det ikke hadde noe med fotball å gjøre i det hele tatt, selv om flere innrømmer at de mer enn villig lot seg rekruttere til idretten for å fortsette feidene mot bydelsfiendene sine der.
Hitabekking Terje Elven husker at bydelene var strengt inndelt som små lokalsamfunn. Det var egne matbutikker på Haugan, Stormoen og Flanderborg, og gjengene holdt seg som regel til hver sine nabolag.
Elven husker også stammekrigene mellom nabolagene, selv om han var for ung til å ha vært med på det selv, men forteller at de var preget av gatekampene i oppveksten.
– Det var ikke så mange gatekamper, men det ble jo organisert noen ganger og da var det knallharde kår. Gatekampene var alvorlige. Der slo de folk til blods. Det var krig, og ikke noe sånn lekeslåssing, forteller Terje.
– Faren min, som er født i 1920, har fortalt at da han var ung fikk gataingan, hagaingan og stormoingan fritt leide på Haugan bare én kveld i året, og det var julaften, da de skulle til kirka. Alle de andre dagene ble de tatt til fange hvis de beveget seg inn på Haugan. Så var det oppi Sjøbakken-området at de hadde vanvittig med sånne snøfengsel hvor fangene ble plassert, også hadde de vakter, sier han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Tre gutter med lekegevær 1945. Illustrasjonsbilde. Foto: Olsen, Iver/Rørosmuseet. Digitaltmuseum.no)
– Jeg visste ikke engang hva stormoinger var
Tor Aunmo er stolt bortabekking og nerhagaing og kan godt huske flere bydelskriger og stammefeider fra oppveksten på 60-tallet.
– Det var kamper både på Skansen og Ulvstugguhaugen. Det ble ofte avtalt at vi skulle slåss på den og den dagen. Jeg var ikke gammel nok til at jeg var med og planlegge det, men jeg var jo med som kriger. Under noen stammefeider ble vi faktisk utstyrt med køller og utstyr på Flanderborg og så gikk vi til krig mot bortabekkingan. Og det var ordentlig slagsmål altså. Det var ikke noe kjære mor der, forteller Aunmo.
– Det følger deg gjennom livet om du er hitabekking eller bortabekking, og jeg bærer det med stolthet. Det er borte alt det her nå, ungdommen vet ikke hva det er for noe, forteller han.
På den tiden var det ikke uvanlig å holde seg til sin egen stamme og ha mindre kjennskap til de andre nabolagene. Som både bortabekking og nerhagaing hadde Tor flere bydelsfiender å passe seg for, og husker at de måtte trå varsomt når de skulle utenfor sitt eget territorium.
– Vi måtte jo passe oss hvis vi bevegde oss på Øverhaga-området, da måtte du helst være to, for det var fort gjort at du kunne få juling. Jeg visste ikke engang hva stormoinger var før jeg begynte på skolen, jeg hadde bare hørt om dem. Det var jo en egen stamme det og, forteller han og fortsetter.
– Jeg husker første gangen jeg var i gata. Vi sykla en gjeng til Flanderborg, og der stoppa vi og kikka oppover gata. Derfra sykla vi videre til gata, men da turte vi ikke mer, så da snudde vi, humrer krigeren fra Nerhagaen.
Nerhaga-gjengen på Skrap stadion på Øverhagaen. Tor Aunmo nederst til venstre med caps. Foto: Privat
Hagleskudd og luftgevær
Arne Carlsen bodde på Fladerborg og var bortabekking. Carlsen forteller at det ikke var så ofte det var kamper, men det hendte seg at noen planla at det skulle foregå noe, så da samlet de seg, mannet seg opp og tok seg over elva.
– Det var såpass ille at når vi var en seks-sju år så turte vi ikke å gå over brua nei. Jeg var mye involvert i det i den tida der, og vi hadde flere slagsmål. Slegghaugan var jo en yndet plass å slåss, og oppå Røsteplassen. Det var ramme alvor, og det var jo faktisk så blodet rant noen ganger også. Jeg husker at vi bortabekkingan gikk sammen og skulle ta hitabekkingan, og da var vi over 30 og dem var sju, så det var et rått parti. Dem sprang inn i et hus og låste døra, men den fauk nå opp ja. Vi fikk no ti’æm te slutt, skryter Carlsen.
– Også hadde vi jo kamper med hagaingan og vi da, og havna som regel midt i skuddlinjen. Det hendte seg at vi ble enig med hagaingan, og da skulle vi ta gaterampen, sier han.
Arne innrømmer at det kan ha gått litt langt noen ganger, og han kan også huske at det har blitt avfyrt hagleskudd i forbindelse med gatekampene, men vanligvis var det andre våpen man måtte passe seg for.
– Hvis vi prøvde å sykle ut på Stormoen for eksempel, det var jo et vågestykke for da fikk du som regel ei luftgeværkule i baken, humrer bortabekkingen.
Stormoing og hitabekking Per Arne Gjelsvik forteller at stridighetene mellom bydelene ga seg utslag i fotballkamper, men også i kriger og stammefeider. Gjelsvik var del av en gjeng på cirka 15 stormoinger, og de hadde gataingan som sine bitreste fiender.
– Det handlet ikke så mye om bortabekkinga eller hitabekkinga, men mer om gatainga, stormoinga, hagainga og haugainga. Det var det som var oppdelinga først og fremst.
Gjengene var tett koblet sammen, og det var stor lojalitet innenfor gjengen på Stormoen. Det var de som var en to-tre år eldre enn meg som var lederne, men vi var lojale undersåtter, ler stormoingen.
Per Arne husker spesielt ett slag som skjedde rundt 1968, som kan ha vært inspirert av 68-ernes gatekamper i Paris.
– Slaget var planlagt lenge og vi brukte god tid på å forberede oss, blant annet med produksjon av våpen. Vi hadde en klar strategi: I krig handlet det om å være på offensiven og angripe, ikke vente på å bli tatt. Det store slaget sto rundt en gård i gata. Inne i gården hadde gataingan samla seg, og vi som sto utafor og lempa store steiner over gjerdet. Etter slaget var det flere som blødde, halta og fikk blåmerker. Til slutt ble noen av de eldre guttene til og med taua inn av politiet. I ettertid har jeg forstått at dette var alvorlige greier ja, nærmest ren voldsutøvelse med spett og spade, forteller Per Arne.
En gang hitabekking, alltid hitabekking
Stormoing og hitabekking Jon Høsøien husker at det var de som var eldre enn han som var mest opptatt av hitabekkinga og bortabekkinga, men selv har han fortsatt et klart minne fra den første gangen han var på besøk hos en bortabekking.
Jon hadde en eldre bror som var fryktelig opptatt av inndelingen, og som for bare noen år siden bebreidet Jon for å ha flyttet til feil side av elva.
– Så sent som sju-åtte år siden så flytta vi til et hus på Øya, og da ble broren min helt fra seg – Hva er det du tenker på? Bortabekking? Han kunne aldri tenke seg å være bortabekking, og at jeg da som var broren hans hadde funnet på noe sånt, det følte han var fælt, ja. Det er ikke mange årene siden, forteller hitabekking Jon Høsøien.
Flagg og ballonger var oppe da Glåmos barnehage feiret bursdagen sin, men hovedattraksjonen var en kunstutstilling som var åpen for alle.
Onsdag feiret Glåmos barnehage sin 30 årsdag med kunstutstilling. Kunst og kreativitet har stått i fokus det siste halve året og nå kunne ungene endelig vise frem alt de har jobbet med. Mange av de ansatte har vært med helt siden oppstart og i dag er det 16 barn i alderen 1- 6 år som går i barnehagen.
– I høst hadde vi en helt ny ledergruppe i barnehagen og vi brukte litt tid på å finne ut hvem vi var og hva vi ville holde på med. På januar fant vi ut at kunst og kreativitet er det vi vil holde på med. Alle de voksne tente like mye og vi har sett at ungene har vært veldig interessert, så da var det lett å velge det temaet, sier Siv Anita Sorken som er avdelingsleder ved Glåmos barnehage.
Mia og Ola overrekker gave fra SFO til barnehagen ved pedagogisk leder Annichen Juell Skaug. Foto: Ingvill Kaasin Montgomery
– Som du ser så har vi en produktiv gjeng. Vi har holdt på med mye forskjellig og jobbet med mange forskjellige materialer. Dette er en utstilling vi er veldig stolt av. Ordføreren var innom i dag og han sa han var imponert også, så det var artig, fortsetter Siv Anita.
Vilde Wierda Hasfjord viser stolt frem kunsten hun har laget av yoghourt korker og dopapir ruller. Foto: Ingvill Kaasin Montgomery.
– Siden barnehagen er et Miljøfyrtårn, så har vi hatt mye fokus på gjenbruk under dette prosjektet. Vi har samla yoghurtkorker, yoghurtbeger, doruller, steiner og vi har brukt betong i kunsten vi har laga. Vi har brukt andre materialer enn det man vanligvis bruker i en barnehage. Vi er opptatt av at de skal få prøve noe annet enn bare maling og tegning. Det har vært en lang kreativ prosess hvor de starta med tankeprosessen hvor de har brukt hele vinteren på å lage en ting. Det har vært veldig spennende, sier Annichen Juell Skaug som er pedagogisk leder.
Anniken oppfordrer til å være kreativ i sommer.
– Det er ikke så mye som skal til. Har man noen steiner, maling, lim og ellers det man har hjemme så får man gjort mye spennende. Det er viktig å slippe litt løs og ikke tenke på hva resultatet skal bli. Det er prosessen som er viktig, det lærer man masse av, forteller Annichen Juell Skaug.
Her er noen av kunstverkene barna i Glåmos barnehage har laget. Foto: Ingvill Kaasin Montgomery
Foto: Ingvill Kaasin Montgomery
Sverre William Wierda Hasfjord forteller ivrig hvordan han lagde slangekunsten.
– Jeg har brukt hønsenetting, avispapir, mel og vann. Da blir det hardt lim. Hvis du lar det tørke blir det til stein. Her har jeg laga bein, tagger og skjell.
Rørosnytt utfordrer og oppfordrer til å ta tastaturet fatt i sommer!
Om du synes det er gøy å skrive, har noe du vil si, eller liker en utfordring, er det bare å sette i gang å skrive. Vi i Rørosnytt gleder oss til å lese (og publisere) hva jeg, du og hvermansen går rundt og grubler og tenker på.
Bakgrunnen for skrivekonkurransen er at vi ønsker større bredde i debatten på Røros. Vi håper at ved å legge lista lavt og ha en lavterskel skrivekonkurranse i sommer, kan flere Rørosinger få øynene opp for at Rørosnytt er en nettavis hvor man kan sende tanker og meninger om det som skjer i vårt lokalsamfunn. Debatt er viktig for vårt lokaldemokrati og det er viktig at alle har muligheten til å bli hørt. Vi håper at dette bare er begynnelsen og at vi får en god bredde og flere personer som deltar i årene fremover, sier redaktør Eirik Dalseg.
Det å skrive er en viktig måte å kommunisere på. Mange har ikke tid til å utfolde seg skriftlig i en travel hverdag, så kanskje sommeren er en god tid til å tørke støvet av gamle skrivekunster. Eller kanskje du allerede har skrevet noen ord og ikke har visst om noen er interessert i å lese det, eller hvor du skulle sende det. Nå har du muligheten til å la det se dagens lys.
Konkurransen er åpen for alle og vi publiserer de beste tekstene på Rørosnytt.no gjennom sommeren. Vi håper å få inn mange forskjellige typer innlegg. Man kan skrive om en naturopplevelse, fiksjon, en mening, hverdagstanker, en sangtekst, et dikt osv. Her er det lov å være kreativ.
Vi håper at folk vil kose seg og skrive i sommer, men for å gi ekstra motivasjon har vi noen flotte premier. Hovedpremien er på 10.000kr. 2. og 3. plass får et årsabonnement på Rørosnytt. Det blir premieutdeling i våre nye kontorlokaler i Finnegården i august.
Tekst og bilde sendes inn til tips@rorosnytt.no. Teksten bør være mellom 300-3000 tegn (50-500 ord). Bildet, eller bildene bør være i liggende format.
Vi gleder oss til å lese hva dere har på hjertet og ser frem til å være et sted hvor tanker og meninger kan deles og leses i sommer.
Torsdag signerte sametinget en samarbeidsavtale med Foreldreutvalg for barnehage og Foreldreutvalg for grunnopplæring.
Samarbeidsavtalen er ment for å bidra til å styrke samiske barns og unges rett til et trygt og godt miljø med utgangspunkt i samisk språk og kulturverdier.
Foreldreutvalg for barnehage(FUB) og Foreldreutvalg for grunnopplæring(FUG) er selvstendige organer for kunnskapsdepartementet i saker som omhandler samarbeid mellom barnehage/skole og hjem. Sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen synes de er viktige samarbeidsaktører for sametinget.
– De representerer foreldrenes interesser i barnehage- og skolesektoren, en stemme vi vil lytte til i vårt arbeid innenfor sektoren, sier Mikkelsen i en pressemelding.
Noen av punktene i avtalen er:
At alle barn og unge skal ha et trygt, godt og sikkert skolemiljø.
At alle barn og unge skal føle seg sett og møtt for den de er.
Barn og unges rett til samiskspråklig opplæring i og på samisk.
Gjøre FUG og Sametinget til synlige aktører og støttespillere innenfor den samiske skolesektoren.
– Sametinget har hatt et samarbeidet med FUB/FUG siden 2010. Vi er glade for at samarbeidet vårt blir formalisert gjennom denne signeringen. Sametinget oppnevner blant annet samiske representanter til utvalgene. I perioden 2020-2023 sitter Thomas Ole Andersen for foreldreutvalget for barnehage (FUB), og Sara Marja Magga for Foreldreutvalg for grunnopplæring (FUG), avslutter Mikkelsen.
Første januar i år tok Kjersti Hægstad over som driver av Storwartz leirskole. Opprinnelig kommer Kjersti fra Trondheim, men flyttet til Røros i fjor med noen av sine barn, mann og hunder. Familien ønsket seg til fjellet og naturen. I fjor høst fikk Kjersti tilbud om å ta over driften av Storwartz leirskole. Da falt alt på plass.
Kjersti har god erfaring med å jobbe utendørs. Arbeidslivet startet som raftingguide i Sjoa. Hun har drevet med klatring, og reist rundt i verden.
– Jeg føler at arbeidslivet mitt har dreid seg om uteliv, instruere grupper og ta med grupper på aktiviteter, opplevelser, undervisning eller lignende utendørs, sier Kjersti Hægstad, som også har mye erfaring med sikkerhet, beredskap, førstehjelp og HMS.
Lærer
Kjersti trives godt med å jobbe med folk. Hun har lærerutdannelse, og har erfaring med å jobbe på leirskole fra da hun jobbet hos Soleggen leirskole i Lom. Hun synes det var helt fantastisk, så når muligheten på Storwartz bød seg så var valget lett.
– Med både Røros, fjell og leirskole så kunne det liksom ikke bli noe mer da, sier Kjersti. Hun er godt i gang med den første vinteren som driver av leirskolen. Hun har fått erfare at det kan være ganske ufremkommelig på Storwartz i januar, med mye snø og mye vind.
– Jeg innså at jeg i hvert fall måtte få søkt om løyve til å få kjøre skuter opp hit for å komme frem de dagene veien ikke er åpen. Det er på plass nå, sier hun.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Storwartz leirskole. Foto: Tove Østby
Fullt
Den nye driveren så for seg en stor jobb med markedsføring, men fikk erfare at bookingene bare ramlet inn. Skolen er fylt opp til ut i mai, både helger og uker.
Slik sett har det gått over all forventning.
Det er en god stund siden deler av leirskolen har fått en oppdatering. Det har den nye driveren tatt tak i. Kjersti har blant annet investert i nye madrasser, dyner og puter. Målet hennes er å få leirskolen til å bli en fulltidsjobb. Hun tror det er liv laget for det.
Grupper
Leirskolen har plass til 40 – 45 personer. Er det større grupper er det også løsbart, blant annet med at det blir satt inn flere senger, og de to hyttene ved leirskolen tas i bruk.
Leirskolen har en trivelig spisesal med mye historie både på og i veggene. Kjersti som er innflytter lærer også mye om gruvedriften, Røroshistorien og Johan Falkberget av leirskolelærere som hun har med seg, som har jobbet på leirskolen i mange år.
– Når man kommer opp hit, føler man at det er historisk sus her med gamle gruvebygninger rundt. Dette er jo ei gammel mannskapsbrakke. Det er et museum på en måte som brukes. Det er flott at man legger til rette for at gamle bygninger også kan brukes. Jeg tenker at det gjør det litt spesielt å være her. Man har koblingen til historien i bygningene her og rundt, sier Kjersti.
Hun har innsett at å drive en leirskole er en døgnjobb. Hun er der fra tidlig morgen til sent om kvelden. Den første uken ble det så sene kvelder at hun overnattet der.
Samarbeid
Leirskolen har samarbeid med Kennel Dølanvollen om hundekjøring. Det er veldig stas hos elevene. I løpet av leirskoleoppholdet er elevene blant annet en tur i Olavsgruva, på isfisking og det blir godt tid til skilek og snøhulegraving. Nytt av året er tilbud om isbading på Klettjønna. En dag går de på ski til Røros, og har byvandring før de tar buss tilbake. Leirskolen har også mulighet til å tilby opplegg sammen med Rørosrein om den samiske historien.
Barmark
Når det er barmark er leirskolen blant annet på overnattingstur til Mølmannsdalsgården. Og det er kanopadling. Turen i Olavsgruva er obligatorisk både på sommer og vinterstid. Kjersti tenker det er en viktig del av leirskolen. Det er litt fundamentet. Den historiske delen av gruvedrifta. Kjersti har et ønske om å en dag kunne kjøpe inn sykler, slik at det kan bli en del av tilbudet ved skolen.
Spennende
Hægstad synes det er spennende å ha tatt over en hel leirskole. Men det føles veldig riktig. Hun er glad i å møte folk. Regnskap er ikke hennes sterke side så det har hun satt bort. Det var bakdelen med jobben. Hun har aldri drømt om å drive eget firma, men det ble det nå. Hun synes det er artig, og liker å lære nye ting. Man kan bestemme selv hvilken retning man ønsker å gå, og ønsker å fokusere på.
Leier
Det er Statsbygg som eier bygningene på Storwartz. Kjersti leier leirskolen. Det er hennes firma Utepedagogen som drifter leirskolen. Kjersti håper at folk ser at dette er en fin plass å være, og at man får med mer av historien blant annet om Unescos verdensarvliste.
– På denne leirskolen her kan man lære litt andre ting enn man gjør på andre leirskoler. I tillegg er det en veldig fin plass. Jeg har alltid hatt Røros i mitt hjerte. Det er veldig stas å få lov til å vise frem den fine delen av Røros til elever og lærere, sier Kjersti. Hun synes det er viktig å linke historien opp til i dag. Sammenligne livet i dag kontra hvordan det var på Storwartz for 2-300 år siden. Det fenger de fleste elevene, man kan ikke bare stå å fortelle om historien. Det å knytte referanser til resten av verden, tror hun også er en bevisstgjøring av hvordan vi har det i dag. Det er ønske om at elevene ikke har mobiltelefon mens de er på leirskolen. Det fungerer fint. Kanskje litt tøft den første kvelden. Men de bruker heller tiden på å snakke sammen eller bygge ei snøhule.
Storwartz kan man oppleve i alt slags vær. I vinter har det vært mye snø og vind. Foto: Tove Østby
Røros Idrettslag har 125-årsjubileum i år. Det feires hele året. Påska er trolig den perioden i året flest idrettslagsmedlemmer er i bevegelse, men kanskje ikke mest i idrettslagets regi.
Det blir åpent på Skistuggu, der mange er innom på sine skiturer i påska. I år er det Øra som skal være Røros Idrettslags påskeparadis.
Tiden da Øra bare var boltreplass for fotball på sommerstid er over. Det har kommet mange nye aktiviteter på Øra, og det vil komme enda flere.
Siden høsten 2019 har Røros IL jobbet for å tilrettelegge for mer aktivitet på Øra Stadion. Særgrupper, medlemmer og ulike aktører av lokalsamfunnet har vært involvert i planleggingen av en aktivitetspark som skal kunne tilby varierte aktiviteter som er lett tilgjengelige for barn, unge og eldre. Det er stadig utvikling på Øra, og det kommer stadig nye aktiviteter.
Tidligere i vinter ble Barnas Mini-VM arrangert på Øra (se bilde under), og det ble en kjempesuksess. Det var hele 189 påmeldte deltakere, og speaker Eivind Langseth bidro til å skape skikkelig VM-stemning
Øra ligger sentralt, er lett å komme til, og det er gode parkeringsmuligheter. Aktivitetsparken ligger like ved bobilparkeringen, og de mange besøkende der, har et veldig godt tilbud til barna i kort gangavstand.
– Øra er et fantastisk sted, og de som kommer hit får et rikholdig aktivitetstilbud, med skileik og skøytebane blant annet. Vi er veldig glade, og litt stolte, over å ha dette anlegget midt i Røros, sier leder i Røros Idrettslag, Vidar Kojan Grind, til Rørosnytts påskemagasin.
Fredag kommer Teater Innlandet til Storstuggu med den kritikerroste familieforestillingen Karons sandkasse.
Forestillingen passer for barn fra fire år og for hele familien, og handler om hvordan barn møter døden. Stykket er skrevet i samarbeid med to barn som selv har mistet et søsken, og utforsker fantasiens og lekens evne til å hjelpe oss å møte det vanskeligste.
Teater innlandet beskriver det selv som et livsgnistrende eventyr fullt av lek og magi, hemmeligheter og sjelefrø.
Teateret er regissert av Torkil Sandsund, skrevet av Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund, og varer 90 minutter.
På scene finner vi aktører som Julie Bjørnebye, Sofie Huijs, Stian Isaksen, Sunniva Du Mond Nordal, John Nyutstumo, Tom Styve og Anita Guri Tvedt.
Vi har tatt en prat med kulturhusleder Anne Linn Vingelsgaard Schärer om forestillingen og viktigheten av kultur for barn.
