Stortingets har vedtatt å bevilge 600 millioner kroner ekstra til Statens vegvesen. Hensikten er å bidra til å opprettholde økonomisk aktivitet i en spesiell tid, samtidig veiene forbedre. Dette gir lite og ingen uttelling for Rørosområdet, fordi pengene i hovedsak går til Riks- og Europaveier. Etter at Riksvei 30 ble Fylkesvei 30 sitter bevilgningene langt inne.
Av de 600 millionene går 73 millioner kroner til en rekke strakstiltak i Trøndelag og Møre og Romsdal.
– Dette gjør vi for å holde hjulene i gang i bygg- og anleggsbransjen. Satsingen kommer på økt vedlikehold på veinettet. Vi har valgt prosjekter der vi kan komme raskt i gang. Dette er oppdrag som passer godt små og mellomstore bedrifter lokalt, sier Ruth Myklebust – som er sjef for Drift og vedlikehold midt i Statens vegvesen.
Slik skal korona-pengene brukes i Midt:
10 millioner til ekstra asfalt.
Oppgradere tunnelbelysning til LED i Grillstadtunnelen på E6 i Trondheim
Utskifting av veglysarmaturer til LED på E39 og E6 på Sunnmøre og i Trøndelag
Ekstra rekkverkstiltak på deler av riks- og europavegene i regionen
Utskifting av stikkrenner m.m. flere steder på E14, E39 og E6 i Trøndelag og Møre og Romsdal
Utbedringstiltak i flere riksvegtunneler på Sunnmøre
Trafikksikkerhetstiltak på E39 i Møre og Romsdal
Utvidet dekkelegging og forsterkning på riks- og europaveger i begge fylker
Oppretting av setningsskader på fire E6-ramper i Steinkjer
Utbedring av signalanlegg i Kristiansund og Molde.
Det eneste Rørosområdet og Fylkesvei 30 kan håpe på, er at noen dype spor fylles med ny asfalt.
På listen over hva vi skal huske å tenke igjennom på nytt når koronatiden er over, er hvordan vi skal bygge sykehus og sykehjem, slik at de hindrer rask smittespredning blant dem som oppholder seg der.
Generalsekretær i Pensjonistforbundet, Harald Olimb Norman.
I et intervju på Dagsrevyen advarte fungerende assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad mot å bygge sykehus med «svære høye tårn» på grunn av smittevernhensyn. Han mer enn antydet at vi må finne nye måter å bygge sykehus på. Kanskje er det ikke bare sykehusene som må bygges annerledes, men også sykehjem, omsorgsboliganlegg og demenslandsbyer. I mange år har forskning og ulike fagmiljøer anbefalt å bygge små bofellesskap, omsorgsboliger og mindre institusjoner med små avdelinger. Stoltenberg-regjeringen la fram landets første demensplan. Under overskriften «Smått er godt», hadde den som en av tre hovedsaker å sørge for at sykehjem og omsorgsboliger var tilpasset mennesker med demens:
«Da er små bokollektiv og avdelinger med aktivitetsmuligheter og direkte tilgang til tilrettelagte utearealer, bedre enn gammeldagse institusjoner i mange etasjer med store avdelinger og lange korridorer»
Likevel bygges det fortsatt store sykehjem i mange etasjer, med lange korridorer og felles hovedinngang som alt og alle må passere gjennom. På tross av demensplanens anbefalinger er enkelte kommuner i gang med å samle over 150 mennesker med demens inne i lukkede landsbyer med en bevoktet port ut mot verden. Det bør vi slutte med.
Nå har vi fått nok en grunn til å bygge små enheter på bakkenivå med gode privatareal og mulighet for flere porter ut og inn: Hindre smittespredning, enten det gjelder korona, influensa eller omgangssyke og noravirus. På den måten kan vi unngå at alt sluses gjennom samme hovedinngang og smittemateriale spres gjennom samme korridor- og heissystem. Ved å holde enhetene geografisk fra hverandre hindrer vi at katastrofen blir mindre når den skjer.
Det er mange ting vi bør lære om beredskap etter korona. Trolig må vi også tenke gjennom driftsformene og skape lokale turnusordninger som reduserer tallet på helse- og sosialpersonell som er inne hos den enkelte, enten det er i hjemmetjenesten eller på sykehjemmet. Færre på deltid og flere på heltid kan også bidra til bedre løsninger. Det innebærer at vi har ansatte som er bedre rustet både kunnskapsmessig og med erfaring i å stå oppe i smittevernarbeid.
Arkitekter, planleggere og entreprenører utfordres med dette sammen med fagmiljøene i helse- og omsorgstjenesten samt politikere i samarbeid med kommunale eldreråd til å sette seg ned for å finne nye måter å bygge sykehjem og omsorgsboliganlegg på, slik at de effektivt hindrer smittespredning. Pensjonistforbundet inviterer ikke til å ta denne debatten nå, men melder det inn som tema på huskelisten for de lærdommer vi må gjøre noe med, når denne pandemien er bekjempet.
Harald Olimb Norman Generalsekretær Pensjonistforbundet
Det er blitt sagt at det var mindre farlig å arbeide i Røros Kobberverk sine gruver enn i andre gruver. Forklaringen har vært at sjølve berggrunnen var mer solid, og at faren for ras følgelig var mindre. Det skal derfor ha skjedd færre dødsulykker i rørosgruvene enn det gjorde andre steder. Jeg har villet undersøke denne påstanden.
Av Ragnar Kokkvoll
Foto: Tove Østby
Jeg har funnet at minst 18 gruvearbeidere døde i ulykker i Rørosgruvene mellom 1889 og 1945. Om det er lite eller mye sammenlignet med i andre gruver i Norge, vil jeg ikke ta stilling til. Men at så mange mistet livet i løpet av to generasjoner må være et betydelig antall, uansett hvordan man regner.
Dette er fakta slik de framkommer i rørosavisene fra den gang, fra personlige meddelelser, og i noen grad også fra kirkebøkene. De fleste av ulykkene er dessverre glemt. Stort sett er det bare ulykka i 1929, der Iver Bakken, Svend Nyhus og Aksel Møller omkom, som er blitt husket.”
Jeg mener at denne delen av gruvehistoria er viktig. Ofrene fortjener å bli husket, ettertida trenger å vite at de har skjedd. Dette er en viktig, sjøl om temaet i svært liten grad er blitt berørt i bøker som er skrevet om Røros Kobberverk. For meg føles det både respektløst og historieløst.
En grunn til at jeg er opptatt av dette, er nok at da jeg som liten gutt på fem år, og bodde på Løkken, opplevde en slik tragedie på nært hold. I 1954 mistet to av mine lekekamerater, Odd og Per Bjørnås, plutselig en dag sin far. Martin Bjørnås hadde gått til arbeidet klokka seks om morgenen, slik alle fedrene gjorde. Men da arbeidsdagen var over, kom han ikke hjem igjen. Han hadde mistet livet i ei sprengningsulykke. Det sjokket vi alle opplevde den gangen husker jeg svært tydelig. Opplevelsen har jeg beskrevet i boka På flukt.
”I alle gruvesamfunn måtte folk lære seg å leve med farene, brått kunne ulykker og dødsfall skje. Uventet sto presten eller en funksjonær på trappa med et tragisk budskap. Da gikk det alltid som en skjelving gjennom brakkeleiren der offeret hadde bodd. En plutselig stillhet, et øyeblikk hvor tiden stanset. I dagene deretter lå sorgen som et teppe over samfunnet. Kvinnene besøkte de etterlatte og uttrykte sin medfølelse, mennene samlet seg i grupper og funderte lavmælt over det som hadde skjedd. Noen bitre ord om sikkerheten falt sikkert også. Barna holdt seg på avstand og ble plutselig keitete og sjenerte overfor de som nettopp hadde mistet en far. Alle var takknemlige over at de var blitt spart, denne gangen.” (Fra boka På flukt 2017)
I hovedsak skjedde ulykkene i årene mellom 1889 og 1929. En av ulykkene skjedde på Smeltehytta, de andre ved nordgruvene og på Storwartz. I samme tidsrom har jeg dessuten funnet rundt 30 dødsulykker ved de andre gruvene i distriktet: Killingdal, Folldal, Røstvangen, Kjøli gruber, Fossgruva i Os og Gruveåsen gruve. I flere av disse ulykkene er rørosinger ofre.
Hvem var disse mennene? Hvor kom de fra? Og hvordan døde de?
De fleste var fra Røros eller Ålen. Noen kom langveis fra. Ofte var det en blokk som løsnet og falt over den forulykkede. Sprengningsulykker skjedde også. Ved innførsel av ny teknologi var det økt risiko for ulykker. Strømførende kabler tok så langt jeg har funnet livet av to menn.”
Ole Olsen Sandkjernan
Den 9. mai 1890 døde Ole Olsen Sandkjernan i ei ulykke på Muggruva. ”Han var såkalt ”kruttmann”, og skulle måle et minehull. Mens han gjorde dette løsnet hele massen og falt utover ham. To andre gikk fri. Åtte mann gikk straks i gang med å frigjøre mannen som var ille tilredt, spesielt var mavepartiet og lårene ynkelig ødelagt. Han ble ført til sitt hjem, der han etter gresselige lidelser avled ved døden fredag kveld. Mannen satt i god stilling som gårdbruker og etterlater seg hustru og voksne barn.” Dette skrev Fjell- Ljom den 13. mai 1890.
Dagskjæring ved Kongens gruve Foto- Iver Olsen, Rørosmuseet
Noen dager senere fulgte redaktør Olaf Berg opp med en nokså harsk kommentar: «En arbeiders liv er ikke meget verd. Arbeidskraften er en billig markedsvare. Katastrofen med den forulykkede Ole Olsen Sandkjernan inntraff tidlig torsdag morgen. I løpet av dagen reiste verkslegen (dr. Brostrup Marius Müller, min anmerkning) forbi stasjonen to ganger uten å ha anledning til å stanse. Først omtrent kl. 10 aften kom legehjelp. Legen kunne visstnok lite utrette, men allikevel, tungt er det å være arbeider. Og så den besynderlige driftsmåte på Røros Værk; bare stadig å gnage på bergfestene, inntil en vakker dag hele hvelvet ramler. Når bare kapitalistene tjener penger, og bergmesteren og andre embedsmenn får sin lønn, er det ikke så nøye om noen arbeideres liv mer eller mindre.»
Iver Pedersen Bentz
Den 9. desember1897 var Iver Pedersen Bentz utsatt for ei ulykke i Smeltehytta. Han skulle gå opp ei treklopp med et trau med malm da han gled og falt ned fra et par meters høyde. Fjell-Ljom forteller at han etterpå fikk blindtarmbetennelse og døde den 19. desember. Trolig var han blitt påført store indre skader i fallet. Han etterlot seg sin hustru og sin 75årige mor som han hadde forsørget i mange år. ”De vil av riksforsikringen hver få 20 % av avdødes lønn.” Dette skrev Fjell-Ljom den 21. februar 1898.
Hans E. Sundrønning
Den 26. februar 1902 på Storwartz: Hans E. Sundrønning døde etter å ha kommet under ei steinblokk. Dette skjedde kort tid etter at arbeidet var gjenopptatt etter storstreiken. Ufaglærte streikebrytere hadde arbeidet i gruvene et halvt års tid, og ofte hadde de forlatt dem i en farlig tilstand. Kristen Tørres skrev den 18. mars 1902 i Arbeidsmanden: ” Det ble fortalt at det var forferdelig hvordan gruvene ser ut, man skjøt bort bergfestene så fall og ras hører til dagens orden.”
Dovre skrev at ulykka skjedde etter at man hadde avfyrt ei salve for å sprenge et bergfeste. ”Sundrønning hadde gått inn i gruva for tidlig, og var kommet inn under ei ca. 2 tonn tung blokk som løsnet fra taket. Allerede etter to timer var doktoren kommet, og den skadede ble kjørt ned til verkets sykehus. Venstre fot var knust, ingen hodeskade. Han ble verre dagen etter, og døde om kvelden klokka halv 11.”
Hans Sundrønning etterlot seg hustru og flere ukonfirmerte barn. Han var forsikret gjennom sitt medlemskap i Norsk Arbeidsmandsforbund, og enka skulle få utbetalt 300 kroner. Forbundskassa var bunnskrapt på grunn av den langvarige rørosstreiken, og for å kunne innfri forsikringssummen ble alle medlemmer pålagt 15 øre i ekstrakontingent. I medlemsbladet Arbeidsmanden blir medlemmene bedt om å innbetale raskt. ”Da avdøde har deltatt i streiken er det selvsagt at hans etterlatte er i meget trykkende økonomiske omstendigheter.”
John Berntsen
1905: 27. januar. John Berntsen. Ugift. Født 1875. Kom fra Børsa. Brudd på hjerneskallen etter fall fra heisen i Nybergsjakta på Storwartz. Døde like etter han var brakt opp i dagen.
Ole Olsen Sandnes
1907. 26. september. Storwartz. Ole Olsen Sandnes, fra Sandneset, 20 år og ugift. Mauren skrev 2. oktober: ”En ung partifelle har vi mistet i verksarbeider Ole O. Sandnes som torsdag i forrige uke avgikk ved døden som følge av ulykkestilfelle på Storwartz grube, sannsynligvis ved utladning fra den elektriske taubaneledning. Han var i alle henseender brav ungdom og god kamerat. Tross sin unge alder, kun nær 20 år, var han tilsluttet sin fagorganisasjon, og la ofte for dagen stor interesse for tidens spørsmål så vel på det praktiske område, som han også syslet med tanker om det liv som følger etter dette.” Kamerater fra Folldalen skrev et minnedikt i Mauren.
Undersøkelsen viser at det skjedde ulykker ved alle gruvene som kobberverket drev. De skjedde i en tid da sikkerheten for arbeiderne var lavt prioritert, og hvor etterlatte ofte ble satt i en svært vanskelig situasjon. Jeg ønsker å presisere at dette selvfølgelig ikke er et vitenskapelig arbeid, men at det er mer å regne for noe som han har gjort av privat interesse. Det er heller ikke sikkert at jeg har funnet alle ulykkene. Som sagt er dessverre de fleste glemt. Men at de er en viktig del av vår historie, det kan det ikke være tvil om.
Kilder:
Notiser i Fjell-Ljom, Mauren, Dovre og Arbeidsmanden, medlemsblad for Norsk Arbeidsmandsforbund.
I morgen er påsken 2020 over, og elevene starter avslutningen på skoleåret. Som de siste dagene før koronakrisen, skal undervisningen foregå på Internett. Det er sendt ut informasjon om dette fra skolen til elevene nå før oppstart. Som i perioden med nedstenging blir det et tilbud på skolen til utsatte barn og unge og barn av foreldre med kritiske samfunnsfunksjoner.
Det er bestemt at skolene skal åpne igjen når det gjelder 1. – 4. trinn, SFO og yrkesfagelever som skal ut i lære neste skoleår fra 27. april. Det planlegges en gradvis åpning. Når det gjelder de andre elevene vil det fortsatt bli hjemmeundervisning en tid fremover. Det er sagt at alle elevene skal få komme tilbake til skolen før sommerferien.
Det har ikke kommet detaljerte føringer på hvordan kommunene skal løse dette enda. Folkehelseinstituttet og Utdanningsdirektoratet utarbeider en veileder for smittevern i barnehager, skolefritidsordninger og skole, som det er ventet blir framlagt tidlig denne uken. Om det skulle komme en oppblomstring av covid-19 etter gjenåpning, vil skolen kunne bli stengt igjen på kort varsel.
Ei uke før tiltakene skal lempes på , er det fortsatt ingen covid-19 påvist på Røros.
– Det er ingen positive prøvesvar hva gjelder Covid-19 siste døgn, gjelder både Røros og Holtålen, sier kommuneoverlege Anne Lajla Westerfjell Kalstad.
Heller ikke i de andre nabokommunene er det påvist noen ny smitte.
Regnskapet for Røros kommune for 2019 viser et merforbruk til drift av kommunen på 16.236.995,- kroner. I budsjettet regnskapet måles mot, ligger avsetning til disposisjonsfond inne. Sett bort fra budsjettert avsetning til fonds, betyr dette at kommunen i 2019 hadde et merforbruk i driften på vel 10 millioner kroner. Inntektene er 7.979.000,- høyere enn budsjettert. Etter at finansinntekter og utgifter er tatt inn, ender kommunen med å sette av 1,8 millioner til disposisjonsfond, ikke 6 millioner slik det var budsjettert med. De siste årene før 2019 har Røros kommune avsatt betydelig mer enn budsjettert til disposisjonsfondet..
Regnskapet for i fjor er mye svakere enn det som er levert de siste årene. Det er mange årsaker til merforbruket, men utviklingen har definitivt snudd igjen. Røros har etter år 2000 kjørt økonomisk heis. Fra å ha rast inn på ROBEK-listen, bygde kommunen raskt opp et betydelig disposisjonsfond. Det var først og fremst stor inntekter og en investeringsstopp som reduserte renter og avdrag, som ga løftet i kommuneøkonomien.
Nå er det igjen gjort store investeringer som slår ut i årene som kommer, og de økonomiske utfordringene ser ut til å vokse. Koronakrisen vil medføre lavere skatteinngang, men dette kan bli veid opp helt eller delvis av økning i skjønnsmidler og ekstrabevilgninger fra Staten. Det gjenstår å se hvordan koronakrisen virker direkte inn på kommuneøkonomien.
Mens sola kikker fram og været kanskje ser ut til å roe seg litt, har det kommet flere meldinger fra Vegtrafikksentralen om stengte veier på Røros. Fv 6532 Glåmos – Myrmoen, Fv 6534 Glåmos – Vika og Fv 6538 Borgmoen – Hagavika er alle stengt på grunn av dårlig sikt.
Snøvær og vind har gjort at det har lagt seg opp mye snø i veibanen mange steder i dag, og det vil trolig ta litt tid, før alle veiene er brøytet også etter at været har roet seg.
Oppdatering 140420 kl. 05.00: Glåmos-Myrmoen & Glåmos-Vika, er begge åpnet for trafikk igjen etter å ha vært stengt på grunn av uvær. Fv 6538 Hagavika – Borgosen er fortsatt stengt.
Oppdatering 140420 kl. 22.00: Fv 6538 Borgmoen – Hagavika er åpnet etter å ha vært stengt på grunn av uvær.
De som har oppdraget med å holde veiene åpne i dag, har mye å ta tak i. Det sier seg selv at det ikke er mulig å holde alle veiene åpne hele tiden nå. FV 705 mellom Brekken og Stuggudal har vært stengt i 20 timer nå. Det er kraftige vinkast, og snøen laver ned. Det beste i dag er nok å holde seg innendørs. Mange lyspunkter er det imidlertid også, som du kan lese om nederst i saken.
Vinden får det til å se ut som det kommer mer snø enn det faktisk gjør. På brannstasjonen har det kommet 57 mm i natt. I løpet av gårsdagen kom det 36 mm. Det betyr at vi først nå er på vei mot 10 cm nysnø. Disse centimeterne ville ikke sett så voldsomt ut om snøen hadde lagt seg jevnt fordelt utover.
I følge Yr er det enda ei stund til snøværet gir seg helt, men det skal snart dabbe av betraktelig. I morgen ettermiddag skal temperaturen krype over 0, og snøværet går en liten periode over i regn, før det i noen timer blir oppholdsvær. På fredag kommer det store værskiftet, og neste helg blir det lange perioder med sol fra blå himmel.
En trøst kan være at det er lite luftforurensning på Røros nå. En annen trøst kan være at det ikke er noen pollenspredning. Det er myggfritt og knottfritt. I morgen kommer dagen som offisielt regnes som den første sommerdagen. I dag er det nemlig dagen før primstaver med et halvår på hver side snus. Vinteren klorer seg fast på spektakulært vis, men den har nok ikke lenge igjen.
Verdiskapning er den absolutte drivende kraften bak ethvert økonomisk system. I en logisk verden, så ville mesteparten av verdiene skapt ligge hos de som har som sitt eksplisitte arbeide å skape verdier.
Slik er det dessverre ikke.
For, selv om det overveldende flertallet av oss mennesker er ansatt i verdiskapning, er det ikke slik at verdiene i samfunnet ligger hos oss. Ulikheten i verden er så vanvittig skjev at ved utgangen av 2019, så eide de 26 rikeste menneskene mer land og verdier enn den fattigste halvparten av menneskeheten.
Det er kanskje ingen overraskelse, men ingen av de 26 rikeste som eier halvparten av verdens verdier og land, er verdiskapere. De er ikke vaskere, sykepleiere, butikkansatte eller bønder. De er ikke byggeplassarbeidere, og de er definitivt ikke gründere; de er aksjespekulanter og arvinger, som kun har som eneste funksjon å suge profitt fra de som faktisk skaper verdiene deres.
For, klasseskillene har beveget seg enormt siden arbeiderbevegelsen tok sine første steg; det er ikke lenger den ene fabrikkeieren, direktøren, eller den ene kjøpmannen som legger beslag på de store verdiene. I veldig stor grad er disse stillingene nå verdiskapere på lik linje med arbeiderne de administrerer, i motsetning til eierne av de store kjedene.
I dag står vi nemlig overfor en situasjon hvor samfunnskritiske arbeidere i alle sektorer og på alle arbeidsplasser utfyller en plikt som samfunnet er helt avhengig av. Fra sykepleierne til butikkansatte og bussjåfører, så står de som første, andre og tredje frontlinje i kampen mot koronaviruset; samtidig som milliardærene i verden ikke løfter en finger før de selv er økonomisk truede av situasjonen.
Det er så utrolig viktig at vi ikke glemmer hvem det er som holder hjulene i gang når velstanden og tryggheten vår blir utfordret. For, mens milliardærer tar ut utbytte og krever innleie fra arbeidsløse og arbeidende sjeler, så jobber de samme arbeiderne dag ut og dag inn for å sikre et stabilt og trygt samfunn.
Når, og ikke hvis, men når vi en dag rir ut stormen som er coronaviruset, så kommer de som gjorde mest til å stå med de største tapene. De som var eksponert for viruset, og de som mistet arbeidsplassen sin fordi de måtte gå i karantene, kommer til å sitte igjen med prislappen.
Det er totalt uakseptabelt; det kan ikke være slik at de absolutt rikeste i samfunnet skal fortsette å håve inn enorme rikdommer mens studenter, arbeidsløse og sykepleiere står igjen med prislappen. Vi, oss arbeidere, skal ikke finansiere milliardærenes nye luksusbåter mens arbeidsmarkedet står i brann.
Ivar Østby Skole-og arbeidsansvarlig Trøndelag AUF
Sigve Morken Lange (18) er elevrådsleder og russepresident på Røros Videregående skole. Han er en veldig aktiv gutt som ikke liker å sitte i ro, og blir fort rastløs. Hans store interesse er fotball. Sigve er Russepresidenten for russen som ikke får samles.
Revy
Det startet veldig bra, I januar ble Russerevyen gjennomført på Storstuggu. Revyen fikk mye skryt fra både media og publikum.
– Vi følte at vi opplevde mestringsfølelse selv, og at samholdet i russen 2020 ble mye større etter revyen, sier Sigve Morken Lange.
Elevrådsleder
Sigve er leder for elevrådet ved Røros Videregående skole. Elevrådet er skolen sin stemme på elevnivå, og i det siste har møtene foregått på nett. Elevrådet på Røros tok til orde for å stenge skolen før Fylkeskommunen kom til samme konklusjon. De prøver å gjøre noe med det som elevene ønsker skal forbedres, og har jevnlige møter med ledelsen om det. Elevrådet er veldig opptatt av elevdemokrati.
Sigve synes det er kjempefint å være elevrådsleder ved Røros Videregående skole. Han liker å ha ansvar, og det er mange engasjerte elever ved skolen. Men på grunn av at skolen er nyoppusset kan det være vanskelig å få gjennomslag for saker som koster penger.
Politiker
Dersom det hadde vært økonomi til det er gratis skolemat et stort ønske fra elevene. Et gratis skolemåltid hver dag. Det er en sak som Sigve går for på to arenaer. Han er også medlem i Røros og Holtålen AUF.
Interessen for politikk fikk Sigve etter at han fylte 18 år. Da kunne han stemme, og fulgte mye mer med på valgkampen i kommunen. Det ble plutselig mye mer interessant når stemmen hans telte. Han fulgte med litt tidligere også.
En annen sak som Sigve er opptatt av er nærskoleprinsippet.
– Dersom det blir fjernet kan det få fatale konsekvenser for skolen her, og det er beklagelig når vi har fått ei så fin og ny skole, sier han.
Fremtiden
Sigve har fremtidsplanene klare. Til høsten skal han i militæret, i Garden. Etterhvert er planen at han ska utdanne seg til sykepleier.
– Jeg elsker å jobbe med mennesker, det er en meningsfylt jobb. Du blir aldri utlært. Alle dager er ulik ser jeg for meg, sier Sigve. Han har vikarjobb i hjemmetjenesten i Ålen, så han vet at det er ganske variert, og at man bidrar veldig til samfunnet og fellesskapet.
Fotball
Sigve sin store interesse er fotball, en interesse som han har hatt hele livet.
– Det er min livs hobby. Det beste jeg gjør er å spille fotball. Både fordi det er en lagsport, og en individuell sport på en måte. Det handler om å spille bra selv, men at det er en lagsport, er det beste med det. At man opplever å vinne med andre, og spille bra med andre. I tillegg har man den sosiale biten utenfor fotballbanen. I Ålen har vi vært veldig flinke til å arrangere sosiale arrangement, og bli bedre kjent utenfor banen. Det føler jeg bidrar til et bedre spill på banen, sier Sigve.
Sigve spiller på A-laget senior i Ålen. Han begynner å bli erfaren på A-laget, siden dette blir hans femte sesong. Sigve debuterte på seniorlaget da han var 14 år gammel.
– Det var tøft i starten å møte voksne karer, men nå har man begynt å venne seg til det. Det har blitt bedre på de fire årene, sier Sigve. Ålen stiller med to lag i sjette divisjon. Sigve har ambisjon om å spille fotball på høyere nivå etterhvert.
– Dersom jeg kommer inn på NTNU i Trondheim, og spille for idrettslaget der er det en mulighet som jeg har tenkt på. Vi får se hva tiden bringer, sier Sigve. Han legger til at fotball er det absolutt beste han holder på med på flere måter. Både å se på, spille, spille videospill og leste om fotball.
