Rørosmat: en eventyrlig utvikling

Ingulf Galåen gir seg som styreleder for Rørosmat etter snart 20 år.

Ingulf vokste opp på gården hjemme og kom inn i driften allerede da han var sju-åtte år gammel. Siden har han arbeidet hele livet med å utvikle Galåvolden Gård og Rørosmat.

– Fra jeg var femten år tok jeg over alt som har med økonomi og sånt hjemme. Pappa var flink å arbeide, men var ikke så flink med papir, så jeg kom inn og hjalp til på det feltet. Så gikk jeg landbruksskolen, og når jeg var ferdig der gikk jeg inn i formelt kompaniskap med foreldrene mine, forteller Ingulf.

Politisk aktiv

Ved siden av driften av gården, har Galåen vært involvert i flere verv og organisasjoner, og har i tillegg vært politisk aktiv.

– Ellers har jeg vært aktiv i politikk, både på kommuneplan og fylkesplan fra midten på 70-tallet til først på 90. Jeg har blant annet vært tillitsvalgt i Tine, Bondelaget og andre organisasjoner. Jeg har også vært engasjert i bygda, og var formann i samfunnshuset i over 20 år. Det har blitt en del verv i løpet av årene, ler Galåen.

Rørosmat

Rørosmat startet på slutten av 90-tallet og gikk da under navnet Mat i Fjellregionen. Galåen var først med som som nestleder, før han ble styreleder i 2003.

– Rørosmat har jo utviklet seg til noe helt annet enn vi greide å se for oss i starten. På 90-tallet så var det ikke vanlig med lokal mat. Det begynte å bli litt oppmerksomhet rundt det og fokus på det med miljø, men ellers så var det ikke sammenlignbart med i dag. Det har vært en enorm utvikling på oppmerksomhet om lokal mat. Det var jo veldig få lokalmatprodusenter da vi startet, mens i dag er det hundrevis, forteller Galåen.

Rørosmat har etterhvert vokst seg stort og gjort mye for merkevaren Røros og for lokalmat mer generelt. Mye har skjedd siden seks lokale produsenter gikk sammen for å lage det som etterhvert skulle bli hetende Rørosmat.

– Mat i Fjellregionen var det første regionale matmerket som ble laget i Norge, og det ble brukt som eksempel for andre distrikt på hvordan det kunne gjøres. Rørosmat har alltid vært den lokalmatsammenslutningen som har gått i bresjen og kommet lengst, forteller Galåen og legger til, – Det vi har bygget opp gjennom lokalmat har vært med å forsterke Røros som merkevare i vesentlig grad. I dag er lokalmat en viktig del av merkevaren Røros, og vi har tatt tittelen som lokalmathovedstaden, og den jobber vi hardt for å beholde.

Fra skurk til helt

For lokalmatprodusenter har det skjedd en enorm utvikling. Lokalmat har ikke alltid vært like populært, eller like enkelt å arbeide med, som det har blitt i dag.

– Det har vært en helt eventyrlig utvikling i forhold til hva vi så for oss da vi startet. På 80-tallet så følte vi som lokalmatprodusenter med direktelevering til butikker, veldig motarbeidet, og det var helt på tvers av det som var politikken fra myndighetene. Etterhvert har det snudd totalt, så jeg bruker å si at jeg gikk fra å føle meg som en skurk på 80-tallet, til å føle meg dyrket som en helt.

Med gården, Rørosmat, verv og organisasjonsvirksomhet, er det kanskje vanskelig å forestille seg at det blir så mye fritid på lokalmatgiganten, men noe får han tid til.

– Når jeg skal slappe av så må jeg bort fra gården, for der er det alltid et eller annet å holde på med. Jeg har ei bu innpå Fjellsjøen. Så har vi hytte på Hitra, og da drar jeg gjerne dit hvis jeg har mulighet til å ta fri litt lenger. Ellers så liker jeg å ta noen skikkelige ferieturer, for man må komme seg unna hvis man skal slappe av, avslutter Ingulf Galåen.

Cruising med Amcarklubben

Endelig tillot været Røros Amcarklubb å legge ut på sommerens første store cruising. Turen gikk til gata og rundt omkring på Røros før de kjørte tilbake til klubb-brakka.

Medlemmene i klubben møtes ofte i klubb-brakka hvor mange av dem nå har samlet seg for kaffe, kaker, mekking og cruising. Ved siden av brakka har de tilgang til et verksted hvor det mekkes og sosialiseres, og klubblokalet er innredet med inspirasjon fra klassisk amerikansk 50-talls stil.

Klubblederen

Klubbleder Gunn Irene Smistad har alltid vært en biljente. Interessen for motor og amerikanske biler fikk hun fra faren sin, og interessen, innrømmer hun, har ikke blitt mindre med årene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gunn Irene foran sin 1957 Ford Fairlane 500 Skyliner, og de andre medlemmenes biler, som står klar for cruising. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Smistad er fra Trondheim og har bodd på Glåmos i snart ti år, og det tok ikke lang tid før hun fant likesinnede og ble involvert i det lokale Amcar-miljøet.

– Jeg flytta til regionen i 2013, og ble huka inn ganske fort. Det var noen som så at jeg kjørte i gata og da var det noen som fulgte etter meg hjem, husker Gunn Irene og tilføyer, – De måtte jo finne ut hva for en person dette var når de så meg kjøre rundt i Mustangen.

Over 100 medlemmer

Klubben startet på 80-tallet, men ble nedlagt før den gjenoppsto i 2005. Nå har de medlemmer fra Ålen, Verdalen, Tynset og Alvdal som kommer til klubblokalet for å cruise, mekke og være sosiale.

– Vi har tilgang på et verksted ved siden av her, og vi holder på og skru litt, og er det dårlig vær så møtes vi bare og drikker kaffe. Nå er vi litt over hundre medlemmer, med 20-30 som er mest aktive. Det er et godt miljø, og bilinteressen hadde ikke vært det samme uten folkene som er rundt, det er helt sikkert, fastslår Gunn Irene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kaffe før cruising. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Roar Brattås, Gunn Irene Smistad, Jon Helge Myhre, Hans Olav Haugen og Erik Hamland på verkstedet. Bilen, en 1959 Chevrolet Impala, har de jobbet med å fikse i to år, siden den kom til dem i «småbiter». Foto: Svend Agne Strømmevold.

Helst hest og kjerre

Klubben blir blant annet engasjert av sykehjem, Barnekreftforeningen og 17. mai-komiteen, og blir stort sett godt mottatt i lokalsamfunnet.

– Vi fikk litt kjeft i avisa et år for vi hadde kjørt cruising på 17. mai med bilene oppover gatene. Selv om vi kjørte lenge etter 17. mai-toget, var det ikke alle som likte det, for på Røros skulle det helst være hest og kjerre og ikke noe Amcar, ler Gunn Irene og fortsetter.

– Men når Koronaen kom ble vi populær, for da fikk vi spørsmål fra 17. mai-komiteen om å stille opp og ordne liv i gata når det ble filma til NRK. Da hadde vi med bilene våre og parkerte både oppi Bergmannsgata og ved Domus, og så ble vi bedt til Brekken og kjørte rett dit etterpå. Deretter ble vi spurt om vi kunne komme til Glåmos, og da dro vi dit og var på cruising, så den dagen var vi fullbooka.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Klubblokalet er innredet med inspirasjon fra klassisk amerikansk 50-talls stil. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Ros til kommunen og politiet

Nestleder Jon Helge Myhre har vært med i klubben i sju-åtte år, og har alltid vært interessert i bil. Han forteller om da klubben kjørte for Barnekreftforeningen og om Late Summer Meet, et fast sommer-arrangement med drive-in kino og utstillinger, som klubben har gjennomført hver august siden 2015. Myhre forteller at klubben har fått hjelp til arrangementene sine av flere lokale støttespillere.

– Vi har vært heldig som har en vanvittig velvillig kommune som stenger gatene og lar oss disponere sentrum. Parkeringsetaten skilter og ordner til, og de er alltid så grei å ha med å gjøre i forhold til arrangementer. Stor ros til kommunen og politiet, sier Jon Helge.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nestleder Jon Helge Myhre: – Det var alltid noe spesielt med å se en amerikansk bil på veien, spesielt Corvette og gamle chevroleter. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Gjeng med gamlinger

Bjørn Lien har vært medlem siden 2015 og har vunnet mange priser for å stille ut bilene sine på ulike utstillinger. På spørsmål om hva han setter pris på med klubben trekker han spesielt frem samholdet og legger til at det er supert å være med.

– Det er 11 pokaler her, og enda så er det noen fler. Jeg har stilt ut i Trondheim, Verdalen, Kvål og på Røros, forklarer Bjørn Lien, og legger til, – Cadillac Friends of Norway har årlig utstilling på Røros, og jeg har tre derfra ser jeg. 

På spørsmål om ikke klubben burde være mer rebelske, ler lien godt før han svarer.

– Jeg vet ikke helt om det å kjøre 58 Cadillac er å være rebell men. Vi er jo en gjeng med gamlinger.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bjørn Lien foran 11 av sine pokaler. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Cruising med Amcarklubben

Det ble en god start på Amcar-sommeren, og klubben fikk endelig kjørt sammen på cruising gjennom gatene og rundt omkring på Røros.

Bildeserie følger under.

Foto: Svend Agne Strømmevold
Foto: Svend Agne Strømmevold
Gunn Irene. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Foto: Svend Agne Strømmevold
Foto: Svend Agne Strømmevold
Røros Amcarklubb. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Fra Brekken til det nye Nasjonalmuseet

Klesesigneren Linn Stav utvikler sine egne produkter og har nettbutikk med salg av egne kolleksjoner. Nå selger hun produktene sine på det nye Nasjonalmuseet som åpnet i dag.

Linn Stav vokste opp i Brekken og på Røros, men har i voksen alder bodd i Oslo, Trondheim, Bergen og Brasil. Interessen for design har kommet etterhvert, men helt siden hun gikk formgivning på videregående har hun dyrket sine interesser innen kreativ formgivning og kreativ produktutvikling.

Kunst og tekstil  

Etter videregående tok Linn med seg både flyttelass og kjæreste til Brasil. Det ble et viktig opphold for brekkjenta da hun underveis i reisen tok et livsvalg i å jobbe mer med sine interesser for tekstiler og kreativt håndverk.

– I Brasil fant jeg ut at jeg ville ta en bachelor i tekstil, men for å komme inn der så er du nødt til å søke med portfolio, så da må du ha gjort en del prosjekter. Jeg hadde ett prosjekt som jeg hadde med fra videregående, men ellers kjente jeg at jeg ville gjøre nye ting. Jeg hadde jo mye tid til å jobbe med portfolio det året, og trengte den tida for å ha å sjanse til å komme inn på noe, forklarer Linn.

Etter å ha gjort ferdig portfolioen søkte Linn på flere kunstskoler, og det endte opp med at både hun og kjæresten Aleksander flyttet til Bergen for å studere.

Egen kolleksjon med norsk ull

Linn fortsatte og studere til bachelor i tekstil, men utdanningen var mer rettet mot kunst og tekstilskultpurer enn det var fokusert på design. Underveis i utdanningsløpet fikk hun øynene mer opp for kostymedesign, og besluttet å ta master i design heller enn i kunst. Dermed begynte hun og studere til master på kunsthøyskolen i Oslo.

– Jeg ville jobbe med noe som var litt mer konkret, for design er jo mer som problemløsning i forhold til ting i samfunnet, sier Linn. 

– Det tok litt tid før jeg fant ut at jeg ville jobbe med egne produkter. Mens jeg drev og søkte jobb en sommer så tenkte jeg at da er det fint å gjøre et prosjekt i tillegg, så da starta jeg å jobbe på en kolleksjon med cape. Det starta litt der og så lagde jeg en kolleksjon med fem caper, og så ble de solgt med en gang. Jeg syntes det var artig også begynte jeg å jobbe videre og lagde en ny kolleksjon med norsk ull, forteller Linn.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Linn og kjæresten bor på et småbruk på Hadeland. Fra Linns studio på låven. Foto: Privat.

Naturmaterialer

Linn har nå utviklet sine egne produkter i ti år. Når hun lager et produkt, er det viktig at materialene hun bruker og prosessen er miljøvennlig og bærekraftig.

– I utgangspunktet så er jo det å lage et produkt ikke miljøvennlig. Jeg tenker at hvis jeg skal jobbe med det må jeg kunne bidra på en bra måte, så jeg er veldig opptatt av å bruke naturmaterialer så langt det lar seg gjøre. Jeg er også opptatt av at materialene skal være norsk-produsert, forklarer hun.

Småbruk og drivhuskirke

I 2016 flyttet Linn til et småbruk som ligger cirka en time nord for Oslo på Hadeland, hvor hun jobber fra verkstedet sitt på låven. Det er en tidligere husmannsplass på 18 mål som besto av et lite hus og en renoveringsklar låve da Linn og Aleksander flyttet inn.

– Vi har totalrenovert låven hvor jeg har laget meg et studio på det gamle høyloftet, og Aleksander har bygget seg et verksted i mur. Vi har også en trehytte som er Aleksander sitt gamle kontor som er blitt ombygget. I tillegg har vi fikset litt på huset og gjort mye med uteområdet, blant annet anlagt en dam hvor det bare var myr, sier Linn.

På småbruket har paret pusset opp og gjort i stand, og har alltid noen prosjekter på gang. For tiden holder de på med et omfattende drivhusprosjekt.

– Vi har kjøpt en kirke som vi har lyst til å gjøre om til drivhus. Kirka er en tømmerkirke fra slutten av 1800-tallet som nå står utenfor Horten. Vi er i gang med å rive den og skal sette den opp på småbruket til neste år. Da skal vi plassere den på en betongsåle med gjennomsiktige takplater, slik at den kan fungere som et drivhus. I drivhuset skal vi bygge et par soverom av halm og leire. På sikt ønsker vi å lage en gang mellom huset vårt og drivhuset, som knytter det hele sammen, forteller Linn.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kirka som skal fraktes til småbruket og bygges opp igjen som drivhus. Foto: Privat
Linn på småbruket. Foto: Privat

Ullgenseren Røros på Nasjonalmuseet

Nå har Linn planer om å jobbe mer med markedsføring og utvikle flere produkter, og i sommer planlegger hun å teste ut naturfarging, hvor hun skal farge tekstiler med planter, mat og andre råmaterialer. Før det skal hun imidlertig selge flere av produktene sine på det nye Nasjonalmuseet som åpnet i dag.

– På Nasjonalmuseet skal jeg selge ullgenseren, Røros, laget av fin norsk lammeull. Genseren er vevd i Norge og sydd av meg i studioet mitt på låven. I tillegg skal jeg selge duftskulpturer. Keramikkskåler med leirskifer som man kan dryppe noen dråper med eterisk olje i, sier Linn.

Ullgenseren Røros. Foto: Privat
Duftskulptur. Foto: Privat

Utepedagogen på Storwartz (+)

Første januar i år tok Kjersti Hægstad over som driver av Storwartz leirskole. Opprinnelig kommer Kjersti  fra Trondheim, men flyttet til Røros i fjor med noen av sine barn, mann og hunder. Familien ønsket seg til fjellet  og naturen. I fjor høst fikk Kjersti tilbud om å ta over driften av Storwartz leirskole. Da falt alt på plass. 

Kjersti har god erfaring med å jobbe utendørs.  Arbeidslivet startet som raftingguide i Sjoa. Hun har drevet med klatring, og reist rundt i verden. 

– Jeg føler at arbeidslivet mitt har dreid seg om uteliv, instruere grupper og ta med grupper  på aktiviteter, opplevelser, undervisning eller lignende utendørs, sier Kjersti Hægstad, som også har mye erfaring med sikkerhet,  beredskap, førstehjelp og HMS.

Lærer

Kjersti trives godt med å jobbe med folk. Hun har lærerutdannelse, og har erfaring med å jobbe på leirskole fra da hun jobbet hos Soleggen leirskole i Lom. Hun synes det var helt fantastisk, så når muligheten på Storwartz bød seg så var valget lett. 

– Med både Røros, fjell og leirskole så kunne det liksom ikke bli noe mer da, sier Kjersti. Hun er godt i gang med den første vinteren som driver av leirskolen. Hun har fått erfare at det kan være ganske ufremkommelig på Storwartz i januar, med mye snø og mye  vind. 

– Jeg innså at jeg i hvert fall måtte få søkt om løyve til å få kjøre skuter opp hit for å komme frem de dagene veien ikke er åpen. Det er på plass nå, sier hun. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Storwartz leirskole. Foto: Tove Østby

Fullt

Den nye driveren så for seg en stor jobb med markedsføring, men fikk erfare at bookingene bare ramlet inn. Skolen er fylt opp til ut i mai, både helger og uker. 

Slik sett har det gått over all forventning. 

Det er en god stund siden deler av leirskolen har fått en oppdatering. Det har den nye driveren tatt tak i. Kjersti har blant annet investert i nye madrasser, dyner og puter. Målet hennes er å få leirskolen til å bli en fulltidsjobb. Hun tror det er liv laget for det. 

Grupper

Leirskolen har plass til 40 – 45 personer. Er det større grupper er det også løsbart, blant annet med at det blir  satt inn flere senger, og de to hyttene ved leirskolen tas i bruk. 

Leirskolen har en trivelig spisesal med mye historie både på og i veggene. Kjersti som er innflytter lærer også mye om gruvedriften, Røroshistorien og Johan Falkberget av leirskolelærere som hun har med seg, som har jobbet på leirskolen i mange år. 

– Når man kommer opp hit, føler man  at det er historisk sus her med gamle gruvebygninger rundt. Dette er jo ei gammel mannskapsbrakke. Det er et museum på en måte som brukes. Det er flott at man legger til rette for at gamle bygninger også kan brukes. Jeg tenker at det gjør det litt spesielt å være her. Man har koblingen til historien i bygningene her og rundt, sier Kjersti. 

Hun har innsett at å drive en leirskole er en døgnjobb. Hun er der fra tidlig morgen til sent om kvelden. Den første uken ble det så sene kvelder at hun overnattet der. 

Samarbeid

Leirskolen har samarbeid med Kennel Dølanvollen om hundekjøring. Det er veldig stas hos elevene. I løpet av leirskoleoppholdet er elevene blant annet en tur i Olavsgruva, på  isfisking og det blir godt tid til skilek og snøhulegraving. Nytt av året er tilbud om isbading på Klettjønna. En dag går de på ski til Røros, og har byvandring før de tar buss tilbake. Leirskolen har også mulighet til å tilby opplegg sammen med Rørosrein om den samiske historien. 

Barmark

Når det er barmark er leirskolen blant annet på overnattingstur til Mølmannsdalsgården. Og det er kanopadling. Turen i Olavsgruva er obligatorisk både på sommer og vinterstid. Kjersti tenker det er en viktig del av leirskolen. Det er litt fundamentet. Den historiske delen av gruvedrifta. Kjersti har et ønske om å en dag kunne kjøpe inn sykler, slik at det kan bli en del av tilbudet ved skolen. 

Spennende

Hægstad synes det er spennende å ha tatt over en hel leirskole. Men det føles veldig riktig. Hun er glad i å møte folk. Regnskap er ikke hennes sterke side så det har hun satt bort. Det var bakdelen med jobben. Hun har aldri drømt om å drive eget firma, men det ble det nå. Hun synes det er artig, og liker å lære nye ting. Man kan bestemme selv hvilken retning man ønsker å gå, og ønsker å fokusere på. 

Leier

Det er Statsbygg som eier bygningene på Storwartz. Kjersti leier leirskolen. Det er hennes firma Utepedagogen som drifter leirskolen. Kjersti håper at folk ser at dette er en fin plass å være, og at man får med mer av historien blant annet om Unescos verdensarvliste. 

– På denne leirskolen her kan man lære litt andre ting enn man gjør på andre leirskoler. I tillegg er det en veldig fin plass. Jeg har alltid hatt Røros i mitt hjerte. Det er veldig stas å få lov til å vise frem den fine delen av Røros til elever og lærere, sier Kjersti. Hun synes det er viktig å linke historien opp til i dag. Sammenligne livet i dag kontra hvordan det var på Storwartz for 2-300 år siden. Det fenger de fleste elevene, man kan ikke bare stå å fortelle om historien. Det å knytte referanser til resten av verden, tror hun også er en bevisstgjøring av hvordan vi har det i dag. Det er ønske om at elevene ikke har mobiltelefon mens de er på leirskolen. Det fungerer fint. Kanskje litt tøft den første kvelden. Men de bruker heller tiden på å snakke sammen eller bygge ei snøhule.

Storwartz kan man oppleve i alt slags vær. I vinter har det vært mye snø og vind.
Foto: Tove Østby

Fra restkitt til kulturpris (+)

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Med en arm i sirkusbransjen (+)

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Alf gir Prøysen og Falkberget nytt liv (+)

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Veldig rart å bli pensjonist (+)

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

+ En mann ved navn Per Arne

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

+ I kamp mot kreft og pandemi

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.