Natt til søndag ble en person kjørt til legevakt med mindre skader etter en voldshendelse i et boligfelt på Røros. Røros lensmannskonor opplyser at det skal ha kommet til håndgemeng der flere personer var involvert. Politiet undersøker saken, for å få klarlagt hendelsesforløpet. Det er ikke avklart om det vil bli opprettet sak etter dette.
Bortsett fra denne hendelsen, har det vært ei svært rolig julehelg for politiet.
2020 er av Verdens helseorganisasjon utpekt som sykepleiernes og jordmødrenes år, og dette året skulle virkelig bli det året den viktige jobben sykepleierne gjør kom i fokus. Pål Henning Schjølberg er en av de som jobber som sykepleier i Røros kommune.
Det var tilfeldigheter som spilte inn for at Pål Henning ble sykepleier. Han jobbet i produksjonen på Håg. Han synes det «lugget» veldig etter hvert, og begynte å tenke på noe annet å gjøre. Han ønsket å jobbe mer med folk, og hadde tanker om å ta hjelpepleierutdanning eller noe i den retning. Etter hvert dukket det opp en anledning til å søke på sykepleiefaget, som han kom inn på.
– Litt sånn tilfeldig, men også den retningen jeg ønsket å gå, sier Pål Henning Schjølberg.
Studier
Høsten 2004 startet Pål Henning på Høgskolen i Sør-Trøndelag i Trondheim. Han var ferdig med grunnutdanningen mai 2007. Siden har han jobbet innen sykepleieryrket.
– Jeg trives veldig godt. Føler at jeg har funnet meg selv. Det var et yrke som jeg trivdes i umiddelbart når jeg begynte med praksis, og kom ut og gjorde det som jeg skulle gjøre. Fant fort ut at det som sto i boka, det stemte ikke helt med praksis. Da var det bare å få med seg det grunnleggende, og så får man jobbe ut ifra de individuelle behovene som pasientene har. Da gikk det mye greiere, sier Pål Henning.
Den siste praksisen til Pål Henning var i psykiatri, på DPS i Haltdalen, som fortsatt eksisterte da. De ønsket at han skulle søke på sommerjobb. Det gjorde han og fikk jobben. Nesten før han kom igang med sommerjobben, fikk han varsel om det ble ledige noen stillinger som han kunne søke på. Han søkte og fikk ei nattstilling.
– Jeg var spent for jeg hadde aldri jobbet natt før. Spent på hvordan dette kom til å gå. Men jeg fant ut at det passet meg helt ypperlig, sier Pål Henning.
Hjemmetjenesten
Etterhvert søkte han på ny jobb i Røros, ute i hjemmetjenesten, der jobbet han også natta. Han startet i jobben like over nyttår i 2011.
– Det har vært mange interessante turer der også, møtt mange folk og pasienter, og opplevd både tunge og fine stunder, sier Schjølberg.
Sykehjemmet
Forrige vinter flyttet han over til nattevakter på sykehjemmet, der han fikk fast ansettelse fra august i år. Nå jobber han som nattevakt ved Øverhagaen bo-, helse- og velferdssenter. Han jobber i turnus, men kun som nattevakt. Det er en sykepleier og to hjelpepleiere på vakt hver natt. I tillegg er det ei utevakt.
– Det er egne utfordringer på natt, som ikke er de samme på dag og kveld. På samme måte som vi ikke har samme utfordringer som de har på dag og kveld. Alle skiftene har sine egne utfordringer, sier Pål Henning.
Oppgaver
En sykepleier har mange forskjellige oppgaver. De legger opp og administrer medisiner, setter injeksjoner dersom det trengs og forestår intravenøs behandling. Ofte er sykepleieren på sykehjemmet den eneste sykepleieren på vakt i hele kommunen. Da hender det at de må være med hjemmetjenesten ut. Pål Henning starter på sin nattevakt klokken 22.15 og slutter klokken 07.45 om morgenen.
Pål Henning synes det er ett meget bra og meningsfylt yrke/profesjon å jobbe i. Vi skal ta vare på de eldre. Det kan være rolige netter og det kan være ikke fullt så rolige netter. Det er hender selvsagt at det er dødsfall mens han er på nattevakt.
Pål Henning angrer ikke på at han tok utdanningen. Han setter pris på gode kolleger, både sykepleiere og hjelpepleiere. De som jobber på natta møter pasientene på en annen måte enn på dag og kveld. De har ett mindre apparat å jobbe med da enn ellers på døgnet, da de er få personer på vakt da. De som jobber på natta har heldigvis legevakta i bakhånd.
Rørosnytt har fått bekreftet at en deltidsansatt i Røros kommune har testet positivt på Covid 19, og det er satt i gang smittesporing blant mulige nærkontakter. Den som har fått påvist smitte er ikke hjemmehørende i Røros kommune, og har ikke vært i kontakt med beboere på sykehjemmene.
Det er ikke påvist at vedkommende har båret smitte under sitt arbeid på Røros. Etter det Rørosnytt kjenner til, har vedkommende trolig blitt smittet i sin hjemkommune. Det er vedkommende hjemkommune som leder smittesporingepn, som foregår i samarbeid med Røros kommune.
Det skal i tillegg være påvist et nytt smittetilfelle i Holtålen kommune i dag, som også har utløst smittesporing..
– Vi ble oppringt av smittesporingsteamet i Trondheim i ettermiddag. Vedkommende var på Røros 17. desember og det er gått ut informasjon til to skoleklasser og enkelte ved musikkskolen om dette. Vedkommende hadde ikke symptomer den siste dagen i arbeid på Røros, sier kommuneoverlege Anne Lajla Westerfjell Kalstad til Rørosnytt.
I dag settes de første vaksinene mot Covid 19 i Norge. De første vaksinene settes blant risikogruppene på Østlandet. Svein Andersen (67) ved Ellingsrudhjemmet fikk den første dosen. På Røros settes det ingen vaksiner før vi har gjort oss ferdig med 2020.
I uke en får 25 beboere ved sykehjemmene vaksine som de første på Røros. Om alle forholder seg til smittevernreglene, har Røros alle muligheter til å komme seg greit igjennom denne pandemien. Det er bare to innbyggere på Røros som har fått påvist smitte så langt. Det er riktignok påvist smitte blant utflyttede Rørosinger, og etter det Rørosnytt kjenner til, skal det også være omkomne blant dem.
Det har også vært tilfeller der personer som har vært på Røros, har fått påvist Covid 19, etter at de hadde forlatt stedet.
Det er for tidlig å si med sikkerhet, hva konsekvensene har vært økonomisk.
Ved midnatt ble en elg påkjørt på Brekkenveien (Fv 31) ved avkjøring til Halvoregga hyttefelt mellom Stikkilen og Hittersjøen. I følge politien oppsto det Ingen personskade. Viltpatrulje ble tilkalt for å ta hånd om elgen.
Det var snø og isdekt veibane og ruskevær da påkjørselen skjedde.
Et av husene som står på Nedre Storwartz er stigerboligen, eller Klettjønnbrakka som den også ble kalt. Huset ligger ikke langt fra Klettjønna, og var boligen for stigeren ved Storwartz. En stiger var ingeniør og arbeidsleder ved ei gruve.
Historien til stigerboligen starter på Muggruva. Der ble bygningen satt opp som kontorbrakke rundt 1900. I 1938 ble den flyttet til Storwartz, der den står i dag, og tatt i bruk som stigerbolig. Året etter ble det bygd en stall utenfor boligen. Stallen står fortsatt.
Stigerboligen rommer en del av familiehistorien til Andreas Kokkvoll. Oldeforeldrene hans bodde i huset med familien, blant annet Andreas sin bestefar. Oldefaren Anders Kokkvoll var overstiger på Storwartz. Andreas ble nysgjerrig på familiehistorien sin, og tok en god prat med bestefar, Gunnar Kokkvoll. Han fortalte at oldefaren hadde en spennende historie. Under 2. verdenskrig var han et halvt år i tysk fangeleir. Han flyktet til Sverige for å komme unna nazistene, og han var med i motstandsbevegelsen. Oldefaren omkom i 1961. På Storwartz står en minnestein til minne om han.
– Oldefar har vært en mystisk mann, som snakket lite, sier oldebarnet Andreas Kokkvoll.
Kokkvollen
Oldefar Anders var oppvokst på Kokkvollen ved Aursunden. Det var hans far som kjøpte Kokkvollen, som tidligere het Jamtvollen. Oldefaren ble påspandert skolegang på Eidsvoll Offisielle landsgymnas, av Bergdirektør Pettersen. Der møtte han Gudrun. Etter endt skolegang flyttet de til Løkken. Og i 1938-1939 begynte han på Bergskolen i Kongsberg. Da han var ferdig på bergskolen flyttet de til Nissedal og Søftestad gruber.
2. verdenskrig
9.april 1940 skulle de flytte fra Nissedal til Løkken, men kom ikke lengre enn Eidsvoll. Familien ble igjen på Eidsvoll frem til høsten 1940. Bestefar Gunnar minnes synet som møtte dem. Der var brua sprengt, og Anders ble innrullert i militæret. Han ble sendt til Tretten, og var med på de første trefningene der. Der ble han tatt til krigsfange, og ble sittende frem til senhøsten 1940. Anders måtte skrive under på et brev om at han skulle være snill mot tyskerne. Da fikk han slippe ut, og reise tilbake til Løkken.
– Oldefar var en aktiv motstandsmann under krigen. Han var en viktig brikke i spillet mot tyskerne. Han var med på å organisere sprengingen av Thamshavnbanen, forteller Andreas.
Rinnanbanden jaktet på Anders, og prøvde å få tak i han. Det endte med at han måtte flykte fra Løkken. Han gikk på ski, og tok tog til Røros. Her møtte han sin tante, som bodde på Erzscheidergården. Derfra gikk han på ski inn til Sverige. Han kom ned til Feragen først, der hadde de en telefon som ble brukt til å ringe Gudrun, og fortelle at pakken var kommet frem.
Ferden gikk så videre inn til Funäsdalen, der Anders ble innrullert i de norske polititroppene. Han kom tilbake til Norge under frigjøringsdagen i mai 1945. Da freden kom dro han tilbake til Løkken, men det ble en periode i Oslo før han kunne komme hjem igjen. Han fortsatte som ordfører på Løkken frem til 1956. Han satt som ordfører i en og en halv periode der. I 1956 fikk han jobb som overstiger på Storwartz. Derfor flyttet familien til Røros i 1956, til Kokkvollen.
Stigerboligen
Overstigeren jobbet sju dager i uken, og bodde i stigerboligen. Det var langt å gå på ski eller bruke hest hjem til Kokkvollen. Stigerboligen ble brukt som en pendlerbolig for å følge opp jobben i gruva.
– Min oldefaren var veldig opptatt av HMS og sikkerhet i gruvene. Det var hans agenda virker det som, sier Andreas.
Etterhvert flyttet også oldemoren til stigerboligen sammen med bror til bestefar Gunnar, Ragnar. Da bodde hele familien i andre etasjen på stigerboligen. I første etasjen bodde det to andre personer.
I boligen var det innlagt vann og strøm. Det lille huset utenfor ble brukt som grisehus til en gris. Familien bodde der frem til januar 1961 da Anders omkom. Han hadde vært på inspeksjon i Olavsgruva, og skulle gå tilbake til stigerboligen. Like bak heishuset, ikke så langt fra der endte den turen tragisk, med at han fikk hjertestopp og døde. I ettertid har Ragnar og Gunnar Kokkvoll reist en minnestein i kobber der faren døde.
Sjøen
Andreas sin bestefar var på sjøen. Han reiste ut i 1950, 15 år gammel. Det var mange på den tiden som reiste ut på sjøen.
– Han spurte ikke foreldrene om lov, men han hadde hørt mye om folk som hadde kommet tilbake fra sjøen, som snakket om palmer, sol og eksotiske ting. Så da hadde han lyst til å prøve det, sier Andreas. Bestefaren ble på sjøen frem til 1960 hvor han seilte på alle de 7 hav, ombord på blant annet tankeren M/T Nueva Andalucia. I mellomtiden hadde han møtt Andreas sin bestemor, Klara. De møttes på dans ved Aursunden. I 1962 ble Andreas sin far født.
Hobbyfotograf
Andreas er en ivrig hobbyfotograf, og et bilde som har fått mye oppmerksomhet er et bilde som han har tatt av stigerboligen på Nedre Storwartz. Bildet ligger ute på Magasin.no, i tillegg var bildet med i den første fysiske utgaven av Magasin.no, som kom 1. november. Andreas tror at bildet traff ganske bra med den tiden som vi gikk inn, med koronapandemien og isolering.
– Det er bilde av isolasjon på mange måter, for det er ingen tegn til aktivitet og spor inn til huset, sier han.
For Andreas er stigerboligen et hus som står der, som har den familiehistorien. Han vet at det er en familie som har bodd der. Malingspannene som står der tilhørte trolig hans oldeforeldrene, det er ikke så mange som har bodd der i ettertid.
Andreas synes stigerboligen er et spesielt hus, han synes det er synd at det ikke blir brukt til noe, som har med turisme eller Røros å gjøre.
– Jeg synes Storwartz er en ekstrem fin plass å fotografere på. Det er et helt spesielt lys der. Det er et område som er fotografivennlig på mange måter, sier Andreas. Han legger til at han er en del på Storwartz når han er på Røros.
– Jeg har flyttet fra Røros, men det henger igjen mye av meg på Røros. Jeg har lyst til å vise frem Røros på andre måter enn hva mange turister gjør, kanskje. Røros er så mye mer enn kirke, hyttklokke og slegghaug. Hver gang jeg er på Røros så filmer jeg noe nytt, gjerne noe med en historie, det er det som er spennende, sier han.
Forsvaret
Andreas jobber i Forsvaret som yrkesmilitær. Han har jobbet 10 år i Hæren, fem år i Nord-Norge i Setermoen leir og nå på Rena. Fotografering er en stor lidenskap, det er hans hobby og fritidssyssel for å få til å slappe av og leke med kreativiteten. Samtidig som han jobber tar han utdannelse innen grafisk design.
Foto
Interessen for foto fikk Andreas ganske tidlig. I 2005 kjørte en guttegjeng ski i Funäsdalen.
– Var nok en av de som var tidligst ute med jibbing når man hoppet på big jump i parker. Vi startet Fjøsbakken Open. I den perioden der ble det en del filming. Det fantes ikke gopro-kamera da, så jeg fikk lånt meg et videokamera med kasett fra min onkel, som jeg tapet fast med gaffatape på hjelmen. Det var så upraktisk å kjøre med det i hånden, sier han.
Det ble laget noen filmer. Guttene meldte seg på UKM med en film, som de gikk videre med. Kanskje det var der interessen startet. Men det var ikke før for to år siden at han virkelig kom i gang med fotograferingen.
Andreas lærte mye om fotografering av en venn som var fotograf, men som dessverre gikk bort i en ulykke for for to år siden.
– Han var nok en stor bidragsyter for at jeg fotograferer så mye som jeg gjør i dag. Han lærte meg mye på kort tid. På den tiden jeg ble kjent med han. Vi fant tonen gjennom foto og film. Man kan si at det er han som har gjort at jeg er der jeg er i dag på mange måter. Han ga meg det lille dyttet for å komme i gang, sier Andreas.
Sledehund-fotograf
Andres har en ambisjon og mål om at han skal bli en god sledehund-fotograf. For å markedsføre sin bror Amund og sporten han driver med. Gjennom fotograferingen ønsker han å få hundesporten frem til folket. Andreas står gjerne oppe på fjellet i storm for å få de ekstra gode bildene.
Sledehundsesongen er kort så Andreas må bruke tiden på å lære seg mer, for å få til de bildene som han ønsker. Han liker å ta bilder med litt mystikk, og landskapsbilder med kontraster i. Han har alltid med seg kamera.
Drone
Andreas er godkjent dronepilot, og får lov til å fly så lenge han følger reglene som er satt av Luftfartstilsynet. Noen av hans bilder blir tatt med drone, og dermed har han mulighet til å ta bilder av spennende motiv som ikke så mange andre får tatt.
På Instagram har Andreas gitt sine følgere en utfordring som har med stigerboligen å gjøre. Han utfordrer sine følgere til å reise til Røros og prøve å finne huset og fotografere det. #stigerboligen.
Drømmen
Andreas har en drøm om å få igang fototurisme med fotosafari på Røros. Der folk skal reise rundt og kose seg ei helg og ta bilder.
– Landskapet er spesielt. Du har ikke de høyeste fjellene, men du har utrolig mye vidder og kultur, sier Andreas. Han legger til at siden Røros ligger såpass høyt får man fin solopp -og nedgang. Han ønsker at stigerboligen kunne vært hovedkvarter, men han tror det skal godt gjøres å få til det. Boligen står midt i hjertet av vernesonen. Men hadde det vært opp til Andreas hadde han villet brukt den til noe, og fylt den med liv. Det er historien om oldefaren som har dratt han i retningen Storwartz og stigerboligen.
Nesten dobbelt så mange greenfeespillere besøkte golfbanen på Røros i år i forhold til året før. Totalt var det 1023 besøkende greenfeespillere. Golfklubben fikk 50 nye medlemmer, og medlemstallet er nå 226.
– Det har vært et bedre år enn forventet. Det ser ut som at Cobvid 19 gjorde at det kom mange flere gjestespiller til Røros. Suksessen til Viktor Hovland i internasjonale turneringer har nok ført til større golfinteresse i Norge, sier leder i Røros golfklubb jo Inge Indset til Rørosnytt.
Golfbanen på Røros har 9 hull med 2 utslagssted hver, som gjør det mulig å gå en full 18 hulls runde i det gamle ørkenlandskapet i Kvitsanda.
Dette er en dugnadsdrevet klubb, og dugnadsinnsatsen har vært formidabel hele året. Det er både utfordrende og en fornøyelse å være leder. Det er fortsatt mye å ta tak i, men golfklubben har vist seg som levedyktig, sier Jo Inge Indset.
Leserinnlegg av Hanne Feragen
På kommunestyremøtet på Røros 5. november 2020 fikk Arbeiderpartiet gjennomslag for å endre byggegrensen ved vassdrag og sjøer fra 100 meter til 30 meter. Biotopene og naturmangfoldet taper igjen.
Kommunen har ikke kartlagt naturen og har ingen naturmangfoldsplan, og derfor kan plante- og dyrearter dø ut på en nedbygget kvadratmeter nær deg. 10-100 arter utslettes hvert døgn, og det er derfor Norge og verden har en naturkrise. Et lite håp for naturmangfoldet er at kommunen kan finne hjelp til konsekvensutredning for hvert delområde i Miljødirektoratets nye veileder, «Vurdere miljøkonsekvensene av planen eller tiltaket».
Et annet tap sto Senterpartiet, Venstre og Røroslista for, da de fikk gjennomslag for at det kan åpnes for bygging på dyrka mark dersom arealet erstattes med tilsvarende nydyrket areal.
NYDYRKING
Som kjent er ikke matjord noe en entreprenør kan grave frem og etablere. Det tar opptil tusen år å danne noen få centimeter matjord. Nydyrking innebærer ofte skogshogst, og tapet av naturmangfold i Norge er størst i ødelagt skog. Nydyrking på myr er nå ulovlig, men bondens mulighet for dispensasjon er absolutt til stede. Ødelagt miljø og økte klimagassutslipp følger garantert med.
Forskrift om nydyrking, https://lovdata.no/forskrift/1997-05-02-423/p5a
§ 5a.(nydyrking av myr)
«Nydyrking av myr er ikke tillatt.
Kommunen kan i særlige tilfeller gi dispensasjon til nydyrking av myr;
1. når grunneier mister andre produksjonsarealer på grunn av tap av leiejord eller ved utbygging i offentlig regi som samferdselstiltak eller lignende,
2. der grunneiers eneste dyrkingsressurs er myr, eller
3. for å ivareta særskilte produksjoner i myr på fjellgrunn.»
§ 6.(begrensninger i adgangen til å nydyrke), 2. ledd:
«Nydyrking av areal over 50 dekar skal vurderes konsekvensutredet før vedtak fattes, jf. forskrift 21. juni 2017 nr. 854 om konsekvensutredninger § 8, jf. vedlegg II nr. 1 bokstav b). Det samme gjelder for nydyrkingstiltak på mindre enn 50 dekar dersom det ikke kan utelukkes at tiltaket kan få vesentlige virkninger for naturmangfold eller for andre viktige miljøhensyn.»
Når matjord flyttes, stokkes skiktene med mikroliv om. Jordbakteriene får ikke gjort mineralene tilgjengelig for plantene, og jordas økosystem ødelegges.
OMDISPONERING AV JORDBRUKSAREAL
Når lokalpolitikerne får holde frem med vedtak om nydyrking og omdisponering av jordbruksareal, krymper artenes biotoper, og vi mister verdifull og livsviktig matjord. Slikt blir det masseutryddelse av.
I jordstatistikken er det viktig å presisere at det omdisponeres både fra dyrka jord og dyrkbar jord, og at omdisponering gjort av bonden selv ikke er rapporteringspliktig. Mange store fjøs – nærmest fabrikker – bygges nå på jordbruksareal.
Skurkene som stjal mest dyrka og dyrkbar jord i 2017 var boliger 25,7 %, samferdsel 23,2 %, hytter 16,5 % og næring 13,8 %. Den skumleste trusselen er en fremtidig, tredje rullebane på Gardermoen, som vil sluke opptil 3.500 mål jordbruksareal.
I 2019 ble det omdisponert totalt 8.274 mål, fordelt på 3.657 mål (Røros kommunes areal x 2) fra dyrka jord og 4.617 mål fra dyrkbar jord.
DYRKA JORD – 3,5 %
Definisjon: Jord som benyttes til produksjon av nytte- eller prydvekster; det vil si fulldyrka jord, overflatedyrka jord og innmarksbeite. I utgangspunktet er omdisponering av dyrka jord forbudt etter jordloven, men det gis dispensasjoner.
Stortinget vedtok i 2015 en nasjonal jordvernstrategi, senest revidert i 2018. Den fastsetter en målsetning om at årlig omdisponering av dyrka jord skal reduseres til maksimalt 4.000 mål innen 2020. Regjeringen la fram en oppdatert jordvernstrategi i statsbudsjettet for 2019, etter anmodning fra Stortinget, der jordvernmålet ble beholdt
Sist Senterpartiet hadde landbruksministeren ble det bygd ned over 7.000 mål dyrka jord i snitt årlig, og i 2013 sa Trygve Slagsvold Vedum at det var ingen grunn til å senke grensen til under 6.000 mål. Sp-styrte kommuner er ironisk nok blant verstingene på omdisponering.
I 2020 ville enkelte Sp-representanter ha et nytt jordvernmål for maksimal årlig omdisponering på 2.000 mål dyrka jord innen 2026. MDG fremmet et motforslag om en grense på 1.000 mål og at kommunene ikke lenger skal få gi dispensasjon – bare staten skal få gi slike unntak. Bakgrunnen er slipphendte kommuners velvilje til å bygge ned landbruksjord til næringsformål. Alle forslagene falt.
DYRKBAR JORD – 3,9 %
Definisjon: Arealer (skog og utmark) som ved oppdyrking kan settes i stand til å tilfredsstille kravene til fulldyrka jord. Dyrkbar jord kan være overflatedyrka jord, innmarksbeite, skog, åpen fastmark og myr.
Norge har ingen nasjonal maksimumsgrense for nedbygging av dyrkbar jord, selv om slik jord har samme vern som dyrka jord.
AKTUELT FRA STORTINGET
Skriftlig spørsmål fra Une Bastholm (MDG) til kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup 20. november 2020.
«I Granavolden-plattformen stadfester Regjeringen et sterkt ønske om å verne natur- og biologisk mangfold. Samtidig ser vi en rekke steder at kommuner vedtar utbyggingsplaner, uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag som sikrer at sårbare naturinteresser blir ivaretatt på en god nok måte. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at kommunale utbyggingsplaner gjennomgår en tilstrekkelig konsekvensutredning, og at sårbare naturinteresser ikke ødelegges?»
TYVERI FRA FREMTIDIGE GENERASJONER
Nå og i fremtiden er vi avhengige av levende jordsmonn og et rikt naturmangfold for å kunne dyrke mat og høste av naturen.
Det blir vel litt trasig om vi ser tilbake på 2020 og må innse at det var kommunestyrene som var handlekraftige bidragsytere til den sjette masseutryddelsen?
Hanne Feragen
Miljøpartiet de grønne Røros
Den siste uka (Uke 51) er det registreret 411 nye med covid 19 i Jämtland og Härjedalen. Det betyr at det så langt er registrert 3970 smittetilfeller så langt i pandemien i vårt nabolän på svensk side av Riksgrensen. 411 er det nest høyeste antall nye smittetilfeller som er registrert på en uke, sien pandemien startet.
I Härjedalens kommune er det registrert 16 nye smittetilfeller den siste uka. Det er en betydelig nedgang siden forrige uke, da det ble registrert 34 nye smittetilfeller. Hittil i pandemien er det registret 208 smittetilfeller i Härjedalen.
I Røros og resten av kommunene som grenser til Røros, er det ikke registrert noen smitte de siste 14 dagene. Hittil i pandemien er det registrert 2 smittetilfeller i Røros, 0 i Tydal, i Holtålen 3, 1 i Os og 9 i Engerdal.
Forskjellen mellom kommunene på norsk og svensk side av grensen er veldig stor. Grensen har vært stengt under nesten hele perioden pandemien har herjet.
I 2020 er det 370 år siden Røros fikk sin første kirke. Sommeren 1650 sto «gammelkjerka» ferdig. Fire år etter at Røros Kobberverk fikk sine privilegier og bergstaden var i gang med å vokse frem.
Den første kirka ble ikke ei gammel kirke. Allerede i 1740, bare 90 år etter at den ble bygd var huset heller skrøpelig. I visitasboka skriver biskop Hagerup at «Kirken begynder at falde ned på Søndre Side». Det var ikke blitt bedre til 1772, da skriver biskop Gunnerius at «Kirken stod meget par Fald, og at Participanterne derfor betenkte paa at bedrive denne og ombygge en større». Etter hvert som folketallet økte utover 1700-tallet var kirkehuset blitt for lite, i tillegg var det skadet av alder og dårlig vedlikehold. Bergstadens Ziir sto ferdig i 1784. Den sommeren var det kanskje to kirkespir over hustakene i Bergstaden, før gammelkjerka ble tatt ned.
Plassering
Den nye kirka ble anlagt vest for den gamle gravplassen, med tårnfoten helt inntil kirkegårdsmuren. Den gamle gravplassen var rundt tre mål. Det eldste bykart viser at kirka og de to parallelle hovedgatene ble planlagt som en helhet. Gammelkjerka fikk plass på «byens høyeste punkt».
Gammelkjerka ble delvis bygd for offentlige midler. Kongen bevilget 300 Rd. fra «Agershuus og Trondheims Stifters Kirkepenge». I tillegg betalte Røros Kobberverk like mye. Folket på Røros skulle hogge og kjøre frem tømmeret.
Gammelkjerka lå i øvre enden av Kjerkgata. Den norske historikeren, Gerhard Schøning var på reise gjennom deler av Norge i årene 1773 – 1775. Han besøkte Røros, og beskrev gammelkirka slik: Kirka var en «anseelig Træe Bygning, bestaaende af dobbelte Vegge, hvorav de innerste eller høyeste hviler par Træe-Piller» og Den har et høit Spir….».
Kobberstikk
I reisebeskrivelsen til Schøning er det gjengitt et kopperstikk av kirka sett fra sør. Kobberstikk er både en grafisk dyptrykksteknikk og bildet som fremkommer med denne teknikken. Kobberstikket fremkommer ved at det graveres linjer i kobberplaten med en stikkel, et redskap med v-formet jern. Alt etter trykk og vinkel på stikkelen, kan strekens dybde og bredde varieres. Kobberstikket gir dette bildet av gammelkjerka: Den var bygd som basilika, med høgt midtskip og to lave, parallelle sideskip – dessuten med kor, sakristi og et lite våpenhus foran hovedinngangen. Huset skiller seg fra de fleste 1600-talls kirkene. Det var korskirkene som fikk den største utbredelsen i denne tiden, foruten at det ble bygd en-skips langkirker.
Et spesielt trekk ved gammelkjerka var formen på koret. Mot menigheten hadde koret samme bredde, som midtskipet, men det smalnet bakover mot sakristiet. Kortaket hadde tre triangelformete takflater ført opp i en spiss høgt opp mot austgavelen på midtskipet. Et annet spesielt trekk var det markerte fundamentet: Antagelig en bred utvendig moldbenk som løp rundt hele huset.
Tårnet
Tårnet var bygd som takrytter over vestgavelen. Underdelen av tårnet, med urskiver på tre sider, var firkantet. Taket på underdelen hadde form som en låg avkuttet pyramide. Over her kom det firkantede, høge og slanke spiret med kule, værfløy og kors øverst. Mønet på midtskipet var prydet med en markert oppstående kam av tre, foruten av to små spir. Trolig hadde kirken svarte spontekte takflater og rødmalt stående panel.
Interiør
Opplysningene som Gerhard Schønning har skrevet ned er de enste som finnes om interiøret i gammelkjerka. Schønning skrev at invedig er kirka meget smukt udstaffert med historiske Malninger, der forestiller Christi Historie. Den har ogsaa et Orgel og en Organist. Midt på Skillerummet mellom Kirken og Choret staaer Fred. 4ti Chiffer, dere holdes af tvende Bergmænd, i deres da brukelige graa Dragt, med udslagne Hatte paa Hovedet, og knæside Kiotler. I Funten, strax ved og neden for Choret, par den venstre Siide deraf, staaer Hans Olsen Aasens Skilerie, som først skal have opfundet Røroaas Kober-Værk: men paa den anden Side har Værkets første Bergmester, Lossii, Monument staaet…..
Gerhard nevner ikke prekestolen, men trolig sto den ved hjørnet til høyre for koret, på karsiden, og i nærheten av portrettet av Lorentz Lossius. Det var gallerier også i den første kirka, trolig både på nord- sør og vestveggen. Fra gammelt av hadde arbeiderne plassene sine oppi lemmene.
Fortsatt, etter 370 år finnes det både bygningsdeler, malerier og interiør fra gammelkjerka. I Bergstadens Ziir finnes både flere malerier og gjenstander fra den første kirka. I tillegg er flere gjenstander oppbevart hos Rørosmuseet, Kobberverkets Samlinger eller i privat eie. Etter at gammelkjerka ble revet ble materialene og det meste av inventaret solgt på auksjon, og spredt utover hele Rørosdistriktet.
Trøndermaleren Peder Andersen Lilje, som ofte ble kalt Peder Kontrafeier, jobbet i gammelkjerka i årene 1672 – 1673. Flere av hans maleri henger oppe i Bergstadens Ziir i dag. Han skal også vært på jobb i kirka rundt 1700. Trolig malte Peder flere av de bibelske tavlene og portrettene.
Orgelet
Barokkorgelet i Røros kirke har en historie som går tilbake til 1742, og er dermed over 40 år eldre enn Bergstadens Ziir. Orgelet har stått i den gamle kirka. Det fikk ny fasade da det ble satt inn i ny kirka. Den blå marmoreringen og gull-akantus utskjæringene er nytt, men selve orgelverket inni kassa er det gamle som også stod i den gamle kirka.
Orgelet blir fortsatt brukt. Organist Stephen Hicks spiller på det blant annet under konserter. Men det brukes ikke til liturgisk spill, salmeledelse og gudstjenesteledelse i vanlig gudstjeneste. Sogneprest Harald Hauge forteller at det har hendt noen få ganger at Harald og Stephen sammen har feiret orgelmesser fra barokken med kombinasjon av gregoriansk sang og musikk som er komponert på 1700-tallet.
— Det var en ganske fascinerende opplevelse, fordi at når jeg står ved alteret og han sitter ved orgelet så har vi ikke øyekontakt. Det er ikke mulig, sier Harald Hauge.
Her er noen glimt av gjenstander som er i Røros kirke i dag:
Maleri
Både over hoveddøren og begge sidedørene henger det maleri som er malt av Peder Andersen Lilje. Maleriene ble malt på slutten av 1600-tallet og er flyttet over fra gammelkjerka. Over hoveddøren henger «Den hellige treenighet». «David med harpen» og «Kong Salomo i bønn» henger over inngangen til venstre, og over inngangen til høyre henger «Aron» og «Moses».
Det henger flere maleri i Bergstadens Ziir som er med over fra gammelkjerka, blant annet av malmfinneren, Hans Olsen Aasen (1557-1673) og den første direktøren ved Røros Kobberverk, Lorentz Lossius. Begge maleriene er malt av Peder Andersen Lilje rundt 1670.
Kilder: kobberstikk i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. oktober 2020 fra https://snl.no/kobberstikk og Om kjerka på Røros «Bergstadens Ziir» utgitt av Røros Menighetsråd i samarbeid med Rørosmuseet ved kirkejubileet 1984.
—