Slider

Leif hagen har i en årrekke guidet nysgjerrige gjennom røroshistorien, og er kjent for å sette ting på spissen og tilby humoristiske omvisninger i Bergstaden.

Dette er del av en serie i Rørosnytt hvor Leif Hagen forteller om røroshistorien og forklarer hvordan han gjennomfører sine populære omvisninger.

Forskremt dyrekonge

– Å komme til Røros kan være en skremmende opplevelse for mange og kan sette dype spor. Hvis jeg hadde vært dyrenes konge, og alle hadde vært redd meg så snart jeg åpnet kjeften, og ved en skjebnens ironi jeg hadde blitt plassert oppå en dørkarm på Røros, da hadde jeg kanskje blitt seende ut sånn i øynene jeg og, forklarer Leif og peker mot løven over døra på apoteket i Bergmannsgata.

– Der ser dere verdens mest forskremte løve, men det er faktisk et av Norges første løveapotek. Farmasien startet oppå her på 1820-tallet, og her flytta dem inn på 1850-tallet. Fremdeles den dag i dag – kanskje til og med i dag – så kommer det folk og river i døra og skal kjøpe seg paracet. Da må dem rive lenge, for her ble det stengt i 1992, men innenfor antikvarisk verneområdet så skal det stå apotek, fastslår Hagen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gatenavn og fengselsgate

– Gatenavnene på Røros har enten tilknytning til Johan Falkbergets diktning eller Kobberverket. Se på det skiltet der, der står det Rauveta. Kom hit på vinteren, pleier jeg å si, så går du på ræva nedover. Da flirer dem da vet du, men det har sin forklaring, for over hoveddøra på Farjargården så står det Farjargården. Da snakker jeg litt om Brødrene Krogs Uldvarefabrik, og der hadde dem fargeriet sitt. Så her dro dem i mange tilfeller garnet nedover for å skylle det i elven, og rørosfargen var jo rød. Det er en veldig troskyldig forklaring på hvorfor det heter Rauveta. Men så har du den verste, at sist på 1600-tallet så sto det et stort slag rett utenfor kirkedøra med norske dragoner og svenske karolinere, og blodet fløt som ei rød elv nedover her. Den likte dere, sier jeg da, humrer Hagen.

– Mørkstuggu var inne i hjørnet der. Det sies at det var den første mørkstuggu, og da snakker jeg litt om den store rebellionen. Sist på 1600-tallet samlet dem seg oppå isen på Hittersjøen og klaget på utidig betaling av lønn og dårlig proviant. Der sto de og hadde oppildnende slagord og paroler, og det ene var – Vi skal stå og falle som en. Først så drar dem ned i gata og juler opp bedriftsledelsen, og det står at ledelsen med nød og neppe kommer fra det med livet i behold. Hvis ikke det hadde vært for kona til direktøren som kom og la seg i mellom, så er det ikke sikkert de hadde berget, sier Leif.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Deretter dro de til Mørkstuggu, men den er jo låst med kongens jern, og det er en sterk synd og dødsstraff for å bryte kongens jern. Men karene dro oppi Smelthytta og fikk tak i noen hus-skruer og skrudde opp hele huset, og Spell-Ola som var arrestert der, ble ført hjem i prosesjon, står det, og kongens jern var like helt, forteller Hagen.

Tirsdag og onsdag denne uka er det endelig klart for sirkus igjen på Øra, men det var ingen selvfølge når sirkus-sesongen startet. 

– Dette kommer du aldri til få til. Disse ordene har Jan Ketil Smørdal fått høre mange ganger i de siste ukene. Dette har han hørt før.

I Ukraina er alle hans tekniske spesialpersonell som vanligvis er Norge nå. For nå er det nemlig tid for sirkus igjen. At sirkusdirektør Jan Ketil Smørdal er klar for å underholde Røros er intet mindre enn et under. Det er faktisk samme pågangsmot eller ekstrem form for stahet som gjør at han i år kan feire 40 år som artist.

– Det så ganske mørkt ut, for bare noen få uker siden, forklarer Smørdal.

Han referer til den pågående krigen i Ukraina. Der bor nemlig alle hans tekniske ansatte og gode venner. Jan Ketil ble så satt ut av krigen, at han var en av initiativtakerne til å samle inn mat og utstyr til vennene sine der nede. I tillegg til dette satte han seg i traileren og kjørte likså godt alt utstyret helt inn i Ukraina, der han møtte sine venner.

– Dette var et sterkt møte. Mange følelser som jeg ikke klarer å legge fra meg på en stund. Denne tragedien treffer en på en måte man aldri kan forberede seg på, sier Smørdal.

Vel hjemme igjen, har Jan Ketil altså klart det «umulige» nok en gang. Han er nå på veien igjen og reiser rundt og underholder det ganske land. Denne uka er det Røros som står på turnelista.

Mye skjer i løpet av sju dager. Vi har plukket frem noen av sakene som har preget Rørosnytt den siste uka.

Trine Lysholm Hagan bor på Sortland i Vesterålen og jobber som prosjektleder for media-selskapet Deadline. I år har hun ansvaret for 200 frivillige under musikkfestivalen Fæsterålen.

Har ansvaret for 200 frivillige

Eldens forrige regissør, Catrine Telle, bestemte seg for å legge deler av sommeren til Røros etter et sterk ønske fra datteren om å være med på Elden.

Tilbake til Røros med Elden-datter

På grunn av havari på grunnvannspumpe i Glåmos vannverk så kommunen sett seg nødt til å bruke en midlertidig løsning for drikkevann. Det ble satt ut tank ved Glåmos samfunnshus.

Glåmos fortsatt uten vann i kranene

Rørosingen Mathias Kosberg Holm (19) er klar for OBOS-liga-klubben Mjøndalen.

Rørosing klar for Mjøndalen

14 barn deltar i Elden-barnas egen tolkning av stykket, med yngste skuespiller på seks år. Barna har selv bestemt at overskuddet fra årets Mini-Elden skal gå til barna i Ukraina.

Mini-Elden: Med hjertet utenpå kostymen

Forsvarets veteraninspektør, Morten Henriksen, hedret lokale veteraner på Rådhuset i dag.

Veteraner hyllet med minnesmerker

Bemanningssituasjonen i barnehagene er et landsomfattende problem, og lokalt har det vært en utfordring over lengre tid. Endelig ser det ut som om situasjonen bedrer seg: – Nå ser det endelig ut til at ting faller på plass til nytt barnehageår starter den 15. august, sier virksomhetsleder for Røros Barnehage, Inge Aas.

Styrker grunnbemanninga med to årsverk: – Et langt skritt i riktig retning

I hele sommer har Rørosmeieriet hatt daglige omvisninger i lokalene, og invitert inn besøkende på guiding i fabrikken. Bli med på en rundtur og få innblikk i meieriets historie, og lær om hvordan de ulike produktene blir produsert.

Bli med på omvisning i Rørosmeieriet

Etter å ha drømt om å kjøre veteranbil nedover Europa i mange år, bestemte Kjetil Reinskou seg endelig for å ta med seg Saaben i mai

Med Saaben nedover Europa

Før det var Elden het det Det brinner en eld. Her kan du se nostalgiske glimt fra tidligere forestillinger.

Det brinner en eld: bildeserie

Før det var Elden het det Det brinner en eld. Her kan du se nostalgiske glimt fra tidligere forestillinger.

Det brinner en eld: bildeserie

Milevis med majestetisk, urørt natur er noe av det Lars Wiggen setter pris på med Svalbard, men også likhetene mellom Longyearbyen og Røros.

Maskinist i majestetiske omgivelser

I sommer har 3. gardekompani i Hans Majestet Kongens Garde vært på en liten Trøndelagsturne. Turneen ble avsluttet med et besøk på Røros i dag.

Her er en liten bildeserie:

Leif hagen har i en årrekke guidet nysgjerrige gjennom røroshistorien, og er kjent for å sette ting på spissen og tilby humoristiske omvisninger i Bergstaden.

Dette er del av en serie i Rørosnytt hvor Leif Hagen forteller om røroshistorien og forklarer hvordan han gjennomfører sine populære omvisninger.

– Gata her er jo så spesiell, og har et veldig underlig perspektiv. Den er nesten 25 meter bred nederst. Hvis du prøver å kjøre opp her med en buss, så kommer den ut som kabriolet øverst, sier Leif.

– Også bruker jeg å stoppe her. Jeg begynner å bli så gammel at jeg bare bruker det som en unnskyldning for å stoppe, ler Leif, – Her har vi faktisk det første private handelshuset på Røros. Madam Leigh står det, og hun kom fra Sverige og begynte med butikk, men før det var butikk, så var det her en prestegård. Nå har vi fått oppgradert våpenskjoldet. Det pleide å være bare grønt, forteller Hagen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sangerhuset & fengselsgata

– Nikita Khrusjtsjov som er statslederen og Jurij Gagarin sitter og drikker vodka, så spør Khrusjtsjov Gagarin, – hva var det du kunne se fra verdensrommet? Gagarin sa at når han kikket rett ned så kunne han se den kinesiske mur, men så han gørrlangt til venstre, midt inne i Norge, så la han merke til en farge han aldri hadde sett før. Hvis vi da kikker litt nærmere, hva kom frem på Jurijs skjerm, mon tro? Sangerhuset på Røros, ler Hagen.

– Da sier jeg: – Det er ikke sikkert det her har skjedd, men det kan ha hendt.

– Hvis du ser på den hvite veggen der på Rådhuset, så har den blitt grønn den og, for den blir jo helt dårlig av å stå og se på den grønnfargen på Sangerhuset, vet du, forklarer Leif.

– Nå har vi kommet så langt opp i Storgata, eller Bergmannsgata, at den har skiftet navn. Her står det Mørkstugata, og hva er en møkstue for noe da? Jo, det er den mørke stue, altså fengselet. Kobberverket hadde en arrest oppi gata her,  så vi kunne like godt kalt fengselsgata, sier Leif.

Milevis med majestetisk, urørt natur er noe av det Lars Wiggen setter pris på med Svalbard, men også likhetene mellom Longyearbyen og Røros.

Lars Wiggen er født og oppvokst på Røros og jobber nå som maskinist på Longyear Energiverk, Norges eneste kullkraftverk i drift. 

– Det er enkelte ganger, i den mørkeste mørketida, at jeg sitter og spekulerer på hvorfor i all verdens land og rike jeg har bosatt meg på denne forblåste holmen oppå her, sier Lars.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Veien til Longyearbyen

Lars hadde en onkel som jobbet på Svalbard som hadde fortalt han at dersom Lars fikk muligheten til å reise til Svalbard og jobbe, så måtte han ikke nøle. 

– Onkelen min var der i forbindelse med jobben og jeg husker at han sa til meg en gang at hvis jeg noen gang fikk muligheten til å dra til Svalbard å jobbe, så er det bare å gjøre det, forteller Lars.

– Og det har jeg hatt i bakhodet siden 90-tallet en gang. Flere år senere, mens jeg jobbet på Color Magic, satt jeg og så på jobbannonser, og da fant jeg en annonse i Svea, og der trengte de maskinist. Da tenkte jeg at jeg skulle søke der, men tilfeldighetene ville det sånn at en jeg hadde vært i militæret med jobbet på Svalbard, forteller Wiggen.

Ut fra bobla

Før Lars kom til Svalbard hadde han vært flere år til sjøs, men det tok lang tid å innse at det faktisk var mulig å reise ut og gjøre noe annet enn det man kjente til fra før.

– Ja, for du vet jo hvordan det er på Røros. Du kjenner jo det du kjenner, og du tror det finnes to biltyper i hele verden, og det er Ford og Toyota, og en to-tre hundetyper som du har sett i den lille bobla du har på Røros. 

– Det var et stort steg å ta turen ut fra bobla. for du trodde jo at du hadde det så forferdelig oppå her etter hvert, men jeg måtte reise ut for å finne ut hvor bra det egentlig var på Røros, sier Lars.  

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hyttklokka på Svalbard

Da han flyttet til Svalbard, ble han først og fremst overrasket over hvor mye det lignet på Røros. 

– Longyearbyen og Røros kan sammenlignes på mange måter. Jeg er ikke den første rørosingen som er der og jeg vil heller ikke være den siste. Jeg tror vi er fem-seks rørosinger i Longyearbyen nå. Husene ligner også, for det er forskjellige farger på husene i gatene. Gruvedrifta ligner, og hyttklokka, det står en modell av hyttklokka på Svalbard. Når jeg kom til Longyearbyen første gang, så tenkte jeg at det ikke var så stor forskjell.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Lars forteller at arbeidsdagen til en maskinist ved energiverket går mye ut på å sitte foran en vegg med skjermer og overvåke trykk, temperaturer, verdier og trender. Ved siden av jobben er han glad i å gå turer med hunden

– Jeg har en hund som hjelper meg å følge klokka. Jeg går turer hver morgen, ettermiddag og kveld, og i mørketida, så er det eneste som skiller dag og natt digitalklokka. Da er det greit å ha en som faktisk er avhengig av deg, for det er fort gjort å bare gro fast i sofaen. Vi har pleid å trene på hobbybasis i lokallaget for Norske Redningshunder, sier Lars.

Ellers forteller Lars at det er enkelt å komme i kontakt med folk i Longyearbyen.

– Det som er fint oppå der er at alle som er der har vært ny en gang, og da er det lett for dem som bor fast der å inkludere folk. Du blir veldig fort inkludert i ting der, forklarer Wiggen.

Mye har skjedd siden rockemusikalen Det brinner en eld ble satt opp for første gang i 1980.

Det brinner en eld så først dagens lys i 1980, og da ble det satt opp i det som den gang het Gymbygget på Røros. Som utendørsteater var det først i 1994 at veien mot det vi i dag kjenner som Elden begynte på spillplassen ved Slegghaugan.

Elden ble skrevet av Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug i 1980, og har blitt videreutviklet gjennom årene av de ulike regissørene og kreative teamene som har jobbet med musikkteateret.

Fra 1994 til 2007 var det Rulle Smith som hadde regien, og noe av det som var mest annerledes i regi-perioden hennes var at amfiet var snudd mot skansen, isteden for at det var vendt mot Slegghaugan, som det har vært siden Marit Moum Aune tok over regien i 2007.

Mye annet er også forandret. Før Moum Aune tok over varte teateret mye lengre, dødsmarsjen pågikk i cirka tre kvarter, og det var en mer karakterdrevet forestilling. Når Moum Aune tok over regien, ble forestillingen kortere, amfiet ble snudd, og musikkteateret fikk en ny kunstnerisk og symbolsk dimensjon. Mange nye visuelle og kunstneriske grep ble tatt, og dans og koreografi fikk en sentral rolle i stykket. 

Her får vi se et utvalg av av fotografier fra tidligere oppsetninger av Det brinner en eld.

I 1994 ble Det brinner en eld for første gang satt opp som utendørsteater i regi av Rulle Smith.

Elden

I 2007 skiftet rockemusikalen navn, og ble til Elden. Marit Moum Aune tok over regien, og musikkteateret fikk et nytt fokus på dans, koreografi og kunstneriske uttrykk.

Med en kunst som omhandler alt fra kunstig intelligens til spiritualitet, benytter Oliver Korssjøen seg av et variert utvalg av teknikker og stiler. 

Oliver Korssjøen er født og oppvokst på Røros og med blyant i hånda. Han har studert digital kunst, augmented reality og virtual reality på Høgskolen i Innlandet, og har en bachelor i animasjon.

Digitale og tradisjonelle medier

Oliver har jobbet mest med digital kunst, men har i det siste gått mer tilbake til tradisjonelle medier og verktøy.

– Det er mer likhet i tematikken mellom bildene mine enn det er i teknikken. Hva jeg vil formidle det vet jeg ikke helt alltid, noen ganger er det noen følelser som må ut, og noen ganger er det et budskap, og som regel er det en blanding. Mye av det påvirkes fra dag til dag, ting man ser i nyhetene eller leser om og som kan ta litt lengre tid å tygge på, mens et nytt verktøy eller et nytt medium kan man på en måte bare plukke opp og prøve ut. Det er litt vanskeligere å plukke opp en ide på den samme måten, forteller Korssjøen og tilføyer:

– Jeg prøver ut veldig mange forskjellige teknikker. Det siste året har jeg gått litt mer tilbake til tradisjonelle medier som maling, blyant og spraymaling, forklarer han. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tilbake til mer tradisjonelle medier

– Mesteparten jeg har laget er på tegnebrett og photoshop, men de siste årene, når jeg endelig ble ferdig med utdanninga, så begynte jeg å tenke at kanskje jeg måtte litt tilbake til det tradisjonelle for å finne igjen litt sånn gleden og friheten i kunsten. Det føler jeg har gitt utslag på hvordan jeg uttrykker meg nå, og det er litt mer fritt og ekspressivt, sier Korssjøen.

Korssjøen har planer om å opprette en nettbutikk og ønsker å etterhvert kunne jobbe fast som free lance-kunstner, men veien dit kan være lang, og den unge kunstneren holder mulighetene åpne for flere mulige yrkesretninger.

– Jeg vil helst selge originaler og være ordentlig kunstner, ler Korssjøen, – men jeg har innsett det at de fleste som klarer å leve av det her som unge eller nyoppstartede kunstnere, må selge kopier, prints, klistremerker og den slags. Det er litt sånn at veien blir til mens man går. Jeg tror man bare må finne seg i det, for det er veldig vanskelig å skulle stake seg ut en helt tydelig retning, da tror jeg nesten man er dømt til å bli misfornøyd når man kommer dit uansett, avslutter Korssjøen.