Portrett

+ Yrkesfisker Henriette Jakobsen

av

Henriette Jakobsen er sammen med samboeren Niklas Hagen Thørn og kameraten Snorre Skancke Ulvan, alle yrkesfiskerne bosatt i Røros kommune.

– Jeg er jo fra Lofoten og flyttet nylig til Røros sammen med Niklas. For meg var det helt naturlig å ta yrkesvalget med å bli fisker siden jeg har vokst opp i en fiskerfamilie. Broren min fisker sammen med pappa og de har en egen sjark. Pappa har vært fisker i mange år, og det har jo egentlig broren min Benjamin også. Det er kanskje ikke så naturlig å finne yrkesfiskere bosatt i Røros da, ler Henriette.

Henriette er på tråleren Vesttind som er en frysetråler eid av Nordland Havfiske AS og som har hjemmehavn på Melbu i Vesterålen.

-Vi går turnuser fem uker på og fem uker av. Det er en veldig grei turnus, vi har mye fritid og kan for eksempel bare bestille oss en sydentur. Vi vet at vi er hjemme i fem uker ikke sant, sier Henriette.

– Hvordan er det å være fisker for deg?

– Det er veldig greit, men det er klart at det er et tungt yrke. Man merker at det er mye fysisk jobbing. Du kan heller ikke sove når du vil nødvendigvis. Du må være tøff slik at du tåler å være våken og jobbe fem uker i strekk. Den siste turen hadde vi dårlig vær hele tiden, og det er tungt å være utsatt for bølgenes bevegelse døgnet rundt. Jeg merket at jeg var sliten når jeg kom hjem, det var ekstra godt å legge seg å sove, sier Henriette.

– Hvor lenge kan du gå i ett strekk uten at du får sove?

– Det er forskjell på trål og kystbåt. Når jeg jobbet på kystbåt gikk vi ofte over 12 timer uten å sove, men på tråleren er vi seks timer på og seks timer av. Da har vi seks timer hvor vi jobber og seks timer med fritid. Man burde sove fire av de seks timene man har fri. Slik er det hele femukersperioden. Jeg bruker vanligvis å være våken hele den ene frivakta slik at jeg får cirka fire timer søvn i døgnet. Det er jo nok forsåvidt men man blir jo sliten likevel, sier hun.

– Det er jo litt lite søvn da?

– Ja det er jo det men man klarer det i fem uker så kan man dra hjem og sove 24 timer i strekk, ler Henriette.

For å bli yrkesfisker så kreves det fagbrev og Henriette testet andre yrker for å være sikker på at valget med å bli fisker var det riktige før hun begynte på lærlingløpet.

– Ja du må ha fagbrev, jeg har lærlingtiden min nå. Etter grunnskolen ventet jeg to år med å gå skole fordi jeg var så skolelei. Siden det å være fisker er et tøft yrke, testet jeg forskjellige andre yrker for å finne ut om det var virkelig fisker jeg ville bli. Jeg jobbet på slakteriet, på gamlehjem, og som vaskehjelp. Så var jeg med pappa på havet innimellom før jeg bestemte meg. Tilslutt endte det med at jeg ville bli fisker. Det var artigst selv om det var litt tøft, sier hun.

– Så grundig research du gjorde før du valgte yrke da! Det er imponerende!

– Ja det syns jeg er viktig. Spesielt når det gjelder yrket som fisker. Det er ikke bare bare å dra ut på båt. Altså nå er det ikke så viktig å være fysisk sterk, alt er stort sett maskineri, ihvertfall på trål. Likevel skal du være fysisk og psykisk tøff og utholdende. Når man er på en båt som fisker er det ikke bare å ta seg en dag fri, og når du blir syk må du bare fortsette å gi jernet. Det går utover alle sammen hvis du går og legger deg ned sier hun.

Henriette og samboer Niklas kjøpte et småbruk rett ved Glåmos i fjor sommer og derfor ble hun registrert i fiskermanntallet i Røros kommune. Det er relativt stor forskjell i lynne og væremåte fra lofotværinger til rørosinger, men for Henriette er det ikke noe problem.

– I Lofoten så dreier det seg stort sett om båter og fiskere, og du merker det veldig godt at her er det andre ting folk er opptatt av. Det er definitivt en forskjell men samtidig er folk er folk og det er mange likheter også. Klimaet er klart den største forskjellen da. Her har dere stabil vinter og ikke noe vind, ler Henriette.

Fastelaven: Reiduns reise

av

Reidun Båtnes Sødal som nylig vant frivillighetsprisen til Røros kommune vokste opp i et lite bygdesamfunn på Helgelandskysten og kom til Røros etter sykepleierutdanningen i Namsos.

I grenda der Reidun vokste opp i Harangsfjorden bodde det et 50-talls mennesker. “Heilt uti hutiheiti”, som hun sier.

– Jeg er født og oppvokst i Bindalen, helt sør på Helgeland, i Harangsfjorden. Min oppvekst der var nok omtrent slik som folk hadde her oppe. Mamma brukte å si at dere er like isolert uten bil her ved Aursunden som vi er i Harangsfjorden uten båt. Jeg hadde en trygg og fin oppvekst på bondegård med to brødre og mamma som var heime med oss barna, mens pappa var mye i skogen og ute på fiske. Vi hadde kyr, sauer og hester og var aldri opprådd for noe å gjøre, noe som var kjempefint, sier hun.

Reidun gikk på grendaskolen i Harangsfjorden sammen med de andre ungene i bygda.

– Når jeg begynte på skolen var vi 12 elever, og det var delt i småskole og storskole. Når jeg var ferdig etter syv års skolegang så var det en endelt skole med seks-syv elever. Den er jo nedlagt nå da, sier hun.

Etter hun var ferdig på skolen i Harangsfjorden flyttet hun til Namsos for å gå på sykepleierutdanningen.

– Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 19 år for å gå sykepleierutdanningen i Namsos. Etter utdanningen jobbet jeg et og et halvt år der før jeg flyttet til Røros sammen med Berit (Indset). Alle de andre i kullet dro fra Namsos til forskjellige steder og da fant vi ut at vi måtte komme oss avgårde vi også. Valget falt på Røros på grunn av klimaet, jeg skulle herde meg i kulda på Røros fordi jeg ønsket å flytte til Svalbard. Så langt kom jeg ikke da, ler hun.

Reidun flyttet til Røros i 1974 som 24 åring og giftet seg i 1977 med Jørgen Sødal og flyttet til familiegården hans i Sødalen ved Aursunden i 1981.

– Mannen min var veldig aktiv i ungdomslaget med alt det innebar og når han dro ut på aktiviteter så ble jeg jo med. Saniteten var jo på hugget med en gang vi kom hit, slik at det var bare å hive seg med, og det var jo veldig greit for da blir man jo kjent med folk. Har jeg bare vært her på gården og kjørt til Røros så hadde det nok ikke blitt slik, sier hun.

Reidun begynte å jobbe på Røros sykehus i 1974 og har samtidig vært involvert i forskjellig frivillig arbeid siden.

– Jeg begynte å jobbe på sykehuset på Røros i 1974 og der har jeg vært siden, jeg var jo på jobb i går også, jeg stiller opp som som vikar når de trenger hjelp. En del av frivilligheten har vært i Aftenrøden med bingoen, og sanitetsforeningen med alt det innebærer, i tillegg menighetsrådet i Brekken hvor jeg har vært aktivt med i en periode, sier hun.

Formet av oppveksten

På spørsmål om hvordan hun har blitt så hjelpsom og aktiv svarer Reidun at det var måten samfunnet fungerte i oppveksten hennes i Harangsfjorden.

– Det var jo slik inne i fjorden der jeg vokste opp at man måtte hjelpe hverandre og stille opp skulle man få til ting. Vi var jo ikke mer folk der enn at man måtte stille opp. Men det er jo slik at man må gjøre det nå også, det virker som at det ikke skal bo folk i utkantene lenger. Man jo jo bare klore seg fast, ler hun.

Reidun har beholdt barnetroen fra dagene hvor de pugget katekismen på skolebenken i Harangsfjorden.

– Jeg må si at barnetroen er intakt, selv om det har vært av og på i perioder. Men den har bestandig ligget i bunn, vi vart jo grundig opplært i skolen i oppveksten. For min del har troen hatt mye å si. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det skulle vært uten den heller, det hadde vært veldig rart, sier hun.

Reidun er ofte tilbake på besøk i Harangsfjorden der hun vokste opp. I dag er det den ene broren hennes som driver gården, og begge brødrene bor fortsatt der.

– Mens mamma levde og spesielt etter at hun kom på sykehjemmet var jeg der veldig ofte. I sommer var jeg tilbake to ganger og jeg er på farten dit så snart det blir tryggere i været. Etter at brødrene mine blir for gamle til å drive er det ikke sikkert at noen tar over nei, men det får de yngre i familien bestemme, sier hun.

Sjølberget

Etter mannen døde for fire år siden har hun måtte klare seg selv, og det innebærer blant annet å brøyte snø med traktor.

– I år har det vært mye snø slik at jeg må skynde meg å brøyte med traktoren før den blir kram og vanskelig å få unna. Det har vært mye mer snø i år enn det har brukt å vært de siste årene. Hun naboen min måler snødybden, hun har funnet seg en plass inne i skogen som er skjermet for vind, og sist hun målte var det 120 centimeter med snø. Men det finnes ikke tæle i jorda da vet du, så den kommer sikkert til å smelte fort, sier hun.

Reidun ser frem mot lysere dager utover senvinteren og avslutter samtalen vår med å rose de som har plogd Aursundveien så langt i vinter.

– Det er ei kjempetid fremover nå, når vi er ferdig med martnan blir det lyst til klokka seks sei gammelgubban. Aursundveien har vært så fin å kjøre i vinter, dem har vært kjempeflink med den. Vi er kjempefornøyd med plogarn kan du skriv, avslutter Reidun og ler godt.

[metaslider id=»112004″]

– Store sko å fylle

av

Jakob Tidemann har tatt over ledervervet i Røros AUF etter at Ivar Østby trakk seg tidligere denne uken på grunn av nytt verv i fylkesstyret.

– Å ta over etter Ivar blir spennende, det er noen store sko å fylle da. Han har fått Røros AUF oppe å gå igjen og det er selvfølgelig en ære å ta over etter noen som har gjort så mye for lokallaget, sier Tidemann.

Jakob Tidemann har vært med i AUF på Røros siden 2017 men ble ikke aktiv før høsten 2018, når han ble med i styret. Mye av årsaken til at han ble med er på grunn av Østby sier Tidemann.

– Det var Ivar som først tok kontakt og lurte på om jeg ville være med på medlemsmøter og fikk meg til å bli politisk aktiv. Men det handler jo også om at jeg har mange slektninger som har vært aktiv i Arbeiderpartiet før, som oldeforeldre og besteforeldre. Jeg har det i genene kan du si, sier han.

Når Tidemann ikke driver med politikk sparker han fotball på juniorlaget til Brekken I.L og jobber for Rema og Bergstaden Elektro. Han blir elektrikerlærling til høsten og går på Nord-Østerdal videregående skole på Tynset. Nå vil han fokusere på å lede lokallaget fremover.

– Gjennom det siste året så har Ivar, Martin Hage Stjern og meg hatt et godt samarbeid med å drive lokallaget. Så jeg har lært mye der, samtidig vil jeg si at jeg har ganske gode styreevner og tar lett styringen om folk vil det eller ikke. Samtidig har jeg et godt lokallag rundt meg som støtte, sier Tidemann.

Sommers vinter

av

Klas Sommer er ferdig med hovedmålet for sesongen og det resulterte i NM-sølv i debuten på Femundløpet F450.

I dagens samfunn er vi veldig skjermavhengig, og det er mye og mange som prøver å stjele oppmerksomheten vår. Folk har forskjellige strategier for å ha et balansert sinn, noen mediterer og driver med yoga for å få zenfølelsen. Hundekjørerne får den roen som en bonus når de drar på tur og står for seg selv på sleden i timesvis.

– Ja det stemmer at det er slik, det er jo en god grunn til at for eksempel Frankmotunet bruker hundekjøring som rehabilitering for tidligere rusmisbrukere. Har du et hundespann så har du noe å gjøre hele tiden, man alltid er opptatt, ler Sommer.

Nytt for året er at han har samarbeidet med Ove Grytbak om treningen av hundene og det samarbeidet startet med turer i Femundsmarka når guttene var tolv år gamle.

– Vi var jo på turer sammen i Femundsmarka fra vi var tolv år gammel, og har kjørt hund sammen lenge. Det hele begynte vel for ti år siden da jeg fikk en hund av Ove, men han har kjørt konkurranser i mange år mens jeg bare kjørte på tur. Det er først de siste to tre årene jeg har kjørt konkurranse, sier Sommer.

Sommer har bestandig vært på turer i naturen og det er ønsket om den livsstilen som er fundamentet for hundekjøringen. Selv om han har full jobb på dagtid og i tillegg over 40 timer i uken knyttet til trening med hundene, så er det ikke tvil om at han syns at det er verdt innsatsen.

– Det blir på en måte en avhengighet, frihetsfølelsen er fantastisk for min del. Det er bare å suse innover fjellene med lang rekkevidde. Rett og slett en avhengighet. Du får tid til å tenke alle de tankene du ikke har tid til å tenke ellers. Man står jo for seg selv på sleden i timesvis og får tid til å reflektere over livet. Det er rett og slett en god følelse. Hvis jeg ikke kommer meg ut på tur så blir jeg rastløs i løpet av noen dager, spesielt når løpssesongen er ferdig og man skal begynne å trappe ned aktiviteten. Da blir jeg veldig fort rastløs. Man har vært i den bobla siden august og så blir det plutselig rolig, sier han.

I begynnelsen av mars drar Sommer opp til Finnmark for å være handler for Ove Grytbak som skal kjøre 600 kilometersklassen i Finnmarksløpet.

– Vi skal til Finnmark og kjøre der nå i mars. Når vi drar dit skal jeg være handler for Ove Grytbakk og det kan hende jeg kjører noen småløp senere i sesongen. Ove har et godt spann som han beviste i Femundløpet, og kommer til å hevde seg høyt oppe på resultatlistene, sier Sommer som uventet slo kameraten i årets Femundløp. Mye på grunn av at Grytbak underveis slet med diaré blant hundene sine.

Når den aktive delen av sesongen er ferdig drar Sommer mye på tur med hundene i Femundsmarka, Ridalen og Viglsjøområdet. Han prøver å dra plasser hvor han ellers ikke trener slik at det blir variasjon i turopplevelsen.

– Ja jeg må ha noe å se frem til, og etter Femundløpet begynner jeg å se frem mot tursesongen, det som jeg egentlig bestandig har brent for. Tiden etter vinterferien og utover senvinteren er den fineste tida. Det er lysere dager og mer hold i snøen slik at man enkelt kommer seg ut på tur. Teltturer med naturopplevelser og fisking og slikt er virkelig noe som jeg gleder meg til. Med så mye slit og arbeid i første delen av sesongen er det fint å komme seg ut å bare kose seg, sier Sommer.

Femundløpet 2020: En del av flokken

av

Kristin Thorsen kjører F200 i årets Femundløp og er på god vei til å bygge opp et nytt spann sammen med datteren Hanna.

Etter noen år med pause fra hundekjøringen har hun målsetting om å komme i mål i Trysil og gi unghundene i spannet en fin opplevelse på deres første løp.

– Jeg er litt spent fordi jeg har trent litt annerledes enn hvordan jeg har gjort de tidligere årene, med mindre lange turer. Dette løpet i år blir mer en gjennomkjøring for årene fremover og en bonus for oss. 20-mila er jo ny i år, og det er en fin start for oss som har hatt pause i noen år, og da er det greit og ta det gradvis. Vi har noen gamle hunder og noen veldig unge. Planen vår er å bygge opp hundegården igjen og bruke noen år på det. Komme i gang på nytt og gjøre det sammen med datteren min Hanna, nå er hun så voksen at hun har lyst til å være med å kjøre aktivt, sier Thorsen.

Selv om Thorsen ikke har trent så mye i år så er hun rutinert og har mange kilometer bak seg på sleden.

– Jeg kjørte kjørte 50-mila i Finnmarksløpet mange år når jeg bodde i Alta. Jeg drev jo med hundekjøring på heltid, trente hunder og kjørte turister. På det meste hadde jeg 16 hunder. I dag har vi sju, snart åtte hunder og det blir ni til sommeren. Det spiser på seg, ler hun.

Å finne balansen mellom familien og hundekjøringen kan være utfordrende. Det kreves mange timer borte fra hjemmet når man skal trene hundene. Thorsen kjente på det etter hun kom flyttende til Røros fra Finnmark.

– Det er derfor jeg solgte alt jeg hadde med fra Finnmark etter et par år på Røros. Jeg klarte ikke å kombinere det på den måten jeg ønsket. Men da Hanna kom i den alderen at hun ville være med på egen hånd ble det aktuelt å starte på nytt igjen. Da har vi jo muligheten til å dra ut å trene sammen, fordi det er snakk om mange, mange timer ikke sant. På det lengste så er man jo ute en hel dag, og da er det ikke bare å sette igjen ungene hjemme, ler hun.

Hvorfor hundekjøring

For mange er det å dra ut i all slags mulig vær å stå å fryse bak på en slede i kulden og mørket noe som man ikke vil gjøre frivillig. Hva er det med hundekjøringen som gjør at man fortsetter med det i mange år?

– Det er mestringsfølelsen og det å være sammen med dyrene som du har avlet opp fra de var små individ. Man er med på å forme dem sammen på et vis, man blir en flokk, man blir en gjeng, og det er bare merkelig, du må oppleve det for å skjønne det. Har du en dårlig dag og du kommer deg på sleden og opp på fjellet og opplever elementene av naturen på godt og vondt så er det fantastisk. Det gir så utrolig mye, et adrenalinrush. Sånn er det også med løpet, man får et adrenalinrush bare man kommer seg til starten, fordi å komme dit krever såpass mye trening slik at alle som kommer seg til starten er vinnere per definisjon, sier Thorsen.

Thorsen sier at hun stiller til start på løpet med ambisjoner om å gjøre det best mulig, ut fra de forutsetningene hun har.

– I år som sagt har vi noen gamle hunder og noen veldig unge hunder som aldri har kjørt løp før. Slik at vi har ikke et veldig jevnt spann. Så målsettingen blir å kjøre best mulig ut fra de hundene vi har. Det er mer å gi unghundene en fin opplevelse av det første løpet og bare være på sporet igjen, og kjenne på den følelsen. Pluss å komme i mål i Trysil da, sier hun.

Når man snakker mer langsiktige mål har Thorsen lyst til å kjøre både 50-mila i Finnmark og 40 mila i Femundløpet. Men neste år er det kanskje datteren Hanna som stiller til start i Femundløpet.

– På sikt har jeg lyst tilbake til Finnmark og kjøre 50-mila, men da snakker vi om noen år fremover i tid. Det tar tid å bygge opp et nytt spann og vi kommer naturligvis til å kjøre 40 mila i Femundløpet også. Men neste år kan det hende at det er Hanna som stiller til start på Femundløpet JR. Hun har snakket om det fra hun var liten og det er på tide at hun får sjansen, ler Thorsen.

Femundløpet 2020: Med hundekjøring som livsstil

av

Med små barn og familie er Fredrik Lindgren en av få aktive hundekjørere som klarer å kombinere begge deler med godt resultat.

Lindgren har målsetting om å forbedre fjorårets sjuendeplass på F450 i Femundløpet 2020. En ekstremt sterk plassering til å være i sitt første Femundløp. Etter løpet ble han kåret til “Årets Rookie» av en fagjury, som viser kvaliteten på debuten Lindgren gjennomførte. Noe som gjør prestasjonen enda sterkere er det faktum at Lindgren er småbarnsfar og familiemann, en sjeldenhet blant hundekjørere i toppen av resultatlistene.

– Det er litt drivkraften i dette her da, det er artig å prestere på topp ti nivå under våre forutsetninger, og samtidig klare å kombinere det med familieliv med to små barn, sier Lindgren.

Han sier at det ikke hadde vært mulig uten den hjelpen som han får fra handler Ole Bekkos og måten de jobber sammen på.

– At vi klarer den kombinasjonen er fordi vi har hjelp av handler Ole Bekkos. Når man har familie med to unger så er det jo begrenset hvor mye tid du kan bruke på hundekjøring. Vi har funnet en god balanse og tar vi en sesong av gangen. I år er det Femundløpet, og til neste år er det ikke sikkert at vi skal kjøre løp. Nå har ungene blitt større og da har de blitt mer ivrig på aktiviteter som jeg ikke har lyst til å gå glipp av, sier Lindgren.

Selv om han tar en pause fra konkurransekjøringen så ønsker Lindgren å beholde noen av hundene og den livsstilen de er vant med og liker.

– Det som er mest dramatisk er jo å selge hele spannet. Men vi har ikke lyst til å kvitte oss med den livsstilen. Hundene er jo familiemedlemmer de også. Barna våre er med av og til og forer hundene, og så er de med på noen korte turer hvor vi fyrer bål, griller pølse og koser oss. Slike turer har jeg lyst til å beholde videre for det er en veldig fin aktivitet, og det er naturlig at det blir mer av det etter løpssesongen. Så jeg håper at vi beholder noen hunder, fordi vi kommer sikkert til å selge en del. To tisper som vi har blir ihvertfall igjen, og det har vært morsomt å hatt valpekull på dem. Men vi må bestemme oss for hva vi skal gjøre helt konkret fremover da, sier han.

Fra fellesskap til egotripp

Lindgren møtte kona Lena på Svalbard når begge drev på med turistkjøring med hunder. Det som var en felles hobby, har nå hovedsakelig blitt Fredrik sin aktivitet.

– Lena og meg møttes på Svalbard og da brant vi for hundekjøring begge to. Men etter at vi fikk barn har Lena distansert seg litt fra hundegården. Det føler jeg også på: I utgangspunktet var det jo en felles hobby, men nå er det på en måte blitt min hobby. Så det er en egosport også da som tar ekstremt mye tid, sier Lindgren.

Når man bruker så mye tid på en hobby er det naturlig at resten av familien tas med på råd underveis. Lindgren sier at det har vært mange samtaler der tidsbruken har vært tematisert og kona Lena har vært tålmodig med hundekjøringen.

– Det er klart at det har vært mange familieråd – Skal vi gjøre det? Er det greit? Lena har vært ganske tålmodig fordi det er slik at hvis jeg er ute og kjører hund så innebærer det at hun er låst fast hjemme med ungene. Slik at når Ole er ute og trener hundene, så passer jeg ungene og Lena drar ut på trening eller noe annet. Det er et puslespill for å få det hele til å gå opp, men vi syns det fungerer ganske bra da, sier han.

Frem mot Femundløpet som er hovedmålet for Lindgren i årets sesong, er treningen av hundene høyest opp på prioriteringslisten – etter familien.

– De fleste starter å trene i august, og frem til løpet må du jo prioritere det. Med tanke på at vi har hjelp så føler jeg at vi har funnet en fin balanse. Det er jo en vinn-vinn situasjon for Ole også på den måten at han får være med på å kjøre hund aktivt. Samarbeidet mellom oss fungerer supert, han er en super fyr, veldig pliktoppfyllende og flink med bikkjene. Hvis ikke den kjemien har fungert, det er alfa og omega at den gjør det, er det ikke sikkert at jeg har kjørt Femundløpet i år. Jeg ville ikke risikert og brukt så mye tid på det, i forhold til hva man ellers kan miste for å si det litt dramatisk, sier Lindgren.

Under løpet er det Ole Bekkos og kona Lena som er handlere for Lindgren. Han syns at det er i meste laget hvor mye han blir oppvartet av dem på sjekkpunktene.

– Man blir oppvartet ganske godt når man kjører et løp som Femundløpet. Slik som i fjor når Lena og Ole var handlere for meg. Det blir kleint egentlig hvor mye de passer på en og hvor mye de gjør for meg. Det er ganske sjukt, litt i forhold til den egotrippen vi snakket om tidligere. Men de må vel syns det er greit ellers så hadde de vel ikke gjort det, sier han.

I hundekjørermiljøet så er det relativt kjent at livsstilen kan gå ut over forholdet til den bedre halvdelen. Lindgren sier at han har ingen intensjon om å ende opp i den situasjonen.

– Det var en som sa til meg engang at «Du blir ikke en ordentlig hundekjører før du har vært gift to ganger.» Så sånn sett er jeg vel ikke en ordentlig hundekjører, og det håper jeg at jeg aldri blir heller, sier han og ler godt.

Oddvar Siksjø: Kobberkolorittens mann

av

Oddvar Siksjø er en kunstner som har utviklet en særegen stil og fargepalett som gjenspeiler gruvedriften i det historiske Røros.

Fra kjelleren på gården i Orvos kommer det stadig vekk nye malerier som kan beskues i Galleri OK på Frivillighetssentralen eller i Galleri Kårstuggu på hjemgården.

– Jeg har krotet og tegnet hele tiden, helt fra jeg var ungen. Maling med farger begynte jeg med senere. Det var et kurs som jeg deltok på som startet det hele egentlig, da jobbet jeg fremdeles som gårdbruker. Kurset var vel i 1981 og i den tiden bodde Pushwagner på Røros og jeg deltok på kveldskurs sammen med ham nede på den videregående skolen. Den gangen var han ikke som han har vært senere i karrieren, han var helt normal, humrer Siksjø.

Maratonmannen

Oddvar Siksjø har en historie som ikke er som man forventer av en kunstmaler, tidligere har han vært aktiv i friidrett og har sprunget både halvmaraton og helmaraton. Han har personlig rekord på maraton med 2 timer og 27 minutter.

– Jeg var med på 19 maratonløp men syns ikke jeg fikk fullklaff på noen av disse. Jeg åpnet som regel for hardt, men ble nummer syv i NM en gang, det er vel det beste resultatet. Jeg trente bestandig ganske mye men var vel egentlig bedre på halvmaraton og har en pers på 1 time og åtte minutter, sier han.

Siksjø malte litt etter han deltok på kurset med Pushwagner men det var begrenset med tid, han prioriterte idrett og hadde gårdsdriften å ta seg av.

– Jeg drev aktivt med idrett frem til begynnelsen av 90-tallet, etter det ble det bare mosjon. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg drev med idrett. Det var et trivelig miljø med mange kamerater og Røros hadde et aktivt friidrettsmiljø på 80-tallet, sier Siksjø.

Etter kurset har Siksjø lært mest på egen hånd. Han studerer maleri på internett, finner inspirasjon derfra som han tar med seg inn i egne verk.

Et motiv fra hjembygda Orvos, påskeskirennet.

– Jeg søker på navnene til de forskjellige malere jeg vil studere og ser en del blant annet på nettsiden til auksjonshuset Blomqvist. Ser jeg et maleri jeg liker kan jeg sitte å se på det en god stund, finne elementer i det før jeg går videre til neste maleri. Eksempelvis har de røffe landskapene til Anders Kjær påvirket meg uten at det jeg maler er etterligninger. Det røffe uttrykket går igjen hos oss begge to, og jeg ser hvordan han gjør det, men likevel kommer det ut med mitt særpreg, sier han.

Kobberpaletten

Siksjø har en fargepalett som er lett gjenkjennelig. Selv om de abstrakte maleriene hans har en del andre fargetoner er det kobberkoloritten som er typisk for et Siksjømaleri.

– Jeg har vært bevisst på å holde på min særegne fargepalett, man kan kanskje finne elementer av Lars Hertervig der. Tidlig i malerkarrieren malte jeg bilder fra Nordgruvefeltet, Christianus Sextus, Kongens gruve og Rødalsgruva. Totalt cirka 35 maleri med samme fargepalett i alle mulige vinkler og utsnitt der oppe. Selv om bildene derfra var mer naturalistisk enn bildene jeg maler i dag, har fargepaletten blitt med videre. Jeg tenker at den fargepaletten jeg bruker i stor grad avspeiler hvordan Røros så ut i gamle dager med gruvedriften, uten vegetasjon, og med røyken fra Smelthytta hengende i lufta, sier han.

Klassisk Rørosmotiv med Siksjøs særpregede fargepalett.

Bildene til Siksjø har et røft uttrykk med abstrakte element på et naturalistisk fundament. Man finner noe gjenkjennbart der, men likevel  gir bildene seeren rom for egen tolkning. Lik en drømmesekvens gir bildene oss sanseinntrykk vi ikke kan oppleve på en annen måte. Siksjø fortsetter tradisjonen med særpreget kvalitetskunst fra Røros.

Fagbrev i platearbeiderfaget

av

Anne-Irene Johansen Paule (25) har tatt fagprøven i platearbeiderfaget, et fag innenfor industri. En platearbeider lager ting av plater, både tynnplater og tjukkplater. Anne-Irene har det siste året vært læring hos Røros Produkter og jobbet med tynnplater. Tjukkplater brukes mest innen skipsverft og lignende. 

-Jeg kan skjære plater i forskjellige former i laser, eller sage ut rør/profiler og knekke eller sveise delene etter det. Delene skal deretter ofte konstrueres etter etterspørsel, eller formål. Jeg har noe kjennskap til montering. Jeg gjør ihvertfall det, det er ikke alle platearbeidere som kan de samme tingene, fordi lærlingetiden tilpasses arbeidsplassen. Maskinene er ofte veldig dyre og teknologien er i stadig utvikling, , sier Anne-Irene Johansen Paule, som legger til at hun klarer å programmere og kjøre den nye laseren som Røros Produkter har. Hun bruker knekkene. Å bruke knekkene føler Anne-Irene er kjernen av faget i tillegg til å mestre sveising og punktsveising. 

Industri

Anne-Irene har ikke tatt den mest direkte veien til fagbrevet. I utgangspunktet hadde hun ikke ambisjoner om platearbeiderfaget. Hun var på teknisk fagskole(boring) i Bergen, men fant ut at hun hadde ikke lyst til å fortsette med det da det var litt traurig fag. Så hun flyttet hjem for å finne ut litt hva veien videre skulle være. Hun bestemte seg for å begynne på et nytt fagbrev. Hun var ikke helt sikkert på hvilket, men ville at det skulle komplementere det fagbrevet som hun hadde fra før. Da var det industri det gikk på. 

-Heldigvis så er regionen her veldig flink på industri. Vi har ganske mange av de arbeidsplassene. Det var alt jeg visste der og da, sier Anne-Irene. 

Hun sjekket med skolen om hva for tilbud de hadde for at hun kunne fortsette på industri. Anne-Irene fant ut at hun ville ta andre året på teknologisk og industriell produksjon (TIP). Det var lett å komme inn, da det dette skoleåret ikke var så mange søkere. Hun begynte å se etter utplasseringsplasser. I utgangspunktet fikk hun veldig lyst til å bli industrimekaniker. Først var hun på utplassering hos Håg. Men hun fant ut at det var ikke innfor dette feltet det var mest arbeidsplasser. 

-Det er en kremposisjon i en fabrikk dersom man har råd til å ha faste industrimekanikere i stedet for å hyre inn servicefolk hele tiden. Så jeg fant ut at jeg måtte gå etter noe som det er flere arbeidsplasser i, og det var platefaget. Det fant jeg vel ut når jeg var her på utplassering i januar 2018, da ble jeg mer klar over hva det faget egentlig var, og orienterte meg om det var noe for meg. Jeg fant ut at jeg ville gå for det og søkte om lærlingplass her da, sier hun. 

Lærling

Anne-Irene fikk lærligplass hos Røros Produkter i mai 2018. Så bare 4 måneder etter at hun var der på utplassering var hun tilbake som lærling, og i begynnelsen av oktober 2019 tok hun fagbrevet, og bestod meget godt.

Det er ikke et typisk jenteyrke Anne-Irene var valgt. Hun er den neste jenta i fabrikken til Røros Produkter. 

-Jeg kjenner egentlig ikke til noen annen situasjon. Jeg er som regel eneste jenta. Det blir for kjedelig å gå etter hvilket kjønn som er i yrkene. Man må bare gå etter det som passer seg selv, sier hun. 

Anne-Irene har kontrakt ut desember med Røros Produkter. Hun vet ikke hva som skjer etter det. Oppgavene hennes hos Røros Produkter er å produsere. Hun står i fabrikken der hun bruker forskjellige maskiner. Hun synes det har vært fint å være lærling hos Røros Produkter. Det er en litt annen skala enn første gang hun var lærling. Det var i et stort selskap med over 20 lærlinger på et kull. Anne-Irene setter pris på at det er lite og veldig oversiktlig og at man lettere blir en av flokken og ikke forsvinner så lett i mengden. 

Industri er et veldig stort fag, og mange av fagbrevene overlapper hverandre. Anne-Irene er fornøyd med å ha valgt denne veien. 

-I mars 2019 var jeg på utplassering i Os, hos Mecanor. Siden det ikke er så mye sveising i fabrikken vår, så dro jeg dit for litt opplæring på det. Jeg fikk være der noen uker og fikk fyldig opplæring på forskjellige sveisemetoder. At Røros Produkter og Mecanor sammarbeidet på det synes jeg er kjempebra. Rett etter jeg var ferdig på Mecanor fikk jeg bli med på laserkurs, nok en ting som var bra for læringen min. Som eneste lærling på Røros Produkter så er det fint å bli inkludert når slike kurs foregår på arbeidsplassen, sier Anne-Irene. 

Drømmejobben

-Jeg er på god vei til å finne drømmejobben. Føler ikke at jeg har noen større ambisjoner akkurat nå enn å bare bli en veldig dyktig platearbeider, sier hun. Når man har tatt fagbrevet har man grunnleggende kunnskap for å kunne bli en dyktig fagperson. 

Selv om læreplanen i platefaget er fullført så har jeg allerede satt meg nye mål. Den læringskurven jeg har hatt vil forhåpentligvis bare fortsette i samme retning. Blant annet vil jeg strebe etter å få et trent øye for detaljer, bli flinkere til å se løsninger og å bli bedre på å kvalitetssikre. Jeg håper å kanskje bli utfordret litt på prototyper og få jobbe med spesialbestillinger, det hadde vært artig å bli flinkere på det, sier Anne-Irene. Men hun legger til at man kan jo bli lei. Før hun selv begynte med industri tenkte hun at industri må være kjempe kjedelig for du gjør det samme dag inn og dag ut. Etter at hun ble kjent med yrket ser hun at det er mye å trives med. Man har alt fra utfordrende oppgaver, til å bare kunne slå av hodet litt og produsere lange serier, okkupere hodet med noe annet. Den kombinasjonen der synes Anne-Irene er veldig fin. Hun ser ikke at det er noe problem å ta et fagbrev senere. Det er mange fagbrev som er fine å ha til platefaget og som veldig lett kan kombineres. 

-Dersom jeg senere blir lei eller ønsker ei ny utfordring så kan jeg gjøre det eller ta høyere utdanning med teknisk fagskole. Men akkurat nå så er jeg fornøyd her. Hun legger til at lærlingtiden hennes har vært avhengig av at kollegene hennes har vært flinke til å bidra, stille opp og være tålmodige med henne. Det er ingen som har vært dedikert en fadderposisjon for hennes del. Hun har hatt kolleger på alle avdelingene hun har vært innom som har tatt imot henne og vært flinke til å svare på spørsmål og til å lære bort. Det har vært veldig avgjørende. 

-Det som er avgjørende for meg at kolleger er flink til å si ifra når noe ikke stemmer, på en ordentlig måte. Det er det jeg har lært mest av. Også har det blitt flere gode dager av litt positiv tilbakemeldinger også.  De har vært greie med meg altså. Det er bra kara, sier Anne-Irene. Hun setter også pris på sjefene sine. Rolf er innom fabrikken hver dag og sjekker innom alle avdelingene. Det synes Anne-Irene er veldig koselig, og hun setter pris på det. Opplæingskontoret har vært på banen gjennom hele læretiden, og de vært en god ressurs, nok en ting jeg har vært veldig takknemmelig for.

-Selv om det er en stor fabrikk hadde jeg ikke forventet når jeg begynte her at sjefen var innom hver dag. Sjefene på kontorene har også vært flinke til å sjekke inn, sier hun.

Gir seg etter 35 år

av

Anne Grete Beck Andersen gir seg etter å ha vært med i lokalpolitikken siden 1984. Hun har vært nestleder i Arbeiderpartiet inneværende periode, tidligere leder, varaordfører og ordfører.

– Jeg bryr meg om Røros og har lyst til at det skal bli en god utvikling. Det kan jo hende at noen andre mener at god utvikling er noe annet enn det jeg mener, men det er det fine med lokaldemokratiet, sier Beck Andersen.

– Hva har vært viktigst for deg som lokalpolitiker i perioden du har vært med?

– Det som har vært kjempeviktig i denne perioden har vært økonomi og å snu trenden der det er fritidsboliger som skal være mest sentrumsnære. At de mest sentrumsnære tomtene som er igjen, og de er det ikke mange av, skal forbeholdes helårsboliger. Det skal være kort veg for barna til skole, barnehage og fritidsaktiviteter. Det har vært en kjepphest for meg ihvertfall, og det har vi jobbet mye med, sier Beck Andersen.

Beck Andersen føler at de har greid delvis å snu denne trenden, blant annet så gikk de ikke med på at det skulle være fritidsboliger ved Idrettsparken. 

– Det ble foreslått med bakgrunn at det hadde blitt tillatt oppe ved Kirkegårdshagaen. Amneushagaen er det siste området som er sentrumsnært, og det vil også sannsynligvis bli foreslått benyttet til fritidsboliger. Det er synd at det ikke kom opp i denne perioden slik at jeg kunne vært med på å påvirke hvordan utfallet blir, sier hun.

En annen kjepphest Beck Andersen har er fortettingen og transformeringen som skjer, det at man skal gjøre om næringsbygg til leiligheter. 

– Det er en fin tanke det, men man jo ha klart for seg at man ikke skal ødelegge det visuelle uttrykket som vi har i Røros, definitivt ikke innenfor fredningsområdet men heller ikke rett ved siden av.  Et eksempel på noe som etter min mening ikke har vært heldig løst er Hans Aasensgata 2 eller Øgle som det heter på folkemunne. Det bryter med omgivelsene. Skjer det med for mange tidligere næringsbygg, ødelegger du mye av inntrykket folk har av Røros som verdensarvsted, sier hun.

De svakes representanter

Beck Andersen er også opptatt av at det offentlige har et engasjement i forhold til det å ta seg av svake grupper. Blant annet funksjonshemmedes mulighet til å delta på linje med andre i samfunnslivet og eldre.

– Jeg er opptatt av at vi greier å ta oss av de eldre som ikke er i stand til å fungere optimalt lenger. Vi må ha et system der de ikke faller utenfor samfunnet. Vi ser hvor fort det kan endre seg, det blir jo flere eldre i Røros kommune i årene fremover og mange demente. Vi er nødt til å ha et apparat som ivaretar de som ikke kan ta vare på seg selv lenger, sier hun.

Beck Andersen sier at en del eldre tar kontakt med de som sitter i kommunestyret for å fortelle om problemer fordi det er mange som ikke ønsker å si ifra til de som driver tjenestene. 

– Hvis du er gammel og skrøpelig vil du jo ikke kritisere de som kommer og hjelper deg?

– Nei man vil jo ikke det, man vil ikke kritisere systemet heller, fordi da er man redd for at man skal bli definert som en vrang pasient. Det er derfor mange henvender seg til de som sitter i kommunestyret, det er de som er ombudene.  Man tar kontakt med de kommunestyrerepresentantene man kjenner og sier ifra, sier Beck Andersen.

Hun presiserer at Røros har en meget god og velfungerende eldreomsorg med mange dedikerte og dyktige medarbeidere som står på for pasientene døgnet rundt. Likevel kan det være ting de eldre trenger hjelp til å avklare.

– Har du fått mange slike henvendelser?

– Ja, og som eksempel kan nevnes at mange minstepensjonister tok opp avgiften til trygghetsalarm som et problem. Det ble for dyrt for dem, og som resultat ble avgiften gradvis fjernet i budsjettbehandlingen, sier Beck Andersen.

For få eldre

Det er derfor det er veldig viktig at kommunestyrerepresentantene kan ta imot innspill fra befolkningen, bringe disse videre til de ansatte, ta grep i budsjettsammenheng og at sammensetningen av kommunestyret avspeiler befolkningen både i forhold til alder og bakgrunn sier Beck Andersen.

– Nå tror jeg det blir for få eldre i det nye kommunestyret. Det var flere sist, og det tror jeg er bra. Det er såpass mange eldre i kommunen at man må ha folk i kommunestyret som representerer dem også. De eldre må ha noen som de kan identifisere seg med slik at terskelen for å ta kontakt blir mindre, sier hun.

At man har mennesker som engasjerer seg i lokalpolitikken over så lang tid som det Anne Grete Beck Andersen har gjort er fantastisk. Lokaldemokratiet er avhengig av tydelige stemmer som hevder meningene sine for å kunne ivareta de demokratiske prosessene på best mulig måte. På samme måte som et ordtak er en kort setning basert på lang erfaring har Anne Grete Beck Andersen med sine 35 år i lokalpolitikken vært med på og formet Røros som vi kjenner det i dag. 

Nå fremover vil hun få mer tid til å pleie vennekretsen og stille opp som barnevakt for barnebarna.

– Det har til tider vært fryktelig travelt, så nå føler jeg på behovet for å ha litt mer fritid, og når barnebarna har behov for pass så må vi hive alt annet, ler hun.

Ny kommunalsjef

av

Elisabeth Wikan Heidtmann (50) er ansatt som ny kommunalsjef i Røros kommune fra 1. september.

Heidtmann er oppvokst på Os, rett på sørsiden av kommunegrensa.  Etter videregående skole på Tynset flyttet hun til Tyskland i forbindelse med studier og ble der i 11 år. Tiden i Tyskland formet henne mye, hun jobbet med blant annet kulturforskjeller i organisasjoner gjennom kontakten med norske bedrifter i Tyskland. Det å kunne klare å lese bedrifter og organisasjoner ble en del av kjernen i det som motiverer henne faglig sett.

– Bedriftskulturen i Tyskland og Norge er veldig forskjellig, den har blitt mindre de siste årene, men er fortsatt veldig merkbar. Jeg syns det er et interessant felt å jobbe med fordi det handler om å kunne lese en organisasjon og folket som jobber i den. De er jo preget av samfunnet rundt seg og skal jobbe sammen for å skape noe, dette er et kjempespennende tema for meg, sier Heidtmann.

Tilbake til Norge

Heidtmann tok mannen og firmaet med til Os når hun kom tilbake til Norge for 17 år siden. Tre barn og et småbruk i lia på Os er resultatet på et personlig plan siden hjemkomsten.

– De senere årene har jeg drevet mye med næringsutvikling på et overordnet nivå, blant annet for Vekst i Os. Jeg har jobbet med små bedrifter og små etableringer og vært med som sparringspartner underveis i etableringsfasen. Det er en jobb som jeg trivdes veldig godt med. Å se at folk har en ide og få de inn på rett spor og se at de lykkes med å skape noe rundt seg er kjempeflott, men det er enda viktigere for samfunnet rundt oss. Vi trenger hver eneste grunder vi har for å lykkes med å skape verdier og stabile arbeidsplasser i regionen, sier Heidtmann.

Røros kommune

I jobben for Røros kommune ønsker Heidtmann å bidra til en organisasjon som er rustet til å levere best mulige tjenester til innbyggerne innenfor de økonomiske rammene og det samfunnet vi lever i. Selv om det er mye møtevirksomhet i Røros kommune sammenlignet med det private næringsliv, mener Heidtmann det er viktig.

– Mye av suksesskriteriet for Røros kommune er hvordan man kan få de vel 600 ansatte til å samhandle og samorganisere på best mulig måte. Etter omorganiseringen i kommunen til todelt ledernivå er det fortsatt en del jobb med det å finne gode møtearenaer og strukturer for å samordne og utveksle informasjon, sier hun.

Hun har allerede kommet et stykke på vei med å bli kjent med de ulike ansvarsområdene sine. Heidtmann er rådmannens stedfortreder og får sentrale oppgaver i kommuneadministrasjonen fremover.

– Det er de forskjellige samfunnsområdene i kommunen det er snakk om, de er delt på tre kommunalsjefer. En har helse, en har oppvekst og jeg har resten som er virksomhetene teknisk avdeling, kultur og fritid, og brann/redning. I tillegg skal jeg har et overordnet ansvar og en koordineringsrolle for rådmannens stab og støttefunksjoner, sier hun.

Hun er ikke bare opptatt av effektivitet og best mulige resultater, hun er også opptatt av at ansatte blir sett og at de har best mulige rammer for å utføre jobben.

– Det å finne de gode løsningene der man skal legge til rette for at ting skal foregå mest mulig smidig og effektivt er også viktig. Vi er på jobben store deler av livet vårt, og bør legge til rette for at det skal bli mest mulig allright, sier Heidtmann.

Mulighetsrommet

Utviklingsstrategien for Røros kommune som organisasjon samt digitaliseringsstrategien er  Heidtmanns ansvarsområde på overordnet strategisk nivå. Digital transformasjon som det heter på fint.

– Det handler om å være i forkant, man skal levere tjenester til innbyggerne innenfor de økonomiske rammene og det samfunnsutviklingen gir som muligheter. Ved å ligge i forkant med å ta i bruk ny teknologi som effektiviserer driften kan man klare å håndtere oppgavene innenfor de gitte økonomiske rammene. Det handler om å gjøre ungene våre rustet til å møte et digitalt samfunn, og hvordan vi løser utfordringene innenfor helse – og omsorgssektoren ved å ta i bruk ny teknologi. Alt dette handler om digital transformasjon, sier hun.

Heidtmann sier at det alltid vil være ulike meninger om hva som er en god bokommune, og hva som vil være de beste tiltakene og prioriteringene for å oppnå dette. Hun sier at det også handler om å kommunisere ut det man ønsker å få frem på rett måte og i de riktige flatene. Både til innbyggerne, brukerne og resten av verden rundt oss.

– Det finnes få svar med to streker under. Man må ha tillit til at alle ut fra sitt ståsted ønsker det samme. Det handler om å kunne leve et godt og meningsfullt liv og det er mye bra her i Røros kommune som vi kan være med å utvikle videre, sier Elisabeth Wikan Heidtmann. 

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.