På Elden-scenen 2 år gammel

Margit Wintervold er produksjonsassistent for Elden 2016. Hun er 24 år gammel, og har vært med i Elden siden 1994, da var hun 2,5 år gammel. Etterpå har hun vært med på hver oppsetning av Elden.

Allerede da Margit var to år gammel var hun med på Elden-scenen. Hun spilte liten jente, og satt på hofta til en annen skuespiller. Dette var ikke første gang hun var på teaterscenen. Året før var hun med på Bergstaden Teaterlag sin Bør Børsson oppsetning på Doktortjønna. Marit har mange minner fra tiden som liten i Elden-familien.

– Jeg har mange forskjellige minner fra scenen, hvordan det var bak scenen og avslutningsfester, sier Margit Wintervold til Rørosnytt.

Da Margit var mindre hadde hun større jenter som hun så opp til, de eldre kule jentene. I dag håper Margit at hun kan være et forbilde for dem som er bak scenen. Hun har hatt mange forskjellige oppgaver i Elden: Skuespiller, sydd kostymer, vært med i sminken, vært med å malt rekvisitter, i år er hun produksjonsassistent, sminkeansvarlig og er med i markedsføringsgruppen. Det er første året hun er produksjonsassistent, det er også hennes hovedoppgave i år. Margit er med produksjonsleder Berit Vordal.

– Å være produksjonsassistent er en spennende oppgave, sier hun.

Margit har påbegynt bachelor i markedsføring med prosjektledelse. I bacheloroppgaven skrev hun om Elden. Hun er en av mange i Elden-familien som er med år etter år.

– Det er noe spesielt med det som skjer bak Slegghaugan. Jeg er vant med at sommeren skal være slik, en aktiv sommerferie. Man møter igjen folk som man egentlig ser bare på sommeren. Og det å være med å lage noe som er så bra, det er givende å være med på, sier Margit.

Da Margit var liten var det forestillinger annet hvert år, og ikke hvert år slik som nå.

– De somrene det ikke var Elden, hva skulle man gjøre da? Jeg kjente ikke til noen andre type somrer, sier hun.

Det var et år Margit prøvde å ikke være med. Hun var i vei å så på premieren, og etter forestillingen tok hun kontakt med regissør Marit Moum Aune, og spurte om om hun kunne få være med, og det fikk hun.

Margit er Rørosing. Hun har studert i Trondheim, og leverte sin bacheloroppgave i 2014. Hun har bodd et år i London der hun har jobbet med markedsføring på nett. Fremover nå skal hun være på Røros og jobbe.

 

 

 

Vært med på alle Elden-oppsetningene

Aud Rugelsjøen Wintervold har vært med i Elden siden 1994, da Elden ble satt opp for første gang. Siden har hun vært med på Elden i alle år, og i år er det 17. året. Aud var med i koret i starten, og sto i korbua.

– Det var et utrolig bra kor. Det var Anne Karin T. Wendelbo som hadde ansvaret. Koret var med på å bygge opp under dramatikken i stykket, sier Aud Rugelsjøen Wintervold til Rørosnytt.

Aud var med i koret flere år. Først på 2000-tallet var hun på scenen å spilte Røroskjerring. Hun har vært med i salgsboden og billettmottak. I 2008 fikk hun ansvar for rekvisitter, den oppgaven hadde hun i et par år. Og hun har vært ansvarlig for inspisientene i et par år. Et år var hun også hovedinspisient. Etter det har Aud vært i salgsbodene.

– Det var på tide å stoppe opp, jeg fikk et for nært forhold. Elden utvikler seg til å bli et veldig profesjonelt apparat, selv om det drives mye på frivilligbasis. Det bygges litt Elden hele tiden, sier Aud.

Hun synes at det er artig å se at noen av de som var bittesmå i 1994 fortsatt er med i Elden. Hennes datter Margit, og Maja Bergebakken Sundt er to som også har vært med hele veien.

– Det er morsomt å se at de nå tar over store oppgaver i Elden Margit som produksjonssjefassistent og Maja som regiassistent, sier Aud.

Aud berømme regissør Rulle Smit for den jobben hun gjorde med de folkene hun hadde i 1994.

– Rulle ga oss en følelse av at dette skal vi være stolt av, men at det hele tiden måtte bearbeides og gjøres endringer. Det er fortsatt hele tiden nye moment som kommer inn. Det er artig for oss som ikke kan teater å se de flotte løsningene som blir gjort, sier hun.

Første året hadde Elden 8 forestillinger. Tribunene var skumgummibenker. Nå er det et tribuneanlegg med 1200 sitteplasser. I starten var tribuneanlegget snudd slik at publikum så rett på Skansen. Da var det en lang og smal scene. Det var Stiftelsen Det brinner en Eld som startet det store prosjektet Elden.

– Det var stort og artig å være med første året. Rulle hadde regien. Koret startet å øvde tidlig på året, minnes Aud.

De første årene var det forestilling annen hvert år. 94 , 96, 98, 2000, 2001, 2003, 2005 og 2007. Etter 2007 har det vært Elden hvert år.

Rundt 2007 var det et markant skille. Det kom bl.a. inn ny styreleder, ny og regissør. Det var en fornyelse. Og det begynte å komme inn profesjonelle skuespillere.

– Elden er et eventyr, en egen verden. Artig å se iveren til barna. Du ser mange små Ellen og Kalle. Det er et veldig samhold med sterke vennskapsbånd, de er med å driver noe stort fremover. Elden tiltrekker seg mye folk, og det kommer folk fra flere steder som er med, sier Aud. Hun legger til at det er helt fantastisk å få være med å bidra til det som Arnfinn og Bertil har laga. Det er flott det som de har gjort. Jeg er glad for å få bidra til at det blir fremført. Tema i Elden bare blitt sterkere og sterke imens vi har spilt det.

Den indre kjernen har vært med helt siden starten. Musikken har endret seg i løpet av årene. Aud savner der koret var med å laget de store klangene. Hun er glad for Paul har tatt inn igjen flammen, den er sterk.

Aud er rørosing, og hun har stort sett bodd på Røros, med noen avstikkere her og der. Til daglig jobber hun på Rørosmeieriet som produksjonsmedarbeider. Hun har også jobbet innen hotellbransjen.

 

Majoren tilbake på Røros

Major i Frelsesarmeen Astrid Hansen er for tiden på Rørosbesøk. I 7 år var Astrid ved Frelsesarmeen på Røros, fra 2001 – 2008.

– Jeg hadde det fantastisk på Røros. Den beste tiden i mitt liv, sier Astrid Hansen til Rørosnytt.

Det var mange barn og unge som treftes på Frelsesarmeen mens Astrid var der. Hun hadde babysang, småbarnssang og knøttekor. Dette var enkle tilbud som ikke kostet mye, og som alle skulle kunne være med på. Nesten 80% av de som var nyfødt i Røros deltok sammen med mor eller far. Det var Astrid som startet opp med babysang på Frelsesarmeen på Røros. Hun startet også velferdsfrokost og åpen julekveld.

– Jeg opplevde en godvilje i Rørossamfunnet, sier Astrid.

Det er Frelsesarmeen som bestemmer hvor majorene skal dra. Og i 2008 reiste Astrid fra Røros til Skien. Der var hun i fem år. Voss ble neste stoppested, Voss er hjemplassen hennes, og der er hun fortsatt.

– Jeg blir på Voss foreløpig, sier hun.

Astrid er født og oppvokst på Voss. Hun fikk jobb på Odda og flyttet dit som ungdom. 20 år gammel begynte hun på Frelsesarmeens offiserskole i Oslo. Det gikk hun i to år, 1980 – 1982, og ble offiser i 1982. Så kom hun til Vadsø.

– Vadsø var fantastisk. Jeg liker å reise og oppleve nye plasser, og møte folk, sier Astrid.

Hun var også innom Haugesund, Svolvær og Vardø. Så bestmte Astrid seg for å slutte som offisær i Frelsesarmeen. Hun fikk jobb på Hurtigruten, og jobbet der i mange år bl.a. med servering. Deretter ble hun student og tok fagbrev som kokk og utdannet seg til stuert. Hun fikk jobb på Fylkesbåten i Sogn- og Fjordane. Etterhvert ønsket hun nye utfordringer og tanken var å utdanne seg til psykiatrisk sykepleier. Men også tanken om å begynne igjen i Frelsesarmeen var der. Og 1.august i 2001 startet Astrid på Frelsesarmeen på Røros.

– Jeg tenkte at dette var galskap. Men det gikk seg til, sier Astrid.

Det var en god, stabil og voksen gjeng som hun jobbet sammen med, og hun trivdes etter hvert veldig godt på Røros. Men etter sju år låg det litt i kortene at hun måtte dra videre. Nå er Astrid på ferie på Røros, og blir her noen dager.

– Det er en del år siden jeg var på Røros sist, og nå hadde jeg lyst på en Rørostur. Jeg er turist og snakker med folk. Det er deilig å bare være her. Men det er også litt vemodig å komme tilbake, jeg har gode minner fra Røros, sier Astrid.

Astrid Hansen

 

Men det ble ikke bare ferie på Røros. I dag har det vært lørdagsåpent på Frelsesarmeen, og det var Astrid som ledet den.

Astrid oppfordrer Rørosingene til å besøke Frelsesarmeen. Den tidligere kjernen er borte, og Frelsesarmeen på Røros trenger sårt nye medlemmer da Frelsesarmeen betyr mye for mange.

– Frelsesarmeen er som nærbutikken, en dag kan den være borte, sier Astrid. Hun legger til at det er ingen planer om å flytte Frelsesarmeen fra Røros.

 

 

Skal bestige alle signalfjellene i Norge

Tare Teksum har siden mai drevet med et prosjekt hvor han skal bestige alle signalfjellene i Norge. Med seg har han sin gode venn og slektning Otto Teksum. Målet er å gjenomføre prosjektet innnen 2-3 år hvor de sammen vil komme til å forsere over 50 000 høydemeter.

Prosjektet startet med Kopparen i Bjugn og Varheida i Rissa. Siden har de blant annet besteget Skalten i Fræna, Reinsfjellet i Gjemnes og Enarsvola på Røros.
– Et signalfjell er i utgangspunktet et fjell med ei signalmast på toppen. Til sammen er det rundt 100 signalfjell i Norge og vi har nå kommet til nummer 15 på lista vår, forteller Teksum.

Mange norske TV-seere kjent med Tare Teksum ble i 2010 da han var med i reality-serien «Ingen grenser». Tare ble født 85% blind, noe som siden økte til 90%. I tiårsalderen begynte han gradvis å miste hørselen og har siden 20-årene vært praktisk talt døv. Tare har gått igjennom 4 operasjoner hvorav han i 2001 fikk operert inn et cochlea-implantat i ørene. Det hjelper han med å oppfatte en del lyder, men de høres helt annerledes ut gjennom implantatet og kan av og til være vanskelig og tolke.
Selv om Tare er så godt som blind kan han se littegrann, men det er da som å se igjennom en kikkert feil vei. Alt blir svært langt unna og utydelig. I tillegg til døvblindheten er Tare plaget med dårlig balanse, en bivirkning etter en av operasjonene som kom i skade for å påvirke balansenerven.
– Som døvblind har jeg ikke de beste forutsetningene for å bevege meg i friskluft. Hvis jeg hadde fokusert på mine begrensninger og tenkt at jeg kan ikke gå ut i naturen fordi jeg har for dårlig balanse, jeg har for dårlig syn så jeg kan ikke nyte omgivelsene så ville det vært helt annnerledes. Det spørs veldig på hvilken instilling man har, sier Tare.

– Han får med seg noe når vi er på tur. Han har noen ting som han syns han ser, som ikke vi andre ser på en måte. Og så hører han fuglekvitter og får med seg om det renner en bekk og slike ting. Så han skaper seg et bilde av hvordan ting er, forteller Otto.

Otto Teksum som også er Tares faste ledsager var motoren bak prosjektet og den som sto bak ideen om å bestige signalfjellene.
– Tare er avhengig av å gå på vei på grunn av den dårlige balansen. Det er nesten håpløst å gå i terrenget, forteller Otto.

Tare på vei opp mot Håmmålsfjellet. Lengde 11 km og tidsforbruk 3 timer t/r uten pause. Foto: Privat
Tare på vei opp mot Håmmålsfjellet. Lengde 11 km og tidsforbruk 3 timer t/r uten pause. Foto: Privat

Prosjektet bragte Tare og Otto for kort tid siden til Røros da de skulle bestige Enarsvola. Tare har tidligere vært en del på Røros i forbindelse med foredrag han har holdt og som utdannet historiker syns han det var godt å komme tilbake en tur.
– Det er spennende for en historiker å være på Røros, dessuten er det et veldig fint sted med mange trivelige folk. Det er som om det er et spesielt folkelynne på Røros. Om jeg jeg spør om hjelp til noe i en butikk så er det voldsomt til service man får, forteller Tare.

– Selv om Oppdal er bra er det ingen ting som kan måle seg med Røros, legger han til.

Tare på toppen av Enarsvola. Foto: Privat
Tare på toppen av Enarsvola. Foto: Privat

– Det er noe helt spesielt å stå på toppen av et fjell. Jeg var på Kilimanjaro i vinter, noe som var en helt ubeskrivelig opplevelse. Vi brukte 6 dager opp og ned det fjellet.
Jeg tenker ikke så mye på mestring når jeg bestiger et fjell, selv om det naturlig vis ligger i luften. Jeg tenker mer på selve opplevelsen og den nytelsen som jeg får av å være der. Det er nesten som en slags narkose, smiler Tare.

 

En fantastisk forsommer

Felespilleren Mads Kuraas har hatt en fantastisk forsommer. Først fikk han toppkarakter på masteroppgaven, og på Landskappleiken ble det opprykk til A-klassen, dermed nådde han to store mål i løpet av kort tid.

– Jeg er storfornøyd med årets Landskappleik, sier Mads Kuraas til Rørosnytt.

Fele

Mads var 7 år gammel da han begynte å spille fele. Da begynte han på Kulturskolen med Mari Eggen som lærer. Han kom tidlig inn i Glåmos Junior spellmannslag. Og etter hvert ble det naturlig å bli med i Glåmos Spellmannslag. . I tillegg til fele spiller han også hardingfele, bratsj og andre strengeinstrument som gitar og madolin.

Kappleik

Mads deltok på Landskappleiken første gang på Oppdal i 2008, og har vært med i alle år etter det. I tillegg har han deltatt på mange småkappleiker, bl.a. Trøndelagskappleiken, Trysil Knut kappleiken og Fylkeskappleiken i Telemark.

Galåen

Mads vokste opp i Galåen, og bodde i bygda til han flyttet ut for å studere. Han gikk 2,5 år på Røros Videregående skole. Det første året gikk han allmennfag med toppidrett som valgfag. På denne tiden tok musikken mer og mer over og første del av andre skoleår var han utvekslingsstudent i Irland, i håp om å lære litt om musikk.

– Jeg lærte noe, men savnet Røros ganske mye, sier Mads.

Det siste året på videregående begynte Mads i samme klasse som Jørgen Nyrønning. Begge to var spillemenn og det ble etter hvert mye spilling sammen med Jørgen. Og begge to begynte på Folkemusikkstudiet på Rauland. Deretter søkte de begge seg inn på Ole Bull Akademiet på Voss. Mens Mads gikk der hadde han lokale læremestere fra Røros. Olav Luksengård Mjelva var hovedlærer, i tillegg hadde han bl.a. Jens Nyplass og Sven Nyhus, han besøkte også andre spillemenn i området. For å komme inn på Ole Bull Akademiet var det opptaksprøve med spilling. Studiet var samlingsbasert, og var en fantastisk mulighet for den unge spillemannen, som brukte mye tid til spilling.

– Det var det beste skoleåret. Den beste måten å lære folkemusikk på er å oppsøke dem som har peiling og kunnskap. Det er givende. Det er også lærerikt å høre på gamle opptak, sier felespilleren.

Så gikk turen tilbake til Rauland, der Mads har laget en masteroppgave om spellmenn fra Brekken. I vår avsluttet han studieåret med en A på masteroppgaven.

Opprykk

Forrige helg rykket han opp til A-klassen på Landskappleiken etter at det ble seier i gruppespel senior. Mads spilte samme med Ole Erik Feragen og Ole Jørgen Tamnes. Ole Erik og Ole Jørgen er de Mads spiller aller mest sammen med på Røros.

– Vi har det veldig artig sammen og er gode kammerater. Nå bor vi på Røros alle tre, sier Mads. Han legger til at de øvde ikke så mye før Landskappleiken, men at de sammen har en felles tankegang, og bra driv.

De tre spillemennene spiller mest mulig på tradisjonelt vis. Selv om de ikke spiller så mye samme så er de samspilt. Mads deltok i flere klasser på Landskappleiken, i solo, gruppespill og lagspill med Hallingdal låtelag og Glåmos Spellmannslag. I tillegg spilte han til dans i lagkonkurransen i lagdans. Neste år stiller Mads i A-klassa på hjemmebane.

– Opprykket til A-klassen var stort, det har vært det store målet. Det har vært mange oppturer på veien, men også mange nedturer, sier Mads. Det var også mange som var glade på hans vegne da opprykket var klart.

Mads er også med i andre ulike grupper, bl.a. Utleg som han synes er en inspirerende gruppe å spille med. De spiller folkemusikk i litt moderne arrangering. Medlemmene i gruppen treftes på Rauland, og både en kanadier og en franskmann er med i Utleg.

– Jeg håper vi kan treffes selv om jeg blir boende på Røros, sier spillemannen.

Mads har vært på turne`med Utleg, da spilte de bl.a. på Røros. Kanskje det blir en turne med gruppespelgutta også.

Juniorspellmannslag

Mads blir på Røros i høst, og han bl.a. planer om å få til et junior spellmannslag igjen. I tillegg skal han ta et deltidsstudium i Kultur og ledelse, og jobbe litt med Folkemusikkarkivet.

Mads har i sommer vært hyret til å spille i Tolv lodds sølv der Ingris Graftås også er med. Stykket blir vist i Budal. Mads har interesse for mat og kultur, og om sommeren jobber han som lokalmatguide. Han har også jobbet som kokk på Storwartz, og nå skal han kanskje jobbe som frokostkokk på Bergstadens Hotell.

– Tradisjoner og matkultur har ting felles. Og jeg har noen spennende planer på gang, sier Mads.

Han håper at det blir mange spilleoppdrag fremover også. Med spillingen blir det fort mye reising.

– Ha konserter og treffe folk, og gi litt av seg selv på ei scene er artig, sier Mads.

Litjleken

Mads er også initiativtaker og leder for Litjleken som blir arrangert 4. og 5. november. Nå er nesten alle kursholdere på plass.

– Litjleken er et gørrtrivelig arrangement der trivsel er hovedfaktoren, sier Mads.

Han er heldig og har flinke folk med seg på arrangementet. Han håper på mange påmeldte på den tredje Litjleken. Det skal være kurs på dagtid, og 3 konserter som er åpne for alle.

– Dette er en fin mulighet til å lære seg noe nytt, det er kurs som man kan melde seg på uten bakgrunnskunnskap, avslutter Mads.

 

 

 

 

 

 

En prat over et fotbad

Aud Elin Grønning har jobbet med Aloe Vera produkter i 22 år, hvor av de 16 siste åra på heltid. I løpet av årene har det blitt flere priser, og hun stortrivdes i jobben sin. Men for et års tid siden ble alt forandret. 

I vår inviterte Aud Elin Rørosnytt sin journalist til en hyggelig prat over et fotspa med urter. Under fotbadet forteller Aud Elin om hvordan livet hennes er blitt snudd opp-ned to ganger i løpet av kort tid.

Aud Elin startet med Aloe Veraproduktene fordi det var eksem og allergi i familien. Hun drev da tre helsestudio, på Melhus, Rennebu og Støren. Men hun såg at Aloe Vera produktene hadde god virkning, og hun bestemte seg for å slutte med helsestudioene og heller satse på Aloe Vera-produkter på heltid. Hun deltok på mange stand og messer, og på hyggekvelder der hud og velvære var tema.

Det var smart av Aud Elin å satse på Aloe Vera. I 2008 fikk hun Awardprisen som er et bevis på at hun bygde sin egen organisasjon, og kunne leve av dette. Og hun har reist mye og lært folk å ta vare på seg selv og kroppen sin. I flere år har hun fått 1.premien som beste teamleder i Norge, Sverige, Danmark og Finland.

Men da hun ble hun syk i fjor vinter måtte hun slutte i jobben som teamleder i A`vera, og det som hadde vært hennes jobb ble en hobby.

-Og jeg som ikke har vært syk på 65 år, sier Aud Elin Grønning til Rørosnytt.

Aud Elin hadde kjent at noe hadde vært i kroppen hennes i lengre tid, men ikke erkjent det. Kanskje kunne det være sorg etter at hun mistet sin mor to somrer før. Det ble mange turer inn og ut av St.Olavs, men legene fant ikke ut hva som feilet henne. Denne tiden ble det felt mange tårer.

– Jeg ble sittende alene på Fagerhaug i Oppdal, og det var tungt og vondt å ikke ha familien rundt seg, sier Aud Elin. Sønnen bor i Harstad og datteren på Røros.

Svigerdatteren og datteren tok tak i situasjonen og foreslo for Aud Elin at hun skulle flytte til Røros. Og det gjorde hun, og fikk et nytt liv. I dag bor hun i en hybelleilighet og har ofte barnebarna på besøk. I løpet av en uke går hun flere lange turer og trener fire ganger. To ganger i uken sammen med MS-pasienter og fysioterapeut Runar Aune, og to dager på Aktiviteten Treningssenter.

– Så jeg vil komme i form ja, sier Aud Elin med et smil om munnen. Hun legger til at hun har fått et nytt liv, og blitt kjent med mange her på Røros. Livet er bare herlig, oppi all elendigheten, men jeg har ikke felt en tåre siden jeg flyttet hit. Det er så koselig å ha datteren og barnebarna rundt seg, sier hun.

Aud Elin forteller litt om urter og hvordan de virker på kroppen.

– Urtene gjør ulike ting med kroppen. For eksempel lavandel om kvelden for å sove godt eller kokos før eksamen skjerper sinnet og kroppen, sier hun.

Før fotbadet får man lukte på ulike bokser med urter.

– Det er nesen som bestemmer hva man trenger, kroppen som sier ifra, sier Aud Elin.

Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby

Under et fotspa er føttene 10 minutter i baljen. Etterpå jobber fotbaderen med føttene sine, bl.a. med en skrubb for å løse opp død hud og trimme litt. Saltet går i porene og ut i kroppen. Aud Elin anbefaler et forspa 2-3 ganger i løpet av en uke. Hun minner om at det er viktig å ordne neglene når man tar et fotbad. Rense neglene for døde hudceller, svette og lort som gir neglesopp. Deretter blir det en trykkerunde på hele fotbladet. Det er et eget skjema for høyre og venstre fot som man trykker etter. Hvert trykk varer i 7 sekunder. Til slutt smøres foten inn med en fotgele som bla. hjelper mot vorter, sprukne heler og hovne bein.

Mens man tar et fotbadet anbefaler Aud Elin å drikke vann for å rense kroppen, men alt med måte.

Aud Elin gikk på Norsk Naturmedisinsk fagskole på Løten der hun lærte massasje og kopping. Deretter gikk hun på Shacklin Instituttet i Trondheim og lærte Japansk energimassasje. Etter utdannelsen startet hun helsestudio som hun drev i 13 år med 5 ansatte.

Aud Elin Grønning fikk mange priser før hun ble syk. Foto: Tove Østby
Aud Elin Grønning fikk mange priser før hun ble syk. Foto: Tove Østby

Piece of cake

Marte Knutsen Mikkelsen planlegger å starte bedriften Piece of cake. Marte er ei 18 år gammel Rørosjente som elsker å bake. Hun gikk to år på Konditorlinja på Strinda Videregående skole i Trondheim.

– Jeg har ikke etablert bedriften enda, men målet er at det skal bli en bedrift, men dette trenger en del planlegging og organisering først, sier Marte Knutsen Mikkelsen til Rørosnytt.

Under utdannelsen fikk hun også mulighet til å reise litt rundt i verden og jobbe på konditorier, bl.a. på Kypros og i Bremen. I tillegg var det EM- deltakelse i Beograd, i november 2014. I EM ble deltakerne på lag med noen de ikke kjente fra før, fra hvilket som helst land. Marte ble på lag med en deltaker fra Italia.

– EM-deltakelsen var en veldig fin opplevelse, sier Marte.

Marte har nettopp inngått leieavtale med Lysstråles matglede om leie av kjøkken. Og hun tar i bruk kjøkkenet i løpet av kort tid.

Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby

Marte var ferdig på Konditorlinja i fjor vår. Da var hun klar for lærlingetiden. Hun var et halvt år i Oslo, men den plassen hun var på passet ikke for henne, og hun kom hjem til Røros i februar i år, og startet planleggingen av Piece of cake. Hun skal fullføre lærlingetiden, men vil gjerne være nærmere Røros. Men fremover nå blir det i full fokus på Piece of cake. Marte får hjelp av sin tante til økonomidelen i den kommende bedriften.

– Jeg er jo ikke kjent enda. Men fikk tips om å lage en FB-side, sier Marte.

Marte lager makroner, konfekt, bryllupskaker og gjerne kaker som er utenom det vanlige. Hun synes det er morsomt med masse pynt og stæsj på. Men hun lager også vanlig bløtkake. Hun bruker fondant til å lage pynten, og makronene har smak av lakris, sitron, sjokolade og karamell. Og nå holder hun på å prøve ut mangosmak.

– Jeg kan lage det meste. Men liker best å lage småting som kan pyntes mye, sier Marte.

Marte henter inspirasjon fra oppskrifter hun finner i bøker og på nettet. Men hun liker ikke alltid oppskriftene hun finner og prøver seg heller frem til sitt produkt.

Den unge konditoren har hatt interesse for å lage kaker lenge. Hun laget sin egen konfirmasjonskake. Og i et prosjekt i 10.klasse laget hun en stor bryllupskake som hun fikk god respons på. Etter dette prosjektet skjønte Marte at dette var noe hun ville fortsette med. Hun måtte til Trondheim får å få utdannelsen sin. Mens hun studerte bodde hun på en liten hybel hos tanten.

Marte Knutsen Mikkelsen. Foto: Tove Østby
Marte Knutsen Mikkelsen. Foto: Tove Østby

Store lerret og glade farger

Kunstneren Marianne Magga jobber for tiden med et spennende bilde til en utstilling på Tynset. Det som kjennetegner hennes kunst er glade farger på et stort lerret.

Marianne er født i 1973, og hun er oppvokst på Verdal. Det var først da hun begynte på videregående at kunstneren slo ut i full blomst. Til å begynne med tok hun malekurs. Og hun var med på UKM på Levanger. De to første årene på videregående gikk Marianne på Levanger. Først Tegning, form og farge, deretter Tekstilforming andre året. Så ble det Tre, metall og keramikk på Røros Videregående skole. Det ble ett år på Røros før hun begynte på Kunstlinja på Verdal. I 1992/93 begynte hun på linjen for biledkunstnere og kunsthåndverkere.

– Det ble et lærerikt å Jeg fikk praktisert malingen, og fikk virkelig utfoldet meg. Det ble et år med mye eksperimentering. Et artig år, sier Marianne Magga til Rørosnytt.

I stua henger Marianne sitt bilde "Nei, sa jeg. Engler finnes ikke i Bergen. Bilde er malt i Verdal i 1992/93. Foto: Tove Østby
I stua henger Marianne sitt bilde «Nei, sa jeg. Engler finnes ikke i Bergen. Bilde er malt i Verdal i 1992/93. Foto: Tove Østby

Da Marianne var 18/19 år gammel sendte hun inn tre maleri til Nordnorsk Kunstutstilling. Og hun ble antatt med ett. Maleriene ble sendt inn etter oppfordring fra læreren hennes. Bildet ble solgt på utstillingen.

I 1993 sendt Marianne inn bilder til Trøndelagsutstillingen, også denne gangen ble hun antatt med et bilde.

– Det var artig, minnes Marianne.

Marianne har også en del erfaring med keramikk. Hun begynte å jobbe med keramikk hos Torgeir i Thomasgården. Hun jobbet også hos Britt Irene Storli i Tyskgården, og på Potteriet.

En periode var Marianne også borte fra Røros. Hun og mannen Jan flyttet til Bergen. Da jobbet hun hos keramiker Dag Gjerstad. De bodde i Bergen til 1997, da ble det flytting til Trondheim. Og i 1998 flyttet de tilbake til Røros. Da var Marianne gravid med eldste datteren. I 2005 fikk de et barn til. Etter at barna ble født ble det mindre tid til maling for Marianne. Men hun har tatt opp igjen malingen nå. Og hun ønsker seg et atelier, gjerne i gata på Røros.

– Er det noen som vet om et ledig lokale, må de gjerne gi meg beskjed, sier Marianne.

Marianne har vært med på en del utstillinger på Røros.I fjor var hun en av de 13 Eldenutstillerne på utstillingen ”För vem ger dom sina liv?”. Kunstnerne fikk tema som de skulle jobbe ut i fra: Hvem gir de sine liv, de som kjemper og de som blir drept i krig. Bildet til Marianne hadde tittelen ”Makten og æren i all evighet”. Utstillingen var i regi av Elden og Kunst og Kaos.

– Det var en artig opplevelse å være med på utstillingen, sier Marianne.

I fjor høst ble Marianne spurt om å være med som gjesteutstilling med RooS på en utstilling på Tynset til høsten. RooS er et kunstprosjekt med flere kunstnere fra området, og det ble startet opp av bl.a Gunnar Bloch Røsand, Kirsti Elina Nieminen Hage, Ankie A. Tinbod. Marianne er en av flere kunstnere som har fått forespørsel om å være gjesteutstiller. Det er dette prosjektet hun har jobbet med i vinter, hovedsak et bilde. Tema for utstillingen er Bli inspirert av……Marianne er snart ferdig med bildet som skal stilles ut, og hun gleder seg til utstillingen på Tynset.

Marianne brenner for at estetiske fag skal ha status i skolen.

– Det er viktig, sier Marianne. Hun legger til at formingslærer Trond Haagaas gjør en kjempe jobb. Elever som kanskje ikke presterer så bra i f.eks. matte eller språkfag kan ofte finne glede i estetiske fag, ettersom slike fag tilbyr en annen type læringsmetode.

Sterke farger og store lerret er Marianne sitt varemerke. Det har det vært hele tiden. Bildene hennes krever litt plass rundt seg.

Marianne får mye inspirasjon fra form, farge, interiørblad og andre kunstnere. I starten var hun inspirert av barnetegninger, og barna har vært store inspirasjonskilder. Det er lek og humor i bildene, og man blir glad for å se på bildene hennes.

"Barndom" - maleriet er inspirert av besteforeldrene sin gård i Ongdalen i Steinkjer. Foto: Tove Østby
«Barndom» – maleriet er inspirert av besteforeldrene sin gård i Ongdalen i Steinkjer. Foto: Tove Østby

Vårt liv med ADHD

De siste par årene har mor Anita Rennemo og sønnen Hauk Rennemo Hanslien holdt en del foredrag om sitt liv med ADHD. Anita jobber som lærer ved Dalsbygda skole, og Hauk går andre året på videregående skole. Hauk fikk diagnosen ADHD da han gikk på 9.trinn ved Røros skole. I tillegg til at sønnen har ADHD, er Anita også opptatt av elever med ADHD og de som strever i sitt arbeid som lærer.

Anita og Hauk startet opp med foredragene fordi de ønsket å formidle mer kunnskap om diagnosen, og fortelle hvordan en hverdag for familier som har barn og ungdom med ADHD kan være.

– Det er vanskelig å være støttende hvis man ikke vet så mye om ADHD. Jeg opplever at det er litt mer forståelse som har nådd ut, sier Anita Rennemo.

Mor og sønn har holdt foredrag for lærere, ungdommer og personer som jobber med barn, og på foreldremøter. Noen av foredragene har vært åpne, der de som ønsker kan komme og høre på.

Målet til Anita og Hauk er å nå flest mulig av de som har med barn og ungdom og gjøre, og øke bevisstheten med kunnskap og våre erfaringer. På foredragene åpner de for spørsmål.

– En del som har deltatt på foredragene har fått aha opplevelser, og fått større forståelse. Når livet ikke helt går på skinner, lytt og forstå. Ha på de riktige brillene, sier Anita. Hun legger til at folk fort kan være fordomsfulle. Vi ønsker å ufarliggjøre dette litt. Det er mange som strever med sine ting.

Anita er opptatt av det positive. Hauk er en kjemperessurs for dem rundt seg. Han fikk diagnosen i 9.klasse.

– Det ble enklere da jeg fikk diagnosen. Ting jeg gjorde skyldes ikke bare meg. Jeg fikk en del svar, og noen forklaringer på hvorfor det har vært som det har vært oppgjennom, bl.a. i forbindelse med skriftlige prøver på skolen, sier Hauk Rennemo Hanslien.

Mor og sønn kommer til å fortsette med foredrag så lenge de får spørsmål om det. De organiserer ikke noe på egenhånd for å få oppdrag, men vil gjerne fortelle om sine erfaringer- hvis dette kan være til nytte for noen.

– Vi ønsker ikke å tjene på dette, men bidra til at barn og voksne får informasjon, sier Anita.

Hauk er snart ferdig med sitt første skoleår ved Røros Videregående skole på Helse og oppvekst. To dager i uken jobber han på Sundveien skole.

– Jeg trives sammen med barn, og ønsker å jobbe med mennesker, sier Hauk. Han er populær hos barna. Mange barn og unge på Røros har Hauk som forbilde for beatboxing. Det er hyggelig for både mor og sønn. Hauk er den eneste fra Røros kommune som kom videre til UKM Landsfinalen 2016. Fylkesmønstringen deltok han på for 3. gang i år. For noen år siden deltok Hauk i NM i beatboxing.

Men det er fotball som er Hauk sin store interesse. Denne sesongen spiller han på både A og B-laget til Røros IL. Fotballinteressen har han hatt hele livet. Årets Røroslag er et ungt lag.

– Røros har ei bra fotballgruppe, og de har et trenerteam som løfter fram spillerne, sier Hauk.

– Det har betydd mye for oss at klubben er så positiv og at de tar godt vare spillerne, sier Anita.

Hauk bruker mest mulig tid på fotball. Det blir 4 treninger og kamp i uka. Men Toppidrett på Tynset i fjor ble et tøft skoleår for Hauk. Han ble rett og slett syk av blandingen av å stille for harde krav til seg selv, og møte med enkelte personer som ikke forsto hvilken tilrettelegging han trengte. I tillegg var det veldig lange dager, og lite søvn. Hauk sovnet kl. 02.30 og han skulle rekke skolen på Tynset neste morgen. På denne tiden mistet Hauk til og med interessen for fotball, og energien dalte.

– Jeg var veldig sliten psykisk og fysisk, men jeg krekte meg igjennom året, holdt ut og gjennomførte skoleåret, sier Hauk. Han legger til at han lærte mye om seg selv etter året på Toppidrett. Mor og sønn roser Røros Videregående skole som er dyktige til å legge til rette.

– De forstår og snakker med Hauk, og støtter han. Endelig kommer skoleresultatene. Hauk har strevd med å få resultat for det han kan. Han gjør så godt han kan og kommer på skolen, og får 2, men han kan mye mer. Nå får han vist dette gjennom både skriftlige og muntlige prøver. Dette fører til mestring for Hauk.

Det sosiale er også en stor del av ADHD.

– Det er viktig å hjelpe barna med det sosiale, ikke bli irritert når de handler som de gjør. Ofte er det slik at utfordringer på det sosiale også går utover det faglige. Det er mye forskning som viser at det sosiale og samspillet mellom medelever har stor betydning, sier Anita.

Anita er både lærer og mamma. Samtidig som hun synes det er viktig med informasjon og kunnskap om ADHD, er hun redd for overdiagnostisering. Hun synes det er bra at ADHD blir godt uredet før det settes en diagnose. Det er ikke alltid uro og ukonsentrasjon er symptomer på diagnosen.

Nå er det en enorm berikelse for Anita å være mamma til Hauk. De kom sterkere ut av dette. Anita er takknemlig for alt det gode som skjer. Men det har vært veldig tøft. Anita har vært mye redd, sliten og fortvilet. Nå er hun stolt over sønnen og engasjementet, og ser at han er en ressurs for andre rundt seg.

Når resultatet om ADHD-diagnosen kom, fikk også Anita en aha-opplevelse. Hun forsto hvorfor ting hadde vært slik og slik. Oppgjennom årene har det vært mye frustrasjon over ting som man ikke kunne for. Det ga en god følelse å få noen svar. Største utfordringen er det sosiale, det er ting som er vanskelig og hjelpe Hauk med.

– Motgang gjør sterk. Snu alt som har vært negativt og vondt til noe positivt. Det har vært tøft og være alene, men nå står jeg sterkere og rikere enn noen gang. Hauk gjør meg veldig stolt hver eneste uke. Jeg er takknemlig for alle som har stilt opp og forstår, som har sagt de gode tingene, og ikke minst familie og lærere som forstår. De som bryr seg, sier Anita.

Det er blitt sterke bånd mellom mor og sønn. Det var et stor øyeblikk for dem begge da Hauk scoret på sin første A-lagskamp i vår, og mamma satt på tribunen. Det var en drøm for Hauk, som mange ganger hadde opplevd at det var noe negativ rundt neste sving.

Hauk har fremtidsplanene klare. Neste år skal han gå Barne- og ungdomsarbeider ved Røros Videregående skole. Deretter skal han jobbe 2 år som læring. Drømmen er å bli lærer.

– Jeg føler at jeg kan være en god pedagog både for dem som sliter og de som ikke sliter. Når ikke hverdagen fungerer, glir ingen ting, sier Hauk.

Det er mange som får diagnosen ADHD i løpet av et år. Det er en nasjonal stor økning. Dette er Anita skeptisk til da hun som lærer vet at mange av de barna man møter på skoen blir det satt feil krav til, og adferden tvinger seg frem. Mange symptomer kan ligne på ADHD. Et rop om hjelp. Men det er viktig å komme bakenfor og finne ut tidligst mulig, og få hjelp om det er til ADHD eller noe annet. Anita og Hauk ønsker å ufarliggjøre det litt. Få bort negative holdninger til ADHD og andre diagnoser. Men man må vite noe for å kunne ta hensyn. De er for åpenhet, kommunikasjon og ufarliggjøring . Etter et foredrag er det mangesom takker dem for at de åpnet opp, da har mor og sønn oppnådd noe. Få ut kunnskap er viktig.

Hauk tar ikke medisin for sin ADHD. Medisiner ga mer bivirkning enn virkning.

– Medisiner er individuelt. Dersom jeg kunne fått en tablett som hadde gjort at livet hadde blitt enklere hadde jeg tatt den, avslutter Hauk. Medisin kan fungere for noen veldig bra, og for andre ikke.

ADHD-diagnosen til Hauk kom for sent. Det er blitt mange følger, og det har gitt en del erfaringer som Anita og Hauk må leve med. Mange av følgevanskene kan man unngå, hvis man avdekker og finner ut av dette tidlig, og setter inn de tiltakene og tilretteleggingen som trengs. Da blir det mer tid og fokus på styrkene, interessene og hvordan man på best mulig måte kan få vist det man kan. Det er viktig å finne det man brenner for, liker og holde på med og dyrke det man er god på. Da blir livet et godt sted og være.

Konferansier for første gang

I morgen, på 17.mai skal 14 år gamle Ela Ødegård være konferansier på familieshowet i Storstuggu. Ela som har stått på scenen mange ganger tidligere gleder seg til å være konferansier sammen med to klassevenninner. Ela både synger og spiller teater, men det er første gang hun er konferansier. Konferansierene har brukt maidagene til å forberede seg til jobben.

– Det er veldig spennende og gøy å prøve noe nytt. Jeg har alltid sett på familieshowene i Storstuggu selv, sier Ela Ødegård til Rørosnytt.

Ela går på 9.trinn ved Røros skole, og var konfirmant i vår. Hun er ei aktiv jente og driver med teater, sang, kunst og ballett. På 1.mai-arrangementet i Sangerhuset opptrådde hun sammen med Arnt E. Bukkvoll. Da sang hun bl.a. Henning Sommero sin Vårsøg. Ela er også med i Klubbkoret som startet opp i fjor høst.

– Det er veldig gøy å være med i Klubbkoret, sier Ela.

Hun har alltid likt å synge, og startet i Røros Barnegospel da hun var 6-7 år gammel.

– Jeg har interesse for sang, og liker å prøve nye ting, og utforske nye sider ved sangen, sier hun.

Ela har også stått på scenen som skuespiller ved flere anledninger, bl.a. sammen med Bergstaden Shakespearianerensemble. Bergstaden Shakespearianerensemble hadde også en forestilling i Storstuggu i vinter, “Man kan aldri vite”. Ela var ikke med på den forestillingen fordi hun ikke hadde tid, og var opptatt med andre ting. Men hun er fortsatt en del av ensemblet, og er klar til å være med de andre i ensemblet på kortspillfestivalen i år.

Ela er medlem i Bergstaden Teaterlag. Den første forestillingen hun var med på var Karry Kalkun for noen år tilbake. Der startet hun med å spille pepperkake og barn i byen. Hun minnes siste året Karry Kalkun ble satt opp, da var Ela lei seg fordi hun ikke fikk en hovedrolle. Da ble det laget en spesialrolle til henne som nissens hjelper. Hun kjente også nissen godt, den rollen ble spilt av hennes far. Ela har vært med i alle Bergstaden Teaterlag sine oppsetninger av Putt Plutti Pott. Da har hun spilt nissejente, og et år spilte hun Karoline.

– Det er veldig gøy å vise barn teater, og opptre med dem som har erfaring bl.a. Unni Ryen, sier Ela.

I vinter har Ela vært med i Agenda Teateret, det var første gangen i år. Agenda Teateret deltok også på UKM, og gikk videre til Fylkesmønstringen. Dette var andre året Ela var på Fylkesmønstring, i fjor deltok hun med ballett. På årets lokale UKM deltok hun på kunstutstillingen med en tegning. Ela går på kunst på Røros Kulturskole, det har hun gjort i flere år. Hennes favoritt er blyant og pasteller.

Da Teaterlaget satte opp Tuschke var Ela med å hjalp til med kostymene. Der har hun lært mye av bl.a. Inger Klæboe.

– Teater er veldig gøy, det har jeg holdt på med lenge og ønsker å fortsette med det fremover, avslutter Ela.