Portrett

+ En mann ved navn Per Arne

av

Mannen som oftest blir kalt Per Arne av pasientene sine gir seg som fastlege 1. juni. Selv om han ble lege for å slippe førstegangstjenesten har han ikke angret på valget.

– Jeg har trivdes veldig godt med å være allmennpraktiker, og være nær folk. Det fine med å være allmennpraktiker i en fastlegestilling er at man sitter i stillingen så lenge man vil, sier Per Arne Gjelsvik. 

Når Per Arne Gjelsvik slutter ved Røros legesenter den 1. juni 2021 er generasjonsskiftet blant legene komplett, og nye dyktige leger på plass. Han er den siste legen fra generasjonen med Jarle Høye og Anne Lund og takker for seg som fastlege på Røros  den første juni.

Mannen i hjørnet

Noen ganger kan en setning fra et annet menneske være det som snur opp ned på livssituasjonen din. Per Arne Gjelsvik har som fastlege sagt slike setninger mange ganger. Noen ganger med et gledelig budskap og andre ganger med et trist budskap. Fellesnevneren for begge er at Gjelsvik samarbeider med deg uansett. Gjelsvik er mannen i hjørnet som heier når du har dine egne personlige kamper.

– Det er den store trivselen for meg: å jobbe med medisinske problemstillinger i samarbeid med pasienten forteller Gjelsvik.

Det er her det spesielle med Gjelsvik trer frem. I motsetning til mange andre allmennleger på sin alder som har prioritert lederstillinger i helseforetak, sitter han fremdeles og prater med pasienter. Som en gammeldags landsens familielege. 

Han har hatt folk i samme familie opp til tre generasjoner. Det kan være nyttig, siden visse sykdommer går igjen i familier. Han syns at det å komme tett på folk i alvorlige situasjoner er både veldig krevende og veldig givende. Som fastlege må man være engasjert og bry seg, mener han. Men oppe i det alvorlige er det også mye komikk.

– Å ta vare på komikken oppe i det alvorlige, uten noen gang å gjøre narr av folk. Det er viktig for å overleve, sier han.

Mistrivselens misære

Da Gjelsvik var 19 år var han inne til førstegangstjeneste på Haslemoen. Han mistrivdes såpass at veien ut ble å søke seg til legeutdanning.  Etter tre uker på Haslemoen fikk han melding om at han hadde kommet inn på medisinstudiet i Bergen. Som lege ville han få et pliktår etter endt utdanning og slippe mer førstegangstjeneste.

– Så fra å være en rekrutt som mistrivdes gikk jeg over til å bli gjort stor stas på. Det ble satt opp kjøretøy for meg slik at jeg skulle komme meg på toget hjem igjen, sier han.

Det viste seg at Gjelsvik valgte rett. Etter utdanningen hadde han en fantastisk tjenestetid stasjonert på Ørlandet i 15 måneder.

– Jeg hadde en super tjeneste som doktor på Sea King-helikopteret på Ørlandet og kombinerte det med turnustjeneste. Da jeg var ferdig der i 1984 så var jeg den doktoren i Norge som har fløyet mest med Sea King, sier han og retter seg opp i stolen. 

Da Gjelsvik jobbet som lege på helikopteret, var det en del av redningshelikoptertjenesten. Så han har vært med på alle mulige slags søk- og redningsoppdrag. Blant oppdragene han husker er en tur ned på en russisk tråler for å behandle et hjerteinfarkt. Og et oppdrag hvor han sammen med en redningsmann ble han firt ned i en bresprekk på Glittertind. 

– En italiensk gutt hadde falt ned bresprekken. Vi klarte å få stropper rundt ham. Bevisstløs og nedkjølt ble han heist opp i helikopteret. Han overlevde, forteller Gjelsvik.

En svunnen tid

Gjelsvik kunne ha 70-timers arbeidsuker de ukene han hadde vakthelg. Helgene hvor han hadde vakt varte fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Etterfulgt av full arbeidsdag. 

– Men det er rart altså. Det man husker fra legevaktkjøringen er alle de artige episodene. Jeg husker nesten ingenting av det som var vanskelig, sier han. 

En gang fikk Gjelsvik en telefon fra en dame på en gård i en dal i distriktet. Hun var dårlig og det hørtes ut som lungebetennelse. Hun bodde for seg selv der og beskrev gården som den første i dalen innenfra. Det vil si at det var gården innerst i dalen. Hun ville ikke skremme doktoren med avstanden. 

– Jeg ble oppringt via vaktsentralen når jeg kom halvveis. Når en pasient ringer igjen på den måten har ofte situasjonen forverret seg til det alvorligere. Men det var spørsmål om doktoren brukte fløte i kaffen, Gjelsvik ler hjertelig. 

Da han kom til gården så hadde kona på gården kalt inn nabokona som stod andektig i svart kjole og hvitt forkle ved døren. Midt på gulvet står det et lite bord og en stol. På bordet var det en tallerken og en kaffekopp. Ved veggen stod det flere fat med påsmurte snitter og kaker. Gårdskona hev etter pusten, svetten stod i panna og hun dro seg rundt på en kontorstol.

– Når man kom inn der så skulle doktoren ha traktering. Jeg sa at jeg måtte få undersøke henne, men det var bare så vidt jeg fikk lov før jeg skulle serveres av egen innkalt servitør. Helt fantastisk. Så velmenendes! Slik er det ikke i dag, forteller Gjelsvik.

Føning og frottering

En annen gang hadde Gjelsvik vakt ved Aursunden i romjulen i et forferdelig snødrev. Han  kjørte fra brøytestikke til brøytestikke og så omtrent ingenting.  

– Plutselig så kom jeg til noen gårder. Da tok jeg i fart og kjørte bilen inn i ei snøfonn for å få den unna veien. Jeg visste at brøytebilen kom bak og jeg var redd for at den skulle kjøre inn i bilen min, sier Gjelsvik. 

Han banket på døren til den nærmeste gården og fortalte at han kjørte legevaktbil og egentlig var på vei til Ålen. Men at det var for farlig å kjøre videre i dette været. Så han lurte på om han kunne vente inne i varmen ei stund. Kona tok i mot, og hele familien var samlet foran tv’en. 

– Midt foran tven i godstolen satt gubben og han ble bare skysset bort. Der skal doktoren sitte! Så ble det servering og mat før doktoren ble frottert og fønet! Det er det ikke mange som har opplevd altså, sier han. 

Gjelsvik minnes at uværet sluttet etter et par timer. Da syns han at det var best å takke for seg å dra.

Gjelsvik, Høye og Lund

Det kan høres ut som navnet på et advokatkontor: Gjelsvik, Høye og Lund. Men det er de tre legene som sammen drev legesenteret på Røros fra 1996 til 2008. For Gjelsvik var det en periode han husker med glede. 

– Tiden min som fastlege var preget av et langt samliv med Jarle Høye og Anne Lund. De har betydd en god del for tiden min som lege. Du verden hvor mye har forandret seg siden den gang, forteller han og peker på datamaskiner, systemer og mengden administrative gjøremål. 

Firmaet Gjelsvik, Høye og Lund hadde ingen administrasjon. Hver av dem hadde sitt ansvarsområde forteller Gjelsvik.  

– Vi hadde en avtale om at vi skulle be om et møte hvis den ene var usikker på noe en annen hadde gjort innenfor sitt ansvarsområde. Vi hadde aldri det møtet. I perioden på 12 år vi drev legesenteret sammen, hadde vi ikke én konflikt mellom oss, sier han.

Lokalpolitikeren

Selv om Gjelsvik ikke hever sin pekefinger overfor pasientene, har han gjort det i politikken. Han har fremmet flere saker innenfor helse- og omsorgstjenesten i kommunen som han mener kunne vært løst på en bedre måte. Han påpeker at det er viktig for ham at de politiske vedtakene er basert på kunnskap, ikke makt.  

– Selv om man ikke nødvendigvis får flertall i en avstemning, er det slik at kommunestyret sin talerstol er en super arena for å fremsette ideer, tanker og vurderinger. Dere i pressen er flinke til å formidle disse videre til leserne. Tankene når folk og modnes der, sier han. 

Gjelsvik var ikke øverst på listen i siste kommunestyrevalg men ble kumulert inn for Venstre. Av sakene som har vært debattert siste årene, er det byggingen av det nye helse-, omsorgs- og velferdssenteret som han fremdeles er opptatt av.  

Han mener at Røros kommune har brukt altfor mye penger på å bygge det nye senteret og at det har lagt føringen for kommuneøkonomien de neste årene. Da kommunestyret nylig debatterte heldøgnspasienter, kalte ordfører Busch debatten en omkamp om senteret. Det er ikke Gjelsvik enig i. 

– Det er ingen omkamp fordi jeg kan ikke rive ned senteret å få pengene tilbake. Bygget står på Øverhagaen.Man må prøve å gjøre ting fornuftig ut fra der vi er i dag. Vi kan ikke annet, sier han. 

De gangene Gjelsvik har påpekt ting som kunne vært gjort bedre, syns han det ofte blir tatt personlig. Det syns han er leit. Han mener det bør være rom for slike innspill i lokalpolitikken. 

– Jeg sier ikke disse tingene for å ta folk i det hele tatt. Grunnen til at jeg er med i politikken er jo at jeg ønsker at lokalsamfunnet skal bli bedre: Skal vi få det til, må man peke på det som er dårlig slik at man kan gjøre noe med det. Noe verre er det ikke, legger han til.

Sykehus og støttepersonell

En annen sak Gjelsvik er opptatt av er Røros sykehus. Han kan nesten ikke understreke sterkt nok hvor viktig det er for helsetjenestene i kommunen. 

– Det er helt unikt for en allmennpraktiker å ha det servicetilbudet som Røros sykehus har på andre siden av brua her.  Bare det at man kan rekvirere røntgen av hjerte og lunger og få svar fra St.Olav innen en time gjør at vi kan ha en helt annen kvalitet på det vi gjør enn nesten alle andre norske legekontor, sier han. 

Samtidig legger han til at Røros legesenter har langt mer kompetent hjelpepersonell enn det som er normen ellers i Norge. Og at jobben han gjør som fastlege er helt avhengig av samarbeidende hjelpepersonell. 

– Vi har dyktige bioingeniører og sykepleiere. Det betyr at vi kan gjøre et mer omfattende arbeid overfor pasientene enn de kan gjøre på et legekontor i byene. De har ofte kun legesekretærer som støttepersonell, sier han.

Hva nå, herr Gjelsvik?

Fremover vil det handle mye om å ta igjen tid med kamerater og kona. Gjerne på tur i fjellet med hunden. Han har også en hel haug med skjønnlitteratur som han ønsker å lese, blant annet Johan Falkberget. 

På samme måte som Johan Falkberget oppfattes Gjelsvik av og som en som er hard mot systemer, men sjelden eller aldri mot enkeltmennesker.  Per Edgar Kokkvold har sagt at etter Falkbergets mening kunne ingen nå høyere enn å bli et sant og fint menneske.

Det er etter gode ord det gror, sa han, ikke etter småskårenhet og pirkeri: «Det har ennå ikke flyttet verden en lusefjed”. 

“Gode ord” er en passende beskrivelse av Gjelsvik sin gjerning som lege og politiker. Gode ord i rørosingenes tjeneste.

+ I kamp mot kreft og pandemi

av

Portrett med kommuneoverlege Anne Lajla Westerfjell Kalstad

Som fersk kommuneoverlege, sto hun imot presset, og stoppet Vinterfestspill i Bergstaden 2020. Anne Lajla Westerfjell Kalstad har siden da stått i midten av kampen mot covid 19 på Røros. Før pandemien kom, hadde hun vunnet sin egen kamp mot kreft. Hun fikk beskjed om å at hun hadde brystkreft, like etter at hun startet i jobben som kommuneoverlege på Røros.

Anne Lajla Westerfjell Kalstad er født og oppvokst midt på Finnmarksvidda i Kautokeino. Hun vokste opp med to morsmål, nordsamisk og norsk. Hennes mor fant kjærligheten i Kautokeino, og flyttet dit fra Namsskogan. Selv fant hun kjærligheten hos Jon i Haltdalen, og bor nå på Røros sammen med sin mann og tre barn. På fritiden dreide oppveksten seg mye om langrenn. Hun var en lovende utøver, med 10 kilometer skøyting som favorittdistanse. Etter barne og ungdomsskolen ble det skigymnas i Nordreisa i Troms.

Anne Lajla Westerfjell Kalstad intervjuet av Tore Østby

Det ble mange konkurranser og mange gode resultater. Høydepunktet kom i VM-løypene i Granåsen.

Femteplass i Norgescup til tross: Anne Lajla Westerfjell Kalstad valgte en annen vei. Om hun la skiene på hylla, så kastet hun dem ikke. Hun er både samisk mester på ski og grønlandsk mester på ski. Nå blir det ofte skiturer med familie og barn.

Etter videregående ville Anne Lajla få seg en utdannelse. Levende opptatt av mennesker og samfunn sa veien seg litt selv. Det var ikke legestudier med en gang.

Anne Lajla Westerfjell Kalstad intervjuet av Tore Østby

Underveis i studiet, kom utferdstrangen over henne. Anne Lajla Westerfjell Kalstad la ut på ekspedisjon. I 2005, brakte historien henne til Grønland. Hun ledet det som var en minneekspedisjon i sporene etter en mann, som Fritjof Nansen ofret en setning på, i en av sine polarbøker. Anne Lajla hadde lest denne boka da hun studerte friluftsliv i Alta. I en setning var det tatt med at Fritjof Nasen hadde med seg to samer fra Finnmark, fordi de var veldig god til å takle kulde og var veldig gode til å gå på ski.

Hun lot seg fascinere av historien, og bestemte seg for å hedre de to samene, Samuel Balto og Ole Ravna, med en ekspedisjon. De to samene hadde fått lite oppmerksomhet, fordi de også krysset Grønland sammen med Fritjof Nansen i 1888. Det lyktes å gi de to litt blest, siden det ble oppslag i Aftenposten og innslag på grønlandsk TV. Ekspedisjonen fikk plass mellom andre og tredje året på medisinstudiet.

Som utdannet lege, fikk Anne Lajla sin første jobb i Kautokeino. Da hun senere fikk jobb på Røros, var valget enkelt. Etter fire måneder i sin nye jobb, kom kreftsjokket.

Anne Lajla Westerfjell Kalstad intervjuet av Tore Østby

Så sent som i dag kom meldingen om at en innbygger i Røros er i isolasjon etter positiv covid 19-test. Pandemien ser ikke ut til å slippe taket på en stund. Kommuneoverlegen har ansvaret for at alle utfordringer som kommer takles på en god måte. Det handler både om å ivareta den som har testet positivt, og å hindre smittespredning. Midt oppe i alt dette holder Anne Lajla Westerfjell Kalstad fast i sin ambisjon for livet.

Anne Lajla Westerfjell Kalstad intervjuet av Tore Østby

+ Med hjerte for frivilligheten

av

Anita Rennemo har tatt over stillingen som styreleder i fotballgruppa til Røros IL. Med åpne linjer ut og et hjerte for rørosfotballen ønsker hun å få entusiasmen tilbake i frivilligheten.

– Jeg har et hjerte for fotballen. Sønnen min Hauk har spilt fotball i mange år. Vi har opplevd tøffe tider med mye annet, men fotballen har innimellom vært selve redningen, sier hun. 

Noen har sagt at sterke familier gir sterke lokalsamfunn. Som igjen gir gode vilkår for det lokale næringslivet. Det er mye sant i det, men Anita Rennemo er et eksempel på hvordan sterke enkeltpersoner starter det hele. Lokal verdiskapning skjer både på Galåvolden gård hvor hun er assisterende daglig leder og nå i fotballgruppa på Røros hvor hun har blitt styreleder. Hun er likevel opptatt av at alle kan bidra i frivilligheten.

– Alle kan bidra med noe, om det er en tommel opp på gode innlegg, små oppgaver i idretten eller ulike styreverv, sier hun. 

Trives mot strømmen

Selv om hun har det veldig travelt så har hun takket ja til en jobb som krever mye tid og ressurser. Er det slik at hun trives motstrøms?

– Hvis ikke jeg klarer å engasjere meg i å få til dette. Hvem skal da gjøre det? Jeg vil få gløden tilbake i frivilligheten og vise at det er mulig og energigivende til tross for at det er hektisk. Vi avhengig av frivilligheten for å eksistere som lokalsamfunn. Det er ikke slik at vi kan kjøpe oss bort fra all innsats, forteller Rennemo. 

Frivillige lag og organisasjoner mangler ofte folk til å fylle roller og verv. Selv om det er mange som er engasjerte for rørosfotballen, er folk redde for å bli spist opp av krevende styreverv. 

Så Rennemos stå på mot og evne til organisering er noen av egenskapene hun har som kommer godt med. Men det som gjør at hun har kontroll er noe annet. Hver dag tar hun tempen på hvordan hun har det. En liten pause der hun kjenner etter hvordan det går og hvordan hun føler seg. 

– Jeg har som ønske om å bli flinkere til å koble av. Derfor har jeg som mål å sove en liten halvtime hver dag. Ta en liten pause. Det gjør at jeg har mer å gi. Hvis man er veldig travel som jeg er så blir man ikke sliten hvis alle aktivitetene gir energi. Så jeg prøver å organisere alle aktivitetene jeg gjør på den måten, sier hun. 

Hva vil det si å lykkes?

For Rennemo vil hun ha lyktes i rollen som styreleder hvis hun klarer å rekruttere folk slik at Røros IL stiller lag i alle aldersbestemte klasser og fyller alle frivillige verv og oppgaver knyttet til klubben. Det kan virke langt frem, men hun er innstilt på å gjøre sitt beste i to år. Så vil hun evaluere om prosjektet  er bærekraftig. Hun håper at at hun kan få brukt sine evner som kommunikator til å sy sammen fotballgruppa til et team og et fellesskap samt bidra til enda flere åpne dialoger.

– Vi må bygge et solid team, der vi blir trygge på hverandre, føler oss sett og anerkjent- og sammen tar gode valg. Rekruttere folk og bygge det sakte derfra. Det er drømmen. Dette bygges over tid, alt kan ikke skje over natta. Jeg er genuint imponert og takknemlig for det andre før meg har lagt ned av tid og engasjement, og alle som i dag står på for å skape dette tilbudet rundt fotball på Røros, sier hun.

+ Drømmen om ei attåtnæring

av

Ellen-Ingrid Fjorden Sødal og ektemannen Per Albert Sødal har funnet veien til ei bærekraftig framtid. De starter for fullt som «Inn på tunet» gård den 1. mars.

Sødalen søndre ligger midtveis mellom Glåmos og Brekken litt lenger inn enn Kalsa gårdsbakeri nordover fra Aursunden. På nabogården bor fjorårets frivillighetsprisvinner Reidun Båtnes Sødal. Gården har fått navnet etter dalen som har navngitt elva Storsøa som har sitt utspring i Sødaltjønnan cirka halvveis mellom Aursunden og Riasten. 

Kjører du fra Røros og ønsker å komme til Sødalen søndre så er det hipp som happ hvilken vei rundt Aursunden du kjører. Du kan velge å kjøre med sola i ansiktet, eller i ryggen. Frem kommer du uansett. Forskjellen er om du blir blendet av utsikten eller om du bare ser skyggene. Slik er det kanskje også å drive gård i dag. Hvordan du ser på fremtiden avgjøres av hvilken vei du snur deg og ser. 

– Det er viktig og engasjere seg. I forhold til skolesaken i fjor høst så var den viktig for oss siden gården er vår arbeidsplass og vårt hjem, og vi er avhengig av å ha skole og butikk i nærheten for å kunne bo her. I tillegg så har jeg hele familiehistorien min her slik at det er ikke bare å selge alt og flytte et annet sted. Tilhørigheten hit er sterkest for oss. Sterkere enn til Brekken, Glåmos og Røros. Så det er akkurat her vi vil bo og hvis det grunnlaget forsvinner, da kan det hende at vi ønsker og flytte et helt annet sted, sier Per Albert. 

Per Albert Sødal. Foto: Iver Waldahl Lillegjære

Inne i stua bredde lyden av barn som dekket kaffebordet seg med duften av hjemmebakt pjalt og nytraktet kaffe. Ellen-Ingrid sammen med familien med tre barn to hunder og ektemannen Per Albert stiller opp og deltar i samtalen om fremtidsutsiktene deres. Noen mer fokusert enn andre. Det er ikke like enkelt for journalisten å holde tråden med aktiviteten til tre barn, god mat på bordet og to nysgjerrige hunder som vil hilse på.

Nå har også Ellen-Ingrid sammen med Oda Marie Skott blitt engasjert som varamedlemmer til styret i Senterpartiet på Røros etter skoledebatten i fjor høst. Ellen-Ingrid sier at det er mange som snakker ned primærnæringene og at hun engasjerer seg i politikken slik at hennes stemme også skal bli hørt. Ektemannen Per Albert er engasjert i Bondelaget. 

 – Det er mange som har sterke meninger om landbruksnæringa vår. Jeg sa i fjor at det hang over meg hele sommeren den debatten om at man har dyr stående på bås og at kalvene blir fratatt moren sin. Vi vet at det ikke er slik som det blir fremstilt. Derfor er det viktig for meg å engasjere seg i politikken å dra trenden den andre veien. Man får ihvertfall kommet frem med sitt synspunkt på ting da, sier hun engasjert mens minstemann har for mye energi til å sitte stille på fanget til far og heller vil gi hunden pjalt med brunost. 

Hunden tar pjalten! Foto: Iver Waldahl Lillegjære

Inn på tunet til Sødalen søndre

Den første mars har Ellen-Ingrid den første gruppen av mennesker i prosjektet “sammen mot ensomhet – på gården” inn på tunet. Dette er et pilotprosjekt som er en del av myndighetenes og Helsedirektoratets satsing på å forebygge ensomhet. Inn på tunet Norge hadde søkt på vegne av flere gårder om et pilotprosjekt som går ut på å mobilisere mot ensomhet blant unge og eldre. Denne ensomheten har blitt forsterket under nedstigningen av landet og som følge av smitteverntiltakene. Tilbudet er en dag i uken og går over fem timer. Ellen-Ingrid og Per Albert har hatt planer om å bli en «Inn på tunet» gård en god stund allerede. 

– Jeg tror vi begynte å snakke om å bli en “Inn på tunet” gård mens jeg studerte til å bli fysioterapeut. Mens jeg hadde praksis opplevde jeg å være med på en “Inn på tunet” dag. Det var i forbindelse med kombinasjonen barn og barnevern i forbindelse med dyr og bondegård. Så tanken på å bli en «Inn på tunet» gård har eksistert ganske lenge. Men frem til i fjor så har vi vel tenkt at det har vært greit å ha en lønn utenfor gården også. Det er jo trygt å ha en sikker sum hver måned. Men så har vi fått tre unger på relativt kort tid og fant ut at det var lettere å få hverdagen til å gå opp hvis vi fant på noe hjemme, sier hun. 

Prosjektet vil gå fra 1. mars til 1.september og tilbudet er for innbyggerne i regionen. Det vil være gratis for de som ønsker å være med fordi det er Helsedirektoratet som betaler. Et lavterskeltilbud med fokus på det sosiale og lett fysisk aktivitet sier Ellen-Ingrid.

– Vi skal sette opp en lavvo her når temperaturen blir litt bedre. Tanken er at vi skal være ute men at vi kan ta kaffe og mat når de kommer. Det skal være noe fysisk som foregår med tur, ski, truger, spasertur eller aking. Slik at man kommer i aktivitet. Så blir det et varmt måltid i en sosial setting i lavvoen før de drar igjen.Hvis man har lyst til å komme seg ut for å treffe noen,uten at man nødvendigvis trenger å gå på kafe for å være sosial, så passer tilbudet for deg, sier hun. 

Optimistisk 

Selv om de har startet med «Inn på tunet-virksomheten» nettopp så har Ellen-Ingrid og Per Albert planer om noe større på sikt. Drømmen er å bygge ut og legge gården virkelig til rette for slik aktivitet som en besøksgård. 

– Vi er nå helt i startgropa i dette prosjektet men jeg har drømt om det store “Inn på tunet-huset” med besøksgård og dyr i den nederste etasjen og kafeteria og overnattingsmuligheter i etasje nummer to. Det vil si at gården ble virkelig tilrettelagt for å drive med dette. Alle som vi har snakket med sier at vi må starte en plass å bygge oss oppover. Men det må være lov å drømme. Det kan jo tenkes at man en gang i fremtiden kan  kombinere bygging av nytt fjøs med et slikt bygg. Det er jo en gård med et organisasjonsnummer, men det vil være to næringer.  Akkurat nå kjennes det veldig optimistisk i forhold til at man kan få til noe slikt i fremtiden, sier Ellen-Ingrid.

+ Evig eies kun det skapte

av

Professor Emeritus Jon Brænne er den fremste eksperten på bevaring av hus på Røros. Siden 1969 har han jevnlig vært innom Røros for Riksantikvaren.

– Jeg har undersøkt flere hundre hus på Røros, og det er en veldig stor variasjon i de faglige utfordringene der. Noen hus er veldig lette å undersøke, spesielt de hvor det har vært et jevnlig vedlikehold og hvor hovedfasaden ligger mot nord, sier han.

Sollyset har mye å si for nedbrytningen av fasadene, og Brænne sier at alle husene som ligger mot nord er i relativt god stand. Neste gang du går opp Bergmannsgata så kan du prøve å se forskjellen, og finne ut hvilken side av gata som er minst slitt. 

– For eksempel. Alle husene som ligger mot nord i Bergmannsgata, Flanderborg eller Sleggveien har fått lite nedbryting og lite direkte sollys. Det er bare på sommertid det kommer sollys på fasadene der, sier han. 

Brænne har i sommer gjort en analyse av Rammgården i Kjerkgata. Den er veldig solutsatt og således veldig nedbrutt, pluss at den har vært skrapt kraftig ned flere ganger. Rammgården har også blitt malt med malinger som ødelegger lagene som ligger under. Så den var vanskelig for Brænne og jobbe med, men et veldig spennende hus sier han.

– Når det gjelder selve Rammgården så er det et nokså spennende hus fordi han Ramm sitter jo med en god del penger, det er det ingen tvil om. Han river jo hele det gamle anlegget som stod der og så bygger han alt på nytt. I Rørossammenheng så er dette nokså uvanlig. Også fordi det ser ut til at han i liten grad driver med gjenbruk. Det er jo nesten varemerket på Røros, det finnes knapt et hus som ikke har gjenbruk og har materialer fra eldre hus i seg, sier han. 

På sporet av den tapte tid

I tiden som har gått siden Brænne begynte å komme til Røros så har han sett en stor endring i innbyggernes holdning til det å ta vare på husene sine. 

– Det som er påfallende er jo at jeg gjorde min første jobb på Røros i 1969. Det jeg ser er at holdningen har endret seg radikalt og at folk har blitt veldig flinke til å ta vare på husene sine. De vil veldig gjerne at det skal se ordentlig ut, og det har kommet nå til et stadium hvor jeg syns det er et gjennomgående godt og skikkelig vedlikehold, sier han. 

Brænne sier at det er bestandig litt forskjell på folk. Enkelte lar det gå litt for langt og andre vil male litt for ofte, det er heller ikke spesielt bra. Men han syns balansen er veldig fin på Røros og at de i sum er flinke. Han sier at fagmiljøet som han representerer anbefaler linoljemaling til huseierne på Røros og det begynner å bære frukter. 

– Vi har jo gjennom veldig mange år prøvd å fortelle folk at det er lurt og vesentlig å gjøre et fornuftig jevnt vedlikehold. Så har vi prøvd så godt vi kan å fortelle at det å bruke linoljemaling på Røros er en fornuftig investering. Fordi dere har null problemer med svertesopp i forhold til andre steder i landet. Linoljemaling er et godt produkt som ikke løser noen verdensproblemer i forhold til vedlikehold, men det er et veldig godt alternativ og det er det flere og flere som skjønner, sier han. 

Linoljemalingen er mer skånsom for miljøet, den beskytter godt og gir en naturlig fin aldring av fasadene. Det er den typen maling som ble brukt mest i Norge før 1950 og som Brænne og andre anbefaler for eldre hus som på Røros. 

De Brænnske samlinger

Gjennom jobben har Brænne tatt mange foto og dokumentert nøye de over 1200 husene han har gjort undersøkelser av. I arkivet hjemme har han 30 000 dias og over 130 000 digitale bilder tatt i arbeidssammenheng. De bildene som er fra Røros kommer Brænne til å overlate til Rørosmuseet. 

– Alle bildene som er Rørosbaserte skal jeg organisere og overlate til dem. Det er en stor jobb og organisere dem, men de må merkes slik at de er gjenkjennelige hvis de skal legges på lager. Slik at det kommer nok til å ta et par år før Rørosmuseet har fått alt sammen, forteller han.

Professor Emeritus Jon Brænne i aksjon på Håndverksdagene i 2008. Foto: Berit Bakosgjelten/Rørosmuseet

Brænne har undervist på alle Håndverksdagene som Bygningsvernsenteret og Rørosmuseet  arrangerte fra de begynte i 2000 til 2018. Da gav han seg etter å ha vært med på 19 kurs. 

– Jeg ble jo egentlig pensjonist i 2012 og er jo en voksen mann på 75 år. Så da fant jeg ut at noen andre kunne overta etter meg. Nå er det slutt på kursing og undervisning. De unge får overta, sier han. 

Brænne har vært på Røros for Riksantikvaren fast siden 1997, og det gjør at han kjenner byen, arkitekturen, mentaliteten og bevaringshistorien veldig godt. Han har skrevet en god del om bevaringshistorien og forvaltningen av Røros. 

 – Jo mer du kan om det du holder på med jo morsommere er det. Og om lærekurven til å begynne med var bratt i 60-årene har den etterhvert jo heldigvis flatet litt mer ut. Det blir gjenkjennelsens kunst så lenge hodet er på plass. Da husker du ihvertfall en del av det du har gjort før og da er det lettere når du går løs på noe nytt, legger han til.  

Brænne har ikke bare vært på Røros i jobbsammenheng. Han har også vært på 20 martnaer og har etter hvert fått mange gode venner, og mange gode kolleger på Bygningsvernsenteret og i Uthusprosjektet. 

– Det er jo et veldig trivelig sted å komme til. Jeg syns jo at det er et flott sted og fine folk som bor på Røros. Det er et godt sted å være på alle mulige måter. Fint å gå tur og være ute. Så er det bestandig spennende utfordringer med været. Jeg har hatt opplevelser hvor jeg har stått i t-skjorten og jobbet med kirka så går jeg inn og spiser lunsj og når jeg kommer ut igjen så snør det. Du opplever ikke det så mange steder i landet, humrer han.

+ Tilværelsens reflekterte refleksjon

av

Inger Nørbech Uren (14) fikk nylig stipend fra Bergljot og KES Lunds fond og har en drøm om å kunne leve av skuespilleryrket. Til å være så ung har hun et reflektert syn på hva hun ønsker med livet.

– Hollywood er den store drømmen til veldig mange, men jeg vet ikke helt. For meg så handler det ikke nødvendigvis om å bli en verdensstjerne, men heller det å holde på med noe jeg liker. Man trenger ikke penger hvis man ikke har det bra og ikke liker det man gjør, sier Nørbech Uren.

Inger er klar på at hun har forbilder, men for henne handler det mer om konkrete mål hun ønsker å oppnå, enn å kopiere andre sin vei til suksess.

– Jeg har ingen bestemte forbilder men det er jo klart at man har jo noen som man ser mer opp til enn andre. For meg så går det mer på mål enn forbilder. Jeg har bestandig hatt lyst til å ha en stor rolle i Elden. Det går ikke på en bestemt rolle der men alle de store rollene er fine, sier hun.

Hun har vært med på musikkteater på Røros siden hun var veldig ung. I starten fikk hun statistroller på Elden og Putti Plutti Pott.  Hun har to søsken og er den yngste i søskenflokken. Mesteparten av familien hennes er med på teater og alle er glade i musikk.

– I starten hadde jeg bare statistroller på Elden og Putti Plutti Pott, og den første rollen der jeg hadde replikker var Putti Plutti Pott. Etter det har jeg ikke hatt så mange små roller. Det har vært mest sang- og taleroller siden, sier hun.

Når Inger går på scenen fordyper hun seg i karakteren og glemmer alt utenfor. Det er kjernen av hvorfor hun liker skuespilleryrket. Nå har hun kommet til det punktet at hun stort sett bare gleder seg når hun skal på scenen. Tidligere var det ikke slik. 

– Jeg liker at jeg kan glemme alt som skjer utenfor og bare være i karakteren. I starten var det slik at jeg var nervøs rett før jeg gikk på scenen mens nå er det mer at jeg gleder meg. Selvfølgelig kommer det an på rollen og hva jeg skal spille også da, sier hun.

Det siste stykket Inger deltok i var Jungelboken som ble satt opp i vinter. Der spilte hun rollen som apedronningen som leder flokken. Hun gikk også videre i UKM i vår med en Disney Medley sammen med to venninner, men der stoppet coronatiltakene fylkesfinalen.

Den neste gangen vi får se Inger på scenen er i stykket Oliver Twist som settes opp i februar. Det er garantert ikke det siste vi ser av henne på scenen i regionen. Når Elden blir satt opp til sommeren så er Inger garantert med der også. Det spørs bare i hvilken rolle.

+ Flyktet til Røros

av

Jon Erland Bonde Lervik og familien flyktet fra Boston og USA til Røros når koronanedstengingen av samfunnet skjedde i mars. På Røros ble de godt mottatt og ble en del av lokalsamfunnet.

– Avslutningen på USA-oppholdet kom brått. USA og Norge stengte ned samtidig i mars, og da tok vi en rask beslutning og fløy hjem, og dro til Røros.  Til å begynne med var vi jo i karantene selvsagt, men ble etter hvert en del av hverdagslivet på Røros. Vi ble veldig godt mottatt og barna startet på skole der også, sier Lervik til Rørosnytt. 

BI-professoren er født og oppvokst på Røros og bodde der til han var ferdig med videregående i 1989. Han og søsteren har et feriehus på Røros som de begge bruker mye. Dette huset ble en trygg havn for Jon Erland og familien i vår.

– Min søster og jeg har et feriehus på Hagaen som vi bruker mye. Det ble jo en fin opplevelse for oss når vi rømte USA på grunn av korona. Vi dro til Røros i hui og hast i mars og ble boende i fem måneder, sier Lervik.

Jon Erland var i USA sammen med familien som gjesteforsker på Harvard, et av verdens beste universiteter når koronanedstengingen av verdenssamfunnet skjedde i mars. 

– Det var virkelig en opplevelse for livet, vi dro hele familien så det var jeg og kona og tre barn. USA-oppholdet var et litt større prosjekt som vi har tenkt på lenge. En fantastisk mulighet til å være i et så inspirerende miljø som gjesteforsker ved Harvard for et år. En av de mulighetene man har som forsker er å ta seg et sabbatsår fra undervisningen og konsentrere seg om forskningen og skrivingen. Så var det i tillegg å gjøre noe sammen som familie, sier han.

Lervik som tidligere har et USA-opphold på Stanford universitetet for noen år siden sier at denne gangen ble familien inkludert i hverdagslivet.

– Vi ble mer ordentlige medlemmer i samfunnet denne gangen. Barna gikk på offentlig amerikansk skole, og vi fikk prøve å bo i forskjellige nabolag utenfor Boston. Vi har opplevd solsiden av USA i Boston i fine middelklassestrøk og møtt veldig mye hyggelige folk. Men det store privilegiet er å være en del av det universitetsmiljøet. Man kan kritisere USA for mye, men Boston har de beste universitetene samlet på ett sted noe som skaper et fantastisk miljø, sier Jon Erland.

Selv om Lervik har mye positivt å si om USA og miljøet rundt de gode universitetene så kommer han tilbake til hvor takknemlig han er for å være født i Norge.

– USA-oppholdet var interessant på mange måter.  Jeg har bodd flere ganger i utlandet, og man kommer jo tilbake til hvor takknemlig man er for å være født i Norge. Da går tankene til John Rawls, hvis man skulle velge det samfunnet man skulle bo i og man ikke vet hvilken posisjon man blir født inn i, så er det det norske samfunnet. England og USA er fantastiske å være i hvis du er privilegert og har penger, sier han.

Jon Erland og familien ble boende på Røros frem til  juli og dro så hjem til Oslo, hverdagen og det normale livet.

– Rørosoppholdet har ført til at vi har fått gjenskapt nærkontakten med Røros og det har vært veldig fint for alle. Barna har fått et tettere forhold til byen også, sier Lervik.

+ Går fra nåler til taster

av

Han har arbeidet som fysioterapeut og akupunktør på Røros i nesten 50 år. Nå legger han nålene på hyllen og kaster seg over tastaturet. En karriere er over, og i den nye karrieren skriver han alle kapitlene selv, mellom permer. Ragnar Kokkvoll ser frem til å dyrke livet som forfatter.

Ragnar Kokkvoll kom til Røros som fysioterapeut i august 1973 i lokalene Rørosbanken nettopp hadde flyttet ut av. Han kom da fra Molde, der han var ansatt ved sykehuset. Han kom med glede og engasjement, etter å ha vært med å vinne avstemningen om norsk medlemskap i EF, og blitt sluppet hjem fra førstegangstjenesten i Fredrikstad etter 14 dager.

Fysioterapi hadde han studert ved Sophies minde i Oslo. Den praktiske delen av utdannelsen fikk han hos Anne Amdam i Molde. Hun er en av 15 som er utnevnt til æresmedlem i norsk fysioterapeutforbund. Hun var sjefsfysioterapeut ved Molde Sykehus og formann i lokalforeningen Nordmøre og Romsdal Fysioterapeuters Forening i flere perioder.

På denne tiden var det lite fysiotearpeuter i Norge. En telefon til doktor Arthur Hertzberg overbeviste unge Kokkvoll om at det var behov for en privatpraktiserende fysioterapeut på Røros. De ledige banklokalene i Bergmannsgata 20 var et fint sted for fysioterapi. Røros Fysikalske Institutt er fortsatt å finne i de samme lokalene. Det er ikke så mange eksisterende bedrifter i Bergmannsgata, som er eldre.

Tre år etter at han fullførte fysioterapiutdanningen i Oslo hadde Ragnar Kokkvoll etablert seg med egen klinikk på Røros. Det tok ikke lang tid å få pasienter heller. Arthur Hertzberg hadde helt rett i at behovet var stort.

– Jeg husker godt hvem som var den første pasienten på Røros. Det var ei dame fra Brekken. Mer vil jeg ikke si om det. Pasientopplysninger er taushetsbelagt, men det ble mange pasienter. Det var legene som sendte pasientene til fysioterapi. En time hos fysioterapeut kostet 13,- kroner i starten. Det var også en rekke lidelser som ga full refusjon. Mye av dette har vår nåværende regjeringa fjernet støtten til, sier Ragnar Kokkvoll.

Kokkvoll mener dette er en ostehøvelstrategi, som sparer Staten for småpenger, og påfører folk med lidelser større kostnader i stedet. Det gjør at folk med dårlig økonomi ikke ser at de har råd til behandling. Dette kan kanskje føre til at folk lider unødvendig.

– Folk plages mer. En pasient som har hatt polio siden 1953 fortalte med nylig at hun for første gang måtte betale for behandlingen selv. Så fattig har Norge altså blitt, sier Kokkvoll.

Ragnar Kokkvoll solgte klinikken i Bergmannsgata til Dagfinn Moen og Eli Høsøien. Han dro da til Oslo for å utdanne seg i manuellterapi. Før han hadde fullført det løpet, kom han tilbake til Røros, som ansatt på Røros sykehus. Der var han i 22 år fra 1978 til 2000..

– Jeg tror alle som har jobbet på Røros sykehus, vil si at det er en veldig fin arbeidsplass. Det var en veldig fin arbeidsplass for meg, selv om vi ble nedlagt to ganger i året. Nedleggelsesspøkelset var en skikkelig nervepåkjenning, sier Ragnar Kokkvoll.

Den store kampen sto 26. mai 1988. Da var det 6000 som gikk i tog rundt sykehuset og rundt i Bergstaden. Det var stor oppslutning både fra Røros og nabokommunene. Det lyktes som kjent å hindre nedleggelse hver gang.

– Sykehuset var et utrygt sted, og derfor tenkte jeg at jeg måtte finne på noe i tillegg. Jeg så et program på TV, der en kinesisk akupunktør utførte en vellykket behandling. Han skulle senere bli min lærer under akupunkturutdannelsen i Kina. Det var en veldig krevende utdannelse som tok tre år. I utdanningsopplegget var to turer til kina. Det var veldig krevende, men spennende og interessant også sier Kokkvoll

Dermed ble Ragnar Kokkvoll også akupunktør. Dette ble hans virke i mange år.

— Jeg mener å ha hjulpet mange pasienter som akkupunktør. Når jeg oppsummerer min karriere, mener jeg nok at jeg var en bedre fysioterapaut enn akkupunktør sett med egne kritiske briller.

Akupunktur var ikke anerkjent nok som behandlingsform, så Kokkvoll fikk ikke drive med det på Røros sykehus. Han etablerte da kontor i søsterhjemmet i bakken nedenfor sykehuset. I samme lokale som psykolog Aasen og gynekolog Vormdal. Praksisen i det gamle søsterhjemmet var en suksess, og økte i omfang. Det var nøkkelen til igjen å få plass på sykehuset, denne gang som frittstående akupunktør uten driftsstøtte. Tre søknader om driftsstøtte ble avslått. Ragnar hadde klinikken på det gamle søsterhjemmet inntil 2006, derfra flyttet han til Rehabsenteret. 

— Jeg har ingen bitterhet mot kommunen, selv om jeg har vært fysioterapeut her i nesten 50 år og klart meg helt selv. Jeg har lagt dette bak meg for lengst. Nå ser jeg fremover, og jeg skal kose meg som forfatter og pensjonist, sier Ragnar Kokkvoll.

Ragnar Kokkvoll i boksamtale med Helene Uri.

Ragnar Kokkvoll har gitt ut to bøker om Sina og Betsy Ovedie. På flukt og Livet på prærien har fått god mottakelse.

– Det var noe underlig som skjedde med meg. Jeg har aldri tenkt at jeg skulle skrive noe, aldri. Formskrift var et mareritt for meg som venstrehendt. Da jeg ble venn med tastaturet ble alt forandret. Jeg startet et studie på Røroshistorien rundt 2008. og har et manus liggende. Det skal jeg hente fram. Det dreier seg om oppvåkningen i Røroshistoria, 1850 – 1920. Dette manuset er 70% ferdig. Jeg ble forstyrret i prosessen om de to damene, men nå henter jeg dette manuset fram igjen, sier Ragnar Kokkvoll.

+ Lagbyggeren Robert Holm

av

Robert Holm har begynt i ny jobb som daglig leder for Røros Bryggeri og Mineralvannfabrikk. Som fersk leder sier han at setter pris på folkene han har rundt seg i den nye jobben.

– Vi har vel alle lyst til å være med å skape noe, og alle pilene peker i riktig retning for Bryggeriet. Jeg er en engasjert kar og en lagbygger, og setter veldig pris på at folk er stolt av det de gjør. I Røros Bryggeri så er både eiere, styre og ansatte veldig opptatt av å utvikle seg og på den måten er jeg veldig heldig med laget jeg har med meg, sier Holm.

Plassryss

Holm vokste opp på Røros og har drevet med fotball siden han var barn. Han sier at folk brydde seg om fotballen på den tiden og at de var ofte direkte i sine tilbakemeldinger.

– Jeg hadde en god oppvekst med mye fotball og endte opp med å spille på a-laget til Røros i tredje og fjerde divisjon i en god del år. Det var stas fordi folk brydde seg veldig om fotball og det var mye folk på Øra. Du fikk tilbakemeldinger både på godt og vondt for si det slik, og det var nå greit det, ler han.

Holm har to barn og har vært trener for dem på aldersbestemte lag innen røros fotballen. I tillegg sitter han i valgutvalget som jobber for å finne nye styremedlemmer til fotballgruppa. Men det er Barcelona og Messi som er de han følger utenfor Røros.

– Jeg har en forkjærlighet for Barcelona så jeg har en tøff tid nå for å si det sånn. Generelt så er jeg glad i god fotball, og ser mye fotball, uten at jeg har giftet meg med et spesielt lag. Jeg og junior hadde egentlig planlagt at vi måtte til Barcelona for å se Messi før han la opp, men det ser ut som det toget har gått, sier Holm og peker på ryktet om at Messi skal til Man City for å gjenforenes med Pep Guardiola.

Holm er utdannet førskolelærer og jobbet som det i to år før han syns de magre budsjettene ble for ille, og rammeforutsetningene for å gjøre en god jobb for dårlige.

– Det å jobbe med ungene er veldig givende, men det er svært lite ressurser i den sektoren der. Så jeg ble fratatt veldig mange muligheter i den jobben jeg hadde rundt år 2000 på grunn av nedskjæringer, sier han.

En salgsmanns fødsel

Telenor hadde på den tiden åpne intervju i forbindelse med en salgsjobb som Holm så på som en mulig vei videre.

– Jeg fikk jobben etter tre intervjurunder og da endte jeg opp som selger for Gule Sider på internett i år 2000. Alle som har respekt for seg selv bør jo prøve seg som selger, humrer Holm.

Han fortsatte hos Telenor på Tyholt i Trondheim i ni år. To av dem som selger og syv som salgsleder. Etter 14 år i Trondheim flyttet Holm med familie tilbake til Røros.

– Vi bestemte oss for å flytte tilbake til Røros i 2009, Nils Martin Tidemann som da var redaktør for Arbeidets Rett overtalte meg til å begynne der som salgssjef, sier han.

Holm jobbet for retten i tre år før han byttet til stillingen som daglig leder for Verket Røros. Der var han også i tre år før han byttet til Tolga-Os Sparebank og var der i fire år. For to dager siden begynte han hos Røros Bryggeri og Mineralvannfabrikk som daglig leder.

Ottar Tollan styreleder, Robert Holm ny daglig leder og Frank Norvik avtroppende daglig leder for Røros Bryggeri og Mineralvannfabrikk. Foto: Røros Bryggeri.

– Er det noe spesielt du ser frem mot av de arbeidsoppgavene du begynner med nå?

– Jeg ser egentlig frem til alt, man får jo mye ansvar som daglig leder i bryggeriet så jeg har jo muligheten til å lære mye nytt. Men da er vi tilbake til det med lag, her er folk veldig dedikert til det de er satt til å gjøre, så det bekymrer meg ikke i det hele tatt. Så jeg er sikker vi finner gode løsninger sammen med de ansatte og et særdeles kompetent og fremoverlent styre, sier Holm. 

– Du blir ikke sittendes hele dagen å smake på øl nå da?

– Jeg blir nok ikke det, men litt ølsmaking blir det nok for å lære seg produktene. En liten hemmelighet er jo at jeg aldri har vært noe særlig glad i øl heller, selv om smaken for det har kommet mer og mer de siste årene, ler Holm.

+ Reisen østover

av

Rørosingen Tor Bukkvoll jobber som forsker på Forsvarets forskningsinstitutt og har
nettopp kommet tilbake fra et år i USA der han var gjesteforsker på Naval
Postgraduate School.

– Jeg har nettopp kommet tilbake fra et år i USA som gjesteforsker. FFI har en avtale med
Naval Postgraduate School som er en av de største skolene for den amerikanske marinen
og den skolen ligger i Monterey i California. Vi sender en gjesteforsker dit hvert år og jeg var
der fra august i fjor til midten av juni i år, sier Bukkvoll.

Som gjesteforsker blir det undervisning men også tid til å drive på med sitt eget prosjekt. For
Bukkvoll så er det en bok om de russiske spesialstyrkene sin historie.

– Jeg underviste en del på den skolen, men drev også med mitt eget prosjekt. Det er å skrive
det jeg håper blir en bok om de russiske spesialstyrkene sin historie. Så det er det jeg driver
med akkurat nå, sier han.

Dagsrevyen

Bukkvoll ble tidlig interessert i politikk mens han bodde på Røros og gikk på videregående
skole. Han har bestandig vært interessert i å lese og da var det naturlig å finne en utdanning
der det var mye lesing. Dagsrevyen spilte en viktig rolle for veien videre.

– I min ungdom satt vi og så på Dagsrevyen hjemme en dag og da var det plutselig en som
var presentert på tv skjermen som statsviter. Da sa min mor at “det må da være noe for
deg”. Det var det så absolutt og da begynte jeg på statsvitenskap og tok det som het
mellomfag og syns det var spennende. Men etter hvert så ble jeg lei av det teoretiske og
hadde lyst å gjøre noe mer konkret. Alle på den tiden sa at man burde kombinere
statsvitenskap med språk og jeg tenkte at det var sikkert lurt, sier han.

Når Bukkvoll skulle velge språk var man kommet til andre del av 80-tallet og da hadde
Gorbatsjov nettopp blitt generalsekretær i Sovjetunionen.

– Perestrojka og Glasnost hadde startet og det var mye snakk om Sovjetunionen i media så
da valgte jeg å studere russisk. Jeg tok grunnfag russisk og bodde et drøyt halvt år i Moskva
for å lære meg å snakke det ordentlig. Så det er egentlig forklaringen på blandingen av
samfunnsvitenskap og språk i utdanningen min, sier han.

Bukkvoll endte opp med å ta et hovedfag i statsvitenskap konsentrert mot Ukraina.

– Det slo meg når jeg skulle skrive hovedoppgave at det begynte å være en del statsvitere
som kunne russisk så jeg tenkte at jeg må prøve å gjøre meg enda mer spesiell, sier han.

Helt tilfeldig på den tiden var det en ukrainsk dame som bodde i Oslo som Bukkvoll endte
opp med å få språkundervisning av.

– Denne damen hadde lite penger så hun gikk til Universitetet i Oslo og lurte på om hun
kunne ha et kurs i ukrainsk språk mot betaling. Det som den gangen var Slavisk-Baltisk
institutt sa ja til forslaget hennes, sier han.

Det endte opp med at det bare var Bukkvoll som møtte opp på kurset hos den ukrainske
kvinnen og et intensivt år fulgte.

– Et helt år hadde jeg privatundervisning i ukrainsk på universitetets bekostning. Hun var
veldig flink og det var jo veldig effektivt når det var bare meg som var der, men samtidig
vanvittig slitsomt fordi det kun var fokus på meg hele tiden. Jeg var så sliten i hodet etter
timene at jeg omtrent segnet om, men igjen var det en veldig effektiv måte å lære seg
ukrainsk, sier Bukkvoll.

Bukkvoll skrev hovedoppgaven om Ukraina på Fredsforskningsinstituttet, han fikk et
studentstipend dit. Hovedoppgaven ble senere til en bok som ble utgitt i England. Boken
handlet om Ukrainas politiske utvikling etter Sovjetunionens fall og hadde tittelen “Ukraine
and European Security” og ble utgitt av Chatham House.

Forholdet til Røros

Foreldrene til Bukkvoll bor fortsatt på Røros, men også mange av de samtidige som Bukkvoll
gikk på skole med har flyttet tilbake.

– Jeg vil fremdeles si at jeg har et nært forhold til Røros, er ikke der veldig mye men vi prøver
å være der noen ganger i året. Både for å besøke foreldrene, men også for å besøke venner
som jeg har der, sier han.

Bukkvoll hadde håpet å være ferdig med 75% av manuskriptet etter oppholdet i USA men så
langt kom han ikke. Målet er likevel at boka skal være ferdig innen et år.

– Jeg håper at jeg skal være ferdig innen et år til, når jeg var i USA hadde jeg dagene helt til
min egen disposisjon og hadde egentlig som mål å være 75% ferdig. Nå ble det 50% og når
jeg er tilbake her på FFI er jeg mer inn i den regulære hverdagen som forsker. Vi brukes jo
en del innad i forsvaret og ellers til å holde foredrag og så videre, slik at skrivingen av boka
blir mer oppstykket her, sier han.

– Er boka en fagbok eller skriver du for allmuen?

– Boka blir på engelsk men jeg prøver å skrive for alle som måtte være interessert. Det er
ikke noe statsvitenskapelig sjargong i det hele tatt. Jeg har et forlag som har sagt seg villig til
å gi ut boka men det er ikke bestemt ennå om det blir dem som gir den ut, sier han.

I tillegg til boka “Ukraine and European Security” har Bukkvoll vært med på å gi ut boka
“Hvor går Russland?” sammen med Kristian Åtland, Morten Jeppesen og Iver Johansen.
Som forsker hos FFI har han gitt ut 23 vitenskapelige artikler, alene eller sammen med andre
forskere, hovedsakelig om Russland og Ukraina.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.