Professor Emeritus Jon Brænne. Foto: Berit Bakosgjelten/Rørosmuseet

+ Evig eies kun det skapte

Professor Emeritus Jon Brænne er den fremste eksperten på bevaring av hus på Røros. Siden 1969 har han jevnlig vært innom Røros for Riksantikvaren.

– Jeg har undersøkt flere hundre hus på Røros, og det er en veldig stor variasjon i de faglige utfordringene der. Noen hus er veldig lette å undersøke, spesielt de hvor det har vært et jevnlig vedlikehold og hvor hovedfasaden ligger mot nord, sier han.

Sollyset har mye å si for nedbrytningen av fasadene, og Brænne sier at alle husene som ligger mot nord er i relativt god stand. Neste gang du går opp Bergmannsgata så kan du prøve å se forskjellen, og finne ut hvilken side av gata som er minst slitt. 

– For eksempel. Alle husene som ligger mot nord i Bergmannsgata, Flanderborg eller Sleggveien har fått lite nedbryting og lite direkte sollys. Det er bare på sommertid det kommer sollys på fasadene der, sier han. 

Brænne har i sommer gjort en analyse av Rammgården i Kjerkgata. Den er veldig solutsatt og således veldig nedbrutt, pluss at den har vært skrapt kraftig ned flere ganger. Rammgården har også blitt malt med malinger som ødelegger lagene som ligger under. Så den var vanskelig for Brænne og jobbe med, men et veldig spennende hus sier han.

– Når det gjelder selve Rammgården så er det et nokså spennende hus fordi han Ramm sitter jo med en god del penger, det er det ingen tvil om. Han river jo hele det gamle anlegget som stod der og så bygger han alt på nytt. I Rørossammenheng så er dette nokså uvanlig. Også fordi det ser ut til at han i liten grad driver med gjenbruk. Det er jo nesten varemerket på Røros, det finnes knapt et hus som ikke har gjenbruk og har materialer fra eldre hus i seg, sier han. 

På sporet av den tapte tid

I tiden som har gått siden Brænne begynte å komme til Røros så har han sett en stor endring i innbyggernes holdning til det å ta vare på husene sine. 

– Det som er påfallende er jo at jeg gjorde min første jobb på Røros i 1969. Det jeg ser er at holdningen har endret seg radikalt og at folk har blitt veldig flinke til å ta vare på husene sine. De vil veldig gjerne at det skal se ordentlig ut, og det har kommet nå til et stadium hvor jeg syns det er et gjennomgående godt og skikkelig vedlikehold, sier han. 

Brænne sier at det er bestandig litt forskjell på folk. Enkelte lar det gå litt for langt og andre vil male litt for ofte, det er heller ikke spesielt bra. Men han syns balansen er veldig fin på Røros og at de i sum er flinke. Han sier at fagmiljøet som han representerer anbefaler linoljemaling til huseierne på Røros og det begynner å bære frukter. 

– Vi har jo gjennom veldig mange år prøvd å fortelle folk at det er lurt og vesentlig å gjøre et fornuftig jevnt vedlikehold. Så har vi prøvd så godt vi kan å fortelle at det å bruke linoljemaling på Røros er en fornuftig investering. Fordi dere har null problemer med svertesopp i forhold til andre steder i landet. Linoljemaling er et godt produkt som ikke løser noen verdensproblemer i forhold til vedlikehold, men det er et veldig godt alternativ og det er det flere og flere som skjønner, sier han. 

Linoljemalingen er mer skånsom for miljøet, den beskytter godt og gir en naturlig fin aldring av fasadene. Det er den typen maling som ble brukt mest i Norge før 1950 og som Brænne og andre anbefaler for eldre hus som på Røros. 

De Brænnske samlinger

Gjennom jobben har Brænne tatt mange foto og dokumentert nøye de over 1200 husene han har gjort undersøkelser av. I arkivet hjemme har han 30 000 dias og over 130 000 digitale bilder tatt i arbeidssammenheng. De bildene som er fra Røros kommer Brænne til å overlate til Rørosmuseet. 

– Alle bildene som er Rørosbaserte skal jeg organisere og overlate til dem. Det er en stor jobb og organisere dem, men de må merkes slik at de er gjenkjennelige hvis de skal legges på lager. Slik at det kommer nok til å ta et par år før Rørosmuseet har fått alt sammen, forteller han.

Professor Emeritus Jon Brænne i aksjon på Håndverksdagene i 2008. Foto: Berit Bakosgjelten/Rørosmuseet

Brænne har undervist på alle Håndverksdagene som Bygningsvernsenteret og Rørosmuseet  arrangerte fra de begynte i 2000 til 2018. Da gav han seg etter å ha vært med på 19 kurs. 

– Jeg ble jo egentlig pensjonist i 2012 og er jo en voksen mann på 75 år. Så da fant jeg ut at noen andre kunne overta etter meg. Nå er det slutt på kursing og undervisning. De unge får overta, sier han. 

Brænne har vært på Røros for Riksantikvaren fast siden 1997, og det gjør at han kjenner byen, arkitekturen, mentaliteten og bevaringshistorien veldig godt. Han har skrevet en god del om bevaringshistorien og forvaltningen av Røros. 

 – Jo mer du kan om det du holder på med jo morsommere er det. Og om lærekurven til å begynne med var bratt i 60-årene har den etterhvert jo heldigvis flatet litt mer ut. Det blir gjenkjennelsens kunst så lenge hodet er på plass. Da husker du ihvertfall en del av det du har gjort før og da er det lettere når du går løs på noe nytt, legger han til.  

Brænne har ikke bare vært på Røros i jobbsammenheng. Han har også vært på 20 martnaer og har etter hvert fått mange gode venner, og mange gode kolleger på Bygningsvernsenteret og i Uthusprosjektet. 

– Det er jo et veldig trivelig sted å komme til. Jeg syns jo at det er et flott sted og fine folk som bor på Røros. Det er et godt sted å være på alle mulige måter. Fint å gå tur og være ute. Så er det bestandig spennende utfordringer med været. Jeg har hatt opplevelser hvor jeg har stått i t-skjorten og jobbet med kirka så går jeg inn og spiser lunsj og når jeg kommer ut igjen så snør det. Du opplever ikke det så mange steder i landet, humrer han.