Portrett

Monica er ny daglig leder på Grillhuset

av

Monica Hägglund Langen er utdannet journalist og samfunnsviter, men har nå gått over til rollen som daglig leder på Grillhuset.

Monica har vært Kunde- og PR-ansvarlig for Grillhuset siden februar, og er nå i ferd med å åpne Grillhuset Håndverk i Tufta.

Driften av Grillhuset vil fortsette omtrent som det gjorde før Monica tok over, med samme planer for sommeren, og samme kjøkkensjef, David Haahr.

Travel start på sommeren.

– Det har vært litt å gjøre, forteller Monica, – Vi hadde fullt hus med to bordsettinger på lørdagen, så det var jo veldig fint, også tar det seg jo opp nå utover sommeren. Vi ser liksom at turisttrafikken har startet, og det er mye folk i omløp, så sånn sett skulle vi veldig gjerne hatt begge restaurantene åpen.

David Haahr har jobbet på Grillhuset siden 2020, og har menyen klar til åpningen av det nye Grillhuset Håndverk.

– Det blir litt mer rustikt. Vi bruker gode råvarer som vi behandler med respekt, og vi produserer alt fra bunnen av, forklarer Haahr, – Det blir litt forskjellige kjøttretter med biff og fiskeretter, men jeg er også glad for at vi skal fortsette med danske smørbrød på vår meny. 

Nye tanker

Monica har jobbet som journalist i nyhetsbyrå og aviser lokalt og nasjonalt. De siste årene har hun arbeidet som kommunikasjonsrådgiver, men begynte etterhvert å komme inn på nye tanker.

– Jeg har kjent på det, spesielt under Korona med hjemmekontor og mye datasitting, at jeg har savnet folk og savnet å bruke hendene. Ikke bare skjermtid og å bruke hodet. Tanken har modnet seg fra i fjor høst. Da tok jeg kontakt med Grillhuset, for hvis jeg skulle tenkt nytt og starte med noe helt annet, så var det noe sånt jeg kunne ha tenkt meg. Jeg liker det med å ut og møte folk, sier Monica, og legger til, – Også har Grillhuset vært favorittrestauranten på Røros lenge. 

Hundetrening

Mellom jobben som daglig leder og forberedelsene til åpningen av den nye restauranten i Tufta, liker Monica å koble av med sin ett år gamle jaktlabrador, Leia.

– Det jeg bruker mest tid på er å trene opp Leia som skal bli redningshund, så det jeg har av fritid går med uti skogen og oppå fjellet, og da går det mye på samarbeid og det å hjelpe hverandre opp og fram, og det er egentlig det det gjør på Grillhuset og. Det er ikke ledelse som sådan, det er mer å bygge team og gjøre ting felles. Det gir meg utrolig mye glede og avkobling. Det å ha en sånn lykkepille i hus er fantastisk, Det utvider dagene mine og gir mye mening.

Rørosmat: en eventyrlig utvikling

av

Ingulf Galåen gir seg som styreleder for Rørosmat etter snart 20 år.

Ingulf vokste opp på gården hjemme og kom inn i driften allerede da han var sju-åtte år gammel. Siden har han arbeidet hele livet med å utvikle Galåvolden Gård og Rørosmat.

– Fra jeg var femten år tok jeg over alt som har med økonomi og sånt hjemme. Pappa var flink å arbeide, men var ikke så flink med papir, så jeg kom inn og hjalp til på det feltet. Så gikk jeg landbruksskolen, og når jeg var ferdig der gikk jeg inn i formelt kompaniskap med foreldrene mine, forteller Ingulf.

Politisk aktiv

Ved siden av driften av gården, har Galåen vært involvert i flere verv og organisasjoner, og har i tillegg vært politisk aktiv.

– Ellers har jeg vært aktiv i politikk, både på kommuneplan og fylkesplan fra midten på 70-tallet til først på 90. Jeg har blant annet vært tillitsvalgt i Tine, Bondelaget og andre organisasjoner. Jeg har også vært engasjert i bygda, og var formann i samfunnshuset i over 20 år. Det har blitt en del verv i løpet av årene, ler Galåen.

Rørosmat

Rørosmat startet på slutten av 90-tallet og gikk da under navnet Mat i Fjellregionen. Galåen var først med som som nestleder, før han ble styreleder i 2003.

– Rørosmat har jo utviklet seg til noe helt annet enn vi greide å se for oss i starten. På 90-tallet så var det ikke vanlig med lokal mat. Det begynte å bli litt oppmerksomhet rundt det og fokus på det med miljø, men ellers så var det ikke sammenlignbart med i dag. Det har vært en enorm utvikling på oppmerksomhet om lokal mat. Det var jo veldig få lokalmatprodusenter da vi startet, mens i dag er det hundrevis, forteller Galåen.

Rørosmat har etterhvert vokst seg stort og gjort mye for merkevaren Røros og for lokalmat mer generelt. Mye har skjedd siden seks lokale produsenter gikk sammen for å lage det som etterhvert skulle bli hetende Rørosmat.

– Mat i Fjellregionen var det første regionale matmerket som ble laget i Norge, og det ble brukt som eksempel for andre distrikt på hvordan det kunne gjøres. Rørosmat har alltid vært den lokalmatsammenslutningen som har gått i bresjen og kommet lengst, forteller Galåen og legger til, – Det vi har bygget opp gjennom lokalmat har vært med å forsterke Røros som merkevare i vesentlig grad. I dag er lokalmat en viktig del av merkevaren Røros, og vi har tatt tittelen som lokalmathovedstaden, og den jobber vi hardt for å beholde.

Fra skurk til helt

For lokalmatprodusenter har det skjedd en enorm utvikling. Lokalmat har ikke alltid vært like populært, eller like enkelt å arbeide med, som det har blitt i dag.

– Det har vært en helt eventyrlig utvikling i forhold til hva vi så for oss da vi startet. På 80-tallet så følte vi som lokalmatprodusenter med direktelevering til butikker, veldig motarbeidet, og det var helt på tvers av det som var politikken fra myndighetene. Etterhvert har det snudd totalt, så jeg bruker å si at jeg gikk fra å føle meg som en skurk på 80-tallet, til å føle meg dyrket som en helt.

Med gården, Rørosmat, verv og organisasjonsvirksomhet, er det kanskje vanskelig å forestille seg at det blir så mye fritid på lokalmatgiganten, men noe får han tid til.

– Når jeg skal slappe av så må jeg bort fra gården, for der er det alltid et eller annet å holde på med. Jeg har ei bu innpå Fjellsjøen. Så har vi hytte på Hitra, og da drar jeg gjerne dit hvis jeg har mulighet til å ta fri litt lenger. Ellers så liker jeg å ta noen skikkelige ferieturer, for man må komme seg unna hvis man skal slappe av, avslutter Ingulf Galåen.

Cruising med Amcarklubben

av

Endelig tillot været Røros Amcarklubb å legge ut på sommerens første store cruising. Turen gikk til gata og rundt omkring på Røros før de kjørte tilbake til klubb-brakka.

Medlemmene i klubben møtes ofte i klubb-brakka hvor mange av dem nå har samlet seg for kaffe, kaker, mekking og cruising. Ved siden av brakka har de tilgang til et verksted hvor det mekkes og sosialiseres, og klubblokalet er innredet med inspirasjon fra klassisk amerikansk 50-talls stil.

Klubblederen

Klubbleder Gunn Irene Smistad har alltid vært en biljente. Interessen for motor og amerikanske biler fikk hun fra faren sin, og interessen, innrømmer hun, har ikke blitt mindre med årene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gunn Irene foran sin 1957 Ford Fairlane 500 Skyliner, og de andre medlemmenes biler, som står klar for cruising. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Smistad er fra Trondheim og har bodd på Glåmos i snart ti år, og det tok ikke lang tid før hun fant likesinnede og ble involvert i det lokale Amcar-miljøet.

– Jeg flytta til regionen i 2013, og ble huka inn ganske fort. Det var noen som så at jeg kjørte i gata og da var det noen som fulgte etter meg hjem, husker Gunn Irene og tilføyer, – De måtte jo finne ut hva for en person dette var når de så meg kjøre rundt i Mustangen.

Over 100 medlemmer

Klubben startet på 80-tallet, men ble nedlagt før den gjenoppsto i 2005. Nå har de medlemmer fra Ålen, Verdalen, Tynset og Alvdal som kommer til klubblokalet for å cruise, mekke og være sosiale.

– Vi har tilgang på et verksted ved siden av her, og vi holder på og skru litt, og er det dårlig vær så møtes vi bare og drikker kaffe. Nå er vi litt over hundre medlemmer, med 20-30 som er mest aktive. Det er et godt miljø, og bilinteressen hadde ikke vært det samme uten folkene som er rundt, det er helt sikkert, fastslår Gunn Irene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kaffe før cruising. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Roar Brattås, Gunn Irene Smistad, Jon Helge Myhre, Hans Olav Haugen og Erik Hamland på verkstedet. Bilen, en 1959 Chevrolet Impala, har de jobbet med å fikse i to år, siden den kom til dem i «småbiter». Foto: Svend Agne Strømmevold.

Helst hest og kjerre

Klubben blir blant annet engasjert av sykehjem, Barnekreftforeningen og 17. mai-komiteen, og blir stort sett godt mottatt i lokalsamfunnet.

– Vi fikk litt kjeft i avisa et år for vi hadde kjørt cruising på 17. mai med bilene oppover gatene. Selv om vi kjørte lenge etter 17. mai-toget, var det ikke alle som likte det, for på Røros skulle det helst være hest og kjerre og ikke noe Amcar, ler Gunn Irene og fortsetter.

– Men når Koronaen kom ble vi populær, for da fikk vi spørsmål fra 17. mai-komiteen om å stille opp og ordne liv i gata når det ble filma til NRK. Da hadde vi med bilene våre og parkerte både oppi Bergmannsgata og ved Domus, og så ble vi bedt til Brekken og kjørte rett dit etterpå. Deretter ble vi spurt om vi kunne komme til Glåmos, og da dro vi dit og var på cruising, så den dagen var vi fullbooka.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Klubblokalet er innredet med inspirasjon fra klassisk amerikansk 50-talls stil. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Ros til kommunen og politiet

Nestleder Jon Helge Myhre har vært med i klubben i sju-åtte år, og har alltid vært interessert i bil. Han forteller om da klubben kjørte for Barnekreftforeningen og om Late Summer Meet, et fast sommer-arrangement med drive-in kino og utstillinger, som klubben har gjennomført hver august siden 2015. Myhre forteller at klubben har fått hjelp til arrangementene sine av flere lokale støttespillere.

– Vi har vært heldig som har en vanvittig velvillig kommune som stenger gatene og lar oss disponere sentrum. Parkeringsetaten skilter og ordner til, og de er alltid så grei å ha med å gjøre i forhold til arrangementer. Stor ros til kommunen og politiet, sier Jon Helge.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nestleder Jon Helge Myhre: – Det var alltid noe spesielt med å se en amerikansk bil på veien, spesielt Corvette og gamle chevroleter. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Gjeng med gamlinger

Bjørn Lien har vært medlem siden 2015 og har vunnet mange priser for å stille ut bilene sine på ulike utstillinger. På spørsmål om hva han setter pris på med klubben trekker han spesielt frem samholdet og legger til at det er supert å være med.

– Det er 11 pokaler her, og enda så er det noen fler. Jeg har stilt ut i Trondheim, Verdalen, Kvål og på Røros, forklarer Bjørn Lien, og legger til, – Cadillac Friends of Norway har årlig utstilling på Røros, og jeg har tre derfra ser jeg. 

På spørsmål om ikke klubben burde være mer rebelske, ler lien godt før han svarer.

– Jeg vet ikke helt om det å kjøre 58 Cadillac er å være rebell men. Vi er jo en gjeng med gamlinger.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bjørn Lien foran 11 av sine pokaler. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Cruising med Amcarklubben

Det ble en god start på Amcar-sommeren, og klubben fikk endelig kjørt sammen på cruising gjennom gatene og rundt omkring på Røros.

Bildeserie følger under.

Foto: Svend Agne Strømmevold
Foto: Svend Agne Strømmevold
Gunn Irene. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Foto: Svend Agne Strømmevold
Foto: Svend Agne Strømmevold
Røros Amcarklubb. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Fra Brekken til det nye Nasjonalmuseet

av

Klesesigneren Linn Stav utvikler sine egne produkter og har nettbutikk med salg av egne kolleksjoner. Nå selger hun produktene sine på det nye Nasjonalmuseet som åpnet i dag.

Linn Stav vokste opp i Brekken og på Røros, men har i voksen alder bodd i Oslo, Trondheim, Bergen og Brasil. Interessen for design har kommet etterhvert, men helt siden hun gikk formgivning på videregående har hun dyrket sine interesser innen kreativ formgivning og kreativ produktutvikling.

Kunst og tekstil  

Etter videregående tok Linn med seg både flyttelass og kjæreste til Brasil. Det ble et viktig opphold for brekkjenta da hun underveis i reisen tok et livsvalg i å jobbe mer med sine interesser for tekstiler og kreativt håndverk.

– I Brasil fant jeg ut at jeg ville ta en bachelor i tekstil, men for å komme inn der så er du nødt til å søke med portfolio, så da må du ha gjort en del prosjekter. Jeg hadde ett prosjekt som jeg hadde med fra videregående, men ellers kjente jeg at jeg ville gjøre nye ting. Jeg hadde jo mye tid til å jobbe med portfolio det året, og trengte den tida for å ha å sjanse til å komme inn på noe, forklarer Linn.

Etter å ha gjort ferdig portfolioen søkte Linn på flere kunstskoler, og det endte opp med at både hun og kjæresten Aleksander flyttet til Bergen for å studere.

Egen kolleksjon med norsk ull

Linn fortsatte og studere til bachelor i tekstil, men utdanningen var mer rettet mot kunst og tekstilskultpurer enn det var fokusert på design. Underveis i utdanningsløpet fikk hun øynene mer opp for kostymedesign, og besluttet å ta master i design heller enn i kunst. Dermed begynte hun og studere til master på kunsthøyskolen i Oslo.

– Jeg ville jobbe med noe som var litt mer konkret, for design er jo mer som problemløsning i forhold til ting i samfunnet, sier Linn. 

– Det tok litt tid før jeg fant ut at jeg ville jobbe med egne produkter. Mens jeg drev og søkte jobb en sommer så tenkte jeg at da er det fint å gjøre et prosjekt i tillegg, så da starta jeg å jobbe på en kolleksjon med cape. Det starta litt der og så lagde jeg en kolleksjon med fem caper, og så ble de solgt med en gang. Jeg syntes det var artig også begynte jeg å jobbe videre og lagde en ny kolleksjon med norsk ull, forteller Linn.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Linn og kjæresten bor på et småbruk på Hadeland. Fra Linns studio på låven. Foto: Privat.

Naturmaterialer

Linn har nå utviklet sine egne produkter i ti år. Når hun lager et produkt, er det viktig at materialene hun bruker og prosessen er miljøvennlig og bærekraftig.

– I utgangspunktet så er jo det å lage et produkt ikke miljøvennlig. Jeg tenker at hvis jeg skal jobbe med det må jeg kunne bidra på en bra måte, så jeg er veldig opptatt av å bruke naturmaterialer så langt det lar seg gjøre. Jeg er også opptatt av at materialene skal være norsk-produsert, forklarer hun.

Småbruk og drivhuskirke

I 2016 flyttet Linn til et småbruk som ligger cirka en time nord for Oslo på Hadeland, hvor hun jobber fra verkstedet sitt på låven. Det er en tidligere husmannsplass på 18 mål som besto av et lite hus og en renoveringsklar låve da Linn og Aleksander flyttet inn.

– Vi har totalrenovert låven hvor jeg har laget meg et studio på det gamle høyloftet, og Aleksander har bygget seg et verksted i mur. Vi har også en trehytte som er Aleksander sitt gamle kontor som er blitt ombygget. I tillegg har vi fikset litt på huset og gjort mye med uteområdet, blant annet anlagt en dam hvor det bare var myr, sier Linn.

På småbruket har paret pusset opp og gjort i stand, og har alltid noen prosjekter på gang. For tiden holder de på med et omfattende drivhusprosjekt.

– Vi har kjøpt en kirke som vi har lyst til å gjøre om til drivhus. Kirka er en tømmerkirke fra slutten av 1800-tallet som nå står utenfor Horten. Vi er i gang med å rive den og skal sette den opp på småbruket til neste år. Da skal vi plassere den på en betongsåle med gjennomsiktige takplater, slik at den kan fungere som et drivhus. I drivhuset skal vi bygge et par soverom av halm og leire. På sikt ønsker vi å lage en gang mellom huset vårt og drivhuset, som knytter det hele sammen, forteller Linn.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kirka som skal fraktes til småbruket og bygges opp igjen som drivhus. Foto: Privat
Linn på småbruket. Foto: Privat

Ullgenseren Røros på Nasjonalmuseet

Nå har Linn planer om å jobbe mer med markedsføring og utvikle flere produkter, og i sommer planlegger hun å teste ut naturfarging, hvor hun skal farge tekstiler med planter, mat og andre råmaterialer. Før det skal hun imidlertig selge flere av produktene sine på det nye Nasjonalmuseet som åpnet i dag.

– På Nasjonalmuseet skal jeg selge ullgenseren, Røros, laget av fin norsk lammeull. Genseren er vevd i Norge og sydd av meg i studioet mitt på låven. I tillegg skal jeg selge duftskulpturer. Keramikkskåler med leirskifer som man kan dryppe noen dråper med eterisk olje i, sier Linn.

Ullgenseren Røros. Foto: Privat
Duftskulptur. Foto: Privat

Utepedagogen på Storwartz (+)

av

Første januar i år tok Kjersti Hægstad over som driver av Storwartz leirskole. Opprinnelig kommer Kjersti  fra Trondheim, men flyttet til Røros i fjor med noen av sine barn, mann og hunder. Familien ønsket seg til fjellet  og naturen. I fjor høst fikk Kjersti tilbud om å ta over driften av Storwartz leirskole. Da falt alt på plass. 

Kjersti har god erfaring med å jobbe utendørs.  Arbeidslivet startet som raftingguide i Sjoa. Hun har drevet med klatring, og reist rundt i verden. 

– Jeg føler at arbeidslivet mitt har dreid seg om uteliv, instruere grupper og ta med grupper  på aktiviteter, opplevelser, undervisning eller lignende utendørs, sier Kjersti Hægstad, som også har mye erfaring med sikkerhet,  beredskap, førstehjelp og HMS.

Lærer

Kjersti trives godt med å jobbe med folk. Hun har lærerutdannelse, og har erfaring med å jobbe på leirskole fra da hun jobbet hos Soleggen leirskole i Lom. Hun synes det var helt fantastisk, så når muligheten på Storwartz bød seg så var valget lett. 

– Med både Røros, fjell og leirskole så kunne det liksom ikke bli noe mer da, sier Kjersti. Hun er godt i gang med den første vinteren som driver av leirskolen. Hun har fått erfare at det kan være ganske ufremkommelig på Storwartz i januar, med mye snø og mye  vind. 

– Jeg innså at jeg i hvert fall måtte få søkt om løyve til å få kjøre skuter opp hit for å komme frem de dagene veien ikke er åpen. Det er på plass nå, sier hun. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Storwartz leirskole. Foto: Tove Østby

Fullt

Den nye driveren så for seg en stor jobb med markedsføring, men fikk erfare at bookingene bare ramlet inn. Skolen er fylt opp til ut i mai, både helger og uker. 

Slik sett har det gått over all forventning. 

Det er en god stund siden deler av leirskolen har fått en oppdatering. Det har den nye driveren tatt tak i. Kjersti har blant annet investert i nye madrasser, dyner og puter. Målet hennes er å få leirskolen til å bli en fulltidsjobb. Hun tror det er liv laget for det. 

Grupper

Leirskolen har plass til 40 – 45 personer. Er det større grupper er det også løsbart, blant annet med at det blir  satt inn flere senger, og de to hyttene ved leirskolen tas i bruk. 

Leirskolen har en trivelig spisesal med mye historie både på og i veggene. Kjersti som er innflytter lærer også mye om gruvedriften, Røroshistorien og Johan Falkberget av leirskolelærere som hun har med seg, som har jobbet på leirskolen i mange år. 

– Når man kommer opp hit, føler man  at det er historisk sus her med gamle gruvebygninger rundt. Dette er jo ei gammel mannskapsbrakke. Det er et museum på en måte som brukes. Det er flott at man legger til rette for at gamle bygninger også kan brukes. Jeg tenker at det gjør det litt spesielt å være her. Man har koblingen til historien i bygningene her og rundt, sier Kjersti. 

Hun har innsett at å drive en leirskole er en døgnjobb. Hun er der fra tidlig morgen til sent om kvelden. Den første uken ble det så sene kvelder at hun overnattet der. 

Samarbeid

Leirskolen har samarbeid med Kennel Dølanvollen om hundekjøring. Det er veldig stas hos elevene. I løpet av leirskoleoppholdet er elevene blant annet en tur i Olavsgruva, på  isfisking og det blir godt tid til skilek og snøhulegraving. Nytt av året er tilbud om isbading på Klettjønna. En dag går de på ski til Røros, og har byvandring før de tar buss tilbake. Leirskolen har også mulighet til å tilby opplegg sammen med Rørosrein om den samiske historien. 

Barmark

Når det er barmark er leirskolen blant annet på overnattingstur til Mølmannsdalsgården. Og det er kanopadling. Turen i Olavsgruva er obligatorisk både på sommer og vinterstid. Kjersti tenker det er en viktig del av leirskolen. Det er litt fundamentet. Den historiske delen av gruvedrifta. Kjersti har et ønske om å en dag kunne kjøpe inn sykler, slik at det kan bli en del av tilbudet ved skolen. 

Spennende

Hægstad synes det er spennende å ha tatt over en hel leirskole. Men det føles veldig riktig. Hun er glad i å møte folk. Regnskap er ikke hennes sterke side så det har hun satt bort. Det var bakdelen med jobben. Hun har aldri drømt om å drive eget firma, men det ble det nå. Hun synes det er artig, og liker å lære nye ting. Man kan bestemme selv hvilken retning man ønsker å gå, og ønsker å fokusere på. 

Leier

Det er Statsbygg som eier bygningene på Storwartz. Kjersti leier leirskolen. Det er hennes firma Utepedagogen som drifter leirskolen. Kjersti håper at folk ser at dette er en fin plass å være, og at man får med mer av historien blant annet om Unescos verdensarvliste. 

– På denne leirskolen her kan man lære litt andre ting enn man gjør på andre leirskoler. I tillegg er det en veldig fin plass. Jeg har alltid hatt Røros i mitt hjerte. Det er veldig stas å få lov til å vise frem den fine delen av Røros til elever og lærere, sier Kjersti. Hun synes det er viktig å linke historien opp til i dag. Sammenligne livet i dag kontra hvordan det var på Storwartz for 2-300 år siden. Det fenger de fleste elevene, man kan ikke bare stå å fortelle om historien. Det å knytte referanser til resten av verden, tror hun også er en bevisstgjøring av hvordan vi har det i dag. Det er ønske om at elevene ikke har mobiltelefon mens de er på leirskolen. Det fungerer fint. Kanskje litt tøft den første kvelden. Men de bruker heller tiden på å snakke sammen eller bygge ei snøhule.

Storwartz kan man oppleve i alt slags vær. I vinter har det vært mye snø og vind.
Foto: Tove Østby

Fra restkitt til kulturpris (+)

av

For Per Sverre Dahl var det nesten medfødt å forme figurer. Det startet med modellkitt i barndommen. Familien så den enorme interessen, og det var mange bursdags- og julegaver som inneholdt det Per Sverre aller helst ville ha.

Det var mange som mente det var på høy tid, og vel så det, da Formannskapet i Røros kommune, 2. desember i fjor vedtok at årets kulturpris skulle tildeles Per Sverre Dahl.  Dahl mottar prisen for sitt arbeid som kunstner og som innehaver av atelieret i Mørkstugata, der han siden 1984 både har hatt sitt verksted, butikk og utstilling av sin kunst. 

Per Sverre har utviklet sin helt egen stil. Imponerende presise karikaturer kommer på løpende bånd. Alle figurene har to ting felles. Det er lett å se hvem de skal forestille, og det er lett å se at de er laget av Per Sverre. Hele tiden er det verden rundt ham som gir inspirasjon. Det er mange kjente Rørosinger, som er beæret med en liten skulptur.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det er mange som har Per Sverres små rørosinger på hylla. Foto: Tore Østby

I tiden rundt kulturprisutdelingen, var han svært opptatt av Donald Trump og  folkene rundt ham. Det kom jevnlige scener, som ble presentert på Facebook. Scenene avslørte at interessen for Trump ikke var basert på begeistring, snarere tvert i mot.

– Donald Trump er nok ikke så begeistret for meg heller. Jeg har aldri møtt ham, men jeg har gjort meg noen tanker om hvordan det ville gått, sier Per Sverre Dahl til Rørosnytts påskemagaqsin.

Tankene har selvsagt blitt til kunst, der kunstneren tydelig viser hvordan han tror et slikt møte ville utartet seg.

Inspirert av Falkberget

Per Sverre har hatt flere utstillinger både på Røros, andre steder i regionen vår og nasjonalt. Flere av utstillingene har vært inspirert av Johan Falkbergets diktning. Karakterer fra Falkbergets univers har stått Per Sverre nært, og han har hatt en helt egen evne til å formidle sjel og særpreg i disse figurene.

Det er også grunn til nevne utstillingen «Vaskarryss og berser» som fant sted på Rørosmuseet i 2017. Her satte han fokus på barnearbeid og det harde livet ved gruvene på Røros. Denne utstillingen ble i helhet kjøpt av en privatperson, som senere donerte den til Røros kommune.

Det startet med modellkitt, og det første møtet med leire, var med rester fra isolatorproduksjon.  Det var leire som ikke var av høy nok kvalitet til å lage isolatorer av, Per Sverre modellerte sine første figurer. Produksjonen av isolatorer foregikk i Kvennhuset, som ligger ved elva  i boligfeltet Mælan på Røros.

I 1984 rigget Per Sverre seg til i barndomshjemmet i Mørstugata, som ligger i forlengelsen av Bergmannsgata. Folk ble invitert inn, for å drikke kaffe og spise pjalt. Per Sverres keramikk tjente som pynt i kafeen. Per Sverre sier han var litt i tvil om keramikken var fin nok, men så viste det seg at de få klagene som kom ikke var på kunsten, men på pjalten. 

– Det er mange sterke meninger om pjalt, og det var noen damer som hadde innvendinger. Det er mer enn en måte å lage pjalt på, men for noen er det bare en rett måte. Hva som er den rette måten varierer, sier Per Sverre Dahl med et glimt i øyet.

Lossius og Aasen. Foto: Tore Østby

Med en arm i sirkusbransjen (+)

av

Rørosingen Mikael Kristiansen har turnert verden rundt som profesjonell balansekunstner i over 10 år. Ved siden av sjonglerer han flere interesser og holder på med breakdance og japansk papirbretting, men det hele starta med karate.

Mikael Kristiansen hadde mye vondt i ryggen når han var liten. Han hadde aldri vært særlig fysisk aktiv i oppveksten, men fikk høre at kampsport skulle være bra for holdninga. Det var etter at han slo følge med en kompis på trening at han bestemte seg for å gå helhjerta inn i karaten. 

– Karaten var den første greia jeg starta med som ga meg mestringsfølelse og en forståelse av at du må øve på ting for å bli flink. Det hadde jeg ikke skjønt før. Når jeg så gutta som var flink på fotball, tenkte jeg alltid at de bare var i god fysisk form, at de bare var sånn og at jeg var sånn som jeg var. I karaten var det et system, og en bestemt måte å gjennomføre alt på. Det var litt trygt på den måten. Så hadde vi lærere som var veldig flinke til å motivere oss. Det eneste jeg tenkte på gjennom hele videregående var karate. 

Interessen for karate fikk Mikael til å flytte til Oslo for å fortsette å trene karate etter videregående. Der begynte han å studere til bachelorgrad i antropologi ved Universitetet i Oslo. Samtidig ble han mer og mer interessert i breakdance, og håpet på å komme inn i et breake-miljø når han kom til hovedstaden.

Artikkelen fortsetter etter bildet

Mikael trener breakdance. Foto: privat

Med begge beina godt planta i løse lufta 

Han kom kjapt inn i et miljø, og begynte å henge på X-ray ungdomskulturhus og trene sammen med blant andre Adil Khan, som kom i rampelyset etter han vant Dansefeber på TVNorge i 2006. Interessen for breakdance tok etterhvert mer og mer over for karaten.

Mikael begynte å undervise i breakdance på skoler og kulturhus, mens han fortsatte å studere til bachelor. I perioden 2006-2014 arbeidet han også som lærer i breakdance for Den Norske Ballettskole. Sammen med kollegaer i miljøet gjorde han flere opptredener, bl.a som oppvarming for legendariske Wu-Tang Clan på Summer Soul-festivalen på Frogner stadion i 2006.

Etter å ha fullført bachelorgraden i sosialantropologi, ble den da 23 år gamle studenten oppslukt i enda en ny interesse, og påbegynte løpet mot det som skulle bli en karrierevei.

– Jeg hadde holdt på med breaking noen år, men det var vanskelig å se for seg at det var noe jeg kunne jobbe med. Jeg var ferdig med bacheloren i antropologi, så jobba jeg med å undervise i breaking på forskjellige skoler. På et oppdrag traff jeg på noen folk som holdt på med sirkus, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var noe jeg måtte prøve ut. 

Han bestemte seg da etterhvert for å spesialisere seg i håndstående, og med sin bakgrunn i breakdance tok det ikke lang tid før Mikael ble flink. I 2012 tok han bachelor i Cirkus Arts på DOCH(school of dance and cirkus) i Stockholm, og der fikk han mer enn nok å sette seg inn i.

 – Vi hadde jo mye om teater, dans og scenekunnskap. Det er så utrolig mye mer som går inn i det å jobbe som moderne sirkusartist. Det handler mer om å være en tilpasningsdyktig scene-artist enn det handler om å være best på en eller annen ferdighet. Det er bra det og, men om de plutselig spør deg om du kan synge så svarer du – Ja-nei, jeg vet ikke, men jeg kan jo prøve. Du må være veldig villig til å teste og prøve nye ting. 

Etter bacheloren i Circus Arts begynte Mikael å jobbe for det kanadiske sirkus-selskapet Seven fingers. Han fikk en drøy uke på seg til å lære en forestilling i Montreal, så reiste de ut og turnerte tre måneder i Frankrike og en måned i USA.

Mikael har siden da drevet med nysirkus, eller moderne sirkus, som er en form for sirkus hvor det helhetlige kunstneriske uttrykket står i fokus. Nysirkus blander gjerne sirkusferdigheter med dans, teater og performance art, og handler ofte om å flytte grenser for å utfordre mulighetene man har i scenerommet. Nysirkus kjennetegnes ofte ved at man er på utkikk etter noe unikt: – etter hva du som artist har å by på, hvem er du for noen, forklarer Mikael.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Mikael fra premieren på forestillinga Wald i Portugal. Foto: J.P Martins

Eget selskap, egen forestilling

I 2015 begynte Mikael å samle en gjeng og utvikle ideen til sirkus-selskapet Right way down, som ble opprettet i 2018/19. Sammen skapte de forestillinga Wald som hadde premiere i Portugal i fjor sommer.  

– Det var jeg som starta prosjektet. jeg hadde en ide. Jeg inviterte noen folk til et verksted på 9 dager hvor vi jobbet med preproduksjon for å se om det var potensialet i det. Så valgte jeg 5 av dem som passet best som gruppe.

Forestillinga Wald er basert på Kristiansens ide, men ble laget i samarbeid med alle utøverne i Right way down. Det er en forestilling som er inspirert av skog, planter, celler, mutasjoner, vekst, forfall og gjenfødelse.

Wald stiller spørsmål om naturens evne til å balansere seg selv mot harmoni, og vårt potensial til å manipulere den. Utøverne er alle handstand-artister, og i forestillinga utforsker de hvordan scenebildet kan formes med utgangspunkt i håndstående stillinger; Og det kan by på utfordringer siden det er begrenset hva man kan gjøre når man står på en hånd. – Vi jobbet mye med å skape et spesifikt bevegelsesspråk opp-ned. måter å kommunisere på opp-ned, utdyper Mikael.

Japansk papirbretting 

Ved siden av alle de fysiske aktivitetene holder Mikael aktivt på med origami, en japansk form for papirbretting. Det er noe han pleide å pusle med sammen med mora si når han var liten, og Mikael kan godt huske en gang han ble fly forbanna da de skulle prøve å brette en pingvin som de ikke fikk til. Kristiansen har også holdt kurs og undervist i origami.

– Jeg har vel bretta siden jeg var 7 kanskje, men ble mer seriøs i 20-åra. En gang brukte jeg et helt år på å brette en drage av et 2×2 meter papir, ler Mikael.

En origamifigur brettet av Mikael Kristiansen. Modellen heter Tyrannosaurus Rex fossil og er brettet av et 1×1 meter ark. Foto: Mikael Kristiansen

Alf gir Prøysen og Falkberget nytt liv (+)

av

Lørdag inviterte musikeren og komponisten Alf Hulbækmo til konsert i Falkbergetsalen med egne versjoner av Prøysenviser. Et par timer senere gjennomførte han urfremførelsen av sitt nye verk over Falkbergets dikt «Den første sang på fjellet» til en fullsatt kirke.

https://vimeo.com/690260387
Intervju med Alf Hulbækmo.

Alf vokste opp i en musikalsk familie på Tolga, og spiller sammen med broren og foreldrene i «Hulbækmo & Jacobsen familieorkester». Til daglig jobber den 30 år gamle musikeren som organist i Vågå.
Under Vinterfestspill i Bergstaden har han deltatt på Åpningskonserten, Pub i Peisstuggu, Midnattsmesse «Soul Church», Prøysen og Alf, Lun lørdag og Avslutningskonserten.

Mange møtte opp i Falkbergetsalen på lørdag da den unge musikeren satte seg ned med munnspill bak flygelet for å servere oss sine egne versjoner av Prøysens klassiske viser.
Det er en stor scene å fylle, men Alf klarte å fylle den allerede fra den første sangen “Vise for gærne jinter”.
De velkjente visene finner en ny form i Hulbækmos tolkning. Han har valgt å blande sjangre og stiler sømløst sammen, og funnet et lekent og uforutsigbart musikalsk uttrykk. Det gjør at han klarer å holde publikum på kanten av setene, ivrige etter det neste musikalske overraskelsesmomentet.

Mellom visene forteller Alf om hvordan han har jobbet med Prøysen. Han har en ydmyk og vennlig tone, og smilet sitter løst både hos artisten og publikum. Han skaper en varm og behagelig konsertstemning og en nær kjemi med publikum.

Alf Hulbækmo begynte å pusle med Prøysen da han gikk på jazzlinja, og har tidligere spilt egne arrangementer av Prøysen med bandet “Lillebror”. Lillebror ga i 2017 ut Prøysen-plate som er tilgjengelig både på CD og Spotify. Noen av arrangementene vi får høre stammer fra den tiden, og noe har han jobbet videre med.

I prøysens viser er det mye glede og mye alvor, men også humor; og humoren har ikke kommet i skyggen denne gang: pianoet tripper lett eller tramper tungt om hverandre, og Alf tar lytteren med på en uforutsigbar og frisk reise. Å få et helt publikum til å le av klaveret kan ikke være helt enkelt, men Hulbækmo får det til å se lekende lett ut, og man minnes Victor Borge med sin klassiske piano-komikk.

Det er noe intimt og forsiktig prøvende over fremførelsen, og de velkjente melodiene får gå igjennom en sjangerblandende musikalsk reise. Bare i løpet av en enkelt vise blir vi dratt fra det rolige til det dramatiske, fra det formfaste til det abstrakte.

Et stadig begeistret publikum reagerer vekselvis med latter og applaus når Alfs mange musikalske krumspring overrumpler dem.
Pianoet drypper lett og elegant i “Nøtteliten”, og går plutselig over i en tung, jazz-inspirert solo. Stemningsbredden imponerer, og publikum henger med i hver sving.

Mange møtte opp i Falkbergetsalen for å få med seg Prøysen og Alf.

Da konserten var ferdig lot ikke applausen vente på seg, og entusiasmen var stor idet Alf overrasket med ektranummeret “Du ska få en dag i mårå”.
Det er ikke noen tvil om at Alf har gitt Prøysen nytt liv.

Bare en drøy time etter konserten avsluttet i Storstuggu har Hulbækmo slått seg ned ved orgelet bak i Ziiren. Foran står dirigent Anita Brevik, Nidarosdomens jentekor og oboisten Christoph Hartmann fra Berlinerfilharmonikerne, klar for fremføre Hulbækmos verk til Falkbergets dikt «Den første sang på fjellet».
Stykket skulle egentlig blitt fremført på Vinterfestspill i Bergstaden i fjor, men koronaen satte det på vent og først i år fikk vi høre urpremieren.
Konserten åpner arrangementet Lun Lørdag i kirka.

Ziiren gjøres klar for Lun Lørdag.

Falkbergets dikt begynner for ti tusen år siden, da Rørosvidda lå kald og øde: «Ti tusen år før den første rune ble risset inn med lodden hand i hulens kalde, våte vegg –», og breen lå kald og blå på våre fjell. Et mennesketomt og øde landskap.
Nettopp et slikt musikalsk landskap begynner å forme seg da konserten starter. Harmonier som virker fremmede, nesten uvirkelige, og det er en urtidsmessig kvalitet over deler av komposisjonen.

Komponisten selv sitter bak orgelet, usynlig for publikum men ikke desto mindre til stede. Den ydmyke og spontane Alf vi traff i Falkbergetsalen er byttet ut med en selvsikker, dramatisk og mektig skikkelse som sitter bak og trekker i trådene.
Orgelet runger tungt gjennom Ziiren og det salige jentekoret løfter oss opp sammen med den like salige oboen.

Den særpregede kombinasjonen av orgel, jentekor og oboe gir det hele en kontrastfull lyd, og like kontrastfull er selve komposisjonen, som veksler mellom det tonale og det atonale, mellom det mørke og det lyse, og mellom klassisk og folkemusikk.
Motsetningene ligger hele tiden i bakgrunnen og skjelver mens det bygger seg opp, eller spirer og blomstrer inn i en stadig mektigere form.

En blir så fanget. Komposisjonen er full av mysterier og uløste gåter, tonerekker som løper løpsk og harmonier som oppløses i uforståelige musikalske klimaks. I tillegg til folkemusikk og klassisk har Hulbækmo hentet inspirasjon fra bibelske salmer.
Verket får en tidløs kvalitet, og man merker at det nok ville vært vanskelig å tidfeste komposisjonen.

Publikum var full av beundring, og Johan Falkbergets stemme ble igjen hørt i en fullsatt Ziir.

Luíz Fïlíp Coelho, Ann-Helen Moen og Frida Siegrist Oliver.

Så fortsatte Lun Lørdag med fremførelser av Gustav Mahler, Gioachino Rossini og Robert Schumann, og publikum kunne en stund glemme verden utenfor og nyte noe av verdens vakreste klassiske musikk.
Konsertvert Erling Dahl jr. tok et beundrende publikum med på en fabelaktig reise med musikere og sangere som Ann-Helen Moen, Luíz Fïlíp Coelho, Christoph Hartmann og strykere fra KonstKnekt. kvelden avsluttet med Schumans klaverkonsert i ess dur, framført av W.A.M trio og Christian Ihle Hadland.

Veldig rart å bli pensjonist (+)

av

Geir Jostein Wagnild fra Singsås har i 42 år vært Statskogs mann på barikadene som eiendomskonsulent. Statskog forvalter enorme eiendommer i Trøndelag, og Wagnild satt med ansvaret blant annet for Statskogs eiendommer i Røros kommune. Geir Wagnhild sier det er en merkelig følelse å ikke lengre ha ansvaret. Han nyter likevel pensjonstilværelsen, og er takknemlig for tiden i Statskog.

Geir Waghild intervjuet av Tore Østby.

I stormen

Geir Wagnhild beskriver jobben i Statskog som et lykkelig eventyr. Det betyr ikke at det har vært fritt for strid. En årelang konflikt mellom hytteeiere i Langegga og Røros IL om bruk av en vei på statskogs grunn, gikk helt til lagmannsretten i 2018.

Rørosnytt fanget øyeblikket, da en stor stein ble lagt i veien for å sperre for biltrafikk. Foto: Tore Østby

Hytteeierne hadde bygslet hyttetomter på Statskogs eiendom, og veien langs egga er adkomstvei til hyttene. Vinterstid ble det anlagt skiløype langs egga. Noen av hytteeierne mente de hadde veirett hele året, og brøytet bort skiløypa. Statskog reagerte med å sperre veien fysisk med en stor sten. Nå ligger stenen som et slags monument over Wagnhilds virke i Statskog.

Lagmannsretten konkluderte til slutt med at ingen av de sju hytteeiendommene har rett til å brøyte vegene i Langegga, eller til å bruke vegene til motorisert ferdsel når bakken er snødekt. Nå er det skiløyper på Langegga igjen vinterstid.

Statskog og hytteeierne på befaring på Langegga i forbindelse med rettssaken om veirett. Foto: Tore Østby

Statskog har enorme eiendommer i Norge, og har 110 ansatte fordelt på 18 kontorer i fire regioner. Det er Sør-Norge, Midt-Norge, Nordland og Troms, og hovedkontoret ligger i Namsos. Statskog rår over 20% av fastlands-Norge. I Statskogs områder ligger 130 åpne buer og koier som står klare og til fri bruk. I tillegg har Statskog nærmere 90 utleiehytter.

+ En mann ved navn Per Arne

av

Mannen som oftest blir kalt Per Arne av pasientene sine gir seg som fastlege 1. juni. Selv om han ble lege for å slippe førstegangstjenesten har han ikke angret på valget.

– Jeg har trivdes veldig godt med å være allmennpraktiker, og være nær folk. Det fine med å være allmennpraktiker i en fastlegestilling er at man sitter i stillingen så lenge man vil, sier Per Arne Gjelsvik. 

Når Per Arne Gjelsvik slutter ved Røros legesenter den 1. juni 2021 er generasjonsskiftet blant legene komplett, og nye dyktige leger på plass. Han er den siste legen fra generasjonen med Jarle Høye og Anne Lund og takker for seg som fastlege på Røros  den første juni.

Mannen i hjørnet

Noen ganger kan en setning fra et annet menneske være det som snur opp ned på livssituasjonen din. Per Arne Gjelsvik har som fastlege sagt slike setninger mange ganger. Noen ganger med et gledelig budskap og andre ganger med et trist budskap. Fellesnevneren for begge er at Gjelsvik samarbeider med deg uansett. Gjelsvik er mannen i hjørnet som heier når du har dine egne personlige kamper.

– Det er den store trivselen for meg: å jobbe med medisinske problemstillinger i samarbeid med pasienten forteller Gjelsvik.

Det er her det spesielle med Gjelsvik trer frem. I motsetning til mange andre allmennleger på sin alder som har prioritert lederstillinger i helseforetak, sitter han fremdeles og prater med pasienter. Som en gammeldags landsens familielege. 

Han har hatt folk i samme familie opp til tre generasjoner. Det kan være nyttig, siden visse sykdommer går igjen i familier. Han syns at det å komme tett på folk i alvorlige situasjoner er både veldig krevende og veldig givende. Som fastlege må man være engasjert og bry seg, mener han. Men oppe i det alvorlige er det også mye komikk.

– Å ta vare på komikken oppe i det alvorlige, uten noen gang å gjøre narr av folk. Det er viktig for å overleve, sier han.

Mistrivselens misære

Da Gjelsvik var 19 år var han inne til førstegangstjeneste på Haslemoen. Han mistrivdes såpass at veien ut ble å søke seg til legeutdanning.  Etter tre uker på Haslemoen fikk han melding om at han hadde kommet inn på medisinstudiet i Bergen. Som lege ville han få et pliktår etter endt utdanning og slippe mer førstegangstjeneste.

– Så fra å være en rekrutt som mistrivdes gikk jeg over til å bli gjort stor stas på. Det ble satt opp kjøretøy for meg slik at jeg skulle komme meg på toget hjem igjen, sier han.

Det viste seg at Gjelsvik valgte rett. Etter utdanningen hadde han en fantastisk tjenestetid stasjonert på Ørlandet i 15 måneder.

– Jeg hadde en super tjeneste som doktor på Sea King-helikopteret på Ørlandet og kombinerte det med turnustjeneste. Da jeg var ferdig der i 1984 så var jeg den doktoren i Norge som har fløyet mest med Sea King, sier han og retter seg opp i stolen. 

Da Gjelsvik jobbet som lege på helikopteret, var det en del av redningshelikoptertjenesten. Så han har vært med på alle mulige slags søk- og redningsoppdrag. Blant oppdragene han husker er en tur ned på en russisk tråler for å behandle et hjerteinfarkt. Og et oppdrag hvor han sammen med en redningsmann ble han firt ned i en bresprekk på Glittertind. 

– En italiensk gutt hadde falt ned bresprekken. Vi klarte å få stropper rundt ham. Bevisstløs og nedkjølt ble han heist opp i helikopteret. Han overlevde, forteller Gjelsvik.

En svunnen tid

Gjelsvik kunne ha 70-timers arbeidsuker de ukene han hadde vakthelg. Helgene hvor han hadde vakt varte fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Etterfulgt av full arbeidsdag. 

– Men det er rart altså. Det man husker fra legevaktkjøringen er alle de artige episodene. Jeg husker nesten ingenting av det som var vanskelig, sier han. 

En gang fikk Gjelsvik en telefon fra en dame på en gård i en dal i distriktet. Hun var dårlig og det hørtes ut som lungebetennelse. Hun bodde for seg selv der og beskrev gården som den første i dalen innenfra. Det vil si at det var gården innerst i dalen. Hun ville ikke skremme doktoren med avstanden. 

– Jeg ble oppringt via vaktsentralen når jeg kom halvveis. Når en pasient ringer igjen på den måten har ofte situasjonen forverret seg til det alvorligere. Men det var spørsmål om doktoren brukte fløte i kaffen, Gjelsvik ler hjertelig. 

Da han kom til gården så hadde kona på gården kalt inn nabokona som stod andektig i svart kjole og hvitt forkle ved døren. Midt på gulvet står det et lite bord og en stol. På bordet var det en tallerken og en kaffekopp. Ved veggen stod det flere fat med påsmurte snitter og kaker. Gårdskona hev etter pusten, svetten stod i panna og hun dro seg rundt på en kontorstol.

– Når man kom inn der så skulle doktoren ha traktering. Jeg sa at jeg måtte få undersøke henne, men det var bare så vidt jeg fikk lov før jeg skulle serveres av egen innkalt servitør. Helt fantastisk. Så velmenendes! Slik er det ikke i dag, forteller Gjelsvik.

Føning og frottering

En annen gang hadde Gjelsvik vakt ved Aursunden i romjulen i et forferdelig snødrev. Han  kjørte fra brøytestikke til brøytestikke og så omtrent ingenting.  

– Plutselig så kom jeg til noen gårder. Da tok jeg i fart og kjørte bilen inn i ei snøfonn for å få den unna veien. Jeg visste at brøytebilen kom bak og jeg var redd for at den skulle kjøre inn i bilen min, sier Gjelsvik. 

Han banket på døren til den nærmeste gården og fortalte at han kjørte legevaktbil og egentlig var på vei til Ålen. Men at det var for farlig å kjøre videre i dette været. Så han lurte på om han kunne vente inne i varmen ei stund. Kona tok i mot, og hele familien var samlet foran tv’en. 

– Midt foran tven i godstolen satt gubben og han ble bare skysset bort. Der skal doktoren sitte! Så ble det servering og mat før doktoren ble frottert og fønet! Det er det ikke mange som har opplevd altså, sier han. 

Gjelsvik minnes at uværet sluttet etter et par timer. Da syns han at det var best å takke for seg å dra.

Gjelsvik, Høye og Lund

Det kan høres ut som navnet på et advokatkontor: Gjelsvik, Høye og Lund. Men det er de tre legene som sammen drev legesenteret på Røros fra 1996 til 2008. For Gjelsvik var det en periode han husker med glede. 

– Tiden min som fastlege var preget av et langt samliv med Jarle Høye og Anne Lund. De har betydd en god del for tiden min som lege. Du verden hvor mye har forandret seg siden den gang, forteller han og peker på datamaskiner, systemer og mengden administrative gjøremål. 

Firmaet Gjelsvik, Høye og Lund hadde ingen administrasjon. Hver av dem hadde sitt ansvarsområde forteller Gjelsvik.  

– Vi hadde en avtale om at vi skulle be om et møte hvis den ene var usikker på noe en annen hadde gjort innenfor sitt ansvarsområde. Vi hadde aldri det møtet. I perioden på 12 år vi drev legesenteret sammen, hadde vi ikke én konflikt mellom oss, sier han.

Lokalpolitikeren

Selv om Gjelsvik ikke hever sin pekefinger overfor pasientene, har han gjort det i politikken. Han har fremmet flere saker innenfor helse- og omsorgstjenesten i kommunen som han mener kunne vært løst på en bedre måte. Han påpeker at det er viktig for ham at de politiske vedtakene er basert på kunnskap, ikke makt.  

– Selv om man ikke nødvendigvis får flertall i en avstemning, er det slik at kommunestyret sin talerstol er en super arena for å fremsette ideer, tanker og vurderinger. Dere i pressen er flinke til å formidle disse videre til leserne. Tankene når folk og modnes der, sier han. 

Gjelsvik var ikke øverst på listen i siste kommunestyrevalg men ble kumulert inn for Venstre. Av sakene som har vært debattert siste årene, er det byggingen av det nye helse-, omsorgs- og velferdssenteret som han fremdeles er opptatt av.  

Han mener at Røros kommune har brukt altfor mye penger på å bygge det nye senteret og at det har lagt føringen for kommuneøkonomien de neste årene. Da kommunestyret nylig debatterte heldøgnspasienter, kalte ordfører Busch debatten en omkamp om senteret. Det er ikke Gjelsvik enig i. 

– Det er ingen omkamp fordi jeg kan ikke rive ned senteret å få pengene tilbake. Bygget står på Øverhagaen.Man må prøve å gjøre ting fornuftig ut fra der vi er i dag. Vi kan ikke annet, sier han. 

De gangene Gjelsvik har påpekt ting som kunne vært gjort bedre, syns han det ofte blir tatt personlig. Det syns han er leit. Han mener det bør være rom for slike innspill i lokalpolitikken. 

– Jeg sier ikke disse tingene for å ta folk i det hele tatt. Grunnen til at jeg er med i politikken er jo at jeg ønsker at lokalsamfunnet skal bli bedre: Skal vi få det til, må man peke på det som er dårlig slik at man kan gjøre noe med det. Noe verre er det ikke, legger han til.

Sykehus og støttepersonell

En annen sak Gjelsvik er opptatt av er Røros sykehus. Han kan nesten ikke understreke sterkt nok hvor viktig det er for helsetjenestene i kommunen. 

– Det er helt unikt for en allmennpraktiker å ha det servicetilbudet som Røros sykehus har på andre siden av brua her.  Bare det at man kan rekvirere røntgen av hjerte og lunger og få svar fra St.Olav innen en time gjør at vi kan ha en helt annen kvalitet på det vi gjør enn nesten alle andre norske legekontor, sier han. 

Samtidig legger han til at Røros legesenter har langt mer kompetent hjelpepersonell enn det som er normen ellers i Norge. Og at jobben han gjør som fastlege er helt avhengig av samarbeidende hjelpepersonell. 

– Vi har dyktige bioingeniører og sykepleiere. Det betyr at vi kan gjøre et mer omfattende arbeid overfor pasientene enn de kan gjøre på et legekontor i byene. De har ofte kun legesekretærer som støttepersonell, sier han.

Hva nå, herr Gjelsvik?

Fremover vil det handle mye om å ta igjen tid med kamerater og kona. Gjerne på tur i fjellet med hunden. Han har også en hel haug med skjønnlitteratur som han ønsker å lese, blant annet Johan Falkberget. 

På samme måte som Johan Falkberget oppfattes Gjelsvik av og som en som er hard mot systemer, men sjelden eller aldri mot enkeltmennesker.  Per Edgar Kokkvold har sagt at etter Falkbergets mening kunne ingen nå høyere enn å bli et sant og fint menneske.

Det er etter gode ord det gror, sa han, ikke etter småskårenhet og pirkeri: «Det har ennå ikke flyttet verden en lusefjed”. 

“Gode ord” er en passende beskrivelse av Gjelsvik sin gjerning som lege og politiker. Gode ord i rørosingenes tjeneste.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.