Portrett

Hyggelig å være med å skape sommerminner

av

Stian Tranung har vært med i Elden siden 2007. Han ble spurt i 2006 av Unni Ryen, som er hans mors kusine, om han hadde lyst til å være med på dette. Da ble han med i førsteåret til Marit Moum Aune, da alt ble snudd opp mot Sleggehaugan. Etter det har Stian Tranung vært med hvert år siden. 

Hør intervju med regiassistent Stian Tranung.

Han synes det var en interessant opplevelse å være med første året. Stian var 16 år gammel, skulle bli 17.  

– Det var virkelig en opplevelse å få komme hit til et etablert univers. Så flott å være med og lage et stort teater, og være med masse hyggelige nye folk, som man da har vært med siden den gangen. Man har jo kjent en del av dette nå i over 20 år, sier Stian Tranung. 

Sommer etter sommer

Det er mange som deltar på Elden sommer etter sommer, og så er det noen som er med et par år, så forsvinner og så kommer de tilbake igjen i andre roller. 

– Det er stadig gamle fjes og nye fjes, så det er alltid like hyggelig. Det er jo derfor man kommer tilbake. Det er jo det å møte gamle kjente, men også få lov til å være med og skape disse sommerminnene for de som er helt nye, lage en trygg plattform hvor det er koselig og hyggelig, og de skal få de samme gode minnene som jeg hadde da jeg var med de første par årene. Ja, alle skal være velkomne. Alle skal bli tatt imot med like mye respekt og glede som hvem som helst ellers, sier Stian Tranung. 

Han legger til at de har et prinsipp. De skal snakke med alle, de skal se dem i øynene. De skal ta dem imot, og alle skal få lov til å prøve seg på forskjellige oppgaver. Det er ikke alle som skal ri, for eksempel, men alle skal få lov til å prøve seg på drill. Alle skal få lov til å prøve seg på pols, og hvis det er rom, så får du lov til å gjøre det på scenen også. Så det er veldig gøy å se folk.

Alene på Slegghaugan

Stian Tranung startet i 2007 så da skulle det egentlig vært 20-årsjubileum til neste år, men covid-19 spilte litt inn, så det ikke ble det. Men i 2020, da det egentlig skulle vært premiere, var Stian på Slegghaugan. 

– Ja, det stemmer det. Hadde ordnet meg fri fra dagjobben. Hadde jo satt av sommeren til å øve på Elden. Og fikk da heldigvis jobbe på Rørosmuseet, som jeg har gjort en del år. Men på premiere-dagen strener jeg da ut på Sleggaugen her, og sender en liten videosnutt til alle Elden-folk, og spør hvor de er, det er jo premiere i dag.  Det var kun jeg og tre turister, de fikk være publikummet, sier Tranung. 

Det var veldig vemodig å være på Slegghaugan den dagen da det egentlig skulle ha vært premiere. Elden er virkelig sommerens høydepunkt for Stian. Det er det som er sommer. Det er ikke sommer før det lukter svett ullundertøy og slagg.  Så det var en veldig rar opplevelse å ikke møte det samme folket. Ikke tråkke rundt på Sleggaugan. ikke løpe rundt med tregevær og drille og fryse ihjel.  

Elden-familien

Det er folka og samholdet med den såkalte Elden-familien som gjør det så artig for Stian å delta i Elden.Det å kunne se små barn starte som Rørosunger og trommegutter, at de vokser opp og se mestringsfølelsen de får av å kunne bli soldat. Kanskje kunne bli Kristine eller Ellen og stige i gradene, og se mestringsfølelsen de får.

–  Så i hvert fall for min del, da så er det å se all den gleden som er på plassen og at jeg får lov til å være med og skape det da, sier Stian Tranung. 

Regiassistent

I sommer er han regiassistent, og så gjør han litt ting bak fasaden, litt grafisk design og produktutvikling. Stian synes det er fint med Elden at det er i konstant utvikling og at det kunstneriske teamet får lov til å ta de valgene de har. Elden har hatt alt fra veldig lite scenografi med fire-fem store klosser til Per Ottar Haga som hadde en halv skog på scenen, med massiv scenografielementer. Nå har Elden scenemodulen som kan minne om en skanse i Rørosrødt. 

– Det å kunne få konsentrert ting her på de store Slegghaugan er nok fint for mange, men det er veldig fint å ha Slegghaugan i bakgrunnen der og Bergstaden ziir, og når sola går ned og midtsommermusikken kommer på. Det blir jo ikke noe mer Elden enn det. Og får man litt grann regn så det blir en fin forestilling. Litt grann kaldt for publikum, men det finnes mye fint regntøy og ulltepper, sier Stian Tranung. 

Stian sin jobb i sommer som regiassistent er å hjelpe regissør Tomas Glans med alt han trenger, om det er å gi småregi til aktører, komme med forslag, dobbeltsjekke at replikker stemmer, hjelpe til å se på tekst, ha oversikt over inn- og utganger, hjelpe til som historisk konsulent, se på logistikk, egentlig alt som han trenger, og hvis han ikke trenger hjelp går Stian og hjelper noen andre.

Det er sikkert noen personer som han kan hjelpe for Elden-familien er stor. Det er rundt 350-400 frivillige på hele apparatet. Det er da inkludert vakthold, salg, velferd og aktører på scenene, musikere, kostymegrupper og  sminkerekvisitt. Det er et stort apparat for å få Elden på plass. 

– For min del så er det det å kunne hjelpe til der det er behov. Hvis det er en pause så kan jeg finne på å gå og skru opp noen skilt for eksempel, slik at det skal bli lettere for publikum å vite hvor de har lov til å gå, ikke har lov til å gå, hvor toalettene er og så videre, sier Stian Tranung. 

Tegning

Stian Tranung er illustratør, scenograf og grafisk designer. Det blir tid til å tegne under Elden også. Det blir en tegning om dagen.

– Nå har jeg jo siden i fjor fått med en liten datter på ni måneder, så det tar jo å spise litt av tida. Men fordelen er at hun står jo tidlig opp om morgenen så det blir lite søvn, men da rekker man litt tegning sammen med et barn på ni måneder som krabber på gulvet, sier Stian Tranung. 

Han har tegnet mye Elden. Stian er utdannet illustratør og grafisk designer fra kunsthøyskolen i Oslo. Han har tegnet hele livet, og det samme gjelder på Spelplassen

 – Så for meg er det en litt sånn mental øvelse for min egen del. Og får lov til å roe ned etter en lang dag på Spelplassen, og kunne sette meg ned og tegne en liten skisse fra dagen som har gått. Prinsippet heter da bakom elden, som er da de tingene som folk ikke får sett. Alt det fine i Eldenfamilien med unger som leker, folk som spiser matpakke og folk som har halvveis på seg riktige kostymer. Og ja, disse fine øyeblikkene. Det er unger som står og gleder seg til at de skal ut på gulvet. Så det blir en tegning hver dag. Jeg finner ut hva dagens motiv skal bli, så det blir lagt ut i morra tidlig på min Instagram da, sier Tranung. 

Han forsøker å fange øyeblikket. Det er egentlig et lite privat prosjekt for hans egen del, men tegningene brukes litt i programmet som selges til publikum. I 2024 da Elden hadde 30-årsjubileum var det en tegneutstilling på Rørosmuseet med 30 motiver fra Eldenfamilien. 

Krus

Elden startet i fjor med å lage nye krus i Eldenserien, som er motivkrus med karakterer fra stykket. Det var Per Åke Lind som var fjorårets motiv, i år har de gått for Maren-rollen.

–  Og da er det jo slik at det er jo min tolkning av disse rollene her, så det er nok en del som klør seg i hodet og lurer på hvorfor ser ikke dette ut som Ane Linn eller hvorfor ser ikke dette ut som Unni Ryen. Men dette er jo da min tolkning av disse karakterene. Så det er et kjempepositivt prosjekt hvor jeg får lov til også å tegne litt  og så har vi tett samarbeid med Potteriet som da produserer disse krusene, sier Stian Tranung. 

Han har fått sett på noen fra årets serie og er veldig fornøyd med dem.

Ordføreropprop for nattparkert fly

av

Ordfører Sadmira Buljubasic (Ap) har gjort alvor av varslet ordførersamling for natparkert fly på Røros. I utlysningsteksten til den neste anbudsrunden på flyruta mellom Røros og Oslo er kravet om nattparkert fly på Røros tatt bort. Tidligere perioder der ruta har startet i Oslo har det vært mange innstilte fly på grunn av morgentåke på Røros. Den nye utlysningsteksten har vakt sterke reaksjoner. Nå har 24 ordførere og varaordførere sluttet seg til et opprop om dette:

Bekymring knyttet til anbudstekst for flyruten Røros–Oslo

Vi, ordførere i fjellregionen, ønsker med dette brevet å uttrykke vår bekymring for at det i anbudsteksten for flyruten Røros–Oslo ikke stilles krav om nattparkert fly. Dette er et alvorlig signal for en region som allerede er sårbar når det gjelder transport, forutsigbarhet og tilknytning til resten av landet.

Mangelen på nattparkert fly vil skape mer uforutsigbarhet for både næringsliv, pendlere og tilreisende. Et fly som starter dagen på bakken i Røros, gir en helt annen stabilitet, særlig med tanke på varierende værforhold, som hos oss kan være spesielt krevende store deler av vinteren. Når flyet ikke er på bakken fra morgenen av, er det større risiko for forsinkelser og kanselleringer. Dette rammer både arbeidsreiser og andre tilreisende.

For pendlere vil mangelen av tidlig avganger gjøre det vanskeligere å kombinere arbeid i andre deler av landet med bosetting i regionen. Dette svekker arbeidsmarkedet og gjør det mindre attraktivt å bo i regionen vår.

Næringslivet avhengig av et stabilt og forutsigbart flytilbud. Vi har et bredt marked av bedrifter som opererer nasjonalt og internasjonalt, de er avhengige av tidlige avganger for å kunne koordinere videre forbindelser. For å ha muligheten til å utvikle distriktet vårt og tiltrekke arbeidskraft er vi avhengige av stabile flyruter.

Vi vil påpeke at dette ikke bare er et spørsmål om transport, men også et spørsmål om distriktspolitikk. Et flytilbud, som vi anser for å være dårligere, vil bidra negativt til vekst og utvikling i distriktene. Det påvirker bosetting, rekruttering, næringsutvikling og muligheten for å opprettholde et levende lokalsamfunn.

Vi ber derfor departementet om å revurdere anbudsteksten og sikre at kravet om nattparkert fly på ruten Røros–Oslo blir opprettholdt. Dette er et nødvendig grep for å sikre forutsigbarhet, trygghet og utviklingskraft i regionen vår.

Ordførere og varaordførere i Røros, Holtålen, Os, Tolga, Tynset, Alvdal, Folldal, Rendalen, Rennebu, Oppdal, Midtre Gauldal og Melhus.

Klar for klubbskifte

av

Den folkekjære Rørospresten Harald Hauge har takket ja til en ny stilling som prest i Slagen menighet i Tønsberg. Han avslutter dermed sin gjerning som sogneprest i Røros. Hauge er flere ganger foreslått som biskop. Det var mange som ventet at han ville stige i gradene i Den norske kirke, men Hauge sier han helst vil være sogneprest. Flyttingen vil skje i høst. 

Harald Hauge intervjuet av Tore Østby

Dette intervjuet ble gjort i går kveld, og bare for å ha nevnt det: Rosenborg vant 1-0. Harald Hauge kom til Røros som prest Harald Hauge lover å holde kontakten med Røros også etter at han og familien flytter.

Harald Hauge intervjuet av Tore Østby

Harald Hauge er og har vært og er en sterk og populær prest på Røros. Han har vær del i mange svært dramatiske hendelser, både triste og hyggelige.

Harald Hauge intervjuet av Tore Østby

Harald Hauge har i sitt virke hatt stor betydning for mange. Verdt å trekke fram spesielt, er hans sterke engasjement for skeive og transpersoner. Det engasjementet ble født under undertegnede sitt velkomstintervju med Hauge da han kom til Røros som ung ny prest.

Harald Hauge intervjuet av Tore Østby

Harald Hauge er en svært populær prest på Røros, som har bestemt seg for å flytte på seg. Han forlater dermed en av Norges mest kjente kirker, med en høyt plassert prekestol.

Harald Hauge intervjuet av Tore Østby

Harald Hauge forlater Røros, for å bli prest i Slagen menighet i Tønsberg. I høst holder han sin siste gudstjeneste på Røros, like før han kommer til gudstjeneste nummer 1000.

Harald Hauge intervjuet av Tore Østby

40 år som leger på fjellet

av

Ved en tilfeldighet havnet ekteparet Anne og Helge Lund på Røros hvor de i en mannsalder har hjulpet små og store med medisinske utfordringer.

Anne kommer fra Bærum, der hun vokste opp sammen med foreldrene og en søster. Hun startet å studere medisin i 1972 og ble uteksaminert i 1978. Hennes første jobb var ved avdelingen for mor og barn i Oslo kommune.

Tilfeldig

Helge ble uteksaminert to år etter Anne og ved en tilfeldighet havnet familien på Røros. Da Helges kull skulle trekke turnusplasser  havnet familien på Røros, og med seg på flyttelasset hadde legeparet to små barn. 

Det ble en utfordrende start da det ikke fantes barnehageplass til datteren som endte opp med å begynne et år før på skolen. 

Da turnusåret var over ble det heldigvis ledige jobber for begge og siden har familien blitt værende her oppe på fjellet.

Allmennpraktikere

Anne og Helge har hele tiden arbeidet som allmennpraktiserende leger, og synes det er trist med fastlegeordningen som nå er i fritt fall. 

Anne synes det har vært greit å være fastlege og jobbet frem til desember i fjor. Hun hadde egentlig vært pensjonist en tid, men måtte finne frem legekunnskapen igjen da Marius Kaland ble konstituert som kommuneoverlege og fastlegemangelen begynte å vise seg ved legekontoret. Hun jobbet frem  til 16. desember i fjor.

Anne vet ikke hvorfor legeyrket ble hennes livsvei. Hennes foreldre ville at hun skulle bli lektor og da foreldrene spurte hva hun hadde søkt av studier svarte hun at førstevalget var medisinstudiet og andre valget var førskolelærer. En god kombinasjon for legen som har hatt ansvar for generasjoner av barn gjennom arbeidet på Helsestasjonen i kommunen.

1980

Da ekteparet Lund kom til Røros skulle legene Flagestad og Hertzberg ha samfunnsmedisinsk tjeneste i Gøteborg. Det var mangel på leger på Røros den gangen også, og Helge var i turnus. 

– Sønnen vår på tre år hadde behov for barnehageplass hvis jeg skulle ut i arbeid. Da måtte jeg jo bare si det som det var til at fikk jeg ikke barnehageplass til Simen, så måtte jeg gå hjemme, forteller Anne når hun mimrer tilbake på den første tiden på Røros. 

Røros kommune var så i nøden at det ble ordnet med barnehageplass i Kvitsanda barnehage, og Anne kunne starte på sin lange tjeneste for kommunen og sine pasienter. 

Etter tre år på Røros ble familien komplettert med sønnen Mattis.

Da lege Myklestad avsluttet sin praksis åpnet seg seg en legehjemmel som Anne og Helge fikk. De startet opp egen praksis i gata før Anne  flyttet til legesenteret Fargarveien og ble med over da flyttelasset gikk til det nye legesenteret ved sykehuset. Helge hadde på denne tiden startet opp som kommunelege i Os kommune, hvor han ble værende frem til han gikk av som pensjonist.

En dag i uka hadde Anne utekontordag på Glåmos. Hun var den eneste som ønsket å jobbe ettermiddag og kveld, og trivdes godt med å ha en slik arbeidsdag i uka. 

I alle år har Anne hatt ansvaret for helsestasjonen og blitt godt kjent med alle barn som har vokst opp på Røros i disse årene. Det er ikke få rørosinger av den oppvoksende slekt hun ikke kjenner.

– Jeg har trivdes kjempegodt med barna, sier Anne Brunborg Lund. Hun har fulgt mange barn fra før de ble født til de ble voksne. De hun fulgte som babyer på Glåmos er godt voksne nå. Hun synes det er fint å se dem igjen i dag. 

Flere av de som Anne har hatt på barnekontroll har hun møtt igjen på sykehuset som sykepleiere. 

Artikklen fortsetter under bildet.

Anne Lund. Foto: Privat

Oslo

Helge kommer fra Nordberg i Oslo hvor han har vokst opp med foreldre og to søstre. Faren jobbet i forsvaret mens moren var psykolog. Oppveksten og ungdomstida ble preget av en aktiv ung herremann hvor mange forskjellige idretter ble prøvd ut.

Helge fikk distriktstjeneste da han kom til Røros. Det ble en fordel da datteren begynte på skolen og de ble værende på Røros.  

Etter at ekteparet hadde drevet prakis sammen i flere år følte de det var på tide å fordele seg litt. Dette førte Helge til Os kommune. Han spesialiserte seg etter hvert i  samfunnsmedisin og allmennmedisin. I 15 – 20 år har han vært gruppeveileder for turnusleger i Hedmarks regionen og har hatt en liten stilling på Nasjonaltsenter for distriktsmedisin i Tromsø. 

– Det har vært veldig berikende arbeide hvor man prøver å vitalisere fastlegerollen i distriktene, og beskrive dens mange gode kvaliteter og hvilke krav og kompetanse som kreves for å utøve et ordentlig distriktsmedisinsk stykke arbeid. Det har vært veldig givende, sier Helge. 

Artikklen fortsetter under bildet.

Helge Lund. Foto: Privat

Os

Helge stort sett vært ansatt i Os kommune de siste årene av sitt aktive yrkesliv. Han er den eneste i distriktet som har kompetanse på samfunnsmedisin og har etter han ble pensjonist, bidratt i forbindelse med pandemien og litt i forhold til planlegging av mottak av flyktningene fra Ukraina.

Helge var i mange år kommuneoverlege for Røros, Os og Holtålen. 

I årenes løp har Helge sittet i mange utvalg og komiteer. Han har jobbet mye med ulykkesforebygging i Os kommune, hvor det ble blant annet ble produsert et dataprogram, som den første i verden til å  automatisk registrerte ulykker. 

– Dette var spennende og banebrytende arbeide, forteller Helge.

Når Helge får spørsmålet om hva han kunne ha jobbet med om han ikke ble lege, kommer svaret raskt. 

– Jeg kunne nesten ha blitt hva som helst, bortsett fra frisør, men ønske om å hjelpe førte meg til legegjerningen.

Hytte

Familien har trivdes godt på Røros, og de er glade for at barna har hatt en trygg oppvekst med gode venner og en aktiv fritid.

Både Anne og Helge er friluftsinteresserte mennesker  hvor  jakt og fiske er i fokus sammen med familiens hunder. En runde golf er heller ikke å forakte og Helge stod i bresjen sammen med mange andre da Røros Golfpark ble bygget for 20 år siden. 

Når familien ikke møtes på Røros er Anne og Helges hytte i Drøbak et kjærkomment sted når de alle skal samles.

Utepedagogen på Storwartz (+)

av

Første januar i år tok Kjersti Hægstad over som driver av Storwartz leirskole. Opprinnelig kommer Kjersti  fra Trondheim, men flyttet til Røros i fjor med noen av sine barn, mann og hunder. Familien ønsket seg til fjellet  og naturen. I fjor høst fikk Kjersti tilbud om å ta over driften av Storwartz leirskole. Da falt alt på plass. 

Kjersti har god erfaring med å jobbe utendørs.  Arbeidslivet startet som raftingguide i Sjoa. Hun har drevet med klatring, og reist rundt i verden. 

– Jeg føler at arbeidslivet mitt har dreid seg om uteliv, instruere grupper og ta med grupper  på aktiviteter, opplevelser, undervisning eller lignende utendørs, sier Kjersti Hægstad, som også har mye erfaring med sikkerhet,  beredskap, førstehjelp og HMS.

Lærer

Kjersti trives godt med å jobbe med folk. Hun har lærerutdannelse, og har erfaring med å jobbe på leirskole fra da hun jobbet hos Soleggen leirskole i Lom. Hun synes det var helt fantastisk, så når muligheten på Storwartz bød seg så var valget lett. 

– Med både Røros, fjell og leirskole så kunne det liksom ikke bli noe mer da, sier Kjersti. Hun er godt i gang med den første vinteren som driver av leirskolen. Hun har fått erfare at det kan være ganske ufremkommelig på Storwartz i januar, med mye snø og mye  vind. 

– Jeg innså at jeg i hvert fall måtte få søkt om løyve til å få kjøre skuter opp hit for å komme frem de dagene veien ikke er åpen. Det er på plass nå, sier hun. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Storwartz leirskole. Foto: Tove Østby

Fullt

Den nye driveren så for seg en stor jobb med markedsføring, men fikk erfare at bookingene bare ramlet inn. Skolen er fylt opp til ut i mai, både helger og uker. 

Slik sett har det gått over all forventning. 

Det er en god stund siden deler av leirskolen har fått en oppdatering. Det har den nye driveren tatt tak i. Kjersti har blant annet investert i nye madrasser, dyner og puter. Målet hennes er å få leirskolen til å bli en fulltidsjobb. Hun tror det er liv laget for det. 

Grupper

Leirskolen har plass til 40 – 45 personer. Er det større grupper er det også løsbart, blant annet med at det blir  satt inn flere senger, og de to hyttene ved leirskolen tas i bruk. 

Leirskolen har en trivelig spisesal med mye historie både på og i veggene. Kjersti som er innflytter lærer også mye om gruvedriften, Røroshistorien og Johan Falkberget av leirskolelærere som hun har med seg, som har jobbet på leirskolen i mange år. 

– Når man kommer opp hit, føler man  at det er historisk sus her med gamle gruvebygninger rundt. Dette er jo ei gammel mannskapsbrakke. Det er et museum på en måte som brukes. Det er flott at man legger til rette for at gamle bygninger også kan brukes. Jeg tenker at det gjør det litt spesielt å være her. Man har koblingen til historien i bygningene her og rundt, sier Kjersti. 

Hun har innsett at å drive en leirskole er en døgnjobb. Hun er der fra tidlig morgen til sent om kvelden. Den første uken ble det så sene kvelder at hun overnattet der. 

Samarbeid

Leirskolen har samarbeid med Kennel Dølanvollen om hundekjøring. Det er veldig stas hos elevene. I løpet av leirskoleoppholdet er elevene blant annet en tur i Olavsgruva, på  isfisking og det blir godt tid til skilek og snøhulegraving. Nytt av året er tilbud om isbading på Klettjønna. En dag går de på ski til Røros, og har byvandring før de tar buss tilbake. Leirskolen har også mulighet til å tilby opplegg sammen med Rørosrein om den samiske historien. 

Barmark

Når det er barmark er leirskolen blant annet på overnattingstur til Mølmannsdalsgården. Og det er kanopadling. Turen i Olavsgruva er obligatorisk både på sommer og vinterstid. Kjersti tenker det er en viktig del av leirskolen. Det er litt fundamentet. Den historiske delen av gruvedrifta. Kjersti har et ønske om å en dag kunne kjøpe inn sykler, slik at det kan bli en del av tilbudet ved skolen. 

Spennende

Hægstad synes det er spennende å ha tatt over en hel leirskole. Men det føles veldig riktig. Hun er glad i å møte folk. Regnskap er ikke hennes sterke side så det har hun satt bort. Det var bakdelen med jobben. Hun har aldri drømt om å drive eget firma, men det ble det nå. Hun synes det er artig, og liker å lære nye ting. Man kan bestemme selv hvilken retning man ønsker å gå, og ønsker å fokusere på. 

Leier

Det er Statsbygg som eier bygningene på Storwartz. Kjersti leier leirskolen. Det er hennes firma Utepedagogen som drifter leirskolen. Kjersti håper at folk ser at dette er en fin plass å være, og at man får med mer av historien blant annet om Unescos verdensarvliste. 

– På denne leirskolen her kan man lære litt andre ting enn man gjør på andre leirskoler. I tillegg er det en veldig fin plass. Jeg har alltid hatt Røros i mitt hjerte. Det er veldig stas å få lov til å vise frem den fine delen av Røros til elever og lærere, sier Kjersti. Hun synes det er viktig å linke historien opp til i dag. Sammenligne livet i dag kontra hvordan det var på Storwartz for 2-300 år siden. Det fenger de fleste elevene, man kan ikke bare stå å fortelle om historien. Det å knytte referanser til resten av verden, tror hun også er en bevisstgjøring av hvordan vi har det i dag. Det er ønske om at elevene ikke har mobiltelefon mens de er på leirskolen. Det fungerer fint. Kanskje litt tøft den første kvelden. Men de bruker heller tiden på å snakke sammen eller bygge ei snøhule.

Storwartz kan man oppleve i alt slags vær. I vinter har det vært mye snø og vind.
Foto: Tove Østby

Fra restkitt til kulturpris (+)

av

For Per Sverre Dahl var det nesten medfødt å forme figurer. Det startet med modellkitt i barndommen. Familien så den enorme interessen, og det var mange bursdags- og julegaver som inneholdt det Per Sverre aller helst ville ha.

Det var mange som mente det var på høy tid, og vel så det, da Formannskapet i Røros kommune, 2. desember i fjor vedtok at årets kulturpris skulle tildeles Per Sverre Dahl.  Dahl mottar prisen for sitt arbeid som kunstner og som innehaver av atelieret i Mørkstugata, der han siden 1984 både har hatt sitt verksted, butikk og utstilling av sin kunst. 

Per Sverre har utviklet sin helt egen stil. Imponerende presise karikaturer kommer på løpende bånd. Alle figurene har to ting felles. Det er lett å se hvem de skal forestille, og det er lett å se at de er laget av Per Sverre. Hele tiden er det verden rundt ham som gir inspirasjon. Det er mange kjente Rørosinger, som er beæret med en liten skulptur.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det er mange som har Per Sverres små rørosinger på hylla. Foto: Tore Østby

I tiden rundt kulturprisutdelingen, var han svært opptatt av Donald Trump og  folkene rundt ham. Det kom jevnlige scener, som ble presentert på Facebook. Scenene avslørte at interessen for Trump ikke var basert på begeistring, snarere tvert i mot.

– Donald Trump er nok ikke så begeistret for meg heller. Jeg har aldri møtt ham, men jeg har gjort meg noen tanker om hvordan det ville gått, sier Per Sverre Dahl til Rørosnytts påskemagaqsin.

Tankene har selvsagt blitt til kunst, der kunstneren tydelig viser hvordan han tror et slikt møte ville utartet seg.

Inspirert av Falkberget

Per Sverre har hatt flere utstillinger både på Røros, andre steder i regionen vår og nasjonalt. Flere av utstillingene har vært inspirert av Johan Falkbergets diktning. Karakterer fra Falkbergets univers har stått Per Sverre nært, og han har hatt en helt egen evne til å formidle sjel og særpreg i disse figurene.

Det er også grunn til nevne utstillingen «Vaskarryss og berser» som fant sted på Rørosmuseet i 2017. Her satte han fokus på barnearbeid og det harde livet ved gruvene på Røros. Denne utstillingen ble i helhet kjøpt av en privatperson, som senere donerte den til Røros kommune.

Det startet med modellkitt, og det første møtet med leire, var med rester fra isolatorproduksjon.  Det var leire som ikke var av høy nok kvalitet til å lage isolatorer av, Per Sverre modellerte sine første figurer. Produksjonen av isolatorer foregikk i Kvennhuset, som ligger ved elva  i boligfeltet Mælan på Røros.

I 1984 rigget Per Sverre seg til i barndomshjemmet i Mørstugata, som ligger i forlengelsen av Bergmannsgata. Folk ble invitert inn, for å drikke kaffe og spise pjalt. Per Sverres keramikk tjente som pynt i kafeen. Per Sverre sier han var litt i tvil om keramikken var fin nok, men så viste det seg at de få klagene som kom ikke var på kunsten, men på pjalten. 

– Det er mange sterke meninger om pjalt, og det var noen damer som hadde innvendinger. Det er mer enn en måte å lage pjalt på, men for noen er det bare en rett måte. Hva som er den rette måten varierer, sier Per Sverre Dahl med et glimt i øyet.

Lossius og Aasen. Foto: Tore Østby

Veldig rart å bli pensjonist (+)

av

Geir Jostein Wagnild fra Singsås har i 42 år vært Statskogs mann på barikadene som eiendomskonsulent. Statskog forvalter enorme eiendommer i Trøndelag, og Wagnild satt med ansvaret blant annet for Statskogs eiendommer i Røros kommune. Geir Wagnhild sier det er en merkelig følelse å ikke lengre ha ansvaret. Han nyter likevel pensjonstilværelsen, og er takknemlig for tiden i Statskog.

Geir Waghild intervjuet av Tore Østby.

I stormen

Geir Wagnhild beskriver jobben i Statskog som et lykkelig eventyr. Det betyr ikke at det har vært fritt for strid. En årelang konflikt mellom hytteeiere i Langegga og Røros IL om bruk av en vei på statskogs grunn, gikk helt til lagmannsretten i 2018.

Rørosnytt fanget øyeblikket, da en stor stein ble lagt i veien for å sperre for biltrafikk. Foto: Tore Østby

Hytteeierne hadde bygslet hyttetomter på Statskogs eiendom, og veien langs egga er adkomstvei til hyttene. Vinterstid ble det anlagt skiløype langs egga. Noen av hytteeierne mente de hadde veirett hele året, og brøytet bort skiløypa. Statskog reagerte med å sperre veien fysisk med en stor sten. Nå ligger stenen som et slags monument over Wagnhilds virke i Statskog.

Lagmannsretten konkluderte til slutt med at ingen av de sju hytteeiendommene har rett til å brøyte vegene i Langegga, eller til å bruke vegene til motorisert ferdsel når bakken er snødekt. Nå er det skiløyper på Langegga igjen vinterstid.

Statskog og hytteeierne på befaring på Langegga i forbindelse med rettssaken om veirett. Foto: Tore Østby

Statskog har enorme eiendommer i Norge, og har 110 ansatte fordelt på 18 kontorer i fire regioner. Det er Sør-Norge, Midt-Norge, Nordland og Troms, og hovedkontoret ligger i Namsos. Statskog rår over 20% av fastlands-Norge. I Statskogs områder ligger 130 åpne buer og koier som står klare og til fri bruk. I tillegg har Statskog nærmere 90 utleiehytter.

+ I kamp mot kreft og pandemi

av

Portrett med kommuneoverlege Anne Lajla Westerfjell Kalstad

Som fersk kommuneoverlege, sto hun imot presset, og stoppet Vinterfestspill i Bergstaden 2020. Anne Lajla Westerfjell Kalstad har siden da stått i midten av kampen mot covid 19 på Røros. Før pandemien kom, hadde hun vunnet sin egen kamp mot kreft. Hun fikk beskjed om å at hun hadde brystkreft, like etter at hun startet i jobben som kommuneoverlege på Røros.

Anne Lajla Westerfjell Kalstad er født og oppvokst midt på Finnmarksvidda i Kautokeino. Hun vokste opp med to morsmål, nordsamisk og norsk. Hennes mor fant kjærligheten i Kautokeino, og flyttet dit fra Namsskogan. Selv fant hun kjærligheten hos Jon i Haltdalen, og bor nå på Røros sammen med sin mann og tre barn. På fritiden dreide oppveksten seg mye om langrenn. Hun var en lovende utøver, med 10 kilometer skøyting som favorittdistanse. Etter barne og ungdomsskolen ble det skigymnas i Nordreisa i Troms.

Anne Lajla Westerfjell Kalstad intervjuet av Tore Østby

Det ble mange konkurranser og mange gode resultater. Høydepunktet kom i VM-løypene i Granåsen.

Femteplass i Norgescup til tross: Anne Lajla Westerfjell Kalstad valgte en annen vei. Om hun la skiene på hylla, så kastet hun dem ikke. Hun er både samisk mester på ski og grønlandsk mester på ski. Nå blir det ofte skiturer med familie og barn.

Etter videregående ville Anne Lajla få seg en utdannelse. Levende opptatt av mennesker og samfunn sa veien seg litt selv. Det var ikke legestudier med en gang.

Anne Lajla Westerfjell Kalstad intervjuet av Tore Østby

Underveis i studiet, kom utferdstrangen over henne. Anne Lajla Westerfjell Kalstad la ut på ekspedisjon. I 2005, brakte historien henne til Grønland. Hun ledet det som var en minneekspedisjon i sporene etter en mann, som Fritjof Nansen ofret en setning på, i en av sine polarbøker. Anne Lajla hadde lest denne boka da hun studerte friluftsliv i Alta. I en setning var det tatt med at Fritjof Nasen hadde med seg to samer fra Finnmark, fordi de var veldig god til å takle kulde og var veldig gode til å gå på ski.

Hun lot seg fascinere av historien, og bestemte seg for å hedre de to samene, Samuel Balto og Ole Ravna, med en ekspedisjon. De to samene hadde fått lite oppmerksomhet, fordi de også krysset Grønland sammen med Fritjof Nansen i 1888. Det lyktes å gi de to litt blest, siden det ble oppslag i Aftenposten og innslag på grønlandsk TV. Ekspedisjonen fikk plass mellom andre og tredje året på medisinstudiet.

Som utdannet lege, fikk Anne Lajla sin første jobb i Kautokeino. Da hun senere fikk jobb på Røros, var valget enkelt. Etter fire måneder i sin nye jobb, kom kreftsjokket.

Anne Lajla Westerfjell Kalstad intervjuet av Tore Østby

Så sent som i dag kom meldingen om at en innbygger i Røros er i isolasjon etter positiv covid 19-test. Pandemien ser ikke ut til å slippe taket på en stund. Kommuneoverlegen har ansvaret for at alle utfordringer som kommer takles på en god måte. Det handler både om å ivareta den som har testet positivt, og å hindre smittespredning. Midt oppe i alt dette holder Anne Lajla Westerfjell Kalstad fast i sin ambisjon for livet.

Anne Lajla Westerfjell Kalstad intervjuet av Tore Østby

+ Går fra nåler til taster

av

Han har arbeidet som fysioterapeut og akupunktør på Røros i nesten 50 år. Nå legger han nålene på hyllen og kaster seg over tastaturet. En karriere er over, og i den nye karrieren skriver han alle kapitlene selv, mellom permer. Ragnar Kokkvoll ser frem til å dyrke livet som forfatter.

Ragnar Kokkvoll kom til Røros som fysioterapeut i august 1973 i lokalene Rørosbanken nettopp hadde flyttet ut av. Han kom da fra Molde, der han var ansatt ved sykehuset. Han kom med glede og engasjement, etter å ha vært med å vinne avstemningen om norsk medlemskap i EF, og blitt sluppet hjem fra førstegangstjenesten i Fredrikstad etter 14 dager.

Fysioterapi hadde han studert ved Sophies minde i Oslo. Den praktiske delen av utdannelsen fikk han hos Anne Amdam i Molde. Hun er en av 15 som er utnevnt til æresmedlem i norsk fysioterapeutforbund. Hun var sjefsfysioterapeut ved Molde Sykehus og formann i lokalforeningen Nordmøre og Romsdal Fysioterapeuters Forening i flere perioder.

På denne tiden var det lite fysiotearpeuter i Norge. En telefon til doktor Arthur Hertzberg overbeviste unge Kokkvoll om at det var behov for en privatpraktiserende fysioterapeut på Røros. De ledige banklokalene i Bergmannsgata 20 var et fint sted for fysioterapi. Røros Fysikalske Institutt er fortsatt å finne i de samme lokalene. Det er ikke så mange eksisterende bedrifter i Bergmannsgata, som er eldre.

Tre år etter at han fullførte fysioterapiutdanningen i Oslo hadde Ragnar Kokkvoll etablert seg med egen klinikk på Røros. Det tok ikke lang tid å få pasienter heller. Arthur Hertzberg hadde helt rett i at behovet var stort.

– Jeg husker godt hvem som var den første pasienten på Røros. Det var ei dame fra Brekken. Mer vil jeg ikke si om det. Pasientopplysninger er taushetsbelagt, men det ble mange pasienter. Det var legene som sendte pasientene til fysioterapi. En time hos fysioterapeut kostet 13,- kroner i starten. Det var også en rekke lidelser som ga full refusjon. Mye av dette har vår nåværende regjeringa fjernet støtten til, sier Ragnar Kokkvoll.

Kokkvoll mener dette er en ostehøvelstrategi, som sparer Staten for småpenger, og påfører folk med lidelser større kostnader i stedet. Det gjør at folk med dårlig økonomi ikke ser at de har råd til behandling. Dette kan kanskje føre til at folk lider unødvendig.

– Folk plages mer. En pasient som har hatt polio siden 1953 fortalte med nylig at hun for første gang måtte betale for behandlingen selv. Så fattig har Norge altså blitt, sier Kokkvoll.

Ragnar Kokkvoll solgte klinikken i Bergmannsgata til Dagfinn Moen og Eli Høsøien. Han dro da til Oslo for å utdanne seg i manuellterapi. Før han hadde fullført det løpet, kom han tilbake til Røros, som ansatt på Røros sykehus. Der var han i 22 år fra 1978 til 2000..

– Jeg tror alle som har jobbet på Røros sykehus, vil si at det er en veldig fin arbeidsplass. Det var en veldig fin arbeidsplass for meg, selv om vi ble nedlagt to ganger i året. Nedleggelsesspøkelset var en skikkelig nervepåkjenning, sier Ragnar Kokkvoll.

Den store kampen sto 26. mai 1988. Da var det 6000 som gikk i tog rundt sykehuset og rundt i Bergstaden. Det var stor oppslutning både fra Røros og nabokommunene. Det lyktes som kjent å hindre nedleggelse hver gang.

– Sykehuset var et utrygt sted, og derfor tenkte jeg at jeg måtte finne på noe i tillegg. Jeg så et program på TV, der en kinesisk akupunktør utførte en vellykket behandling. Han skulle senere bli min lærer under akupunkturutdannelsen i Kina. Det var en veldig krevende utdannelse som tok tre år. I utdanningsopplegget var to turer til kina. Det var veldig krevende, men spennende og interessant også sier Kokkvoll

Dermed ble Ragnar Kokkvoll også akupunktør. Dette ble hans virke i mange år.

— Jeg mener å ha hjulpet mange pasienter som akkupunktør. Når jeg oppsummerer min karriere, mener jeg nok at jeg var en bedre fysioterapaut enn akkupunktør sett med egne kritiske briller.

Akupunktur var ikke anerkjent nok som behandlingsform, så Kokkvoll fikk ikke drive med det på Røros sykehus. Han etablerte da kontor i søsterhjemmet i bakken nedenfor sykehuset. I samme lokale som psykolog Aasen og gynekolog Vormdal. Praksisen i det gamle søsterhjemmet var en suksess, og økte i omfang. Det var nøkkelen til igjen å få plass på sykehuset, denne gang som frittstående akupunktør uten driftsstøtte. Tre søknader om driftsstøtte ble avslått. Ragnar hadde klinikken på det gamle søsterhjemmet inntil 2006, derfra flyttet han til Rehabsenteret. 

— Jeg har ingen bitterhet mot kommunen, selv om jeg har vært fysioterapeut her i nesten 50 år og klart meg helt selv. Jeg har lagt dette bak meg for lengst. Nå ser jeg fremover, og jeg skal kose meg som forfatter og pensjonist, sier Ragnar Kokkvoll.

Ragnar Kokkvoll i boksamtale med Helene Uri.

Ragnar Kokkvoll har gitt ut to bøker om Sina og Betsy Ovedie. På flukt og Livet på prærien har fått god mottakelse.

– Det var noe underlig som skjedde med meg. Jeg har aldri tenkt at jeg skulle skrive noe, aldri. Formskrift var et mareritt for meg som venstrehendt. Da jeg ble venn med tastaturet ble alt forandret. Jeg startet et studie på Røroshistorien rundt 2008. og har et manus liggende. Det skal jeg hente fram. Det dreier seg om oppvåkningen i Røroshistoria, 1850 – 1920. Dette manuset er 70% ferdig. Jeg ble forstyrret i prosessen om de to damene, men nå henter jeg dette manuset fram igjen, sier Ragnar Kokkvoll.

+ Første is-sommer på Røros

av

I februar åpnet Ann Iren Evensen MIX Røros Stasjon. Ann Iren kommer fra Budal, men har bodd og jobbet i Trondheim i nesten 25 år. Nå bor hun på Røros, og hun fikk en meget tøff start for MIX-butikken sin. 

Stasjon

Da husleiekontrakten gikk ut, ble den tidligere MIXen Ann Iren jobbet hos i Trondheim, stengt. To dager etter stengingen fikk hun telefon fra MIX, om at det var mulighet på Røros, på stasjonen, som de trodde hadde kjempepotensiale. 

– Jeg tente på ideen med en gang. Jeg har bestandig har lyst til å eie og drive noe selv. Jeg har trivdes så godt i MIX, og når Røros ble nevnt, sa det bare YES! Røros er en så fin plass. Jeg trives så godt her. Det er enorm til potensiale i forhold til lokale råvarer, og du kan gjøre mye selv. Det åpnet MIX for at du kan også. Du må ikke bare følge standard. Du kan gjøre litt lokalt, sier Ann Iren Evensen. 

Avlyst

MIX Røros stasjon åpnet i nyoppussede lokaler til årets Rørosmartna. Ann Iren og hennes ansatte fikk en kjempestart med mange fornøyde martnasgjester. Etter martnan hadde de begynt å lande etter oppstart. Rutinene var på plass, og de tenkte fremover. 5. – 8. mars var Ann Iren i Oslo på MIX-treff. Hun kommer kjempemotivert tilbake til Røros. Først gledet hun seg til Vinterfestspill i Bergstaden. Så ble arrangementet avlyst på grunn av coronasituasjonen. 

– Jeg tenkte jaja, får gjør det beste ut av det. Men så ble egentlig påsken også avlyst, sier hun.

Permitteringer  

Det verste for Ann Irene var at hun allerede etter en måneds drift måtte begynne å tenke på å permittere ansatte, og vite at de ble arbeidsledig. Det var tungt for henne. Hun fikk full forståelse fra de ansatte. En fattig trøst var at man ikke var for seg selv om dette. Det var sånn for «alle». I tillegg tenkte hun på smitte. Så kom tankene om hvordan dette skulle gå. Hva hvis noen ble smittet når de var innom MIX Røros Stasjon, eller at Ann Iren på en måte tok smitten med seg. Ann Iren valgte å ha åpent under hele coronakrisen, med reduserte åpningstider. Hun jobbet så og si bare selv. 

– Det har vært fryktelig tungt. Alt var usikkert. Det var en heftig start å få med seg når det ble sånn. Men stå på, og få det til å gå det skal jeg, sier Ann Iren.

Hun fokuserer på det positive. MIX Røros Stasjon har allerede fått en del faste kunder, som kommer innom, snakker og bryr seg oppriktig om hvordan det går. Under koronakrisen var omsetningen lav, men prosentvis ble det solgt mye is og milkshake. 

– Jeg må skryte av de lokale som var her og støttet opp. De har vært enestående. Jeg har nesten ikke opplevd at det har vært noe tull i forhold til smittevern. Folk har vært flinke og tatt hensyn, sier Ann Iren.

Hun er klar for sin første is-sommer på Røros. At det oppfordres til Norgesferie tror hun er positivt for Røros. Hun tenker mye på overnattingsbedriftene oppå her, og håper virkelig at det blir bra for dem, og at det kommer en del tilreisende. Hun har også tro på at camping blir populært i sommer. 

Is-sommer

MIX Røros Stasjon markerte seg tidlig som en isplass med milkshake, softis og kuleis. 

– Det er ikke alltid hvor mange grader det er ute som spiller inn. Det er litt med det at du er en destinasjon, at du er kjent for god is. Jeg håper det blir sånn, at når folk skal til Røros så må de på Stasjon å kjøpe seg milkshake eller is. Det tror jeg vi har god mulighet til, med utvalget vi har, sier Ann Iren. 

I ishjørnet har hun mye strø til softis og tilbehør, og mange varianter av milkshake. Det er bare fantasien som stopper. Man kan mikse og trikse som man vil. Milkshaken skal ikke være en tyntflytende sak, den skal være god og tykk med mye smak, krem og glasur, den skal se god ut og smake godt. Ann Iren synes det er ekstra artig at hun har litt RørosIs fra Galåvolden Gård. Tjukkmjølksis med blåbær er blitt veldig populær som milkshake. I tillegg har hun stort utvalg av kuleis, smoothie og frappe. 

– Det artigste jeg gjør, er å ordne milkshake og gi den fra meg. Det samme gjelder for barn. Å gi fra meg isen som er pyntet, å se det ansiktet! Det er så verdt det, sier Ann Iren.

Hun har jobbet i MIX i snart 25 år, og trives veldig godt med å treffe kunder og kolleger. Man har hele tiden mulighet til å utvikle seg, følge tiden og tilpasse der man er. Hun kjenner mange innen MIX-miljøet som har vært med like lenge som henne, og det kommer til nye. Et fantastisk miljø. 

25 år 

Ann Iren synes det blir noe ekstra når man eier MIX-butikken selv. Kolleger og opplæring av ansatte, og det å få til et team, er en drivkraft. 

Gjennom de 25 årene som Ann Iren har jobbet hos MIX har det vært stor utvikling. Da hun startet var MIX den store godteributikken. Det var store godteriøyer med kjærlighet på pinne, tyggegummi og «lekegodteri». Etterhvert kom dagligvaren og tok over mye av godterisalget. Tidligere var MIX også stor på DVD og videoutleie. MIX begynte å satse mer på mat, is og drikke. Kvaliteten på det de solgte ble hevet, og ofte er det sitteplasser inne i butikken. Nå er det hamburger som kjeden satser på. Ann Iren er glad for at hun på menyen har reinsdyrburgeren fra Stensaas reinsdyrslakteri. 

Tipping

Tipping er en varegruppe som er på tur ned. Folk tipper på nettet. Ann Iren tror ikke at folk er klar over at når de gjør det, mister kommisjonærene omsetning. Blad og bøker er en varegruppe som bare har rast. MIX har måttet finne på andre ting, ta grep for å klare å leve videre. 

Ann Iren var 20 år gammel da hun begynte å jobbe i MIX. Hun begynte gjennom Manpower som hadde ledig stilling i Trondheim. Blant annet har hun jobbet i åtte år hos MIX Byhaven. 

– Det var en heftig start for en budaling å komme til byen med nattåpent kiosk og fullt liv på byen. Jeg har bestandig trivdes med det. Klart, litt negativt kan det være innimellom, men det er dette jeg trives med. Det er bestandig noe positivt å ta med seg, og hverdagen går fort, sier hun. 

Ann Iren er glad for måten hun er blitt tatt imot på, på Røros. Den støtten hun fikk under coronakrisen betyr mye for henne.

MIX Røros Stasjon. Foto: Tove Østby