Leserinnlegg av Hanne Hauge, Hilde Danielsen, Marianne Moseng Breigutu og Christian Elgaaen
Slaget om framtidas jernbane i Norge står nå. Regjeringa har oversendt til Stortinget et forslag om at Norge skal innlemme EUs fjerde jernbanepakke i norsk lov. Saken er ute på høring i disse dager. På Stortinget går både Ap, Sp, SV, Rødt og MDG inn for at Norge for første gang skal bruke den avtalefesta reservasjonsretten i EØS-avtalen, og si nei til EU. Så viktig er saken.
Hvorfor er denne saken viktig:
Fordi framtidas jernbane i Norge må bestemmes av Stortinget, ikke av EU
Fordi vedtak av EUs fjerde jernbanepakke betyr at det blir obligatorisk – for all framtid – med anbudsutsettelse av persontrafikken på jernbane. Andre land som har prøvd seg på eksperimentet med å privatisere jernbanen har måttet snu og staten har tatt over. Den muligheten vil ikke vi ha fordi her vil demokratiet bli underlagt direktivet.
Fordi sikkerheten på jernbanen kan bli svekket. Norsk jernbane er i dag av de sikreste i Europa. Med EUs lovgivning flyttes de avgjørende beslutningene om sikkerhet til Lille i Frankrike, og det blir ikke sikkerhetskrav som er utformet ut fra norske forhold som skal gjelde.
Fordi avgivelse av suverenitet slik Regjeringa legger opp til – ved simpelt flertall – strir både mot Grunnloven og mot det avtaleverket EØS-avtalen er bygget på.
Lokalpolitikerne i Norge ble i mai 2020 spurt av Folkevalgtbarometeret på bestilling fra Norsk Jernbaneforbund. Nesten 70 % mener kollektivtrafikken skal drives av det offentlige. 60 % mener at vi får en dårligere jernbane ved konkurranseutsetting. 70% mener staten bør ha ansvaret for å drive jernbanen. Regjeringa bør lytte til disse klare meningene.
Konkurranseutsetting av jernbanen er drevet fram som et ideologisk prosjekt av Høyre og FrP. Det er en dårlig idé. I Sverige og Storbritannia måtte staten ta tilbake jernbanedriften da de private selskapene ikke klarte å levere folk det togtilbudet som trengtes.
SV ønsker å beholde kontrollen med framtidas jernbane i Norge. Derfor må Stortinget si nei til EUs fjerde jernbanepakke.
Han har ikke holdt på så lenge enda, men Ludvig Øren Moslet (8 år) har blitt veldig glad i å skate. Hen er ikke alene om det, og det er mange unger som ønsker seg en skatepark på Røros.
Ludvig er en handlingens mann, med kunnskap om hvor makta sitter. I stede for å ønske seg en skatepark i det stille, har han tatt pennen fatt og skrevet brev til ordføreren.
Brevet er vakkert illustrert, og for å forenkle saksbehandlingen, har ordføreren fått en lite spørreskjema, med det mest vesentlige spørsmålet og to svaralternativer.
Kan vi få en skatepark? ja eller nei.
Brevet ble lagt i en konvolutt, og skulle sendes i posten. Da Ludvig tilfeldigvis fikk øye på ordfører Isak V. Busch, ble planen øyeblikkelig justert. Ludvig løp fram til ordføreren og overleverte brevet personlig. Nå venter han på svar.
Rørosnytt møtte den unge skateren ved skaterampene i skolegården på Røros skole.
https://vimeo.com/454815811
Ludvig Øren Moslet intervjuet av Tore Østby.Ludvigs brev til ordføreren.
Ordfører i Røros, Isak Busch; er valgt inn i styret i Trøndelag Arbeiderparti. Styret er valgt for et halvt år, fordi årsmøtet ble utsatt på grunn av Covid 19. Opprivende personstrid og Me too satte rammen for årsmøtet, og flere av de som tok ordet på møtet, snakket om en tillitskrise. Isak Busch sier hovedfokus nå må bli å etablere ny tillit, både innad i partiet og blant velgerne.
At en mann kan dø på korset, så blir vi alle tilgitt for alle våre synder, er en behagelig tanke. Det blir religion av slikt. Jeg skal ikke gå i dybden på likheter og ulikheter mellom Jesus og Trond Giske. Dette innlegget er heller ikke en kritikk av kristendommen, men et forsøk på å smette inn litt medmenneskelighet i en opprivende debatt, og kanskje ta oss av et farlig blindspor.
Metoo satte fingeren på noe selvfølgelig, men likevel kulturellt undertrykt. Måten vi levde på ble avslørt som feil, og ødeleggende for mange. Metoo ble forklart ved bruk av eksempler, og gjeninnføring av gapestokk var en del av bevegelsens natur.
Den rasjonelle måten å reagere på, når det påpekes en gjennomgående feil i vårt levesett er å endre dette levesettet. Det kan gjøres ved bevisstgjøring og tiltak i lovverket. Den primitive måten å reagere på, er å finne noen få enkeltpersoner å henge det på, og flokke seg i mobber. I alle mobbesituasjoner er det ikke grense for hvor from mobberne er og og heler ingen grense for hvor fæle de som mobbes er. Alt er lov, og grusomhetene som begås på toppen tiljubles av mobben.
Den primitive måten å reagere på, er dårlig egnet til å bygge en bedre kultur, og den baner vei for en ny ukultur. Dermed kan vi ende opp med to ukulturer i tospann, og verden kan bli mye verre. Seksuell trakassering hører inn under en gruppe handlinger, som handler om å trykke noen ned. Samlebegrepet er Maktmisbruk. Den primitive måten å reagere på, legger til rette for mer maktmisbruk.
Trøndelag Arbeiderparti endte i en umulig situasjon i helga, og landet slik jeg ser det, på beina. I mange innlegg snakket mange av fylkespolitikerne om veien videre og bygging av en ny kultur. Media refererte i hovedsak de få ytringene som handlet om oppgjøret rundt det som har skjedd. Det er litt synd, fordi det kanskje setter standarden for dekningen av flere slik prosesser, som vil komme.
Trøndelag Arbeiderparti valgt å sette inn nye koster for å står for byggingen av den nye kulturen. De var opptatt av å unngå slagsider, og manglende tillit. Dette er greie politiske resonnement. Det blir spennende å se hvordan dette går videre.
Jeg registrerer at Nea Radio måtte slette saker fra årsmøtet, på grunn av kommentarene som kom. Jeg skal ikke legge meg bort i Nea Radios redaksjonelle vurderinger, men registrerer med begeistring at redaksjonen med det tar tydelig avstand fra mobbing.
Til slutt vil jeg komme med et lite hjertesukk. Jeg har sett overskrifter som «Endelig kom Metoo til Trøndelag». Jeg er ikke uenig i at det var på tide, men strengt tatt kom det vel ganske tidlig hit. Det er ikke slik at andre landsdeler, partier og organisasjoner har tatt sine oppgjør i egne rekker, og at alt er på stell der. Det skal mere til enn å velge seg en Jesus fra Trøndelag, og si at han soner for oss.
Ytringsfriheten er en herlig frihet som vi gjerne tar for gitt i Norge. Det at vi kan ytre oss fritt igjennom ord, musikk, klær, kunst, politiske valg osv er noe vi skal heine om å passe på. Dette er en viktig verdi for at demokratiet vårt skal bestå også inn i fremtiden. Samtidig som at vi har ytringsfrihet har vi alle også et ytringsansvar. Dette betyr at vi alle har ansvar for hva vi sier og at vi kan stå for det vi sier.
De siste dagene har vi sett eksempler på hvor ille det kan gå om vi ikke tar vårt ytringsansvar på alvor. I Bergen og Oslo har det i de siste dagene vært alvorlige sammenstøt mellom Politi, SIAN og motdemonstranter. For de som enda ikke har fått med seg hva SIAN er og hva de står for, så er det en høyreekstrem gruppering som har som mål og stoppe innvandringen av muslimer til Europa og Norge. SIAN er forkortelse for Stopp islamiseringen av Norge.
Heldigvis er det ikke mange i Norge som er medlemmer av SIAN og deler deres tankegods. Samtidig så må ikke vi som samfunn overse slike grupperinger og tro at de ikke vil vokse. Vi som samfunn må stå sammen og vise at vi står opp mot slike synspunkter som de viser samtidig som politiet må fortsette og følge nøye med på hva SIAN foretar seg. Vi har sett to eksempler de siste 10 årene hvor ille det kan gå om høyreekstreme blir oversett. Jeg skal ikke rippe opp i disse hendelsen, men jeg tror alle vet hva jeg sikter til.
At det er ulike meninger om innvandring til Norge er bare naturlig og bra i et åpent demokratisk samfunn. Og alle skal ha rett til å ytre seg om temaet uansett hvilken side man står på i spørsmålet. Hvis man nekter noen å ytre seg om temaet knebler man ytringsfriheten og demokratiet har blitt svekket. Det er når disse standpunktene fører til nærmest borgerkrig lignende tilstander at dette blir skummelt.
Ytringsfriheten har derimot noen begrensninger og er ikke absolutt. Den begrenses ved fremsettelse av trusler, æreskrenkelser, Privatlivkrenkelser, Trakassering, grovt pornografiske, diskriminering, og hatefulle utsagn. I Oslo foran stortinget brente SIAN koranen og spyttet på koranen. Det er handlinger som dermed ikke kommer inn under ytringsfriheten og kan være straffbart. Det er her hvor ytringsansvaret kommer inn i bildet.
Dessverre får SIAN det de er ute etter under slike demonstrasjoner. Nemlig å provosere, bråk og pressedekning. Mitt råd til alle som kommer forbi en SIAN markering er å snu ryggen til de og være helt stille. Det er kun på denne måten de vil mislykkes på sine forsøk på provokasjon og bråk. Ellers er jeg redd vi går en blodig fremtid i møte med hyppigere og mer alvorlige sammenstøt som i verste fall kan ta livet av folk.
Etter tidenes mest turbulente valgprosess, og etter et dramatisk valg, har Trøndelag Arbeiderparti valgt nytt styre, der Ingvild Kjerkol fra Stjørdal er ny leder. Marit Bjerkås fra Rennebu var valgkomiteens forslag. Ordfører i Røros, Isak Busch, er nytt styremedlem. Oppdraget fra årsmøtet er ikke mindre enn å gjenreise fylkespartiet, og snu en ukultur til en vinnerkultur. Det nye styret skal sitte i seks måneder til ordinært årsmøte 2021.
Isak Busch har i prosessen kommet i søkelyset, fordi han aldri trakk sin støtte til Trond Giske. Etter det har Trond Giske trukket seg fra politikken. Forhåndsfavoritt til å bli ny leder da Trond Giske ble vraket var Ingvild Kjerkol. Hun ble vraket av valgkomiteen etter at det kom varsel om at hun angivelig skal tilhøre den fryktkulturen det nå tas et oppgjør med.
Ingvild Kjerkol åpnet valgdebatten med å ta kraftig avstand fra håndteringen av varselet som skal ha kommet mot henne. Hun sa fra talerstolen at reglene for håndtering av varsel er brutt på det groveste. Hun fikk støtte fra Arbeiderpartilag i Nord-Trøndelag som fremmet Kjerkhol som motkandidat, og krevde skriftlig valg.
Ivar Østby fikk i dag sitt og Røros AUF sitt forslag om å fastslå at alle har rett til egen bolig når de fyller 18 år vedtatt på årsmøtet for Trøndelag Arbeiderparti.
Røros AUF har hatt dette på det politiske programmet helt siden styremøtet i januar. Forslaget fra Ivar Østby, fremmet av Røros AUF og Trøndelag AUF om å lovfeste retten til en bolig ble vedtatt og er nå offisiell politikk i fylkespartiet.
Innledningen tatt i betraktning ble det et relativt rolig landsmøte, uten skarpe motsetninger. Mest uenighet var det om personvalget, som ble preget av striden om fylkespartiets kultur.
For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at Ivar Østby er sønnen til Rørosnytt sin redaktør Tore Østby og journalist Tove Østby.
Kronikk av Rådsmedlem Henrik Olsen (NSR) – Prinsipper for Sametingets museumspolitikk
Vi er mange i Sápmi som venter spent på at våre kulturhistoriske gjenstander skal komme tilbake fra hovedstaden. Dette er nemlig målet med prosjektet Bååstede – tilbakeføring av samisk kulturarv fra Norsk Folkemuseum og kulturhistorisk museum i Oslo til de samiske museene. På spørsmål om når dette skal skje, er svaret dessverre at det handler om økonomi, og at vi derfor ikke vet når det kan skje. Det er ubehagelig å måtte svare sånn. Både de samiske museene og deres publikum fortjener bedre. Det er ubehagelig fordi vi ikke får se vår egen kulturarv som har vært borte i flere generasjoner, og det er ubehagelig fordi vi samtidig ser at det bevilges midler til norske museer og andre virksomheter, mens det samiske samfunnet ikke får ta del av denne generøsiteten. Oppfølgingsspørsmålet – til meg selv og andre – er derfor om vår kulturarv oppleves som noe som er til besvær.
Tittelen i kronikken referer til artikkelen Selvbestemmelse til besvær, i fagtidsskriftet Museumsnytt (nr. 2-2019) som viser til at de samiske museene har blitt hengende økonomisk etter de norske museene, og at både Kulturdepartementet og fylkeskommuner ikke har fulgt opp sitt ansvar for at det samiske folk skal kunne forvalte egen kulturarv.
Jeg er stolt over våre samiske museer som er viktige institusjoner ikke bare i Sápmi, men også i inn- og utland. De gjør en god jobb på tross av de økonomisk dårlige vilkårene. Jeg er imponert over den rollen de tar som samfunnsutviklere, der de deltar aktivt i samfunnsdebatten. De har et vell av aktiviteter som går utenfor det vi kaller tradisjonell museumsvirksomhet som omfatter arbeid med gjenstander og utstillinger. Dette samfunnsrolleperspektivet er noe av det jeg ønsker å utfordre museene enda mer på, og som danner utgangspunkt for saken Prinsipper for Sametingets museumspoltikk som skal behandles av Sametingets plenum nå i august. Prinsippdokumentet skisserer en rekke utfordringer og målsetninger for de samiske museenes faglige utvikling.
Andre temaer som tas opp i prinsippdokumentet er økt fokus på digitalisering og digital formidling, mer formidlingssamarbeid med det samiske kunst- og kulturfeltet, og viktigheten av god språklig kompetanse og språkteknologisk infrastruktur. De samiske museene har allerede god kompetanse innen samiske kulturminner og immateriell kulturarv, av mange også kjent som árbediehtu og tradisjonell kunnskap. Dette er også et felt som bør utvikles.
Vi ser at kunstsamlingene ved de samiske museene vokser i omfang. Det jobbes med å bygge Samisk kunstmuseum i Karasjok, og når bygget er ferdig vil det gi faglig tilfredsstillende forhold for arbeid med kunstsamlingen. Det vil også lette samarbeidet med nasjonale og internasjonale kunstinstitusjoner. Kunstmuseet vil være en ressurs for de andre samiske museenes arbeid med samisk kunst, og i den forbindelse må vi se nærmere på en hensiktsmessig organisering av et slikt kunstsamarbeid.
Det er ikke bare det samiske samfunnets ansvar å dokumentere og formidle samisk kunst og kultur. Også norske institusjoner har et slikt ansvar som en del av sin samfunnsrolle og samfunnsoppdrag. For at nasjonale og regionale institusjoner skal utføre dette ansvaret på en god måte er det ønskelig med samisk representasjon i styrene.
Etter mange års planlegging er det sørsamiske museet Saemien Sijte i Snåsa nå under bygging, og skal stå ferdig mot slutten av 2021. Denne utviklingen vil bety mye for det sørsamiske området og regionen generelt. Men fremdeles er det et stort etterslep i behovet for egnede bygg i Sápmi, derfor håper vi at bygget for det samiske nasjonalteatret Beaivváš realiseres snart.
I 2021 skal en ny stortingsmelding om museer legges fram. Her må fylkeskommunenes økonomiske ansvar overfor de samiske museene bli tydeligere. Om meldingen foreslår opprettelsen av en museumslov, må loven sikre det samiske samfunnets rett til å forvalte egen kulturarv på egne premisser og med tilstrekkelige rammevilkår. Sametingets politikk på museumsfeltet er tuftet på prinsippet om at samer har rett til å eie og forvalte egen kulturarv som en del av urfolksretten. Sametinget i Norge jobber også i et allsamisk perspektiv, med felles utfordringer og mål for samisk kulturarv i samarbeid med sametingene i Sverige og Finland.
I arbeidet med å utvikle de samiske museene faglig og organisatorisk ser jeg også fram til et godt samarbeid med de samiske museene, Samisk museumslag, Kulturrådet, fylkeskommuner og Kulturdepartementet.
Samarbeidet som ligger i Bååstede-prosessen kan bli et foregangseksempel for lignende saker utenfor Sápmi. Per i dag befinner vi oss i en kartleggingsfase der vi jobber med å få oversikt over hvilke samiske kulturhistoriske gjenstander som befinner seg i utlandet. Vi er særlig opptatt av seremonielle gjenstander som trommer, og vil arbeide for at disse blir tilbakeført. Bååstede er begynnelsen på en prosess der vi på sikt kan forvalte og formidle vår egen kulturhistorie på våre egne premisser.
Høringsuttalelse/leserinnlegg fra bønder i Brekken og Glåmos skolekrets.
Vi viser til kommunedirektørens anbefaling om nedleggelse av Brekken Oppvekst- og lokalsenter og Glåmos Skole. Vi ønsker å belyse vårt syn i denne saken.
Vi er alle aktive bønder Brekken og Glåmos skolekrets. Totalt er vi 27 som produserer mjølk og 13 kjøttprodusenter. Røros Kommune hadde i 2018 totalt 36 mjølkebønder. Antallet her har i alle fall ikke steget …
Vi er fryktelig bekymret for hvordan matproduksjonen vil utvikle seg om grenda-skolene blir lagt ned. Flere av oss har et generasjonsskifte i nær fremtid. Hvem ønsker å ta over gården, når det ikke finnes noen skole i nærheten. Er det ønskelig at barna skal dra hjemmefra opptil 90 minutter før skola starter? Og hva med barnehage??? I dag er det et foreldrepar som jobber på Røros, de resterende har arbeid i Brekken. Skal de først kjøre opptil 8 mil, tur retur i bil både morgen og kveld? Er det da meningsfullt å ta over gårdsdrifta??? Det er ikke mulighet å få til en god hverdag. I dag har begge skolekretsene stor aktivitet gjennom hele året. Hvis ungene må bruke så mye tid og energi, bare på reising til og fra skola hver dag, har de aller færreste ork til fritidsaktiviteter på kveldstid.
Det er merkelig at kommunen som har anstrengt økonomi, ikke tar innover seg risikoen for at skatteinntekter kan forsvinne fra innbyggerne i bygdene.
Vi viser til et innlegg i Arbeidets Rett datert, 05.05.2019:
Her snakker rådmannen, nå kommunedirektør om landbruksplanen fra 2019-2029, skulle vedtas av kommunestyret våren 2020.
Her vises det til at, sitat: -Den bærende volumproduksjonen er blitt sårbar, som følge av små fagmiljøer, redusert aktivitet og liten investeringsgrad. Dette har medført vansker med rekruttering og nyutvikling. For at også fjellområdene skal bidra til å oppnå målet om økt matproduksjon, må dagens utviklingstrend i landbruksnæringa snus», skriver rådmannen i saksutredningen. Hun sier videre: –I arbeidet med planen må det derfor settes fokus på synliggjøring av ressursene og mulighetene, samt igangsetting av tiltak rettet mot aktive produsenter og potensielle nye produsenter. I tillegg må det være fokus på bruk av de lokale ressursene som næringa rår over, som grunnlag for landbruksutviklingen.
Brekken oppvekst og lokalsenter
Foto: Tore Østby
I saksutredningen pekes det på at Røros har en liten andel økologisk dyrkamark.
–Nærheten til Rørosmeieriet kan være en mulighet til å satse på økologisk mjølkeproduksjon. Dette kan være et potensielt grunnlag og bidrag til målet om at Trøndelag fortsatt skal være den ledende regionen på økologisk produksjon» skriver rådmannen.
Det ligger et potensial i økt verdiskaping innenfor kvalitetsmat og reiseliv i fjellregionen.
-Uten lokale matprodusenter vil det ikke være mulig å produsere kvalitetsmat. Det er derfor naturlig å ha fokus på den lokale matproduksjonen slik at dette kan gi større grunnlag for økning av produkter innenfor kvalitetsmat og reiseliv, heter det i saksutredningen
Det vises også til Røros Kommune sin næringsplan for 2017-2029 der det er et eget kapittel om lokalmathovedstaden. Det står at Røros Kommune skal stimulere til økt matproduksjon og økt lokal foredling av råvarer fra regionen.
Målet i næringsplanen er at matproduksjonen skal økes med 10 prosent i planperioden.
Dette er fine og fornuftige målsetninger, men det er jo stikk imotden anbefalingen som nå kommer fra kommunedirektøren som kommer et år senere!
Om en nedleggelse blir utfallet, kan det sammenlignes med: «En person som går ut en kald høstdag, men har ikke giddet å finne fram stillongsen. Etter en stund blir det kaldt. Da velger han å pisse i buksa i stedet for å forsøke å finne fram stillongsen.»
SKAL VI HJELPE TIL MED MATPRODUKSJONEN, MÅ VI HA SKOLE OG DA MÅ KOMMUNEN I SAMARBEID MED INNBYGGERNE LEGGE TIL RETTE FOR BOSETTING!!!!!! De må være løsningsorienterte og behjelpelige
Vi har dessverre mange eksempler på at dette ikke blir gjort.
HVA KAN KOMMUNEN GJØRE FOR Å STIMULERE TIL TILFLYTTING?
DEN VIKTIGSTE JOBBEN KOMMUNEN GJØR ER Å BEHOLDE SKOLA. DET MÅ LEGGES TIL RETTE FOR TILFLYTNING TIL BREKKEN OG GLÅMOS. BEGGE BYGDENE TRENGER BARNEFAMILIER OG DA ER DET VIKTIG AT DET LEGGES TIL RETTE FOR TILFLYTTING.
Arealplanen er ennå ikke ferdig, det er visstnok en del tomter inntegnet på denne i Brekken. Disse må kommunen reklamere for. Det må legges til rette for interesserte, som ønsker å etablere seg. I dag har vi mange hus med eldre folk i sentrum. Hva om vi sammen kan bygge leiligheter som kan huse både yngre og eldre. Det vil også frigjøre hus, fra de som ønsker en enklere hverdag.
På Glåmos er tomteprisene så høye at det er vanskelig å selge dem. Hva om kommunen setter ned prisen. Kommunen tjener mer på at noen tross alt etablerer seg, enn at de ligger der ubebygd.
Vi har hørt at flere velger å etablere seg i Os kommune, fordi det er enklere å komme inn på boligmarkedet der. Røros har alt å vinne på å legge til rette for unge voksne. Kommunen må være en pådriver, behjelpelig og positiv!
En nedleggelse av grendaskolene vil gi store konsekvenser både for landbruket og resten bygdasamfunnet. Det vil bety den stille død for bygdene. Vi anbefaler på det sterkeste at skole- og barnehagetilbudet opprettholdes.
Da pandemien slo til i vår, var det mye som ble satt på vent. Det skjedde også med det som skulle vært vårens lønnsoppgjør. Da forhandlingene kom i gang igjen, var det tydelig at partene, som er Frontfaget, Fellesforbundet og Parat på den ene siden, og Norsk Industri på den andre, står et stykke fra hverandre. Nå kan det gå mot storstreik, og Flokk, Røros Metall og Røros Produkter er blant bedriftene som tas ut i streik.
De frivillige forhandlingene brøt sammen 4. august, og Riksmeglingsmannen kom inn i bildet. I helgen var det klart at det heller ikke ble noen løsning partene kunne enes om under den frivillige meklingen. I dag starter tvungen megling, som skal vare i fire dager. 103 medarbeidere ved Flokk, 12 ved Røros Metall og 11 ved Røros Produkter er på varslingslisten over plassfratredelse fra arbeidstidens begynnelse fredag 21. august.
Totalt i landet er det 27.000 industriarbeidere som er varslet tatt ut i streik.
