Leserinnlegg av Sveinung Stensland
Rusreformen kunne blitt vår tids største sosiale reform. I stedet velger et flertall hos Arbeiderpartiet å stemme den ned. Et knippe av deres ordførere er på sin side mest opptatt av å spre usannheter dra debatten ned i søla.
Fengsel og bøter er ikke behandling, det hjelper ikke. Norsk narkotikapolitikk har ikke hjulpet de som trenger den mest, det er noe vi som samfunn har erkjent, og vi er ikke alene om det. Hovedlinjen i regjeringens rusreform, som Arbeiderpartiet med et lite flertall stemte ned på sitt landsmøte, handlet om å gå fra straff til hjelp, fjerne stigmatiseringen og en lavere terskel for å følge opp de som har en rusutfordring
I et leserinnlegg i flere av landets aviser signert av en rekke AP-ordførere, påstås det at rusreformen er å liberalisere narkotika for alle. Det er både et vrengebilde og et merkverdig feilspor. Man skaper et feilaktig bilde av at narkotika skal bli lovlig. Derimot er det reaksjonen og selve synet på de som har en rusutfordring vi ønsker å endre. Det som er like merkverdig er hvordan AP-ordførerne på samme måte stempler et ganske solid mindretall fra eget landsmøte som ønsket en endring i norsk ruspolitikk. De sloss sammen med oss for en mer verdig ruspolitikk. Det er åpenbart fortsatt brann i rosenes leir.
Bekymring for barn og unge er forståelig, alle ønsker å skåne dem for narkotika. Men bevisbyrden for at straff fungerer – også for unge, ligger på reformmotstandernes side. Gjennom møteplikten i den kommunale enheten signaliserte forslaget til rusreform at det fortsatt er forbudt å bruke narkotika – men sørger for at helsetjenesten kommer i kontakt med dem det gjelder, og få gi råd og tilbud om hjelp. Det ville komme reaksjoner dersom man ikke møter. Samtidig ville justissektoren frigjort ressurser til å avdekke den kriminalitet vi faktisk vil til livs: innførsel og salg av narkotika.
Vi vet at en trussel om straff hindrer tillitsfull dialog. Ungdom på fest lar være å anmelde overgrepssituasjoner, eller lar være å kontakte ambulanse ved risikosituasjoner på grunn av frykt for straff. Slik kan det ikke være. Unge kan motiveres til endring uten tvang eller trusler om straff. Ingen ønsker å være rusavhengig. Det vil være lettere for mange unge å søke hjelp når de ikke trenger å frykte straff, bøter eller et ødelagt rulleblad. Det vi vet om rusproblemer er at de ofte kommer som følge av noe annet. Det kan være psykiske lidelser, traumer, fattigdom eller mangel på utdanning og jobb. Kanskje bare dårlig selvbilde eller rotløshet. Listen er lang, men i prinsipp straffes mange dobbelt. Straff stigmatiserer, og den stigmatiseringen har fått pågå lenge nok. Det har vært vårt hovedargument i kampen for en ny retning i norsk narkotikapolitikk.
Avsenderne skriver at Arbeiderpartiet ønsker en rusreform som virker for de som er blitt avhengige, men hindrer flere unge å starte en ruskarriere. Det må bli lettere å komme seg ut av rus, og være vanskelige å komme inn i rus. Det ønsker vi også, men svaret er ikke å hive prinsippet om likhet for loven på båten. Man kan ikke si at noen er rusavhengige nok til å ikke straffes, mens andre skal. Det er bare enda en avsporing fra det som var hovedargumentet med rusreformen: å møte mennesker – med hjelp og ikke straff
Sveinung Stensland, helsepolitisk talsperson for Høyre
