Nyheter

Betalt innhold

I årevis har Norge hatt et strengt regulert spillmarked, dominert av Norsk Tipping og Norsk Rikstoto. Overskuddet har gått til kultur, idrett og frivillighet – og har vært en viktig inntektskilde for lokalsamfunn over hele landet. Nå har imidlertid debatten om en mulig lisensmodell for pengespill fått fornyet kraft inn mot stortingsvalget i 2025.

Spørsmålet er om en lisensordning, der utenlandske spillselskaper kan søke om å tilby sine tjenester lovlig i Norge, vil styrke eller svekke samfunnsnytten. For små lokalsamfunn som Røros kan konsekvensene bli merkbare.

Hva er en lisensmodell?

En lisensmodell innebærer at flere aktører enn Norsk Tipping kan operere lovlig, men under statlig tilsyn og med krav om ansvarlig spill. Flere europeiske land har allerede gått denne veien, blant annet Danmark og Sverige, der myndighetene innførte lisenser for å trekke inn skatteinntekter og regulere markedet bedre.

I Norge har motstanden vært sterk. Argumentet er at dagens enerettsmodell sikrer at overskuddet går til gode formål, og at færre blir utsatt for aggressiv markedsføring. Tilhengerne av lisens peker derimot på at en stor andel nordmenn allerede spiller hos utenlandske aktører, og at staten derfor taper både inntekter og muligheten til å beskytte spillerne på en effektiv måte.

En bred analyse av disse argumentene finnes i en gjennomgang av lisensdebatten, hvor både politiske posisjoner og erfaringer fra andre land blir diskutert.

Partienes posisjoner

Diskusjonen er også i ferd med å bli en reell valgkampsak. Flere partier på høyresiden har åpnet for en lisensmodell, med henvisning til større forbrukerbeskyttelse og bedre regulering. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har tradisjonelt stått fast på dagens modell, men presset øker i takt med at stadig flere nordmenn bruker ulisensierte nettspill.

Ifølge en nylig måling publisert i Nettavisen er styrkeforholdet mellom partiene stadig i endring, og spillpolitikken kan vise seg å bli en joker i valgkampen.

Konsekvenser for lokalsamfunn

For Røros og lignende lokalsamfunn er spørsmålet høyst relevant. Idrettslag, kulturfestivaler og frivillige organisasjoner mottar betydelige summer gjennom grasrotandelen fra Norsk Tipping. Dersom en lisensmodell reduserer overskuddet, kan det gi mindre støtte til lokale tiltak.

Et idrettslag i Røros kan for eksempel få flere hundre tusen kroner årlig i grasrotmidler – penger som bidrar til drift av lag, turneringer og anlegg. En svekkelse av denne ordningen vil umiddelbart merkes.

Motargumentet er at en lisensmodell også kan skape nye inntektsstrømmer. Dersom utenlandske aktører betaler skatt og lisensavgift i Norge, kan disse midlene øremerkes til samme formål. Spørsmålet blir dermed ikke bare hvor mye penger som kommer inn, men hvordan staten velger å fordele dem.

Et blikk til utlandet

Danmark innførte lisensordning i 2012. Erfaringene derfra viser at staten har fått bedre kontroll over markedet og økte skatteinntekter, men samtidig har enkelte organisasjoner klaget på at støtten til idrett og kultur ikke har vokst i samme takt.

I Sverige, hvor lisensordningen ble innført i 2019, har det vært lignende diskusjoner. Spillavhengighet har ikke nødvendigvis gått ned, og mange aktører har blitt bøtelagt for brudd på regelverket. Tilhengerne av dagens norske system peker på disse eksemplene som advarsler.

Kan lisens endre balansen?

Det er ingen tvil om at spillpolitikken nå står foran et veivalg. Dersom lisensmodellen innføres, kan vi se en omfordeling av midlene som i dag går til frivilligheten. For lokalsamfunn som Røros vil dette kunne bety færre midler til idrett, kultur og dugnadsarbeid – men kanskje også nye muligheter dersom staten legger til rette for en rettferdig fordeling.

Valget i 2025 vil derfor ikke bare handle om de store linjene i rikspolitikken. Det kan også avgjøre hvordan små samfunn opprettholder viktige møteplasser og fritidstilbud.