Kronikk av konstituert statsforvalter Øystein Johannessen, fylkesberedskapssjef Dag Otto Skar og landbruk og reindriftsdirektør Audhild Slapgård:
Det går en rød tråd gjennom Berlinmurens fall 9. november 1989 til Russlands invasjon av Ukraina 24. Februar 2022. Vi har gått fra dyp fred til omfattende satsing på forsvar og beredskap, gitt dagens krevende geopolitiske bakteppe. Beredskap har gått fra å være en marginal aktivitet til å bli noe som griper inn i de fleste sektorer. Energi. Transport. Digital sikkerhet. Helse. Og ikke minst: mat.
Beredskap har lenge vært noe vi snakket om i lukkede rom i Forsvaret, i direktorater og i spesialiserte fagmiljøer. Slik er det ikke lenger.
Etter Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen sine rapporter i 2023, og oppfølgingen gjennom langtidsplaner, meldinger og strategier, er beredskap et bredt samfunnsanliggende. Det angår ikke bare staten, det angår oss alle.
Det er ikke tilfeldig. I en mer urolig verden er det nettopp samfunnets grunnleggende funksjoner som blir sårbare, og dermed avgjørende å beskytte.
Matsikkerhet er nasjonal sikkerhet
Matsikkerhet har for alvor kommet på dagsordenen. Det er ikke lenger bare et spørsmål om landbrukspolitikk, men om nasjonal beredskap.
I Trøndelag, ett av landets viktigste matfylker, blir dette særlig tydelig. Evnen til å produsere, foredle og distribuere mat under press er en del av vår samlede forsvarsevne. Regjeringens mål er at vi innen 2029 skal lagre 82 500 tonn matkorn. Rundt halvparten av dette vil bli lagret i Trøndelag. Dette mener vi er naturlig siden 23% av all matproduksjon i landet kommer fra fylket vårt. Samtidig viser en rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) at vi fortsatt har betydelige mangler innen forsyningssikkerhet. Lagerkapasitet, logistikk, avhengighet av import og sårbarhet i verdikjeder er områder der det gjenstår mye arbeid.
Det betyr at vi ikke bare må produsere mer, vi må også tenke smartere om hvordan maten faktisk når fram når det virkelig gjelder.
Totalforsvaret starter på gården
Når vi snakker om totalforsvar, handler det ofte om samspill mellom statlige og militære aktører. En viktig del av dette bildet ligger på hver enkelt gård. Bondens egenberedskap er en undervurdert ressurs. Evnen til å opprettholde drift, håndtere avbrudd i forsyninger, sikre dyrevelferd og bidra til lokal mattilgang i kriser er avgjørende. Det handler om alt fra tilgang på innsatsfaktorer til energiforsyning, vann og transport. Det handler om tilgang på lokalkunnskap, redskap og mannskap når krisen oppstår.
Totalforsvaret starter ikke bare i kommandolinjer og strategidokumenter. Det handler om å kunne produsere mat egen befolking. Beredskap skapes i det vi gjør i hverdagen, ikke i kriser.
Samarbeid over grensen
Hvordan styrker vi så beredskapen i praksis? Ett svar ligger i samarbeid. Ikke bare mellom sektorer, men også på tvers av landegrenser. Gjennom prosjektet «Resiliens på tvers» samarbeider aktører i Trøndelag og Jämtland om å styrke matsikkerhet og beredskap gjennom sirkulære verdikjeder, der produkter og materialer gjenbrukes og avfall blir til råvarer. Prosjektet er en del av Interreg Sverige-Norge og kobler forskning, næringsliv og offentlig sektor. Vi har et ambisiøst mål om å gjøre regionen mer motstandsdyktig i møte med kriser. Dette er ikke bare et prosjekt. Det er et eksempel på hvordan totalforsvaret kan bygges nedenfra, gjennom konkrete samarbeid og felles løsninger. For eksempel har Statsforvalteren i Trøndelag, landshøvdingene i Jämtland og Västerbotten samt Tillsyns- och tillståndsmyndigheten i Vasaregionen sammen med militære samarbeidspartnerne nylig hatt møter for å videreutvikle det sivil-militære samarbeidet i Midt-Skandinavia. Matsikkerhet- og forsyning er et meget sentralt element i dette samarbeidet.
Finland i førersetet
Innenfor matsikkerhet er det naturlig å se til og lære av Finland. Finland har bygget opp sivile beredskapslagre gjennom flere tiår, og landet har et avansert system med avtaler mellom myndigheter og næringsliv som sikrer forsyninger og etterfylling av beredskapslagrene for kritiske varer. Et land som aldri tok beredskapen ned. Vi trenger en gjennomgang av regelverk og offentlige innkjøpsavtaler som gjør at vi kan bruke mer lokal produsert mat. Dette vil gjøre at flere ser sammenhengen mellom lokalt landbruk og maten på egen tallerken, og ikke er så avhengig av lange forsyningskjeder. For matfylket Trøndelag med så stor produksjon fra blå og grønne sektor er dette et stort første skritt. Selv om vi ikke er selvforsynt med mat i Norge, bør helsemyndighetene, som i Finland, forberede kostholdsråd der vi utnytter mer av den innenlandske matproduksjonen. Det er et politisk mål at selvforsyningsgraden skal økes og farten på utnytting av tilgjengelige areal bør intensiveres. enn før. Vi har bedre analyser. Vi har tydeligere politiske føringer. Beredskap bygges ikke i dokumenter, den bygges i praksis i kommuner, i bedrifter, i samarbeid mellom mennesker, og ikke minst i landbruket.
Hvis vi mener alvor med totalforsvaret, må vi også ta inn over oss dette: Matsikkerhet, lokal produksjon og bondens egenberedskap er ikke sidekapitler. Det er en del av hovedhistorien.
Bonden er kritisk for utvikling av god matsikkerhet, men det er også et lagspill. Vi trenger en robust verdikjede. Der transport, tilgang på tilstrekkelig for til dyra, tilgang på nødvendige reservedeler samt kritiske ressurser som eksempelvis elforsyning og drivstoff for at hele systemet skal fungere til beste for en motstandsdyktig befolkning som tenker beredskap og alltid vil trenge mat på bordet.
Krigen kan ikke vinnes med våpen alene! Det er robustheten i lokalsamfunnene som er den viktigste faktoren for å gjøre et land forberedt på krig, og dette må skapes i fredstid. Derfor må alle planlegge for at våre grunnleggende behov for varme, mat og omsorg blir en viktig del av beredskapen for kriser i både fred og krig.
