Podcast

Håper det kommer minst 100 biler

av

Førstkommende helg arrangerer Røros Amcarklubb sitt tradisjonelle arrangement “Late Summer Meet”. Dette er 12. gangen klubben har arrangementet som starter på fredagkveld. Først blir det Cars & Coffee, deretter blir det Drive in kino på parkeringen til Røros Dør og Vindu. Der vises filmen “Wild Hogs” med blant andre John Travolta. 

Hør intervju med leder i Røros Amcarklubb om helgas Late Summer Meet. 

Man må ikke kjøre amerikaner for å få se filmen. Man kan komme med hva som helst. Man kan komme med en campingstol og bare sette seg dersom man ønsker det. Men ta med pledd for det kan bli kaldt om kveldene på Røros. 

– Alle er velkommen. Håper mange ungdommer kommer også. Det kjører mange UTVer på Røros, og de er også hjertelig velkommen, sier leder for Røros Amcarklubb, Gunn Irene Smistad. 

På lørdag blir det utstilling i Bergmannsgata. Utstillingen avsluttes med premieutdeling og cruisingrunde i Røros sentrum. På kvelden blir det sosialt samvær og middag på Eldresenteret.

Besøk

Klubben har faste besøkende som kommer fra Mysenområdet. De kjører Mustang. Amcar Lillestrøm kommer med en del biler. De er en venneklubb av Røros Amcarklubb. De to klubbene var på felles klubbtur til Mosjøen i juni i forbindelse med Nord-Norge-Treffet. 

Gunn Irene Smistad håper det kommer minst 100 biler til årets Late Summer Meet. Det er veldig væravhengig og hun skjønner at folk som skal kjøre langt, at de kanskje ser an værmeldingen litt før de dukker opp, men været kan snu fort. Arrangøren håper på fint vær. 

– Kom gjerne langveisfra, men jeg håper veldig gjerne at de som er i nærområdet også kommer, for det er veldig mange fine biler i Røros og omegn som vi ikke ser så ofte. Det er en fin anledning til å ha ut bilen i helga, sier Gunn Irene Smistad. 

Det varierer hvor mange biler som kommer. I fjor var det meldt dårlig vær, da kom det noen å 60 biler, men det har også vært over 160 biler på late Summer Meet på Røros.

Klubben

Røros Amcarklubb er en litt gammel klubb, men hadde en pause frem til 2005. I dag har klubben ca 85 medlemmer. De har et lite klubblokale i Stamphusveien. Det er ikke kjempemange aktive medlemmer, men de er en fast gjeng som drar på cruisinger og litt turer. Klubben vil gjerne ha flere aktive. De har biler av alle slag. Det er ikke mest Chevrolet eller Ford. Og det er alle årsklasser. 

Klubben har medlemmer fra Verdal i nord. Det er også noen medlemmer sørover som Alvdal og Tynset. Klubbmedlemmene møtes ofte på Tolga på onsdagene på YX stasjonen. Der møtes både biler og motorsykler. 

Frivillige

For å få Late Summer Meet i havn må det frivillig arbeid til. Det er 12 – 14 personer på vaktlistene. Det er greit å ha et slikt arrangement på Røros med tanke på vakthold. Gatene er åpne for alle. Oppgavene til de frivillige blir blant annet kiosk og innsjekk. Det er mest arbeid med arrangementet på forhånd. 

Biler

Gunn Irene Smistad eier en 1971-modell Ford Mustang hardtop. Hennes far kjøpte bilen i 1982, den har dermed vært i familien lenge. Bilen ble lakkert i fjor og er blank og fin. Hun arvet den etter sin far. Nå får hun følge den videre i familien. 

– Den har vært en trofast bil i mange år. Har hatt den som både sommer- og vinterbil, helårsbil før i tiden da jeg var ung. Da var det piggdekk og greier på den, sier Smistad. 

Det er nesten 300 hester i bilen. Og den har manuell girboks. 

Det har vært biler i hele livet til Gunn Irene, så lenge hun kan huske. 

– Jeg har arvet det tror jeg. Det må være i genene mine. Miljøet er veldig trivelig. Det er mange greie folk. Og så har du bilene som er fine. Det er ikke kjedelige såpestykker som jeg kaller mye av bilene nå, de har liksom ingen fasong. Det er mye pent, mye krom, blankt, fin lyd ikke minst. Det er jo halve opplevelsen å bare høre den V8er lyden, sier Smistad. 

Hennes far hadde en liten pause fra amerikanske biler mens han hadde små barn. Da Gunn Irene var 9 år gammel, kjøpte faren den første amerikaneren igjen. Det var en Mustang 1967-modell. Bilen finnes fortsatt i familien. 

– Da var jeg solgt. Da var det amerikaner for meg, sier Gunn Irene Smistad. 

Hun begynte å reparere bil selv, og ble bilmekaniker. Det ble aldri så hun jobbet som det, men utdannelsen har hun. 

Håper noen kjøper fra hjertet

av

Etter 22 år i Regnbuegården la Bjørg Sigrunn Glesnes i vinter gården ut for salg. Den historiske gården i Ole Guldals gate har foreløpig ikke fått nye eiere. Bjørg Sigrunn Glesnes flyttet til Røros i 2004. Det var tilfeldigheter som gjorde at hun flyttet til gården som etterhvert skulle få navnet Regnbuegården. 

Hør intervju med Bjørg Sigrunn Glesnes.

Det var Bjørg Sigrunn som ga gården navnet Regnbuegården. Hun drev Regnbue Aromaterapi og følte at Regnbuegården var et fint navn, som hun fikk godkjent hos Røros kommune. 

Dans

Det var dansen som førte Bjørg Sigrunn til Røros. Rørosmartnan gjorde at hun var på Røros et par år. Hun er også glad i å gå på ski. Det ene året i martnan gikk hun noen skiturer i fjellet her, og trivdes med de snille fjellene. 

Bjørg Sigrunn bodde på Jeløya. Hun har også bodd 27 år i Enebakk. Hun solgte huset sitt og flyttet til en leilighet etter en bilulykke. Der bodde hun i sju år. 

– Jeg ville et annet sted. Jeg visste jeg skulle et annet sted. Og så ville jeg ha en hytte på Røros, sier Bjørg Sigrunn Glesnes. 

Hun fikk tips om en gård hun kunne by på. Det var boplikt på gården. Da måtte hun flytte til Røros. 

– Da så jeg på husene her og forelsket meg tvert, sier Glesnes. 

Det ble budrunder, og en halv million over prisantydning fikk hun gården. Hun lurte på hvor lenge hun skulle klare å ha gården. Men hun hadde leid rom i martnan og tenkte at hun fikk leie ut rom hun også. Det begynte hun med i hovedhuset. Hun leide ut rom med herregårdsfrokost. 

Fjøset så hun på som en livsoppgave å få restaurert. Hun satte i gang med søknader. Hun har også gjort mye på fjøset selv. Det måtte hun fordi det ble mye dyrere enn hva hun hadde tenkt. Hun måtte trå til. Bjørg Sigrunn har gravd grøfter. Hun har hvelvet steiner ned i møkkjelleren, trillet dem ut igjen og kjørt dem bort med henger. Det har vært mye arbeid. 

Fjøset var helt falleferdig. Det var skjevt og det hadde bølgeblikk tak. Og det rant inn vann. Hun søkte Uthusprosjektet om støtte, som hun fikk. I brevet fra kommunen sto det at det sannsynligvis hadde vært torvtak. Det ville hun også ha, og søkte om å få torvtak. Hun fikk nytt torvtak gjennom Uthusprosjektet. Da fjøset var ferdig restaurert var det blitt et sted der hun kunne ha overnattingsgjester.

– Det er det fineste fjøset på Røros sier jeg, sier Glesnes. 

I fjøset er også Røros minste brudesuitte med stjernehimmel både utvendig og innvendig.  Der går folk inn hver sin dør og møtes i sengen. 

– Det synes gjestene mine er veldig stas. Dette har de ikke opplevd så mye før. Det er sjelden, sier Bjørg Sigrunn. 

I Regnbuegården er det et sjarmerende hovedhus der det blant annet er en koselig stue med peis. Bjørg Sigrunn trives godt med å bo der og ha bodd der. Regnbuegården er fra ca 1750. Tømmerkassen er flyttet dit. 

Bakgården. Foto: Tove Østby

Da Bjørg Sigrunn kom til gården var det mye fuktighet og vann i bakgården. To steder gikk takrennene rett ut i bakgården. Når det var mye regnvær, fløt det vann i hele bakgården. Hun gravde ned takrennene under bakken og la dem i rør. Hun har spadd opp og gjort det som hun måtte gjøre for å få en plen. 

Energien

Det var energien i gården som gjorde at Bjørg Sigrunn Glesnes forelsket seg i gården. 

– Jeg sto utenfor og bare så på huset, fordi jeg ble vist det. Og tenkte hva er det med dette huset? Og jeg sto utenfor og kjente den gode energien. Det var nesten så jeg ble dratt fra gaten og inn i gården her, sier Glesnes. 

Nå er det gått 22 år og tid for andre ting. Da hun bestemte seg for å selge gården var det tøft, men alt til sin tid. 

– Jeg blir eldre. Må trappe ned jobbingen. Jeg vil bli kvitt gjelden. Og jeg vil bare ha meg selv å tenke på. Rusle i naturen som jeg er så glad i. Padler fortsatt kajakk, vil fortsette med det. Jeg vil fortsette å gå i Femundsmarka. Jeg vil ikke ha ansvar, sier Bjørg Sigrunn Glesnes. 

Regnbuegården. Foto: Tove Østby

I helgen skal hun igjen ha visning på Regnbuegården. Nå er Bjørg Sigrunn spent på om det er noen som får den samme opplevelsen som hun hadde første gangen hun så gården.

– Å jeg skulle ønske det kom noen som kjente den gode energien her, og kjøpte fra hjertet slik som jeg har gjort. Da vil de trives her, sier Glesnes. 

Historien

Skomaker Jensen Krogen som var født i 1750 eide gården tilbake i tid. Hyttearbeider Adam Krog overtok huset etter faren, og det gikk videre til sønnen Jens Adamsen Krog, som var skomaker. Jens ble født i 1806. Han var gift med Elen Katrine Nilsdatter som var født i 1812. Deres datter Marit Jensdatter som ble født i 1842 arvet gården. Hun var gift med banevokter Bersvend Svendsen. 

Den neste eieren av gården var pedellen Gea Gullikstad. Hun bodde der med sine to barn. I 1969 gikk huset over til datteren Inger. I 1973 ble huset solgt til Carl Huswalcker i Oslo. 

Før hadde gården setra Kolbentvollen i Erlia og tre hager i Østerhagan. De ble etter hvert frasolgt. Gårdsdriften ble lagt ned i 1947. 

Historisk kilde: Rørosboka bind 4.

Bjørg Sigrunn Glesnes har bodd i Regnbuegården siden 2004. Foto: Tove Østby

Luksus å være innom sminkebua

av

En av skuespillerne i Elden som er innom sminkebua hver kveld er Linnea P. Røisgård. Hun spiller Ellen også i årets Elden. Hun synes det er skikkelig stas å bli sminket. 

Rørosnytt møtte Linnea P. Røisgård i sminkebua før generalprøven.

– Jeg er ikke god på å flette hår og slikt, så det er godt å få noen som er gode på det til å gjøre det for meg. Så det er luksus. Ikke vant til det, sier Linnea P. Røisgård. 

Dette er en luksus som hun har kveld mens Elden spilles. Hun kommer inn i sminkebua klokken 19 og blir stelt og dullet med. Sminkøren gjør hårflettingen før Linnea sminker seg selv før hun kommer tilbake til sminkebua og får det godkjent av sminkørene. 

Under forestillingen skal håret hennes være flettet halvt opp, resten skal henge løst. Det blir flettet ganske stramt slik at hun ikke får masse hår i munnen når hun synger. Hun har også sløyfe i håret, en midtsommer sveis. 

Til forestillingen tar Linnea P. Røisgård på litt maskara,  litt rush og litt på leppene så er hun klar for scenen. Da er hun Ellen. 

– Det skal være så naturlig som over hodet mulig. Og at vi synes på scenen, sier Linnea P. Røisgård. 

Ellen

Hun synes det er kjempestas å spille Ellen i Elden. 

– Det er en utfordring også da, men det er veldig gøy å spille svensk. Så da har jeg fått god hjelp i år, særlig med motspiller som er svensk. Så man får prøve å være så autentisk som over hodet mulig. Det er veldig gøy og veldig fine sanger. Det er for det meste sang, men starter jo stykket sammen og går gjennom ganske mange følelser på en gang. Så det er en fin utfordring å få leke med, sier Linnea P. Røisgård. 

Hun var med i Elden første gang i fjor og spilte Ellen da også så rollen satt litt i ryggmargen til årets Elden. Det er litt justeringer. Det var leseprøve i slutten av mai. Linnea P. Røisgård begynte noen uker før leseprøven og så over at det satt det hun hadde øvd på. 

Sminkørene i sminkebua gjør skuespillerne klare for Elden-scenen. Margit Wintervold, Vivian Dahl og Linn-Kristin Bukkvoll. Foto: Tove Østby

Støttehunder gir kos, trøst og glede

av

I sommer har Elden innført Emotional Support Dog for aktørene i Elden. Det er støttehunder som er på Spelplassen for kos, trøst og glede. Hundene er både voksne og hvalper av rasen Silky terrier, som også er allergivennlig. 

Hør intervju med initiativtaker, Linn-Kristin Bukkvoll.

– De fleste tåler dem. Og de er i små størrelser, type maks fem kilo. Det er heller ingen som på en måte er redd dem, sier initiativtaker Linn-Kristin Bukkvoll. 

Det er stor interesse for hundene og mange som ønsker å snakke og kose med dem. 

– Vi må innimellom si at nå må de få en pause. Det er såpass populært. Men når noen har kommet fra en øving, en scene ett eller annet og er lei seg, det har gått galt, eller at man får panikkanfall, angstanfall ett eller annet så har vi fått satt dem ned og i stedet for at vi bruker det kvarteret, 20 minuttene på å puste og telle til 10, angstgrep ikke sant, og holde rundt dem og slikt så har vi heller her har du en hvalp eller en hund. Så har det liksom ordnet seg. Vi har på en måte aldri hatt så lite å gjøre i forhold til det å trøste og jobbe med anfall, sier Bukkvoll. 

Magisk

Hun tror det nesten er litt magisk å få hunden på fanget. Den forventer ingenting av personen. Hundene dømmer ikke. De er bare glade for å få litt kos, og de er alltid lykkelige. De har ingen bekymringer selv. 

Linn-Kristin Bukkvoll har  med sine egne hunder. Det er en voksen hund på ni år og to hvalper på 12 uker. Det er hundene Ninja, Råa og Petra som er med. Hundene har vært på Spelplassen i øvings- og spillperioden til Elden. 

– Det har vært suksess. Det var flere som var litt skeptiske og litt redde for om folk ville klage på det, man vet jo aldri. Men så langt har vi ikke hørt en eneste klage på det. Det har gått bra. Det har ikke vært noe uhell eller noen som har stukket av. Ingenting. Så dette blir nok gjentatt, sier Linn-Kristin Bukkvoll. 

Ideen om Emotional Support Dog kom av at hun fikk dårlig samvittighet av at hundene hennes sto hjemme mens hun var på Spelplassen. Og at hun hadde valper. 

– Jeg tenkte at jeg tar dem med hit en dag og så ble det mer, mer og mer. Så fant vi ut at dette fungerer jo, så da innførte vi bare at da er de på jobb rett og slett. Hvalpene blir jo sosialisert så det synger etter. De er ikke redde for lyder, smell, pang, ingenting, sier Linn-Kristin Bukkvoll. 

Mini-Elden på hovedscenen

av

Barneaktørene i Elden setter opp sin egen versjon av Elden-forestillingen, «Mini-Elden». Det er frivillig å være med på Mini-Elden, men alle barna i Elden inviteres til å delta. Det spilles to forestillinger. Overskuddet går til et veldedig formål som barna bestemmer. I år som i fjor vises Mini-Elden på hovedscenen på Spelplassen. 

Hør intervju med Tanja Hellan Gården som jobber med barna under Elden.

Tanja Hellan Gården har regien på Mini-Elden i år. Under hoved-Elden hjelper hun til med barna og koordinerer dem inn og ut fra scenen. Hennes lidenskap er å jobbe med barn og ungdom. Til daglig er hun dansepedagog på Step By Step Dansestudio i Trondheim. Hun er også freelancer som koreograf og jobber da også mye med barn og ungdom. 

Tanja Hellan Gården er generelt veldig glad i barn. 

– Jeg er veldig glad i å jobbe med barn som egentlig ikke tørr, men så likevel på et tidspunkt så klarer vi å jobbe frem den selvsikkerheten og de faktisk bare står der og gønner på. Det er det som på en måte er skikkelig iveren til meg, sier Tanja Hellan Gården.

Mini-Elden

Årets Mini-Elden er satt til 28. og 29. juli klokken 14.00 begge dagene. Det er en forestilling hver dag. 

– To forestillinger totalt. Det er nok det for hovedfokuset skal tross alt være på hoved-Elden, sier Hellan Gården. 

Mini-Elden er en oppsetning der barna får lov til å spille de store rollene. Forestillingen blir tilrettelagt ut ifra årets regissør, slik at barna kan få lov til å gjøre det på samme måte som de ser at de store skuespillerne gjør på kvelden. Mini-Elden er en minioppsetning av hele forestillingen. 

Dette er det tredje året Tanja Hellan Gården har regien på Mini-Elden. Dette er en oppgave som hun synes er kjempeartig å ha. Engasjerte barn spør henne om hvilke roller de skal ha og når øvingene begynner. 

– Det er veldig artig for du ser at det betyr så mye. Så det å få lov til å ha denne jobben her for meg også betyr veldig mye når jeg ser at det betyr så mye for barna, sier Tanja Hellan Gården.

Det er ca 25 barn som spiller i årets Mini-Elden. Det var de yngste som var veldig på først. Mens noen tøffere gutter som begynner å bli ungdommer ikke helt ønsket å være med, men som har blitt bitt av basillen etter hvert og hoppet inn. 

– Det er en god gjeng med barn og ungdommer der, sier Tanja Hellan Gården.

Den yngste er fire år gammel. Småsøsken får også være med i Mini-Elden. De ser på sine storesøsken i Elden, så da får småsøsken som ikke er gammel nok til å være med på hoved-Elden være med på Mini-Elden. 

Rekruttering

Mini-Elden er en god rekruttering til Elden. 

– Det er derfor det er så viktig. Det er så viktig at Mini-Elden er til slik at de virkelig får kjenne på hva de en dag kanskje også kan være med å gjøre på stor-Elden. Det er barna som på en måte er rekrutteringen for stor-Elden, med tanke på at alt er basert på frivilligheten. Så ja, det er absolutt rekruttering, sier Hellan Gården.

Mini-Elden blir også i år vist på hovedscenen på Spelplassen. Det er skikkelig gøy for barna. I år er de også så heldige at de får med seg noen fra hovedbandet til å spille musikken. 

Når Mini-Elden vises på hovedscenen er det ønske om mye publikum i amfiet. 

– Vi trenger masse publikum i amfiet. Det er åpent for alle. Absolutt alle kan komme å se. Det er betaling for de voksne og gratis for barn. Det som er så fint med inntektene som er her, er at det går til et veldedig formål som barna bestemmer. Publikum trengs, sier Tanja Hellan Gården.

Øvinger

Før Mini-Elden må det øves. Øvingene startet 24. juli. Det er tre øvelsesdager med en fridag midt inni. På øvelsesdagene skal forestillingen lages. Barna og ungdommene har fått et manus, men det manuset leker de seg mye med når det kommer til øvingene. De unge skuespillerne har mange kreative ideer. Manuset blir grunnpakken og så bygger de det sammen. 

– Øvelsene er artige, mye arbeid, men det er der resultatet blir til. Tre dager og så forestilling, sier Tanja Hellan Gåren.

Under øvingene til Mini-Elden kan det dukke opp ideer som kan brukes i hoved-Elden. 

– Barna er kreative. Det er så mye artig, og det er så mye spennende. Skulle ønske at vi kunne hatt lenger enn en time, for vi har maks en time. Men hvis vi hadde mer tid på å ha forestillingen med pause og alt, skal jeg love deg at det hadde vært mye gøy. For de har så mange ideer. Så det føles vondt, men jeg må bremse dem faktisk. Men jeg er sikker på at han Tomas Glans kan hente masse fra barna, sier Tanja Hellan Gården.

Flettemestere og sminkører i sminkebua

av

Før skuespillerne går ut på Elden-scenen er de innom sminkebua. Linn-Kristin Bukkvoll er hår og sminkeansvarlig under årets Elden. Hun planlegger og bestiller alt som sminkørene trenger til årets produksjon. Hun har møter med scenograf i forhold til hvordan det kunstneriske teamet ønsker at alle skal se ut. 

Hør intervju med hår og sminkeansvarlig Linn-Kristin Bukkvoll.

– Vi må komme med litt forslag og sånn selv. Og så er det jo min jobb å skaffe flere som er med å ordne. Og så har jeg nå bare generelt ansvaret for at alle ser ut som de skal, og alle gjør det de skal, sier Linn-Kristin Bukkvoll. 

Aktørene kan komme med ønsker selv, men det er hovedsakelig scenograf og kostymeansvarlig, Åshild Mjelde Nordås, i det kunstneriske teamet som er Linn-Kristin Bukkvoll sin sjef. Beskjedene fra det kunstneriske teamet med blant annet regissøren kommer via Åshild Mjelde Nordås til Linn-Kristin. 

– Det er vår oppgave å ordne visjonen deres da, men de er åpen for innspill. Det blir ofte til slutt en greie sammen med den aktøren at vi blir enig om hva som fungerer og ikke, sier Bukkvoll. 

Sminkebua

Sminkørene holder til i sminkebua på Spelplassen. Der er det varmt, sminkebua blir ofte også en oppholdsplass dersom det er dårlig vær eller kaldt. Det er også dit folk kommer dersom de har skadet seg eller dersom det er noen i publikum som blir dårlig. 

Sminkingen starter klokken 19 før kveldens forestilling. Da kommer en jevn strøm av skuespillere innom. Sminketidene er fordelt på de som har faste tider, og innimellom kommer de som skal flettes. Linn-Kristin Bukkvoll er ikke alene i sminkebua. 

– Absolutt ikke! Jeg har med meg et kjempeteam med nye og gode gamle veteraner, sier Linn-Kristin Bukkvoll. 

I år er det fjerde året hun er hår og sminkeansvarlig. Hun synes det er kjempegøy å ha oppgaven. Det er artig. 

Sminkebua står på Spelplassen. Den er det første som kommer på plassen når det rigges fordi den må dit før amfiet settes opp. Før sminkørene flytter inn er bu en teknisk bu for dem som bygger og jobber på Spelplassen. Sminkørene tar over bua når spelet nærmer seg. Sminkebua er det første som kommer på Spelplassen og det siste som forlater plassen. 

– Det er en litt morsom bu for den er delt i to og flyttes fra der den står lagret og hit med kran og hele sullamitten hvert år, sier Linn-Kristin Bukkvoll. 

15 minutter

Sminkørene har satt av et kvarter til hver person, men de prøver å bruke så kort tid som mulig. Skuespillerne har også mye annet som skal forberedes før de går på scenen. 

I løpet av en kveld har sminkørene innom rundt 30 personer for sminking og fletting. 

I år begynte skuespillerne å bruke sminke fra den 18. juli. Det varierer fra år til år, men skuespillerne bruker sminke fra dem begynner med hele gjennomkjøringer slik at sminken blir testet i lys. Det er ingen vits å sminke skuespillerne på dagtid. Det hjelper ikke i scenelyset. 

Det er alltid like spennende første kvelden. Spesielt dersom noen skal gjøres syk eller blekere. Hver gang sminkørene må røre noe for å gjøre dem lysere, er det spennende å se om de ble grå, grønne eller bra. Det er prøving og feiling, det finnes ingen fasit. Det er personlig fra person til person. 

Inspisenter

Sminkørene er omtrent de siste som går fra Spelplassen. De er der gjennom hele forestillingen. Når forestillingen begynner går de over til å være inspisenter og passer på at kostymene er riktig, at det ikke er noen krager på vrangen. At det ikke er noen fletter som har løsnet. Det er noen skuespillere som endres i hår og sminke i løpet av forestillingen. Det skal deles ut blodampuller til folk. Det skal passes på noen parykker som kan skli. 

– Ja, det er mye. Det kommer an på været også mye. Og vi må passe på at noen ikke har prøvd å sniksminke seg, det er også en del av jobben. De som ikke har avtale med sminke skal ikke ha sminke. For det er litt skummelt dersom de bruker feil sminke. Dersom de bruker sminke med glitter i. I det lyset som brukes, blir de vandrende reflektorer liksom. Så vi er litt strenge da innimellom, sier Bukkvoll.   

Hjelpe og støtte

Sminkørene hjelper til der det trengs. Dersom de får beskjed om at noen har skadet seg må de trå til. Dersom det er noen på sidene som trenger hjelp til noe så må de løpe. De har mye å gjøre. 

Det er en trygghet for skuespillerne å ha sminkørene. Skuespillerne kommer gjerne til dem dersom de er lei seg også. 

– Det er en del av jobben vår det å støtte og hjelpe til, sier Linn-Kristin Bukkvoll.

Skuespilerne er innom sminkebua for sminke og fletting før forestilling. Foto: Tove Østby

Hyggelig å være med å skape sommerminner

av

Stian Tranung har vært med i Elden siden 2007. Han ble spurt i 2006 av Unni Ryen, som er hans mors kusine, om han hadde lyst til å være med på dette. Da ble han med i førsteåret til Marit Moum Aune, da alt ble snudd opp mot Sleggehaugan. Etter det har Stian Tranung vært med hvert år siden. 

Hør intervju med regiassistent Stian Tranung.

Han synes det var en interessant opplevelse å være med første året. Stian var 16 år gammel, skulle bli 17.  

– Det var virkelig en opplevelse å få komme hit til et etablert univers. Så flott å være med og lage et stort teater, og være med masse hyggelige nye folk, som man da har vært med siden den gangen. Man har jo kjent en del av dette nå i over 20 år, sier Stian Tranung. 

Sommer etter sommer

Det er mange som deltar på Elden sommer etter sommer, og så er det noen som er med et par år, så forsvinner og så kommer de tilbake igjen i andre roller. 

– Det er stadig gamle fjes og nye fjes, så det er alltid like hyggelig. Det er jo derfor man kommer tilbake. Det er jo det å møte gamle kjente, men også få lov til å være med og skape disse sommerminnene for de som er helt nye, lage en trygg plattform hvor det er koselig og hyggelig, og de skal få de samme gode minnene som jeg hadde da jeg var med de første par årene. Ja, alle skal være velkomne. Alle skal bli tatt imot med like mye respekt og glede som hvem som helst ellers, sier Stian Tranung. 

Han legger til at de har et prinsipp. De skal snakke med alle, de skal se dem i øynene. De skal ta dem imot, og alle skal få lov til å prøve seg på forskjellige oppgaver. Det er ikke alle som skal ri, for eksempel, men alle skal få lov til å prøve seg på drill. Alle skal få lov til å prøve seg på pols, og hvis det er rom, så får du lov til å gjøre det på scenen også. Så det er veldig gøy å se folk.

Alene på Slegghaugan

Stian Tranung startet i 2007 så da skulle det egentlig vært 20-årsjubileum til neste år, men covid-19 spilte litt inn, så det ikke ble det. Men i 2020, da det egentlig skulle vært premiere, var Stian på Slegghaugan. 

– Ja, det stemmer det. Hadde ordnet meg fri fra dagjobben. Hadde jo satt av sommeren til å øve på Elden. Og fikk da heldigvis jobbe på Rørosmuseet, som jeg har gjort en del år. Men på premiere-dagen strener jeg da ut på Sleggaugen her, og sender en liten videosnutt til alle Elden-folk, og spør hvor de er, det er jo premiere i dag.  Det var kun jeg og tre turister, de fikk være publikummet, sier Tranung. 

Det var veldig vemodig å være på Slegghaugan den dagen da det egentlig skulle ha vært premiere. Elden er virkelig sommerens høydepunkt for Stian. Det er det som er sommer. Det er ikke sommer før det lukter svett ullundertøy og slagg.  Så det var en veldig rar opplevelse å ikke møte det samme folket. Ikke tråkke rundt på Sleggaugan. ikke løpe rundt med tregevær og drille og fryse ihjel.  

Elden-familien

Det er folka og samholdet med den såkalte Elden-familien som gjør det så artig for Stian å delta i Elden.Det å kunne se små barn starte som Rørosunger og trommegutter, at de vokser opp og se mestringsfølelsen de får av å kunne bli soldat. Kanskje kunne bli Kristine eller Ellen og stige i gradene, og se mestringsfølelsen de får.

–  Så i hvert fall for min del, da så er det å se all den gleden som er på plassen og at jeg får lov til å være med og skape det da, sier Stian Tranung. 

Regiassistent

I sommer er han regiassistent, og så gjør han litt ting bak fasaden, litt grafisk design og produktutvikling. Stian synes det er fint med Elden at det er i konstant utvikling og at det kunstneriske teamet får lov til å ta de valgene de har. Elden har hatt alt fra veldig lite scenografi med fire-fem store klosser til Per Ottar Haga som hadde en halv skog på scenen, med massiv scenografielementer. Nå har Elden scenemodulen som kan minne om en skanse i Rørosrødt. 

– Det å kunne få konsentrert ting her på de store Slegghaugan er nok fint for mange, men det er veldig fint å ha Slegghaugan i bakgrunnen der og Bergstaden ziir, og når sola går ned og midtsommermusikken kommer på. Det blir jo ikke noe mer Elden enn det. Og får man litt grann regn så det blir en fin forestilling. Litt grann kaldt for publikum, men det finnes mye fint regntøy og ulltepper, sier Stian Tranung. 

Stian sin jobb i sommer som regiassistent er å hjelpe regissør Tomas Glans med alt han trenger, om det er å gi småregi til aktører, komme med forslag, dobbeltsjekke at replikker stemmer, hjelpe til å se på tekst, ha oversikt over inn- og utganger, hjelpe til som historisk konsulent, se på logistikk, egentlig alt som han trenger, og hvis han ikke trenger hjelp går Stian og hjelper noen andre.

Det er sikkert noen personer som han kan hjelpe for Elden-familien er stor. Det er rundt 350-400 frivillige på hele apparatet. Det er da inkludert vakthold, salg, velferd og aktører på scenene, musikere, kostymegrupper og  sminkerekvisitt. Det er et stort apparat for å få Elden på plass. 

– For min del så er det det å kunne hjelpe til der det er behov. Hvis det er en pause så kan jeg finne på å gå og skru opp noen skilt for eksempel, slik at det skal bli lettere for publikum å vite hvor de har lov til å gå, ikke har lov til å gå, hvor toalettene er og så videre, sier Stian Tranung. 

Tegning

Stian Tranung er illustratør, scenograf og grafisk designer. Det blir tid til å tegne under Elden også. Det blir en tegning om dagen.

– Nå har jeg jo siden i fjor fått med en liten datter på ni måneder, så det tar jo å spise litt av tida. Men fordelen er at hun står jo tidlig opp om morgenen så det blir lite søvn, men da rekker man litt tegning sammen med et barn på ni måneder som krabber på gulvet, sier Stian Tranung. 

Han har tegnet mye Elden. Stian er utdannet illustratør og grafisk designer fra kunsthøyskolen i Oslo. Han har tegnet hele livet, og det samme gjelder på Spelplassen

 – Så for meg er det en litt sånn mental øvelse for min egen del. Og får lov til å roe ned etter en lang dag på Spelplassen, og kunne sette meg ned og tegne en liten skisse fra dagen som har gått. Prinsippet heter da bakom elden, som er da de tingene som folk ikke får sett. Alt det fine i Eldenfamilien med unger som leker, folk som spiser matpakke og folk som har halvveis på seg riktige kostymer. Og ja, disse fine øyeblikkene. Det er unger som står og gleder seg til at de skal ut på gulvet. Så det blir en tegning hver dag. Jeg finner ut hva dagens motiv skal bli, så det blir lagt ut i morra tidlig på min Instagram da, sier Tranung. 

Han forsøker å fange øyeblikket. Det er egentlig et lite privat prosjekt for hans egen del, men tegningene brukes litt i programmet som selges til publikum. I 2024 da Elden hadde 30-årsjubileum var det en tegneutstilling på Rørosmuseet med 30 motiver fra Eldenfamilien. 

Krus

Elden startet i fjor med å lage nye krus i Eldenserien, som er motivkrus med karakterer fra stykket. Det var Per Åke Lind som var fjorårets motiv, i år har de gått for Maren-rollen.

–  Og da er det jo slik at det er jo min tolkning av disse rollene her, så det er nok en del som klør seg i hodet og lurer på hvorfor ser ikke dette ut som Ane Linn eller hvorfor ser ikke dette ut som Unni Ryen. Men dette er jo da min tolkning av disse karakterene. Så det er et kjempepositivt prosjekt hvor jeg får lov til også å tegne litt  og så har vi tett samarbeid med Potteriet som da produserer disse krusene, sier Stian Tranung. 

Han har fått sett på noen fra årets serie og er veldig fornøyd med dem.

Sommer i Lars-Persa Gården

av

I sommer er det full fart i Lars-Persa Gården. Røros Konserter har en konsertserie som heter “Sommer i bakgården”. Det blir intimkonserter i den gamle gården midt i Røros sentrum. Lars- Persa Gården er fra 1600-tallet. Der har Røros Konserter en utendørsscene og konserter med ulike artister gjennom juli måned. 

Hør intervju med daglig leder i Røros Konserter, Thomas Ryjord.

Den første konserten ble arrangert under Nattåpent forrige fredag. I kveld spiller Trygve Skaug solokonsert i Lars-Persa Gården. I morgen, 17. juli blir det countrykveld med Bettan & Dag Erik Oksvold. Den siste helgen blir det konserter med Anders Jektvik, Valkyrien Allstars, og Bare Egil Band som avslutter sesongen lørdag 25. juli. 

Familiedag

Det er mange konserter for voksne, men Røros Konserter har ikke glemt barna. 

– Det er viktig å ordne kultur for folk i alle aldre synes vi. Vi driver også Røros barnefestival, så vi er ekstra opptatt av å lage konserter for de minste. Lørdag 18. juli har vi familiedag i bakgården på dagtid, fri inngang. Da blir det konserter. Det blir ansiktsmaling, salg av popcorn og vafler og hele familien kan komme og kose seg og være sammen med oss, sier daglig leder i Røros Konserter, Thomas Ryjord. 

Konsertarrangør

Det er fint å være konsertarrangør i Lars-Persa Gården. De får mye gratis i stemning og omgivelser. 

– Vi trenger ikke å pynte noe. Røros er jo ferdig pyntet. Artistene synes det er stas å spille. Det er veldig fin utsikt fra scenen med gamle hus og kirka i bakgrunnen. Vi får også tilbakemeldinger fra publikum at det blir litt ekstra stas når det er så fint. Samtidig så er vi midt i vernesonen, så det er mye tilpasninger vi må gjøre for å tilpasse oss. Det er freda bygg over alt og det er alt fra hvordan vi setter opp scena og hvordan vi bygger infrastrukturen, og samtidig er vi også opptatt av at vi skal ikke være til bry for naboer og omgivelser, det skal være et positivt bidrag i det som skjer. For eksempel har vi konsertene relativt tidlig på kveldene, slik at det blir rolig til natten for i gata som bor her eller er her på ferie, sier Thomas Ryjord. 

Det er trangt inn til gården så de kan ikke rygge inn hengere og trailere når scenen skal bygges. Alt må bæres inn fra parkeringsplassen. De fleste scener som kan leies er for store til å få inn i gården. Etter litt rearsch kom Røros Konserter over en liten paviljongscene som står på lager i Trondheim, som blant annet Olavsfest bruker i kirkehagen ved Domkirken. Den scenen er liten nok og passer inn i omgivelsene. 

Det er plass til 250 publikummere i Lars-Persa Gården. I løpet av juli skal opptil 2000 mennesker innom

Lars-Persa Gården. Foto: Tove Østby

Utrolig respons

av

Fredag kveld hadde Bakemesterskapvinner Ida Gløtheim Rambraut en utrolig kveld i 2. etasje på Domus Kjøpesenter. Det var kø utenfor Kalsa Gårdsbakeri sitt utsalg fra dørene åpnet klokken 16, til varene var utsolgt litt etter klokken 21. 

Hør intervju med Ida Gløtheim Rambraut og Tove Iren Gløtheim Ryttervoll.

– For en respons. Det hadde jeg aldri sett for meg. Jeg er tom for ord, sa Ida Gløtheim Rambraut da den siste bollen var solgt fredag kveld. Hun legger til at første gangen hun kom opp og så køen var helt utrolig. 

Ida Gløtheim Rambraut og moren Tove Iren Gløtheim Ryttervoll hadde forberedt seg med bakevarer til kvelden i god tid. Tove bakte to ferske porsjoner med lemse, og trodde at det skulle holde. Hun tror de kunne solgt ti ganger så mye dersom de hadde hatt. Tove skal på Trøndersk Marfestival og må lemse til hun skal dit også. 

– Jeg trodde ikke at det ble etterspørsel etter lemse på det nivået i hele tatt, sier Tove Iren Gløtheim Ryttervoll, som også hadde god hjelp av Magnar Ryttervoll under Nattåpent. 

Kladdkaker

På Nattåpent solgte Kalsa Gårdsbakeri kladdkaker, boller og lemse. Det var to varianter av kladdkakene. 

– Har prøvd dem ut i Stavanger også fra før, så jeg merket at de to var favorittene. Tenkte at da må jeg ta med dem til Røros også, sier Ida Gløtheim Rambraut. 

I løpet av Nattåpent ble det solgt tre store porsjoner med lemse og enorme mengder av det som Ida hadde bakt. De ble tidlig utsolgt for alle varer, og stengte litt etter klokken 21. 

– Vi var så heldige at vi fikk låne kjøkkenet på Domus, at de la til rette. Ellers hadde det ikke gått i hele tatt. Stor takk til Domus som ville ha oss her, sier Tove Iren Gløtheim Ryttervoll. 

Det var tilfeldig at Kalsa Gårdsbakeri hadde utsalg på Domus Kjøpesenter under Nattåpent. Ida skal ha en Take over på Kalsa Gårdsbakeri 25. og 26. juli. 

– Jeg tenkte jo Nattåpent, at det hadde vært artig å bare stått her og prøve å selge. Jeg fikk litt smaken på det da jeg var i Stavanger. Så jeg bare kontaktet mamma og lurte på om vi skulle stå sammen. Det var ikke mange uker siden vi fant ut det, så det var veldig tilfeldig, sier Ida. 

I løpet av noen timer under Nattåpent solgte de til sammen over 1000 enheter. 

Bakemesterskapet

Ida Gløtheim Rambraut ble tidligere i år vinner av Bakemesterskapet på NRK. 

– Det var fantastisk. Det er en stund siden. Det var i fjor i mai, så jeg liksom ser litt tilbake på det og kommer på at det var mye stress, mye kaos. Men det var veldig artig, sier Ida Gløtheim Rambraut. 

Det gule forklet fra Bakemesterskapet brukte Ida under Nattåpent. 

Kalsa Gårdsbakeri

25. og 26. juli tar Ida over bakeriet til moren med ting som hun har lyst til å ha som for eksempel iskaffe. Ida har planene klare for hva moren skal gjøre de to dagene, da blir det oppvasken. 

– Det passer vel best også det tenker jeg så får ho bare bruke kreativiteten sin. Det tror jeg er bra fordeling, sier Tove Iren Gløtheim Ryttervoll. 

Utsolgt. Ida Gløtheim Rambraut, Tove Iren Gløtheim Ryttervoll og Magnar Ryttervoll. Foto: Tove Østby
Det var lang kø hele ettermiddagen og kvelden utenfor Kalsa Gårdsbakeri sitt utsalg i 2. etasjen hos Domus Kjøpesenter. Foto: Tove Østby

Sommerferie på Spelplassen

av

Øvingene til årets Elden startet på Spelplassen i helga. Ei som har en viktig rolle på Spelplassen i sommer er Mona Lise Riis som er produksjonsassistent. Hun har mange forskjellige oppgaver som skal gjøres som å være sekretær på møter, delta på møter, planlegging. vaske toalett og gjøre innkjøp. 

Hør intervju med produksjonsassistent Mona Lise Riis. Hun er blitt spurt om hva en produksjonsassistent gjør.

– Man blir litt potet egentlig. Mange forskjellige oppgaver. Jeg visste ikke helt hva jeg sa ja til når jeg takket ja til dette. Jeg vet egentlig fortsatt ikke hva jeg har takket ja til, sier Mona Lise Riis. 

Hun er assistent til produksjonslederen Monika Goodwine og assistenten til Jo Inge Nes som er daglig leder for Elden. 

Hjelper alle

– Jeg blir jo litt hjelper til alle som trenger det egentlig. Vi har ulike grupper her som har ansvaret for de ulike tingene, så jeg hjelper dem som trenger det der også. Så langt har det vært kjempeartig i hvertfall. Så jeg stortrives her. Det gjør jeg, sier Mona Lise Riis. 

Hun startet i rollen som produksjonsassistent i januar. Det har vært mye planlegging og papirarbeid. Blant annet HMS-dokumenter og  produksjonsplanen må gås igjennom. 

10. juni begynte arbeidet med å sette ting opp på Spelplassen. Da kom buer, telt og utstyret som skal settes opp til årets forestilling. Nå er øvingene på scenen startet, så da må scenen bygges ferdig når det ikke øves. Det blir på tidlig morgen eller sen kveld. Skuespillerne har tre timers pause på ettermiddagen da kan det også jobbes med scenen. I tillegg er det blant annet telt, strøm og vann som skal settes opp. 

Lange dager

Det kan bli lange dager på produksjonsassistenten. Hun er på spelplassen fra tidlig morgen til sent på kvelden. Det blir 12 – 14 timers dager. 

– Jeg synes det er kjempeartig. Det gjør meg ingenting. Men jeg blir lite hjemme i sommer. Men det er greit. Ferien blir jo her, men det også er helt greit. Ferie er liksom noe annet enn det man gjør til vanlig og det er absolutt dette, sier Riis. 

Til daglig jobber hun på Røros sykehus som helsesekretær. Det er noe helt annet enn det som foregår på Spelplassen. 

Mona Lise trives godt i rollen som produksjonsassistent og ønsker å være det neste år også dersom det er ønske om at hun skal være det. 

– Det er mye jobb, men kjempeartig. Elden er veldig sosialt. Møter mange forskjellige folk og trivelige folk, Mona Lise Riis. 

Frivillige

Elden har over 300 frivillige. Mona Lise er veldig glad for alle som stiller opp. Elden er helt avhengig av det. 

– Vi sier tusen takk for det, sier Riis. 

De som har sang og taleroller startet øvingene i helgen. Det er rundt 25 personer. På førstkommende lørdag kommer resten av de som skal på scenen. Da blir det øving fra morgen til kveld. Mona Lise skal være der og hjelpe til med det som det trengs hjelp til. Hun legger til at de har en teknisk gruppe som bistår med praktiske ting som må ordnes. Det er en egen matansvarlig som ordner med mat til aktørene og de frivillige. 

– Det blir lange dager, men veldig, veldig kjekt å være med på dette altså, sier Mona Lise Riis. 

I fjor var mannen til Mona Lise teknisk leder og barna var der på sommerjobb sammen med ham. 

– Jeg fant ut at dersom jeg skulle se dem så måtte jeg være med også. Da ble jeg med på teknisk gruppe i fjor og så ble jeg spurt nå i høst om jeg ville være produksjonsassistent. Det sa jeg ja til, sier Mona Lise Riis. 

Årets Elden mangler fortsatt noen frivillige. Det begynner å fylles opp, men det mangler fortsatt noen på salg til å stå i kiosken og selge drikke og mat. 

– Dersom noen har lyst til å melde seg der, så er det fint, sier Riis. Man kan melde seg som frivillig på Elden sine nettsider. Det mangler også en frivillig rytter og en hest.