Leserinnlegg

Rekord-innmelding i MDG

av

Leserinnlegg av Hanne Feragen, leder Miljøpartiet de grønne Røros:

TV2-nyhetene meldte i går om rekord-innmelding i Miljøpartiet de grønne. Det har tikket inn et nytt medlemskap annet hvert minutt.https://www.tv2.no/nyheter/14155226/


Lokallaget på Røros merker også konsekvensen av FNs siste klimarapport, som slår alarm om at verden trolig ikke vil nå 1,5-gradersmålet og at alle nasjoner må stoppe all leting etter olje og gass i dag.


Vi i De grønne blir kjempeglade for nye medlemmer og velgere, som gir oss økt mulighet til å rydde opp etter altfor mange tiår med utdatert politikk og til å skape en fremtid som blir bedre for alle på kloden, både mennesker og dyr.
Derimot blir vi mindre glade av bakgrunnen for medlemsveksten, fordi den er resultatet av ENDA alvorligere advarsler og formaninger i gårsdagens FNs klimarapport. Klimakrisen skjer nå, og den vil eskalere.


Det skal holde hardt å kunne reversere klima- og naturkrisen, fordi alle verdens regjeringer starter oppryddingsarbeidet altfor sent, tross alle advarsler. Ingen andre partier på Stortinget beviser å mene alvor når det kommer til stykket, fordi de er redde for å ta upopulære avgjørelser. Høyre uttalte i sakens anledning at de IKKE vil endre politikk som følge av klimapanelets rapport, og den røde blokken vil fortsette som før uten å sørge for nye, grønne arbeidsplasser raskt nok.


MDG tar de tøffe valgene, og har løsninger som er bra for oss alle.

Meld deg inn og forhåndsstem – for en framtid du gleder deg til!
Hanne Feragen, leder Miljøpartiet de grønne Røros

Stabilitet, samhold og samarbeid på Sametinget

av

Leserinnlegg av Runar Myrnes Balto, leder i Norske Samers Riksforbund (NSR) og 1. Kandidat i Gáisi valgkrets:

I 2017 gikk vi i NSR til valg på å bidra til samisk samhold og samarbeid. Det følte vi var nødvendig fordi mange av velgerne satt med et bilde av at Sametinget var en arena for mye uro, dramatikk og posisjonskamp. Nå, ved utgangen av sametingsperioden, tør jeg påstå at vi har levd opp til den lovnaden.

Bakteppet var som kjent at NSRs president Aili Keskitalo uten forvarsel ble kastet som president av AP, Nordkalottfolket, FRP, Árja og Høyre. Vibeke Larsen inntok presidentstolen og styrte i ni kaotiske måneder. Det ble stor nasjonal oppmerksomhet om dette i Norge, og mange samer syntes nok at det var en unødvendig situasjon som ikke var vårt folkevalgte parlament verdig. 

Aili Keskitalo og NSR gikk den høsten til valg på å gjenopprette stabilitet og ro på Sametinget, og på at tiden skulle bli brukt på politikk og saker som er viktige for samene – i stedet for på intriger. Jeg mener at vi har klart det veldig godt. I fire år har vi hatt et stabilt og godt samarbeid med SP, Flyttsamelista og ÅaSG, og gjennom brede flertall i viktige saker har vi klart å få til viktige fremskritt for det samiske samfunnet. 

Toril Bakken Kåven fra Nordkalottfolket har i Finnmark Dagblad kritisert NSR, Senterpartiet og Arbeiderpartiet for at vi finner sammen i de store og viktige sakene som har mye å si for alle samer. Jeg må si jeg er veldig glad for at vi har bidratt til den arbeidsroen som det samiske samfunnet forventet, og klart å samle brede flertall i de viktige sakene. 

Blant store saker som vi har behandlet er for eksempel konsultasjonsloven, som sikrer samene rett til å bli hørt både nasjonalt og lokalt i saker som angår oss. Senest i juni behandlet vi også viktige forslag om endringer i grunnloven, som vil kunne sikre at samene blir omtalt som urfolk. Dette er den typen saker Nordkalottfolket trekker frem når de kritiserer. Jeg derimot sier at det er svært uklokt av de som stemmer imot.  

Aili Keskitalo går av som sametingspresident i oktober i høst, etter til sammen ni år som samenes fremste talsperson i Norge. Hun har oppnådd mye gjennom alle disse årene, men jeg vil trekke frem Muohtačalmmit-samarbeidet – koalisjonen med NSR, Senterpartiet, Flyttsamelista og ÅaSG som hennes store mesterverk som leder. Hun klarte å rydde opp i kaoset Sametinget var kastet ut i, og reiste sannsynligvis den sterkeste og mest stabile samarbeidskoalisjonen vi har sett gjennom Sametingets 32 år. 

NSR mener at Sametinget er best når vi står sammen om de viktige sakene. Det er fordi samiske saker står sterkest i møte med myndigheter og storsamfunnet når det er bred enighet. For oss er det ikke et mål at Sametinget skal ha mest mulig politisk uenighet internt. For oss er det viktigste med samepolitikken å få gjennomslag nasjonalt.

Vi søker derfor å bygge store flertall og få med oss så mange som mulig på gode løsninger. Det er verdt å berømme Arbeiderpartiet i opposisjon for at de på ansvarlig vis i denne perioden har støttet opp om Keskitalo-rådets forslag i store saker. Med de brede flertallene i ryggen har Aili Keskitalo og hennes sametingsråd gjort en utmerket jobb med å fronte og forsvare det samiske samfunnet i debatten i storsamfunnet og i møte med myndighetene. Som bør være det viktigste for alle samepolitikere.  

NSR ønsker også etter høstens valg å bidra til et stabilt Sameting som har fokus på de politiske sakene som er viktig for det samiske folket. Hvis vi vinner valget, ønsker vi igjen å legge igjen kreftene på å kjempe for samenes interesser der det er nødvendig. Denne gangen stiller vi med den dyktige sjøsamen Silje Karine Muotka som presidentkandidat. Hun er god både på å bygge samarbeid og på å fronte samiske interesser. Under hennes ledelse vil det store mangfoldet av samer kunne få en leder som taler deres sak. 

Sannheten om 22. juli

av

Leserinnlegg av Isak V. Busch

 I årevis har det blitt snakket om 22. juli som om det var en slags naturkatastrofe eller ulykke, og at det nesten var tilfeldig at terroren og døden kom til Regjeringskvartalet og Utøya den fredagen for 10 år siden. Det var ingen tilfeldighet. Gjerningsmannen gjennomførte en nøye planlagt og målrettet terroraksjon der ofrene ikke var hvem som helst, men nøye «utpekt», fordi de hadde andre politiske tanker og holdninger enn han. Han mente at de var involvert i en ond konspirasjon for å gjøre Europa muslimsk, at kvinner hadde fått for stor makt, at homofili var en styggedom, og at sosialdemokratiets egentlige formål er å rive i stykker Norge og gi restene over til fremmede makter. Han syntes han sto over alle som mente annerledes enn han, og at han derfor hadde rett til å ta livet deres. 

Konspirasjonsteoriene mot Arbeiderpartiet er i og for seg gammelt nytt. NS frontet de allerede på 30- og 40-tallet. Den gangen var det angivelig jødene og kommunistene Arbeiderpartiet hadde slått seg sammen med for å ødelegge Norge. I dag mener konspirasjonsteoretikerne Arbeiderpartiet slått seg sammen med muslimer, men med samme formål. Dette trodde terroristen på, og han mente han gjorde Norge en stor tjeneste ved å gjøre det han gjorde, og han hadde fått massiv støtte og «dekning» for sitt tankegods i forkant og på den måten rettferdiggjorde han handlingene sine. 

I årene etter terroren ble det satt et sterkt fokus på manglende beredskap. Og det var både viktig og riktig. Liv kunne blitt reddet med bedre beredskap. Men på et eller annet vis har manglende beredskap for mange blitt selve årsaken til hvorfor og hvordan det grusomme kunne skje. Det er en alvorlig avsporing, og må ikke få stå igjen som en forklaring på hvorfor terrorangrepene denne dagen skjedde. Ingen av oss går inn i en bank og ber om alle pengene eller stjeler en sjokolade på butikken bare fordi det ikke står en sikkerhetsvakt i døra. Terroren var motivert av noe, og det var ikke dårlig beredskap som var motivasjonen. Dette «noe» er ganske konkret. Konspirasjonsteorier, hat og rasisme.

Nettopp konspirasjonsteorier, hat og rasisme blomstrer som aldri før. Det vi ser når vi scroller gjennom feeden vår på sosiale medier er bare toppen av et isfjell. Det som er virkelig ille finner man i skjulte grupper og diskusjonsgrupper på internett. For eksempel slikt som bombeoppskrifter der man vurderer antall kilo spiker man bør bruke for mest mulig skade veid mot mengden sprengstoff, diskusjonstråder der ivrige debattanter forsøker å finne ut av hvor brutal man bør være i et eventuelt angrep for å få internasjonal oppmerksomhet, og at noen har tatt seg bryet med å lage et dataspill som simulerer angrepet på Utøya, der formålet er å skyte flest mulig livredde barn og ungdommer på sommerleir. Dette skjer – hver eneste dag. Ikke er det spesielt vanskelig å finne heller. 

Men det de fleste av oss ser i hverdagen, eller i alle fall bør evne å se, finner vi i sosiale medier, rundt kaffebordene og under lunsjpraten på jobben. Noe litt skjult, andre ting helt blottlagt. Svært mange av oss vil med enkelthet finne hat, konspirasjonsteorier og rasisme lagt for dagen helt åpent og under fullt navn dersom vi orker å se etter. 

Alle vet vi av noen som lirer av seg konspirasjonsteorier eller hatefulle og rasistiske ytringer innimellom. Eller gir slikt et dsikret «likerklikk» på facebook, og dermed er med på å støtte opp under, uten selv å ytre det direkte.

Det er heldigvis forsvinnende få som omsetter konspirasjonsteorier og holdninger til vold.  Men de finnes. Det er mindre enn to år siden sist en høyreekstrem terrorist i Norge grep til våpen og drepte. Til alt hell var han så evneløs at han ikke fikk til å gjennomføre alt han hadde planlagt. Vil nestemann også mislykkes med sitt mål?  

Det vi alle må ta inn over oss er at for hver gang noen deler konspiratorisk tankegods, en hatefull ytring, eller deler ut et diskret likerklikk er det en bekreftelse for de som er i stand til å utøve vold på at «de har rett». Dette er med på å legitimere og normalisere disse holdningene. Det må vi til livs! Vi må ikke la slengbemerkninger og annet passere. Det kan være nok å stille spørsmålet; «hva mener du egentlig med det?». De som bidrar til å spre hatet og konspirasjonene må stilles til ansvar for det de gjør! I ukene og månedene etter angrepene snakket vi om at terroren var et angrep på demokratiet vårt – oss alle. Om vi fortsatt mener terroren rammet oss alle 22. juli og om vi fortsatt mener det var en nasjonal tragedie er det vår felles oppgave å stå opp mot de som i dag forfekter det samme tankegods som terroristen.

Sannheten er et terrorangrepene 22. juli ikke var noen tilfeldighet. Angrepene var nøye planlagt, av en person med en verdensanskuelse som er mer tilstedeværende i samfunnet nå enn for 10 år siden. Vi har mislyktes med å ta et oppgjør med holdningene som lå bak angrepene den 22. juli.

Det burde få varsellampene til å blinke hos alle som bryr seg om landet vårt og norsk kultur på ordentlig. 

Isak V Busch, ordfører i Røros kommune 

Trist merkedag for folkehelsen

av

Leserinnlegg fra Mina Gerhardsen

I fjor drakk vi ni milliarder sukkerbiter i sukkerholdig brus i Norge. Hva er da hensikten med å kutte
avgiften og gjøre det mer attraktiv å kjøpe denne usunne brusen?

Første juli kuttes den norske sukkeravgiften, en avgift som har bidratt til sunnere kosthold her til lands siden 1920-tallet. Nasjonalforeningen for folkehelsen synes det uforståelig at flertallet på Stortinget gjør dette kuttet. Det siste året har vist hvor viktig en grunnleggende god folkehelse er i krisetider.

Flertallet av norske menn og kvinner har overvekt eller fedme. Vårt råd, i likhet med råd fra andre fagmiljøer, er at det aller viktigste vi kan gjøre for å få folk til å spise sunnere, er å bruke pris og avgifter. Om hver enkelt nordmann drikker bare litt mindre sukker, vil det ha stor positiv betydning for folkehelsen. Men når prisen går ned gjør vi det motsatte, vi drikker litt mer sukker. Dette gir tilsvarende stor negativ innvirkning på folkehelsen. Dette vet fagfolk. Dette vet politikerne. Det er derfor et informert valg politikerne nå har tatt om å svekke folkehelsen.

Vi har utfordret både myndigheter og matvarebransjen på å ta hensynet til folkehelsen på alvor. Med avgiftskuttet på sukkerbrusen viser stortingsflertallet at de ikke vil lytte. Et lite lyspunkt akkurat nå er den priskrigen noen av matvarekjedene nettopp har startet om den sukkerfrie brusen. Det hilser vi velkommen, og oppfordrer til mer av det samme. Vi trenger at den sunne maten blir billigere og denusunne dyrere.

Norge har noen store helseutfordringer. Nær 90 prosent av sykdomsbyrden vår er knyttet til ikke-smittsomme sykdommer, som kreft, hjerte- og karsykdom og diabetes. Dette er alle sykdommer som påvirkes av levevaner og som kan forebygges. Men for å lykkes med det, må vi ha strategier som treffer hele befolkningen. Vi er alvorlig bekymret over hvor skjevt den dårlige helsa rammer.

Det skiller hele 14 år i levealder mellom menn øverst og nederst på den sosiale rangstigen.
I gjennomsnitt drakk hver nordmann fem sukkerbiter daglig i fjor, men forbruket er ikke jevnt fordelt.

Noen grupper er mer utsatt og denne sosiale urettferdigheten og ulikheten i helse øker.
Undersøkelser viser at det er stor støtte til å nettopp gjøre sunnere mat billigere og usunn mat
dyrere. Ønsket er ikke billigst mulig brus og sjokolade, men tilrettelegging som gjør det lettere å velge sunnere. Etter høstens valg har de nyvalgte stortingsrepresentantene en ny mulighet. Vi håper de tar ansvar for helsen vår, lytter til fagråd og er villig til å gjøre det som virker for å snu dårlige trender.

Av Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Miljødebatten må tilbake på sporet

av

Kronikk fra Bane NOR

Selv om alle biler hadde vært elektriske, er jernbanen likevel langt mer klimavennlig. Å satse på mer transport på skinner, er å jobbe for en bærekraftig fremtid.

Samferdselssektoren står for en tredjedel av klimautslippene i Norge. Mest kommer fra veitrafikken, mye fra flytrafikken og noe fra sjøtransporten. Jernbanen er utslippsfri.

Eller for å være helt presis: den delen av togtransporten i Norge som fortsatt går på diesel utgjør rundt 0,3 prosent av CO2-utslippene fra transport. Denne dieseldriften jobber vi for å fase ut.

Køer skaper ikke verdier

Skal Norge nå våre internasjonale forpliktelser om å redusere klimagassutslipp, er satsing på jernbanen en naturlig del av løsningen.

Før koronaen så vi at transportbehovet stadig økte i og rundt våre større byområder. Der det bor flest folk gror veiene igjen av trafikk. Samtidig så vi en eksplosiv vekst i antall togreisende. Vi vet at mange av byområdene vil fortsette å vokse. Dermed øker trolig transportbehovet når pandemien er over og samfunnet er tilbake i normalt gjenge.

Det krever at Stortinget holder fast ved satsingen på kollektivtrafikk. Politikerne har satt et mål om at økningen i bilbruk i byområdene skal stoppes. Her skal trafikkveksten tas av mer sykling, gåing og kollektivtrafikk, for å redusere utslippene og for å effektivisere transporten. Det er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt å stå fast i bilkø. Da produseres det lite annet enn forurensning, energiforbruk og irritasjon.

3,3 millioner biler tar plass

Vi har registrert at enkelte debattanter mener at ny teknologi alene kan løse fremtidens transportbehov.

Vi sier ja takk til satsing på både nyvinninger og mer elektrisk drevet transport. Vi må imidlertid ikke stanse satsingen på toget som frakter mange mennesker samtidig – helt utslippsfritt og svært energieffektivt. Det gir jernbanen et klart fortrinn i områder med mange mennesker, og når gods skal transporteres over lengre distanser.

Skinnegående transport beslaglegger også mye mindre areal enn biltrafikken. Ingen har holdt av plass rundt i landet til ny infrastruktur. Derfor kan utbygginger ta både natur, dyrka mark, kulturminner og dagens bebyggelse. Store veier er mye bredere enn jernbanesporene. I tillegg bruker de rundt 3,3 millionene person- og varebiler i Norge mye plass til parkering. Det gjør jernbanen langt mer arealeffektiv enn veitrafikken.

Vi kutter stadig utslipp under bygging

En kan innvende at selv om det å kjøre tog er utslippsfritt, er det ressurskrevende å bygge jernbane. Det fører imidlertid til klimautslipp uansett hva som bygges, enten det er skinnegang, veier eller store bygninger. Størrelsen på anleggene og beliggenheten bestemmer også volumet av klimagasser.

Vi jobber kontinuerlig for å redusere utslippene. Vi bruker den minst forurensende betongen. Under planleggingen kutter vi ned på lengden av bruer og tunneler, for å redusere materialbruken. Vi stiller stadig strengere krav til utslipp på anleggsplassene og vil elektrifisere dem i løpet av få år. Vi deltar i forskningsprosjekt med mål om å redusere bruken av sement til grunnstabilisering. Vi stiller samtidig strengere miljøkrav i våre kontrakter til entreprenørene – og opplever at leverandører kutter mer i klimautslippene enn vi forventer.

Samtidig leter vi etter løsninger som sørger for at avtrykket fra jernbanen blir stadig «grønnere». I Drammen skal vi eksempelvis dekke perrongtaket på den nye stasjonen med solcellepanel. Dermed får vi en helt ren kraftproduksjon som sørger for hele stasjonens strømforbruk, og mere til.

Når jernbanen står ferdig, kan folk og gods fraktes på skinnene utslippsfritt. Slik «betales» byggetidens miljøgasser raskere ned i et klimaregnskap. Det gjør jernbanen uslåelig på bærekraft.

Sats på miljøet, sats på jernbane!

Norge står foran noen store utfordringer i tiden fremover. Vi skal redusere våre utslipp fra bruken av fossilt drivstoff med opptil 55 prosent innen 2030. Veisektoren, luft- og sjøfarten bruker store ressurser for å «avkarbonisere» sine sektorer fram mot 2050.

I dag transporteres om lag 14 ganger flere folk og ti ganger mer gods på veiene, enn på jernbanen. Vi er helt avhengig av et godt utbygd veisystem i Norge, både til privatbilisme og yrkestrafikk. Bane NOR ønsker gode, raske og effektive transportårer i hele landet. Mange steder må veiene sørge for transporttilbudet, andre steder kan jernbanen være effektiv, og på trafikkerte strekninger trenger vi begge deler.

Biltrafikken har imidlertid noen store miljømessige utfordringer, sammenlignet med skinnegående transport. De er det viktig å være klar over:

  • Nye beregninger viser at dekkslitasje, bremsestøv og veislitasje slipper ut over 8000 tonn mikroplast hvert år. Det er 40 prosent av Norges totale mikroplastutslipp, som spres i havet og utover landjorda.
    – Jernbanen har ingen slike utslipp.
  • Veitrafikk er den største kilden til lokal luftforurensing gjennom eksos, slitasjepartikler fra veier, bildekk og bremser. I Norge mister vi totalt 15 200 friske leveår – hvert år – på grunn av svevestøv.
    – Jernbanen påvirker ikke luftkvaliteten. Her oppstår det også slitasje fra skinnegangen, men den blir liggende i sporet.
  • Veivedlikehold gir utslipp av over 250 000 tonn kjemikalier og salt hvert år. Det påvirker vann og vassdrag flere steder i landet.
    – Jernbanens kjemikaliebruk er 4000 liter glyfosat årlig. Vi har streng kontroll med bruken av stoffet, og jobber for å holde miljøpåvirkningen til et minimum.
  • Veitrafikken står for 60 prosent av energien som brukes i transportsektoren.
    – Togene bruker en prosent og effektiviserer stadig energibruken.

Kort oppsummert: Jernbane er den mest klima- og miljøvennlige transportformen. Det vil den fortsette å være etter det grønne skiftet og i uoverskuelig fremtid.

Gorm Frimannslund
Konsernsjef i Bane NOR

(Kilder: Statistisk sentralbyrå, Statkraft, Miljødirektoratet, Statens vegvesen, Jernbanedirektoratet, regjeringen.no)

Nå blir det fritt skolevalg

av

Leserinnlegg av fylkespolitiker Ingvill Dalseg

Regjeringen har vedtatt at det skal være frittskolevalg i hele landet. Det innebærer at det er fastsatt nasjonale regler som sikrer elevenes rett til å velge videregående skole. Samtidig har vi tatt høyde for fylkeskommunenes behov for å kunne ivareta en desentralisert skolestruktur, og gitt fylkeskommunene mulighet til å fastsette maksimalt 6 inntaksområder. 

Reglene skal gjelde for elever som søker om inntak fra våren 2022.  

Vi ønsker at elever skal ha større mulighet til å velge hvilken videregående skole de skal søke på, enn det mange opplever å ha i dag. Derfor foreslår de nasjonale regler som innebærer at fylkeskommunene enten må ha frittskolevalg i hele fylket eller frittskolevalg innenfor et fastsatt geografisk inntaksområde. Dersom det er fritt skolevalg i hele fylket, kan man søke om inntak til alle skoler i fylket. Dersom det er fritt skolevalg innenfor inntaksområder, kan man søke om inntak til alle skoler i sitt inntaksområde.  

Fylkeskommunene kan maksimalt ha 6 inntaksområder. Dette bidrar til å sikre at områdene blir av en viss størrelse slik at elever får flere skoler å velge mellom. Inntaksområder kan bidra til å opprettholde en desentralisert skolestruktur i fylket og vil også bidra til å hindre at elever får lang reisevei. Regjeringen foreslår altså nasjonale regler, men gir lokal handlefrihet til fylkene. 

Dette er et viktig gjennomslag for Høyre. Vi har hele tiden stått på elevenes side i denne saken. Muligheten til å velge videregående skole selv, er en grunnleggende frihet man bør ha. Etter 10 år i grunnskolen er det på tide å gi elevene mer makt ved at de selv får være med å bestemme hvilken videregående skole de skal gå på. 

Det kan være mange grunner til at en elev ønsker å velge seg til en annen skole enn nærskolen. Kanskje drømmer eleven om et utdanningstilbud på en spesifikk skole, eller kanskje ønsker eleven å bryte ut av et miljø vedkommende ikke trives i og heller begynne på en annen skole for å starte om igjen med blanke ark, finne nye venner og få et nytt nettverk. Det burde alle elever få mulighet til. Fritt skolevalg handler også om friheten til å velge seg bort.  

Høyre ønsker at vi skal satse på profilskoler, skoler som spesialiserer seg på fag som det er behov for i lokalsamfunnet og hvor den enkelte skole har et sterkt fagmiljø. Elevene våre fortjener skoler som gir dem en utdanning, en utdanning som gir muligheter i arbeidsmarkedet. Høyre fikk støtte for at Oppdal vgs. opprettet steinfag i «skiferbygda».

En spesialisering er viktig for næringslivet i distriktene og for elevene. Det er også nødvendig hvis vi skal beholde gode videregående skoler i alle deler av fylket.

Skal vi tilby skoler med spesialisering på enkelte fag må elevene også få anledning til å velge disse skolene.

Vi bør løfte samisk bruk for å sikre en bedre naturforvaltning

av

Leserinnlegg skrevet av Sametingsråd Silje Karine Muotka (NSR) og politisk rådgiver for Sametingsrådet Maja Kristine Jåma (NSR):

Sametingets plenum skal behandle Sametingsrådets redegjørelse om arealvern i Sápmi. FNs naturpanel peker på at naturmangfoldet kan bedre ivaretas med urfolks reelle medvirkning i naturforvaltningen. Dette må komme sterkere til uttrykk innenfor statlig etablerte verneområder. 

Redegjørelsen løfter frem problemstillinger som er knyttet til etablering og forvaltning av verneområder med utgangspunkt i fra samiske lokalsamfunn og de samiske rettighetshaveres ståsted. Samisk bruk av naturen er variert og tilpasset til omgivelsene man tradisjonelt har bosatt seg i, og omfatter et mangfold av levemåter som baserer seg på fornuftig og bærekraftig bruk av naturressursene. Denne bruken og tradisjonelle forvaltningen har bidratt til ivaretakelse av verdifull natur og resultatet er intakte økosystemer som igjen gjør områdene verneverdig. 

Vern kan hindre ødeleggende naturinngrep, men samtidig legges det begrensninger for samisk tradisjonsbruk og utvikling av reindrift. For Sametingsrådet er det viktig at vern i samiske områder ikke skal begrense den tradisjonelle bruken for samiske rettighetshavere, næringsutøvere og lokalsamfunn. Derfor tar vi til orde for arealforvaltningsformer som aktivt anerkjenner og muliggjør samenes tradisjonelle bruks- og forvaltningsmåter.

Det har vært etablert nasjonalparker og verneområder i det tradisjonelle samiske området i over 50 år. Det har vært varierende om verneformålene og forskriftene ivaretar samisk kultur- og næringsutøvelse siden en god del av forskriftene er laget uten forutgående konsultasjoner eller sterk dialog med samiske interesser og rettighetshavere. Dette innebærer at den samiske kultur- og næringsutøvelsen kan være veldig svakt ivaretatt i verneforskriftene. 

Derfor trengs det en helhetlig gjennomgang av verneforskriftene med det mål å justere dem slik at ordningene ivaretar og styrker samisk bruk innenfor disse områdene. Dette bør også settes på agendaen nå når det foregår et arbeid med supplerende vern. Sametingsrådet stiller seg kritisk til ytterligere vern så lenge dette ikke er på plass. Samtidig bør lokal aksept ligge til grunn for vernet. 

Et viktig moment i videre arbeid er derfor å sikre at forvaltningen fremmer samisk bruk og at informasjon fra disse nasjonalparkene og verneområdene skjer med utgangspunkt i samisk naturforståelse. Det er en krevende oppgave fordi styrene og forvaltningen må jobbe annerledes enn i dag. 

Vi registrerer at omfangsrike besøksstrategier og fokus på verdiskapning i verneområder tenderer til å glemme den samiske nærings- og kulturutøvelsen som dannet grunnlaget for verneinteressen. Det trengs en dreiing av fokus til at den samiske næringsutøvelsen gis mulighet til styrket verdiskapning i verneområder der dette er aktuelt. En slik dreiing vil kunne føre til en såkalt vinn-vinn situasjon for urfolk og naturen, men også besøkende. 

Sametingsrådet ønsker å følge opp arbeidet med vern av arealer i Sápmi gjennom en Sametingsmelding i 2022. Hovedmålsetting bør være at ivaretakelse av naturmangfold i de tradisjonelle samiske områdene danner et materielt grunnlag for videreføring og utvikling av samisk kultur, næringer og språk. Ivaretakelse av det materielle grunnlaget bygger på anerkjennelse av samenes rett til land og ressurser, tradisjonelle forvaltningsmodeller og tradisjonskunnskap.

Temaet er omfattende og vekker mange følelser. Vi ser frem til en engasjert og god debatt i Sametingets plenum fredag 18.juni kl. 09. Interesserte kan også følge debatten gjennom stream fra Sametingets nettside.

På tide å ta naturen tilbake

av

Leserinnlegg av Hilde Danielsen og Christian Elgaaen

Femte juni er verdens miljødag. Temaet i 2021 er å bygge opp igjen naturen.
Vi bor i et stort land med få mennesker. Vi har god plass og vakker natur. Men
vi bygger ned denne storslåtte naturen, bit for bit. Noen ganger er det gode
grunner til det, og én utbygging kan virke liten i den store sammenhengen, men
til sammen er 77 prosent av landarealene på jorda endret på grunn av påvirkning
fra mennesker. I Norge har vi bygget ned store deler av den urørte naturen vår
de siste 30 årene.

Dette har store konsekvenser for naturen, for artsmangfoldet, kulturarven og
friluftslivet. Arter og biologisk mangfold utryddes i stor fart, og tapet av natur er
en trussel mot menneskeheten. Det er på tide å snu trenden. Vi kan fortsatt bidra
til å bygge opp igjen naturen. Vi kan plante trær, bygge byene våre grønne og
rydde havene og elvene.

SV kjemper for mer skogvern, mot gruvedumpinger i fjordene, mot boring av
olje rundt iskanten, mot store vindkraftanlegg i naturen, for bevaring av
regnskog og for å stanse unødvendige motorveier. Det er på tide at vi ser det
store bildet, både lokalt og nasjonalt, slik at vi ikke bygger ned naturen vår mer
enn det som er helt nødvendig. Naturen skal være for de mange – ikke for de få.

Hilde Danielsen
kommunestyrerepresentant og stortingskandidat, SV
Christian Elgaaen
varaordfører og leder Røros SV

Når røde roser visner

av

Leserinnlegg av Sveinung Stensland

Rusreformen kunne blitt vår tids største sosiale reform. I stedet velger et flertall hos Arbeiderpartiet å stemme den ned. Et knippe av deres ordførere er på sin side mest opptatt av å spre usannheter dra debatten ned i søla.

Fengsel og bøter er ikke behandling, det hjelper ikke. Norsk narkotikapolitikk har ikke hjulpet de som trenger den mest, det er noe vi som samfunn har erkjent, og vi er ikke alene om det. Hovedlinjen i regjeringens rusreform, som Arbeiderpartiet med et lite flertall stemte ned på sitt landsmøte, handlet om å gå fra straff til hjelp, fjerne stigmatiseringen og en lavere terskel for å følge opp de som har en rusutfordring

I et leserinnlegg i flere av landets aviser signert av en rekke AP-ordførere, påstås det at rusreformen er å liberalisere narkotika for alle. Det er både et vrengebilde og et merkverdig feilspor. Man skaper et feilaktig bilde av at narkotika skal bli lovlig. Derimot er det reaksjonen og selve synet på de som har en rusutfordring vi ønsker å endre. Det som er like merkverdig er hvordan AP-ordførerne på samme måte stempler et ganske solid mindretall fra eget landsmøte som ønsket en endring i norsk ruspolitikk. De sloss sammen med oss for en mer verdig ruspolitikk. Det er åpenbart fortsatt brann i rosenes leir.

Bekymring for barn og unge er forståelig, alle ønsker å skåne dem for narkotika. Men bevisbyrden for at straff fungerer – også for unge, ligger på reformmotstandernes side. Gjennom møteplikten i den kommunale enheten signaliserte forslaget til rusreform at det fortsatt er forbudt å bruke narkotika – men sørger for at helsetjenesten kommer i kontakt med dem det gjelder, og få gi råd og tilbud om hjelp. Det ville komme reaksjoner dersom man ikke møter. Samtidig ville justissektoren frigjort ressurser til å avdekke den kriminalitet vi faktisk vil til livs: innførsel og salg av narkotika.

Vi vet at en trussel om straff hindrer tillitsfull dialog. Ungdom på fest lar være å anmelde overgrepssituasjoner, eller lar være å kontakte ambulanse ved risikosituasjoner på grunn av frykt for straff. Slik kan det ikke være. Unge kan motiveres til endring uten tvang eller trusler om straff. Ingen ønsker å være rusavhengig. Det vil være lettere for mange unge å søke hjelp når de ikke trenger å frykte straff, bøter eller et ødelagt rulleblad. Det vi vet om rusproblemer er at de ofte kommer som følge av noe annet. Det kan være psykiske lidelser, traumer, fattigdom eller mangel på utdanning og jobb. Kanskje bare dårlig selvbilde eller rotløshet. Listen er lang, men i prinsipp straffes mange dobbelt. Straff stigmatiserer, og den stigmatiseringen har fått pågå lenge nok. Det har vært vårt hovedargument i kampen for en ny retning i norsk narkotikapolitikk.

Avsenderne skriver at Arbeiderpartiet ønsker en rusreform som virker for de som er blitt avhengige, men hindrer flere unge å starte en ruskarriere. Det må bli lettere å komme seg ut av rus, og være vanskelige å komme inn i rus. Det ønsker vi også, men svaret er ikke å hive prinsippet om likhet for loven på båten. Man kan ikke si at noen er rusavhengige nok til å ikke straffes, mens andre skal. Det er bare enda en avsporing fra det som var hovedargumentet med rusreformen: å møte mennesker – med hjelp og ikke straff

Sveinung Stensland, helsepolitisk talsperson for Høyre

Suehpede er kalvingstid, ikke kadavertid

av

Leserinnlegg av Maja Kristine Jåma

Suehpede, sørsamisk for måneden mai, er nå over. Suehpede betyr kalvingstid og det er nå
det nye reindriftsåret starter. Dessverre ser det ut som mange reinkalver også i år måtte bøte
med livet på grunn av rovvilt.

Å se en nyfødt kalv gir en ubeskrivelig glede og lykkefølelse hos reineierne. Det vitner om
nytt liv, og simler som har klart seg godt gjennom vinteren. Kalver som vokser opp legger
grunnlaget for resten av året og bidrar til en voksende flokk. Suehpede burde være en fin tid,
men istedenfor tvinges reindriftsutøverne å se på at rovvilt forsyner seg grovt at deres
livsgrunnlag.

Hver dag ser jeg fortvilte reindriftsutøvere dele bilder og videoer på sosiale medier av drept
rein. Det er hjerteskjærende å finne små kalver etter hjelpeløse møter med rovvilt. Noen
ganger kjemper de enda for livet når reindriftsutøverne kommer frem. Hvor er reinens
dyrevelferd i dette og hvordan påvirker det den psykiske helsen til reindriftsutøverne?
Forvaltningen av rovvilt er ute av kontroll, og det tas lite hensyn til reindrift og andre
beitenæringer.

Reindrifta har store tap til rovvilt som bjørn, gaupe, jerv, ulv og ørn gjennom
hele året, og flere reinbeitedistrikt har signalisert at den store rovdyrbelastninga vil kunne
føre til at de må avvikle drifta. Reindrift er ikke bare en næring, men bærebjelken for samisk
språk og kultur. Det er uholdbart at dagens rovviltpolitikk fratar reindrifta livsgrunnlaget og
utgjør en trussel mot den samiske kulturen.

Norske Samers Riksforbund (NSR) vil jobbe for en endring i rovviltpolitikken! Vi vil sikre at
maksimaluttakat av rovdyr oppnås, at ørn bestandsreguleres og at urfolksrettigheter og det
materielle kulturgrunnlaget reelt har forrang fremfor Bernkonvensjonen. Vi trenger en
fornuftig forvaltning som er innenfor reindriftas tålegrense av tap til rovvilt.

Kalvene er enda små og trenger ro for å bli store og sterke. Mot sommeren er det tid for
kalvemerking der nye kalver skal få reineierens merke. Da får reindriftsutøverne en
indikasjon på hvordan våren har vært og hvor mange kalver som har overlevd. Det å merke
sin egen kalv er noe eget. Håpet er at den skal få et godt liv og at man får se den igjen
senere.

Jeg har hørt på bekymringer og frustrasjon knyttet til den voksende rovviltbestanden så
lenge jeg har levd. Det er en situasjon som forvaltningsmyndighetene må ta på alvor!
Suehpede skal være kalvingstid, ikke kadavertid. Reindrift skal være en levedyktig næring,
nå og i fremtiden. Da trenger vi sårt en ny rovviltpolitikk som ivaretar hensynet til reindrift og
den samiske kulturen. Og vi trenger den nå!

Maja Kristine Jåma, 1. kandidat for Norske Samers Riksforbund til Sametingsvalget i sørsamisk valgkrets

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.