Leserinnlegg

På tide å ta naturen tilbake

av

Leserinnlegg av Hilde Danielsen og Christian Elgaaen

Femte juni er verdens miljødag. Temaet i 2021 er å bygge opp igjen naturen.
Vi bor i et stort land med få mennesker. Vi har god plass og vakker natur. Men
vi bygger ned denne storslåtte naturen, bit for bit. Noen ganger er det gode
grunner til det, og én utbygging kan virke liten i den store sammenhengen, men
til sammen er 77 prosent av landarealene på jorda endret på grunn av påvirkning
fra mennesker. I Norge har vi bygget ned store deler av den urørte naturen vår
de siste 30 årene.

Dette har store konsekvenser for naturen, for artsmangfoldet, kulturarven og
friluftslivet. Arter og biologisk mangfold utryddes i stor fart, og tapet av natur er
en trussel mot menneskeheten. Det er på tide å snu trenden. Vi kan fortsatt bidra
til å bygge opp igjen naturen. Vi kan plante trær, bygge byene våre grønne og
rydde havene og elvene.

SV kjemper for mer skogvern, mot gruvedumpinger i fjordene, mot boring av
olje rundt iskanten, mot store vindkraftanlegg i naturen, for bevaring av
regnskog og for å stanse unødvendige motorveier. Det er på tide at vi ser det
store bildet, både lokalt og nasjonalt, slik at vi ikke bygger ned naturen vår mer
enn det som er helt nødvendig. Naturen skal være for de mange – ikke for de få.

Hilde Danielsen
kommunestyrerepresentant og stortingskandidat, SV
Christian Elgaaen
varaordfører og leder Røros SV

Når røde roser visner

av

Leserinnlegg av Sveinung Stensland

Rusreformen kunne blitt vår tids største sosiale reform. I stedet velger et flertall hos Arbeiderpartiet å stemme den ned. Et knippe av deres ordførere er på sin side mest opptatt av å spre usannheter dra debatten ned i søla.

Fengsel og bøter er ikke behandling, det hjelper ikke. Norsk narkotikapolitikk har ikke hjulpet de som trenger den mest, det er noe vi som samfunn har erkjent, og vi er ikke alene om det. Hovedlinjen i regjeringens rusreform, som Arbeiderpartiet med et lite flertall stemte ned på sitt landsmøte, handlet om å gå fra straff til hjelp, fjerne stigmatiseringen og en lavere terskel for å følge opp de som har en rusutfordring

I et leserinnlegg i flere av landets aviser signert av en rekke AP-ordførere, påstås det at rusreformen er å liberalisere narkotika for alle. Det er både et vrengebilde og et merkverdig feilspor. Man skaper et feilaktig bilde av at narkotika skal bli lovlig. Derimot er det reaksjonen og selve synet på de som har en rusutfordring vi ønsker å endre. Det som er like merkverdig er hvordan AP-ordførerne på samme måte stempler et ganske solid mindretall fra eget landsmøte som ønsket en endring i norsk ruspolitikk. De sloss sammen med oss for en mer verdig ruspolitikk. Det er åpenbart fortsatt brann i rosenes leir.

Bekymring for barn og unge er forståelig, alle ønsker å skåne dem for narkotika. Men bevisbyrden for at straff fungerer – også for unge, ligger på reformmotstandernes side. Gjennom møteplikten i den kommunale enheten signaliserte forslaget til rusreform at det fortsatt er forbudt å bruke narkotika – men sørger for at helsetjenesten kommer i kontakt med dem det gjelder, og få gi råd og tilbud om hjelp. Det ville komme reaksjoner dersom man ikke møter. Samtidig ville justissektoren frigjort ressurser til å avdekke den kriminalitet vi faktisk vil til livs: innførsel og salg av narkotika.

Vi vet at en trussel om straff hindrer tillitsfull dialog. Ungdom på fest lar være å anmelde overgrepssituasjoner, eller lar være å kontakte ambulanse ved risikosituasjoner på grunn av frykt for straff. Slik kan det ikke være. Unge kan motiveres til endring uten tvang eller trusler om straff. Ingen ønsker å være rusavhengig. Det vil være lettere for mange unge å søke hjelp når de ikke trenger å frykte straff, bøter eller et ødelagt rulleblad. Det vi vet om rusproblemer er at de ofte kommer som følge av noe annet. Det kan være psykiske lidelser, traumer, fattigdom eller mangel på utdanning og jobb. Kanskje bare dårlig selvbilde eller rotløshet. Listen er lang, men i prinsipp straffes mange dobbelt. Straff stigmatiserer, og den stigmatiseringen har fått pågå lenge nok. Det har vært vårt hovedargument i kampen for en ny retning i norsk narkotikapolitikk.

Avsenderne skriver at Arbeiderpartiet ønsker en rusreform som virker for de som er blitt avhengige, men hindrer flere unge å starte en ruskarriere. Det må bli lettere å komme seg ut av rus, og være vanskelige å komme inn i rus. Det ønsker vi også, men svaret er ikke å hive prinsippet om likhet for loven på båten. Man kan ikke si at noen er rusavhengige nok til å ikke straffes, mens andre skal. Det er bare enda en avsporing fra det som var hovedargumentet med rusreformen: å møte mennesker – med hjelp og ikke straff

Sveinung Stensland, helsepolitisk talsperson for Høyre

Suehpede er kalvingstid, ikke kadavertid

av

Leserinnlegg av Maja Kristine Jåma

Suehpede, sørsamisk for måneden mai, er nå over. Suehpede betyr kalvingstid og det er nå
det nye reindriftsåret starter. Dessverre ser det ut som mange reinkalver også i år måtte bøte
med livet på grunn av rovvilt.

Å se en nyfødt kalv gir en ubeskrivelig glede og lykkefølelse hos reineierne. Det vitner om
nytt liv, og simler som har klart seg godt gjennom vinteren. Kalver som vokser opp legger
grunnlaget for resten av året og bidrar til en voksende flokk. Suehpede burde være en fin tid,
men istedenfor tvinges reindriftsutøverne å se på at rovvilt forsyner seg grovt at deres
livsgrunnlag.

Hver dag ser jeg fortvilte reindriftsutøvere dele bilder og videoer på sosiale medier av drept
rein. Det er hjerteskjærende å finne små kalver etter hjelpeløse møter med rovvilt. Noen
ganger kjemper de enda for livet når reindriftsutøverne kommer frem. Hvor er reinens
dyrevelferd i dette og hvordan påvirker det den psykiske helsen til reindriftsutøverne?
Forvaltningen av rovvilt er ute av kontroll, og det tas lite hensyn til reindrift og andre
beitenæringer.

Reindrifta har store tap til rovvilt som bjørn, gaupe, jerv, ulv og ørn gjennom
hele året, og flere reinbeitedistrikt har signalisert at den store rovdyrbelastninga vil kunne
føre til at de må avvikle drifta. Reindrift er ikke bare en næring, men bærebjelken for samisk
språk og kultur. Det er uholdbart at dagens rovviltpolitikk fratar reindrifta livsgrunnlaget og
utgjør en trussel mot den samiske kulturen.

Norske Samers Riksforbund (NSR) vil jobbe for en endring i rovviltpolitikken! Vi vil sikre at
maksimaluttakat av rovdyr oppnås, at ørn bestandsreguleres og at urfolksrettigheter og det
materielle kulturgrunnlaget reelt har forrang fremfor Bernkonvensjonen. Vi trenger en
fornuftig forvaltning som er innenfor reindriftas tålegrense av tap til rovvilt.

Kalvene er enda små og trenger ro for å bli store og sterke. Mot sommeren er det tid for
kalvemerking der nye kalver skal få reineierens merke. Da får reindriftsutøverne en
indikasjon på hvordan våren har vært og hvor mange kalver som har overlevd. Det å merke
sin egen kalv er noe eget. Håpet er at den skal få et godt liv og at man får se den igjen
senere.

Jeg har hørt på bekymringer og frustrasjon knyttet til den voksende rovviltbestanden så
lenge jeg har levd. Det er en situasjon som forvaltningsmyndighetene må ta på alvor!
Suehpede skal være kalvingstid, ikke kadavertid. Reindrift skal være en levedyktig næring,
nå og i fremtiden. Da trenger vi sårt en ny rovviltpolitikk som ivaretar hensynet til reindrift og
den samiske kulturen. Og vi trenger den nå!

Maja Kristine Jåma, 1. kandidat for Norske Samers Riksforbund til Sametingsvalget i sørsamisk valgkrets

Cannabis til en hel skoleklasse?

av

Leserinnlegg av Robin Kåss, Hedda Foss Five, Robert C. Nordli, Ragnhild Bergheim , Jon-Ivar Nygård, Eva Vinje Aurdal, Rita Ottervik, Ida Maria Pinnerød, Gunnar Wilhelmsen, Monica Nielsen og Tore O. Sandvik.

I disse dager stemmes Høyreregjeringens forslag til avkriminalisering av
narkotika ned i Stortinget. Vi er lettet over at det som kunne blitt den mest
liberale narkotikapolitikken i Europa, blir avvist av stortingsflertallet. Som
ordførere/fylkesordfører i flere av landets største kommuner, er vi ikke rustet
til å følge opp ungdom med rusproblemer uten støtte fra politiet. I Norge har vi
få skoleelever som havner i rus, sammenlignet med andre land. Det ønsker vi
skal fortsette. Barn og unge trenger beskyttelse mot tilgang til rusmidler. 
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/kay7Xv/styrk-kunnskapen-i-
narkotikapolitikken-anne-line-bretteville-jensen

Høyres Erna Solberg hevder hun kun vil avkriminalisere små brukerdoser. Det
er en sannhet med modifikasjoner. Det som Høyre regner som “små
brukerdoser” er 2 gram heroin, kokain, amfetamin, 10 gram cannabis, eller 15
rusdoser legemidler. For en ungdom, som ikke er tilvendt bruker, ville dette
vært nok til mange ukers forbruk på fest og fritid. Hvis du skulle bli tatt med 10
gram cannabis, ville du hatt brukerdoser for en hel skoleklasse, selv om du bare
skulle kunne ha cannabis til eget bruk, ifølge regjeringens forslag.

Dette er illustrerende for hvor mye regjeringen mente det skulle bli lovlig å ha på seg.
Blir du som 15-åring tatt med dette, skulle du altså ikke lenger møte hos
politiet, men henvises til en kort samtale med en av våre kommunalt ansatte.
Vi har mange gode hjelpere i våre kommuner, men dersom ungdom havner i
rus må også politiet spille en rolle, etter vår erfaring og oppfatning. Mange
unge inngår en såkalt ruskontrakt hvor de avtaler å holde seg borte fra rus mot
at de ikke får noe på rullebladet. Dette er et godt virkemiddel som ikke ville
blitt mulig å gjennomføre, hvis det ikke lenger skulle vært straffbart å ha på seg
mindre mengder narkotika.

I våre kommuner har vi et godt samarbeid mellom
politi, skole, barnevern og utekontaktene. Blir så store doser narkotika
avkriminalisert, står vi igjen med færre virkemidler overfor barn og unge. Vi er
enig i at tungt rusavhengige ikke skal møtes med straff, men med hjelp. Vi
ønsker ikke at politiet skal gå etter tungt rusavhengige som har på seg
brukerdoser. Derfor vil vi endre straffereaksjonene for bruk og besittelse av
narkotika for disse gruppene. Å gjøre narkotika straffefritt for alle dagens
ungdommer, er derimot en feilslått ruspolitikk.

De som er rusavhengige trenger bedre behandlingstilbud. I tillegg trenger vi et mye bedre tilbud til foreldre som har ungdom som begynner med rus, og pårørende til de tungt rusavhengige. Dette lå ikke inne i forslaget til rusreform fra regjeringen. Men vi burde
begynne der, i stedet for å åpne for at dagens ungdom straffefritt kan ta med seg cannabis til hele klassen uten andre konsekvenser enn en samtale på et kommunalt kontor. 

Høyre går til valg på å liberalisere narkotika for alle. Arbeiderpartiet ønsker en
rusreform som virker for de som er blitt avhengige, men hindrer flere unge å
starte en ruskarriere. Det må bli lettere å komme seg ut av rus, og være
vanskelig å havne inn i rus.

Robin Kåss Ordfører Porsgrunn
Hedda Foss Five Ordfører Skien
Robert C. Nordli Ordfører Arendal
Ragnhild Bergheim Ordfører Lørenskog
Jon-Ivar Nygård Ordfører Fredrikstad
Eva Vinje Aurdal Ordfører Ålesund
Rita Ottervik Ordfører Trondheim
Ida Maria Pinnerød Ordfører Bodø
Gunnar Wilhelmsen Ordfører Tromsø
Monica Nielsen Ordfører Alta
Tore O. Sandvik Fylkesordfører Trøndelag

Trusselen mot demokratiet

av

Kronikk av Ole Herman Sveian, fylkesleder i KS Trøndelag, Tomas Iver Hallem, leder av fylkesvalgstyret og fylkesvaraordfører i Trøndelag Nils Kristian Moe, politimester i Trøndelag politidistrikt og Frank Jensen, statsforvalter i Trøndelag 

Hat og trusler mot politikere og andre samfunnsdebattanter utgjør en trussel mot demokratiet. Fylkeskommunen, politiet, statsforvalteren og KS samarbeider om å forebygge hatefulle ytringer fram mot stortings- og sametingsvalget i høst. 

Fire av ti lokale folkevalgte har blitt utsatt for hatefulle ytringer eller trusler i kraft av sin rolle, viser en undersøkelse fra KS (2019). De hatefulle ytringene kommer i ulike former og kanaler. Hoveddelen skjer på internett, og som regel via sosiale medier, og omfanget har økt jevnt siden 2015. 

Trusler og hatefulle ytringer bidrar til å spre utrygghet blant de som deltar i det offentlige ordskiftet, og mange som engasjerer seg i politikken opplever at debattklimaet er i ferd med å bli hardere. Det kan føre til at flere vegrer seg fra å delta i den offentlige debatten eller i politikken, som igjen utgjør en trussel mot ytringsfriheten og demokratiet vårt i Norge.

Det er felles samfunnsansvar å sikre at ytringsfriheten og demokratiet får gode rammevilkår. For å lykkes er det nødvendig med flere tiltak fra mange aktører på tvers av sektorer. KS, statsforvalteren, fylkeskommunen og politiet går derfor sammen for å øke innsatsen mot hatefulle ytringer og trusler i valgåret. Dette står vi sammen om.

Kommunestyrene skal være en arena for levende lokaldemokrati, med aktiv involvering av innbyggere, god folkevalgt styring og høy etisk standard. Da må vi sammen sikre at politikerne kan utøve sin rolle som folkevalgte, uten å risikere å bli utsatt for hat og trusler. 

KS har satt hat og trusler på dagsorden gjentatte ganger de senere år. Blant annet ved å bestille forskning som retter søkelyset på hat, trusler og sjikane mot lokale folkevalgte. Det er et klart behov for å styrke de rettslige rammene for lokale folkevalgte som utsettes for dette. KS har også tatt opp tematikken i de faste møtene med regjeringen. 

Statsforvalteren er opptatt av å praktisere de rettslige rammene som ligger i kommuneloven på en slik måte at de folkevalgte best mulig skal kunne utøve et fritt og lokalt selvstyre. Statsforvalteren skal legge til rette for et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse. Statsforvalteren skal også bidra til at folkevalgte selv kan tilrettelegge for gode tjenester, riktig myndighetsutøvelse og drive samfunnsutvikling til beste for innbyggerne. Hvis særlige grunner tilsier det, kan også Statsforvalteren på eget initiativ kontrollere om et vedtak er fattet på bakgrunn av en fremsatt trussel.

Fylkeskommunen er opptatt av å ha et godt, friskt og tolerant offentlig ordskifte. Debattene må imidlertid være saklig og ulike synspunkt og meninger må kunne fremmes uten at det skal gå på bekostning av enkeltpersoner. Vårt demokrati er tuftet på ytringsfrihet og retten til å stå opp for det du tror på. Et velfungerende demokrati i fremtiden er helt avhengig av rekruttering av nye unge politikere. For å verne om demokratiet og forankre dette hos kommende generasjoner må vi alle ta ansvar for å skape en trygg og fri ytringskultur. Det er derfor et kollektivt ansvar å sikre at ingen skremmes bort fra å delta i debatter, meningsutvekslinger eller politisk deltakelse. 

Politiet har et ansvar for å verne mot det som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet. Det betyr at vi gjennom økt informasjonsinnhenting skal få oversikt over hvem som kommer med trusler mot folkevalgte, hatefulle ytringer eller har en skremmende og plagsom opptreden. Forebygging er vår hovedstrategi, blant annet gjennom forebyggende samtaler og trygghetstiltak rundt valgarrangementer. Politiet skal også etterforske lovbrudd i form av trusler og hatkriminalitet som rammer lokale folkevalgte. Men, kanskje viktigst av alt, politiet må opplyse om hvor grensen går mellom ytringsfrihet og hatefulle ytringer og trusler. Og vi må forebygge slik at det ikke skjer.

Det er en viktig oppgave å beskytte demokratiet og ytringsfriheten. Det ansvaret hviler på oss alle.

Dette blir også tema på et webinar vi holder onsdag 2. juni kl 16.

Ole Herman Sveian, fylkesleder i KS Trøndelag
Tomas Iver Hallem, leder av fylkesvalgstyret og fylkesvaraordfører i Trøndelag
Nils Kristian Moe, politimester i Trøndelag politidistrikt 
Frank Jensen, statsforvalter i Trøndelag

 

Dette er noen eksempler på ytringer som er straffbare:
 True med at noen skal utsettes for en straffbar handling
 Oppfordre til straffbar handling
 Dele info om forholdene i noens private samliv
 En diskriminerende eller hatefulle ytring mot noen på grunn av
deres:
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn.

Nå må politiet vaksineres

av

Leserinnlegg fra Kent Robert Lundemo, Lokallagsleder Politiets fellesforbund Trøndelag:

Helsemyndighetene og regjeringen har laget en strategi for hvilke grupper i befolkningen som skal vaksineres til hvilken tid. Politiet har så langt ikke vært en prioritert gruppe, og vi har forholdt oss til dette. Politiets Fellesforbund (PF) har hele tiden vært enige om at helsepersonell skulle få vaksinen så raskt som mulig. Med den nye gjenåpningsplanen havner de fleste av den operative politistyrken bakerst i vaksinekøen.  Dette er bekymringsfullt når vi nå i tillegg ser en økt smitte i vår region. Min lokallagsleder-kollega i Vest politidistrikt, Ørjan Hjortland, gikk sist uke ut i Bergensavisen og delte de samme bekymringene. 

Aldersgruppen fra 25 – 44 år har blitt prioritert nedover i vaksinekøen. Blant de operative mannskapene i Trøndelag er 74% i denne aldersgruppen.  

Det forventes at vi skal bistå helsepersonell i enkelte situasjoner, vi skal sørge for å opprettholde lov og orden ved å avslutte fester på privat eller offentlig sted, vi skal være tilstede på arrangementer. Mange av disse situasjonene medfører fare for å pådra seg smitte. Et smitteutbrudd og karantene blant våre medlemmer i distriktet vil risikere en svekket beredskapen. Da kan i verste fall hele avdelinger bli stengt ned. Dette vil føre til flere restanser, og vi kan risikere at saker blir liggende enda lengre. 

Vi har mottatt flere henvendelser i fra publikum om at de er overrasket over at vi ikke har blitt prioritert i vaksinekøen. Både på Island, England, Skottland, Irland og i Spania har politiet blitt prioritert langt frem. 

Det er enkelte grupper hos politiet i førstelinjen som burde vært prioritert i vaksinekøen nå, enten de jobber med pass, avhør av barn og sårbare grupper, på grensen, i patruljetjeneste eller etterforskning.


Tilbakemeldingene fra mine plasstillitsvalgte den siste uken er helt krystallklar, politiet må nå prioriteres i vaksinekøen.


Kent Robert Lundemo, Lokallagsleder Politiets fellesforbund Trøndelag

Generell bevæpning av norsk politi

av

Leserinnlegg fra Kent Robert Lundemo, Lokallagsleder Politiets fellesforbund Trøndelag:

Jeg er skuffet over at den norske stat ikke tilrettelegger for at vårt eget politi skal kunne være generelt bevæpnet. Jeg registrerer også at landsmøtet i Høyre stemte ned forslaget i helgen. 

Politiets oppgaver og ansvar innebærer at politifolk må håndtere livstruende situasjoner når andre trekker seg ut. Utviklingen i kriminalitetsbildet og samfunnsutviklingen for øvrig, herunder et endret trusselbilde, gjør at det er nødvendig med generell bevæpning for å beskytte innbyggerne og sikre den enkelte tjenestemann- og kvinne. Det er en for snever tilnærming å si at bevæpning eller ikke bare er et verdispørsmål. 

Landsmøtet i Politiets Fellesforbund (PF) vedtok på årsmøtet i 2012 at vi skulle jobbe for en generell bevæpning av norsk politi. 80% av de med politifaglig bakgrunn i PF er for en generell bevæpning.

Siden 2014 har politiet vært midlertidig bevæpnet i kortere og lengre perioder, og vi har vist at politiet kan håndtere bevæpning på en svært god måte. 

Politiet yter stor tillit blant publikum, til tross for at politiet har vært midlertidig bevæpnet over lengre perioder. Argumentet om at vold avler vold har vist seg å ikke stemme.

Staten har en plikt overfor befolkningen til å beskytte dem, samtidig som de har et arbeidsgiveransvar overfor de ansatte i politi som i ytterste konsekvens må utøve makt.

Staten må sørge for å følge arbeidsmiljøloven (AML) og ivareta HMS for de ansatte i politiet også i ekstremsituasjoner. Arbeidsmiljølovens formål er å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet.  En permanent bevæpning vil medføre større forutsigbarhet og trygghet for både den ansatte og samfunnet.

Politiet som en etat og den enkelte polititjenesteperson, har en handlingsplikt for å avverge eller begrense skade opp mot AML, menneskerettskonvensjon (EMK) for å redde liv og helse.

Tjenestepersoner er også beskyttet av de samme bestemmelsene. Jeg mener det er et betimelig spørsmål å stille seg om staten følger både intensjonen og vilkårene i AML og EMK når det gjeldet dette temaet. 

I Danmark ble permanent bevæpning først innført etter at to politibetjenter ble skutt på åpen gate i forbindelse med et ran. Er det virkelig slik at noen må bli skadet eller i verstefall drept under tjeneste før de ansvarlig tar grep? Ta for eksempel oppdraget i fra Trøndelag i helgen hvor politiet ble truet med et balltre i forbindelse med en ransaking. Situasjonen løste seg udramatisk da politiet trakk våpen.

Bakgrunnen for bevæpningen var PST sin trusselvurdering. Hva om de ikke hadde vært midlertidig bevæpnet? 

Vi vet naturlignok ikke hva som kunne ha skjedd, slik vi heller ikke vet hva som møter oss i døren i 3.etg i et hus på et «ordinært» ordensoppdrag. Du rekker rett og slett ikke å løpe ut for å hente ditt nedlåste våpen hvis vedkommende står der og sikter på deg med ei hagle.  En hundepatrulje som plutselig befinner seg i en truende situasjon lang inne i skogen kan ikke løpe tilbake til bilen for å bevæpne seg. Slike situasjoner kan oppstå over hele landet.

Dagens samfunn krever nye virkemidler. Det er på tide at norsk politi som et av verdens beste følger resten av verden og får det «verktøyet» de trenger i verktøykassen sin før det er for sent.

Kent Robert Lundemo

Lokallagsleder Politiets fellesforbund Trøndelag

Kulturskole for alle?

av

Leserinnlegg fra Helga Pedersen, styreleder, Norsk kulturskoleråd:

En god barndom varer hele livet. Over hele landet bidrar kulturskolen til dette. Dette gjør kulturskolen ved å være et eget skoleslag, en fritidsaktivitet og en murstein i den kulturelle grunnmuren.

Kulturskolen når svært mange, men fortsatt ikke mange nok. Det fins utfordringer i forhold til kjønn, foreldrenes økonomi og utdanningsnivå, minoriteter samt utenforskap/inkludering.

Samtidig er kulturskolen en del av svaret på noen av de store oppgavene i samfunnet vårt, ikke minst etter koronapandemien: Kulturskolen gir barn og unge tilgang til fellesskap, møteplasser og opplevelser som kan løfte dem. 

For noen uker siden la regjeringa fram historiens første stortingsmelding om barne- og ungdomskultur, der et eget kapittel er viet kulturskolen. Meldinga er veldig god når det gjelder mål for kulturskolen og forventninger til skoleslaget. Regjeringa slutter seg til Norsk kulturskoleråds mål om en kulturskole for alle, og beskriver en kulturskole som skal tilby både bredde, kjernetilbud og fordypning.

Mitt ankepunkt mot meldinga er at det fortsatt vil være opp til den enkelte kommunen å nå målene regjeringa skisserer. Penger er ikke alt, men økonomi betyr ganske mye – ikke minst i en kommunal hverdag med et beinhardt fokus på effektivisering.

En generell styrking av kommuneøkonomien vil også komme kulturskolene til gode. Jeg forventer kanskje ikke at Stortingets kulturkomité får gjort mye med akkurat det, når det nå skal ta stilling til barne- og ungdomskulturmeldinga. Men det jeg håper komiteen får gjort, er å få på plass utviklingsmidler som de kommunale kulturskolene kan søke på – for å inkludere flere og for å utvikle framtidas opplæringstilbud.

Samme dag som barne- og ungdomskulturmeldinga ble framlagt, gikk det 1200 nye milliarder kroner til Nasjonal transportplan. For en brøkdel av det beløpet, har Stortinget mulighet til å investere i de menneskene som skal kjøre anleggsmaskiner samt spille fanfarer og klippe snorene ved framtidige veiåpninger. Gjør det!

Med rett til å klage? – En osteskive til besvær

av

Kronikk av Seksjonsleder og jurist Hilde Bøgseth og assisterende fylkeslege Øyvind Alexandersen 

Helse er viktig, og som pasient i det norske helsevesenet har du svært mange rettigheter. Dersom du ønsker å klage, har du rett til å klage. Det står i loven. Men hva skal du klage på? Hvor skal du klage? Og ikke minst, hvordan skal du klage? Noen ganger kan det også være grunn til å spørre seg: hvorfor skal du klage?

Hos Statsforvalteren i Trøndelag (tidligere Fylkesmannen) mottar vi årlig mange tusen henvendelser fra folk som klager på helsetjenestene. Noen klager er alvorlige og krever grundig behandling og mye oppfølging, andre klager kan vi avklare med enkle råd og tips, og en stor del klager havner et sted midt imellom.

Faktisk er det også slik at noen klager trolig kunne vært løst på en bedre måte enn at de havner hos Statsforvalteren.

Vår rolle som tilsynsmyndighet og klageorgan er å se til at du får oppfylt dine pasientrettigheter, å bedre pasientsikkerheten, samt å bidra til økt kvalitet og tillit til helsetjenestene. Denne rollen tar vi på største alvor. Dessverre er det slik at tilsyn og klagebehandling er en begrenset ressurs, noe som gjør at vi må prioritere hardt. Likevel strekker vi oss langt for å besvare alle henvendelser.

Nesten alle henvendelser til Statsforvalterens helse- og omsorgsavdeling får en grundig og omstendelig (ofte kalt byråkratisk) vei gjennom vårt system. Alle henvendelser skal registreres, stemples, skannes, leses, vurderes, fordeles, leses og vurderes en gang til, besvares, kontrolleres, signeres, postes og sendes. Fra du sender en henvendelse til du får svar, har som regel en god håndfull statsansatte i større eller mindre grad vært involvert. Og det har gått ganske lang tid.

Selv om følgende eksempel ikke er helt representativt for alle klager, blir likevel spørsmålet om en tre-siders klage (pluss vedlegg) om antall osteskiver til lunsj på sykehjemmet fortjener en slik byråkratisk rundreise? Kunne dette heller vært løst ved å snakke med de ansatte på sykehjemmet?

Så hva hører da hjemme hvor?

La oss ta noen eksempler.

Når du ikke får din rett

Dersom du mener du har rett til noen form for helsehjelp fra kommunen eller sykehuset, skal du som regel først klage til den det gjelder. Her vil vi anbefale at du sender en skriftlig klage til den aktuelle organisasjonen, for eksempel til kommunens eller sykehusets postmottak. En SMS eller epost til en tilfeldig ansatt kan fort bli liggende og smuldre bort, og dermed er det ikke sikkert at klagen din blir tatt tak i.

Når du er misfornøyd med det som er sagt

Det vil ofte lønne seg å ta opp dine opplevelser direkte med det helsepersonellet det handler om. Dialog løser ofte opp i misforståelser, og gir mulighet for direkte avklaringer, eller beklagelser når det er aktuelt.

Når du er misfornøyd med det som er gjort

Også når du mener at den behandlingen du har fått ikke har vært god nok, kan det være lurt å henvende deg til den personen eller institusjonen det gjelder. Direkte tilbakemeldinger og dialog mellom helsetjenesten og pasienten kan ofte være nyttige både for kvalitetsforbedring og pasientenes medvirkning. De som gir helsehjelp er også de som sitter nærmest svaret når noe ikke går som ønsket. Dessuten er helsepersonell svært opptatt av å bedre tjenestene sine, og ønsker derfor tilbakemeldinger fra pasienter og brukere.

Dersom du ikke kommer noen vei, eller opplever at helsevesenet ikke tar saken på alvor, vil vi hos Statsforvalteren alltid ta imot henvendelser og vurdere hvordan vi kan bidra. Det er imidlertid viktig at det ikke går for lang tid. Om det har gått mye mer enn et år siden hendelsen, kan det ofte være for sent for oss å følge opp saken. Dette handler om at tjenester, rutiner og praksis er i kontinuerlig og rask utvikling og at personell byttes ut. Tilsyn med «gamle» saker bidrar sjelden til kvalitetsforbedring. Alle saker blir imidlertid konkret vurdert om de kommer til oss.

Dessverre opplever vi at mange har for store forventninger til hva vi kan bidra med. Det er derfor viktig å understreke at Statsforvalteren ikke er en «granskningsenhet» eller «etterforskningsavdeling». Vår rolle handler om å se til at dine rettigheter til gode helse- og omsorgstjenester blir ivaretatt, og at tjenestene er trygge og av god kvalitet.

Når du vil klage på vegne av noen andre

Du kan klage på vegne av andre. Da må du ha en skriftlig fullmakt fra den det gjelder. Du må imidlertid huske at verden kan se annerledes ut for den andre, og det er ikke sikkert at dere har samme opplevelse av situasjonen. Fullmakt må du også ha dersom det er snakk om egne barn over 16 år, eller dine tilårskomne foreldre som du er nærmeste pårørende til.

Når du er misfornøyd med at din gamle onkel på sykehjemmet fikk for få osteskiver til lunsj

Hos Statsforvalteren er de fleste saker store, noen er derimot «små». Noen saker er det vi kaller «grunnløse». Slike saker kunne trolig vært løst på en bedre måte enn at de havner hos oss. Rådet er derfor: snakk først med det helsepersonellet som er nærmest. Mye lar seg løse når man snakker sammen. Uansett, dersom du klager kan du være trygg på at vi vil vurdere klagen og at du vil få et svar tilbake.

Ta noen skritt for helsa

av

Leserinnlegg av Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen:

10. mai er verdens aktivitetsdag, og ikke minst i år er den viktigere enn noensinne.  De fleste av oss har hatt mindre anledning enn vanlig til å være i aktivitet under pandemien. Denne inaktiviteten er ikke bra for folkehelsa.

Korona har begrenset hverdagsaktiviteten, frivilligheten og så mye annet. Nå er det på tide å komme i gang igjen. Det har sjelden vært mer behov for hyggelige og enkle tiltak for å få flere ut i bevegelse. Med vår og sommer blir det enklere, selv om det tar tid før alle får vaksine og smitteverntiltakene kan lettes. Lavterskelaktivitetene som våre lokallag vanligvis har over hele landet har i stor grad måttet avlyse, men stadig flere starter nå opp igjen. Vi vet det er mange som savner møteplasser, gågrupper, hyggetreff og andre muligheter til å treffe andre, komme seg ut og få litt trim.

I fjor måtte vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen avlyse de fleste tradisjonelle våraktivitetene. I år er mye i gang igjen. Over hele landet deltar 100 000 barn i årets hoppetaukonkurranse og mange steder arrangerer våre lokallag i disse dager Hjertemarsjer, slik tradisjonen er under Hjerteuka i mai.  Vi er glade for alle som får en mulighet til å delta i aktiviteter sammen med andre. Det er bra for hver enkelt og det er bra for folkehelsa. God folkehelse skaper vi sammen! 

Alt før pandemien hadde vi en utfordring med at folk flest beveger seg mindre og at vekta vår øker. Dette er forsterket av koronapandemien. For å møte dette trenger vi at det blir lettere å gjøre gode helsevalg. Lokalt handler det om god tilrettelegging for å gå og sykle framfor å kjøre, eller å ha tilgjengelige utearealer for lek og aktivitet. Nasjonalt trenger vi satsing på mer fysisk aktivitet i skolen hver dag og tilrettelegging som gjør at vi velgere sunnere, som at varer uten sukker koster mindre enn de med. 

Det er de små tingene som kan gjøre de store forskjellene. Om vi alle dultes litt, blir gevinsten for folkehelsen vår stor. 

For de fleste er det ikke snakk om mer enn 10 minutter ekstra aktivitet daglig for å nå aktivitetsnivået helsemyndighetene anbefaler. Bli med oss og ta noen skritt for helsa.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.