Billedkunstner Ragnhild Bjerkan er klar for sin første sommer med butikken Lille Røros i Skjerdingstadgården. Ragnhild, som i flere år har hatt butikk lenger oppe i Kjerkgata, flyttet med ny butikk og nytt navn ned over gata til påske i år.
I butikken har Ragnhild sine egne maleri som har vært med henne gjennom tiden. I tillegg lager hun fortløpende nye bilder. Mange av maleriene har motiv fra Røros. I butikken er også kortene og produksjoner som er laget av hennes maleri.
Nyheter
Det nye lokalet er større en der Ragnhild var tidligere, og for å få utnyttet plassen begynte hun å tenke litt nytt. En av sommerens nyheter hos Lille Røros er serveringsbrett og små frokostbrett med Ragnhild sine motiv. Hun har også drikkekrus med egne motiv.
En annen nyhet er Rørossåpe, ei sommersåpe og ei vintersåpe. Såpen er håndlaget på et kjøkken på Hita og inneholder naturlige eteriske oljer.
Høner og haner
Lille Røros åpnet til påske, en av åpningsvarene var fargerike høner og haner. De er blitt en best selger uten like, så de kommer Ragnhild til å ha i butikken fremover.
– De passer så godt her, sier Ragnhild Bjerkan.
Fæmund II
I sommer kommer det nye prospektkort, bl.a. med motiv av Fæmund II. I tillegg kommer det motiv fra Småsetran. Bergstadkalenderen for 2020 er like om hjørnet.
– Det er mye av Røros som må vises. Småsetran blant annet er ei slik perle som folk som besøker byen ikke aner finnes. Da leder jeg dem litt innpå når de ser kortene og kan svare dem litt utover det, sier Ragnhild.
Bare finpussen er igjen før Røros videregående kan åpne for nye og gamle elever til høsten, med nytt bygg, og totalrenoverte gamle bygg.
– Det blir en fin skole når det er ferdig, alt ser jo så godt som nytt ut, sier prosjektleder Rune Solli i RUTA AS. Siden starten på sommerferien 2017 har et nytt bygg reist seg, og de øvrige er rehabilitert.
– Det vi kaller bygg C og D er totalrenovert, der rev vi alt innvendig og pusset opp. Etterhvert som ett og ett bygg er ferdigstilte, er de tatt i bruk, og 10. august skal alt være ferdig, sier Solli.
I snitt femti mann har vært i aksjon for å få prosjektet i mål, og bare småfinish gjenstår. Blant annet er brannsikkerheten betydelig bedret.
– Bygg D manglet en del branntiltak, som vi valgte å ikke gjøre noe med da vi rehabiliterte bygget. Det har vi fått på plass nå, med sprinkling av hele bygget. Bygg B startet vi med ved skoleslutt i fjor, da det ble revet og satt opp nytt. Det er klart det er noen utfordringer med å skulle rehabilitere en skole samtidig som den er i bruk, men det er et strengt HMS-regime siden det er elever som går rundt her, understreker Solli.
Det såkalte C-bygget bød på de største utfordringene, da alle elevene daglig måtte passere gjennom byggeplassen, men Solli kan konstatere at det også gikk smertefritt.
– Det er straks i mål, både ute og inne. Uteområdene er en stor jobb, med både asfaltering, steinlegging, beplantning, og i tillegg skal det 160 sykkelparkeringsplasser på plass, sier prosjektlederen.
Bobilturismen har fått en gedigen oppsving, og stadig flere velger hus på hjul i stedet for båt eller hytte. – Salget i år har gått ekstremt bra, sier Tore Børresen ved Frosta Bobil & Caravan AS.
I år ruller nærmere 50.000 norskregistrerte bobiler rundt på veiene, over dobbelt så mange som for ti år siden. Foruten at salget har gått bra, har det gått fort, forteller Børresen.
– Bobil har blitt kult. Det er både familier og unge folk som velger å kjøpe bobil, det har blitt allemannseie og ikke bare for pensjonistene slik det ofte var tidligere, sier han.
Avdelingene på Frosta og Røros har solgt 40 bobiler så langt i år. Noen velger rimelige bruktbiler, mens andre drar til med en dyrer og mer eksklusiv nybil.
– De prøver gjerne en bruktbil først for å se om bobillivet er noe for dem, og så kjøper de nyere etterhvert. Det er ingen fasit på hva folk vil ha. Mange drømmer om bobil og kunne tenkt seg å ha det, men det er jo en dyr ting, så det er en terskel å komme over, mener Børresen. Den store kjøpermassen er fortsatt de som er, eller snart blir, pensjonister, men også stadig yngre kunder finner veien til forhandleren.
– Det er en trend, og en fin måte å feriere på. Du kommer deg jo over alt.
Butikken i Røros åpnet i mai i fjor, men kundene kommer ofte langveisfra.
– De er gjerne på ferietur og stopper innom, finner noe de liker og bytter. Vi har en del kunder som tidligere har hatt båt, men vil bytte til bobil fordi båten er mer væravhengig. Er det for dårlig vær, sitter du med en båt du ikke får brukt, men bobilen kan du reise med uansett. Vi selger fortsatt mest campingvogner, og det markedet vokser også. Det handler kanskje like mye om at camping generelt er kult, som at bobiler har blitt det, mener Børresen.
– De yngre velger gjerne en vogn som de kan sette fra seg et sted, og kjøre rundt med bilen når de har kommet til målet.
Campingvognene finnes også på alle nivåer av skalaen, fra små, enkle vogner, til vogner til godt over millionen.
– Noen skal ha til landsskytterstevnet en uke i året, mens noen har vogna som hytte, hvor den står fast et sted store deler av året, sier forhandleren, som selv har rukket å gjøre unna årets bobilferie.
– Bobil er fine greier! Jeg har selv reist en ukes tid nedover Østlandet, og til og med en natt på Montebello camping. Jeg måtte jo se hvordan det var! Man trenger ikke å reise så langt, men det er trivelig. Det aller beste er å våkne om morran når det er fint vær, og sette seg utenfor med en kaffekopp. Det er nydelig, smiler Børresen.
På Øra ruller bobil etter bobil ut av plassen, mens nye ruller inn. Marita og Hallvard Kvande fra Surnadal er på en kort tredagerstur, og skal snart legge veien mot Sverige og Funäsdalen.
Marita og Hallvard Kvande fra Surnadal bruker bobilen om sommeren, og hytta på vinteren.
– Vi har bare kjørt 23 mil så langt, så vi har knapt startet, humrer Hallvard, og sier friheta er den største gleden med bobillivet.
– Vi bruker bobilen som et supplement til hytta, og det blir mest kortere turer. I fjor kjørte vi derimot helt til Italia. Nå tar vi bare en tredagers, hvor vi skal svippe en liten tur til Sverige, før vi kjører Stugudalen til Stjørdal. Det er en fantastisk tur, fastslår paret.
Da barna var små, hadde de campingvogn. Så ble det mange år uten, før bobilen kom i hus for to år siden.
– Det er lettvint. Vil du ta en pause, er bobilen varm. Sengene er alltid ferdigoppredde, og vi har dusj og alt vi trenger. Vi har heller ikke særlig store krav til hva vi trenger for å overnatte et sted, og slik som her er det helt supert å stoppe. Det skulle generelt vært tilrettelagt mer for bobiler, som egentlig ikke har bruk for en campingplass. Vi er alldeles overrasket over hvor bra det var blitt på Øra, og å kunne finne en sånn plass så nærme sentrum, sier de to, som ofte tar en tur for å spille golf.
– Neste tur blir en golftur til Stiklestad, og en 60-årsdag på Finnskogen. Bilen er liten og enkel å reise med for oss som er to. Tidligere var det jo stort sett pensjonister som hadde bobil, men det blir stadig yngre folk å se!
Det startet i 1999, i et rom i Kurantgården på Malmplassen. Det ble fort trangt om plassen, og verkstedet ble utvidet med to rom. I 2006 måtte rammeverkstedet flytte ut, fordi Bygningsvernsenteret skulle inn.
– Flyttingen var ikke helt frivillig, men da jeg fikk leie på Flanderborg var det absolutt et fremskritt. Her er det mye større lagerplass, og fem utstillingsrom med plass til nesten 100 bilder. Dette er jeg meget godt fornøyd med, sier Tor Omar Tronsmoen til Rørosnytts sommermagasin.
Hos Flanderborg Rammer og Kunst er det full aktivitet i jubileumsåret. I verkstedet var Tor Omar i ferd med å lage rammer til bilder av Toril S. Kojan da Rørosnytt kom på besøk. Hun har vært aktiv maler siden 1990, og har hatt ca 40 separatutstillilnger både i Norge og i utlandet, samt deltatt på mer enn 30 kollektivutstillinger. Bildene hennes er også utstilt i galleriet. I år er det bilder fra mange av kunstnerne som har hatt utstillinger på Flanderborg i årene som har gått.
Terje Grøstad ble utstilt første gang i 2008, da 74 av hans bilder fikk all plass i galleriet unntatt i trappa opp til gallerirommene i andre etasje. Grøstad døde for åtte år siden, men det er noen Grøstadbilder utstilt i Flanderborg rammer og kunst i år også.
Med livet som innsats tegnet Gunnar Bratlie livet inne på Grini. Etter krigen kom boka Skisser i Smug, som har kommet i et nytt opplag. Foto: Tore Østby
En annen sentral kunstner er Gunnar Bratlie, som det var minneutstilling for i fjor. Han ville da ha fylt 100 år. Bratlie var en svært kjent illustratør, og laget en legendarisk førsteside til Norsk Ukeblad, som ikke falt i smak hos den tyske krigsmakten. Bratlie ble arrestert, og internert på Grini. Der ble han pålagt å tegne for tyskerne. Han tegnet ikke så mye for dem, man lagde i stedet mange skisser av det som hendte på Grini. Disse kom ut etter krigen i boka «Skisser i smug». Denne boka kom ut i ny versjon i jubileumsåret. Bratlie bodde på Røros fra 1972 – 1982, og han lagde da flere bilder fra Røros, og mange bilder inspirert av Falkbergets forfatterskap.
Rolf Nerli startet sitt kunstneriske løp på kunstskolen på Røros. Han tok deretter høyere kunstutdannelse. Han er en svært anerkjent kunstner, som uttrykker seg i litografier og malerier. I 2008 var det Nerli som laget fredsprisdiplomet. Den tidligere finske presidenten Martti Ahtisaari fikk prisen for sitt internasjonale fredsengasjement. Han spilte blant annet en viktig rolle under forhandlingene som førte til Namibias uavhengighet fra Sør-Afrika i 1990. I 2012 var det Nerlis bilder som fikk det meste av plassen i galleriet på Flanderborg.
Hvert av årene som har gått, har hatt sine hovedutstillere. I jubileumsåret 2019 er de aller fleste av dem å finne i galleriet hos Flanderborg rammer og kunst.
I år er det 90 år siden en stor gruveulykke på Storwartz. Den 7.mai 1929 omkom tre arbeidere da en steinblokk løsnet og arbeiderne fikk den over seg. Steinblokken var 2 meter bred, 4 meter lang og ca. 30 cm tykk – den veide ca. 10 tonn. Arbeiderne jobbet 5-600 meter inne i gruven på et område kalt Mincke/Meincke da ulykken skjedde.
Tre av de 8-9 karene som jobbet sammen der mistet livet. Det var Iver M. Bakken, Aksel J. Møller og Svend P. Nyhus.
Sven Paulsen Nyhus
Sven Paulsen Nyhus ble født i Funäsdalen i 1874. I 1889 ble han konfirmert i Tännäs. Han utvandret til Norge i 1890-åra, og ble dreng på Tronsmyra. I 1902 ble Sven gift med Elen Katrine Abrahamsdatter Sommer fra Klasvollen. I folketellingen for 1910 finner vi paret med 5 barn på Nyhus. Samme året var Sven «Grubearbeider nr. 127» blant 135 på Storwartz. Han hadde diverse gruve- og anleggsarbeid, bl.a. Storwartz, Kromgruvene i Feragen, tunellarbeid på Hyttfossen i 1924 og rydding i Glomma i forkant til tømmerfløting i ca. 1920. I fritida spilte han fele, og han hadde mange låter med seg fra Härjedalen.
Iver Mikkelsen Bakken
Iver Mikkelsen Bakken ble født i 1878. I 1891 bodde han på Bakken søndre, Nyplassen sammen med foreldre og 8 søsken. Han var «Bærgverksarbeider på Gravedalsgruve» i 1900. I 1910 bodde Iver på Rørosgård søndre sammen med kona Marit og datteren Berit Kjerstine som var født i 1905. Når ulykken traff, bodde familien på Rørosgård.
Aksel Johansen Møller
Aksel Johansen Møller ble født i 1879. Hans far var Johan Janson, en «svensk arbeider fra Stockholm». Ved folketellingen i 1891 bodde Aksel sammen moren på Sikkelåsvollen. Der bodde også Edvard Schjølberg som var gift med Aksels søskenbarn Ingeborg Jokumsdatter. I 1910 var Aksel gruvearbeider på Storwartz/skiftarbeider ved Røros Kobberverk gruver, bosatt hos slekt på Stormoen. Da ulykken skjedde, bodde han i Djupsjølia. Han var ugift, men hadde en sønn.
Trist mai
Det ble en trist mai-måned på Røros i 1929. Ulykken skjedde på tirsdag 7.mai, og torsdagen etter var det Kristi himmelfart. Uken etter kom 17. mai på fredag fulgt av pinsehelgen 18. – 20. mai.
Den 8. mai ble kisten med Sven Paulsen Nyhus fraktet fra Storwartz ned til Nyhus ved Aursund, og den 18. mai ble han gravlagt på «Jensvold», som Glåmos het da.
8. mai ble også kistene til Iver Mikkelsen Bakken og Aksel Johansen Møller kjørt fra Storwartz. Denne dagen var flaggene på halv stang i hele Bergstaden. Møller ble kjørt til sykehusets likskue, og Bakken hjem til Rørosgård. Den 20. mai, 2.pinsedag, var det begravelsesseremoni i Sangerhuset. Bakken og Møller ble gravlagt på Røros kirkegård.
Denne gruveulykken var den største man kunne erindre hadde rammet Røros. Den gjorde et sterkt inntrykk på distriktets befolkning.
90-årsdagen
På 90-årsdagen for ulykken hadde Folkemusikkarkivet for Rørosområdet en arkivkveld på Rørosmuseet. Med hjelp av gamle avisomtaler, Røros Kobberverks arkiv, Rørosboka, Digitalarkivet (folketellinger, kirkebøker) og familiehistorier, sydde Mary Barthelemy sammen en presentasjon om hendelsen på Storwartz og maidagene i 1929. Ragnar Kokkvoll bidro også, med et innlegg om dødsulykker ved Kobberverket ca. 1890-1907. Det ble også spellmannsmusikk etter «Sven-Pålsa» Nyhus, på fele, zither og trekkspell.
Mary Barthelemy i Folkemusikkarkivet for Rørosområdet. Foto: Tove Østby
Det er et stort apparat i sving i mange måneder før Elden slipper publikum inn på slegghaugene og inn i magien. Ikke alle får navnet sitt på plakaten, men er likevel ulidelig viktige.
Siden 1994 har Ester Mikkelsen og Svante Sandnes tråklet, klippet og sydd i Eldens tjeneste, slik at skuespillerne skal være korrekt antrukket når de inntar scenen. Under lave tak i Gropstuggu summer det i symaskiner når de siste tilpasningene skal på plass.
– Her er sånt som er halvferdig, og skal prøves av folk etterhvert. Det mangler kanskje en knapp, eller må syes inn noen centimetre for at det skal sitte bra, sier Mikkelsen, og peker mot et stativ med skjørt, skjorter og samedrakter.
– Da vi startet med dette var det ingen som trodde at vi kom til å få til noe. De mente vi var tullete, forteller Ester, som startet som sufflør i de aller første utgavene på 70-tallet. Så ble det stille, til Rulle Smit kom inn på 90-tallet, og siden den gang har de to damene sydd kostymer så trådstumpene fyker.
– Det har vært fantastisk! I starten sydde vi sekker og belter og andre slike rekvisitter. Sønnen min sydde dødsmarsj-uniformene, og resten vi trengte lånte vi fra Tydal. Det fantes en del klær til kvinner og barn i teaterlageret, og da vi fikk penger nok, sydde vi svenskklærne på skift. En klippet, en sydde. I dag har vi nesten alt vi trenger, og mangler vi noe ringer vi bare til Tydal, humrer Ester.
Svante Sandnes har vært med i kostymeteamet siden 1994, og leter her etter en løsning for å gjemme alle spor av at utstyret er av 2019-modell. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)
70 uniformer med alt som hører til, 19 bergkorps, åtte verdalinger, og en enorm mengde tøy til kvinner og barn er i omløp før forestillingene.
– Jeg tror vi har 70 skjørt! I år er det med så mange voksne damer at vi nesten ikke hadde nok, forteller hun. Dagen før fikk alle medvirkende utdelt sine antrekk.
– Det var virrvarrsen, vi holdt på et par timer. Man vet jo aldri om det passer, og mye må prøves i ulike størrelser. Vi har sydd så mye før at det meste finnes, nå er det mest dårlige strikker, knapper som mangler og noen tilpasninger som må gjøres, forteller hun, mens Unni Ryen huker seg inn døråpningen.
– Skjørtet mitt er for stort! Det er rene slankekuren dette her, jeg går ned ti kilo hver sommer, ler Ryen, som i år spiller enkefru Hiorth, og også har vært med helt siden 1994.
– Takk og lov spankulerer hun bare rundt og broderer. Neste uke er det nye kilo, på slutten av perioden kaster jeg ikke skygge, humrer hun, og konkluderer med at skjørtet må sys inn minst ti centimeter.
Unni Ryen som enkefru Hiorth må sy inn skjørtet. – Jeg går ned ti kilo hver sommer. På slutten kaster jeg ikke skygge lenger, ler hun. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)
Jobben med kostymene starter allerede i januar, og noen er alltid på vakt om det skulle trenges.
– Vi tok fri i påska da, humrer Ester.
– Vi deler oss så det er to på jobb hver dag, og det er alltid noen her om det skjer noe. Jeg kan ikke lage mønster, det gjør Svante, fastslår hun. Mikkelsen jobbet mange år i Storebrand, men ble førtidspensjonert da avdelingen skulle flyttes. Å sitte uvirksom var derimot ikke et alternativ særlig lenge.
– Mora mi var sydame, så jeg lærte nok litt der. Det er fryktelig artut å være med, men nå tror jeg kanskje det er siste året med ansvar for kostymegruppa. Vi får se hva helsa sier. En merker jo at en er åtti år, sier hun.
Herdis Hustad Olsen og Liv Lockert er en del av kostymeteamet på seks som skal sørge for at skuespillerne er korrekt antrukket når de inntar scenen. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)
Radarparet Ester og Svante har ytterligere fire damer med seg i kostymeteamet. En svensk bok om karolinerne er rettesnor – der finnes alt om hæren, uniformene og utstyret de hadde med seg.
– De dro jo med seg så mye over hit! Uniformene vi har i dag er så tro til originalen som en kan komme, bortsett fra at vi bruker gule leggings i stedet for strømper. Det er mange detaljer og mye utstyr som skal på plass, det var heftige greier dette. Men krig er nå krig!
En del av Elden-kostymene gjennom 25 år er i disse dager stilt ut i kjelleren på Domus.
Rørosmeieriet er i full gang med å bygge og planlegge et opplevelsesmeieri. I opplevelsesmeieriet man skal både føle, sanse, lukte, smake og øke kompetansen om meieriproduksjon, og da spesielt om den meieriproduksjonen som er på Rørosmeieriet. Allerede i sommer åpner en meieributikk.
Rørosmeieriet har bl.a. Tjukkmelka som har gammel historie, fra tettegrasplanten og med geografisk beskyttet betegnelse. Skjørosten har også den samme høye beskyttelsen.
-Det er unike matskatter som vi har tatt på oss et ansvar for å formidle kunnskapen om videre til neste generasjon. Får å få en god plass å formidle den kompetansen på, så tenkte vi at vi å må etablere et opplevelsesmeieri, når vi nå først skulle bygge ut her på Røros, sier meieribestyrer, Trond Vilhelm Lund.
Det skal brukes litt tid på å bygge opplevelsesmeieriet. Skalet er bygd. Gudmoren til Julemarkedet, Hilde Myhren er ansatt for å være med å skape og forme innholdet. Meieriet har allerede begynt å ta inn en del grupper, som kommer og gjør ulike forsøk og tester med aktiviteter så de nesten er svette når de drar hjem.
-Da har vi lyktes. Du skal være svett når du har vært med på et opplevelsesmeieri. For da har du gjort noe fysisk også, ikke bare sett, sier Trond.
Det er ikke helt bestemt enda når opplevelsesmeieriet skal åpne, men planen er våren 2020. De skal se hvor mye aktiviteter, opplevelser og innhold som skal lages, og hvor mye tid det tar å få det på plass.
Når man står midt i hjertet til opplevelsesmeieriet blir det utsikt til både den håndverksdelen, den gamle delen av Rørosmeieriet. Og det er utsikt til den nye delen, som er blitt påbygd og som ble tatt i bruk i vår. Der foregår tapping av melk, fløte, Økologisk Tjukkmjølk fra Rørostraktene, og Syrna blå syrnet blod – de produktene som Rørosmeieriet har i melkekartonger.
Meieributikk
Opplevelsesmeiereit bygges gradvis opp, og det første som skjer er etablering av en meieributikk i Rørosmeieriet. Der man bl.a. kan kjøpe skjørost i løs vekt og nykjernet smør og kjernemelk. Det blir mulighet til å ta med melkespannet og få teppet litt melk.
Meieributikken åpner i sommer, dermed får Røros en ny turistattraksjon. Dette blir en butikk for Rørosingene også, ikke bare turister.
-Vi prøver å legge til rette for at Rørosingene skal kjøpe seg årskort her på opplevelsesmeieriet, sier Trond.
Nye produkter
Rørosmeieriet utvikler stadig nye produkt, og de inviterer gjestene sine til å komme og smake på produktene og gi tilbakemeldinger om hva de ønsker å spise.
Det er veldig stor interesse for hvordan produktene på Rørosmeieriet blir til. Gangavstand fra sentrum gjør et opplevelsesmeieri mulig. Det er bakgrunn til at Rørosmeieriet er bygd i gangavstand til sentrum.
-Dersom vi hadde blitt for langt unna hadde det medført buss for de som skal besøke oss. Ihvertfall for turister. Hvert år har vi hatt rundt 1000 gjester som kommer innom oss bare for å høre om Rørosmeieriet og se hvor ho Ingrid Skancke leverte smøret sitt. Se hvordan vi driv. Se hva vi har klart å fått til ut tross små lokaler, og at vi har klart å få til en nasjonal lokalmat ut ifra lokalene her på Røros. Det vekker interessen til folk, sier meieribestyreren, som tror at det er et stort marked for den type turisme og besøk.
Mædi-smitte er påvist igjen på sau i Trøndelag. Det er trolig samme virus som var aktivt i sauebesetninger i 2003, skriver Fylkesmannen i Trøndelag i en pressemelding.
Fylkesmannen deltok denne uka på informasjonsmøte om dyresykdommen sammen med Mattilsynet og Veterinærinstituttet.
Vel 40 oppmøtte fikk høre om status og tiltak som iverksettes straks og framover. Fungerende regiondirektør Elisabeth Schei-Berg fra Mattilsynet orienterte om status. Det er påvist smitte på flere dyr og 24 besetninger er pålagt restriksjoner på drifta i Trøndelag. Det finnes ingen behandling eller vaksine mot sykdommen.
Jorun Jarp, Veterinærinstituttet, satte deltakerne inn i sykdommen, smitteveier og om påvisning av smitte som antistoffer i blodprøver. Sykdommen Mædi har lang inkubasjonstid. Det kan gå opptil seks år før sykdom bryter ut hos smittet sau og det gjør tiltak mot sykdommen langvarige og til dels usikre.
Seniorinspektør Kirsten Toubro fra Mattilsynet fortalte så om det praktiske omkring den massive blodprøvetakingen som vil foregå i høst og vinter fram mot ny beiteslipp der smitta dyr med avkom skal finnes og slaktes ut. Hun orienterte også om teknikk ved samling, flytting og selve blodprøvetakingen. Deltakerne i informasjonsmøtet var svært aktive for å finne gode løsninger.
Fylkesmannen v/Fylkesagronom Ivar Stokkan fortalte om erstatningsordningen som gjelder ved pålagt nedslakting av husdyr.
– Så snart Mattilsynet har gjort vedtak om pålagt nedslakting og det er utført, kan bruker søke om og få erstatning for disse med en fast sum pr dyr, fortalte fylkesagronom Ivar Stokkan.
Avhengig av smitteomfanget vil Fylkesmannen utbetale erstatning fortløpende for slaktede dyr.
I møtet ble det etterlyst vurderinger på om planlagte tiltak var effektive nok fordi smitte fra 2003 kan synes å ha overlevd i enkeltdyr fram til i dag. Mattilsynet svarte at de fortløpende vurderte alle mulige tiltak innenfor gjeldende regelverk for å nå målet om å fjerne smitten så raskt som mulig.
På informasjonsmøtet var det godt oppmøte av mange fra sauenæringen. Et tett samarbeid mellom næring og myndigheter er helt avgjørende for å lykkes med å bli kvitt dyresykdommen Mædi.
Bergstadens Ziir er stedet når Coralua Internasjonale korfestival i kveld skal synge ut under siste etappe av sin Trøndelags-turne.
Korfestivalen arrangeres hvert år, med ulike kor fra ulike land i hele verden. Festivalen starter først med korseminar i Trondheim, før koristene legger ut på en syngende turne i Oppdal og Røros.
– Festivalen er for alle typer kor, både barne- og ungdomskor, og voksenkor. Vi har med oss dyktige dirigenter fra Finland, Spania og Norge, og kor fra både Sveits, USA, Kina, Hong Kong, Canada, Storbritannia og Australia, forteller Sara Martin. Hun tok med seg korfestivalkonseptet fra hjembyen Barcelona da hun flyttet til Trondheim i 2014.
– I Barcelona fantes det allerede en kororganisasjon som arrangerte korfestival, og i 2012 ble den besøkt av et kor fra Trondheim. De lurte på om vi ikke kunne få til en lignende festival i Trondheim, forteller Martin. Busslast på busslast med korsangere inntar Røros hotell, før de skal ut i staden og gjøre seg kjent.
– Vi skal ha en omvisning på Rørosmuseet og i sentrum, før vi drar rett til lydsjekk i kirka. I kveld synger kor fra Sveits, USA og Kina i ulike konstellasjoner, med reportoar fra seminaret i Trondheim med Sanna Valvanne og Javier Busto, sier Martin. De prøver alltid å få med norske kor, men sommerstid viser det seg utfordrende;
– Vi vil gjerne ha det, men det er sommer og ferie. Av og til får vi det til, av og til ikke, humrer hun.
– Vi ønsker samtidig å vise norsk kultur til de internasjonale sangerne. Mye av festivalen handler om å forstå ulike måter å synge og dirigere på, og få inspirasjon fra andre kor. Det skal være høy kvalitet på musikken, men det er også viktig å ta vare på det menneskelige aspektet. Alle skal føle seg involvert og dele opplevelser og erfaringer underveis, sier Martin.
– Det er like mye kulturutveksling mellom landene, som en ren korfestival. Alle har ulike måter å synge på, forteller hun.
Kveldens konsert huser Crystal Youth Choir fra California, Childrens Heart Choir fra Nanjing i Kina, og kammerkoret Notabene fra Basel i Sveits.
Foruten å inkludere en ny distanse i det tradisjonelle Femundløpet, lanseres også et helt nytt løp – Gloføken 2020 i slutten av mars.
Målet er i følge daglig leder Jon Anders Kokkvoll å fylle mer av året med aktiviteter knyttet til hundekjøring.
– Flere har etterspurt et løp på det som er den beste tida av året å kjøre hund på. Gloføken-løpet har basecamp på Johnsgård turistsenter, og er igangsatt etter sammenfallende ønsker fra Svein Håvard Fjestad, Kjell Brennodden, Alf Stokke og Roar Kvilvang, som er for veteraner å regne innen sporten. Løpet vil gå i et magisk og flott terreng godt egnet for hundekjøring i Engerdal og Rendalen, og vi tilfører økt aktivitet til både Johnsgård, Langen og Søvollen, sier Kokkvoll.
Løpet skal i følge Kokkvoll være et lavterskel familieopplegg som ikke er terminfestet eller har en del av de samme kravene som øvrige løp.
– Vi håper å bruke handlere og medhjelpere til å hjelpe oss med å arrangere. Det skal være mest for gøy, og uten tak på antall deltakere. Responsen så langt har vært veldig god, og det sportslige og sosiale skal være i førersetet, sier han.
– Løpet er beregnet på de som kjører hund, men kanskje ikke trener nok eller ønsker å stille i tradisjonelle løp som Femundløpet og Finnmarksløpet. Vi ønsker å samle hundekjørerfamilien, og går litt tilbake til røttene på Femundløpet. Det skal være enkelt og artut å delta, fastslår Kokkvoll.
Femundløpet har nylig mottatt utviklingsmidler fra Hedmark og Trøndelag fylkeskommuner og Rørosbankens næringsfond til et regionalt utviklingsprosjekt som tar sikte på å etablere opplevelser og aktiviteter langs hele Femundløpstraseen. Marian Julianne Flage er nylig ansatt som prosjektleder.
– Gloføken 2020 er starten på det som skal fylle en stadig større del av årshjulet vårt, sier Kokkvoll.
