Nyheter

Et av husene som står på Nedre Storwartz er stigerboligen, eller Klettjønnbrakka som den også ble kalt. Huset ligger ikke langt fra Klettjønna, og var boligen for stigeren ved Storwartz. En stiger var ingeniør og arbeidsleder ved ei gruve. 

Historien til stigerboligen starter på Muggruva. Der ble bygningen satt opp som kontorbrakke rundt 1900. I 1938 ble den flyttet til Storwartz, der den står i dag, og tatt i bruk som stigerbolig. Året etter ble det bygd en stall utenfor boligen. Stallen står fortsatt. 

Stigerboligen rommer en del av familiehistorien til Andreas Kokkvoll. Oldeforeldrene hans bodde i huset med familien, blant annet Andreas sin bestefar. Oldefaren Anders Kokkvoll var overstiger på Storwartz. Andreas ble nysgjerrig på familiehistorien sin, og tok en god prat med bestefar, Gunnar Kokkvoll. Han fortalte at oldefaren hadde en spennende historie. Under 2. verdenskrig var han et halvt år i tysk fangeleir. Han flyktet til Sverige for å komme unna nazistene, og han var med i motstandsbevegelsen. Oldefaren omkom i 1961. På Storwartz står en minnestein til minne om han. 

– Oldefar har vært en mystisk mann, som snakket lite, sier oldebarnet Andreas Kokkvoll. 

Kokkvollen

Oldefar Anders var oppvokst på Kokkvollen ved Aursunden. Det var hans far som kjøpte Kokkvollen, som tidligere het Jamtvollen. Oldefaren ble påspandert skolegang på Eidsvoll Offisielle landsgymnas, av Bergdirektør Pettersen. Der møtte han Gudrun. Etter endt skolegang flyttet de til Løkken. Og i 1938-1939 begynte han på Bergskolen i Kongsberg. Da han var ferdig på bergskolen flyttet de til Nissedal og Søftestad gruber. 

2. verdenskrig

9.april 1940 skulle de flytte fra Nissedal til Løkken, men kom ikke lengre enn Eidsvoll. Familien ble igjen på Eidsvoll frem til høsten 1940. Bestefar Gunnar minnes synet som møtte dem. Der var brua sprengt, og Anders ble innrullert i militæret. Han ble sendt til Tretten, og var med på de første trefningene der. Der ble han tatt til krigsfange, og ble sittende frem til senhøsten 1940. Anders måtte skrive under på et brev om at han skulle være snill mot tyskerne. Da fikk han slippe ut, og reise tilbake til Løkken.

– Oldefar var en aktiv motstandsmann under krigen. Han var en viktig brikke i spillet mot tyskerne. Han var med på å organisere sprengingen av Thamshavnbanen, forteller Andreas. 

Rinnanbanden jaktet på Anders, og prøvde å få tak i han. Det endte med at han måtte flykte fra Løkken. Han gikk på ski, og tok tog til Røros. Her møtte han sin tante, som bodde på Erzscheidergården. Derfra gikk han på ski inn til Sverige. Han kom ned til Feragen først, der hadde de en telefon som ble brukt til å ringe Gudrun, og fortelle at pakken var kommet frem. 

Ferden gikk så videre inn til Funäsdalen, der Anders ble innrullert i de norske polititroppene. Han kom tilbake til Norge under frigjøringsdagen i mai 1945. Da freden kom dro han tilbake til Løkken, men det ble en periode i Oslo før han kunne komme hjem igjen. Han fortsatte som ordfører på Løkken frem til 1956. Han satt som ordfører i en og en halv periode der. I 1956 fikk han jobb som overstiger på Storwartz. Derfor flyttet familien til Røros i 1956, til Kokkvollen. 

Stigerboligen

Overstigeren jobbet sju dager i uken, og bodde i stigerboligen. Det var langt å gå på ski eller bruke hest hjem til Kokkvollen. Stigerboligen ble brukt som en pendlerbolig for å følge opp jobben i gruva. 

– Min oldefaren var veldig opptatt av HMS og sikkerhet i gruvene. Det var hans agenda virker det som, sier Andreas. 

Etterhvert flyttet også oldemoren til stigerboligen sammen med bror til bestefar Gunnar, Ragnar. Da bodde hele familien i andre etasjen på stigerboligen. I første etasjen bodde det to andre personer. 

I boligen var det innlagt vann og strøm. Det lille huset utenfor ble brukt som grisehus til en gris. Familien bodde der frem til januar 1961 da Anders omkom. Han hadde vært på inspeksjon i Olavsgruva, og skulle gå tilbake til stigerboligen. Like bak heishuset, ikke så langt fra der endte den turen tragisk, med at han fikk hjertestopp og døde. I ettertid har Ragnar og Gunnar Kokkvoll reist en minnestein i kobber der faren døde. 

Sjøen

Andreas sin bestefar var på sjøen. Han reiste ut i 1950, 15 år gammel. Det var mange på den tiden som reiste ut på sjøen. 

– Han spurte ikke foreldrene om lov, men han hadde hørt mye om folk som hadde kommet tilbake fra sjøen, som snakket om palmer, sol og eksotiske ting. Så da hadde han lyst til å prøve det, sier Andreas. Bestefaren ble på sjøen frem til 1960 hvor han seilte på alle de 7 hav, ombord på blant annet tankeren M/T Nueva Andalucia. I mellomtiden hadde han møtt Andreas sin bestemor, Klara. De møttes på dans ved Aursunden. I 1962 ble Andreas sin far født. 

Hobbyfotograf

Andreas er en ivrig hobbyfotograf, og et bilde som har fått mye oppmerksomhet er et bilde som han har tatt av stigerboligen på Nedre Storwartz. Bildet ligger ute på Magasin.no, i tillegg var bildet med i den første fysiske utgaven av Magasin.no, som kom 1. november. Andreas tror at bildet traff ganske bra med den tiden som vi gikk inn, med koronapandemien og isolering. 

– Det er bilde av isolasjon på mange måter, for det er ingen tegn til aktivitet og spor inn til huset, sier han. 

For Andreas er stigerboligen et hus som står der, som har den familiehistorien. Han vet at det er en familie som har bodd der. Malingspannene som står der tilhørte trolig hans oldeforeldrene, det er ikke så mange som har bodd der i ettertid. 

Andreas synes stigerboligen er et spesielt hus, han synes det er synd at det ikke blir brukt til noe, som har med turisme eller Røros å gjøre. 

– Jeg synes Storwartz er en ekstrem fin plass å fotografere på. Det er et helt spesielt lys der. Det er et område som er fotografivennlig på mange måter, sier Andreas. Han legger til at han er en del på Storwartz når han er på Røros. 

– Jeg har flyttet fra Røros, men det henger igjen mye av meg på Røros. Jeg har lyst til å vise frem Røros på andre måter enn hva mange turister gjør, kanskje. Røros er så mye mer enn kirke, hyttklokke og slegghaug. Hver gang jeg er på Røros så filmer jeg noe nytt, gjerne noe med en historie, det er det som er spennende, sier han. 

Forsvaret

Andreas jobber i Forsvaret som yrkesmilitær. Han har jobbet 10 år i Hæren, fem år i Nord-Norge i Setermoen leir og nå på Rena. Fotografering er en stor lidenskap, det er hans hobby og fritidssyssel for å få til å slappe av og leke med kreativiteten. Samtidig som han jobber tar han utdannelse innen grafisk design. 

Foto

Interessen for foto fikk Andreas ganske tidlig. I 2005 kjørte en guttegjeng ski i Funäsdalen. 

– Var nok en av de som var tidligst ute med jibbing når man hoppet på big jump i parker. Vi startet Fjøsbakken Open. I den perioden der ble det en del filming. Det fantes ikke gopro-kamera da, så jeg fikk lånt meg et videokamera med kasett fra min onkel, som jeg tapet fast med gaffatape på hjelmen. Det var så upraktisk å kjøre med det i hånden, sier han. 

Det ble laget noen filmer. Guttene meldte seg på UKM med en film, som de gikk videre med. Kanskje det var der interessen startet. Men det var ikke før for to år siden at han virkelig kom i gang med fotograferingen. 

Andreas lærte mye om fotografering av en venn som var fotograf, men som dessverre gikk bort i en ulykke for for to år siden. 

– Han var nok en stor bidragsyter for at jeg fotograferer så mye som jeg gjør i dag. Han lærte meg mye på kort tid. På den tiden jeg ble kjent med han. Vi fant tonen gjennom foto og film. Man kan si at det er han som har gjort at jeg er der jeg er i dag på mange måter. Han ga meg det lille dyttet for å komme i gang, sier Andreas. 

Sledehund-fotograf

Andres har en ambisjon og mål om at han skal bli en god sledehund-fotograf. For å markedsføre sin bror Amund og sporten han driver med. Gjennom fotograferingen ønsker han å få hundesporten frem til folket. Andreas står gjerne oppe på fjellet i storm for å få de ekstra gode bildene. 

Sledehundsesongen er kort så Andreas må bruke tiden på å lære seg mer, for å få til de bildene som han ønsker. Han liker å ta bilder med litt mystikk, og landskapsbilder med kontraster i. Han har alltid med seg kamera. 

Drone

Andreas er godkjent dronepilot, og får lov til å fly så lenge han følger reglene som er satt av Luftfartstilsynet. Noen av hans bilder blir tatt med drone, og dermed har han mulighet til å ta bilder av spennende motiv som ikke så mange andre får tatt. 

På Instagram har Andreas gitt sine følgere en utfordring som har med stigerboligen å gjøre. Han utfordrer sine følgere til å reise til Røros og prøve å finne huset og fotografere det. #stigerboligen. 

Drømmen

Andreas har en drøm om å få igang fototurisme med fotosafari på Røros. Der folk skal reise rundt og kose seg ei helg og ta bilder. 

– Landskapet er spesielt. Du har ikke de høyeste fjellene, men du har utrolig mye vidder og kultur, sier Andreas. Han legger til at siden Røros ligger såpass høyt får man fin solopp -og nedgang. Han ønsker at stigerboligen kunne vært hovedkvarter, men han tror det skal godt gjøres å få til det. Boligen står midt i hjertet av vernesonen. Men hadde det vært opp til Andreas hadde han villet brukt den til noe, og fylt den med liv. Det er historien om oldefaren som har dratt han i retningen Storwartz og stigerboligen.

10. desember er skrekkens dag for Knut Brandstorp (88). Faren, Ola Johan Brandstorp ble arrestert på denne datoen i 1943. Det er 77 år siden. Knut husker hendelsen som det er i dag.

Familien var sent oppe, det var en trivelig kveld, til tross for at det var mye vondt rundt dem. Plutselig dundrer det på døren. Gestapo kommer. 15 mann styrter inn i den lille leiligheten, slår ned Knut sin far, moren ble dyttet bort i en krok. Knut forsvinner inn under en sofa. Hva er det som skjer?

Jo, Knut viste så mye, at nå var det et drama på gang. Faren blir arrestert. Det var den mest grusomme hendelsen som hadde skjedd i Knut sitt unge liv.

Dagene etterpå var som en mare. Men så en dag får de en telefon. Knut og moren må bort. Det kan skje noe. De blir fraktet av Hjemmefrontens folk til det som de kalte dekkleiligheter. Steder de kunne oppholde seg uten at Gestapo og Statspolitiet ville finne dem. Først var de hos Helga, så var de hos fru Hansen. Tilslutt endre de opp i Maridalen hos en halvsøster av faren.

De var alene i leiligheten, da banker det på døren. Kjennetegnet husker de med meldingene fra London. Skjebnesymfonien. Det kommer inn en røslig kar. Han ville snakke med moren, og han forteller at i kveld, på selveste julaften vil det komme besøk. Knut sine ører var større vanlig. Mannen ser bort på Knut, og sier at han guttungen kan ikke være her da.

Timene går. Hvor skal de gjøre av Knut? Han blir stuet opp på et kott i andre etasjen, og sitter der oppe. Så kommer de samme banketegnene, og det kommer inn et menneske. Ørene til Knut er ikke langt fra nøkkelhullet. og han hører stemmer. Knut synes han kjenner igjen stemmen. Det er jo faren hans. Det er stemmen til faren. Ingen kan hindre Knut. Han får opp døren og styrter ned i rommet, og der sitter han. Men det er jo ikke han som sitter der. Det er en fremmed mann. Han har mørkt hår, han har bart, han har hornbriller og masse bandasje på hender og føttene. Han er krokete i ryggen, han har stokk. Det er en gammel mann som Knut ikke kjenner. Men han snakket jo som faren.

Hjemmefrontens folk og leger har gitt faren injeksjoner med parafin, han har fått to ansikter, en annen form, farget håret og lappet opp det meste. Nå fikk Knut oppleve at faren var levende, han smilte, han hadde greid å unnslippe fra Gestapos klør i en drastisk fluktaksjon, og nå satt han der. Såret, neglene var røsket ut, tennene var slått inn, han hadde blåmerker over hele kroppen, men han smilte. Faren tok Knut på fanget og sa: Du har gjort en fin jobb, Knut. Nå skal vi reise til et annet land. Mor og du skal reise først. Så kommer jeg senere når jeg blir friskere.

Noen dager senere får de melding Det står en flukt bil ved Akerselva. De skal møte der, så skal turen gå videre til det forjettede land i øst, de skulle til Sverige.

Første november startet Marie Skuland som offiser i Frelsesarmeen Røros. Marie kommer fra Mandal, som i dag er del av Lindesnes kommune. Der vokste hun opp på en heiegård, i en søskenflokk på fem. Marie var nummer tre i rekken. Hun har vært gift, og har en sønn. Mannen døde da sønnen var 10 år gammel. I dag er sønnen voksen og bor i Oslo, der han er skuespiller.

Marie har jobbet i Frelsesarmeen i flere år. Hun vokste opp i et bedehusmiljø i hjembygda. Hun flyttet til Oslo for å gå på bibelskole.

– Oslo var jo veldig stort. Misjonssalen var så stor at jeg følte at jeg mistet frimodigheten. De var så flinke, og de var så gode til å ordlegge seg veldig bra. Men jeg følte at jeg torde liksom ikke å bruke meg selv der. Så var dei ei som sier til meg: Jeg tror du ville passe godt i Frelsesarmeen. Så ble jeg med til Majorstuakorpset. Sånn kom jeg inn i Frelsesarmeen, sier Marie Skuland. Dette var i 1984, da var Marie i 20-årene.

Afrika

Marie ble soldat i Frelsesarmeen, så ble hun spurt av Misjonssambandet om å reise ut til Afrika, og arbeide på den norske skolen der. Da ble det Misjonssambandet i to år for henne. Hun var i Kenya, på den norske skolen i Nairobi, der hun jobbet som husmorassistent.

Marie kom tilbake til Norge. Planen var at hun skulle ut igjen. Så traff hun han som skulle bli hennes mann. Han var med i Frelsesarmeen.

– Det var Frelsesarmeen for alle penga for han, og dermed så ble det til det at jeg fulgte han inn i Frelsesarmeens tjeneste, sier Marie.

Rusmisbrukere

De begynte å arbeide med rusmisbrukere. Marie hadde ei stilling på Heimen vernehjem, som var et hjem for utbrendte alkoholikere. Mannen arbeidet i Urtegata, et sted for narkomane i byen.

Etter at de giftet seg reiste de ut på slumstasjoner. De fikk ordre til Gjøvik slumstasjon hvor Olga Harsjøen var leder, hun skulle gå av med pensjon, og skulle hjem og stelle sin far.

– Det var Olga som lærte meg opp på slumstasjonen, sier Marie.

Etter Gjøvik arbeidet Marie og mannen på slumstasjoner i Lillehammer og Tønsberg. Mannen døde mens de var i Tønsberg. Da søkte Marie om permisjon, og reiste hjem til Mandal slik at hun bodde i nærheten av familien, sønnen var bare 10 år gammel. Hun fikk hjelp til passing av sønnen når hun skulle på jobb.

Hjelpepleier

Det tok ikke så lang tid før hun ble diakon på Frelsesarmeen i Mandal. Da sønnen ble 18 år mistet hun barnetrygd, barnepensjon og lignende. Da måtte Marie ut i kommunen og arbeide. Hun er utdannet hjelpepleier, så det var ikke så vanskelig å få jobb. Hun fikk ei nattstilling på et hjem hvor det var utviklingshemmede. Der jobbet hun frem til 2013. Da kjente Marie at hun var klar for ut igjen. Sønnen var blitt voksen og klarte seg selv.

Røros

Det ble Mo i Rana. Etter noen år kjente Marie at hun hadde gjort det hun skulle gjøre der. Vanligvis blir man beordret, hun hadde vært igjennom ordresamtaler, men kjente ikke noe for å flytte. Men plutselig kom det en veldig uro over henne, og hun tok kontakt med Frelsesarmeen, og hun fikk lov til å si hva hun følte.

– Jeg sa at jeg lurer på om det er Gud som taler til meg. At du skal flyttes nå. Veldig spennende, sier hun. Marie snakket med Berit Kristiansen som hadde ansvaret på Røros.

– Jeg har hatt veldig lyst til Røros. Syntes det hørtes eksotisk ut. Jeg kom tross alt mye lenger mot familien min. Nå er jeg midt mellom Mo i rana og Mandal. Og jeg har sønnen min i Oslo. Moren min er 91 år, og det er noe med at det ikke er så lang vei å komme hjem, sier Marie, som ikke visste så mye mer om Røros enn det man ser på julekort og kalendere.

– Du ser mye bilder av Røros, som et norsk symbol nærmest. Jeg kjente ikke noe til folkelynne. Jeg viste at det var en gruveby, en stad. Jeg har ei venninne som er gift på Glåmos, sier Marie, og minnes at hun gikk i Femundsmarka da hun var ung.

– Det var veldig greit å gå i Femundsmarka. Det var ikke så høye stigninger og klatring. Det var en veldig fin opplevelse. Så Femundsmarka har nok trukket litt i meg, sier Marie. Hun har følt en veldig ro med å komme til Røros. Hun synes det er nydelig å gå her i gatene og inne i butikkene.

– En kveld jeg var ute og gikk så kom det en kanefart med hest, slede og dombjeller. Jeg tenkte at jeg har jo alltid ønsket å få kjøre kanefart, men har aldri fått muligheten til det, så nå håper jeg at jeg får muligheten til det her, sier hun.

Spesiell tid

– Det er ei spesiell tid å jobbe på Frelsesarmeen under korona, som er vanskelig for veldig mange, spesielt for oss som skal jobbe med mennesker. Du skal holde avstand. Det er så spesielt at du ikke kan ta folk i hånden. Du må stå på avstand for å snakke med folk. Du føler nærmest at du ikke blir så imøtekommende. Men dette kjenner jo alle til, sier Marie.

Relasjoner

Marie kommer ikke til Røros for å lage en revolusjon.

– Jeg går inn i det som er. Jeg må bli kjent i skuffer og skap, og med folk og folkelynne. Det synes jeg er spennende, å lære folk å kjenne, sier Marie. Hun er veldig glad i å bygge relasjoner. Hun jobbet mye med flyktninger tidligere.

Man kan godt ha planer, men man må først se hva er behovet. Marie er ikke bare kommet til Frelsesarmeen sine lokaliteter, men hun er også kommet til Bergstaden. Så hun må se på stedets behov. Marie får besøk av noen ungdommer som kommer etter skoletid, som venter på at de skal på en annen aktivitet. Hun lager mat til de, blant annet suppe.

– De kommer hit og får litt drivstoff til neste aktivitet. Det er en fin måte å bygge relasjoner på. Det er noe med å se ungdommen i dag. jeg kan bare være den jeg er. Jeg er tross alt 61 år, er er ikke noen ungdom som hopper og spretter og tjohei. Men av og til kan det være godt med en bestemorfigur også, sier Marie.

Ungdommen har hjulpet til med å pynte årets juletre hos Frelsesarmeen. Dersom de ønsker å gjøre lekser er det mulighet til det, håndarbeid eller et gitarkurs.

Flyktninger

Hun jobbet mye med flyktninger tidligere.

– For dem var det fryktelig vanskelig at jeg reiste. Frelsesarmeen de er vant til at offiserer reiser, men disse flyktningene er ikke vant til det. Så de hadde «adoptert» meg både som mor, bestemor, tante og søster. Jeg føler nærmest at jeg svikter de med å reise derifra. De hadde selvfølgelig mye mer følelser enn oss. Det var tårer, det var ord. Det var smertefullt å måtte dra ifra de. Og jeg skjønner det, for jeg har vært med dem igjennom perioder med mye traume. Hvor de har fått lov til å være seg selv og få liv til å snakke og mene og mene og mene om det de har opplevd, både barn og voksne. Jeg tror at vi kommer til å få besøk av mange hit, som kommer fra Mo i Rana på tur, sier Marie.

Julen

Julen 2020 blir den første julen for Marie hos Frelsesarmeen Røros. Julen ble sunget inn 13. desember. Den 15.desember ble årets julemiddag servert . I år var det kun 30 stk som fikk muligheten til å spise julemiddag hos Frelsesarmeen. Det blir ikke julemiddag på juleaften i år.

Tirsdag 29. desember blir det arrangert juletrefest. Også på dette arrangementet er det plass til 30 personer.

– Jeg har arbeidet i Frelsesarmeen i så mange år at for meg har jul vært mye stress, og det er det for folk rundt omkring. De skal bake sju eller 14 sorter. jeg synes det er veldig trist med det stresset, fordi det er ei tid hvor vi skulle hatt tid til å reflektere over hva julen egentlig er for noe. Det synes jeg kanskje at jeg får mer tid til her på Røros. Det er en liten by, og det er ikke så hektisk. Jeg er veldig glad i både adventsbudskapet om dette med Maria som får beskjed at hun skal bli mamma. Ei tenåringsjente som egentlig er for ung. Så har du denne slektningen Elisabeth som også får himmelsk beskjed om at hun skal bli mor til Johannes. Hun er alt for gammel. Så er det dette med at ingenting er umulig for Gud. Det er ei tid for håp. Ingenting er umulig. Det å kjenne litt på og ta litt av dette håpet til seg, og tenke positivt i ei tid som egentlig er vanskelig. Vi er i en unntakstilstand. Vi kan være med å gjøre det lille. Vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan kanskje hjelpe noen. Det å kunne være med å se folk, selv om vi ikke kan få tatt de inn å våre armer. Men både se de og lytte. Det går an. De minner om et eller annet, at man skal gjøre noe, kanskje hjelpe noen på en eller annen måte. Ikke utsett det. Men gjør det, sier Marie.