Marie Skuland ved Frelsesarmeen Røros. Foto: Tove Østby

+ Første jul hos Frelsesarmeen Røros

Første november startet Marie Skuland som offiser i Frelsesarmeen Røros. Marie kommer fra Mandal, som i dag er del av Lindesnes kommune. Der vokste hun opp på en heiegård, i en søskenflokk på fem. Marie var nummer tre i rekken. Hun har vært gift, og har en sønn. Mannen døde da sønnen var 10 år gammel. I dag er sønnen voksen og bor i Oslo, der han er skuespiller.

Marie har jobbet i Frelsesarmeen i flere år. Hun vokste opp i et bedehusmiljø i hjembygda. Hun flyttet til Oslo for å gå på bibelskole.

– Oslo var jo veldig stort. Misjonssalen var så stor at jeg følte at jeg mistet frimodigheten. De var så flinke, og de var så gode til å ordlegge seg veldig bra. Men jeg følte at jeg torde liksom ikke å bruke meg selv der. Så var dei ei som sier til meg: Jeg tror du ville passe godt i Frelsesarmeen. Så ble jeg med til Majorstuakorpset. Sånn kom jeg inn i Frelsesarmeen, sier Marie Skuland. Dette var i 1984, da var Marie i 20-årene.

Afrika

Marie ble soldat i Frelsesarmeen, så ble hun spurt av Misjonssambandet om å reise ut til Afrika, og arbeide på den norske skolen der. Da ble det Misjonssambandet i to år for henne. Hun var i Kenya, på den norske skolen i Nairobi, der hun jobbet som husmorassistent.

Marie kom tilbake til Norge. Planen var at hun skulle ut igjen. Så traff hun han som skulle bli hennes mann. Han var med i Frelsesarmeen.

– Det var Frelsesarmeen for alle penga for han, og dermed så ble det til det at jeg fulgte han inn i Frelsesarmeens tjeneste, sier Marie.

Rusmisbrukere

De begynte å arbeide med rusmisbrukere. Marie hadde ei stilling på Heimen vernehjem, som var et hjem for utbrendte alkoholikere. Mannen arbeidet i Urtegata, et sted for narkomane i byen.

Etter at de giftet seg reiste de ut på slumstasjoner. De fikk ordre til Gjøvik slumstasjon hvor Olga Harsjøen var leder, hun skulle gå av med pensjon, og skulle hjem og stelle sin far.

– Det var Olga som lærte meg opp på slumstasjonen, sier Marie.

Etter Gjøvik arbeidet Marie og mannen på slumstasjoner i Lillehammer og Tønsberg. Mannen døde mens de var i Tønsberg. Da søkte Marie om permisjon, og reiste hjem til Mandal slik at hun bodde i nærheten av familien, sønnen var bare 10 år gammel. Hun fikk hjelp til passing av sønnen når hun skulle på jobb.

Hjelpepleier

Det tok ikke så lang tid før hun ble diakon på Frelsesarmeen i Mandal. Da sønnen ble 18 år mistet hun barnetrygd, barnepensjon og lignende. Da måtte Marie ut i kommunen og arbeide. Hun er utdannet hjelpepleier, så det var ikke så vanskelig å få jobb. Hun fikk ei nattstilling på et hjem hvor det var utviklingshemmede. Der jobbet hun frem til 2013. Da kjente Marie at hun var klar for ut igjen. Sønnen var blitt voksen og klarte seg selv.

Røros

Det ble Mo i Rana. Etter noen år kjente Marie at hun hadde gjort det hun skulle gjøre der. Vanligvis blir man beordret, hun hadde vært igjennom ordresamtaler, men kjente ikke noe for å flytte. Men plutselig kom det en veldig uro over henne, og hun tok kontakt med Frelsesarmeen, og hun fikk lov til å si hva hun følte.

– Jeg sa at jeg lurer på om det er Gud som taler til meg. At du skal flyttes nå. Veldig spennende, sier hun. Marie snakket med Berit Kristiansen som hadde ansvaret på Røros.

– Jeg har hatt veldig lyst til Røros. Syntes det hørtes eksotisk ut. Jeg kom tross alt mye lenger mot familien min. Nå er jeg midt mellom Mo i rana og Mandal. Og jeg har sønnen min i Oslo. Moren min er 91 år, og det er noe med at det ikke er så lang vei å komme hjem, sier Marie, som ikke visste så mye mer om Røros enn det man ser på julekort og kalendere.

– Du ser mye bilder av Røros, som et norsk symbol nærmest. Jeg kjente ikke noe til folkelynne. Jeg viste at det var en gruveby, en stad. Jeg har ei venninne som er gift på Glåmos, sier Marie, og minnes at hun gikk i Femundsmarka da hun var ung.

– Det var veldig greit å gå i Femundsmarka. Det var ikke så høye stigninger og klatring. Det var en veldig fin opplevelse. Så Femundsmarka har nok trukket litt i meg, sier Marie. Hun har følt en veldig ro med å komme til Røros. Hun synes det er nydelig å gå her i gatene og inne i butikkene.

– En kveld jeg var ute og gikk så kom det en kanefart med hest, slede og dombjeller. Jeg tenkte at jeg har jo alltid ønsket å få kjøre kanefart, men har aldri fått muligheten til det, så nå håper jeg at jeg får muligheten til det her, sier hun.

Spesiell tid

– Det er ei spesiell tid å jobbe på Frelsesarmeen under korona, som er vanskelig for veldig mange, spesielt for oss som skal jobbe med mennesker. Du skal holde avstand. Det er så spesielt at du ikke kan ta folk i hånden. Du må stå på avstand for å snakke med folk. Du føler nærmest at du ikke blir så imøtekommende. Men dette kjenner jo alle til, sier Marie.

Relasjoner

Marie kommer ikke til Røros for å lage en revolusjon.

– Jeg går inn i det som er. Jeg må bli kjent i skuffer og skap, og med folk og folkelynne. Det synes jeg er spennende, å lære folk å kjenne, sier Marie. Hun er veldig glad i å bygge relasjoner. Hun jobbet mye med flyktninger tidligere.

Man kan godt ha planer, men man må først se hva er behovet. Marie er ikke bare kommet til Frelsesarmeen sine lokaliteter, men hun er også kommet til Bergstaden. Så hun må se på stedets behov. Marie får besøk av noen ungdommer som kommer etter skoletid, som venter på at de skal på en annen aktivitet. Hun lager mat til de, blant annet suppe.

– De kommer hit og får litt drivstoff til neste aktivitet. Det er en fin måte å bygge relasjoner på. Det er noe med å se ungdommen i dag. jeg kan bare være den jeg er. Jeg er tross alt 61 år, er er ikke noen ungdom som hopper og spretter og tjohei. Men av og til kan det være godt med en bestemorfigur også, sier Marie.

Ungdommen har hjulpet til med å pynte årets juletre hos Frelsesarmeen. Dersom de ønsker å gjøre lekser er det mulighet til det, håndarbeid eller et gitarkurs.

Flyktninger

Hun jobbet mye med flyktninger tidligere.

– For dem var det fryktelig vanskelig at jeg reiste. Frelsesarmeen de er vant til at offiserer reiser, men disse flyktningene er ikke vant til det. Så de hadde «adoptert» meg både som mor, bestemor, tante og søster. Jeg føler nærmest at jeg svikter de med å reise derifra. De hadde selvfølgelig mye mer følelser enn oss. Det var tårer, det var ord. Det var smertefullt å måtte dra ifra de. Og jeg skjønner det, for jeg har vært med dem igjennom perioder med mye traume. Hvor de har fått lov til å være seg selv og få liv til å snakke og mene og mene og mene om det de har opplevd, både barn og voksne. Jeg tror at vi kommer til å få besøk av mange hit, som kommer fra Mo i Rana på tur, sier Marie.

Julen

Julen 2020 blir den første julen for Marie hos Frelsesarmeen Røros. Julen ble sunget inn 13. desember. Den 15.desember ble årets julemiddag servert . I år var det kun 30 stk som fikk muligheten til å spise julemiddag hos Frelsesarmeen. Det blir ikke julemiddag på juleaften i år.

Tirsdag 29. desember blir det arrangert juletrefest. Også på dette arrangementet er det plass til 30 personer.

– Jeg har arbeidet i Frelsesarmeen i så mange år at for meg har jul vært mye stress, og det er det for folk rundt omkring. De skal bake sju eller 14 sorter. jeg synes det er veldig trist med det stresset, fordi det er ei tid hvor vi skulle hatt tid til å reflektere over hva julen egentlig er for noe. Det synes jeg kanskje at jeg får mer tid til her på Røros. Det er en liten by, og det er ikke så hektisk. Jeg er veldig glad i både adventsbudskapet om dette med Maria som får beskjed at hun skal bli mamma. Ei tenåringsjente som egentlig er for ung. Så har du denne slektningen Elisabeth som også får himmelsk beskjed om at hun skal bli mor til Johannes. Hun er alt for gammel. Så er det dette med at ingenting er umulig for Gud. Det er ei tid for håp. Ingenting er umulig. Det å kjenne litt på og ta litt av dette håpet til seg, og tenke positivt i ei tid som egentlig er vanskelig. Vi er i en unntakstilstand. Vi kan være med å gjøre det lille. Vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan kanskje hjelpe noen. Det å kunne være med å se folk, selv om vi ikke kan få tatt de inn å våre armer. Men både se de og lytte. Det går an. De minner om et eller annet, at man skal gjøre noe, kanskje hjelpe noen på en eller annen måte. Ikke utsett det. Men gjør det, sier Marie.

Marie Skuland og Kari Melby var på plass med Julegryta under Jul på Røros. Foto: Tove Østby
Facebook
Twitter
LinkedIn