Kronikk

– Kulturarven bør være en viktig valgkampsak

av
Karstugu, Fokstugu på Dovre, Oppland fylke. Foto: Einar Engen
Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet. Foto: Kulturminnefondet

Av Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet

Vi står overfor ett spennende kommune og fylkestingsvalg nå i høst. Vi skal velge politikerne som vil få ansvar for å ta vare på kulturarven i bygder og byer. Hittil har dette temaet fått liten oppmerksomhet i valgkampen.

La meg derfor gi noen grunner til at kulturarven bør være en viktig valgkampsak.

Vår felles hukommelse

I mer enn 10.000 år har det bodd folk i det området vi i dag kaller Norge. De har brukt naturen rundt seg, og satt sine fysiske spor i landskapet. De har bygget hus for å bo i, båter som fraktet varer, folk og fe, og samfunnshus for å samles til fest og møter. De har trasket langs de samme stiene og kjørt de samme kjerreveiene som folk i tidligere tider. Alt dette er en del av Norges felles hukommelse.

Bevaring av kulturminner gir oss kunnskap om tidligere tiders samfunn og levekår. Sporene etter bruk gir oss forståelse for og tolkning av fortida, og kan hjelpe oss å forme vår egen framtid. Ved å forvalte og forstå kulturarven, kan vi formidle til kommende generasjoner for at de også skal kjenne sin historie og være stolte av den. De som skal leve i framtida vil takke oss som lever i dag for hvert eneste kulturminne vi klarer å ta vare på. Ingen kan redde alle kulturminner, men alle politikere kan gjøre noe.

Kulturminnevern er godt miljøvern

Det er bedre for miljøet at vi setter i stand kulturminner som alt er bygd, enn at de rives for å bygge noe helt nytt. Bevaring og gjenbruk av opprinnelige bygningsdeler er høyt verdsatt ved restaurering av kulturminner. Det kommer ikke bare kulturminnet til gode, men også miljøet.

Miljøet spares ved at man unngår utslippene ved ny produksjon av materialer, mange av kulturminnene er bygget med kortreiste materialer, og man slipper transportbelastningen. I tillegg inneholder materialene lite eller ingen giftstoffer og krever heller ingen avfallshåndtering hvis de må skiftes ut.

SINTEF anslår at i 2050 er opp mot 80 prosent av bygningsmassen vi skal bruke, allerede bygget. Det betyr at store deler av disse bygningene allerede eksisterer, og Kulturminnefondet er en viktig aktør for å sikre en ressursbesparende bruk og ivaretakelse slik at miljøbelastningen blir minimal.

Vern gjennom bruk gir nye verdier

Et kulturminne får større verdi når folk bruker det, og når kulturminnet gir folk opplevelser. Mange av kulturminnene som er satt i stand med støtte fra Kulturminnefondet stod til forfall da jobben med restaurering startet, uten bruk. Flere av de tidligere forfalne kulturminnene har i dag en nytte i næringsvirksomhet som overnattingssted, restaurant eller kafé, museer og til utstillinger. Denne nytten er først og fremst til den private eieren, som har et bedre økonomisk grunnlag for å ta vare på kulturminnet inn i fremtiden, men det er også til nytte for besøkende, eller de som rett og slett liker å vite at våre kulturminner tas vare på.

Restaureringen av kulturminner gir også verdiskaping og næringsmessige virkninger lokalt. Det skaper aktivitet blant håndverkere med kunnskap om bevaring og restaurering av kulturminner, og det samme skjer hos leverandører av byggevarer. I tillegg fører restaureringen til økt aktivitet hos underleverandører som regnskapsførere, bensinstasjoner, butikker og vareleverandører. Gjennom «Vern gjennom bruk» skaper kulturminner store verdier inn i fremtiden.

Sluttord

Tenk deg om hjemstedet ditt ikke hadde noen synlige spor etter alle generasjoner som har levd sine liv der tidligere. Tenk deg en reise til en by, langs kysten eller til en fjord der alle minner etter våre forgjengere var borte. Tenk om alle spor etter mennesker var nye og laget i vår egen tid.

Kulturminnene forsvinner fortere enn vi aner dersom ingen ser verdien eller nytten i å ta vare på den arven vi har fått ansvaret for å forvalte.

Kulturminner er en ressurs som representerer kvaliteter av stor betydning for utviklingen av våre lokalsamfunn. Både som identitetsskaper og som grunnlag for sosial, økonomisk og kulturell verdiskaping. Dette håper jeg nyvalgte og gjenvalgte politiker tar tak når de nå skal sette seg sammen i kommunestyre og fylkestingsmøter etter valget.

Kulturminnefondet er Klima- og miljødepartementets viktigste virkemiddel for å ta vare på verneverdige kulturminner i privat eie. Vi står klare til å hjelpe til.

Med beste helsing

Simen Bjørgen
direktør

Kronikk: Digital beredskap vil redde flere liv!

av
NY TEKNOLOGI: Ny teknologi som droner i søk og redningsoperasjoner vil kunne føre redningstjenesten nærmere Redningsselskapets visjon "ingen skal drukne". Foto: RS

I likhet med resten av samfunnet må vi i beredskapssektoren ta ansvar for å styrke vår digitale kompetanse. Politikerne kan bidra gjennom å sette gode rammer og stille krav til digitalisering – også i redningstjenesten. En felles dugnad for den «Digitale Redningstjenesten» bør etableres av Statsrådene Ingvil Smines Tybring Gjedde og Nicolai Astrup.

Av Rikke Lind, Generalsekretær i Redningsselskapet og Martin Fuhr Bolstad, direktør for RS Akademiet. 

542 mennesker har de siste fem år druknet i Norge. Et liv tapt er et for mye. «Ingen skal drukne» er vår visjon, men skal denne nullvisjonen realiseres må vi alle ta i bruk ny teknologi. For å lykkes med dette, må en sterkere kultur for omstilling og nytekning etableres. Vi må være modige, tørre å prøve ukjente ting og si ifra at det er ok å gjøre feil. Vi lærer av våre feil, får verdifulle erfaringer som gjør at vi utvikler oss. En digital kultur, hvor vi går ut av siloene våre, i alle ledd av redningstjenesten er helt nødvendig for at vi sammen raskest mulig skal nå nullvisjonen.

Tidligere i sommer kom stortingsmeldingen «Samhandling for betre sjøtryggleik» hvor regjeringen skisserer hvordan vi skal styrke beredskapen i Norge. Et viktig poeng i stortingsmeldingen er nødvendigheten av digitale hjelpemidler og mer digital kompetanse. Vi må utvikle og implementere nye løsninger som kan brukes på våre redningsskøyter. Alt fra mer avanserte digitale kart, raskere og mer presis datadeling mellom båter og redningssentral, mer nøyaktig varsling og bedre navigeringssystemer er eksempler på hva som vil hjelpe. Jo raskere våre redningsskøyter kan nå frem, desto flere liv kan vi redde. På redningsoppdrag kan det ofte stå om minutter – til og med sekunder – for å redde liv.

De ulike aktørene i redningstjenesten sitter på enorme mengder med loggført dokumentasjon på hendelser. Ved å samordne og dele disse, kan man forutse og forhindre fremtidige ulykker. Teknologier som tar i bruk «big data» og kunstig intelligens vil bidra til å redde liv i fremtiden.

Regjeringen har nettopp fremmet en «Digitaliseringsstrategi for offentlig sektor» hvor de blant annet beskriver viktigheten av at de ulike aktørene som leverer tjenester mot samme bruker må samhandle bedre. Ord må følges opp av konkret politikk. For eksempel er det slik at regulatoriske krav fra Sjøfartsdirektoratet kan sette en stopper for testing av ny teknologi. Det samme kan gjelde for avtaleverk og styring av hovedredningssentralene og Telenor Kystradio. Først når gode intensjoner og målsettinger omgjøres til regelverk, avtaleverk og støtteordninger som stimulerer til økt digitalisering, får poltikken kraft til å forandre Norge.

Jo raskere regjeringen kan levere gode rammer og konkrete regler, desto raskere kan vi få på plass nye løsninger. Redningstjenestene må også selv ta ansvar, sammen med privat næringsliv, akademia og organisasjoner for å utvikle nødvendig teknologi og ta den i bruk.

I Redningsselskapet har vi selv utviklet en ny «nødknapp» for kitere, padlere og andre myke trafikanter. Dette er et eksempel på hvordan ny teknologi styrker beredskapen, men flere løsninger for flere målgrupper vil bli nødvendig. Ny teknologi utfordrer eksisterende grenser. For eksempel bruker vi droner til søk etter mennesker i vann. Et felles regelverk for bruk av droner i beredskap finnes heller ikke, og forsinker implementeringen.

Vi vil utfordre samfunnssikkerhetsministeren og digitaliseringsministeren til å samle aktørene for å etablere den «digitale redningstjenesten». En felles dugnad der vi deler vår kunnskap og erfaringer med teknologi, og sammen se på hvordan ny teknologi og deling av data kan gjøre oss bedre i stand til å redde flere liv.

Vi tror på mulighetene som ligger i digital teknologi – og på at åpenhet og deling av kunnskap vil gjøre oss alle bedre. For oss står det mellom liv og død!

Hyppigere avganger på Rørosbanen

av

Leserinnlegg av Pål Sæther Eiden

Etter at Arbeiderpartiet i fylkestinget sørget for å svekke bussrutetilbudet i distriktene, blant annet mellom Røros og Trondheim, kan vi nå glede oss over at togtilbudet i regionen kan bli bedre etter at regjeringen har konkurranseutsatt driften av togene i regionen. Skal SJ tjene penger på togdriften må de rett og slett øke trafikken. Det er bra for alle som bor langs Rørosbanen. Og Høyre vil være en vakthund som sikrer at det vil skje. Vi har store forventninger til SJ og fikk Fylkesutvalget med oss på å invitere til et samarbeid.

I løpet av 10 år sparer staten seks milliarder kroner etter at SJ overtar togtrafikken på Dovrebanen, Rørosbanen, Raumabanen, Trønderbanen, Nordlandsbanen og Meråkerbanen. Og samtidig blir rutetilbudet og standarden bedre på alle strekningene. Man kan lure på hva NSB eller nå Vy har drevet med i alle de år når «konkurranse» med et «trylleslag» kan kutte kostnadene til en femtedel og samtidig forbedre rutetilbudet. Som en bonus vil mange som før har brukt bilen nå ta toget. Det gir en stor miljøgevinst.

Men vi skal være oppmerksom på at denne omleggingen av togpolitikken har møtt stor motstand fra Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden. Kritikken mot regjeringen fra venstresiden har vært stor, men nå ser vi at regjeringen har hatt rett. Også i Trøndelag fylke må vi være villige til å tenke nytt. Arbeiderpartiet har kuttet i kollektivtilbudet utenfor Trondheim mot Høyres stemmer. Dette vil vi snu hvis vi får makt etter fylkestingsvalget.

Og så må vi fortsette regjeringens storsatsing på oppgradering av jernbanenettet. Når vi frigjør mange milliarder i støtte til Vy er dette penger som kan brukes på å ta igjen mer av etterslepet i vedlikehold som økte så sterkt mens Arbeiderpartiet styrte.

Pål Sæther Eiden

Trøndelag Høyres fylkesordførerkandidat

Vi må løse klimakrisa sammen

av

Leserinnlegg av Christian Elgaaen

En av de største utfordringene verden står overfor er klimakrisa. Skal vi unngå farlige konsekvenser av klimaendringene som tørke, ekstremvær og flom, må vi kutte utslipp. Kommunen har i denne sammenheng en viktig rolle.

Røros SV går til valg på et miljø- og klimavennlig lokalsamfunn, vi har lansert begrepet miljøbergstaden. Klimakrisa er stor, men vi kan og må løse den bit for bit. Sammen skal vi ivareta naturen og miljøet.

SV vil ta ansvar for kommende generasjoner ved å ta kampen for klima og miljø i alle saker. Vi vil ha gode bomiljø, legge til rette for mer bruk av sykkel og kollektiv i by og bygd og vi må gjøre det enklere å lade el-bil.

Bruken av plast må kuttes og vi ønsker å tilrettelegge for økt bruk av solcelleteknologi. Kommunen kan også stimulere til og markedsføre ulike miljøtiltak som privatpersoner og næringslivet kan gjøre.

Vi må verne og bruke dyrka jord og kulturlandskap, ta hensyn til artsmangfold ved arealplanlegging, og SV sier klart nei til skuterløyper i Røros.

Kommunen er en stor innkjøper av varer og tjenester. SV vil stille strenge miljøkrav til nye innkjøp. Da kutter vi utslipp og får utvikla nye løsninger. Det er for eksempel spennende å se på muligheten for fossilfrie anleggsplasser, og dermed få fart på utviklinga av utslippsfrie anleggsmaskiner.

Skal vi klare å kutte utslipp, må vi ha en konkret plan. SV vil at kommunen skal ha et klimabudsjett med mål for hvor mye utslipp som skal kuttes, og hvilke tiltak som må til for å nå målet. Dette er en viktig oppfølgning av klima- og miljøplanen som ble vedtatt i fjor.

Valget i høst blir et miljøvalg. I år har vi sett et opprør blant barn og unge gjennom klimastreikene. Vi må lytte til dem, ta dem på alvor og gjennomføre en framtidsretta politikk. 

Leder og ordførerkandidat Røros SV, Christian Elgaaen.

Mamma og pappas lommebok

av

Leserinnlegg av Isak V Busch, Oskar T Lindstad og Rune Tørresvold

Størrelsen på mamma og pappas lommebok skal ikke være avgjørende for om du kan være med på noe på kveldstid!

Aktivitet er bra for oss! Det er bra for kroppen, og det er bra for psyken – uansett alder. Mange barn og unge har stor glede og stort utbytte av å delta på aktiviteter utenfor skoletid. Mange er med på ulike idretter, kulturskole og andre fritidstilbud. I tillegg er det masse uorganisert aktivitet som foregår. Vi er heldige som har så mange tilbud på Røros! Takk og hurra for dere som legger ned utallige dugnadstimer for at andre kan oppleve meningsfylt aktivitet og mestringsglede. 

Så er det ofte slik at organisert aktivitet koster penger for deltakeren. Det koster å drifte aktivitetstilbud, og det er ikke noe galt i at man må betale en rettferdig egenandel. Uorganisert aktivitet koster også ofte penger, dersom det kreves en bestemt type utstyr for å delta. Forskjellene i landet vårt er økende, og vi vet at mange må snu på krona både tre og fire ganger for å få ting til å gå rundt i hverdagen. Da er det ofte fritidsforlystelser og aktivitet det som først kuttes i familiebudsjettet. Alle må selvsagt selv prioritere hva de vil bruke penger på, for all del, men Arbeiderpartiet mener at alle barn og unge skal få mulighet til å delta på en fritidsaktivitet, uavhengig av familiens økonomi. Vi vil gjennom kommende kommunestyreperiode få på plass en ordning som sikrer nettopp dette. Alle barn og unge bosatt i Røros kommune skal kunne glede seg til noe etter skolen!

Arbeiderpartiet ønsker også å få på plass en ordning for utstyrsutlån til ulike formål. Mange kunne nok tenkt seg å delta på ulike aktiviteter og prøvd ut noe nytt, men kvier seg fordi man ikke har det riktige utstyret, eller det er for dyrt i innkjøp. Dette gjelder både barn og voksne. Se for deg at sønnen din blir invitert med på fisketur med noen kompiser. Du vet han har veldig lyst, men kvier seg siden han verken har fiskestang eller redningsvest. Du har ikke råd til å kjøpe dette nå, og vet heller ikke om du vil siden du ikke vet om han kommer til å bruke det i fremtida. Hva gjør du da? 

Ja, de aller fleste har kanskje både sykkel, telt og fiskestang hjemme. Men det er mange som ikke har det også. Stadig flere av aktivitetene vi bedriver krever mer eller mindre kostbart «spesialutstyr». Og det er ikke bare til rekreasjonsformål det kan være lurt å få lånt utstyr. Hva hvis du trenger en batteridrill noen timer, men naboens som du pleier å låne har gått i stykker? Hvorfor ikke låne en i en felles utstyrsbank? 

Lignende har vært gjort i mange kommuner før oss. Politikere i arbeiderpartistyrte kommuner som har lykkes med lignende ordninger deler gjerne av sine erfaringer. Hva er det viktigste suksesskriteriet for å lykkes man med dette? Man må sørge for at utstyr til utlån er i skikkelig stand og såpass godt at folk faktisk vil bruke det – fra Jørgen hattemaker til kong Salomo. 

En kan se for seg hvordan en felles utstyrsbank for eksempel kan legges i samme lokaler som det nye biblioteket. Det vil da være en glimrende anledning til økt aktivitet i det nye biblioteket allerede fra første stund. Driften kan kanskje frivilligsentral eller vår lokale vekstbedrift stå for? Her er mulighetene mange. 

Dette er bra for folkehelsa, bra for lommeboka di, bra for miljøet og bra for felleskapet! 

Isak V Busch, Ordførerkandidat Røros Arbeiderparti 

Oskar T Lindstad, listekandidat Røros Arbeiderparti

Rune Tørresvold, listekandidat Røros Arbeiderparti

Miljø, bærekraft og snøskuterkjøring

av

Leserinnlegg av Rob Veldhuis

Som ordførerkandidat havner man på mange mailinglister og får man mange henvendelser. Tiden strekker ikke til alt, så prioritering skal til. For noen uker siden prioriterte jeg NHO Reiseliv sin årskonferanse. Invitasjonen jeg fikk var grunnet Røros sin unike posisjon som turistdestinasjon. Røros Kommune en av de 3 kommuner i Trøndelag som får mest inntekter fra reiselivssysselsettingen fordelt på antall innbyggere. Noe vi alle bør tar innover oss!

Mange spennende foredrag om trender, utvikling og om bærekraft. Nå har jeg personlig i utgangspunkt en litt ambivalent holdning til ordet «bærekraft». I ulike debatter om ulike temaer rundt om kring også på Røros blir «bærekraft» ofte brukt, noen ganger for å argumentere FOR noe men vel mest for å argumentere MOT noe. Hva som virkelig ligger i ordet kan en lese her https://www.fn.no/Om-FN/FNs-baerekraftsmaal.

Når en stor del av turistnæringen jobber sammen om å få realisert en snøskuterløype fordi de mener at det vil bidra til økning av deres omsetning og dermed direkte bidrar til flere arbeidsplasser bør vi som politikere tar dette på alvor og bruke tid på de ulike standpunktene, konsekvensene, osv. og tar våre vurderinger deretter. Det har jeg også gjort, jeg har lest meg opp, har snakket med berørte og parter, har reflektert og konkludert: Jeg er for en prøveordning der det åpnes for å kjøre snøskuter innenfor strenge rammer som i varetar miljøet, friluftslivet og berørte næringslivaktørene (inkludert reindriftsnæringen) på best mulig måte. Denne gangen har det ikke vært enkel å bli enig med meg selv… derfor ønsker jeg å dele en del av mine refleksjonene for å forklare hvorfor jeg er for etablering av en snøskuterløype på Røros.

Miljø:

  • Støy og lukt av bensindrevne snøskuter vil være begrenset framover, det er bare et tidsspørsmål før el-skutere blir introdusert for fullt. Enkelte prøveprosjekter er i gang, bl.a. på sørsiden av Femunden. Samt er nyere skutere stillere enn før.
  • Dyreliv vil bli forstyret av snøskuterkjøring blir brukt som argument mot en snøskuterløype. Jeg opplevde selv at både rådyr og hare ikke lar seg forstyrer når man passerer med en snøskuter. Derimot springer de bort når en kommer til fots/på ski. Forstyrelser av dyrelivet vil det alltid være når vi mennesker ferdes i naturen. Dette er hovedgrunnen for at det finnes Nasjonalparker hvor det gjelder restriksjoner for både ferdsel og inngrep.

Omdømme:

  • Etablering av en snøskuterløype vil skade omdømme Røros har som bærekraftig reislivsdestinasjon nevnes ofte. Jeg ser poenget men mener at man da heller bør velge å være en snøskuterfri kommune, da kan dette markedsføres på en troverdigmåte. Turister ser nemlig ikke forskjellen mellom en fornøyelsestur og en såkalt nyttetur med en snøskuter.
    Å være en snøskuterfri kommune blir aldri aktuelt gitt klimaet og næringslivet på Røros, spør du meg.
  • Miljøaspektet rundt snøskuter i et større perspektiv. Jeg mener at forurensingen som etablering og bruk av en snøskuterløype vil medføre, ikke er avgjørende for turistens valg for Røros. Med andre ord de velger ikke bort Røros på grunn av snøskuterløypen mener jeg. Vi bør i så fall heller bekymrer oss for de forurensningene Røros Kobberverk etterlot seg i traktene våre og hvilke konsekvensene de vil få når miljøbevisstheten blant folket (turistene) øker. Her ser jeg for meg at en langsiktig plan kan være fornuftig, lurt å være forberedt når det handler om Røros sin eksistens. 

I Røros Høyre har vi landet på at vi er for en snøskuterløype som en del av næringsutviklingen og med strenge krav til hvor den skal legges og hvordan den skal driftes. Samtidig ønsker Røros Høyre å jobbe aktivt for etablering av en snødeponi for å forhindre at plast og søppel havner i elva. Det vil styrke Røros sin omdømme på en positiv måte og er direkte synlig for turistene og oss innbyggere. 

Rob Veldhuis, Ordførerkandidat Røros Høyre.

Ryggrad

av

Leserinnlegg av Ivar Østby

Det kreves et enormt mot for å stå imot eget parti, spesielt hvis man er ung. Det krever enda mer å stå imot eget parti når partiet gjør en av historiens største brølere.

Emilie Ryen Løkken er en sånn type person som ser at moderpartiet gjør den brøleren det er å stemme for en innskrenking av kvinners rettigheter, og som da står opp mot moderpartiet. Hun er leder for Senterungdommen på Røros, og har langt mer ryggrad enn hele regjeringa sammenlagt.

Det er ikke bare modig, men det er en genuin inspirasjon. Selv er jeg lokallagsleder for Røros-AUF, og vi har ingen problemer med å avskrive regjeringspartienes nye fireveis ekteskap med KRF som ekkelt og noe unaturlig. Det som gjør det hele enda litt særere er at Senterpartiet ser dette ekteskapet, og gir seg med på en flørt.

Saken det gjelder er simpel: For å kjøpe Kristelig Folkeparti (KrF) sin lojalitet har de “liberale” regjeringspartiene foreslått å gå med på et kutt i kvinners rettigheter. Spesifikt, vil KrF at Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, skal godta at kvinner som vil utføre en fosterreduksjon, må gjennom et nemnd.

For, de samme partiene som aktivt vil gjøre det enklere å for overklassen å ikke delta i samfunnet, er nå også klare til å slå ned på de som skaper verdiene: Arbeiderne som ikke har råd til å dra til utlandet for å få utført en fosterreduksjon, gitt at nemnda bestående av alle andre enn moren selv, sier nei.

Dette mener altså den overveldende majoritet av Senterpartiet på Stortinget ikke bare er akseptabelt, men god politikk.

Emilie slår spikeren på hodet når hun i går skrev: “Jeg synes det er forferdelig at det nye vedtaket kom igjennom i Stortinget, jeg vil påstå at dette vedtaket spoler Norges samfunn nitti år tilbake.”

For, holdningen bak det er den samme som for nitti år siden: Plutselig er kvinnen og hennes rettigheter bare blitt enda en vare man kan handle med for å gi de rikeste større politisk makt.

Ivar Østby, Leder Røros AUF og styremedlem Trøndelag AUF. Nr. 13 på Arbeiderpartiets liste til kommunevalget.

Verste vedtaket

av

Leserinnlegg fra Emilie Ryen Løkken:

Natt til 14 juni ble et historisk vedtak gjort, der godt over halvparten av regjeringen stemte for å gjøre en innstramming i abortloven, første endringen gjort på snart førti år. Det nye vedtaket beordrer kvinner som bærer på flere fostrer, til å måtte søke om de kan avskaffe noen av fostrene, om de så har et ønske om det. Dette vi da si at, om en kvinne er gravid med 3 barn og selv bare ønsker et barn på grunn av økonomiske grunner, må søke om å kunne fjerne seg med resterende Forstrer. 

Jeg synes det er helt ufattelig å tenke på at kvinner ikke selv kan bestemme om hvor mange fostrer de ønsker å bære frem. Jeg synes det er helt tåpelig å måtte søke om dette i et nemnd, jeg synes at det er sprøtt at de i dette nemndet skal kunne bestemme dette for en gravid kvinne. 

Tenk deg en kvinne som er gravid med to barn, der et av barnet har fått en alvorlig sykdom. Tenk om denne kvinnen ikke ønsker eller ikke har kapasitet til å ta vare på det syke barnet. Før den 13 juni 2019 kunne da den kvinnen bestemme selv om hun ville avstøte seg med dette barnet. Men etter 13 juni kan hun ikke betestemme dette selv, nå må da denne ¨fremtidige moren¨ søke om hun kan fjerne det fostret som har en sykdom. Hun må søke om hun kan fjerne det, eller om hun nå kommer til å streve dag etter dag, med utfordringer forhold til barnet. Hun selv har nå ingen styring om sitt fremtidige liv, siden det er de i nemde som bestemmer over dette, og om hennes eget liv som gravid kvinne. 

Jeg tror at den nye loven vil gjøre at flere kvinner kommer til å leve som en ulykkelig mor. 

Jeg vil også tro at flere kvinner kommer til å utføre en usikker abort, likt som kvinner utførte abort før i tiden. 

Jeg synes det er forferdelig at det nye vedtaket kom igjennom i Stortinget, jeg vil påstå at dette vedtaket spoler Norges samfunn nitti år tilbake. 

Det finnes så klart to sider i denne saken, likt som alle andre saker.

Leserinnlegg skrevet av: Emilie Ryen Løkken (17) 

EDLs samepolitiske venn-fiende tenking

av

Leserinnlegg av Torvald Falch og Per Selle

Jarl Hellesvik og Karl-Wilhelm Sirkka i EDL hevder dagens samepolitikk er bygget på feiloppfatninger om samer og samenes situasjon. For sine meninger siterer de fra vår fagbok «Sametinget. Institusjonalisering av en ny samepolitikk», nå også i foredrag og innlegg i Rørosområdet.

I motsetning til hva Hellesvik og Sirkka gir inntrykk av legger vårt arbeid klart til grunn at samene er et urfolk. Videre viser vi at Sametinget og den nye samepolitikken ble etablert for å anerkjenne samenes historiske tilstedeværelse som eget folk, for å motvirke effektene av fornorskingspolitikken og for å kanalisere en samisk politisk mobilisering inn i styringssystemet. Boka får fram betydningen av Sametinget og dermed urfolkspolitikken som en viktig del av det moderne demokratiet i Norge.

Internasjonal rett og det nasjonale politisk systemet legger viktige rammer for formen og uttrykket urfolkspolitikken tar i Norge. For å forstå dette politikkfeltet er det nødvendig å få fram data og empiri om hvordan systemet oppfattes, fungerer og utvikler seg. Det har vi forsøkt å gjøre. Slik empiri og slike data kan selvsagt brukes ulikt ut fra ulike ståsted.

Hellesvik og Sirkka sitt ståsted er at den nye samepolitikken er ulykksalig og noe som er lurt på det norske samfunnet. De kan likevel ikke ta våre analyser til inntekt for sine politiske meninger, slik de med sin sitater etterlater et inntrykk av. Med sin løsrevne sitatbruk bidrar de til å politisere en nyansert empirisk basert drøfting og setter det inn i en venn-fiende tenking. Vårt arbeid hører ikke hjemme der.

Et gufs fra fortiden

av

Leserinnlegg av Snåsa kommune ved ordfører Tone Våg

Jeg tar kraftig avstand fra Utmarksrådet i Selbu som inviterte grunneiere til møte som fremmer anti-samisk propaganda. Dette er ikke akseptabelt i det norske samfunn. Det er ikke i samsvar med vår demokratiske samfunnsmodell og heller ikke med den tiden vi lever i. 

Helt fram til 1950-tallet ble det drevet fornorskning av samene i Norge. Samene fikk ikke bruke sitt eget språk der andre kunne høre det. Det var den norske stat som besluttet dette, og den norske kirke var delaktig i utførelsen. 

Samene skulle rette seg etter den væremåten vi andre nordmenn har, i ett og alt og ikke vist den samme respekt som andre mennesker. Samene var i ferd med å miste sitt eget språk og mange samer følte seg tvunget til å skjule sin identitet.

I dag vet vi bedre og må stå sammen for å bekjempe slike gufs fra fortiden. Kong Harald har bedt samene om unnskyldning på vegne av det norske folk og bekreftet at den norske stat er tuftet på territoriet til to folk. 

Nå ser vi en utvikling der unge samer er stolte av sin identitet og vil vise den fram. Det skal vi være med å bygge under på. Vi skal heie det samiske fram som en del av den norske kulturen.

Snåsa var den første kommunen som ble godkjent som forvaltningskommune i sør-samisk område. Fra 1.1.2008 ble kommunen vår innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk og kultur, noe som også ledet til at Nord-Trøndelag fylke ble forvaltningsfylke for samisk språk og kultur i sør-samisk område. Fylket har gjort et framragende arbeid på området. 

Nå gjenstår arbeidet med å få alle landets folkevalgte til å ta denne oppgaven som sin. Det er vår plikt å arbeide mot all anti-samisk propaganda og arbeide for likeverd og utvikling for det samiske folk. Vi skal bidra til at alle kan delta på samme nivå i samfunnslivet og i forvaltningen av landets ressurser. 

På Snåsa har vi siden 1960-tallet arbeidet aktivt for å bidra til at sørsamer kan ta tilbake sitt språk gjennom den sørsamiske skolen, Åarjel Saemiej skuvle.

Jeg hadde selv samiske klassekamerater. Noen av dem kom helt fra områdene rundt Femunden og måtte bo på internat hele skoleåret. Foreldrene deres ofret mye for at barna skulle få ta tilbake språket sitt og for at samene igjen skulle kunne bli et stolt folk og ivareta og utvikle videre sin egen kultur. Dette arbeidet gikk parallelt med at det ble en større forståelse blant folk om at det var begått en stor urett mot samene. 

Vi var heldige på Snåsa, som fikk gå på skole og dele barndommen og ungdomstida med barn fra samisk miljø. Fordi vi lærte så mye av det.

Vi lærte om samenes historie, som en del av vårt eget land sin historie. Vi lærte om den måten samer levde og drev reindrift på, og vi lærte at alle mennesker er like mye verdt, uansett bakgrunn. 

Vi fikk en forståelse av at det er et annet folk i Norge som har den samme retten til å være i dette landet og i de andre skandinaviske landene. Dette er en dimensjon som flere skulle vokst opp med! 

Derfor tar jeg kraftig avstand fra Utmarksrådet i Selbu sin ubalanserte invitasjon til møte om samepolitiske spørsmål. De var åpenbart ikke interessert i dialog siden de inviterte innledere fra EDL, en organisasjon som ikke aksepterer samene som Norges urfolk. Og i tillegg prøve å hindre samer fra å delta i møtet, er et gufs fra fortiden som vi tar sterk avstand fra. Dette minner oss om en fortid vi definitivt er ferdige med! 

Snåsa kommune kan gjerne bidra til å skape en bedre forståelse for det samepolitiske arbeidet i andre kommuner. Vi har mange ansatte med samisk kompetanse og språk som mer enn gjerne bidrar. Det er bare å ta kontakt med oss.

Det er viktig å si klart og tydelig ifra om at vi ikke aksepterer noen form for anti-samisk opptreden. Ikke i det offentlige rom og heller ikke blant private lag eller organisasjoner. 

For Snåsa kommune

Tone Våg, ordfører 

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.