Maj Britt Fjerdingen har jobbet med systemer, teknologi og utviklingsarbeid gjennom hele karrieren, men på fritiden danser hun tradisjonsrik rørospols.
Nå slutter hun i jobben i Røros kommune etter ti år for å begynne hos Røros Metall første september.
– For mange vil ti år i den samme jobben være lenge?
– Ja det er sikkert sant og selv om jeg har en utålmodighet i meg og nyskjerrighet for nye ting så har ikke jeg noen tradisjon for å skifte jobb noe ofte. Jeg jobbet 16 år i HÅG og nå har jeg vært 10 år i kommunen, slik at sånn sett er jeg stabil men det betinger jo at man stadig får utfordringer der man er. Så lenge man har det er det jo ikke noen grunn til å skifte jobb, sier hun.
Maj Britt har gjennom stillingen som prosjektleder i kommunen fått lov til å være med å kjøre en del utviklingsprosesser som har gitt henne den erfaringen som sannsynligvis er interessant for Røros Metall.
– Det er jo smigrende å få et tilbud derfra, og jeg må jo innrømme at jeg ikke var på utkikk etter noen ny jobb fordi jeg har det veldig bra her. Men det er fristende og når man begynner å nærme seg 50 år så er det ikke sikkert at man er attraktiv på markedet så mye lenger, så hvis man skal skifte jobb så kan det jo hende at tiden er inne nå, sier hun.
– Er det vanlig tankegang at man bør skifte jobb før man blir for gammel?
– Jeg har en mor som skiftet jobb i ganske voksen alder og hun sa det samme, jeg må jo skifte no før jeg blir for gammel. For min egen del når jeg sier det så tenker jeg jo mest på først og fremst at det er naturlig å skifte jobb når man er nysgjerrig og interessert i å trigge seg selv, utfordre seg selv på nye felt igjen da. Jeg vet jo ikke hvordan jeg er om ti år, om jeg er like sulten på endringer da som jeg eventuelt er nå. Enhver endring gir jo også åpning for nye muligheter, sier Maj Britt.
– I dine ti år i kommunen hva er det du ser tilbake og er mest fornøyd med?
– Det er nok de prosjektene jeg har vært med og kjørt, som jeg syns har vært vellykket. Fordi det har vært krevende, og det er jo kanskje ikke uten grunn at det ofte er slik at det som har vært krevende er det man ender opp med å huske som positivt til slutt. Så det er jo de tingene der man har jobbet med mye folk, sier hun.
Et av prosjektene hun er fornøyd med er innføringen av mobil pleie i hjemmetjenesten.
– Blant annet innførte vi mobil pleie i hjemmetjenesten, det var jo et stort prosjekt der man journalfører på mobiltelefonene sine fortløpende istedet for at de kjører hele arbeidsdagen før man får loggført ting. Sammen med at det genereres arbeidslister som skal gjøres i løpet av dagen, slik at hjemmesykepleien kan sitte i bilene sine og se hva som skal gjøres gjennom dagen og samtidig ha tilgang på journaler og medisinlister, pårørendeinformasjon, brukerkortet med siste helsemessige registreringer som er gjort på pasienten. Alt det har de tilgjengelig der de er, og det er jo slik det må være tenker jeg da.Teknologien må gi noen ting og det følte jeg den gjorde i dette prosjektet. Det å få lov til å være med hele den prosessen fra innsalg til ledere og til å gjennomføre det. For så helt til slutt når du ser alle som er ute og kjører bil på hjemmebesøk og har med seg telefonen sin, det er klart at det er artig, sier hun.
En bussjåfør danser pols
Når Maj Britt var student så jobbet hun som bussjåfør i firmaet startet av hennes farfar og kjørte turer nedover Europa med pensjonister.
– Da var det å kjøre Europa rundt på turer med bussturister. Det og var gørrtrivelig vet du, synge litt Trivelige Trødelag med pensjonistene og sånt. Kjørte dem på Jektvolden fjordhotell hvor de drakk kaffe og spiste stek. Uansett om jeg jobber med det ene eller andre så har jeg uansett en slags serviceinnstilling inne i meg, jeg liker å være til hjelp å stille opp for folk, sier hun.
– Et paradoks med deg Maj Britt er at du er system- og endringsorientert i jobben men danser en tradisjonsrik folkedans på fritiden, noe som har lite med teknologi eller endring å gjøre?
– Det har jeg tenkt mye på og da tenker jeg, «Herlighet er jeg litt kompleks i hodet mitt?» Fordi det er akkurat slik du sier. Jeg liker å stille opp, hive meg rundt å ta dugnadstimer og alt slikt, jeg gjør gjerne det, men i jobbsammenheng er det viktig å ha system på ting og tang. Men når det er sagt så er jeg leder i folkedanslaget og har jo system på ting der også, ler hun.
– I utgangspunktet virker det som det er en grunnleggende motsetning mellom de to?
– Ja det er det, og hvis du tar en atferdsanalyse på meg så har jeg en slik profil. Jeg er veldig lav på dominans, og vil helst at folk skal være snille og gode med hverandre. Konflikter for eksempel misliker jeg, men jeg har høy grad av innflytelse og tar mye plass og prater mye. Og jeg er veldig systemorientert, men litt mindre analytisk igjen. Veldig rart det der. Jeg danser rørospols men det er egentlig swingdanser jeg er fra mitt tidligere liv på Stjørdalen. Der var det et stort dansemiljø med akrobatisk swing og rock n´ roll, sier hun.
Maj Britt prøver så mye som hun kan å fylle fritiden sin med så mye som mulig. Hun hadde en sjef en gang som sa at det er viktig å bruke tiden sin på ting som fyller man med energi og ikke det som tapper man for energi.
– Det var Arne Svendsen tidligere rådmann i Os kommune som var sjefen min i HÅG i en liten periode. Det er så kloke ord, man må fylle tiden med det som gir man energi, og da må man jo finne ut hva det er for noe. For min del så vet jeg hva det er for noe, det kan være så mye, det kan være en liten enkel kaffekopp med en fin utsikt, enten fjord eller fjell, det spiller ingen rolle. Så er jeg også veldig opptatt av at ungene mine må lære seg hva som gir dem energi, hva må de ha for å ha det bra, sier hun.
– Det er veldig fint at det blir på det nivået, og ikke at du snakker abstrakt om hva som skal til for å være lykkelig.
– Ja nettopp! Da blir det så komplekst, man må prøve å bryte det ned til det enkle. Vi har jo flest hverdager og man kan ikke vente med alt til man blir pensjonist. Men hva er det i ettermiddag som kan gi en slik god følelse. Er det å finne ei molte eller er det å sette seg ned med boka som man ikke fikk lest i sommer, eller er det en glad hund som møter deg? Det er sånt småtteri sjø! Men det må man lære seg selv! Det er ingen, ingen, ingen (hun sa det faktisk tre ganger) andre som tar ansvaret for din egen lykke.
