Slider

125 -årsjubileum for Røroskua

av

2. juni i 1894 holdt Røros Kvægavlsforening sin første krøtterutstilling på Røros. Utstillingsplassen var på Bjørnstuphagaen, og 140 dyr ble bedømt. denne utstillingen var starten på arbeidet med å utvikle det gamle fjellfeet som fantes i Rørostraktene. De neste 50 årene ble det holdt en rekke utstillinger der kyr og okser ble bedømt. 

Røros kvægavlsforenings utstilling på Røros i 1894. Foto: Iver Olsen/ Rørosmuseet.

Da nye avlsmetoder avløste de gamle, ble det opprettet et eget avslag for hele raseområdet i Trøndelag og Nordland der det fantes varianter av det gamle fjellfeet. Slik oppsto det nye navnet Sidet trønderfe og nordlandske, STN. 

Jubileumsutstilling

Det faglige ansvaret for å videreføre den gamle rasen er det avlslaget for STN som har. Et arbeid som Røroskuas venner støtter. Lørdag 10. august skal 125-årsjubileet for Røroskua markeres med ei utstilling ved Sandtjønna på Røros. Dette er ei utstilling som er åpen for publikum. Det er Avslaget for STN i samarbeid med Røroskuas venner som inviterer til jubileumsutstilling. 

Gruvhagaen

Rørosku på Gruvhagaen. Foto: Tove Østby

Om sommeren beiter Røroskyr i Gruvhagaen ved Olavsgruva. Gården Gruvhagaen tilhørte opprinnelig Røros Kobberverk. I nærheten av gruvene eide verket flere slike parseller med dyrkajord, kalt «haga». Gjødsel fra hestene som ble brukt i gruvedrifta, gjorde det mulig å produsere vinterfór på disse «haga´an». 

Gruvhagaen ble etter hvert utviklet til et lite gårdsbruk med helårs bosetting, og gården kom i privat eie. Med bosted tett innpå arbeidsplassen slapp de å ukependle, til fots eller på ski, mellom Røros og gruva. 

Det var ikke brøytet vintervei til gården, derfor kunne de ikke selge melk til mottak på Røros. Gårdsproduktet var smør. Det var også mulig å tjene noen kroner på salg av melk til gruvearbeiderne. 

Det var to setervoller til gården: Guldalsvollen på Bukkvollan og Gaukvollen i Engfløttdalen. Guldalsvollen ble brukt som vårseter, og Engfløttdalen ble brukt som høstseter. I 1957 ble gårdsdriften lagt ned. Trolig ble hagaen slått noen år etter det. 

Gruvhagaen ble liggende brakk da behovet for å drive med fórproduksjon opphørte, og gjengroingen startet. I 2008 startet foreningen Røroskuas venner og landbruksetaten i Røros kommune et samarbeid der målet er å restaurere kulturlandskapet på Gruvhagaen. Tradisjonelt gikk buskapen aldri på innmark, bortsett fra en kort periode hver høst da den fikk komme inn på «haga`an» for å beite av håen. Som tiltak for å åpne opp igjen landskapet gikk det nå beitedyr her hele sommeren. Også i sommer er det dyr på Gruvhagaen. 

Det ble foretatt en grundig vegetasjonskartlegging på Gruvhagaen sommeren 2008, før dyra ble sluppet på beite. Totalt ble det registrert 84 plantearter der. Økologiske faktorer som baserik mineraljord og sørvendt helling ligger til grunn for artsrikdommen. Antakelsen om at «hagaen» aldri har vært pløyd, bare overflatedyrket ble bekreftet fordi det ikke ble funnet arter som kunne vært innført med såfrø. 

I følge Røroskuas venner, var det røroskyr på alle gårder i hele Rørosdistriktet frem til 1960. Røros var sentrum for for avl av rasen fra 1890-tallet og mange tiår fremover. 

Røroskuas venner beskriver Røroskua slik: 

Rasen er godt tilpasset norske forhold, og et sterkt og delvis naturlig utvalg har gjennom århundrene gjort at rasen er småvokst, fruktbar, helsesterk og nøysom. STN er først og fremst et mjølkefe, med moderat kroppsstørrelse, finlemmet og flinkt til å ta seg fram i all slags terreng. Gjennomsnittlig levende vekt for voksne kyr ligger på vel 400 kilo, mankehøgden ca. 120 cm. Rasen er naturlig kollet, og som oftest svartsidet. Fargefordelingen varierer fra ensfarget svart med hvit stripe etter ryggen og under buken, til nesten helt hvite dyr med svart mule og svarte ører. Rødsidete, brandsidete og gråsidete dyr forekommer også. 

Middels mjølkeavdrått for kontrollerte kyr ligger på ca. 4000 kilo melk med 4,3% fett og 3,3 % protein. På grunn av den lave kroppsvekta og gode bevegeligheten, tar STN-kua seg godt fram i ulendt terreng i utmark. Tråkkskadene ved beiting på eng blir også mindre enn etter tyngre raser. STN har som andre landraser et variert beitemønster, med stort opptak av løv og urter, slik at dyra utnytter utmarksbeitet godt. Den moderate størrelsen gjør også at rasen krever mindre plass, og setter mindre krav til innredning i fjøset enn større dyr. 

Reproduksjonsegenskapene er gode, med sterk og tydelig brunst og god fruktbarhet. Kvigene er tidlig kjønnsmodne, men produksjonen på første laktasjon er moderat. Kyrne er holdbare, og har ofte ytelse opp i høy alder. Rasen har et godt lynne, og dyra er rolige og snille både på fjøset og på beite. «Lettstelt, selskapelig, leken, folkekjær og forstandig» er uttrykk som ofte blir brukt av bønder som har erfaring med rasen. Rasen er ikke særlig godt kjøttsatt etter moderne standard, men egner seg godt til produksjon av mellomkalv. Kjøttet er fin-fibret og med en aning viltsmak. 

Kilde: Informasjonstavle ved Gruvhagaen ved Olavsgruva. 

Røroskuas venner har informasjonstavle om Røroskua ved Gruvhagaen. Foto: Tove Østby


Sommer under jorda

av

Mens sola steker og gradestokken stiger mot tredvetallet, er det noen som tar langbuksa på og går under jorda – bokstavelig talt. 

– Vi som jobber i gruva i dag, er veldig glade for at vi jobber her, og ikke med bergstadvandring, humrer Stian Tranung, guide i Olavsgruva for noe sånt som tiende året på rad. Sommer etter sommer bruker han på Røros, som regiassistent og skuespiller i Elden og museumsvert i Olavsgruva. De to jobbene viser seg å være enda mer like enn man skulle tro. 

– Vi har hatt en del store grupper i det siste. Det er en del hundre om dagen, med norske og engelske omvisninger hver gang. Det er alltid to grupper som går ned samtidig, sier Tranung, som til daglig bor på Kløfta i Akershus og jobber som grafisk designer og illustratør. Turistene ringes opp ute på plassen, og får an rask briefing på hva de skal gjennom. Særlig ungene vies ekstra oppmerksomhet. Og de med hvite sko, eller på annen måte uhensiktsmessig påkledning. 

– Nede i gruvene er det fire-fem grader og en luftfuktighet på over 90 prosent, så det er som å sitte i et kjøleskap i en times tid. Dersom dere ikke har særlig erfaring med å sitte i kjøleskap, kan det være lurt å hente litt ekstra klær nå, forklarer guiden med glimt i øyet. 

De fleste som finner veien ut på Rørosvidda, har en viss formening om hva de skal oppleve. Noen har lest seg opp i forkant og kan mye. Så har du han som hadde gått på fjelltur, og tilfeldigvis ramlet, skrubbsulten, innom museet. Kafeen var stengt, så han kjøpte like gjerne seks Kvikk-lunsj og ble med på omvisning. 

– Han syntes jo det var kjempestas, humrer han. Ellers er påkledning alltid en utfordring når folk ikke egentlig vet helt hva de skal være med på.

– Vi har hatt folk i crocs, sandaler og høyhælte sko på omvisning. Når det er så varmt som nå, er det mye kortbukser og t-skjorter. Den hvite sko-epidemien har kommet, særlig i fjor. Selv den mest pynta tenåringsjenta klarer ikke å argumentere mot faren sin når de ser skoa mine. Den gruvelorten sitter godt, altså, fastslår Tranung. 

Museumsguide Stian Tranung gir en ny gruppe en briefing før de skal ned under jorda, og ned i Olavsgruva.

Lei blir han ikke, av å to, tre, fire ganger om dagen ta turen ned i gruvegangene. På med hjelm og jakke, og på med smittende engasjement og sjarm. Det er her parallellen mellom Elden-jobben og museums-jobben ligger. 

– Det handler om å lage underholdning. Jeg har trua på at blir man underholdt, så lærer man også litt bedre, sier han. 

– Folk kommer jo hit for å få en opplevelse, hvis man bare vil lære er det skolebenken i stedet. Jeg skal gi en opplevelse, noe som gjør at unga blir underholdt, samtidig som at de voksne lærer litt. Jeg setter alltid av noen små øyeblikk bare med unga, for hvis barna er fornøyde er familien fornøyd, og da blir hele gruppa fornøyd som oftest. 

Turistene får en kjapp innføring i Røros’ gruvehistorie, i død og elendighet, krig og kanoner, og kokekar av kobber. Om Christian 4., som elsket alt som hadde med gruver å gjøre fordi det skaffet ham penger, om Lossius som ydmykt nok kalte opp sin første gruve etter seg selv og måtte se den stenge noen måneder senere. Og om viktigheten av å gjøre som han sier. 

– Det er viktig at ingen leker gjemsel der nede. Jeg holder et ekstra øye med barn og fedre, sier Tranung, og blunker lurt. Mødrene oppfører seg stort sett bra. 

– Hjelmen må være på. Har du ikke hjelm og kakker huet i Rørosvidda, får du et permanent arr. Det er neppe suveniren du vil ha med hjem, oppfordrer han. Litt naturfag-undervisning blir det også. 

– Den blåfargen dere ser på veggene, er som alt annet i naturen – er det blått så er det giftig, stort sett. Jeg hadde en gang med en franskmann ned som spurte om det var farlig å spise det blå. Det er greit at de gjerne spiser froskelår og snegler, men kobberoksid er ikke å anbefale, forklarer han til gruppen som har gått under jorda. – Han skrapte av en bit og spiste det, og hvordan det gikk med han vet jeg ikke. Kanskje sitter det en blå franskmann et sted enda, forteller Tranung, til latter fra gruppen. Poenget er forstått, ingen kommer til å spise av verdensarven i dag. 

Turen ned i gruvegangene er mørk, kald og fuktig. Både små og store fascineres av fortellingen om 333 års gruvedrift.

Ned, ned i mørket, på våt og sleip leire går veien, i bratte trapper og lave tak, til endepunktet kommer; det store rommet. 

– Selve hjertet av gruva. Det er så massivt. Det er der man får mest reaksjon fra publikum, sier Tranung, og legger til at det ikke alltid er like lett å engasjere. 

Olavshallen fascinerer publikum. Her holdes av og til konserter, årsmøter og til og med bryllup.

– Tidlig på sommeren har du ofte de norske gruppene, de er ikke så flinke på følelser, så de reagerer ikke på noen ting. Du kan ha en hel tur uten at det er reaksjon på noen ting, det er ikke en lyd, og så når de går opp, kommer det gjerne “De’ e’ den bæste omvisninga æ har verri me på!”. Du har jo også turer som starter helt håpløst, men som ender opp som fine øyeblikk. Jeg hadde en sommer her, sommerens siste tur, med et homofilt østerriksk par. De var kun interessert i å ta bilder, null engasjement, og jeg venta bare på en sekstimers biltur til Kløfta. Den turen avsluttet med tostemt østerriksk gruvesang i Bergmannshallen, så det endte likevel som en stor opplevelse.

Coops mann på lokalmat

av

Etter at Coop Røros ble fusjonert inn i Coop Midt-Norge har Kjetil Kvarteig fått nye oppgaver. Han er tilsatt ved kategoriavdelingen i Trondheim, og har ansvaret for lokalmat i Midt-Norge. I dette inngår mer enn 500 varelinjer. Kvarteig, som har matfaglig utdannelse, synes han har verdens mest interessante jobb.

– Det er veldig mange fine matprodusenter i Trøndelag. Trøndelag er en av de ledende regionene. Vi produserer mat helt uten antibiotika, og dette kommer til å bli mer og mer verdifullt. Rundt i verden er det store problemer flere steder på grunn av immune bakterier. Lokalprodusert kortreist mat har ei stor framtid. Det offentlige må legge til rette for lokal matproduksjon, sier Kjetil Kvarteig til Rørosnytts sommermagasin.

Kvarteig er også opptatt av at den lokale matproduksjonen gir mange arbeidsplasser og levende lokalsamfunn. Han viser til at matsatsinga på Røros her gitt svært mange arbeidplasser.

– Mat fra Røros står sterkt i Trøndelag. Det står sterkt i hele landet. Røros har et stort merkenavn på mat. Det er ingen andre steder som kan måle seg med det i Norge. Min rolle i Midt-Norge er å jobbe med matprodusenter i hele Trøndelag, sier Kvarteig.

Kjetil Kvarteig fikk jobb i Røros Samvirkelag for 26 år siden. For 25 år siden var han med på oppstarten av det som ble Rørosmat. Gjennom årene har han blitt sterkere i troen på lokalmat. Ved siden av jobben som lokalmatansvarlig i Coop Midt-Norge, er Kvarteig fortsatt ferskvaresjef ved Coop Mega på Røros.

– Det er jo litt artig at vi i Norge har noen av de flotteste råstoffene i verden. Jeg snakker om lam, gris og okse. Reinkjøtt er er en fantastisk råvare, og vi har kongekrabber og sjømat i verdensklasse. Vi er i en særstilling med vår tilgang på rene gode råvarer, og vi har et betydelig mangfold, sier Kvarteig. Vi har mange fine opplevelser knyttet til dette også, som Trøndersk Matfestival, Matstreif og en rekke fine arrangementer, sier han

Kjetil Kvarteig har en viktig rolle i Matstreif. Han skal være dommer i NM i ost. Tidligere har han vært dommer i kjøttfag.

– Det er viktig for Coop Midt-Norge å være en synlig aktør på lokalmat, og Røros har en sentral plass i dette. Det vil bli synlig fremover at vi tar lokale leverandører på alvor. Vi jobber hardt nå for å bli mer synlig i butikk og i media. Vi ønsker helt klart å være den foretrukne partneren for lokalmatleverandørene, sier Kjetil Kvarteig.

Ost og Honning kan sette en spiss på mange måltidet. Foto: Tore Østby

Trafikkulykke i Rugldalen

av

Nødetatene rykket fredag kveld ut til en melding om trafikkulykke i Rugldalen, hvor et enslig kjøretøy skal ha kjørt av vegen og over toglinja.

– Politi, ambulanse og brannvesen rykket ut til stedet, opplyste operasjonsleder Trond Volden ved politiets operasjonssentral til Adresseavisen, og sier at to personer er sendt til St. Olavs hospital for en legesjekk. Det fremstår som alvorlige personskader. Det er i følge politiet store skader på bilen.

Volden sier til Adresseavisen at trafikken i området går som normalt.

Dalakopa med uventet bryllupshit

av

Det er over ti år siden Bent Jacobsen skrev bruremarsjen Hyllest til brura. I dag har låta over 13.000 avspillinger på Spotify, og forespørslene om noter strømmer inn fra hele Skandinavia. 

Bruremarsjen ble skrevet til datteren Ranveigs bryllup og gitt ut i 2008 på plata “Trø”, men på de drøye ti årene har noe skjedd; brudepar fra hele Norge, ja Skandinavia og sågar USA, vil ha låten i sine bryllup. 

– Jeg er ikke så god på å skrive noter, så nå har jeg begynt å sende dem ut sammen med en mp3-fil, humrer den mangeårige folkemusikeren og kapellmester i Dalakopa. 

– Snart må jeg gi ut notehefte, men jeg har det mest i hodet, det er ikke så lett å få ned på papiret. Det er flere og flere som vil ha og bruke den, og jeg skal selv spille den i et bryllup på Røros i starten av august, sier Jacobsen, og legger ikke skjul på at det er trivelig at musikken hans blir likt. 

– Det er tydeligvis mange som skal gifte seg nå, og da er det trivelig at de vil bruke den låta. De har ofte kommet over den på internett, enten YouTube hvor det ligger klipp, eller på Spotify. Hyllest til spellemannen er også populær, men Hyllest til brura har tatt helt av, utbryter Jacobsen. 

Han prøver så godt han kan å svare på alle henvendelsene, men sier han ikke har sjans til å rekke samtlige.

– Det er mange år siden den ble spilt inn, plutselig har den fått en oppsving. Og så er det gøy at folk kjenner igjen låtene mine både på hvordan de blir spilt og hvordan de er skrevet, sier Jacobsen. 

– Folk ringer fra Sverige

av

Den plutselige varmen har tømt Røros for vifter i alle former og størrelser – nesten. 

– Vi gikk tomme i går, og har solgt godt over 60 vifter. Det har gått unna de siste dagene, forteller Mona hos Elon på Domus. Folk har ringt fra hele regionen på jakt etter frisk luft, men hyllene er skrapt. 

– I går ringte noen fra Funäsdalen for å sjekke om vi hadde flere vifter igjen. Vi får igjen over helga, takket være at vi fant en leverandør som hadde. De fleste leverandørene våre er også tomme. I fjor gikk det tomt for vifter i både Norge og Sverige, og det ser ut til at det kanskje kan gjøre det i år også, sier hun. 

– Vi har solgt over 60 vifter, nå er det tomt, forteller Mona hos Elon på Domus.

Mens mange nyter sommerheten over bakkenivå, er hun fornøyd med å være på jobb i underetasjen på kjøpesenteret. 

– Det er en fordel å ikke ha vinduer slik at man ikke blir påminnet at det er finvær ute. Dessuten er det vanligvis godt og svalt her nede, humrer Mona. 

Også Europris har tømt hyller og lager for vifter. 

– Det gikk fort tomt, i går kom en kar og kjøpte tre vifter på rappen. Kundene skal ha vifter, nesten uansett pris og type, forteller Fermino.

– Vi hadde en del å ta av, men vi måtte til slutt inn på lageret og finne fram siste rest. Nå er det borte, smiler han. 

Bare én enslig vifte nyter en antakelig kortlevd tilværelse på disken hos Montér. 

– Vi har bare denne igjen. Det er Rolls Royce-modellen, helt lydløs. Vi tok inn bare to siden de er såpass kostbare, og den andre forsvant tidligere, forteller Andrea Sandersen om vidunderet til snaue 1500 kroner. Selv om gradestokken kryper oppover, er hun ikke fristet til å beholde vifta selv. 

– Den er til salgs denne også. Kundene gir tilbakemelding på at det spiller ingen rolle hva de koster, så det kan nok tenkes at den er borte ganske fort, sier Sandersen.

Inviterer til bakgårdsfest

av

Grillen tennes og trubaduren er på plass når Trygstad bakeri inviterer til bakgårdsfest. – Vi ville skape litt aktivitet etter at butikkene stengte, forteller Halvor Trygstad. 

For andre gang i sommer inviterer bakerne til bakgårdsfest både fredag og lørdag, denne gang med Mister Gee fra Kristiansund som trekkplaster. 

– Vi hadde lyst til å lage litt ekstra liv i gatene. Det er første året vi prøver på det, og forrige torsdag var den første bakgårdsfesten. Det ble smekkfullt, forteller Trygstad. 

Også i helga tenner de grillen og satser på at folk finner veien til bakgården. 

– Det er bra det er noe som skjer også etter at butikkene stenger, særlig i disse Elden dagene, og uten at det har 18-årsgrense. Bakgårdsfesten skal være noe du kan ta med hele familien på, lover han. 

Grenseløs fotball til TV2

av

I morgen lørdag reiser Brekkens G16-lag til Norway Cup, og muligens med noen ekstra sommerfugler i magen. Tirsdagens kamp mot Fagernes sendes nemlig på TV2. 

Veien er lang til finalene neste lørdag, og laget er klare på at de møter tøff motstand. Likevel er de sikre på at årets Norway Cup blir spesiell. 

– Det blir en voldsom opplevelse, det er klart det er stort, sier trenerne Kjell Nilsgård og Tove Iren Gløtheim Ryttervoll. Alle Brekken-spillerne har holdt sammen som et lag hele sitt fotballspillende liv, og takket være samarbeid med Funäsdalen og Røros blomstrer fotballen i Brekken. 

Trenerne Tove Iren Gløtheim Ryttervoll og Kjell Nilsgård gleder seg over at fotballen blomstrer i Brekken. Mye skyldes godt samarbeid med svenskene.

– Det toppes jo selvsagt når de som 16-åringer deltar i Norway Cup. Flere gutter fra Funäsdalen er med og spiller på laget, så dette er fotball over landegrensene, Vi har et skikkelig bra samarbeid med svenskene, og det er kanskje det som gjorde at vi kom gjennom nåløyet og fikk TV-kamp, sier de to trenerne. Kampen mot Fagernes sendes nemlig på TV2 Sport 2 tirsdag klokka 10.15. 

– Vi forventer selvsagt å vinne. Vi får ikke noe prestasjonsangst av at det skal sendes på TV, fastslår William Wessel Dahl kjekt før siste trening før avreise. 

Brekkens G16-lag er snart klare for avreise til Norway Cup. – Vi forventer selvsagt å vinne, sier William Wessel Dahl (i rød trøye inntil veggen). (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)

– Selv om vi har 100 prosent oppslutning om fotballen i Brekken, hadde det ikke blitt noe lag uten svenskene. Det er små barnekull, og da må vi samarbeide både med Røros og Funäsdalen om spillere, blant annet har Erik Kokkvoll, som også er trener for laget, gjort en stor innsats for å få med mange rørosinger som ikke har spilt fotball de siste sesongene, forteller Ryttervoll. I tillegg har kunstgressbanen mye å si for spillegleden – og rekrutteringen – i Brekken-fotballen. 

– Det er tre og et halvt år siden vi fikk kunstgress, og det har hatt alt å si. Fotballen fikk en oppsving med ny bane, sier trenerne. Totalt har Brekken-fotballen over 100 spillere, med både herrelag, damelag, mikro- og minifotball og gutter og jenter 14 år. 

Hyttesenteret på Røros

av

I Sollihagaen ligger en svært innholdsrik butikk og verksted. Hans Gunnar Elven og de andre skaffer og hjelper til med det meste. Her finnes myggfeller, solcelleanlegg og ATV under samme tak. Stedet er kjent som Gummi og Maskin Elven, men navnet er nå Røros motor og hyttesenter.

Lampe fra RK-smia.

Røros motor og hyttesenter har det aller meste til hytte og friluftsliv. Mats Sigvartsen selger snøscootere og ATV. I butikken er det Håkon Moen og Marita Aune som selger alt innen hytte og gass.

I butikken finnes alt av hageredskaper, alt av hvitevarer til hytte og solcelleanlegg. Røros motor og hyttesenter er eneste forhandler av RK-smia, som er en norsk produsent og leverandør av parafinlamper. Dette er gammelt tradisjonelt hytteutstyr, som mange ønsker for å skape et trivelig hyttemiljø.

Her det det også verksted for snøscootere, ATV og småmaskiner som snøfres, plenklipper og motorsager. Tomas Punde, Stian Rosvold og Magne Tamnes får liv i det meste som kommer inn til verkstedet.

Det går omlag 10.000 liter flytende propan i uka. Foto:
Tore Østby

Senteret brukes flittig av lokalbefolkningen, men det er også hytteeiere og campingturister. De mest hektiske ukene på sommeren går det 10.000 liter flytende propan i uka. Det meste fylles på propanflasker. Det er også noen som fyller gass på bilene sine.

I sommer går det mye på solventilatorer og forbrenningstoalett. Solventilator er et friskluft og oppvarmingssysten for hytter uten innlagt strøm. Senteret er behjelpelig med installering av slikt utstyr, enten ved å gjøre det selv, eller skaffe fagfolk.

Mats Sigvartsen Foto: Tore Østby

Røros motor og hyttesenter forhandler to snøscootermerker, Skidoo og Yamaha og selger 60-70 nye maskiner i året. I tillegg omsettes omlag 40 brukte snøscootere. Kundene er ofte næringskunder samt Røde kors hjelpekorps og privatkunder. Veldig mye av dette selges til Røros og Holtålen kommune. Det er stor vekst i salget, etter at Gauldalsløypa ble åpnet.

Av ATV forhandles Yamaha og TGB. Her det stor endring. Før var det så og si utelukkende næringskunder. Nå har tosetere spesielt, blitt populært i privatmatrkedet. Også disse omsettes mest i nærområdet.

– Vi har et godt lag her, som har mye kunnskap, og er veldig serviceinnstilt. Vi håper på en fin sommer, med mye folk på senteret, sier daglig leder Hans Gunnar Elven til Rørosnytts sommermagasin.

Fjellheim med Elden-joik

av

Den sørsamiske kulturhistorien og joik har vært en del av Elden i flere år. Til årets forestillinger har Frode Fjellheim laget en egen joik, og samisk kultur blir stadig mer stuereint. 

Blant annet lagde den svenske regissøren Leif Stinnerbom en joik i sin tid som regissør, og ønsket fra Elden var å ha joiken inn i forestillingene også i år. 

– Det synes jeg er fint. Den samiske kulturen er en del av området nå, og var det også da. Jeg må vedgå at jeg hadde ikke sett Elden selv da jeg skulle lage joiken, men det er en naturlig del av historien, mener Fjellheim, som selv er av sørsamisk herkomst. 

– Når man skal lage en joik må en prøve å tenke over hvordan den skal brukes, forklarer Fjellheim, og sier det er ekstra spennende siden joiken i årets Elden-oppsetninger framføres av barn, nærmere bestemt Eir Sigrid Haugom Wintervold, Håkon Dille Nilsgård og Jacob Dille Nilsgård. 

– Plutselig er jo joiken en del av lørdagsunderholdningen, både i Stjernekamp og Melodi Grand Prix. Det kommer en generasjon som kanskje ikke har de samme fordommene som de som er litt eldre har, sier Fjellheim, og legger ikke skjul på at det har vært konflikter gjennom historien, senest i sommer, mellom sørsamene og andre som har utmarksinteresser. 

Fjellheim sier hans familie blant annet ble beskyld for å ikke være “ekte” samer, fordi de var for intelligente. 

– Mye skyldes mangel på kunnskap om historien. Det har oppstått teorier om at vi har innvandret og da blir det også feil i kunnskapen om den samiske historien i området. Det er neppe av vond vilje, men man forsvarer jo det man tror er rett, og som man har lært, fastslår Fjellheim. 

– Det er naturlig at det kan oppstå konflikter hos næringer som bruker utmarka, sier Fjellheim, og håper joiken kan være et lite bidrag til Røros’ kulturarv. 

– Røros har en sterk historie med gruvesamfunnet, men det var også bygd på innvandrere fra Europa, som både drev og jobbet i gruvene. Det oppsto en egen kultur rundt gruvene, og gruveidentiteten er ekstremt sterk, men oppi dette finnes også den samiske kulturen som er enda eldre. Det samiske har heldigvis fått en oppblomstring, også nasjonalt, sier Fjellheim, som også underviser i joik på et eget joikestudium ved Nord universitet i Levanger. 

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.