Mulighetene er i distriktene

Leserinnlegg fra Pål Sæther Eiden, Gruppeleder for Høyre i Fylkestinget:

God distriktspolitikk dreier seg ikke først og fremst om statlige arbeidsplasser og statsstøtte, men om å legge til rette for skapende mennesker.

Mens noen tror at regionale utviklingsmidler eller statlige arbeidsplasser er det som gjør susen, vil Høyre heie på gründerne der de bor. De finnes i hver eneste bygd, mennesker som finner løsninger der andre finner problemer, mennesker som er villige til å satse alt for å skape arbeidsplasser på hjemplassen. 

Selv bor jeg i Nærøysund, en kommune som ligger langt fra de store byene i Trøndelag, men hvor næringslivet blomstrer på grunn av god tilgang på de beste naturressursene, grundere som satser og kompetente medarbeidere. Vi må legge forholdene til rette slik at grundere i alle deler av det store fylket vårt kan lykkes på samme måte.

Men kommunene og forutsetningene er forskjellige, derfor vil jeg arbeide en politikk som i større grad tilpasser virkemidlene ut fra hva en vil / må løse. Vi bør kanskje ikke ha en distriktspolitikk for alle distrikter, men heller satse på en fjell- og en fjordpolitikk. Det er forskjell på Rørvik og Røros! Mens motorferdsel i utmark er viktig for folk på fjellet er bruken av strandsonen viktig for oss som bor ved kysten. Derfor må vi stole på at kommunene treffer de rette beslutningene slik Høyre nå foreslår med mer lokalt selvstyre i strandsonen.

I fylkespolitikken har Høyre foreslått å satse ekstra penger på utbygging av veier og annen infrastruktur. Varene som næringslivet produserer må frem til kundene og turistene som besøker Trøndelag må få gode og trygge veier slik at de finner veien til alle deler av fylket. 

En viktig del av infrastrukturen er digital. Koronapandemien har lært oss at digitale verktøy, internett og bredbånd er viktigere enn noen gang. Regjeringen har mangedoblet bevilgningene til utbygging av bredbånd i distriktene. Noe som er spilt inn, og tatt med i vårt programutkast er at alle deler av landet må få bedre tilgang til bredbåndfiber i kombinasjon med 5G. Dette gir nye muligheter. 

På samme måte som post i butikk har gjort posttjenestene mer tilgjengelige selv om postkontorene er lagt ned må vi se etter nye områder. Vi kan la folk ta førerprøven og få førerkortet utstedt ved en videregående skole eller vi kan la den lokale kjøreskolen sørge for oppkjøringen. 

Selv bor jeg langt unna storbyen og trives godt med det. Jeg bruker kanskje mer tid på transport, har færre offentlige tilbud, men jeg har mye i mitt liv som gjør at jeg blir der jeg er. Jeg tror vi må fremsnakke det å bo utenfor byene enda mer, og finne løsninger som gjør det enda mer attraktivt. Hvem vil satse på steder som vi til stadighet beskriver i negative ordlag.

Pål Sæther Eiden (H)

Gruppeleder for Høyre i Fylkestinget

+ Friluftsgruppe for unge voksne


I et samarbeid mellom fysioterapitjenesten, psykisk helse-og rustjeneste og frisklivssentralen ønsker Røros Kommune å etablere et gratis friluftstilbud for unge voksne mellom 18 og 30 år. Tilbudet vil i første omgang bli gitt en gang pr uke i en periode på 8 uker. Dette vil foregå på onsdager.

Innholdet vil variere fra gang til gang, men det vil være et hovedfokus på å benytte de fine nærområdene våre for friluftsliv. Noen ganger kan det bety en gåtur, mens det andre
ganger blir gjennomført med litt mer spesifikt innhold som eksempelvis fiske, bål, kaffe etc.

– Dette vil foregå på onsdager i tidsrommet 14 -15. Oppstart vil være onsdag 16.9. Hvis du tror dette kan være noe for deg, så er du hjertelig velkommen til å møte opp ved Doktortjønna, sier Kristian Haugen ved psykisk helse-og rustjeneste, Runar Aune ved fysioterapitjenesten og Frode Bukkvoll ved frisklivssentralen.

Foto: Tove Østby

Ønsker lokalbefolkningen velkommen i galleriet

Pressemelding fra Kunst og kaos:

En drøy uke etter at den storstilte mønstringen av trøndersk kunst under RØROS-HØST 2020 åpnet i galleriet Kunst og kaos på Røros har rundt 400 personer besøkt utstillingen. Galleriet fylles opp av tilreisende fra hele Trøndelag som deltar på omvisninger i mindre grupper.  Galleristene Ellen Kristine Klemmetvold og Sigrid M. Jansen vil gjerne åpne dørene også for enda flere lokale besøkende, og legger nå til rette for egne grupper på kveldstid.

Denne utstillingen tiltrekker seg et langt større publikum enn vi hadde forestilt oss på forhånd, forteller Sigrid M. Jansen. – Vi har besøkende som reiser ens ærend fra Trondheim for å besøke oss. I løpet av utstillingens ni første dager er den sett av rundt 400 personer!

De aller fleste av gjestene i galleriet disse dagene er tilreisende. Klemmetvold og Jansen har så langt bare kunnet ønske velkommen til en håndfull rørosinger. Det vil de gjerne gjøre noe med. 

Vi elsker jo at mange av våre gjester er tilreisende, smiler Ellen Kristine Klemmetvold. – At denne utstillingen bidrar til ekstra overnattingsdøgn, handel og restaurantbesøk på Røros i høst er aldeles strålende. Men vi vil jo gjerne dele opplevelsen med lokalbefolkningen i Fjellregionen også!

Utstillingen RØROS-HØST 2020 er et samarbeid mellom Kunst og kaos, Kjell Erik Killi-Olsen og Kjøpmannsgata Ung Kunst i Trondheim. RØROS-HØST 2020 er den største mønstringen av trøndersk kunst på flere tiår, og viser i underkant av 100 verk fra 21 nålevende trønderske kunstnere. 

Av smittevernhensyn, og dessuten fordi utstillingen vises i tre ulike hus i tillegg til en bakgård, er utstillingen kun tilgjengelig til fastsatte omvisninger i mindre grupper. Billetter til disse selges bl.a. gjennom Destinasjon Røros. Nå åpner derimot galleristene også for å ta imot egne grupper på kveldstid på hverdager.

Venninnegjeng, arbeidskolleger, jaktlag eller historielag – er dere mellom 8 og 20 personer tilbyr vi nå muligheten til å kunne ha galleriet for dere selv noen timer en ettermiddag eller kveld, forteller Jansen. – Vi tilbyr tilrettelagt omvisning i ca. én time med ekstra tid i galleriet i etterkant. Ta kontakt, så finner vi et tidspunkt som passer!

Med denne oppfordringen håper Ellen Kristine Klemmetvold og Sigrid M. Jansen at de legger til rette for at også mange flere lokale besøkende benytter anledningen til å oppleve RØROS-HØST 2020. Utstillingen står til og med 10. oktober.

Foto: Sigrid M. Jansen, Kunst og kaos

+ Erzscheidergården blant finn-no´s 10 hotellperler

Finn kjører nå en kampanje, der folk oppfordres til å oppleve Norge på sitt vakreste og ta en natt eller helg i nye omgivelser! Blant de 10 destinasjonene er Røros og Erzscheidergården Hotell. Finn tar i sin anbefaling utgangspunkt i at Røros er på UNESCOs verdensarvliste for ‘enestående universal verdi, og presenterer stedet som romantisk.

– Hotellet er kjent for sin varme gjestfrihet og hjemmelagde frokoster. Hver morgen fylles den koselige spisestuen med duften av nybakte brød og rundstykker og nystekte vafler. I Røros, selve lokalmathovedstaden, er det masse å finne på både matmessig og aktivitetsmessig, skriver Finn i en epostkampanje som går ut til alle som har vist interesse for reise på finn.no.

+ Ukjente tragedier rundt oss

Ved en av de mange stiene mellom Vedtjønna og Storwartz ligger en samling hvite stener. Like ved er det satt opp en grå liten sten, med et pent innskåret kors. Rørosnytt har så langt ikke klart å finne ut hva, eller hvem denne stenen er satt opp for. Vi vet heller ikke om det er en sammenheng mellom de hvite stenene som er samlet der, og stenen med korset.

Dette er en av mange stener i terrenget rundt Røros. Mange av dem har litt mer tekst, eller de er beskrevet i tilgjengelig skriftlig materiale. Andre står der som et monument over tragiske hendelser som kanskje er glemt nå.

Noen av stenene får fortsatt besøk, og det ligger igjen spor etter mennesker som har vist respekt. Ved stenen som står ved de hvite stenene, vokser det opp ei lita bjørk. Den står på det stedet folk ville satt blomster og lys. Rørosnytt kjenner ikke til om bjørka er plantet, eller om det er naturen selv som har pyntet ved steinen.

Det kan se ut som de hvite stenene har vært stablet på en annen måte, og rast sammen. Foto: Tore Østby

Samlingen av hvite stener like ved, ser ikke tilfeldig ut. Det ser ut som der er lagt hvite heller på den ene siden. Det ser også ut som stenene kanskje har vært satt opp på en annen måte enn de ligger i dag. Det ser litt ut som noe har rast sammen. Det er ikke langt fra minnesteinen til de hvite steinene, men Rørosnytt vet ikke om det er en direkte sammenheng. Om noen kjenner historien bak minnesteinen og de vite steinene, må de gjerne ta kontakt med Rørosnytt.

+ Stor interesse for blodsporing

Det er økende aktivitet i Røros hundklubb, og stadig fler tar med seg sin firbente venn på blodsporkurs. I helga deltar 11 hunder på et tredagerskurs. Fredag kveld var det teori, før det ble øving på blodspor i Mølmannsdalen i dag. I morgen fortsetter treningen i et annet område.

Målet med kurset er å lære å legge blodspor, og gå utlagt blodspor sammen med hunden. Kursledere og instruktør er Bjørn Johnsen og Trine Aspås.

https://vimeo.com/457290785
Trine Aspås intervjuet av Tore Østby.

Bjørn Johnsen er utdannet instruktør trinn 1 i lydighet, og kan holde dressurkurs for valper og unghund. Han har erfaring fra blodsporkurs og konkurranser gjennom flere år. Bjørn har deltatt i NM i blodspor og konkurrerer fremdeles. Trine har jakthundinstruktør grunnkurs. Hun har også erfaring med blodsporkurs, smeller og spesialsøk. 

+ Økt smitte i Jämtland

Det kan se ut som det er langt fram til en ny grenseåpning til Jämtland og Härjedalen. Vårt nabolän på andre siden av riksgrensen skifter status fra gul til rød ved midnatt i kveld. De nyeste tallene lagt fram av Folkhälsomyndigheten i Sverige viser at smittetallet i uke 36 er 22, som tilsvarer 17 pr. 100.000 innbyggere. Det betyr at de må være færre enn fire nye smittetilfeller i uke 37, for såvidt å komme under 20 per 100.000.

Ingen gode utsikter for norske kunder til Rørosingenes svenske nærbutikk med det første. Foto: Tore Østby

Fortsatt er det i Jämtland det oppdages nye smittetilfeller. De aller fleste nye smittetilfellene er oppdaget i kommunene Berg og Ôstersund. Det er lyspunker i vårt svenske nabolän også. Torsdag denne uken ble tretti personer testet, og ingen av dem testet positivt. I Härjedalen er det ikke oppdaget nye smittetilfeller på seks uker.

Dette er et bilde, og grafene er ikke klikkbare.

Som tabellen viser, har våre svenske naboer gjennomgått en vanskelig tid, med mye smitte. Mens det fortsatt ikke er registrert en eneste smittet i Røros, er det påvist smitte hos 83 i Härjedalen. Pandemien, og stenging av grensen har skapt store problemer for næringslivet. De i næringslivet, som Rørosnytt har vært i kontakt med beskriver en situasjon der mange bedrifter kjemper for å overleve.

Smittetiltakene nå, er strengere i Härjedalen enn på Røros. I likhet med her, er sosial distansering det viktigste våpenet i kampen mot smittespredning.

Koronaviruset er nærmere Røros nå enn før

Pressemelding fra Røros kommune

Det viktigste du gjør i høst er å følge smittevernrådene. Det gjelder også når vi er her hjemme i Røros.

Selv om vi ikke har hatt utbrudd i Røros, ser vi at smitten kommer nærmere. Det er hele tiden store og små utbrudd i flere norske kommuner.

Viruset kan også komme til Røros

Hvis vi «glemmer» smittevernrådene vil viruset spre seg til mange på kort tid. Arbeidsplasser, barnehager, skoler og sykehjem kan bli rammet, og folk kan bli alvorlig syke.

Hvis vi tar gode valg hver dag, bidrar vi til at viruset ikke sprer seg like mye.

Derfor må vi huske på å:

  • vaske hender
  • holde avstand
  • bli hjemme når du er syk

– Sammen holder vi rørossamfunnet åpent!

Her finner du mer informasjon:

HISTORIKK: REINEIERS EIENDOMSRETT; PRIVAT – OFFENTLIG – KOLLEKTIVT

Kronikk av Merika Jonassen 

I en stor reinflokk vil det alltid finnes heløringer (umerket) selv om man gjør så godt man kan for å få merket alt til rette eier, som betyr at kalven merkes i simlas merke. 

De første regler om behandling av umerket rein kom i 1898 hvoretter det ble bestemt at «nomadiserende lap» som «kommer i besiddelse av tamren over 9 måneder gammel, der er umerket eller bærer et merke, hvis eier ikke vites», skal han være forpliktet til å bevokte dyret og melde funnet for lensmannen innen en viss frist. Hvis det melder seg en eier som «kan godtgjøre sin rett på sådan måte som findes fyldestgjørende av den lensmand, som har mottatt anmeldelsen», skal dyret utleveres eieren mot at han betaler finneren en godtgjørelse. Hvis rette eier til tross for anstrengelser ikke meldte seg, så tilfalt restbeløpet etter fradrag for utgifter statskassen. 

Bestemmelsen var lite praktisk utformet, og kom etter det jeg vet, ikke til anvendelse. 

Målsetningen var likevel at dyret ikke skulle gå tapt for rette eier. 

Ny reindriftsloven ble vedtatt 1933. Her ble det bestemt at umerket rein skulle selges til inntekt for reindriftsfondet. Pengene skulle plasseres i Sparebank som for «umyndiges midler». 

Eiendomsretten til umerket rein var fremdeles i behold år 1938. Dette ble understreket av Høyesterett i en straffesak 03.09.1938 som utspant seg i Gildeskål i Nordland. Reineier kunne ikke straffes for underslag for å ha slaktet egen rein som var umerket. 

Reineierne i sør mente at så lenge det gjaldt egne dyr, så ville en eierovergang til et statlig fond innebære en grunnlovsstridig forvaltningsakt som ikke gav noen sikkerhet for at de som faktisk eide dyrene, fikk nyte godt av fondet i forhold til det antall dyr de eide (som var innskutt risikokapital). Praksis i sør var å anvende utbyttet fra salg av umerket til å betale erstatninger til bøndene m.m. Det som ble igjen ble fordelt etter reinantall. Reineierne mente dessuten at det var feil å sammenligne dem med de «umyndige». 

Et tidsskifte skjedde ca 1946. Distriktene var tilflyttet av en rekke samer som ikke hadde vært reineiere. Disse hadde vært utstillingssamer rundt i Europa og i Amerika og gjetere for tamreinlagene. Smaken på fellesmidlene begynte med krav om godtgjørelse til de som satt i distriktsstyrene. De reineiere som eide mer enn 75% av flokken motsatte seg den type utbetalinger og argumenterte med at godtgjørelse ikke passet til pliktige ombud. 

De virkelige eierne var svært tilbakeholdne i forhold til kravet om å betale fellesmidlene til et statlig fond. Dette til tross for at lappefogd Galaaen, Røros, i rundskriv 1948 slo fast at det var en absolutt plikt å innbetale utbyttet fra salg av umerket rein til fondet. Lappefogden tilføyde at den som overtreder påbudet ville «uten persons anseelse bli forlangt tiltalt og straffet» etter bestemmelsene om underslag. Reineierne nektet å etterkomme ordren. 

Straffesak ble innledet våren 1949. 

Det kom til forhandlinger. Reineierne gikk med på en midlertidig ordning som utsatte straffesaken. Etter konferanse høsten 1953 i Landbruksdepartementet kom det til enighet med fylkesmannen at straffesaken burde henlegges, og at tvisten i stedet ble avgjort i et sivilt søksmål om hvem som var rett eier til heløringene – staten eller de private. 

Stevning for herredsretten i den sivile saken ble tatt ut 20. januar 1954. Saksøker var Reindriftsfondene. Reineierne fremmet ingen prosessuell innsigelse mot at fondene ble behandlet som en enhet enda det i realiteten var tre fond, ett for hvert distrikt. 

Herredsretten konkluderte med frifinnelse. Rettmessige eiere var reineierne. De var ikke umyndige. Reineierne kunne forvalte pengene selv. 

Staten anket. Det skjedde endringer på reineiersiden. Et reinbeitedistrikt gjorde ikke lenger krav i ankesaken. Små-reineierne trakk seg idet de var enige med staten at pengene måtte inndras til et fond. 

Ny behandling i lagmannsretten førte til seier for staten v/ reindriftsfondene. 

En dommer dissenterte. Han la vekt på Høyesteretts uttalelse 1938 der det slås fast at samene er eiere av all umerket rein – heløringene – og at de fritt kan råde over dem på samme måte som merket rein. Han pekte på at lappefogdens passivitet var symtomatisk for hans manglede rett til å gripe inn og kreve pengene til embetet. 

Begge parter anket. Saken ble behandlet av Høyesterett høsten 1960 som etter en 3-2 avgjørelse i favør staten kom til at utbyttet fra heløringer tilhørte staten v/ fondet. Mindretallet støttet den dissenterende dommer i lagmannsretten og avgjørelsen 1938. 

1960-dommen utgjorde et tidsskille. 

Maktbalansen i distriktene ble vesentlig endret. Hvert distrikt hadde hvert sitt fond. Forvaltningen av fondene gikk fort over til å bli en form for kassesystem, men nå med nye reineiere som styrte med flertallsmakt. 

Staten har senere forsterket 1960-dommen med lovendring 1978 hvor det i klartekst slås fast at rein som ikke er merket innen fristen, blir «det offentliges eiendom» 

(R § 16). 

Ny endring kom med reindriftsloven 2007 §§ 33 og 36. Utbyttet skal nå tilfalle «distriktet» og forvaltes i indre selvstyre. Det blir for langt denne gangen å komme inn på virkningene av et slikt pålegg. Avgjørende blir hvem sitter i distriktsstyret og har hånd om kassen. Det blir i alle fall lett å tilgodese egne og holde konkurrenter utenfor. Det åpnes for myndighetsmisbruk. Bestemmelsen kan også virke inn på resultatet kalvemerking idet det kan bli av interesse å skape heløringer. I forlengelsen her ligger det forhold at kassene er skattefrie (skatteloven § 2-32). 

Jeg venter i spenning på Sametingets forslag, neste lovendring – og ikke minst praksis. 

Røros, 11.09.20 

Merika Jonassen 

Tidligpensjonist/ pensjonistreineier UW11 

Det haster nå!

Leserinnlegg av ordførere og varaordførere fra SV

Moria brenner og verden er full av folk på flukt. Samtidig har mange norske kommuner fått beskjed fra myndighetene om at behovet for å bosette flyktninger i norske kommuner i år er redusert.

Etter brannene i Hellas, står budskapet «Evakuer Moria», enda sterkere enn før. Dette er en varslet katastrofe, vi snakker om en flyktningleir hvor folk har gått innesperret med sykdom og forferdelige sanitærforhold i årevis. Det var et spørsmål om tid når noe som dette kom til å skje. Nå har hjemmet til 13 000 asylsøkere brent ned, og katastrofen er et faktum. Regjeringens svar er å hente 50 av dem. Dette er visst bestemt for en stund siden, men de har ventet på rett tidspunkt. Det fins få ord for å beskrive hvor svak respons dette er på en stor humanitær krise.  

Situasjonen på Lesvos har vært kritisk lenge.  Siden 2015 har øya tatt imot asylsøkere som kommer sjøveien fra Tyrkia. Ved utgangen av 2019 bodde det i overkant av 21.000 mennesker i de ulike leirene.  Rundt 13.000 av de oppholder seg i Moria-leiren. Den ble opprinnelig bygget som en flyktningleir med kapasitet til 3000 mennesker. 50 prosent av innbyggerne er kvinner og barn og nærmere 1000 er enslige barn uten slektninger.

Vårt budskap er klart. Vi krever at Norge tar et mye større ansvar for å ta imot mennesker fra Moria. Kommune-Norge har kapasitet til å ta imot flere flyktninger, vi har både ressurser, ansatte og lokalsamfunn som kan ta imot personer fra Moria og andre steder på en god måte. Nå må vi vise hva slags land vi ønsker å være, og hvordan vi som nasjon stiller opp for våre medmennesker. Regjeringen må nå handle, i den prekære situasjonen som har oppstått.

Det haster. Vi har ingen tid å miste. Vi har ingen å miste.

Marianne Borgen, ordfører i Oslo (SV)
Bjørnar Tollan Jordet, Ordfører i Tolga kommune (SV)
Jan Olsen, ordfører i Nordkapp kommune (SV) 

Aase Refsnes, ordfører i Steigen kommune (SV)
Alf Normann Hansen, ordfører i Gamvik kommune (SV)
Pål K. Gabrielsen, fungerende ordfører i Sør-Varanger kommune (SV)

Mona Berger, Varaordfører i Trondheim kommune (SV)
Christian Elgaaen, varaordfører i Røros kommune (SV)
Nisveta Tiro, Varaordfører i Øyer kommune (SV)
Trine Melling Stokstad, varaordfører i Haugesund kommune (SV)
Kjartan Haugsnes, varaordfører Vaksdal kommune (SV)
Bjørn Roar Jensen, varaordfører i Moskenes kommune (SV)
Bjørg-Eva Langås, varaordfører Gamvik Kommune (SV)
Stine Akre, varaordfører i Trysil kommune (SV)
Vibeke Johnsen, varaordfører i Sogndal kommune (SV)
Kjersti Tommelstad, varaordfører i Namsos kommune (SV)
Parabaran Rajalingam, varaordfører i Karlsøy kommune (SV)
Niilo Nissinen, varaordfører i Flakstad kommune (SV)
Rolf Sturla Velde, varaordfører i Snåsa kommune (SV)
Eldri Svisdal, varaordfører Elverum kommune (SV)

Hanne Harila, varaordfører i Vadsø (SV) 

Bjørn Jensen, varaordfører Moskenes kommune (SV)
Mari-Anne Hoff, varaordfører i Leka kommune (SV) 

Sylvi Johnsen, varaordfører i Porsanger kommune (SV)