Det er iverksatt leteaksjon ved Hyttelva etter to padlere som ikke har kommet tilbake til forventet tid. Hovedreddningssentralen er varslet, og mannskaper fra Røros Røde kors hjelpekorps er kaldt ut.
Røros
Vil ansette flere
Roger Sorken har tatt over firmaet hans far Arnfinn Sorken bygde opp. Firmaet Tømmermester Arnfinn Sorken har ti ansatte, og er i vekst. En ny snekker og en kontormedarbeider står øverst på ønskelista. Mye av virksomheten dreier seg om hyttebygging. Nylig har Arnfinn Sorken bygd leiligheter i Gjøsvika.
– De selger seg selv, etter som vi bygger dem. det er stort behov for boliger på Røros, sier Roger Sorken til Rørosnytts sommermagasin.
I Malenaveien på Hånesåsen vil Tømmermester Arnfinn Sorken bygge 8 nye hytter. Firmaet kjøper tomtene av grunneier, og står for bygging og salg. Det er så langt regulert for seks hyttetomter. Den siste av disse tomtene er i ferd med å bli bebygd nå, og det fremmes søknad til kommunen om 8 hyttetomter til. Grunneieren selger i tillegg ei hyttetomt selv.
Et annet boligprosjekt pågår i Konstknektveien. Der er det full ombygging og påbygg av et bolighus. Det er folk fra Trondheim, som har kjøpt huset, og som vil flytte dit. På bildet pågår grunnarbeidet under det som skal bli en stor terrasse.
Sommer under jorda
Mens sola steker og gradestokken stiger mot tredvetallet, er det noen som tar langbuksa på og går under jorda – bokstavelig talt.
– Vi som jobber i gruva i dag, er veldig glade for at vi jobber her, og ikke med bergstadvandring, humrer Stian Tranung, guide i Olavsgruva for noe sånt som tiende året på rad. Sommer etter sommer bruker han på Røros, som regiassistent og skuespiller i Elden og museumsvert i Olavsgruva. De to jobbene viser seg å være enda mer like enn man skulle tro.
– Vi har hatt en del store grupper i det siste. Det er en del hundre om dagen, med norske og engelske omvisninger hver gang. Det er alltid to grupper som går ned samtidig, sier Tranung, som til daglig bor på Kløfta i Akershus og jobber som grafisk designer og illustratør. Turistene ringes opp ute på plassen, og får an rask briefing på hva de skal gjennom. Særlig ungene vies ekstra oppmerksomhet. Og de med hvite sko, eller på annen måte uhensiktsmessig påkledning.
– Nede i gruvene er det fire-fem grader og en luftfuktighet på over 90 prosent, så det er som å sitte i et kjøleskap i en times tid. Dersom dere ikke har særlig erfaring med å sitte i kjøleskap, kan det være lurt å hente litt ekstra klær nå, forklarer guiden med glimt i øyet.
De fleste som finner veien ut på Rørosvidda, har en viss formening om hva de skal oppleve. Noen har lest seg opp i forkant og kan mye. Så har du han som hadde gått på fjelltur, og tilfeldigvis ramlet, skrubbsulten, innom museet. Kafeen var stengt, så han kjøpte like gjerne seks Kvikk-lunsj og ble med på omvisning.
– Han syntes jo det var kjempestas, humrer han. Ellers er påkledning alltid en utfordring når folk ikke egentlig vet helt hva de skal være med på.
– Vi har hatt folk i crocs, sandaler og høyhælte sko på omvisning. Når det er så varmt som nå, er det mye kortbukser og t-skjorter. Den hvite sko-epidemien har kommet, særlig i fjor. Selv den mest pynta tenåringsjenta klarer ikke å argumentere mot faren sin når de ser skoa mine. Den gruvelorten sitter godt, altså, fastslår Tranung.
Lei blir han ikke, av å to, tre, fire ganger om dagen ta turen ned i gruvegangene. På med hjelm og jakke, og på med smittende engasjement og sjarm. Det er her parallellen mellom Elden-jobben og museums-jobben ligger.
– Det handler om å lage underholdning. Jeg har trua på at blir man underholdt, så lærer man også litt bedre, sier han.
– Folk kommer jo hit for å få en opplevelse, hvis man bare vil lære er det skolebenken i stedet. Jeg skal gi en opplevelse, noe som gjør at unga blir underholdt, samtidig som at de voksne lærer litt. Jeg setter alltid av noen små øyeblikk bare med unga, for hvis barna er fornøyde er familien fornøyd, og da blir hele gruppa fornøyd som oftest.
Turistene får en kjapp innføring i Røros’ gruvehistorie, i død og elendighet, krig og kanoner, og kokekar av kobber. Om Christian 4., som elsket alt som hadde med gruver å gjøre fordi det skaffet ham penger, om Lossius som ydmykt nok kalte opp sin første gruve etter seg selv og måtte se den stenge noen måneder senere. Og om viktigheten av å gjøre som han sier.
– Det er viktig at ingen leker gjemsel der nede. Jeg holder et ekstra øye med barn og fedre, sier Tranung, og blunker lurt. Mødrene oppfører seg stort sett bra.
– Hjelmen må være på. Har du ikke hjelm og kakker huet i Rørosvidda, får du et permanent arr. Det er neppe suveniren du vil ha med hjem, oppfordrer han. Litt naturfag-undervisning blir det også.
– Den blåfargen dere ser på veggene, er som alt annet i naturen – er det blått så er det giftig, stort sett. Jeg hadde en gang med en franskmann ned som spurte om det var farlig å spise det blå. Det er greit at de gjerne spiser froskelår og snegler, men kobberoksid er ikke å anbefale, forklarer han til gruppen som har gått under jorda. – Han skrapte av en bit og spiste det, og hvordan det gikk med han vet jeg ikke. Kanskje sitter det en blå franskmann et sted enda, forteller Tranung, til latter fra gruppen. Poenget er forstått, ingen kommer til å spise av verdensarven i dag.
Ned, ned i mørket, på våt og sleip leire går veien, i bratte trapper og lave tak, til endepunktet kommer; det store rommet.
– Selve hjertet av gruva. Det er så massivt. Det er der man får mest reaksjon fra publikum, sier Tranung, og legger til at det ikke alltid er like lett å engasjere.
– Tidlig på sommeren har du ofte de norske gruppene, de er ikke så flinke på følelser, så de reagerer ikke på noen ting. Du kan ha en hel tur uten at det er reaksjon på noen ting, det er ikke en lyd, og så når de går opp, kommer det gjerne “De’ e’ den bæste omvisninga æ har verri me på!”. Du har jo også turer som starter helt håpløst, men som ender opp som fine øyeblikk. Jeg hadde en sommer her, sommerens siste tur, med et homofilt østerriksk par. De var kun interessert i å ta bilder, null engasjement, og jeg venta bare på en sekstimers biltur til Kløfta. Den turen avsluttet med tostemt østerriksk gruvesang i Bergmannshallen, så det endte likevel som en stor opplevelse.
Coops mann på lokalmat
Etter at Coop Røros ble fusjonert inn i Coop Midt-Norge har Kjetil Kvarteig fått nye oppgaver. Han er tilsatt ved kategoriavdelingen i Trondheim, og har ansvaret for lokalmat i Midt-Norge. I dette inngår mer enn 500 varelinjer. Kvarteig, som har matfaglig utdannelse, synes han har verdens mest interessante jobb.
– Det er veldig mange fine matprodusenter i Trøndelag. Trøndelag er en av de ledende regionene. Vi produserer mat helt uten antibiotika, og dette kommer til å bli mer og mer verdifullt. Rundt i verden er det store problemer flere steder på grunn av immune bakterier. Lokalprodusert kortreist mat har ei stor framtid. Det offentlige må legge til rette for lokal matproduksjon, sier Kjetil Kvarteig til Rørosnytts sommermagasin.
Kvarteig er også opptatt av at den lokale matproduksjonen gir mange arbeidsplasser og levende lokalsamfunn. Han viser til at matsatsinga på Røros her gitt svært mange arbeidplasser.
– Mat fra Røros står sterkt i Trøndelag. Det står sterkt i hele landet. Røros har et stort merkenavn på mat. Det er ingen andre steder som kan måle seg med det i Norge. Min rolle i Midt-Norge er å jobbe med matprodusenter i hele Trøndelag, sier Kvarteig.
Kjetil Kvarteig fikk jobb i Røros Samvirkelag for 26 år siden. For 25 år siden var han med på oppstarten av det som ble Rørosmat. Gjennom årene har han blitt sterkere i troen på lokalmat. Ved siden av jobben som lokalmatansvarlig i Coop Midt-Norge, er Kvarteig fortsatt ferskvaresjef ved Coop Mega på Røros.
– Det er jo litt artig at vi i Norge har noen av de flotteste råstoffene i verden. Jeg snakker om lam, gris og okse. Reinkjøtt er er en fantastisk råvare, og vi har kongekrabber og sjømat i verdensklasse. Vi er i en særstilling med vår tilgang på rene gode råvarer, og vi har et betydelig mangfold, sier Kvarteig. Vi har mange fine opplevelser knyttet til dette også, som Trøndersk Matfestival, Matstreif og en rekke fine arrangementer, sier han
Kjetil Kvarteig har en viktig rolle i Matstreif. Han skal være dommer i NM i ost. Tidligere har han vært dommer i kjøttfag.
– Det er viktig for Coop Midt-Norge å være en synlig aktør på lokalmat, og Røros har en sentral plass i dette. Det vil bli synlig fremover at vi tar lokale leverandører på alvor. Vi jobber hardt nå for å bli mer synlig i butikk og i media. Vi ønsker helt klart å være den foretrukne partneren for lokalmatleverandørene, sier Kjetil Kvarteig.
Dalakopa med uventet bryllupshit
Det er over ti år siden Bent Jacobsen skrev bruremarsjen Hyllest til brura. I dag har låta over 13.000 avspillinger på Spotify, og forespørslene om noter strømmer inn fra hele Skandinavia.
Bruremarsjen ble skrevet til datteren Ranveigs bryllup og gitt ut i 2008 på plata “Trø”, men på de drøye ti årene har noe skjedd; brudepar fra hele Norge, ja Skandinavia og sågar USA, vil ha låten i sine bryllup.
– Jeg er ikke så god på å skrive noter, så nå har jeg begynt å sende dem ut sammen med en mp3-fil, humrer den mangeårige folkemusikeren og kapellmester i Dalakopa.
– Snart må jeg gi ut notehefte, men jeg har det mest i hodet, det er ikke så lett å få ned på papiret. Det er flere og flere som vil ha og bruke den, og jeg skal selv spille den i et bryllup på Røros i starten av august, sier Jacobsen, og legger ikke skjul på at det er trivelig at musikken hans blir likt.
– Det er tydeligvis mange som skal gifte seg nå, og da er det trivelig at de vil bruke den låta. De har ofte kommet over den på internett, enten YouTube hvor det ligger klipp, eller på Spotify. Hyllest til spellemannen er også populær, men Hyllest til brura har tatt helt av, utbryter Jacobsen.
Han prøver så godt han kan å svare på alle henvendelsene, men sier han ikke har sjans til å rekke samtlige.
– Det er mange år siden den ble spilt inn, plutselig har den fått en oppsving. Og så er det gøy at folk kjenner igjen låtene mine både på hvordan de blir spilt og hvordan de er skrevet, sier Jacobsen.
– Folk ringer fra Sverige
Den plutselige varmen har tømt Røros for vifter i alle former og størrelser – nesten.
– Vi gikk tomme i går, og har solgt godt over 60 vifter. Det har gått unna de siste dagene, forteller Mona hos Elon på Domus. Folk har ringt fra hele regionen på jakt etter frisk luft, men hyllene er skrapt.
– I går ringte noen fra Funäsdalen for å sjekke om vi hadde flere vifter igjen. Vi får igjen over helga, takket være at vi fant en leverandør som hadde. De fleste leverandørene våre er også tomme. I fjor gikk det tomt for vifter i både Norge og Sverige, og det ser ut til at det kanskje kan gjøre det i år også, sier hun.
Mens mange nyter sommerheten over bakkenivå, er hun fornøyd med å være på jobb i underetasjen på kjøpesenteret.
– Det er en fordel å ikke ha vinduer slik at man ikke blir påminnet at det er finvær ute. Dessuten er det vanligvis godt og svalt her nede, humrer Mona.
Også Europris har tømt hyller og lager for vifter.
– Det gikk fort tomt, i går kom en kar og kjøpte tre vifter på rappen. Kundene skal ha vifter, nesten uansett pris og type, forteller Fermino.
– Vi hadde en del å ta av, men vi måtte til slutt inn på lageret og finne fram siste rest. Nå er det borte, smiler han.
Bare én enslig vifte nyter en antakelig kortlevd tilværelse på disken hos Montér.
– Vi har bare denne igjen. Det er Rolls Royce-modellen, helt lydløs. Vi tok inn bare to siden de er såpass kostbare, og den andre forsvant tidligere, forteller Andrea Sandersen om vidunderet til snaue 1500 kroner. Selv om gradestokken kryper oppover, er hun ikke fristet til å beholde vifta selv.
– Den er til salgs denne også. Kundene gir tilbakemelding på at det spiller ingen rolle hva de koster, så det kan nok tenkes at den er borte ganske fort, sier Sandersen.
Inviterer til bakgårdsfest
Grillen tennes og trubaduren er på plass når Trygstad bakeri inviterer til bakgårdsfest. – Vi ville skape litt aktivitet etter at butikkene stengte, forteller Halvor Trygstad.
For andre gang i sommer inviterer bakerne til bakgårdsfest både fredag og lørdag, denne gang med Mister Gee fra Kristiansund som trekkplaster.
– Vi hadde lyst til å lage litt ekstra liv i gatene. Det er første året vi prøver på det, og forrige torsdag var den første bakgårdsfesten. Det ble smekkfullt, forteller Trygstad.
Også i helga tenner de grillen og satser på at folk finner veien til bakgården.
– Det er bra det er noe som skjer også etter at butikkene stenger, særlig i disse Elden dagene, og uten at det har 18-årsgrense. Bakgårdsfesten skal være noe du kan ta med hele familien på, lover han.
Hyttesenteret på Røros
I Sollihagaen ligger en svært innholdsrik butikk og verksted. Hans Gunnar Elven og de andre skaffer og hjelper til med det meste. Her finnes myggfeller, solcelleanlegg og ATV under samme tak. Stedet er kjent som Gummi og Maskin Elven, men navnet er nå Røros motor og hyttesenter.
Røros motor og hyttesenter har det aller meste til hytte og friluftsliv. Mats Sigvartsen selger snøscootere og ATV. I butikken er det Håkon Moen og Marita Aune som selger alt innen hytte og gass.
I butikken finnes alt av hageredskaper, alt av hvitevarer til hytte og solcelleanlegg. Røros motor og hyttesenter er eneste forhandler av RK-smia, som er en norsk produsent og leverandør av parafinlamper. Dette er gammelt tradisjonelt hytteutstyr, som mange ønsker for å skape et trivelig hyttemiljø.
Her det det også verksted for snøscootere, ATV og småmaskiner som snøfres, plenklipper og motorsager. Tomas Punde, Stian Rosvold og Magne Tamnes får liv i det meste som kommer inn til verkstedet.
Tore Østby
Senteret brukes flittig av lokalbefolkningen, men det er også hytteeiere og campingturister. De mest hektiske ukene på sommeren går det 10.000 liter flytende propan i uka. Det meste fylles på propanflasker. Det er også noen som fyller gass på bilene sine.
I sommer går det mye på solventilatorer og forbrenningstoalett. Solventilator er et friskluft og oppvarmingssysten for hytter uten innlagt strøm. Senteret er behjelpelig med installering av slikt utstyr, enten ved å gjøre det selv, eller skaffe fagfolk.
Røros motor og hyttesenter forhandler to snøscootermerker, Skidoo og Yamaha og selger 60-70 nye maskiner i året. I tillegg omsettes omlag 40 brukte snøscootere. Kundene er ofte næringskunder samt Røde kors hjelpekorps og privatkunder. Veldig mye av dette selges til Røros og Holtålen kommune. Det er stor vekst i salget, etter at Gauldalsløypa ble åpnet.
Av ATV forhandles Yamaha og TGB. Her det stor endring. Før var det så og si utelukkende næringskunder. Nå har tosetere spesielt, blitt populært i privatmatrkedet. Også disse omsettes mest i nærområdet.
– Vi har et godt lag her, som har mye kunnskap, og er veldig serviceinnstilt. Vi håper på en fin sommer, med mye folk på senteret, sier daglig leder Hans Gunnar Elven til Rørosnytts sommermagasin.
Fjellheim med Elden-joik
Den sørsamiske kulturhistorien og joik har vært en del av Elden i flere år. Til årets forestillinger har Frode Fjellheim laget en egen joik, og samisk kultur blir stadig mer stuereint.
Blant annet lagde den svenske regissøren Leif Stinnerbom en joik i sin tid som regissør, og ønsket fra Elden var å ha joiken inn i forestillingene også i år.
– Det synes jeg er fint. Den samiske kulturen er en del av området nå, og var det også da. Jeg må vedgå at jeg hadde ikke sett Elden selv da jeg skulle lage joiken, men det er en naturlig del av historien, mener Fjellheim, som selv er av sørsamisk herkomst.
– Når man skal lage en joik må en prøve å tenke over hvordan den skal brukes, forklarer Fjellheim, og sier det er ekstra spennende siden joiken i årets Elden-oppsetninger framføres av barn, nærmere bestemt Eir Sigrid Haugom Wintervold, Håkon Dille Nilsgård og Jacob Dille Nilsgård.
– Plutselig er jo joiken en del av lørdagsunderholdningen, både i Stjernekamp og Melodi Grand Prix. Det kommer en generasjon som kanskje ikke har de samme fordommene som de som er litt eldre har, sier Fjellheim, og legger ikke skjul på at det har vært konflikter gjennom historien, senest i sommer, mellom sørsamene og andre som har utmarksinteresser.
Fjellheim sier hans familie blant annet ble beskyld for å ikke være “ekte” samer, fordi de var for intelligente.
– Mye skyldes mangel på kunnskap om historien. Det har oppstått teorier om at vi har innvandret og da blir det også feil i kunnskapen om den samiske historien i området. Det er neppe av vond vilje, men man forsvarer jo det man tror er rett, og som man har lært, fastslår Fjellheim.
– Det er naturlig at det kan oppstå konflikter hos næringer som bruker utmarka, sier Fjellheim, og håper joiken kan være et lite bidrag til Røros’ kulturarv.
– Røros har en sterk historie med gruvesamfunnet, men det var også bygd på innvandrere fra Europa, som både drev og jobbet i gruvene. Det oppsto en egen kultur rundt gruvene, og gruveidentiteten er ekstremt sterk, men oppi dette finnes også den samiske kulturen som er enda eldre. Det samiske har heldigvis fått en oppblomstring, også nasjonalt, sier Fjellheim, som også underviser i joik på et eget joikestudium ved Nord universitet i Levanger.
Magi i sommerkvelden
Knapt et ledig sete fantes under årets Elden-premiere på slegghaugan, og sommerkvelden sørget for en nært magisk forestilling.
Den umiddelbare responsen fra publikum både på spillplassen og i sosiale medier etter forestillingen, forteller at Cathrine Telle har gjort en solid jobb med Strømmevold og Reithaugs materiale. Rocke-innpakningen gir både låter og manus den røffe kanten det fortjener, når en så dramatisk historie skal komprimeres til to timer forestilling. For den er dramatisk, fortellingen om karolinernes innmarsj i Trøndelag og Røros, og hvordan de blir møtt av et samfunn som tar i mot dem, mer enn skyr dem.
Elden er kontrastenes teater, fra de enorme slagghaugene og enkle men samtidig virkningsfulle rekvisitter i rått trevirke, til Ellens (Oda Smit Ødegård) nesten hjerteskjærende klokkeklare stemme mellom steinhaugene. Her er naturen selv kulissene, og mer trengs ikke, enn lys og noen enkle rammeverk som skal forestille hus. Staffasje er ikke nødvendig, når samspillet på spillplassen bærer stykket slik det gjør.
Når kanonene smeller og kruttrøyken legger seg over grusen, gjør det nesten fysisk vondt. Det er en påminnelse om at vi egentlig er ganske heldige, som kan sitte komfortabelt og varmt og betrakte det hele som underholdning, mens noen for tre hundre år siden faktisk måtte leve gjennom det. Å bli revet ut av sine hjem som bare unggutter, sendes over fjellet til Norge i krig for en konge de kanskje ikke trodde på, frykten og redselen, og strabasene for å gjøre sin plikt for fedrelandet.
Årets skuespillere gjør en utmerket jobb med å formidle dramatikken på en troverdig måte. Det er lett å tro på Kalles (Kristoffer Grua Pedersen) kvaler og angst, og sterke Maren (Silje Lundblad) som en tøff og fryktløs kvinneskikkelse når fienden står på døra og samtidig er venn. Det er nydelig i all sin enkelhet – sterke skuespillerprestasjoner i en rå, nesten brutal setting, og med en sjeldent varm, trøndersk sommerkveld som bakteppe skapes det noe helt spesielt. Det er godt gjort, når solnedgangen lyser rosa over slegghaugene, å gi kuldegysninger og gåsehud av dødsmarsjen i snøstorm over Tydalsfjella.
Festen er ikke over – det er billetter igjen.