Røros

Utnevnt til æresdoktor

av

Sverre Fjellheim er utnevnt til æresdoktor ved World Indigenous Nations University (WINU). Tildelingen foregikk i Taiwan i går. Fjellheim mottok utmerkelsen for sitt arbeid med sørsamisk historie.

Fjellheim ble nylig vinner av sør-samisk kulturpris, og han har også fått kulturprisen for Røros kommune. Forfatteren Sverre Fjellheim har fortalt om historien til samene i Rørostraktene i sine bøker. Han har gitt ut to bøker som tar for seg dette temaet. Og i over 30 år har Sverre jobbet med forskning og formidling av sørsamisk kultur og historie. Et spennende innhold i ei kiste ga ham inspirasjonen til boken Gåebrien sijte – en sameby i Rørostraktene.

– Det er viktig å fortelle historien slik som den er, sa Sverre Fjellheim til Rørosnytt etter at han fikk Røros kommunes kulturpris i 2017.

Sverre er født og oppvokst i gamle Brekken kommune. I 2009 kom han tilbake til Røros der han bor i dag. Sverre har jobbet mye med samer og deres historie. Som ung gikk han på lærerhøgskolen og utdannet seg til lærer. Hans første lærerjobb var i Gausdal. Men Sverre trivdes ikke i lærerrollen og sluttet etter 10 år i yrket.

I tre år på slutten av 1970-tallet var Sverre ansatt som forsker ved Nordisk Samisk institutt Kautokeino for å dokumentere tekniske inngrep i samiske reindriftsområder. Deretter jobbet han 11 år som konservator og daglig leder ved Saemien sijte, sørsamisk museums- og kultursenter på Snåsa. Der initierte og ledet han et større prosjekt med registering og dokumentasjon av samiske kulturminner innenfor hele det sørsamiske området. På 1990-tallet var Sverre ansatt ved Tromsø museum og senere hos Riksantikvaren for å bygge opp og lede et kontor på Snåsa for sørsamisk kulturminneforvaltning. Når ansvaret for forvaltning og vern av samiske kulturminner ble overført til Sametinget i 1996 ble Sverre ansatt som førstekonsulent ved Sametingets kulturminnevernavdeling på Snåsa. Der ble han til han ble pensjonert i 2002.

Bøker

Sverre Fjellheim har skrevet mye om samisk kultur og historie både bøker og artikler. I flere år initierte og redigerte han også bokserien Åarjel – saemieh, samer i sør. I 1999 ga han ut boken samer i Rørostraktene. Etter denne utgivelsen hadde ikke Sverre planer om å gi ut flere bøker. Men så fikk han en kiste etter sin mor. Kisten inneholdt mye viktig informasjon om de store konfliktene som hadde vært mellom samer og bønder fra slutten av 1880 og frem til 1920. I kisten var det original dokumenter av kvitteringer, regninger og møteprotokoller. Sverre satte dokumentene inn i en historisk sammenheng.

– Innholdet i kista var både en drøm og litt mareritt. Den inneholdt informasjon om nær familie og kjente for bare 50 år før jeg ble født, sier Sverre.

Når Sverre var barn hadde bestemoren fortalt han litt om sitt liv av og til, men den gang trodde Sverre det bare var eventyr som bestemoren hadde diktet opp. Men i kisten låg dokumentasjon på det som bestemoren hadde fortalt. Dokumentene i kisten la grunnlaget for boken Gåbrien sijte – en sameby i Rørostraktene.

Gåbrien sijte – en sameby i Rørostraktene

Boken følger en sameby i Rørostraktene fra fangst samfunn til dagens moderne reindrift. Når Røros kobberverk ble etablert i 1644 ble det en ekspansiv vekst i jordbruket i Rørostraktene. Bøndene fikk etter hvert interesse for den frodige grasveksten på trøplassene i samebyens basisområder.

– Dette ble omtalt i en rekke kilder på 1700- og 1800 tallet, sier Sverre Fjellheim.

Det kom bønder fra Ålen for å etablere setrer ved de gamle bo- og trøplassene til samene. Dette ble et problem og førte til store konflikter mellom samer og bønder, konflikter som kom til å vare inn i vår tid. I boken skriver Sverre om at samene ble tvunget til å betale store erstatninger for rein som hadde kommet på bøndene sitt område. Mot slutten av 1800-tallet ble reineierne i Gåebrien sijte utarmet og fattige og måtte forlate reindrifta. Samene måtte gå på fattigkassa og ut å tigge. Men det var heller ikke bare lett å få hjelp på fattigkassa for samene fordi de ikke hadde bodd lenge nok sammenhengende i en kommune. Det økonomiske fundamentet i samebyen holdt nesten på å bryte sammen. I 1889 var det bare en familie igjen som kunne leve av reindrift. Denne dramatiske delen av samehistorien har Sverre Fjellheim funnet frem til på kvitteringer som bl.a. viser store erstatningskrav fra bøndene og protokoller fra interne møter i samebyen der desse problema ble drøftet. Kildene til boka var ukjent frem til Sverre begynte å se nærmere på hva som skjulte seg i kisten han hadde arvet. I boken forteller Sverre om interne konflikter i samebyen på 1930- og 1940 tallet, og om hvordan forholdene på 1930-tallet og under 2.verdenskrig førte til at reinen ble forvillet og kom helt ut av kontroll. Midt på 1960-tallet når snøscooteren kom fikk samene igjen kontroll på reien sin. Boken Gåebrien sijte forteller også om hvordan etterkrigsgenerasjonen tok ansvar og greide å rydde opp i problemene slik at det i dag er ei god og livskraftig reindrift i Gåebrien sijte. Sverre har fått mange positive tilbakemeldinger på boken Gåebrien sijte – en sameby i Rørostraktene.

I Taiwan ble også Inga Mortensson fra Drevsjø utnevnt til æresdoktor ved World Indigenous Nations University (WINU) for sin formidling av urfolkskunnskap.

WINU har som formål å fremme høyere utdanning hos urbefolkninger, basert både i vestlig kultur og urbefolkningenes egen kultur.

Tiltalt for smugling

av

En polsk statsborger er tiltalt for smugling over Vauldalen. Han passerte Vauldalen tollsted mandag 6. mai 2019 ca. kl. 05.20 med 15 444 liter øl i en lastebil. Tolletaten har kommet til at dette utgjør en samlet avgiftsunndragelse på 925 657 kroner. Den ulovlige innførselen ble utført i samarbeid med blant andre to andre polske statsborgere. Da dette skjedde var dette det største alkoholbeslaget så langt i 2019.

I tillegg til å straffeforfølge mannen for smuglingen er det lagt ned påstand om inndragning av en Volvo lastebil med polsk kjennemerke, 15 444 liter øl, en Apple iPhone og en Nokia mobiltelefon – Smart GPS.

Ønsker felles skolematordning

av
Guri Heggem, ordførerkandidat Røros Senterparti. Foto: Tom Gustavsen

Leserinnlegg av Guri Heggem

Senterpartiet ønsker en felles skolematordning. Sentralt har Sp fremmet forslag i Stortinget om at det skal legges en plan for gradvis innføring av et skolemåltid i grunnskolen, og gjeninnføre ordningen med gratis frukt. Røros Senterparti mener at lokalmathovedstaden Røros har alle forutsetninger til stede for å få til dette og vi vil jobbe for å få på plass et skolemåltid for alle barn og unge i grunnskolen. 

I forrige stortingsperiode I forrige periode avviklet regjeringen Solberg ordningen med gratis frukt og grønt daglig i grunnskolen, som den rødgrønne regjeringen innførte i 2005. Senterpartiets alternative budsjettforslag for 2019 foreslo å øke rammeoverføringene til kommunene, noe som omfattet 100 mill. kroner for å gjeninnføre gratis skolefrukt på alle ungdomsskoler og kombinerte barne- og ungdomsskoler fra høsten 2019. I juni 2019 fremmet Senterpartiet medlemmer i utdannings- og forskningskomiteen et forslag om å legge en plan for gradvis innføring av et skolemåltid i grunnskolen, og å gjeninnføre ordningen med gratis frukt. Forslaget inneholder konkrete krav og forutsetninger: 

  • Skoleeier skal utforme tilbudet i samarbeid med hjem, elever, skole og kommune.
  • Kommunene skal kompenseres for merutgiftene og det skal kunne kreves egenandel.
  • Kommunene skal legge til rette slik at alle elever omfattes av ordningen.

Skolemat er en viktig del av hverdagen til barn og unge i hele landet, mandag til fredag store deler av året. Det er viktig for ernæring og oppvekst og påvirker hvor rustet elevene er for å lære. Skolemat handler om folkehelse i skolen. Vi vet at matvanene våre påvirker hvordan vi kan yte. Både psykisk og fysisk helse blir påvirket av hva vi spiser. Et felles skolemåltid gir også bedre skolemiljø og påvirker relasjonene og det sosiale elevene imellom. Mat i skolen er et av mange verktøy for utdanning for bærekraftig utvikling.  

Røros kommune har i flere år hatt prosjekter som har handlet om skolemat. Prosjekter eid av kommunen, finansiert med bl.a. midler fra stiftelser og finansinstitusjoner og gjennomført i samarbeid med frivillige organisasjoner. Prosjektenes resultater er ganske entydige: Skolemat er positivt for elevene, ordningen er med på å gi et bedre læringsmiljø, øker konsentrasjonen og reduserer sosiale forskjeller. Skolematordningene er mer arbeidskrevende for lærere og ansatte og det kreves ekstra ressurser, både i form av penger, lokaliteter og hender. 

Senterpartiet på Røros mener at de som vokser opp i Norges lokalmathovedstad bør ha tilgang til en slik ordning permanent. En felles skolematordning sikrer at alle elevene får tilgang til sunn, god og næringsrik mat Dette er en viktig investering i våre barn og unge. Vi må bruke erfaringene fra prosjektene som nå er i gang og sikre at dette kan gjennomføres i praksis også etter at prosjektene er ferdige. I neste valgperiode vil vi jobbe for å se på hva som skal til for å etablere en vedvarende ordning for skolemat til alle elevene i grunnskolen i hele Røros kommune. 

Guri Heggem, ordførerkandidat Røros Senterparti.

– Dalsveien åpnes sannsynligvis denne uka

av
Dalsveien åpnes sannsynligvis for trafikk allerede denne uken. Foto: Iver Waldahl Lillegjære

Dalsveien på Røros har vært stengt siden mandag 29. juli på grunn av gravearbeid. Årsaken til gravingen er installasjon av ny overvannsledning.

– Årsaken til gravingen er installasjon av ny overvannsledning. Den eksisterende ledningen sliter med kapasiteten og det har vært flere tilfeller med stående overvann i boligfeltet på Hagaen, sier Kristian Horten avdelingsleder for teknisk drift ved Røros kommune.

– Det er for kostbart og komplisert å øke kapasiteten på den eksisterende ledningen så derfor legger vi en ny ledning som skal ta unna vannet før det kommer inn i boligfeltet og geleide det ned til Gjettjønna, sier Horten.

Åpnes denne uken

Arbeidet har gått raskere enn forutsett og Horten regner med at Dalsveien åpnes for trafikk allerede denne uken.

– Det er sansynlig at veien åpnes for trafikk allerede denne uken, før det skisserte tidspunktet på mandag 5. august, avslutter han.

Leter etter to padlere

av

Det er iverksatt leteaksjon ved Hyttelva etter to padlere som ikke har kommet tilbake til forventet tid. Hovedreddningssentralen er varslet, og mannskaper fra Røros Røde kors hjelpekorps er kaldt ut.

Vil ansette flere

av

Roger Sorken har tatt over firmaet hans far Arnfinn Sorken bygde opp. Firmaet Tømmermester Arnfinn Sorken har ti ansatte, og er i vekst. En ny snekker og en kontormedarbeider står øverst på ønskelista. Mye av virksomheten dreier seg om hyttebygging. Nylig har Arnfinn Sorken bygd leiligheter i Gjøsvika.

– De selger seg selv, etter som vi bygger dem. det er stort behov for boliger på Røros, sier Roger Sorken til Rørosnytts sommermagasin.

I Malenaveien på Hånesåsen vil Tømmermester Arnfinn Sorken bygge 8 nye hytter. Firmaet kjøper tomtene av grunneier, og står for bygging og salg. Det er så langt regulert for seks hyttetomter. Den siste av disse tomtene er i ferd med å bli bebygd nå, og det fremmes søknad til kommunen om 8 hyttetomter til. Grunneieren selger i tillegg ei hyttetomt selv.

Et annet boligprosjekt pågår i Konstknektveien. Der er det full ombygging og påbygg av et bolighus. Det er folk fra Trondheim, som har kjøpt huset, og som vil flytte dit. På bildet pågår grunnarbeidet under det som skal bli en stor terrasse.

Sommer under jorda

av

Mens sola steker og gradestokken stiger mot tredvetallet, er det noen som tar langbuksa på og går under jorda – bokstavelig talt. 

– Vi som jobber i gruva i dag, er veldig glade for at vi jobber her, og ikke med bergstadvandring, humrer Stian Tranung, guide i Olavsgruva for noe sånt som tiende året på rad. Sommer etter sommer bruker han på Røros, som regiassistent og skuespiller i Elden og museumsvert i Olavsgruva. De to jobbene viser seg å være enda mer like enn man skulle tro. 

– Vi har hatt en del store grupper i det siste. Det er en del hundre om dagen, med norske og engelske omvisninger hver gang. Det er alltid to grupper som går ned samtidig, sier Tranung, som til daglig bor på Kløfta i Akershus og jobber som grafisk designer og illustratør. Turistene ringes opp ute på plassen, og får an rask briefing på hva de skal gjennom. Særlig ungene vies ekstra oppmerksomhet. Og de med hvite sko, eller på annen måte uhensiktsmessig påkledning. 

– Nede i gruvene er det fire-fem grader og en luftfuktighet på over 90 prosent, så det er som å sitte i et kjøleskap i en times tid. Dersom dere ikke har særlig erfaring med å sitte i kjøleskap, kan det være lurt å hente litt ekstra klær nå, forklarer guiden med glimt i øyet. 

De fleste som finner veien ut på Rørosvidda, har en viss formening om hva de skal oppleve. Noen har lest seg opp i forkant og kan mye. Så har du han som hadde gått på fjelltur, og tilfeldigvis ramlet, skrubbsulten, innom museet. Kafeen var stengt, så han kjøpte like gjerne seks Kvikk-lunsj og ble med på omvisning. 

– Han syntes jo det var kjempestas, humrer han. Ellers er påkledning alltid en utfordring når folk ikke egentlig vet helt hva de skal være med på.

– Vi har hatt folk i crocs, sandaler og høyhælte sko på omvisning. Når det er så varmt som nå, er det mye kortbukser og t-skjorter. Den hvite sko-epidemien har kommet, særlig i fjor. Selv den mest pynta tenåringsjenta klarer ikke å argumentere mot faren sin når de ser skoa mine. Den gruvelorten sitter godt, altså, fastslår Tranung. 

Museumsguide Stian Tranung gir en ny gruppe en briefing før de skal ned under jorda, og ned i Olavsgruva.

Lei blir han ikke, av å to, tre, fire ganger om dagen ta turen ned i gruvegangene. På med hjelm og jakke, og på med smittende engasjement og sjarm. Det er her parallellen mellom Elden-jobben og museums-jobben ligger. 

– Det handler om å lage underholdning. Jeg har trua på at blir man underholdt, så lærer man også litt bedre, sier han. 

– Folk kommer jo hit for å få en opplevelse, hvis man bare vil lære er det skolebenken i stedet. Jeg skal gi en opplevelse, noe som gjør at unga blir underholdt, samtidig som at de voksne lærer litt. Jeg setter alltid av noen små øyeblikk bare med unga, for hvis barna er fornøyde er familien fornøyd, og da blir hele gruppa fornøyd som oftest. 

Turistene får en kjapp innføring i Røros’ gruvehistorie, i død og elendighet, krig og kanoner, og kokekar av kobber. Om Christian 4., som elsket alt som hadde med gruver å gjøre fordi det skaffet ham penger, om Lossius som ydmykt nok kalte opp sin første gruve etter seg selv og måtte se den stenge noen måneder senere. Og om viktigheten av å gjøre som han sier. 

– Det er viktig at ingen leker gjemsel der nede. Jeg holder et ekstra øye med barn og fedre, sier Tranung, og blunker lurt. Mødrene oppfører seg stort sett bra. 

– Hjelmen må være på. Har du ikke hjelm og kakker huet i Rørosvidda, får du et permanent arr. Det er neppe suveniren du vil ha med hjem, oppfordrer han. Litt naturfag-undervisning blir det også. 

– Den blåfargen dere ser på veggene, er som alt annet i naturen – er det blått så er det giftig, stort sett. Jeg hadde en gang med en franskmann ned som spurte om det var farlig å spise det blå. Det er greit at de gjerne spiser froskelår og snegler, men kobberoksid er ikke å anbefale, forklarer han til gruppen som har gått under jorda. – Han skrapte av en bit og spiste det, og hvordan det gikk med han vet jeg ikke. Kanskje sitter det en blå franskmann et sted enda, forteller Tranung, til latter fra gruppen. Poenget er forstått, ingen kommer til å spise av verdensarven i dag. 

Turen ned i gruvegangene er mørk, kald og fuktig. Både små og store fascineres av fortellingen om 333 års gruvedrift.

Ned, ned i mørket, på våt og sleip leire går veien, i bratte trapper og lave tak, til endepunktet kommer; det store rommet. 

– Selve hjertet av gruva. Det er så massivt. Det er der man får mest reaksjon fra publikum, sier Tranung, og legger til at det ikke alltid er like lett å engasjere. 

Olavshallen fascinerer publikum. Her holdes av og til konserter, årsmøter og til og med bryllup.

– Tidlig på sommeren har du ofte de norske gruppene, de er ikke så flinke på følelser, så de reagerer ikke på noen ting. Du kan ha en hel tur uten at det er reaksjon på noen ting, det er ikke en lyd, og så når de går opp, kommer det gjerne “De’ e’ den bæste omvisninga æ har verri me på!”. Du har jo også turer som starter helt håpløst, men som ender opp som fine øyeblikk. Jeg hadde en sommer her, sommerens siste tur, med et homofilt østerriksk par. De var kun interessert i å ta bilder, null engasjement, og jeg venta bare på en sekstimers biltur til Kløfta. Den turen avsluttet med tostemt østerriksk gruvesang i Bergmannshallen, så det endte likevel som en stor opplevelse.

Coops mann på lokalmat

av

Etter at Coop Røros ble fusjonert inn i Coop Midt-Norge har Kjetil Kvarteig fått nye oppgaver. Han er tilsatt ved kategoriavdelingen i Trondheim, og har ansvaret for lokalmat i Midt-Norge. I dette inngår mer enn 500 varelinjer. Kvarteig, som har matfaglig utdannelse, synes han har verdens mest interessante jobb.

– Det er veldig mange fine matprodusenter i Trøndelag. Trøndelag er en av de ledende regionene. Vi produserer mat helt uten antibiotika, og dette kommer til å bli mer og mer verdifullt. Rundt i verden er det store problemer flere steder på grunn av immune bakterier. Lokalprodusert kortreist mat har ei stor framtid. Det offentlige må legge til rette for lokal matproduksjon, sier Kjetil Kvarteig til Rørosnytts sommermagasin.

Kvarteig er også opptatt av at den lokale matproduksjonen gir mange arbeidsplasser og levende lokalsamfunn. Han viser til at matsatsinga på Røros her gitt svært mange arbeidplasser.

– Mat fra Røros står sterkt i Trøndelag. Det står sterkt i hele landet. Røros har et stort merkenavn på mat. Det er ingen andre steder som kan måle seg med det i Norge. Min rolle i Midt-Norge er å jobbe med matprodusenter i hele Trøndelag, sier Kvarteig.

Kjetil Kvarteig fikk jobb i Røros Samvirkelag for 26 år siden. For 25 år siden var han med på oppstarten av det som ble Rørosmat. Gjennom årene har han blitt sterkere i troen på lokalmat. Ved siden av jobben som lokalmatansvarlig i Coop Midt-Norge, er Kvarteig fortsatt ferskvaresjef ved Coop Mega på Røros.

– Det er jo litt artig at vi i Norge har noen av de flotteste råstoffene i verden. Jeg snakker om lam, gris og okse. Reinkjøtt er er en fantastisk råvare, og vi har kongekrabber og sjømat i verdensklasse. Vi er i en særstilling med vår tilgang på rene gode råvarer, og vi har et betydelig mangfold, sier Kvarteig. Vi har mange fine opplevelser knyttet til dette også, som Trøndersk Matfestival, Matstreif og en rekke fine arrangementer, sier han

Kjetil Kvarteig har en viktig rolle i Matstreif. Han skal være dommer i NM i ost. Tidligere har han vært dommer i kjøttfag.

– Det er viktig for Coop Midt-Norge å være en synlig aktør på lokalmat, og Røros har en sentral plass i dette. Det vil bli synlig fremover at vi tar lokale leverandører på alvor. Vi jobber hardt nå for å bli mer synlig i butikk og i media. Vi ønsker helt klart å være den foretrukne partneren for lokalmatleverandørene, sier Kjetil Kvarteig.

Ost og Honning kan sette en spiss på mange måltidet. Foto: Tore Østby

Dalakopa med uventet bryllupshit

av

Det er over ti år siden Bent Jacobsen skrev bruremarsjen Hyllest til brura. I dag har låta over 13.000 avspillinger på Spotify, og forespørslene om noter strømmer inn fra hele Skandinavia. 

Bruremarsjen ble skrevet til datteren Ranveigs bryllup og gitt ut i 2008 på plata “Trø”, men på de drøye ti årene har noe skjedd; brudepar fra hele Norge, ja Skandinavia og sågar USA, vil ha låten i sine bryllup. 

– Jeg er ikke så god på å skrive noter, så nå har jeg begynt å sende dem ut sammen med en mp3-fil, humrer den mangeårige folkemusikeren og kapellmester i Dalakopa. 

– Snart må jeg gi ut notehefte, men jeg har det mest i hodet, det er ikke så lett å få ned på papiret. Det er flere og flere som vil ha og bruke den, og jeg skal selv spille den i et bryllup på Røros i starten av august, sier Jacobsen, og legger ikke skjul på at det er trivelig at musikken hans blir likt. 

– Det er tydeligvis mange som skal gifte seg nå, og da er det trivelig at de vil bruke den låta. De har ofte kommet over den på internett, enten YouTube hvor det ligger klipp, eller på Spotify. Hyllest til spellemannen er også populær, men Hyllest til brura har tatt helt av, utbryter Jacobsen. 

Han prøver så godt han kan å svare på alle henvendelsene, men sier han ikke har sjans til å rekke samtlige.

– Det er mange år siden den ble spilt inn, plutselig har den fått en oppsving. Og så er det gøy at folk kjenner igjen låtene mine både på hvordan de blir spilt og hvordan de er skrevet, sier Jacobsen. 

– Folk ringer fra Sverige

av

Den plutselige varmen har tømt Røros for vifter i alle former og størrelser – nesten. 

– Vi gikk tomme i går, og har solgt godt over 60 vifter. Det har gått unna de siste dagene, forteller Mona hos Elon på Domus. Folk har ringt fra hele regionen på jakt etter frisk luft, men hyllene er skrapt. 

– I går ringte noen fra Funäsdalen for å sjekke om vi hadde flere vifter igjen. Vi får igjen over helga, takket være at vi fant en leverandør som hadde. De fleste leverandørene våre er også tomme. I fjor gikk det tomt for vifter i både Norge og Sverige, og det ser ut til at det kanskje kan gjøre det i år også, sier hun. 

– Vi har solgt over 60 vifter, nå er det tomt, forteller Mona hos Elon på Domus.

Mens mange nyter sommerheten over bakkenivå, er hun fornøyd med å være på jobb i underetasjen på kjøpesenteret. 

– Det er en fordel å ikke ha vinduer slik at man ikke blir påminnet at det er finvær ute. Dessuten er det vanligvis godt og svalt her nede, humrer Mona. 

Også Europris har tømt hyller og lager for vifter. 

– Det gikk fort tomt, i går kom en kar og kjøpte tre vifter på rappen. Kundene skal ha vifter, nesten uansett pris og type, forteller Fermino.

– Vi hadde en del å ta av, men vi måtte til slutt inn på lageret og finne fram siste rest. Nå er det borte, smiler han. 

Bare én enslig vifte nyter en antakelig kortlevd tilværelse på disken hos Montér. 

– Vi har bare denne igjen. Det er Rolls Royce-modellen, helt lydløs. Vi tok inn bare to siden de er såpass kostbare, og den andre forsvant tidligere, forteller Andrea Sandersen om vidunderet til snaue 1500 kroner. Selv om gradestokken kryper oppover, er hun ikke fristet til å beholde vifta selv. 

– Den er til salgs denne også. Kundene gir tilbakemelding på at det spiller ingen rolle hva de koster, så det kan nok tenkes at den er borte ganske fort, sier Sandersen.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.