Bare finpussen er igjen før Røros videregående kan åpne for nye og gamle elever til høsten, med nytt bygg, og totalrenoverte gamle bygg.
– Det blir en fin skole når det er ferdig, alt ser jo så godt som nytt ut, sier prosjektleder Rune Solli i RUTA AS. Siden starten på sommerferien 2017 har et nytt bygg reist seg, og de øvrige er rehabilitert.
– Det vi kaller bygg C og D er totalrenovert, der rev vi alt innvendig og pusset opp. Etterhvert som ett og ett bygg er ferdigstilte, er de tatt i bruk, og 10. august skal alt være ferdig, sier Solli.
I snitt femti mann har vært i aksjon for å få prosjektet i mål, og bare småfinish gjenstår. Blant annet er brannsikkerheten betydelig bedret.
– Bygg D manglet en del branntiltak, som vi valgte å ikke gjøre noe med da vi rehabiliterte bygget. Det har vi fått på plass nå, med sprinkling av hele bygget. Bygg B startet vi med ved skoleslutt i fjor, da det ble revet og satt opp nytt. Det er klart det er noen utfordringer med å skulle rehabilitere en skole samtidig som den er i bruk, men det er et strengt HMS-regime siden det er elever som går rundt her, understreker Solli.
Det såkalte C-bygget bød på de største utfordringene, da alle elevene daglig måtte passere gjennom byggeplassen, men Solli kan konstatere at det også gikk smertefritt.
– Det er straks i mål, både ute og inne. Uteområdene er en stor jobb, med både asfaltering, steinlegging, beplantning, og i tillegg skal det 160 sykkelparkeringsplasser på plass, sier prosjektlederen.
Bobilturismen har fått en gedigen oppsving, og stadig flere velger hus på hjul i stedet for båt eller hytte. – Salget i år har gått ekstremt bra, sier Tore Børresen ved Frosta Bobil & Caravan AS.
I år ruller nærmere 50.000 norskregistrerte bobiler rundt på veiene, over dobbelt så mange som for ti år siden. Foruten at salget har gått bra, har det gått fort, forteller Børresen.
– Bobil har blitt kult. Det er både familier og unge folk som velger å kjøpe bobil, det har blitt allemannseie og ikke bare for pensjonistene slik det ofte var tidligere, sier han.
Avdelingene på Frosta og Røros har solgt 40 bobiler så langt i år. Noen velger rimelige bruktbiler, mens andre drar til med en dyrer og mer eksklusiv nybil.
– De prøver gjerne en bruktbil først for å se om bobillivet er noe for dem, og så kjøper de nyere etterhvert. Det er ingen fasit på hva folk vil ha. Mange drømmer om bobil og kunne tenkt seg å ha det, men det er jo en dyr ting, så det er en terskel å komme over, mener Børresen. Den store kjøpermassen er fortsatt de som er, eller snart blir, pensjonister, men også stadig yngre kunder finner veien til forhandleren.
– Det er en trend, og en fin måte å feriere på. Du kommer deg jo over alt.
Butikken i Røros åpnet i mai i fjor, men kundene kommer ofte langveisfra.
– De er gjerne på ferietur og stopper innom, finner noe de liker og bytter. Vi har en del kunder som tidligere har hatt båt, men vil bytte til bobil fordi båten er mer væravhengig. Er det for dårlig vær, sitter du med en båt du ikke får brukt, men bobilen kan du reise med uansett. Vi selger fortsatt mest campingvogner, og det markedet vokser også. Det handler kanskje like mye om at camping generelt er kult, som at bobiler har blitt det, mener Børresen.
– De yngre velger gjerne en vogn som de kan sette fra seg et sted, og kjøre rundt med bilen når de har kommet til målet.
Campingvognene finnes også på alle nivåer av skalaen, fra små, enkle vogner, til vogner til godt over millionen.
– Noen skal ha til landsskytterstevnet en uke i året, mens noen har vogna som hytte, hvor den står fast et sted store deler av året, sier forhandleren, som selv har rukket å gjøre unna årets bobilferie.
– Bobil er fine greier! Jeg har selv reist en ukes tid nedover Østlandet, og til og med en natt på Montebello camping. Jeg måtte jo se hvordan det var! Man trenger ikke å reise så langt, men det er trivelig. Det aller beste er å våkne om morran når det er fint vær, og sette seg utenfor med en kaffekopp. Det er nydelig, smiler Børresen.
På Øra ruller bobil etter bobil ut av plassen, mens nye ruller inn. Marita og Hallvard Kvande fra Surnadal er på en kort tredagerstur, og skal snart legge veien mot Sverige og Funäsdalen.
Marita og Hallvard Kvande fra Surnadal bruker bobilen om sommeren, og hytta på vinteren.
– Vi har bare kjørt 23 mil så langt, så vi har knapt startet, humrer Hallvard, og sier friheta er den største gleden med bobillivet.
– Vi bruker bobilen som et supplement til hytta, og det blir mest kortere turer. I fjor kjørte vi derimot helt til Italia. Nå tar vi bare en tredagers, hvor vi skal svippe en liten tur til Sverige, før vi kjører Stugudalen til Stjørdal. Det er en fantastisk tur, fastslår paret.
Da barna var små, hadde de campingvogn. Så ble det mange år uten, før bobilen kom i hus for to år siden.
– Det er lettvint. Vil du ta en pause, er bobilen varm. Sengene er alltid ferdigoppredde, og vi har dusj og alt vi trenger. Vi har heller ikke særlig store krav til hva vi trenger for å overnatte et sted, og slik som her er det helt supert å stoppe. Det skulle generelt vært tilrettelagt mer for bobiler, som egentlig ikke har bruk for en campingplass. Vi er alldeles overrasket over hvor bra det var blitt på Øra, og å kunne finne en sånn plass så nærme sentrum, sier de to, som ofte tar en tur for å spille golf.
– Neste tur blir en golftur til Stiklestad, og en 60-årsdag på Finnskogen. Bilen er liten og enkel å reise med for oss som er to. Tidligere var det jo stort sett pensjonister som hadde bobil, men det blir stadig yngre folk å se!
Det startet i 1999, i et rom i Kurantgården på Malmplassen. Det ble fort trangt om plassen, og verkstedet ble utvidet med to rom. I 2006 måtte rammeverkstedet flytte ut, fordi Bygningsvernsenteret skulle inn.
– Flyttingen var ikke helt frivillig, men da jeg fikk leie på Flanderborg var det absolutt et fremskritt. Her er det mye større lagerplass, og fem utstillingsrom med plass til nesten 100 bilder. Dette er jeg meget godt fornøyd med, sier Tor Omar Tronsmoen til Rørosnytts sommermagasin.
Hos Flanderborg Rammer og Kunst er det full aktivitet i jubileumsåret. I verkstedet var Tor Omar i ferd med å lage rammer til bilder av Toril S. Kojan da Rørosnytt kom på besøk. Hun har vært aktiv maler siden 1990, og har hatt ca 40 separatutstillilnger både i Norge og i utlandet, samt deltatt på mer enn 30 kollektivutstillinger. Bildene hennes er også utstilt i galleriet. I år er det bilder fra mange av kunstnerne som har hatt utstillinger på Flanderborg i årene som har gått.
Terje Grøstad ble utstilt første gang i 2008, da 74 av hans bilder fikk all plass i galleriet unntatt i trappa opp til gallerirommene i andre etasje. Grøstad døde for åtte år siden, men det er noen Grøstadbilder utstilt i Flanderborg rammer og kunst i år også.
Med livet som innsats tegnet Gunnar Bratlie livet inne på Grini. Etter krigen kom boka Skisser i Smug, som har kommet i et nytt opplag. Foto: Tore Østby
En annen sentral kunstner er Gunnar Bratlie, som det var minneutstilling for i fjor. Han ville da ha fylt 100 år. Bratlie var en svært kjent illustratør, og laget en legendarisk førsteside til Norsk Ukeblad, som ikke falt i smak hos den tyske krigsmakten. Bratlie ble arrestert, og internert på Grini. Der ble han pålagt å tegne for tyskerne. Han tegnet ikke så mye for dem, man lagde i stedet mange skisser av det som hendte på Grini. Disse kom ut etter krigen i boka «Skisser i smug». Denne boka kom ut i ny versjon i jubileumsåret. Bratlie bodde på Røros fra 1972 – 1982, og han lagde da flere bilder fra Røros, og mange bilder inspirert av Falkbergets forfatterskap.
Rolf Nerli startet sitt kunstneriske løp på kunstskolen på Røros. Han tok deretter høyere kunstutdannelse. Han er en svært anerkjent kunstner, som uttrykker seg i litografier og malerier. I 2008 var det Nerli som laget fredsprisdiplomet. Den tidligere finske presidenten Martti Ahtisaari fikk prisen for sitt internasjonale fredsengasjement. Han spilte blant annet en viktig rolle under forhandlingene som førte til Namibias uavhengighet fra Sør-Afrika i 1990. I 2012 var det Nerlis bilder som fikk det meste av plassen i galleriet på Flanderborg.
Hvert av årene som har gått, har hatt sine hovedutstillere. I jubileumsåret 2019 er de aller fleste av dem å finne i galleriet hos Flanderborg rammer og kunst.
Det er et stort apparat i sving i mange måneder før Elden slipper publikum inn på slegghaugene og inn i magien. Ikke alle får navnet sitt på plakaten, men er likevel ulidelig viktige.
Siden 1994 har Ester Mikkelsen og Svante Sandnes tråklet, klippet og sydd i Eldens tjeneste, slik at skuespillerne skal være korrekt antrukket når de inntar scenen. Under lave tak i Gropstuggu summer det i symaskiner når de siste tilpasningene skal på plass.
– Her er sånt som er halvferdig, og skal prøves av folk etterhvert. Det mangler kanskje en knapp, eller må syes inn noen centimetre for at det skal sitte bra, sier Mikkelsen, og peker mot et stativ med skjørt, skjorter og samedrakter.
– Da vi startet med dette var det ingen som trodde at vi kom til å få til noe. De mente vi var tullete, forteller Ester, som startet som sufflør i de aller første utgavene på 70-tallet. Så ble det stille, til Rulle Smit kom inn på 90-tallet, og siden den gang har de to damene sydd kostymer så trådstumpene fyker.
– Det har vært fantastisk! I starten sydde vi sekker og belter og andre slike rekvisitter. Sønnen min sydde dødsmarsj-uniformene, og resten vi trengte lånte vi fra Tydal. Det fantes en del klær til kvinner og barn i teaterlageret, og da vi fikk penger nok, sydde vi svenskklærne på skift. En klippet, en sydde. I dag har vi nesten alt vi trenger, og mangler vi noe ringer vi bare til Tydal, humrer Ester.
Svante Sandnes har vært med i kostymeteamet siden 1994, og leter her etter en løsning for å gjemme alle spor av at utstyret er av 2019-modell. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)
70 uniformer med alt som hører til, 19 bergkorps, åtte verdalinger, og en enorm mengde tøy til kvinner og barn er i omløp før forestillingene.
– Jeg tror vi har 70 skjørt! I år er det med så mange voksne damer at vi nesten ikke hadde nok, forteller hun. Dagen før fikk alle medvirkende utdelt sine antrekk.
– Det var virrvarrsen, vi holdt på et par timer. Man vet jo aldri om det passer, og mye må prøves i ulike størrelser. Vi har sydd så mye før at det meste finnes, nå er det mest dårlige strikker, knapper som mangler og noen tilpasninger som må gjøres, forteller hun, mens Unni Ryen huker seg inn døråpningen.
– Skjørtet mitt er for stort! Det er rene slankekuren dette her, jeg går ned ti kilo hver sommer, ler Ryen, som i år spiller enkefru Hiorth, og også har vært med helt siden 1994.
– Takk og lov spankulerer hun bare rundt og broderer. Neste uke er det nye kilo, på slutten av perioden kaster jeg ikke skygge, humrer hun, og konkluderer med at skjørtet må sys inn minst ti centimeter.
Unni Ryen som enkefru Hiorth må sy inn skjørtet. – Jeg går ned ti kilo hver sommer. På slutten kaster jeg ikke skygge lenger, ler hun. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)
Jobben med kostymene starter allerede i januar, og noen er alltid på vakt om det skulle trenges.
– Vi tok fri i påska da, humrer Ester.
– Vi deler oss så det er to på jobb hver dag, og det er alltid noen her om det skjer noe. Jeg kan ikke lage mønster, det gjør Svante, fastslår hun. Mikkelsen jobbet mange år i Storebrand, men ble førtidspensjonert da avdelingen skulle flyttes. Å sitte uvirksom var derimot ikke et alternativ særlig lenge.
– Mora mi var sydame, så jeg lærte nok litt der. Det er fryktelig artut å være med, men nå tror jeg kanskje det er siste året med ansvar for kostymegruppa. Vi får se hva helsa sier. En merker jo at en er åtti år, sier hun.
Herdis Hustad Olsen og Liv Lockert er en del av kostymeteamet på seks som skal sørge for at skuespillerne er korrekt antrukket når de inntar scenen. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)
Radarparet Ester og Svante har ytterligere fire damer med seg i kostymeteamet. En svensk bok om karolinerne er rettesnor – der finnes alt om hæren, uniformene og utstyret de hadde med seg.
– De dro jo med seg så mye over hit! Uniformene vi har i dag er så tro til originalen som en kan komme, bortsett fra at vi bruker gule leggings i stedet for strømper. Det er mange detaljer og mye utstyr som skal på plass, det var heftige greier dette. Men krig er nå krig!
En del av Elden-kostymene gjennom 25 år er i disse dager stilt ut i kjelleren på Domus.
Bergstadens Ziir er stedet når Coralua Internasjonale korfestival i kveld skal synge ut under siste etappe av sin Trøndelags-turne.
Korfestivalen arrangeres hvert år, med ulike kor fra ulike land i hele verden. Festivalen starter først med korseminar i Trondheim, før koristene legger ut på en syngende turne i Oppdal og Røros.
– Festivalen er for alle typer kor, både barne- og ungdomskor, og voksenkor. Vi har med oss dyktige dirigenter fra Finland, Spania og Norge, og kor fra både Sveits, USA, Kina, Hong Kong, Canada, Storbritannia og Australia, forteller Sara Martin. Hun tok med seg korfestivalkonseptet fra hjembyen Barcelona da hun flyttet til Trondheim i 2014.
– I Barcelona fantes det allerede en kororganisasjon som arrangerte korfestival, og i 2012 ble den besøkt av et kor fra Trondheim. De lurte på om vi ikke kunne få til en lignende festival i Trondheim, forteller Martin. Busslast på busslast med korsangere inntar Røros hotell, før de skal ut i staden og gjøre seg kjent.
– Vi skal ha en omvisning på Rørosmuseet og i sentrum, før vi drar rett til lydsjekk i kirka. I kveld synger kor fra Sveits, USA og Kina i ulike konstellasjoner, med reportoar fra seminaret i Trondheim med Sanna Valvanne og Javier Busto, sier Martin. De prøver alltid å få med norske kor, men sommerstid viser det seg utfordrende;
– Vi vil gjerne ha det, men det er sommer og ferie. Av og til får vi det til, av og til ikke, humrer hun.
– Vi ønsker samtidig å vise norsk kultur til de internasjonale sangerne. Mye av festivalen handler om å forstå ulike måter å synge og dirigere på, og få inspirasjon fra andre kor. Det skal være høy kvalitet på musikken, men det er også viktig å ta vare på det menneskelige aspektet. Alle skal føle seg involvert og dele opplevelser og erfaringer underveis, sier Martin.
– Det er like mye kulturutveksling mellom landene, som en ren korfestival. Alle har ulike måter å synge på, forteller hun.
Kveldens konsert huser Crystal Youth Choir fra California, Childrens Heart Choir fra Nanjing i Kina, og kammerkoret Notabene fra Basel i Sveits.
Foruten å inkludere en ny distanse i det tradisjonelle Femundløpet, lanseres også et helt nytt løp – Gloføken 2020 i slutten av mars.
Målet er i følge daglig leder Jon Anders Kokkvoll å fylle mer av året med aktiviteter knyttet til hundekjøring.
– Flere har etterspurt et løp på det som er den beste tida av året å kjøre hund på. Gloføken-løpet har basecamp på Johnsgård turistsenter, og er igangsatt etter sammenfallende ønsker fra Svein Håvard Fjestad, Kjell Brennodden, Alf Stokke og Roar Kvilvang, som er for veteraner å regne innen sporten. Løpet vil gå i et magisk og flott terreng godt egnet for hundekjøring i Engerdal og Rendalen, og vi tilfører økt aktivitet til både Johnsgård, Langen og Søvollen, sier Kokkvoll.
Løpet skal i følge Kokkvoll være et lavterskel familieopplegg som ikke er terminfestet eller har en del av de samme kravene som øvrige løp.
– Vi håper å bruke handlere og medhjelpere til å hjelpe oss med å arrangere. Det skal være mest for gøy, og uten tak på antall deltakere. Responsen så langt har vært veldig god, og det sportslige og sosiale skal være i førersetet, sier han.
– Løpet er beregnet på de som kjører hund, men kanskje ikke trener nok eller ønsker å stille i tradisjonelle løp som Femundløpet og Finnmarksløpet. Vi ønsker å samle hundekjørerfamilien, og går litt tilbake til røttene på Femundløpet. Det skal være enkelt og artut å delta, fastslår Kokkvoll.
Femundløpet har nylig mottatt utviklingsmidler fra Hedmark og Trøndelag fylkeskommuner og Rørosbankens næringsfond til et regionalt utviklingsprosjekt som tar sikte på å etablere opplevelser og aktiviteter langs hele Femundløpstraseen. Marian Julianne Flage er nylig ansatt som prosjektleder.
– Gloføken 2020 er starten på det som skal fylle en stadig større del av årshjulet vårt, sier Kokkvoll.
Når sykdom rammer i familien, blir det meste satt på vent, særlig når det gjelder barn. Da trenger de mer enn noen gang et sted å slappe av og være som alle andre.
Derfor fyller Barnekreftforeningen i Trøndelag og Møre og Romsdal Unicare-senteret på Øverhagaen med barnefamilier denne uka.
– Ferie med mening er et tilbud til barnefamilier som har barn rammet av kreft, særlig de som er syke, eller nettopp ferdigbehandlet og ikke kan reise på vanlige ferier, sier Monica Engan.
Ferie med mening startet som tilbud i 1986, og i Selbu første gang i starten på 90-tallet. For første gang er ferieleiren lagt til Røros.
– Vi har vært spente på ny destinasjon og nye lokaler, men tilbakemeldingene er at alle er fornøyde. Huset er godt egnet, siden det er kompakt og godt tilrettelagt, forteller Engan. Hun har selv vært en del av Ferie med mening i seks år – først to år som pasientfamilie, og fire som vertskap. Engan berømmer særlig de 26 hjelperne som stiller opp.
– Det er rett og slett ungdommer som ønsker å bruke ferien på å avlaste foreldrene, og ha det gøy med barna. Her skal det være rom for å være familie og pleie hverandre, i tillegg til at det finnes aktiviteter for alle aldre, som alle kan være med på.
Kverneng gård stiller med fellesaktiviteter som hest og vogn, ATV, lassokasting og popcorn på bålpanne. Foreldregruppa har tilbud om to fagdager, mens barna får hobbyverksted. Lørdag skal det cruises i Røros med Amcar-klubben.
– Det er ikke noen enkel situasjon å være i verken for den syke, foreldrene eller søsknene. Sistnevnte blir ofte satt i andre rekke når kreftsykdommen slår til, og det handler om å gi dem også et godt avbrekk, sier Engan.
Den vanligste kreftformen blant barn er leukemi, og 185 barn i snitt får kreft hvert år. Rundt 90 prosent overlever.
– Det går bra med de aller fleste, men senskadene er ofte alvorlige. Det er ikke rart om det følger noe mer med, etter år med stråling og cellegiftbehandlinger. Heldigvis øker både oppmerksomheten om, og pengene til forskning på både barnekreft og senskader, forteller Engan. Fylkesforeningene trenger ikke å legge i stor innsats selv – gavene tikker jevnt og trutt inn til Barnekreftforeningen.
– Blant annet har vi et samarbeid med Luftkrigsskolens andreårskadetter, som har sin egen kreftaksjon. De samler inn midler gjennom hele året. 80 prosent går til forskning, og 20 prosent til kreftavdelingen på St. Olavs hospital. I tillegg er de enestående som trivselspatrulje, og finner på ting med ungene mens de er på sykehuset.
Røros IL Fotball går høsten i møte med innspurten på sertifisering som kvalitetsklubb i Norges Fotballforbund. Det er bare ett av mange steg på veien mot å fylle tribunene på Øra igjen.
Kvalitetsklubb-sertifiseringen kan sammenlignes som en “fotballens ISO-sertifisering”, og er en organisering av fotballklubben i henhold til retningslinjer fra Norges Fotballforbund (NFF).
– Det handler først og fremst om hvordan vi organiserer klubben og driver aktivitetene, og ikke om anlegg og fasiliteter. Vi har vært i en prosess ganske lenge med fotballkretsen i Trøndelag for å få det på plass, sier leder i fotballklubben, Odd Erik Trønnes.
Styret har hatt utskiftninger, og Olav Sæther er på plass som ny nestleder. I tillegg er Sven Tore Tørres inne som sportslig leder, Torild Trygstad Bonde som ny sekretær, og Håvar Tenfjord som økonomiansvarlig og også ansvarlig for årets Bergstadcup.
– Fotballklubben har høy aktivitet, og vi har klart å snu økonomien til et lite overskudd. Det er mye etterslep vi har tatt tak i, blant annet har vi investert i åtte nye sjuermål, og i år som i fjor gjør vi en dyprens av kunstgressbanen. I tillegg gjør vi en oppgradering av gressbanen som på folkemunne var kjent som “løvetannbanen”. Den skal være spillbar til neste års Bergstadcup, lover Trønnes, og legger til at det er den samme banen hvor Røros møtte Arsenal til storkamp på 70-tallet.
Gressbanen som tidligere var kjent som Løvetannbanen skal restitueres til en stand hvor det kan spilles seniorfotball på gress. Her møtte Røros Arsenal på 70-tallet!
– Vi har et mål om å oppgradere gressbanene til høy standard slik at vi kan kjøre seniorkamper på gress, sier Trønnes. Klubben har i dag 240 medlemmer, men sliter med rekrutteringen til seniorfotballen. Tidligere i år måtte klubben trekke ett av lagene fra seriespillet.
– Frafallet i ungdomsfotballen har vært stort, alt for mange slutter med fotball. Årsakene er sammensatte og mange, men vi har veldig god bredde i barnefotballen, og mer rekruttering enn forfall i aldersbestemte lag. I 2020 er målet å stille et Gutter 16-lag, som vi ikke har hatt i senere tid, og det er viktig for rekrutteringen til seniorlagene, mener Trønnes. Han tror et for lite fokus på barne- og ungdomsfotballen har gjort at frafallet har blitt større enn nødvendig.
– Seniorsatsningen har kanskje gått på bekostning av de andre. Vi er en breddeklubb, ikke en eliteklubb, understreker han. Styret har et mål om å være klar til å få prøvd sertifiseringen av klubben ved årsskiftet, og Trønnes antar de er omtrent 80 prosent i mål.
– Vi må sluttføre ny sportsplan og økonomiplan, og få en gjennomgang av arbeidet som er gjort med instrukser og roller. Å ha en form for arbeidsinstruks på plass er et kjempeverktøy når noen kommer ny inn i en klubb. Det er et stort og omfattende arbeid som skal gjøres, men det er viktig og helt nødvendig for at vi skal gjøre det løftet vi har tatt mål av. Vi vil ha storhetstida i Røros-fotballen tilbake, fastslår han.
– Det skal komme en dag igjen med fulle tribuner, men om publikum skal komme tilbake, er det mye annet som må på plass, både bredde og spilleglede og en forutsigbar og konstruktiv organisasjon. Uten det er Røros-fotballen på status quo.
Per Lysgaard har gått løs på et stort prosjekt selv til ham å være. Han lage en ny turistattraksjon, som skal få plass ved inngangen til verkstedet i Kjerkgata. Det er en hardhudet type som er i ferd med å bli til, og det er nettopp huden den kreative keramikkunstneren lager.
Det er nødvendig å spille på lag med anatomien når huden limes på. Foto: Tore Østby
Huden legges på en utstillingsdukke, og lages av runde keramiske mosaikkbiter. Bitene settes på for hånd, og de er også laget for hånd. Det finnes ikke to helt like mosaikkbiter. Bitene ligner litt på nonstop i forskjellige størrelser og forskjellige farger.
– Det startet ved frokostbordet, da kona Grete Olsen Lysgaard sa at vi burde ha noe ute på gata, som dro oppmerksomhet inn imot butikken. Det måtte jo være noe som tåler å flyttes. Vi kunne jo ikke ha det stående ute om natta. Da var det sønnen i huset, som foreslo at de kunne lage en gubbe som kunne stå ute på trappa og kikke utover. Da kom tankene inn på å bruke en utstillingsdukke som kjerne. Veien fra tanke til handling var ikke lengre, enn nå produseres det hud dag og natt.
– Det er en stor jobb. Produksjon av mosaikkbiter, liming og fuging. Dette tar tid. Planen var at mannen skulle være på plass til i sommer, men jeg får se om jeg rekker det. Ferdig skal han i hvert fall bli, sier Per Lysgaard til Rørosnytt.
Alle flisene er egenprodusert for hånd.
Foto: Tore Østby
Lysgaard keramikk er en turistattraksjon, med plass på Tripadvisor. Stedet har fått 50 anmeldelser, og alle er gode. Karakteren basert på anmeldelsene er hele 4,5. 5,0 er høyeste mulige karakter. I løpet av et år er omlag 60.000 mennesker innom Lysgaard keramikk. I tillegg til butikk og verksted, er det flere utstillingsrom, og mange karakteriserer hele stedet som et kunstverk i sine tilbakemeldinger.
– Det er hyggelig med gode tilbakemeldinger. Det er sånn sett en del av betalingen for å holde på med dette, sier Per Lysgaard.
Luftkrigsskolens 2. årskadetter hadde ikke bare lek og moro i tankene da de onsdag besøkte Barnekreftforeningens Ferie med mening på Øverhagaen. I lommene hadde de også en solid sjekk.
Kadettene er nemlig faste bidragsytere til Barnekreftforeningens arbeid, og forskning på barnekreft.
– Vi har samlet inn penger gjennom hele året, gjennom blant annet bøssebæring, innsamlingsløp på Festningen og ulike fester. I år var vi heldige, vi fikk i tillegg kiosksalget på karolinerjubileet på Festningen, i tillegg til kiosksalg på skolen, sier Maria Nossum, som snart gir sjefshatten videre til Marie Aas når hun rykker opp til år tre.
190.947 kroner ble fasiten etter et års iherdig innsats fra i fjor sommer til nå. 80 prosent går til forskningsfond for barnekreft, mens 20 prosent går til barnekreftavdelingen ved St. Olavs Hospital i Trondheim.
– Vi er stolte av å ha klart å få inn en såpass høy sum, til at vi er færre på skolen enn tidligere. Vi valgte derfor å ha mest fokus på å skape minner for barna gjennom tilstedeværelse på avdelingen på St. Olavs, framfor å samle inn penger. Likevel greide vi såpass mye, stråler Nossum.
Kadettene er nemlig jevnlig på barneavdelingen ved sykehuset for å leke med barna og skape aktiviteter mens de er innlagt på sykehuset.
– Det er ekstra stas å i tillegg kunne være her nå, under Ferie med mening og leke med dem, og samtidig ha med en slik gave, fastslår kadettene.
Mer om Barnekreftforeningens Ferie med mening kan du lese i morgen!
