Om ikke lenge åpner Jordbærpikene på Domus-senteret. Mona Røe Holmli er ansatt som daglig leder for den nye kaféen.
Mona Røe Holmli kommer fra Helgådalen i Verdal kommune og flyttet til Røros i juni. Hun har jobbet på kafé siden hun var 15 og har en bachelor i organisasjonspsykologi, HR og ledelse. I den nye stillingen vil hun få mer ansvar enn hun er vant til.
– Det blir ganske mye mer ansvar, og veldig mye jobb, men jeg har savnet det litt i de andre jobbene jeg har hatt, så jeg gleder meg veldig, sier Mona.
– Kafeen som var her før var godt likt og mye brukt, er det litt skummelt å starte med noe nytt her?
– Nei, jeg synes egentlig ikke det, svarer Mona, – Jeg tror at dem som er litt skeptisk kommer til å bli overrasket. Jordbærpikene er veldig koselig og det er en veldig avslappet stemning der.
Jordbærpikene skal åpne på Domus-senteret der Domus-kaféen lå før. Røe Holmli sier at de har hatt litt leveringstrøbbel, og at det er usikkkert når den nye kaféen åpner, men satser på oktober.
-Hvordan trives du på Røros?
– Alle jeg har truffet så langt har vært trivelige, så jeg er optimistisk, og det er godt å være tilbake til et litt mindre sted, for nå har jeg bodd i Trondheim i tre år. Jeg trivdes der, men det har ikke vært noen tvil om at jeg skal tilbake til bygda, forteller Mona, – Så nå håper jeg at jeg blir godt mottatt som innflytter.
Keramiker og skulptør, Per Sverre Dahl, har drevet galleriet sitt i Mørkstugata siden 1984, og i de senere år har han blitt kjent for å kommentere nyhetsbildet med skulpturene sine.
– Som liten gutt så hadde vi en keramikkfabrikk rett oppi gata her, og der var det mye leire og få tak i. Det var rester som vi ungene kunne få. Vi tok det med oss, og brukte opp igjen. Det var starten. Til stor fortvilelse for moren min så var det leire utover alle gulv, og til slutt fikk jeg beskjed om at – Du, Sverre, du må komme deg ut og leke med de andre ungene du også, forteller Per Sverre.
Kommenterer nyhetsbildet
Da Donald Trump var president i U.S.A fulgte Per Sverre stadig med på nyhetene, og lagde skulpturer av nyhetsbildet, og da først og fremst med figurer av Trump selv.
– Når jeg lagde Trump-serien, så tok jeg ikke vare på det etter jeg lagde det, jeg bare knøvla det sammen og lagde nye neste dag. Det er litt avis-tegner over flere av skulpturene jeg lager, forklarer Dahl.
– Jeg ble jo så engasjert at jeg måtte lese alt det som ble skrevet om han, og det var det som var utgangspunktet for at jeg begynte å lage det her, og jeg har aldri noensinne fått så mange positive tilbakemeldinger som på de små filmsnuttene jeg la ut av skulpturene, sier Per Sverre.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Her ser man Trump som holder et grep om skulptøren selv. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Falkberget & The Rolling Stones
– Da jeg åpnet galleriet, så tok jeg for meg Falkberget. Jeg har jobbet med Falkberget hele veien, og det er litt takknemlig og lage, fordi han beskriver typene veldig godt. Han beskriver alt fra små arr i ansiktet til fingrene til smeden, og det er ikke noen illustrasjoner i bøkene, så jeg kan bestemme selv hvordan typene skal se ut, forklarer Dahl.
På 80-tallet lagde Per Sverre skulpturer av The Rolling Stones, og figurene ble så populære at det hele endte med at Per Sverre fikk møte musikerne i1988.
– Så har vi skulpturene jeg har laget av The Rolling Stones, og det er kanskje den største suksessen jeg har hatt, uten at jeg selger dem, for jeg vil ikke selge dem. Det ble så populært at til slutt endte det med at jeg ble invitert til Rolling Stones-konserten på Valle Hovin, og tok med skulpturene og hilste på dem backstage før konserten, forklarer skulptøren.
Fokus på unge
Per Sverre mener at det fokuseres for lite på barna, som for ofte blir gående rundt og kjede seg når foreldrene er rundt på gallerier og utstillinger.
– I sommer har jeg begynt å snakke mer med ungene som er innom, forteller Per Sverre, – De blir så glad hvis jeg gir dem oppmerksomhet, og hvis jeg tar med dem og viser dem leira mi og det jeg holder på med. Da kommer dem tilbake ihvertfall en gang til i løpet av dagen, så det er lite skal til. Jeg tror ofte ungene går og kjeder seg litt i gata her, og det skal ikke mye til å gi dem litt oppmerksomhet
Siden hun var 15 og fikk et kamera fra faren sin, har Julia Jonette Fjellheim dyrket interessen for foto. Med motivene ønsker hun å gå i dybden og fortelle historier.
– Jeg har ingen interesse av å ta bilde av hyttklokka, sier Fjellheim.
Julia liker ikke å ta bilder av tradisjonelle motiver som kirka eller hyttklokka. Hennes interesse for fotojournalistikk og visuell historiefortelling kommer av hennes stadige nysgjerrighet, forteller hun.
– Hvilke type oppdrag liker du mest?
– Festivaler, konsert og musikk er det jeg liker best nå, men hadde jeg jobbet med fotojournalistikk så hadde det vært å jobbe med lengre prosjekter og ta et dypdykk i folk, folkegrupper, konflikter og den type ting, forklarer Julia.
– Jeg er ikke så glad i statiske ting, men jeg fant jo veldig fort ut at fotojournalistikk var mer interessant, for da handler det om historier og folk.
I sitt bakgårdsgalleri har Per Lysgaard kunst i et bredt spekter av kunstneriske uttrykk og stiler, men han har valgt å holde seg unna klassiske rørosmotiver.
Siden 1987 har Per Lysgaard drevet galleri i bakgården i Kjerkgata, men om ikke så mange år har den lokale keramikeren planer om å gå andre veier.
Vegger og utsmykning
– Det som er ambisjonen nå er å bygge opp utsmykningsetterspørselen, sånn at når jeg avslutter her så kan jeg stadig gjøre noen utsmykninger. Da er det gjerne snakk om offentlige bygg og lignende, forteller Lysgaard, – Det er sånne type jobber jeg helst vil gjøre.
Et av Lysgaards verker, Malmåre, har nylig blitt hengt opp på veggen på den nye delen av Øverhagaen bo,- helse- og velferdssenter. For tiden arbeider keramikeren med flere bestillingsverker. Noe av det han liker best å jobbe med, er vegger:
– Jeg tror jeg er ganske god på å dekorere vegger, og det er ikke mange som slår meg på det. Men skulptur er det veldig mange som gjør, så hvis man skal si hva jeg er god til men som ikke så mange andre gjør, så må jeg si vegger. Jeg liker også skultpurer og bruksting, men jeg tror nok det er disse veggene som er mitt sterkeste kort, sier Lysgaard.
Fem år til med galleri
– Hva er planen framover?
– Det som er planen i øyeblikket er å fortsette til jeg er 70, og nå er jeg 65, så i maksimum fem år til vil dette eksistere. Alt går over, også dette her, og hva som skjer med det etterpå er jo helt i det blå. Det er så personavhengig at det ikke lar seg videreføre på den samme måten, forklarer Per.
– Hva tror du skiller kunsten din fra andre kunsthåndverkere på Røros?
– For mange mennesker så har det blitt en del av Røros sitt kulturtilbud, og jeg tror dette stedet har vært et pluss i den forstand at her har man kunnet finne noe som er overraskende. Når man kommer til Røros så vet en jo at det er fine gamle hus, og at det er kobberhistorien og hester i gatene, og gjerne noe som er litt tilbakeskuende og historisk, som Falkberget. Noe fra gamle dager, mens det som jeg har laget og skapt her er noe som kunne vært laget hvor som helst. Om det hadde vært Milano eller Brooklyn, så hadde det blitt noe lignende, siden det har så mye med meg å gjøre. Det er et kunstnerisk uttrykk som er helt uavhengig av Røros. Mange av de som lager kunst på et sted som Røros vil ofte legge seg opp til det som finnes der, og lager ting med hyttklokka eller gamle mennesker og hus og. De spinner liksom videre på det som forventet på en eller annen måte, og det har jeg bevisst unngått, sier Per.
– Så det blir ikke noe hyttklokke eller kirkemotiv fra deg?
– Nei, det har det aldri blitt og det vil det aldri bli. Det er ikke noe galt i det, men jeg har valgt å lage ting som jeg selv synes er kult, og ikke gjøre det som er forventet. Men på den annen side så er jeg kommersiell da, så hvis det er en type kopp jeg selger så lager jeg flere av den, sier Lysgaard.
I salgskontoret til Østa Elektro i Kjerkgata, får Per Arne Mikkelsen bedre mulighet til å komme i kontakt med kundene.
Per Arne Mikkelsen er medeier og ansatt i el-installasjonsbedriften Østa Elektro. Bedriften ønsker å bli mer synlig på Røros.
– Vi har i mange år prøvd å komme oss inn på Røros-markedet, og vi har hatt noe jobb her, men det har vært litt vanskelig å komme inn på Røros når du ikke er der, så da fikk vi lyst å prøve oss med et lokale i gata, forteller Mikkelsen.
Det er ikke vanlig for elektrikerbedrifter å drive i butikklokale.
– Vi kaller det et salgskontor, og det er for å vise oss frem for kundene, og for å være tilgjengelig, og vi håper at ved å ha en sånn beliggenhet blir vi mer synlige. Det er mye bedre enn å ha et industrilokale, sier Per Arne.
Østa Elektro driver med installasjoner i boliger, hytter og næringslokaler, og driver i tillegg mye med solcelleanlegg.
– Ja, det har kommet en del mer her og, ihvertfall etter at strømprisen gikk opp så mye. Det er mange som kommer innom her og har noen spørsmål om solcellepanel, sier Mikkelsen.
– Hva er det folk vil ha på hyttene?
– Varmepumpe blir det en del av, det er det mange som ønsker på hyttene sine, og spesielt etter strømregningene har gått opp, også går det mye i belysning både inne og ute, forteller Mikkelsen.
Eier og daglig leder av Galleri Trine, Trine Løken, inviterer gatas yrende folkeliv inn i gallerikaféen og den koselige bakgården i Kjerkgata.
Hele livet har Trine hatt en drøm om å leve som kunstner og selge maleriene sine, men det var først når hun så det ledige lokale i gata på Røros, at hun bestemte seg for å gjøre noe med drømmen.
God sommer
Mange har hatt en roligere sommer i år, med dårlig vær og mange som velger å legge ferien til utlandet. På Galleri Trine har det imidlertid vært en god sommer så langt.
– Det har vært en god sommer, kan ikke klage, det har vært jevnt og trur hver dag egentlig, siden begynnelsen på juli. Gjestene trives godt i bakgården. Det er synd at det regner såpass mye for tiden, men da blir det fullt inne da, så det er fordeler med alt. Skinner sola så sitter dem i bakgården, og regner det så kommer dem inn, men det har vært bra med folk, rapporterer Trine.
Gallerikafé
Kombinasjonen av kafé og galleri gjør seg godt i de trivelige og intime lokalene som huser gallerikaféen. Maleriene har hun malt selv, og har keramikk- og glass-kunst fra andre kunstnere.
– Ideen er at folk skal sitte og kose seg med en kopp kaffe og noe attåt, også se på bilder og kunst, og ha en god opplevelse. Det trekker folk som ikke har tenkt seg på galleri, som likevel befinner seg på et galleri fordi de har lyst på en kopp kaffe. Det er mange som opplever og sier det, at det er så trivelig å sitte her og se på kunst mens vi drikker kaffe. Og jeg føler at den ideen har jeg oppnådd her på gallerikafeen, forteller Løken.
Bergtatt av Falkberget
– Jeg har alltid hatt en drøm om å holde på med kunst, og har vært kunstner på fritiden, men jeg har alltid hatt det i hjertet at en vakker dag så skal jeg få tiden til å holde på med kunst og drive noe lignende som det jeg gjør her. Det var på martnan at jeg for første gang så at dette huset var til salgs, også tenke jeg, – Her er det, her er muligheten min. Da tenkte jeg at den muligheten måtte jeg gripe, og ikke bare la passere, forklarer Trine.
I bakgården hvor gjestene koser seg med pannekaker og kaffe, henger blant alle den andre kunsten en serie med malerier baser på Johan Falkbergets An-Magritt.
– Når vi kom hit så ble jeg så grepet av Falkberget, så jeg leste alle bøkene om An-Magritt, og da lagde jeg en serie med malerier som handler om An-magritt. Det første bildet er mora som står i gapestokken, og det siste avbilder når An-Magritt og Johannes gifter seg i Vår Frues Kirke. Vi dro jo rundt og prøvde å finne alle plassene fra boka, og det var en artig tid, og en artig måte å bli kjent med Røros på, sier Trine.
Lars Erik Amundsen har fått diagnosen ADHD i voksen alder. Nå anbefaler han andre å gjøre det samme.
– Vi kan sitte her også tenker jeg på noe helt annet, hva jeg skulle ha gjort og hvordan jeg skal gjøre det og det, og likevel så har vi den her samtalen. Plutselig har jeg to-tre sånne tankerekker i tillegg til at vi prater, forteller Lars Erik.
Fra det ene ytterpunktet til det andre
Lars Erik Amundsen var 49 da han startet på sin egen ADHD-utredning, noe han begynte å tenke på etter at venner som allerede hadde diagnosen fleipet om at hvis det var noen som hadde ADHD, så var det han.
– Jeg fikk diagnosen i april i fjor, og startet utredningen november året før. Så det var et lite halvår med inn og ut på DPS her og skjema opp og skjema ned med alt mulig rart. Du blir litt småparanoid når du holder på med det der og, for det er så mange andre diagnoser som ligner på ADHD, om det er bipolar, autisme eller depresjon, og da blir du litt redd for å krysse feil på skjema, forteller Amundsen, og fortsetter, – Etter å ha testet medisinering skulle jeg se på de samme skjemaene igjen og se om det hadde forandret seg. Det var ganske interessant, for da gikk det fra det ene ytterpunktet til det andre, ikke sant.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Lars Erik Amundsen. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Gikk opp et lys
Etter man har gått igjennom en utredning, er neste steg ofte å se om medisinering kan ha noe for seg.
– Det var en ganske følelsesmessig bit det der med å få medisiner første gangen, for det var som å skru på en bryter, – Åja, er det sånn ro vi egentlig skal ha og er det sånn det egentlig er når du får slappe av og når du ikke blir så manisk på tankene. Jeg fant fred, gjorde jeg, sier Lars Erik.
– Lærte du mye om deg selv i prosessen?
– Jeg lærte mye om meg selv, og det gikk opp et lys, for du må erkjenne hvordan du er, og når jeg ser tilbake på det, så tenker jeg at jeg har manglet noe som kunne ha hjulpet meg i nesten 50 år, sier Lars Erik.
– Jeg har et bilde på det. Det er liksom masse baller i lufta, så faller de ned og du får tak i en og konsentrerer deg om den. Sånn er det, du klarer ikke å fullføre det du gjør, og du gjør aldri noenting før det er kniven på strupen, sier Amundsen, og legger til, – etter at jeg nå ha fått medisiner så blir det mer som en trakt, og alle ballene som jeg har i lufta kommer hver for seg, så jeg bare trenger å forholde meg til én om gangen. Det kanaliserer mine egenskaper bedre enn de var før. Det er ikke så kaotisk.
Ville ikke vært det foruten
Medisinene gjorde at Lars Erik i større grad klarte å strukturere seg og gjennomføre alt han hadde startet på. Tidligere har det vært en utfordring å få de mange ulike tankerekkene og impulsene til å roe seg.
– Den røde tråden er det bare å drite i, sier Lars Erik, – Jeg vet det er en tråd et eller annet sted her, men så går det i looper, sånn er jeg; Jeg skal fra A til B, og så kommer jeg halvveis, og jeg er som et ekorn som skal opp et tre, men som må innom alle greinene før det kommer til toppen.
– Jeg var jo gauder jeg da jeg var liten. Hadde jeg særoppgave på skolen så gjorde jeg det kvelden før, og jeg har jo taklet det og, men jeg tenker jo på det i ettertid, på hvor mye bedre en kunne ha gjort ting hvis man hadde visst dette hele tida, og fått medisinering og en forklaring. Jeg går ikke og gjemmer mine bokstaver; Jeg har ADHD, sånn er jeg, og jeg ville ikke ha vært det foruten, fastslår Lars Erik.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Svend Agne Strømmevold
Alt eller ingenting
Amundsen er utøvende bueskytter, og har i løpet av de siste fem årene rasket med seg 16 NM-medaljer og tatt en rekke norske rekorder i bueskyting. Lars Erik sier at han alltid har vært sånn at han går helt inn for de tingene han interesserer seg for.
– Det er ikke for ingenting at jeg har tatovert Alt eller ingenting på underarmen, for sånn har jeg bestandig vært. Om jeg holder på med bueskyting om ti år er helt usikkert, for plutselig så får jeg det for meg at jeg skal finne på noe helt annet, og så finner jeg noe annet, sier Amundsen og tilføyer, – Med hånda på hjertet har jeg aldri sett på ADHD som en utfordring. Jeg har ikke visst at jeg har hatt det heller, men jeg har jo hatt det her i 50 år.
– Hva har du å si til dem som går og lurer på om de kanskje skal gå og utrede seg?
– Gå og gjør det. Hva har du å tape da? Ta den telefonen til fastlegen, og kom inn til en utredning. Du lærer veldig mye av det, og det er sånne bunker med papirer du må gå igjennom og da må du tenke en del over hvordan du er, så det er en slags selvransakelse, som jeg personlig lærte mye av. Du får en forklaring på hvorfor kanskje livet ditt har blitt som det er, avslutter Lars Erik.
Daglig leder og eier av klesforretningen Min yndling, Ida Marie Lee-Sinagra, trives godt i Kjerkgata, selv om sommeren er litt roligere i år enn i fjor.
Ida Marie har bodd på Røros i et og et halvt år og har også bodd her i halvannet år tidligere. Med bakgrunn innen media og service, har Ida Marie tatt med seg mange erfaringer inn i butikkdriften i den sjarmerende forretningen ved plattingen i gata.
Lokale, hyttefolk og turister
– Hvordan har sommeren vært så langt?
– Det er nå veldig trivelig, og det er veldig mye trivelige folk innom. Vi har vel merket en liten nedgang fra i fjor, og det er det jeg hører fra gata generelt og, at det er ikke like mye trafikk i år, men det er jo litt forventet med tanke på været og at folk kanskje velger å reise utenlands i år. Det er ikke like høyt trykk i år, for i fjor på den her tida av året var det nesten tett i tett med folk, forteller Ida Marie og tilføyer, – Vi har en god blanding av folk innom, både lokale, hyttefolk og turister. Både yngre og eldre, og det er det vi vil ha.
– Hva handler kundene på sommeren?
– I sommer har det gått veldig mye kjoler, ellers så går det selvfølgelig mye i lette, deilige sommerkvaliteter nå da. Ellers så har vi solgt litt regnjakker selvfølgelig, ler Lee-Sinagra, – men først og fremst har det gått veldig mye kjoler.
Ord underveis
I juni var det boklansering på Min Yndling, hvor diktsamlingen “Ord underveis – Seks lyriske stemmer” av poesipikene ble utgitt, en bok Ida Marie og fem andre medforfattere har skrevet.
– Det er en poesisamling. Vi er seks ulike poesipiker, som vi kaller oss, som møttes på Skriveakademiet på nett, og vi hadde faktisk aldri møtt hverandre før vi hadde boklanseringen. Så alt har blitt gjort på nett. Jeg er godt fornøyd med resultatet, og tror vi har noe for alle, sier Ida Marie.
Ved en tilfeldighet havnet ekteparet Anne og Helge Lund på Røros hvor de i en mannsalder har hjulpet små og store med medisinske utfordringer.
Anne kommer fra Bærum, der hun vokste opp sammen med foreldrene og en søster. Hun startet å studere medisin i 1972 og ble uteksaminert i 1978. Hennes første jobb var ved avdelingen for mor og barn i Oslo kommune.
Tilfeldig
Helge ble uteksaminert to år etter Anne og ved en tilfeldighet havnet familien på Røros. Da Helges kull skulle trekke turnusplasser havnet familien på Røros, og med seg på flyttelasset hadde legeparet to små barn.
Det ble en utfordrende start da det ikke fantes barnehageplass til datteren som endte opp med å begynne et år før på skolen.
Da turnusåret var over ble det heldigvis ledige jobber for begge og siden har familien blitt værende her oppe på fjellet.
Allmennpraktikere
Anne og Helge har hele tiden arbeidet som allmennpraktiserende leger, og synes det er trist med fastlegeordningen som nå er i fritt fall.
Anne synes det har vært greit å være fastlege og jobbet frem til desember i fjor. Hun hadde egentlig vært pensjonist en tid, men måtte finne frem legekunnskapen igjen da Marius Kaland ble konstituert som kommuneoverlege og fastlegemangelen begynte å vise seg ved legekontoret. Hun jobbet frem til 16. desember i fjor.
Anne vet ikke hvorfor legeyrket ble hennes livsvei. Hennes foreldre ville at hun skulle bli lektor og da foreldrene spurte hva hun hadde søkt av studier svarte hun at førstevalget var medisinstudiet og andre valget var førskolelærer. En god kombinasjon for legen som har hatt ansvar for generasjoner av barn gjennom arbeidet på Helsestasjonen i kommunen.
1980
Da ekteparet Lund kom til Røros skulle legene Flagestad og Hertzberg ha samfunnsmedisinsk tjeneste i Gøteborg. Det var mangel på leger på Røros den gangen også, og Helge var i turnus.
– Sønnen vår på tre år hadde behov for barnehageplass hvis jeg skulle ut i arbeid. Da måtte jeg jo bare si det som det var til at fikk jeg ikke barnehageplass til Simen, så måtte jeg gå hjemme, forteller Anne når hun mimrer tilbake på den første tiden på Røros.
Røros kommune var så i nøden at det ble ordnet med barnehageplass i Kvitsanda barnehage, og Anne kunne starte på sin lange tjeneste for kommunen og sine pasienter.
Etter tre år på Røros ble familien komplettert med sønnen Mattis.
Da lege Myklestad avsluttet sin praksis åpnet seg seg en legehjemmel som Anne og Helge fikk. De startet opp egen praksis i gata før Anne flyttet til legesenteret Fargarveien og ble med over da flyttelasset gikk til det nye legesenteret ved sykehuset. Helge hadde på denne tiden startet opp som kommunelege i Os kommune, hvor han ble værende frem til han gikk av som pensjonist.
En dag i uka hadde Anne utekontordag på Glåmos. Hun var den eneste som ønsket å jobbe ettermiddag og kveld, og trivdes godt med å ha en slik arbeidsdag i uka.
I alle år har Anne hatt ansvaret for helsestasjonen og blitt godt kjent med alle barn som har vokst opp på Røros i disse årene. Det er ikke få rørosinger av den oppvoksende slekt hun ikke kjenner.
– Jeg har trivdes kjempegodt med barna, sier Anne Brunborg Lund. Hun har fulgt mange barn fra før de ble født til de ble voksne. De hun fulgte som babyer på Glåmos er godt voksne nå. Hun synes det er fint å se dem igjen i dag.
Flere av de som Anne har hatt på barnekontroll har hun møtt igjen på sykehuset som sykepleiere.
Artikklen fortsetter under bildet.
Anne Lund. Foto: Privat
Oslo
Helge kommer fra Nordberg i Oslo hvor han har vokst opp med foreldre og to søstre. Faren jobbet i forsvaret mens moren var psykolog. Oppveksten og ungdomstida ble preget av en aktiv ung herremann hvor mange forskjellige idretter ble prøvd ut.
Helge fikk distriktstjeneste da han kom til Røros. Det ble en fordel da datteren begynte på skolen og de ble værende på Røros.
Etter at ekteparet hadde drevet prakis sammen i flere år følte de det var på tide å fordele seg litt. Dette førte Helge til Os kommune. Han spesialiserte seg etter hvert i samfunnsmedisin og allmennmedisin. I 15 – 20 år har han vært gruppeveileder for turnusleger i Hedmarks regionen og har hatt en liten stilling på Nasjonaltsenter for distriktsmedisin i Tromsø.
– Det har vært veldig berikende arbeide hvor man prøver å vitalisere fastlegerollen i distriktene, og beskrive dens mange gode kvaliteter og hvilke krav og kompetanse som kreves for å utøve et ordentlig distriktsmedisinsk stykke arbeid. Det har vært veldig givende, sier Helge.
Artikklen fortsetter under bildet.
Helge Lund. Foto: Privat
Os
Helge stort sett vært ansatt i Os kommune de siste årene av sitt aktive yrkesliv. Han er den eneste i distriktet som har kompetanse på samfunnsmedisin og har etter han ble pensjonist, bidratt i forbindelse med pandemien og litt i forhold til planlegging av mottak av flyktningene fra Ukraina.
Helge var i mange år kommuneoverlege for Røros, Os og Holtålen.
I årenes løp har Helge sittet i mange utvalg og komiteer. Han har jobbet mye med ulykkesforebygging i Os kommune, hvor det ble blant annet ble produsert et dataprogram, som den første i verden til å automatisk registrerte ulykker.
– Dette var spennende og banebrytende arbeide, forteller Helge.
Når Helge får spørsmålet om hva han kunne ha jobbet med om han ikke ble lege, kommer svaret raskt.
– Jeg kunne nesten ha blitt hva som helst, bortsett fra frisør, men ønske om å hjelpe førte meg til legegjerningen.
Hytte
Familien har trivdes godt på Røros, og de er glade for at barna har hatt en trygg oppvekst med gode venner og en aktiv fritid.
Både Anne og Helge er friluftsinteresserte mennesker hvor jakt og fiske er i fokus sammen med familiens hunder. En runde golf er heller ikke å forakte og Helge stod i bresjen sammen med mange andre da Røros Golfpark ble bygget for 20 år siden.
Når familien ikke møtes på Røros er Anne og Helges hytte i Drøbak et kjærkomment sted når de alle skal samles.
Ranja Merete Thørn har fått et nytt forhold til Røros etter at hun begynte å jobbe som turistvert for ti år siden.
Ranja har jobbet innen service siden slutten av 80-tallet og er et kjent fjes på Røros turistkontor.
– Det vi gjør på turistkontoret er å være behjelpelig med alle spørsmål, om det er hyttefolk, turister eller lokalbefolkning, og da hjelper vi til med alt. Det kan være noen som spør om jeg vet om en rørosing som dem kjenner, om vedkommende bor her enda. Det kan ofte være så enkle ting, og så går praten, forteller Ranja.
Koselig med lokale folk
På turistkontoret er Ranja i kontakt med mennesker fra hele verden, og setter stor pris på å slå av en prat med så mange forskjellige mennesker, men setter også pris på at lokalbefolkningen benytter seg av turistkontoret-
– Det er veldig koselig når det kommer inn lokale folk. Det er ikke så mange av dem på sommeren, men ellers på året så har vi en del innom. Noen gamle travere som ikke klarer å få tak i billetter selv og sånne ting, benytter seg av oss. Dem har jeg veldig god tone med og synes det er veldig koselig å prate med, sier Ranja.
Tror man kjenner Røros godt
I de to siste årene har nordmenn lagt ferien til hjemlandet, men i år når de har muligheten, velger mange å reise utenlands. Røros har også fått ekstra mange turister fra andre land i år.
– Det er veldig mange forskjellige nasjonaliteter og språk, ihvertfall nå på sommeren, og spesielt i år har vi merket at det er veldig mange forskjellige nasjonaliteter. Det har vel kanskje noe å gjøre med at de tenker sånn som vi nordmenn: – Vi og vil ut og reise. Nå etter to år med pandemi, så tenker kanskje de også det, forklarer Ranja.
– Turister bruker Røros på en annen måte enn lokalbefolkningen. Har lokalbefolkningen noe å lære av turistene?
– Jeg tenker litt på det, og jeg tenker på mine nærmeste, som kanskje tror at de kjenner Røros veldig godt, men om man kanskje går på en omvisning selv, så kan man få en liten aha-opplevelse av at – oi, her fikk jeg en del ny informasjon, sier Ranja, og tilføyer:
– Jeg har nok kanskje vært på litt flere omvisninger i Olavsgruva enn den vanlige rørosingen, men da får jeg en ny guide nesten hver gang, for det er så mange som tar guidingene, og da får du andre input. De fleste husker kanskje den genuine Leif Hagen, som folk kommer tilbake og spør etter. Det er fordi han satte ting litt på spissen og kom med veldig morsomme omvisninger, sier Ranja.
– Har du fått et nytt forhold til Røros etter at du begynte på turistkontoret?
– Jeg har nok det. Jeg har bodd på Røros i nesten hele mitt liv, og når jeg begynte på turistkontoret så fikk jeg litt sånn aha-opplevelse, ikke minst om hvor mye jobb som ligger bak å drifte en destinasjon, forklarer Ranja, – Det gikk opp for meg da, og jeg hadde trodd det var mye enklere.
Sol, blues & Femunden
– Jeg liker sol og varme, og jeg har spurt mor og far min siden jeg var bittelita om hvorfor vi egentlig bor her, så kulde er noe av det jeg ikke er så glad i med Røros, men så er det noe eksotisk med det og da. Det er egentlig en kjempefin vinter her i forhold til mange andre plasser, men den er alt for langt for meg. Heldigvis er jeg så priviligert at jeg har en sjef som tillater meg å reise til Gran Canaria før sommeren for å få ladet opp batteriene litt, og det føler jeg at jeg trenger, sier Ranja.
Ranja forklarer at hun er veldig engasjert i kultur og arrangementer, spesielt siden jobben hennes går ut på å promotere lokal underholdningsvirksomhet.
– Jeg er egentlig mest glad i musikk, og drar på en del konserter. Det jeg liker best er blues, og vi hadde egentlig startet Sextus Roots & Blues på Røros, som jeg sitter i styret for, men det har ligget helt på is i to år nå. Nå er det vel på tide å begynne å arrangere det igjen, sier Ranja.
