SV og Senterpartiet kom dårlig overens da begge partiene ble invitert med i regjeringa av Arbeiderpartiet. Nå har de funnet sammen i kampen mot nedtrapping av rehabiliteringstilbudet. Sammen tar de to partiene saken til Stortinget.
Initiativtaker til dette samarbeidet kom fra stortingsrepresentant Lars Haltbrekken (SV).
Lars Haltbrekken intervjuet av Tore Østby
Lars Haltbrekken har søkt etter allierte i Stortinget for å omgjøre Helse Midt-Norges anbudsrunde, der Unicare Røros Rehabilitering tapte. Hos Senterpartiet kom han til en åpen dør. Stortingsrepresentant Maren Grøthe (SV) har vært med å utforme saken som nå fremmes for Stortinget.
Maren Grøthe intervjuet av Tore Østby
Selv om de to partiene kom til at forskjellen mellom dem var for stor til at de kunne sitte i samme regjering, har de hele tiden hatt samme syn på foretaksmodellen i helsesektoren i Norge. Det langsiktige målet er å skrinlegge helseforetakene, og organisere helse som en statlig offentlig virksomhet. Det handler på sikt om å ta den politiske makten over helsekronene tilbake.
På Unicare Røros i dag møtte stortingspolitikerne lokale politikere fra sine egne partier. De møtte ledelsen ved Unicare Røros og Unicare Helsefort. De møtte også ledelsen i Unicare Norge, som er hardt presset nå. Aktiviteten ved Unicare Røros står i fare for å krympe dramatisk, og Unicare Helsefort står i fare for å bli nedlagt.
Konserndirektør Strategi, Marked og Prosjekter i Unicare Vidar Johansen, varaordfører i Røros Christian Elgaaen (SV), 1. vara til Stortinget Hilde Marie Gaebpie Danielsen (SV), stortingsrepresentant Lars Haltbrekken (SV), Daglig leder Unicare Røros Rehabilitering Carina Øglænd, stortingsrepresentant Maren Grøthe (Sp) kommunestyrerepresentant Kristoffer Nepås Tamnes (Sp), fylkestingsrepresentant Guri Heggem (Sp) og daglig leder Unicare Helsekort Kristian Lyng-Jørgensen står sammen for å bevare rehabilitering på Røros. Foto: Tore Østby
Daglig leder i Unicare Røros, Carina Øglænd har tro på å vinne fram med klage slik at rehabilitering av tidligere kreftsyke kan fortsette på Røros. Helse Midt-Norge valgte bort Unicare Røros i en anbudskonkurranse om rehabilitering. Helse Midt-Norge har valgt billigere løsninger og kortere rehabilitering.
Seks av de 14 foretakene som var med i anbudsrunden klager på anbudstildelingen. I dag besøkte stortingsrepresentantene Maren Grøthe (Sp) og Lars Haltbrekken (SV) Unicare Røros. De to partiene har sammen lagt fram et forslag for Stortinget om at fagmiljøene på Røros og i Indre Fosen skal sikres. Carina Øglænd setter stor pris på politikernes engasjement.
Det nærmer seg årsdagen for deportasjonen av Rørosbonden Nega Hailemichael til en ukjent skjebne. Deportasjonen var en brutal handling. Vi som sto ham nær, holdt tilbake mye informasjon – forgjeves – i håp om syndighet, sunn fornuft og selvrettelse i systemet. I stedet har vi sett på nært hold hvordan lovverk og saksbehandling ble brukt til å rettferdiggjøre feilvurderinger i saken. Dermed ble vedtaket om å nekte Nega asyl til tross for at han oppfyller alle kvalifikasjonene som ekte flyktning etter konvensjonen opprettholdt. Negas kamp for å bli hørt og behandlet rettferdig må dessverre fortsette.
Nega Hailemichael Foto: Tore Østby
I denne artikkelen vil jeg redegjøre for hvordan saken utviklet seg. Jeg vil beskrive skyggesidene ved norsk asylforvaltningen og deler egne og andres erfaringer som tarer på tillit til systemet. Til slutt vil jeg drøfte sakens implikasjoner for Norge og det norske samfunnet. Jeg mener kampen om Nega er en kamp for verdighet og sannhet – en kamp for rett og en kamp for Norge.
Sakens bakgrunn – oppsummert
Nega Hailemichael født og vokste opp i byen Bahir Dar i Etiopia under marxist-regimet, med en far som hadde en høy posisjon i utdanningsadministrasjonen. Når den etniske frigjøringskrigen nærme seg hjembyen fluktet han hjemmefra. Ung, uskyldig og umodnet, rekrutteres han å slutte seg til EPRP, en patriotiskbevegelse som drev en livsfarlig motstandskamp. EPRP led blod represalier både fra marxist regimet og fra de etniske frigjøringshærene som senere fikk makten i Etiopia, også kjent som TPLF. Etter at TPLF tok kontroll over hjembyen Bahirdar i 1991, ble faren arrestert. Han døde senere i fengsel mens forholdene tvang Nega til å flykte. Han rømte først til Sudan og registrerte som mindreårig krigsflyktning i regi av UNHCR, men frykt for spionasje drev ham videre til Port Sudan og senere til Libya. I Libya levde han i fem år, selv om han måtte skifte navn til Nasser Hassen etablerte seg der. Tryggheten bortfalte raskt etter at voldelige opptøyer begynte å ta afrikanere.
I 2002 kom han til Norge via Sverige og søkte asyl. Hans asylsak ble avvist etter vurderingen av asylintervju der hans historie ble feiltolket. Med lokal støtte og integrering i Røros levde han i 23 år uten lovlig opphold, med gjentatte avslag og perioder i fengsel. I 2025 ble han deportert til Etiopia. Han var utsatt for vold og trusler ved ankomsten. Han måtte flykte videre til Kenya. Nega har tilbrakt 35 av sine 46 år på flukt og kjemper nå for rettferdig behandling i norsk rettssystem. Dette er dessverre en rystende historie av langvarig kamp mot tap av verdighet i søken etter trygghet og tilhørighet. Det er også en kamp for å bli hørt, trodd på og anerkjent for hvem han er og hva som har hendt med ham.
Nega Hailemichael ble pågrepet ved sitt hjem midt på natta 31. oktober 2024. Foto: Tore Østby
Den brutale deportasjonen
I et rettssikkert demokratisk land med fungerende asylforvaltning som etterlever flyktningkonvensjonen, vil iblant være tilfeller av tvungendeportasjon av personer som prøver å utnytte systemet. Selv når slike saker oppdages skal deportasjonen skje innenfor lover og regler fordi asylsøkere også har krav på human behandling før og under deportasjoner. Norge har signert både flyktningkonvensjonen, menneskerettigheter og anti-tortur konvensjoner. I de siste årene er asylretur eller deportasjoner blitt et prioritert politikkområde i Europa og i Norge. Men norske myndigheter erkjenner grunnleggende rettigheter skal ivaretas selv om tvungen retur prioriteres. Disse ordene ble ubetydelige når vi ser hvordan asyldeportasjoner praktisere. Til å begynne med var Nega ikke forberedt på deportasjonen. Han hadde gode grunner til det. Mangelen på lovlige identitetsdokumenter; risikoen for represalier etter livstruende trusler fra den etiopiske delegasjonen på Trandum, hans sur-plus politiske sympatier og aktiviteter, og ikke minst den utrygge sikkerhetssituasjonen i hans barndomsområde i nordvest-Etiopia var blant grunner å tro norske asylmyndigheter vurderer grundig. I Nega tilfelle ble dessverre ingen av de momentene til hindre for deportasjon til fare. Han klarte å protestere mot det første deportasjonsforsøket i 5.desember 2024. Selv om han nesten mistet pusten og livet under vold fra utlendingspolitiet på et etiopisk passasjerfly på Gardermoen.
Gjennom en rettsprosess fikk han kjennelse mot seg. Asylmyndighetene fikk sagt sitt, mens Nega maktesløs fikk høre avgjørelsen. Han protesterte, men det nyttet ikke. Eskortert av ni utlendingspolitimenn satt Nega i bodycuffs i en buss over grensen til Malmö natt til 28. januar 2025. Etter 35 år på flukt – 23 av dem i Røros – og tre måneders internering på Trandum, ble han fraktet til Addis Ababa. Han nektet å gå av flyet, men ble båret ut av norske politimenn til etiopiske sikkerhetsvakter. Innreisen ble effektuert med et fabrikkert reisedokument produsert av Etiopias ambassade i Stockholm på bestilling fra norske myndigheter. På den mer emosjonelle og humane siden ble han deportert tomhendt – uten minner, bilder, klær, penger og uten mulighet til å ordne med gården han eier. Nega fratatt retten til privatliv, vern av eiendom, forbud mot tortur og nedverdigende behandling, grunnleggende rettigheter.
Livet i limbo igjen
Da marerittet av tvungendeportasjon ble en realitet, måtte Nega søke hjelp. Det som ventet ham var ikke hjelp, men brutal vold og represalier. Han ble utsatt for grov vold samme dag eller dagen etter. Skremt av situasjonen – inkludert bilder som viste hans støtte til ungdom som kjemper mot etiopiske myndigheter – måtte han flykte videre til naboland som anses relativt trygge.
Han ble arrestert i Kenya for ulovlig grensepassering og satt en måned i fengsel, inntil en norsk advokat kontaktet UNHCR i Kenya. Senere ble han løslatt og fikk søke asyl på nytt – denne gangen i Kenya. Siden ankomsten i februar 2025 føler han seg utrygg og må holde seg skjult. Livet oppleves urettferdig og brutalt.
Min erfaring
Som migrasjonsrådgiver har jeg fulgt norsk asyl- og flyktningpolitikk i over 15 år. Tilnærmingen i vårt arbeid var begrenset til fokus på overordnet politikk enn enkeltsaker. Når folk ba om hjelp, veiledet vi dem til organisasjoner som NOAS. Men da jeg begynte å følge opp noen saker de siste to årene, oppdaget jeg store avvik i saksbehandlingen. Kultur- og språkproblemer er én ting, men situasjonen vanskeliggjøres ytterligere av maktforholdet mellom svake asylsøkere og den mektige byråkrat staten. Det som skuffet meg mest, var forvaltningens uvilje til å lytte til både asylsøkerens og vitners uttalelser. Når myndighetene ikke vil åpne saken for vurdering i lys av oversettelsesfeil, nye opplysninger, avviser de alt sammen. Det virker som de er bestemte for å ikke se sin egen feil. I disse saker er det makten som definerer sannheten.
Nega Hailemichael lagde denne modellen, mens han sonet i fengselet i Levanger. Foto: Tore Østby
Kampen om Nega er kampen om Norge
Grunnen til at jeg mener kampen om Nega er kampen om Norge, er at dersom systemet ikke vilje å rette opp sine feil medfører dette individers liv og rett står i fare. Vi kan ikke la slike kategoriske urettferdigheter kjennetegne for et transparent system som er ment å garantere rettssikkerhet for alle. Dersom vi lar dette skje fordi det skjer mot utlendinger, vi risikerer å endre rettssikkerhetsgrunnlaget ved at vi tolererer urett så lenge det ikke angår oss. Rett må være rett for alle, uansett opphav.
Med sitt opphold i Røros knyttet Nega sterke bånd til menneskene, steder og lokalsamfunn. Norske asylmyndigheter ville ikke lytte til Nega, og hans lokale bekjente som kjenner ham i over 20 år. Det er en ting å avvise Nega, men å avvise en hel lokalbefolkning undergraver prinsippet av lovverket ment for samfunnet. Dersom norske kommuner og lokalsamfunn skulle hatt makt og innflytelse i samfunnsutviklingen der de bor, ville Rørosinger og Osinger ønsker å få sin Nega tilbake, en god nabo, medmenneske og sosial kontakt. En arbeidsom innvandrer bonde som var til inspirasjon for mange, ble utvist og deportert – det er en grunn til å stå opp for Norge. Norge er et lokalsamfunn.
Nega kan ikke kjempe denne kampen alene. Han roper om hjelp fra alle. Han roper om hjelp fra Os og Rorøs, alle gode krefter i Norge.
Kommunestyret vedtok i dag Handlings- og økonomiplan for 2026-2029 og budsjett for 2026. Kommunestyret har godkjent låneopptak på nesten 56 millioner kroner i løpet av 2026. Låneopptak gjøres i henhold til kommunens Økonomi- og finansreglement. Siden Røros kommune står på Robek-lista vil Statsforvalteren vurdere om budsjettet kan godkjennes.
Det er ingen overraskelser i budsjettet for 2026, men det er lagt føringer om fordeling fra skole og oppvekst til helse og omsorg. Det skjer på grunn av endringer i befolkningssammensetningers i kommunen. Det er lagt inn full drift ved Glåmos skole for hele året 2026. Dette er ikke til hinder for en nedleggelse fra høsten, og kommunestyret skulle vedta det senere i perioden.
Det var en langvarig og innholdsrik debatt under behandlingen i kommunestyret. Det kom opp en rekke forslag, og kommunestyret vedtok at alle forslagene skal fremmes via Formannskapet på nyåret.
Røros kommune har fortsatt presset økonomi, og slik kommer det trolig til å være i flere år fremover. Det er forslått økninger på tre millioner kroner til Røros kommune i budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet SV, Rødt, MdG og Senterpartiet. Dette vil bli innarbeidet i budsjettet når endelig vedtak er fattet. Kommuneøkonomien har også fått et løft gjennom stor utbytteutbetaling fra konsernet Ren Røros.
Vi står her i dag fordi vi er opptatt av å bevare noe verdifullt og for å anerkjenne den fantastiske jobben som gjøres. Unicare er ikke bare et tilbud eller en institusjon – men et sted som har gitt mennesker håp, mestring og muligheten til å få «det gamle livet sitt» tilbake etter å ha gått gjennom sjukdom. Rehabiliteringstilbudet på Unicare Røros har i mange år vært et av de viktigste og beste tilbudene i landet og vært ledende innen sitt fagfelt. Nå står dørene i fare for å lukkes for godt. Det er en tragedie!
For bak hvert tall og hver budsjettside finnes mennesker. Mennesker som i det her tilfellet trenger rehabilitering for å komme tilbake i jobb, tilbake til hverdagen, tilbake til familiene sine. Mennesker som har funnet varme, trygghet og faglig støtte nettopp her på Røros. Midt i et lokalsamfunn som vet hva inkludering betyr.
Helse Midt kan legg ned tilbudet for å spare penger. Men med på kjøpet får de da svekket folkehelse, livskvalitet og menneskers mulighet til å leve verdige liv. Et spesialisert og velfungerende tilbud forsvinner – et tilbud som ikke uten videre kan erstattes. Kompetanse tar tid å bygge opp! Fordi det også er knytta til folk! Folk som har røtter i lokalsamfunnet vårt her på Røros – og dem vil vi heller ikke miste!
Vi har kompetanse, ressursene og senteret her på Røros! Når helseforetaket vender blikket bort, rammes de som trenger den her omsorgen og hjelpen aller mest.
Vi kan ikke finne oss i og godta at lønnsomhet går foran helsefaglig forsvarlighet. Vi kan ikke godta at fagmiljø bygges ned og at kompetanse forsvinner. Og vi kan ikke godta at lokalsamfunn mister arbeidsplasser og viktige funksjoner som har vært bærebjelker i mange år.
No står vi her samlet for å kreve handling, og at de ansvarlige tar sitt helhetlige ansvar på alvor! Vi vil at de ser verdien i rehabilitering- ikke som en kostnad, men som en nødvendighet og investering i mennesker. Og da skal de vite at det her tilbudet gjør en forskjell!
La oss vise at vi ikke gir oss. At vi står opp for det som betyr noe; Helsa vår, tryggheten, og den handa vi skal rekke ut til de som har opplevd sjukdom.
Pasientene, fagfolkene og samfunnet trenger Unicare Røros!
I dag står vi her fordi et sterkt fagmiljø på Røros står i fare. Kreftrehabiliteringa som i årevis har gitt håp og livskvalitet til pasienter over hele Midt-Norge, blir nå rasert – ikke fordi behovet er borte, men fordi et anbudssystem har pekt en annen vei.
De som jobber her har bygd opp kompetanse, trygghet og menneskelig varme. Nå står de igjen med usikkerhet – ikke på grunn av faglig svikt, men fordi Helse Midt-Norge styrer etter markedslogikk i stedet for helsefornuft.
Dette viser hvor galt det går når vi lar New Public Management og foretaksmodellen styre velferden. Når helse blir et marked, blir pasienten en kostnad og ansatte en utgiftspost. Vi mister ikke bare tilbud – vi mister trygghet, kontinuitet og lokalkunnskap.
Derfor sier vi i Rødt: Foretaksmodellen må skrotes. Sykehus og rehabilitering er ikke markeder – det er fellesskapets ansvar. Vi vil ha åpen, demokratisk styring av helsetjenestene, med en langtidsplan for velferden som sikrer bemanning, forutsigbar finansiering og likeverdige tjenester – i Røros så vel som i Romsdal og resten av landet.
Foretaksmodellen har gjort helsevesenet mer byråkratisk, ikke bedre. Der vi før hadde 16 direktører, har vi nå over 50 – alle med millionlønn, mens de som faktisk holder helsevesenet i gang, må betale for kaffen. Det sier alt om hvem systemet prioriterer.
Og som om det ikke var nok: mens byråkratiet vokser, tvinges sykehusene til å ta opp lån fra staten selv – som en lånehai mot sine egne. På få år har gjelda doblet seg fra 28 til over 60 milliarder, og rentene spiser hundrevis av millioner hvert år. Det er penger som skulle gått til pasienter, ikke til renter.
Alt for å late som at markedsstyring fungerer. Men det gjør det ikke – i noe så grunnleggende som helsevesenet vårt.
Så la oss si det høyt, her fra Røros: Helse er ikke butikk!
Vi må stanse anbudspolitikken og bygge et helsevesen styrt av tillit og demokratiske verdier. Vi krever et helsevesen der fagfolk får styre fag, der velferden eies av fellesskapet, og der pasientene får trygghet framfor prislapper. Vi har ressursene, kunnskapen og menneskene – det eneste vi mangler er politisk vilje til å sette tillit og fellesskapet først.
Det er slik vi bygger et samfunn med ekte solidaritet.
Senterpartiet står for trygghet og nærhet i helsetjenesten. Derfor er det helt avgjørende at vi bevarer kreftrehabiliteringstilbudet på Unicare Røros. Dette handler ikke bare om behandling – det handler om mennesker som trenger forutsigbarhet i en sårbar fase av livet.
Anbudsutsetting av slike tjenester må ta slutt. Når livsviktige tjenester legges ut på anbud, skaper det usikkerhet for både brukere og ansatte. Mennesker i en rehabiliteringsfase trenger kontinuitet og kvalitet, ikke et system der tilbudet kan forsvinne fordi noen har lagt inn et billigere bud.
Ansatte trenger trygghet for arbeidsplassen sin, slik at kompetanse beholdes og utvikles videre. Vi må finne andre løsninger enn anbud. Senterpartiet har en tydelig og kritisk holdning til dagens helseforetaksmodell. Vi mener at modellen har ført til mangel på folkevalgt styring, økt byråkrati, sentralisering og ikke minst markedsretting av helsetjenesten der bedriftsøkonomiske prinsipper blir førende for valg. Resultatet av dette ser vi her nå i dag. og vi ønsker derfor en grunnleggende reform som sikrer nærhet, forutsigbarhet og offentlig ansvar. Dette er ikke bare god helsepolitikk – det er god distriktspolitikk. Når vi beholder slike tilbud i distriktene, sikrer vi kompetansearbeidsplasser og levende lokalsamfunn. Røros skal ikke miste et tilbud som betyr så mye for så mange.
Senterpartiet vil stå opp for pasientene, for fagfolkene og for distriktene. Jeg skal hilse så mye fra Maren Grøthe som sitter på Stortinget for Senterpartiet, det jobbes nå med å finne ut hvordan dette kan følges opp på Stortinget. Vi sier klart: Rehabilitering er ikke en vare på et marked – det er en livsviktig tjeneste som skal være trygg og tilgjengelig for alle.
Denne apellen ble fremført under en stor støttemarkering for Unicare Røros i kveld.
I dag debuterte Sadmira Buljubasic som klubbeholder i Formannskapsmøtet. Formannskapet var samlet i et møterom på Rørosbanken. Sadmira Buljubasic ble valgt som Isak V. Busch sin etterfølger etter en spennende valgprosess i Røros Arbeiderparti. Hun var partiets varaordførerkandidat ved kommunevalget for to år siden.
Dagens møte gikk inn i historien som et svært harmonisk formannskapsmøte, der den nye ordføreren la for dagen rolig og stødig møteledelse. 11. desember kommer hennes første kommunestyremøte som ordfører.
Opp gjennom årene har det vært en del debatt rundt prioritering av søknadene om tippemidler fra aktører i Røros kommune. Årets prioriteringsdebatt ble svært kort. I år foreligger det bare en søknad, og den er sendt inn fra Røros Idrettslag.
Røros idrettslag vil bygge et lager for idretts-, vedlikeholds- og driftsmateriell. Planen er å sette opp et frittstående lager/garasjebygg. Oppgradering av eksisterende lagerbygg på Øra.
Røros IL har per i dag et lagerbygg på Øra med presenning på taket, store lekkasjer og uten strøm og vann. Bygget er fra 1960-tallet, og har ikke vært utbedret siden. Dette gir utfordringer med å ta vare på verdier i Røros IL i form av robotklippere, plenklippere, ATV og annet materiell av verdi som brukes for å tilrettelegge til idrett og aktivitet på Øra.
