Leserinnlegg fra Wiktor Hagan og Ingrid Bendixvold:
Hverdagen starter stort sett likt for de fleste av oss. Vi står opp, spiser frokost og gjør oss klare for å dra på jobb. Men dessverre er det ikke slik for alle. For mange stopper likheten ved frokostbordet. Samtidig som arbeidsledigheten i Norge synker, står nemlig hele 85 prosent av unge utviklingshemmede uten arbeid å gå til etter endt skolegang (NTNU 2017).
Det går mot valg. Og mens bomringdebatten raser, har både politikerne og mediene hoppet bukk over saken som de fleste partier setter høyest i sine partiprogrammer – nemlig arbeid til alle! Er det fordi alle er enige? Fordi vi har 3,9 prosent arbeidsledighet og har den høyeste sysselsettingen i hele Europa?
Vi har all grunn til å være stolte av lav arbeidsledighet i Norge, men bak de flotte statistikkene skjuler det seg en dyster virkelighet: Mer enn 8 av 10 utviklingshemmede går rett ut i arbeidsledighet når de slutter på skolen.
Dette kan ikke Norge være bekjent av – og det haster å gjøre noe med problemet!
Vekstbedrifter over hele landet og ASVL (arbeidsgiverforening for Vekst- og attføringsbedrifter) utfordrer våre politikere til å engasjere seg i vårt viktige og fullt gjennomførbare krav:
100 prosent jobbgaranti etter endt skolegang for utviklingshemmede som kan og vil arbeide.
Tapte ressurser
Dette er en gruppe som både ønsker og har kapasitet til å jobbe og bidra i samfunnet. Problemet er bare at de trenger hjelp til å komme seg i arbeid. Og når statsbudsjettet legges frem, så er det denne gruppen som sitter igjen med svarteper. År etter år etter år.
Løsningen på problemet er ikke vanskelig: Det må bevilges flere varig tilrettelagte arbeidsplasser (VTA). I dag går ikke regnestykket opp. Årlig går 800 elever med behov for tilrettelagt arbeid ut av skolen. Det tilsvarer antallet VTA-plasser som bevilges til alle med dette behovet i hele Norge. Altså blir køen av arbeidsledige utviklingshemmede lenger for hvert år som går!
Det er et stort paradoks at Norge investerer så tungt i utdanning for mennesker med «ekstra behov», for så å slippe de samme menneskene ut i en usikker og ensom tilværelse. Mennesker som har vært omgitt av kompetente læringsressurser og et trygt sosialt miljø gjennom hele grunnskolen og videregående skole, blir over natta overlatt til seg selv. De fleste blir sittende hjemme i sofaen. Det er svært uheldig for dem det gjelder, for deres familier og for samfunnet.
Samfunnsøkonomisk tap
Dagens praksis er for det første dårlig samfunnsøkonomi. I stedet for at de kan bidra inn i økonomien, betaler vi for at de ikke kan det. Og med langvarig arbeidsledighet følger en rekke andre kostbare konsekvenser. Når man da vet at mennesker i tilrettelagt arbeid skaper verdier for mer enn 1,5 milliarder kroner årlig, er det synd at ikke flere får bidra til å gjøre dette tallet enda høyere.
Men en annen, og minst like viktig, side av dette er den menneskelige verdien av å ha en jobb å gå til. Jobb er en viktig del av det sosiale livet til de fleste, og det bidrar til mestringsfølelse. Man vet også at jo lenger man står utenfor arbeidslivet, jo vanskeligere er det å komme seg tilbake. Hvis vi gjør det til en hovedregel at utviklingshemmede skal starte voksenlivet som arbeidsledige, så gjør vi det enda vanskeligere for arbeidsføre utviklingshemmede å komme i gang.
Nå haster det å finne en løsning for køene inn mot arbeidslivet blir enda lenger. Det burde være enkelt å finne en ordning som gjør at utviklingshemmede har et sted å gå til når siste skoledag er slutt: 100 prosent jobbgaranti etter endt skolegang for utviklingshemmede som kan og vil arbeide.
Vi synes at et tilbud om arbeid er viktigere enn størrelsen på bompengene. Vi vil derfor, nå før valget, utfordre våre politikere til å uttale seg i media om deres holdninger til varig tilrettelagt arbeid:
- Støtter dere vårt krav om jobbgaranti til utviklingshemmete som vil og kan arbeide?
- Hvordan vil dere bidra til å sikre tilstrekkelig antall varig tilrettelagte arbeidsplasser?
- Er sikring av tilbud til de svakeste gruppene et politisk ansvar, eller skal det overlates til byråkrater/ administrasjon – dvs. skal den som må prioritere mellom stramme budsjetter også være den som prioriterer verdiene?
Referanse:
Wendelborg, Christian, Kittelsaa, Anna M. & Wik, Sigrid E. (2017): Overgang skole arbeidsliv for elever med utviklingshemning. Trondheim: NTNU.
Med ønsker om et godt valg, hilsen
ASVL (arbeidsgiverforening for Vekst- og attføringsbedrifter)
Optimus as v/Wiktor Hagan (dagl.leder) og Ingrid Bendixvold (styreleder)
