Nyheter

Først med nyheter fra Røros

Elsker Grønland

av

I mars var Wolfgang Wagenbach på tur til Grønland for tredje året på rad. Nysgjerrighet og gryende forelskelse har blitt ekte kjærlighet. Han og kona Ann Kristin dro fra Røros 7. mars og var i Grønland i to uker. Dette var Ann Kristin sin første tur til Grønland.

Wolfgang er født og oppvokst i Sør-vest Tyskland. Nå bor han og familien i Hådalen. Han har alltid vært interessert i arktisk kultur. Interessen for kajakk startet i 2013, da han satt i kajakk for første gang. Sin første Grønlandskajakk bygget han to år senere. 

Mesterskap

Under Norsk Mesterskap i Grønlandskajakk på Stokkøya for tre år siden møtte Wolfgang Maligiaq Padilla, som var med som instruktør. Maligiaq bodde i Alaska, men han er født og oppvokst i Sisimiut på Grønland og har flyttet tilbake dit. Maligiaq er ekspert på alt som har å gjøre med tradisjonelle båter i Arktis, 10 ganger Grønlandsmester i kajakk og underviser i bygging av historiske kajakker og båter.

– Vi satt i teltet og snakket om gamle jakt-teknikker, og Arktis. Hvordan folk kunne overleve i over 4000 år med så enkle teknikker, sier Wolfgang Wagenbach. Der ble vi venner. 

Tok gull

I 2017 var han til Aasiaat, Grønland for første gang, da som gjest. På denne turen ble interessen for Arktis enda større. Etter den seks dager lange turen var det en uke med Grønlandsmesterskap i kajakk. Det ble konkurrert i langdistanse, kortdistanse, overbæring, harpunkast, (lengde og presisjon), kajakkrulling, lagrulling og taukonkurranse. Tremanns-laget i kajakk-rulleteknikk, der Wolfgang var med, fikk gullmedalie I 2017. 

– Det er veldig sosialt opplegg. Grønlenderne er veldig imøtekommende. Det finnes en egen internasjonal klasse hvor flere deltagere fikk medaljer nesten hver dag, men i lagrulling stillte alle likt, sier Wagenbach.

Viktig pakking

Når en pakker til Grønlandsturene må man tenke igjennom hva han har bruk for og ikke har bruk for på turen i vær og vind. Han må ha med sovepose, liggeunderlag, telt, padleklær, tørrdrakt, ulltøy, førstehjelp, kamerautstyr og godt humør. Planlegger to dager ekstra i tilfelle turen må forlenges på grunn av skiftende vær. I Grønland er det været som bestemmer alt. Det er en flyavgang fra Danmark til Grønland hver dag, hvis været holder. I følge Wolfgang er det billigst å fly fra Norge via Danmark. 

I mars var det Sisimiut Ann Kristin og Wolfgang besøkte. Før denne turen til Grønland forberedte de seg i to måneder. På den første turen hadde Wolfgang med fiskestang. Den fikk han ikke bruk for, i Grønland pilkes det tradisjonellt fra isen eller båt (kajakk), med fiskestanga fanget han ingenting, med pilk og harpe fikk han fisk.

Pakkingen til turen begynner et par uker før avreise. Han veier sekken, tar ut det som han helt sikkert ikke får bruk for. Tenker. Pakker enda en gang, veier og tar ut enda mere. Kameraene blir i hvert fall med. På de lange turene lades all elektronikk med solceller. Når de guider tourister har de alltid med nødpeilesender. Været på Grønland i mars er som en god gammeldags Rørosvinter. 

– Grønlenderne er veldig åpne og inkluderende. En kan alltids kommunisere med dansk, engelsk eller kroppsspråket, sier Wolfgang.

Urbefolkning

Wolfgang tenker geopolitisk. Et spørsmål som han er opptatt av er: Hva gjør vi mot urbefolkningen? De blir undertrykt, også på Grønland. 

– I Grønland er de veldig stolt over kulturen sin. Mange inuit er veldig bevisst på sine røtter. Det gjør meg trist, det som skjer med urbefolkningen på verdensbasis. Hvor mye som har skjedd og hvor lite samfunnet vårt tar vare på naturen og ressursene vi har. Urbefolkningen har i tusenvis av år bare høstet av overskuddet i naturen, i vår tid ødelegger den “vestlige verden” for mange generasjoner som kommer, sier han. 

Han legger til at Arktis, (Canada, Grønland, Alaska, den samiske delen av Skandinavia og Sibir) har mye felles kultur med sang, språk, søm- og jakt-teknikker som ligner på hverandre. 

⁃ På sikt har jeg lyst til å bidra positivt til urbefolkningen som kulturformidler. Gi noe tilbake. Jeg føler at jeg har fått mye, både mat, kunnskap og husly. Folk i Norge kan få tenke over sine holdninger i forhold til samene, sier Wolfgang. 

Det hele handler om respekt, både ovenfor urbefolkningen og den lille planeten vi lever på. Vi har veldig mye å lære og veldig lite tid igjen!

Tatovering

Wolfgang kjenner ei kvinne som er grønlender, og som lager tatoveringer på gammelmåten. 

– Tatoo i Arktis er ikke bare for pynt, men har en mening, sier Wolfgang. 

Han undres om det finnes tradisjonell tatovering i samisk kultur?

Tradisjonelt har det blitt tatovert med nål og tråd i Grønland,Canada og Alaska i flere tusen år. Tidligere brukte de ribbein fra ærfugl som nål, sot fra oljelampen for farge og sener fra sel eller rein. 

På Grønland bor det 56 000 mennesker. Mange av de eldre snakker kun grønlandsk. Wolfgang kan snakke språket litt. Moskus, rein, sel, hval og hvalross får man kjøpt i butikken eller på torget når det er sesong for det. Inuitkulturen er blant annet basert på respekt for naturen og det å dele av overskuddet, det vil si om en fangstmann har for mye kjøtt, så deler han med de trengende eller selger for en billig penge.

Guiding

Sammen med Maligiaq arrangerte Wolfgang i fjorsommer guidet tur på Grønland. På turen var det 7 deltakere. Turdeltakerne må like å ligge ute i telt en uke, ha sittet i en kajakk før og klare å komme seg ut og inn av en fullpakket kajakk selv når den er på rotete sjø.

– Vi padler tre økter på 1-1/2 til to timer hver dag, matpauser imellom øktene. Været og kystlinja bestemmer hvor langt vi kommer. Padleklær, liggeunderlag, sovepose og annet personlig utstyr må turistene ha med selv, telt, kajakkene, årene, kokeapparat, mat og husly før og etter turen stiller vi. Og de kan gjerne ha med små musikkinstrumenter. Vi, som guider, ønsker å tjene minst mulig for å kunne gi alle alvorlig interesserte en mulighet til et innblikk i grønlandsk kultur, en opplevelse de sent vil glemme. Vårt overskudd går til til å dekke egen reise, sier Wolfgang.

Deltakerne på turen i 2018 kom fra Alaska, Taiwan, Danmark og Wolfgang fra Norge. Hver gang Wolfgang reiser til Grønland har han med mange “klubb” fra Rørosrein. Klubb er samisk turmat, tørket og kverna reinkjøtt smaksatt med honning, salt og løk. Selv om det finnes mye reinsdyr i Grønland er “klubb” fra Røros-Rein noe alle liker.

– Vi har ikke med så mye innkjøpt mat på turene, satser på å være mest mulig selvforsynt. Fisk, blåskjell, sopp, og “suppegrønnt” finner vi underveis, sier Wolfgang.

Wolfgang og Maligiaq har en egen hjemmeside der de legger ut bilder og informasjon om turene i Grønland: https://www.arctic-outdoor-adventures.com

Her er noen bilder fra Wolfgang sine turer til Grønland:

Wolfgang under Norgesmesterskapet i grønlandsrulling i 2017. Foto: Privat
Maligiaq Padilla og Wolfgang etter åpningsseremonien til Grønlandsmesterskapet, Aasiaat 2017. Foto: Privat
Wolfgang med grundleggeren i den grønlandske qayaq-forbundet, Aasiaat 2017. Foto: Privat
Wolfgang før langdistanse, 20 km Aasiaat 2017. Foto: Privat
Wolfgang skal rulle med stein i hånda, uten åre i Grønlandsmesterskap Aasiaat, Grønland, 2017. Foto: Privat
Foto: Privat
Prøvepakking før avreise 2017. Foto: Privat
Wolfgang, shotgun roll i individuell rulling Aasiaat 2017. Foto: Privat
Foto: Privat
Harpunkast, Aasiaat 2017. Foto: Privat


Og tilslutt et bilde fra her hjemme:

Wolfgang i Hådalen, desember 2016, rulletrening året rundt. Foto: Privat

Støvplage i Røros sentrum

av

Leserinnlegg av Jens Ivar Tronshart, Gunnar Selboe Rugelsjøen og Jan Fredrik Bjørnå

Mens sola har skint over snøkvite vidder har Røros sentrum nærmest vært nedstøvet i godværet. Og dette har pågått i flere uker etter at snøen smeltet og sanden fra i vinter har blitt blottlagt. Ingen som ferdes i Røros sentrum har unngått å registrere støvplagen etter at snøen ble bortte fra sentrumsgatene. Når det blåser, står det som ei skur med finkornet sand over alt og alle som ferdes i sentrum, likeens hver gang bilene kjører gjennom sentrumsgatene.  I løpet av vinteren lempes det på med sand så snart det kommer litt snø, og spesielt under martna’n teppelegges både gater og veiter med finkornet sand – i den gode hensikt å unngå benbrudd og det som verre er. Men sanden blir liggende også etter at arrangementet er over.  

Vi forstår at det kan være vanskelig å feie gatene midt på vinteren, men med midlere klima er det mulig å starte feiingen tidligere enn før. Det blir hevdet at kommunen ikke får kostet så lenge det er is i store deler av gateløpet eller fordi det er mye trafikk i sentrum(!). Det er ganske lenge siden det var is i gateløpet i Bergmannsgata – i Kjerkgata ble det kjørt på ny snø i forbindelse med filmopptak, så her går snø-og issmeltingen ekstra sakte i år (burde ikke noen ha ansvaret for å fjerne snø og is etter at filmopptaket var over?). Det er dessuten fullt mulig å stenge for biltrafikk de to-tre timene det tar å feie gata (dette gjøres også i andre byer). Det var varmegrader midt på dagen lenge før påske, så det kan heller ikke være minusgrader som gjør at sentrumsgatene blir nedstøvet. Det må da dessuten være mulig å skrape vekk det aller meste av grus-og sandlaget etter at martna’n er over. Er det videre ikke mulig å bruke mer grovkornet grus i stedet for finkornet sand? All unødvendig bilkjøring i sentrumsgatene, spesielt de to hovedgatene, bidrar dessuten i vesentlig grad til å forverre støvplagen for de som bor og ferdes i sentrum. Å begrense unødvendig biltrafikk i de to sentrumsgatene kan derfor være et effektivt tiltak for å minske støvplagen. 

Støvet legger seg over hus og parkerte biler og gjør det vanskelig å åpne vinduer fordi det fører til at støvet kommer innomhus. Å sitte ute i sentrum i denne perioden er en prøvelse. Det alvorligste er at støvplagene er et alvorlig helseproblem spesielt for de som bor i sentrum – ikke minst for allergikere. 

Som beboere i sentrum retter vi en innstendig henstilling til Røros kommune om å feie gater og veiter slik at sentrum kan bli både et sunt og hyggelig sted å bo og ferdes i.

Jens Ivar Tronshart, Gunnar Selboe Rugelsjøen og Jan Fredrik Bjørnå

Fremme i Fredrikstad

av

Steffen Fosseid løp fra Glåmos 15. april, med Fredrikstad som mål. Like etter klokken 18.00 i kveld nådde han målet sitt. I løpet av påska (8 dager) har han fulgt skiføret fra Glåmos til havet, langs Norges lengste elv. Det betyr at han har tilbakelagt mellom 1,5 og 2 maratonløp hver dag. 

Steffen Fosseid er kjent for å legge ut på lange løp. Han løp fra hjembygda Brandval til Fredrikstad i fjor. Han ble Norgeskjent i 2016, da han gjorde sitt første forsøk på å løpe Brandval Fredrikstad. Den gangen ble han fulgt av God Morgen Norge på TV2. 

I 2016 måtte han bryte etter 130 kilometer. I 2018 kom han helt i mål, og i år har han løpt mer enn tre ganger så langt.

Rørosnytt møtte Fosseid like før start i Glåmos.

Jobber for sørsamisk språk og kultur

av

I forbindelse med at Røros kommune ble en sørsamisk forvaltningskommune, ble det opprettet en stilling som koordinator i sørsamisk forvaltningsområde. Det er Ida Marie Bransfjell som fikk jobben, hun startet 1. februar i år.

Det er en omfattende og viktig rolle Ida Marie har fått. En av oppgavene hennes er å synliggjøre og vitalisere samiskspråk og kultur. Hun skal også fremme tospråklighet i Røros. Lage planer og strategier som Røros som forvaltnings kommune kan jobbe etter. Alle ansatte i kommunen må ta en del av ansvaret i at Røros er blitt sørsamisk forvaltningskommune. Det må legges til rette for kompetanseheving.

Kommunen skal styrke de eksisterende tilbud og fornye tilbud. Det er en stor jobb, og Ida Marie må være tålmodig. Bygge stein for stein. Det er fire kommuner som er innlemmet  i sørsamisk område. I tillegg til Røros er det Snåsa, Røyrvik og Hattfjelldal.

-Vi må ikke glemme at vi er en del av Trøndelag fylke. De har sitt ansvar som fylkeskommune for å ivareta områdene, sier Ida Marie Bransfjell.

Hun skal jobbe sammen med andre kommunale virksomheter og andre eksterne virksomheter som Rørosmuseet, Aajege, foreldrenettverket og andre lag og foreninger.

En del av jobben til Ida Marie er å ha oversikt over kommunens virksomhet. Kartlegge hvor skoen trykker og hva som blir gjort med tanke på de områdene.

– Vi har et lovgrunnlag, samisk likestilt med norsk, sier Ida Marie.

Hun er selv veldig positiv til at hun som en del av kommunen ble med i forvaltnings område for at samisk språk og kultur, skal bli en naturlig del av kommunen.

-Mange av oss her i Rørosregionen fikk samisk undervisning på Snåsa. Dette er positivt for oppvoksende generasjon, sier Ida Marie, som har en datter på den samiske barnehageavdelingen Svaale i Ysterhagaen barnehage

Kommunen har jobbet frem en aktivitetsplan som skal gå over tre år. Det skal bl.a. jobbes med flere samisk talende personell i kommunen, dokumenter og skjema skal oversettes til samisk, kommunens nettsider skal også stå på samisk , og skilt på offentlige bygg på skal stå på samisk også innendørs. Det skal bli økt bruk av samisk språk i helse og sosialsektoren.

Økt andel av befolkningen skal få samisk i barnehage og grunnskole. Andre språktiltak i kommunen kan være å skape samiskspråklig arena. Har allerede den sørsamiske festivalen Rasten Rastha. Det er viktig at barn og unge får høre og bruke sitt eget språk.

Urfolkspråk

Den samiske folkegruppen har rett til å sikre sitt språk, kultur og samfunnsliv. 2019 er det internasjonale året for urfolksspråk. Der skal Ida Marie gjøre en innsats, og synliggjøre språket bl.a. gjennom Fredagsbrevet til ansatte i kommunen. Der hun presenterer samiske ord og uttrykk. Hun oppfordre de ansatte til å bruke ordene de lærer.  Det er allerede flere av de som jobber i kommunen som kan samisk, men Ida Marie håper at de får på plass enda flere samiskspråklige.

En oppgave som er viktig er få på plass et stedsnavnutvalg. Hva som er det offentlige navnet på Røros på samisk. Det er en sak som må opp til Formannskapet.

-Det er viktig at folk tar kontakt. Ingen spørsmål er dumme. Jeg har kontorplass på Servicetorget. Bare å stikke inn for alle og enhver, sier Ida Marie.

Brekken

Ida Marie er født og oppvokst i Brekken. Det bor en liten nomade i henne, hun holder seg i regionen. Hjemmet er der hjertet hennes er. Hun kommer fra reindriftsfamilie.

-Jeg føler at jeg kommer fra Saanti Sijte, sier Ida Marie.

Hun er ei aktiv dame. Hun har bl.a. vært på Sametinget. Var prosjektleder for Tråante 2017. Hun er utdannet lærer, og har jobbet som samisk lærer i Røros kommune. I tillegg har hun hatt flere verv i rovviltnemnda og rovviltstyret. I dag har Ida Marie ett verv, hun er styremedlem i naturvernstyret for Roltdalen, Skarvan og Sylan. 

Hun bodde i Trondheim mens hun jobbet med Tråante 2017. Ida Marie er glad for jobben som koordinator i sørsamisk forvaltningsområde. Det er en nyopprettet stilling. Det er hun som skal gå opp stien, det er ingen som har gjort det før henne. Veien blir til mens man går.

TV-serie

Ida Marie er med i en TV-serie som kommer på NRK Super til høsten. Der spiler hun moren til jenta som har hovedrollen. Det er flere fra regionen her som er med i serien. Mye av serien er spilt inn på Røros. Serien handler om ei 11 år gammel jente som ønsker å finne sin identitet. Moren bor i Trondheim, og jobber som lege  på St.Olavs.

Arkivloftet i Kurantgården

av

I 1988 ble Folkemusikkarkivet for Røros-området opprettet. Initiativtaker var Mary Barthelemy i samarbeid med Rørosmuseet. Arkivet ønsker å bidra til dokumentasjon, bevaring og formidling av immateriell kultur som en del av verdensarven. Spesielt musikk- og dansetradisjoner i Rørosområdet. Folkemusikkarkivet er drevet på dugnad og prosjektbasert arbeid. Arbeidslokalene til arkivet er i 2.etasjen over antikvarisk verksted i Kurantgården, ved Bygningsvernsentret.

Mary Barthelemy kom til Røros først på 1980-tallet. Hun har alltid samlet musikk med opptak og vært interessert i det. Hun hadde en samling med band og kassetter hjemme. Midt på 1980-tallet ble det startet opp en del folkemusikkarkiv rundt om i Norge.

-For å ha et arkiv må man ha utstyr, mannskap, arbeidsrom og lagringsplass. Det ble gjort et framstøt i lokalmiljøet her, men det ble ikke noe penger. Folkemusikkarkivet ble ikke prioritert. Det datt liksom bare. Men jeg fant ut at jeg kunne tenke meg å jobbe litt med den saken uten å investere masse penger, og bruke bare det man har. Og fikk litt velvilje fra museet, på den tiden var det Torbjørn Eggen som var direktør, det var sist på 1980-tallet. Da startet jeg, sier Mary Barthelemy.

Mary fikk tak i et stempel hos Amneus Boghandel, og begynte å stemple på registrerings ark, og legge opptak inn i en systematisk samling. Blant annet av opptak fra juletrefester, og kopier av visebøker. Dermed var Mary i gang med Folkemusikkarkivet for Rørosområdet.

-Mye folkemusikk var allerede blitt samlet her på Røros, men ikke så veldig mye vokalt stoff. Sven Nyhus har jobbet mye med felemusikken, spellmannslagene spiller, men mange flere sitter inne med en hel masse som har vært en del av kulturen rundt lokalmusikken og dansen. Vi får aldri med alt, men det er veldig greit å prøve å sanke sammen det som finnes her, og tenke litt på om 25 år. Da er vi takknemlig for å ha det som vi har fått tak i, sier Mary.

Mary og Folkemusikkarkivet fikk bruke et skap, magasinplass og hyller i Smelthytta, og lov til å holde på der. Hun ble litt fascinert av jul-leker. Det var veldig mye levende tradisjon, med dans og sang, forskjellige varianter og skikker i forskjellige grender av Røros. Det hadde Mary lyst til å gjøre noe med, så det ble et innsamlingsprosjekt sammen med Berit Veierud Busch i 1996 – 1998.

-Jobbet gratis, men fikk litt moralsk støtte fra museet hele tiden. Vi søkte litt penger til jul-lekprosjektet, til å kjøpe band og til kjøreutgifter, sier Mary.

Sivilarbeidere

I 2003-2004 fikk arkivet et løft. Olav Mjelva og Leif Ingvar Ranøyen hadde studert folkemusikk på Rauland. I stedet for militæret ønsket de å være sivilarbeidere, det ble de i 13 måneder hos Folkemusikkarkivet. Ifølge Mary ble det gjort mye da.

Fant-Karl

I forbindelse med Spjellstuggu, i Sleggveien, ble Mary nysgjerrig på historien om en Karl Fredriksen som en gang bodde der. Det ble sagt at denne karen var identisk med den legendariske romani felespellmannen «Fant-Karl». Mary begynte å grave litt i det som skulle bli et stort prosjekt. Prosjektet startet i 1997 hos Folkemusikkarkivet, og resulterte etterhvert i Marys masteravhandling (2006), ei bok (2007), og en CD (2009) – som presenterer arven og historien til Karl Fredriksens farfar, Carl Johansen Rosenberg. Mary jobber fortsatt litt med dette.

Venneforening

I 2008 ble Folkemusikkarkivet en formell medlemsorganisasjon som er blant venneforeningene til Rørosmuseet.

-Da ble det et styre, så da er det ikke bare ‘a Mary som bestemmer. Jeg har prøvd å være åpen, rekrutterende og inkluderende, men det er veldig fint at verden oppfatter at det ikke er bare jeg som jobber med Folkemusikkarkivet, sier hun. Ole Jørgen Tamnes har vært en rød tråd i styret gjennom mange år.

Å drive Folkemusikkarkivet for Rørosområdet skikkelig er en stor oppgave, og det er alltid mer å gjøre enn man klarer. Ett arkiv er en samling med ett eller annet, som er ordnet i system, som et bibliotek. Det kommer inn nytt som også må settes inn i systemet. I tillegg skal det som er i arkivet være tilgjengelig for publikum. I en katalog kan andre finne frem til hva som er i arkivet. På arkivloftet i Kurantgården er det mulighet for å høre på musikk, sjå på visestoff, bilder og annet som er i arkivet.

Arkivet har musikk på spolebånd, kassetter, DAT, VHS og etterhvert digitalt. Samlingens eldste opptak med lokalmusikk er voksrullopptak fra 1930-tallet som de har fått digitalkopi av fra Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.

-Det er mye å jobbe med egentlig, sier Mary.

I spellmannsverden er det utrolig mange historier. Gjennom arbeidet med Folkemusikkarkivet har hun kommet over både store og små godbiter. Dersom det er noe skrift eller opptak putter hun det en plass i systemet.

Digitalisering

En av de som jobber med Folkemusikkarkivet nå er Mads Kuraas. Ifølge Mary er hans drøm å digitalisere det meste som er innsamlet. Mads er i gang med den jobben, så nå kan man søke på data og finne ikke bare musikk, men avisutklipp om spellemenn og dansere.

Spellmannsblad

På arkivloftet er det noen esker med gamle spellmannsblad, som kommer fra familien som Mary giftet seg inn i. Peder Nyhus abonnerte på spellmannsblad for lenge siden.

-Vi har ikke bruk for bladene hjemme, så jeg satte dem opp hit, sier Mary. Hun legger til at Rørosmuseet har vært veldig snille med arkivet, men de har aldri prioritert dem med mye penger. Arkivet bruker rommet i Kurantgården gratis, så det er verdier der, og museet gir dem moralsk støtte når arkivet trenger råd og søker om penger midler.

Folkemusikkarkivet berører både det materielle og det immaterielle, og er også historie. Dersom det er snakk om digitalfiler, trenger man bare en harddisk eller minnepenn en eller annen plass. Men dersom det er snakk om gjenstander som gamle band, plater, spellmannsbøker, visebøker eller instrumenter passer det best at museet har arkivet. Man behøver ikke bla igjennom gamle bøker, eller høre på gamle band, men de må være forsvarlig tatt vare på, med temperatur og riktig fuktighet. Dersom man har kopi av dette digitalt så kan man bla igjennom hvor som helst.

Det dukker fortsatt opp gamle ting, og da må det være noen som har tid til å gå ut å hente det inn. Det er en del notesamlinger ute i distriktet, bl.a. nedover mot Os. Folkemusikkarkivet er for Rørosområdet, og Mary tenker på sirkumferensen som et kulturområde. «Innafer Cirkumferensa går det ti Pols» står det i brosjyren om Folkemusikkarkivet. Os hører med, det gjør også en del av Nord-Østerdalen og Ålen. S

Folkemusikkarkiv i et levende tradisjonsmiljø

Mary håper at det en dag kan gå an å ansette en folkemusikkarkivarbeider som har en definert arbeidstid og som får betaling. Da kan man jobbe med innsamling av gammelt stoff og gjøre det tilgjengelig for publikum. Det som skjer av spell og dans i dag er også viktig å dokumentere, for det kommer til å være historie om 25 år, derfor har Folkemusikkarkivet et ansvar der også.

-Vi må bør være på Martnan og treff å gjøre opptak. Vi sitter i dag og hører på gammelt fra 1960-tallet. Så artig. Men hva med det som skjer nå? Vi burde være ute og intervjue folk om hva de synes om middagsdansen og slikt, om hvilket inntrykk de har av hvordan folkemusikken og -dansen lever i dag, sier hun.

Studenter

I forbindelse med folkemusikkutdanning rundt omkring er det mange studenter som er ute etter å fordype seg i tradisjonelt stoff – spillemåter, detaljer i takt, rytme, tonalitet, det sosiale og dansetrinn. Studentene skriver masteroppgaver og doktorgradsavhandlinger. Der er folk som er utdannet i tradisjonskunnskap, og ofte veldig flinke med instrument. Ifølge Mary begynner det å bli flere som er de utdannet slik at de er veldig kvalifisert til å bli ansatt som folkemusikkarkivarbeidere.

Mary håper at det finnes noen som vil dele spellmannslivet sitt med å jobbe for arkivet. Det er startet noe som det går an å bygge på.

Kurantgården. Foto: Tove Østby



Stiller med advokat i kommunestyret

av

KS-jurist Hakon Huus-Hansen møter i kommunestyremøtet torsdag, for å orientere om lovverket knyttet til innkreving av eiendomsskatt. I kommunestyret 11. april dreide debatten seg mye om juridiske spørsmål, og flere ytret ønske om å ha en jurist til stede i kommunestyret. Nå kommer juristen på banen.

Ordfører Hans Vintervold valgte i forrige kommunestyre å ikke ta et forslag fra opposisjonen opp til votering. I Røros kommunes delegasjonsreglement heter det at ordføreren er pliktig til å ta forslag som kommer, opp til votering. Ole Jørgen Kjellmark (H) sendte etter møtet, et brev til Fylkesmannen, der han ba om en lovlighetsvurdering. En slik lovlighetsvurdering vil ikke være klar til møtet nå på torsdag på grunn av formfeil og kort frist. Brevet til Fylkesmannen var underskrevet av Ole Jørgen Kjellmark. Et krav om lovlighetskontroll, må være underskrevet av minst tre kommunestyrerepresentanter.

Forslaget fra Høyre, Venstre, Senterpartiet og Røroslista, som i denne saken utgjør opposisjonen, gikk ut på å kreve inn årets eiendomsskatt basert på gammel takst. Ordfører Hans Vintervold mente en slik løsning ikke ville være lovlig, og frykter at den kan føre til at Røros kommune ikke får kreve inn eiendomsskatt for 2019. I kommunestyret 11. april viste han til råd fra KS.

Etter utskriving av ny eiendomsskatt har det kommet et ras av klager, fra folk som finner ny takst urimelig høy. Klagebehandlingen vil trolig pågå frem til jul, men det har kommet frem at mange av klagerne vil få medhold. I noen tilfeller dreier det seg om feil og misforståelser om detaljer, men det er også strid blant annet om soneinndeling og takseringen av landbrukseiendommer. Røros kommune har sendt ut pressemelding om at Sakkyndig nemnd for eiendomsskatt vil gjøre endringer.

Det kan også se ut som det er en systematisk feil, som går på at tomtene har blitt vurdert dobbelt. Årsaken til det, er at gjennomsnitt på kvadratmeterpris hentet fra Statistisk Sentrabyrå inkluderer tomt. De ser ut til at tomtepris er lagt til dette, i takstene som er gjort nå.

En enkel løsning på situasjonen, ser ut til å kunne være å bruke takstene fra skattemyndighetene, som fremgår i Skattemeldingen. Det ville gitt mindre penger i kassa for kommunen, siden ligningstakstene er lavere. Det ville spart kommunen for slike runder som vi er inne i nå. Takseringsrunden har blitt en kostbar prosess for kommunen, både i form av utgifter, og i for av belastning på de involverte.

I kommunestyret 11. april fortalte ordfører Hans Vintervold om grov nett-hets. Rørosnytt er kjent med at også ansatte i kommunen og andre politikere har fått kjørt seg. I kommunestyret torsdag ber et av medlemmen i Sakkyndig nemnd for eiendomsskatt om fritak fra sitt verv av personlige grunner.

Sættems hotell

av

Turiststedet Røros har hatt mange hotell igjennom tiden. Ett av hotellene som ikke lenger finnes i Bergstaden er Sættems hotell. Hotellet var i gård nummer 77. Urmaker Jacob Bernhard Sættem, som var født i 1852 kjøpte gården. Han hadde flyttet fra Trondheim til Røros og startet urmakerforretning i leide lokaler i 1884.Bernhard bygde om gården som han hadde kjøpt, og satte opp et ankes i bakgården etter at kona Marie, som var født i 1854, startet hotell.

Marie og Bernhard fikk 7 barn. Olga født i 1876 i Trondheim, Ingrid født i 1881, Aasta født i 1884, Gunlaug født i 1884, Jacob født i 1889, Margit født i 1891 og Viktor født i 1901. Sønnen Jacob var i flere år aktiv som medlem av Røroslaget i Oslo.

I 1909 døde urmaker Sættem. Forretningen ble overtatt av hans tidligere svenn Magnus Giset. Enken fortsatte med sitt hotell en del år, men flyttet etter hvert til Oslo, der de fleste barna hadde bosatt seg som gifte.

I 1915 ble gården kjøpt av baker Edvard Nikolai Trygstad som var født i 1877, i Tromsø. Han var gift med Oline Gjertine Spjøtvold som var født i 1876 i Kristiansund. Trygstad hadde kommet til Røros som leder av Engzelius`bakeri i 1899, og han startet egen forretning i 1906 i leide lokaler. Etter at han kjøpte gården nummer 77 innredet Trygstad bakeri i det tidligere hotellannekset, og butikk i hovedbygningen mot Kjerkgata.

Kilde: Rørosboka bind 4.

Lykkje-li i Galåen 

av

Anne Marie Pedersen og Trond Erling Pedersen stortrives i huset sitt i Galåen. Huset ble bygd som ei hytte, og fikk navnet Lykkje-li. Nå har paret solgt leiligheten sin i Trondheim og bor fast i Galåen. 

Anne Marie og Trond Erling bygde hytta i 2012. Det var tilfeldig at de fant en annonse om tomt til salgs. De har vært mye på Røros også før de bygde hytte her. Hun jobbet på St. Olavs i Trondheim, og gjennom jobben hadde hun mulighet til å leie ei seter i Småsetran, De har også leid ei sommerstuggu på Tamneset. På Langen og Ertzheidergaarden har de også bodd. Paret trives på Røros. De har ikke familie eller tilknytning til Røros. Drømmen var å få hytte oppå her, men det var langt å reise da de jobbet. Før måtte de dra tilbake til Trondheim på søndag, tilbake til  hverdagslivet. 

– Hvorfor ikke bare bo her? Når vi ble pensjonister har vi muligheten til å bo permanent på Røros. Hytta ble omgjort til hus. Barna er jo voksne. Bruke penger på reise i stedet for på hus, sier Anne Marie Pedersen og Trond Erling Pedersen, som har fire barn til sammen. Barna og deres familier bor i byen. Når de kommer på besøk blir de noen dager, og familien får mer tid sammen. Det er litt langt unna, men man blir nesten bedre kjent med familien av å bo slik. De kommer på besøk til oss her, sier Anne Marie. 

Hobby

De to pensjonistene fant ut at de måtte ha en hobby. Trond var med i Akantus finsnekkerklubb i Trondheim. Han har ikke holdt på med snekring siden ungdomsskolen, men har funnet ut at dette kan han få til. Halve garasjen i Galåen er blitt snekkerbod. Der tilbringer han mye tid med å lage små treprodukter. 

Trond Erling lager treprodukt i snekkerboden i garasjen. Foto: Tove Østby

Anne Marie sydde klær til barna når de var små. Hun ble med i Trondheim quiltelag via ei venninne. 

– Jeg ble hektet på dette, sier hun. 

Nå er Anne Marie med i Røros quiltlag, som møtes hver torsdag i Galåen Samfunnshus. I huset har hun et eget quilteloft. Der bruker hun mye tid og lager mange fine ting som puter og duker. Begge er med i er med i LHL Røros, og er med på forskjellige aktiviteter der, bl.a. bowling og svømming.  

– Det er utrolig bra. Håper LHL Røros får fortsette å bruke senteret, selv om det er solgt til Unicare, sier hun. 

Trond Erling har jobbet nesten 40 år under Namsmannen. Han synes det er godt å kunne slappe av etter å ha hatt en tøff jobb. 

Naturen

Paret er glad i å være ute. Anne Marie tar med symaskinen ut på verandaen og sitter å jobber ute når det er finne sommerdager. 

– Vi er veldig glad i Røros. En av grunnene til at vi ønsket å flytte hit var at vi ble så godt mottatt, sier Anne Marie og Trond Erling.

De synes Rørosingene er veldig inkluderende. Trond Erling har meldt seg inn i politikken. 

Det er stor interesse for fugler på Lykkje-li. Ute i hagen er det  mange foringsautomater. Trond har observert over 45 fuglesorter rundt huset. 

– Vi er midt i naturen og er samtidig tett på Røros Alle bekvemmeligheter. Men vi savner å få posten levert i postkassen vår, nå må vi på  Rema 1000 for å hente den, sier Anne Marie og Trond Erling. 

Paret gleder seg til sommeren. I hagen har de mange stauder og blomster i tillegg til jordbær og grønnsaker. 

Anne Marie sitter å jobber på quilteloftet sitt. Foto: Tove Østby.


Luktesansen redder liv

av

Norske Redningshunder (NRH) gjør en viktig jobb, og de er klare til å rykke ut til påskefjellet dersom det blir behov for det. Norske Redningshunder ble stiftet i 1956, og dekker hele landet. Organisasjonen er delt opp i distrikter med tilhørende lokallag.

3. mars i 2015 ble NRH Røros Lag stiftet. Laget har 24 medlemmer derav 8 – 13 aktive medlemmer, resten er støttemedlemmer. Laget er avhengig av velvilje fra lokalbefolkningen og grunneiere for trening og øvelse. De siste årene har NRH hatt ukeskurs på Røros om sommeren. I år blir det kurs i siste del av juni. Da kommer det rundt 120 ekvipasjer fra hele landet til Røros.

«Saga» 9 uker ung, finner instruktør Anne Kathrine Dille bak en liten snøhaug. Viktig å starte treningen tidlig. Foto: Nina Grenness

NRH Røros Lag har 3 faste treningsdager i uken utenom på vintersesongen da er det totreningsdager. Mellom de faste treningsdagene er det egentrening. Laget har medlemmer fra Sømodalen, Alvdal, Tynset, Os i Østerdalen, Røros, Ålen og Trondheim. Laget har også ett medlem som bor på Svalbard.

– Våre godkjente hundeførerne tilkalles av hovedredningssentralene og politiet ved redningsaksjoner, sier Nina Grenness som er leder for NRH Røros Lag.

Frivillig

Norske Redningshunder er en frivillig redningsorganisasjon som trener hunder og førere for tjeneste under redningsaksjoner. Dette gjør dem til en viktig aktør i redningstjenesten i Norge. Organisasjonen bruker hundens fantastiske luktesans til å redde liv.

Redningshunden «Milo» graver og graver for å komme frem til «skredtatt» person under snøen. Hundefører Monika Larsen hjelper til med å grave. «Milo» og Monika Larsen er godkjent ettersøkningsekvipasje og lavinesøksekvipasje. Foto: Nina Grenness

Det tar rundt 2-3 år å utdanne en redningshund. Under opplæringen lærer man blant annet hvordan trene hund til søk etter savnede mennesker, førstehjelp, samband, orientering og overleve ute. Hundeførerne har profesjonell kunnskap som er nødvendig for å kunne bidra under redningsaksjoner. Hundene kan være godkjent innenfor en eller flere av disse disiplinene:

Ettersøkning – søk i skog og barmark, Lavine – søk i skred, og Katastrofesøk – søk ved naturkatastrofer og i ruiner. De siste årene har NRH deltatt på rundt 500 redningsaksjoner i året.

Beredskap

NRH står i beredskap 24/7 hele året, med økt beredskap rundt påske og når det er mye folk somferdes i fjellet. Røros Lag har flere av sine godkjente ekvipasjer i beredskap i påsken om det skulle være noen som ikke finner veien hjem, skader seg ute på tur, blir tatt av skred osv.

Redningshunden «Trøst» finner nedgravd person i skredsøk (på lavinetrening i Hummelfjell). «Trøst» og eier Anne Kathrine Dille er godkjent lavinesøksekvipasje, ettersøkningsekvipasje og katastrofesøksekvipasje. Foto: Nina Grenness

– Vi trener på alle søksformer og er beredt på alle scenarioer som måtte oppstå i påsken, om det er søk i vinterfjellet, urbansøk og søk på barmark. Røros Lag har i tillegg to godkjente katastrofesøksekvipasjer. De kan søke i sammenraste bygg, jordskred, jordskjelv osv. Katastrofesøksekvipasjene er de eneste i Trøndelag.

Redningshunder.

Ekvipasjene er ute i alle typer vær. Det er ofte i dårlig vær det skjer uforutsatte ting. Ekvipasjen tar fysisk test og søksprøver annet hvert år, for å stå på listen til Redningstjenesten.

– Det er stort sett Røde Kors som tar skadeoppdrag, men når det er noen som er savnet kommer Norske Redningshunder inn i bildet, sier Anne Kathrine Dille i Norske Redningshunder Røros Lag.

Hvalp

Anne Kathrine har hvalpen “Krutt” som nettopp har startet sin utdanning til å bli en redningshund. Målet er at han om to år skal være godkjent for Norske Redningshunder. Nina og Anne Kathrine ønsker alle god påske, og minner folk om å tenke på en god vurdering før de legger ut på langtur. Det kan også gå skred i området rundt Røros.

– Er du i tvil om et område du skal inn i da går du ikke inn. Er det fem meter høyt og over 30 grader helling er det skredfare og stort nok skred for å ta menneskeliv. Tenke høyde på skredet gange tre ut på flaten. sier Anne Kathrine. Hun legger til at alle frivillige organisasjoner er like viktige.

Anne Kathrine Dille med hunden «Krutt». Foto: Tove Østby

Fra venstre Hege I. Feragen med «Ipa», Ane Dille Andersen med «Dilemma», Hege Svendsen med «Myrtel», Monika Larsen, Anne Kathrine Dille, Lillian Erlien, Kaja Othilie Røsten med «Whiskey», Per Inge Trøan Sømåen med lille Ophelia og Nina Grenness (lengst til høyre). Foto: Privat

Byr på aha-opplevelser

av

Da Rørosmueseet tok over guidingen fra Destinasjon Røros, ble han veid og funnet for gammel. Det forhindrer ikke at Leif Hagen er guidelegenden på Røros. På hans turer møter historien humor, og over alt ligger aha-opplevelsene på lur.

Veien til guidetoppen startet langt ned i mørket i 1976. Leif var med i styret i Olavsgruvas venner. Derfor var det naturlig å stille som guide i Olavsgruva under Gruvearbeiderdagene det året. Siden det har det gått slag i slag. 

– Det ble utallige turer ned og opp fra Olavsgruva. Guiding viste seg å være så hyggelig at jeg ikke kunne slutte med det frivillig, sier Leif Hagen til Rørosnytt.

Han var omvisningsleder i Smelthytta fra 1988 – 1991, og etter det begynte han på Turistkontoret. Der var han til Rørosmuseet tok over guidinga. Leif Hagen ønsket å bli med videre, men slapp ikke igjennom nåløyet på grunn av alderen sin.

– Jeg som trodde museet skulle ta vare på gamle ting, sier Leif Hagen.

Hos Leif Hagen ligger humoren alltid på lur, men bak fleipen ligger det nok en del sorg. Beskjeden om at han ble skrotet var tung å ta med seg. Helt slutt på guidinga har det likevel ikke blitt. Han er blant fast guide for alle kullene av femtiårskonfirmanter. Det kommer en del forespørsler, og Leif er ofte ikke så tung å be.

Leif Hagen har guidet store og små grupper. De største gruppene som skulle ha samtidig guiding var det uværet som brakte til Staden. han har hatt oppsto på grunn av uvær. Når Hurtigruta kunne ikke gå fra Trondheim ble passasjerene kjørt med buss til Røros. De ble delt opp i grupper på opp mot femti personer, og vist rundt i gatene.

Han har guidet på det meste som finnes i gatene. Hagens favorittarena er i Bergtadens Ziir. Der blir han kanskje litt grepet av atmosfæren.

– En gang hadde jeg vandring i kirken med ei gruppe døve med tolker. Da jeg var ferdig åpnet jeg døren for å slippe dem ut. Folk gikk forbi og takket for guidingen, og den siste som gikk ut hadde et spørsmål: «Er du prest?» Jeg svarte selvfølgelig nei på det, og da sa han: » Du burde vært det.» Det var en tilbakemelding jeg satte stor pris på, sier Leif. Han har også hatt med seg flere biskoper på guiding i kirka, og bestått «biskoptesten».

– Du kjørte slalom, men du holder deg innafor, var tilbakemeldingen fra bisko Finn Vagle.

Andre gode minner er knyttet til Torgeir Grimsruds regjeringstid på Håg. Han hadde med seg utallige grupper. En gang var det 20 nederlendere som kom. Jeg kan ikke språket, så vi måtte tenke litt alternativt. De fikk låne sparker, og med utgangspunkt i Røros hotell satte de i gang en skikkelig sparkrace. De hadde sikkert øvd seg på kanalene, så dette kunne de. De startet på hotellet, kjørte nedover Pels, over Korsveien, ned Spellolaveien og til Malmplassen. Den møtte hverken buss eller trailer, og alle kom fram i godt behold.

I nyere tid er Lokalmatsafariene Hagens favoritt. På rundene traff vi Magne og Arnstein på Stensåsen. Jorid og Oda på Vauldalen, Kalsa-Tove på Kalsa og Bjørn Sandnes på Aursnden sik og bacon. Folk ble veldig imponert av historiene på alle disse plassene, og det ble sannelig jeg også, sier Leif.

Det har vært mange diskusjoner om hvordan Røroshistorien skal formidles. Leif Hagen har ikke så stor tro på skjematisk fremstilling med tall og årstall og personnavn. 

– Det kan di få i historietimen. Det er opplevelser vi tilbyr. Jeg tror folk setter veldig pris på humor i historien, eller inspirert av historien. Jeg sier ikke at dette har hendt, men at det kunne ha hendt, sier Leig Hagen.

Han trekker likevel fram noe annet, som han mener er enda viktigere enn humor. 

– Jeg har gått på Røros i 40-50 år, men oppdager hele tiden ting jeg ikke har lagt merke til før. Rare og underlige detaljer, som har sin lille historie i historien. I gata er det for eksempel mange historiske skilt. De vitner om butikker som var der tidligere, om en annen tid og et annet liv. Jeg skule ønske det livet kunne komme tilbake til Storgata. Før var det et yrende liv, og butikker av alle slag over alt. Historien kan fortelles med utgangspunkt i sporene som ligger igjen. Målet er å gi folk en liten aha-opplevelse. Det er aha-opplevelsene som er viktigst, sier Leif.

For å vise hva han mener med det, tar guidelegenden oss tilbake til Bergstadens Ziir. 

– Der henger Fanen til Bergkorpset. på den kan man se en liten blå elefant med ei rosa sløyfe. Øverst over alteret står det C7. Cristian VII var konge i Danmark, dag kirka ble bygget. Elefantordenen er en dansk ridderorden og landets høyeste utmerkelse. En liten blå elefant på ei fane i kirka kan ha en liten aha-opplevelse å by på, sier Leif.

Leif Hagen vet ikke hvordan det skulle gått med ham om han hadde blitt født på Tynset.

– Da vet jeg ikke hva jeg skulle snakket om, men på Røros er det mye å snakke om. Jeg hadde en ledsagertur en gang det var gøttkaldt. Folk kan ikke kuldegrader, og kler seg for å være pene. Vi gikk i 25 kuldegrader. Vi kom opp sleggveien, og la merke til en lettkledd dame. Jeg spurte henne hvordan det gikk, og da svarte hun: «På Røros fryser jeg med glede!» Slike tilbakemeldinger varmer veldig, sier Leif Hagen.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.