De siste par årene har Arnfinn Strømmevold jobbet med et nytt historisk teaterstykke, som har fått navnet «Den første sten». I tre små akter skildres møter mellom malmfinner Hans Olsen Aasen og den første direktøren ved Røros Kobberverk, Lorentz Lossius. Vi er tilbake i 1644, og er med karene på jakt etter «gullet» vårt, kobberen og malmen som ligger i fjellet rundt Røros. Lortenz Lossius hadde søkt etter kobber på Rauhåmmåren i lengre tid. Så møtte han veidemannen Hans Olsen Aasen.
Arnfinn har bygget historien derfra, og satt det sammen til et historisk skuespill. På scenen har han med seg Vegar Dahl som Lorenz Lossius. Selv spiller Arnfinn malmfinneren Hans Olsen Aasen. Håpet er å få til ei forestilling i Røros kirke i løpet av sommeren. Forestillingen kan også vises i bakgårder i en enklere utgave. Forestillingen varer i rundt 40 minutter. Det er ikke mye musikk, men det er litt i mellom aktene. Ikke noe direkte sangnummer. Regissør for forestillingen er Unni Ryen.
For å få til teaterstykket har Arnfinn blant annet lest om kobberverkets historie, også forfatter Johan Falkberget har skrevet om temaet. Det er et par år siden Arnfinn begynte å jobbe med prosjektet, men da var det så vidløftig og stort. Nå har han barbert det ned, og håper det faller i smak hos publikum.
Kunstner Per Sverre Dahl har laget to keramikkfigurer til forestillingen. En figur av Hans Olsen Aasen og en av Lortenz Lossius.
– De skulle vært i full størrelse. Det har ikke vært noe mye Røros, slik som vi har det i dag uten de to. Malmen hadde de vel funnet, men historien hadde blitt annerledes, sier Arnfinn Strømmevold.
Den første sten er et stykke som Arnfinn kan bygge videre på. Han har tenkt å ta for seg hvert århundre, først 1600-tallet. Neste sommer kan det bli fortsettelse med 1700-tallet, og så videre.
– Det finnes mye historie på Røros som kan dramatiseres, sier Strømmevold.
Per Sverre Dahl har laget to keramikkfigurer til forestillingen. Foto: Tove Østby
I dag inviterte Røros AUF og Røros Arbeiderparti til minnemarkering i parken på Nilsenhjørnet 10 år etter terrorhandlingen 22. juli 2011. Det var taler ved Malin Østby, Isak V. Busch og Harald Hauge. Kirsti Sæter og Erik Roll fremførte Some die Young (Laleh) og Vårt lille land (Ole Paus).
Isaks V. Busch sin tale under 10-årsmarkering 22. juli 2021
Mye blir glemt på 10 år, mens andre ting brenner seg fast. Alle husker hvor de var, og hva de gjorde 22. juli 2011. Et så stort traume for nasjonen setter sterke spor.
Noe som ikke burde blitt glemt har likevel blitt glemt.
I dagene og ukene etter 22.juli snakket vi om hvordan dette var et angrep på hele Norge, og følelsen av et kollektivt samhold der vi tok vare på hverandre var sterkere til stede enn den hadde vært siden krigen. Vi lovte hverandre å gjøre det vi kunne for at noe slikt ikke skulle skje igjen. Og alle var vi samstemte i vår medfølelse med ofrene og deres etterlatte, og vi skulle verne om de. Men de første trussel- og hetsemeldingene begynte å tikke inn på telefonene til livredde ungdommer som knapt hadde fått vrengt av seg de våte klærne etter å ha svømt for livet i Tyrifjorden bare timer etter at de første skuddene på Utøya falt. Og i dag melder en stor andel overlevende og pårørende at de har opplevd hets, sjikane og trusler flere ganger siden 2011. Og det har vokst i styrke de siste årene. Hvor var vi da, alle vi som skulle bidra til å verne om ofrene og etterlatte?
Holdningene som lå bak angrepene 22. juli ble for 10 år siden oppfattet som noe ekstremt, og noe bare avvikere fra det ordinære samfunnet kunne finne på å inneha.
Nå, 10 år etter, har mye av dette blitt normalisert. «Trollene sprekker i sola» – sa vi den gangen. Og ekstremister har blitt invitert inn i det offentlige rom under ytringsfrihetens fane. Dessverre tyder alt på at mer ekstremisme i offentligheten først og fremst bidrar til en økning og normalisering av ekstremismen. Er det ytringsfrihet å spre blindt hat, konspirasjonsteorier og oppfordring til vold?
Det går ikke én dag uten at jeg ser meningsytringer, kommentarer og annet på sosiale medier som egentlig burde fått håret til å reise seg. Nå løfter vi knapt et øyelokk, nettopp fordi det som var ekstremt for 10 år siden har blitt normalt nå, 10 år etter.
De aller aller færreste blant de som tror på samme konspirasjonsteorier og deler terroristens hat mot andre kulturer, kvinner, homofile og den politiske venstresiden kommer noen gang til i det hele tatt å vurdere å ta livet av andre mennesker for å tvinge gjennom sitt syn.
Men det er nok at bare én gjør det. Og det er det som er så forbannet farlig med at ekstremisme normaliseres!
For hver eneste meningsfelle man finner, eller for hvert eneste oppmuntrende likerklikk man får, opplever ekstremistene at de har bredere og bredere støtte for sitt syn, og til slutt vil vrangforestillingene være så sterke at det kan gå helt galt. Det har vi sett forferdelige eksempler på det siste tiåret.
Vi må slutte å snakke om terrorangrepene den 22. juli 2011 som om det var en slags ulykke eller en naturkatastrofe! Det var nøye planlagt, målrettet og med et klart formål! Vi både kan og må bidra til at det aldri får skje igjen. Dette er et personlig ansvar vi alle har, dersom vi mente alvor den dagen for 10 år siden, da vi sa at dette var et angrep på hele Norge.
Overlevende og andre berørte etter angrepene 22. juli har blitt beskyldt for å ta på seg offer-rollen, og bruke dette som et slags politisk knep for å få ekstra sympati i tiden etter 22. juli. Ingen av de som var til stede på Utøya eller i regjeringskvartalet denne dagen ønsker seg noen offerrolle. Men de ønsker at folk skal høre etter når de sier; «hør her! Dette er faktisk farlig!», når de tar til motmæle mot ekstremisme, konspirasjoner, hat og rasisme.
Noe sterkere vitnesbyrd på hvor farlig ekstremisme kan være enn 77 for tidlig gravde graver og hundrevis av ødelagte liv kan man vanskelig se for seg. Det er på høy tid at vi andre også erkjenner det kollektive ansvaret vi har for Norge som nasjon, og tar vår del av oppgaven med å kjempe mot den utviklingen vi har sett det siste tiåret, ikke bare i Norge men også i andre land vi liker å sammenligne oss med. Dersom vi ikke lykkes med det, kommer polariseringen i Norge til å fortsette i årene som kommer, og de kjernenorske verdiene respekt og likeverd vil måtte vike for mistro og hat.
Et samfunn preget av hat, mistro og fiendskap tror jeg ingen av oss ønsker å være en del av. Men det er dit vi er på vei, om vi ikke alle tar ansvar.
Politisk uenighet skal ikke bekjempes, men hat skal bekjempes!
Kampen mot ekstreme holdninger er vi nødt til å kjempe hver eneste dag. Og vi kan ikke overlate til «de andre» å kjempe denne kampen. Det finnes ingen «andre» som gjør dette for oss.
Vi må begynne med oss selv, familien vår, venner og kolleger. For vi finner det rundt oss, hver dag, hvis vi bare våger å se etter. Jeg håper inderlig at vi de neste 10 årene tørr å ta et skikkelig oppgjør med konspirasjoner, hat og ekstremisme. Det skylder vi de 77 som ble drept og de mange hundre som fikk ødelagt livene sine på denne dag for 10 år siden.
Klokka 13.00 i dag markerer Røros Arbeiderparti og Røros AUF at det har gått 10 år siden massakren på Utøya og bombingen av Regjeringskvartalet. Markeringen foregår på Nilsenhjørnet.
Det blir musikalske innslag ved Kirsti Sæter og Erik Roll, og appeller fra Malin Østby, Trøndelag AUF, Isak V. Busch, ordfører i Røros, og Harald Hauge, sogneprest i Røros. Arrangørene minner om å holde avstand og gjerne bruke munnbind under minnemarkeringen.
– Aldri tie, aldri glemme er ord og handlinger vi tar aktivt med oss i tiden framover, sier leder i Røros Arbeiderparti, Jon Anders Kkkvoll.
I dag kom også en påminnelse om at vrangforestillingene og konspirasjonsteoriene som inspirerte den høyreekstreme terroristen for 10 år siden, fortsatt florerer. Nye gutteromsterrorister planlegger udåder, mens gretne gubber forer dem med vrangforestillinger på sosiale medier.
Politiet har beslaglagt 6 maskingevær, 10 rifler, 5 pistoler, 31 maskingeværbelter, 18 magasiner og 8.000 skarpe skudd i tillegg til en rekke andre våpengjenstander, skriver Romerikes Blad. Tre personer er pågrepet, og en av de pågrepne har tidligere vært en lederskikkelse i et politisk parti. PST er varslet om dette.
En mann fra Lillestrøm, som er en av de pågrepne erkjenner de faktiske forholdene, men ikke straffskyld. Det sier noe om verdensbildet de høyreekstreme, forvirrede sjelene har. Det tror faktisk at de er hevet over loven.
Alle terroristspirer i alle gutterom over hele landet trenger å få sitt verdensbilde korrigert, slik at de kan bruke sin energi og sine talenter kontruktivt i samfunnet vårt. Alle de gretne gubbene trenger å bli vist, at det de utbasunerer på Facebook hver dag, ikke bare er usanne vrangforestillinger, men svært farlig.
Dere gretne gubber som kjenner dere igjen, bør bruke de sosiale mediene til å be om unnskyldning, og gråte med alle dem som allerede har mistet det aller kjæreste de hadde på grunn av en handling inspirert av dere.
For ordens skyld: Malin Østby, som er en av talerne ved minnemarkeringen, er datter av Tove og Tore Østby i Rørosnytt.
Den 1400 meter lange taubanen på Storwartz minner oss om ei tid som var. Banen ble flyttet fra Muggruva i 1947. I dag står den på Storwartz, fra Olavsgruva til flotasjonsanlegget på Nedre Storwartz. Banen var i drift frem til Olavsgruva ble stengt i 1972.
Bergverksdirektør ved Røros Kobberverk, Emil Knudsen, var en mann som tenkte fremover. Han jobbet for at den første elektriske taubanen i Norge ble bygd. På grunn av Kuråsfossen kraftstasjon, som sto ferdig i 1896, kom det strøm veldig tidlig. Derfor hadde man muligheten til å bygge taubanen allerede i 1899. Da gikk den fra Muggruva i Nordgruvefeltet til Tyvold stasjon. Banen var da 1800 meter lang.
Foto: Tove Østby
Omsorg
Taubanebukkene ved Storwartz trenger omsorg. Dette er en instanssettingsjobb, som det er nødvendig å gjøre. Bukk en og fire ble restaurert for tre år siden. Bukkene blir restaurert i en laftehall i Stamphusveien på vinterstid, så bli de satt opp igjen når sommeren kommer.
Det siste året har taubanebukk to og tre også blitt restaurert. Dermed er fire bukker satt i stand, og står i taubanelinjen igjen. Den nye taubanebukken blir reist rett på oppsiden eller nedsiden av den gamle bukken. Slik ble det også gjort tidligere, og det sees på gamle fundamenter. Da reiste to mann en taubanebukk i løpet av ei natt. De hadde ikke slike maskiner som man har i dag, til å hjelpe seg med. Hvordan de fikk det til, vet man ikke i dag. Til å få på plass igjen en taubanebukk nå, brukes det betraktelig lenger tid enn ei natt.
Det finnes to fundamenter alle steder, slik at bukken ble reist først, slik at de kunne hempe vaierne over. Å ble bukken som skulle ut av drift revet, og taubanen var ute av drift så kort tid som mulig.
Emil Knudsen
Bergverksdirektør Emil Knudsen (1856 – 1945) spilte inn på byggingen av Kuråsfossen kraftstasjon, og fikk bygget taubanen på Mugg. Emil ble kalt for Stor-Knudsen. Han hadde studert kjemi ved Den tekniske høgskolen i München. Deretter studerte han på Bergakademiet i Freiberg i Sachsen. Etter studiene begynte han først ved Kongsberg Sølvverk.
Emil var ansatt ved Røros Kobberverk i perioden 1890 – 1897. Han startet som overstiger ved verket, de to siste årene var han direktør. Det var Knudsen sin fortjeneste at den første elektrifiserte taubanen i Norge ble bygd. Han regnet seg frem til at ved å elektrifisere Mugg, Kongens og Storwarts gruver så kunne Røros Kobberverk spare 191 mann og 58,5 hester. Kuråsfossen kraftstasjon sto ferdig i 1896. Det var en forutsetning for at gruvene og taubanen kunne elektrifiseres, og Emil var en ivrig pådriver for utbyggingen av kraftverket.
Emil var også musikkbegavet, han både dirigerte og komponerte. Blant annet startet han et orkester på Røros. Til kobberverkets 250-årsjubileum i 1894 komponerte han musikken til en kantate med tekst av Sigvald Skavland.
Kjøring
I 2007 ble banen igjen innviet og kunne kjøres. Men forfallet går fort, og det er ikke forsvarlig å kjøre den lenger nå. Bygningsantikvar hos Bygningsvernsenteret, Sophie Gjesdahl Noach, vet ikke om taubanen kommer til å bli kjørt igjen, men målet er å få til å kjøre den igjen en dag. Men det tar tid med restaurering av bukkene.
I år ble en taubanebukk satt opp igjen før våren kom for fullt, slik at snøen og spekt bakke kunne utnyttes til å kjøre ut med store maskiner. Det er forskjellige størrelser på bukkene. Fra under to meter og opp til 16 meter som er den høyeste.
Banen ble også restaurert på 1990-tallet og begynnelsen på 2000-tallet. Bukkene hadde i sin tid gått igjennom en omfattende restaurering. Utfordringene nå er røffere vær og kanskje litt dårligere materiale. Hele taubanen må restaureres for å få den opp å kjøre igjen.
Strammebukk
Taubanen har en styreline og en trekkline i runde, slik at det er fire liner ved hver bukk. På det høyeste punktet, midt på, møtes de i strammebukken. Sophie forklarer at det er et veldig enkelt system fordi alle linene møtes i den ene bukken. Som lodd henger det kasser med stein i. Strammebukken er litt annerledes enn de andre bukkene i banen. Totalt er det 14 bukker i taubanen.
Tegninger
Det finnes gamle tegninger av bukkene, men de er fra et annet systemene det som ble brukt på slutten. Så når bukkene blir restaurert, lages nye bukker med orginalbukkene som står ute i feltet som mal. Men taubanebukkene er også tidligere blitt satt i stand, og det blir derfor en kopi av en kopi som de jobber med nå. I seg selv er det en spennende sak som kan innebære mye kunnskap og historikk forteller, Martin Herrmann, som er bygningsantikvar og arbeidsleder ved Bygningsvernsenteret hos Rørosmuseet. Det er viktig å lese konstruksjonen og få mest mulig kunnskap ut av den. Det er mye råte på bukkene. Da taubanebukkene ble satt i stand, ble det brukt de beste materialene som de hadde, og det ble gjort på en veldig bra måte.
Vaier
Vaieren er blitt skiftet tidligere. Den første vaieren ligger i terrenget oppe på Storwartz. Det er et kulturminne. Man ser det blant annet når man går mot strammebukken og mot nedre Storwartz, det ligger hovedvaier på bakken. Det er andre eller tredje gangs vaier som er på taubanen nå. På hengebrua på Stormoen er det gjenbrukt hovedvaier fra taubanen. I følge Martin ser man hvilken vaier det er, dersom man ser nøye etter. Man kan se om det er utgående fra gruva med malm i kibbene eller om det var tom kibbe. En kibb veide 200 kg når den var fylt. Kibbene hadde en fart på 10 kilometer i timen. Det kunne være 25 – 30 kibber på banen samtidig. På et døgn ble det transportert 70 – 100 tonn malm på et skift og ca. 300 tonn pr. døgn.
Hengebrua. Foto: Tove Østby
Samspill
Martin synes det var fint samspill mellom alle involverte da den nyeste taubanebukken ble satt opp i vinter. Det var et samarbeid mellom Røros kommune, Politi, Jan Tamnes, Skott Maskin og Johan Kjellmark AS. Bukken ble transportert hele opp til Olavsgruva. Hele oppsetningen ble filmet med drone, som gir god dokumentasjon på jobben. Restaureringsprosjektet sysselsetter Bygningsvernsenterets håndverkere om vinteren.
Det gikk også en taubane fra Nedre Storwartz og inn til Smelthytta på Røros. Banen var 13 kilometer lang. Fortsatt kan man se spor etter banen i terrenget. Banen ble bygd i 1903 og som var i drift frem til 1960. På Kølplanken står fortsatt en av taubanebukkene.
Rørossommeren er godt i gang, og det yrer av turister og andre gjester i de sommerpyntede gatene. Etter måneder med til dels stengte dører, er det igjen godt besøk på restauranter og overnattingssteder. “I månedsskiftet juni-juli hadde vi noen smittetilfeller blant våre innbyggere, de fleste med utgangspunkt i utbruddet i Holtålen. Med et godt samarbeid med nabokommuner, god innsats fra innbyggere, involverte virksomheter og samfunnet forøvrig klarte vi å ringe inn smitten slik at Røros igjen har en stabilt lav smitte,” sier kommunedirektør og leder for kriseledelsen Kjersti Forbord Jensås.
“Røros er avhengig av reiselivsnæringen, og det var helt avgjørende å lykkes med å slå ned denne smitten for å sikre at Røros kan ta imot tilreisende i fellesferien. Det kan vi nå”, sier Forbord Jensås.
Lav smitte
På tross av mange tilreisende både sommer og vinter, har Røros klart å holde smitten i samfunnet veldig lav. Mange innbyggere blir usikre når de ser at gatene og butikkene igjen fylles. “For kriseledelsen er det en vedvarende balansegang å vurdere tiltak for å hindre smitte og samtidig legge best mulig til rette for at næringsaktører skal kunne opprettholde virksomheten, folk skal kunne gå på jobb og barn og unge skal bli minst mulig påvirket av pandemien.
Røros er en kjent destinasjon med mange arrangementer som trekker mange mennesker. Dette gjør slike vurderinger spesielt utfordrende”, sier kommunedirektøren.
Ta gode smittevernvalg
Men for å lykkes med å holde lav smitte over tid, er det mest avgjørende at innbyggere og tilreisende faktisk tar gode smittevernvalg. Likevel, på tross av god smittehygiene, kan enkeltpersoner være uheldige og bli smittet. Ved å stille opp for hverandre og teste oss ved de minste tegn på luftveissymptomer, er sjansene mye bedre for å stoppe smitten før det utvikler seg til å bli et utbrudd.
Den langsiktige løsningen ligger i en høyest mulig vaksinegrad. “Legg best mulig til rette for at du kan ta imot tilbud om vaksine så snart dette kommer. Da gir du et viktig bidrag til fortsatt lav smitte i Røros og regionen som vi er en del av”, avslutter kommunedirektør Kjersti Forbord Jensås.
Da pandemien slo til, vakte det bekymring om sammenbrudd for mange, og slik var det også i Røros Bryggeri. Da visste ingen at det var et gjennombrudd, og ikke et sammenbrudd som sto for døra. Mange hotell og restauranter og hoteller måtte stenge, og festivaler ble avlyst. Det var på disse arenaene Røros Bryggeri hadde mye av sitt salg.
Løsningen ble satsing på dagligvare, og der ble nedstengingen en venn i kampen. Stengte grenser og Harryhandel på pause, ga bryggerier det norske markedet tilbake, og det viste seg å være stort. Hos bryggerne i Havsjøveien er humøret på topp!
– Det er alltid god stemning hos oss. Vi har bra folk som lager bra varer, og nå er humøret ekstra godt.
Det er gode grunner til det gode humøret på bryggeriet. Fjellbreeze er etablert som et populært produkt. Nå i mai lanserte bryggeriet Fjellbrid med vodka og ingefær. Dermed har Fjellbreeze med tyttebær og gin og Fjellbreeze rabarbra og gin fått en ny suksess i familien.
Røros Bryggeri gikk nylig til topps i en «prestisjetung øltest». Kraftnytt har prøvesmakt og rangert norsk øl i 25 år. I år har Øl-kjenneren Kjell Rønningsbakk rangert Summer of Pils fra Røros bryggeri aller øverst. På andreplass følger «Heads in clouds» fra Oslo Brewing Co, mens tredjeplassen går til Aas sommerøl.
Den som har ledet bryggingen er bryggerimester Jones Mikkelsen. Han er fornøyd med anerkjennelsen, men tar ikke av for det. Nå er fokus rettet framover mot nye oppgaver.
– Nå er vi i gang med juleøl. Vi lager to varianter, der den ene skal ut i butikk og den andre er sterkere, og skal selges på polet. For butikkene lager vi samme øl som i fjor, og så kommer vi med en ny juleøl for salg på polet, sier Jones Mikkelsen til Sommermagasinet.
Per Grendstad er den som står for innsamlet av bryggeriets sine varer. En ekte ålbygg med talegaver kan være bra å ha med på laget. Grendstad er tydelig på at han trives med å selge bryggeriets produkter.
– Det er enda triveligere nå enn før. Røros bryggeri er enda bedre ansett enn det har vært. Produktene faller i smak både på design og innhold. Vi får betalt for satsinga på renhet og ekthet, og får gode tilbakemeldinger hele veien, sier Grenstad.
Røros Mineralvannfabrikk ble etablert på 1900-tallet med Oliver Langen – «Brus-Oliver» – som bestyrer. Senere kjøpte han fabrikken og moderniserte, og på full kapasitet kunne de etter hvert produsere hele 400 flasker per dag. Senere overtok og utviklet sønnen «Brus-Ole» og hans svigersønn «Brus-Erik» driften.
Tidlig på 1980-tallet ble det pause, men i 2009 våknet selskapet til liv da rørosinger med kjærlighet til mat, drikke og lokalområdet startet Røros Bryggeri og Mineralvannfabrikk AS. Blant eierne er etterkommere etter Brus-Oliver. I dag produseres både øl og mineralvann, og en 100 år gammel familietradisjon føres videre oppe på fjellet.
Dagens drivere har reist Europa rundt, og lært ølbrygging av de beste. Oppskriftene er nye, men basert på flere hundre år gamle øl-tradisjoner og bruk av lokale råvarer fra Rørostraktene.
Torsdag 22. juli er det ti år siden det utenkelige skjedde i Oslo og på Utøya. Til sammen 77 mennesker ble drept av en høyreekstrem terrorist, inspirert av konspirasjonsteorier fremmet av ytre høyre i norsk politikk. Først ble det gjennomført et bombeangrep på Regjeringskvartalet, og deretter massedrap på deltakere i AUFs sommerleir på Utøya. Mange ble hardt skadd, og det ble gjort enorme materielle ødeleggelser. Ettervirkningene for de berørte, i form av blant annet psykiske belastninger, er store.
Røros Arbeiderparti og Røros AUF arrangerer minnemarkering i parken ved Nilsenhjørnet denne dagen.
Det blir musikalske innslag ved Kirsti Sæter og Erik Roll, og appeller fra Malin Østby, Trøndelag AUF, Isak V. Busch, ordfører i Røros, og Harald Hauge, sogneprest i Røros. Arrangørene minner om å holde avstand og gjerne bruke munnbind under minnemarkeringen.
Hver dag samles et trettitalls unge spillere til fotballtrening på Øra under «Artut hele juli». Dette er et gratistilbud fra Røros IL, som er finansiert blant annet med tilskudd fra Gjensidigestiftelsen. Idrettslaget stiller med instruktører, og sportslig leder i fotballgruppa i Røros IL, Dagfinn Moen gleder seg over den gode oppslutningen.
Flanderborg Rammer og Kunst med sitt Galleri Gnuttuhar hatt fantastiske 15 år i den gamle Landsognsgården, en gang i tida kommunehus for Røros Landsogn.
Opptakten til bedriften var Malmplassen Rammeverksted i Kurantgården, som Tor Omar Tronsmoen tok over etter Grete Kaland i 1999. Hennes fagkunnskap kom i høy grad den nye eieren til gode. I tillegg ble det kurser i Rammebransjeforbundet.
-Til å begynne med var det bare ett rom og knapt nok plass til et rammeverksted, men da vi fikk et rom og en gang i tillegg, kunne vi begynne å stille ut kunst for salg. Galleri Gnuttu kom til under trange kår, og var til å begynne med bare «ei lita gnuttu», sier Tor Omar Tronsmoen.
Etter sju år ble det aktuelt å flytte ut, først og fremst fordi museet trengte mer plass, da Bygnyngsvernsenteret kom. Hellet var at den gamle Landsognsgården på Flanderborg stod tom, og Astrid Finborud Langørgen ville leie den ut til deres formål. Her ble det mye bedre plass, ikke minst til galleriet, som fortsatt heter Galleri Gnuttu og består av fem rom med plass til mist 80 – 90 bilder. Bedriften har nå til sammen vel 22 år å se tilbake på, og altså de siste 15 åra på Flanderborg.
Galleriet har i årenes løp vært besøkt av mange dyktige og kjente kunstnere. Noen av dem har mer eller mindre vært representert i alle år. Det gjelder først og fremst Gunnar Bratlie og Terje Grøstad, men mange andre har etter hvert kommet til for kortere eller lengre perioder. Oljemalerier og mange ulike grafiske teknikker er representert: tresnitt, linositt, litografi, serigrafi, etsing og noen foto.
Rammeverkstedet har i årenes løp rammet inn flere tusen bilder og noen gjenstander.
Det er ingen grenser for hva som kan rammes inn. Det er svært viktig at rammen er i harmoni med bildet eller gjenstanden, og at både kartong og glass er av første klasse.
-Vi lager kun beste sort syrefri og støvtett innramming med artglass. Det nye artglaset gir mindre refleks og bevarer fargene bedre. Tidligere var det nok noen som tenkte at det var mye billigere å kjøpe ferdigrammer på Europris eller Nille, og noen kom til oss for å få skåret passepartout, men det ble aldri et godt resultat, for ramma hadde sjelden riktig mål tilpasset bildet. Ferdigrammene har i beste fall et tynt ark som passepartout, ofte syreholdig huntonit som bakplate og simpelt glass. De blir dessuten aldri støvtett. Vi skjærer ikke lenger passepartout til ferdigrammer. På Flanderborg finnes et stort utvalg rammer i mange dimensjoner og farger, og vi gir gjerne råd om gode valg. Velkommen både til rammeverkstedet og til Galleri Gnuttu, sier Tronsmoen.
