Nyheter

Først med nyheter fra Røros

Hjertevarm konsert i Fondahuset

av

Sjette desember inviteres det til en hjertevarm konsert i Fondahuset på Røros. Kjente artister stiller opp gratis, og alle inntektene fra konserten går til organisasjonen En hjelpende hånd Fjellregionen.

Organisasjonen har satt ut juletre i flere butikker, der det henger lapper med juleønsker. Hele 70 familier har bedt om hjelp fra en hjelpende hånd i år.

Rørosnytt har møtt musikerne Stein Ødegård, Bendik Smeåsgjelten Qvam, Kjersti Rydsaa og Tor Espen Aspås, samt vertene Rolf Johnsen, Trygve Hovdahl  i Fondahuset.

En erfaren og en nyutdannet seremonileder

av

Ella M. Sundt og Geir Lundh er seremoniledere for gravferd i Human-Etisk Forbund Røros, Os og Holtålen. Ella har vært seremonileder i mange år mens Geir er nyutdannet. Rollen til en seremonileder er som navnet sier, å lede seremonien som en humanistisk gravferd er. 

Når seremonilederen har takket ja til oppdraget tas det kontakt med pårørende og det avtales en samtale. Samtalen er av litt varighet, det snakkes både om innholdet i seremonien og om den som er død og som skal ha en omtale i form av en tale. Talen blir som oftest laget og fremført av Human-Etisk Forbund. Men det er også en mulighet at pårørende lager den selv.

– Den talen er nok det viktigste elementet i seremonien fra Human-Etisk Forbund sin side. Den skal ramme inn hele livsløpet. Få frem personen. Få frem det som er verdifullt å få frem, og som pårørende kjenner seg igjen i. De leser igjennom talen på forhånd slik at det blir formelt riktig, og de må kjenne seg igjen i den tonen som talen har, sier Ella M. Sundt.

Kulturinnslag

Det hører med kulturinnslag. Det kan variere veldig fra gang til gang. Det kan være noen som har sine egne folk, venner eller familie som ønsker å fremføre noe med instrument, sang eller diktlesing. Kulturinnslagene blir spredd utover seremonien. Det legges opp et program som skal være harmonisk og veksle mellom tale og kultur.

Det er pårørende som eier seremonien, og de har nesten alt de skal ha sagt i forhold til seremonien. Derfor blir det en personlig seremoni. Det er ofte et kulturinnslag først. Deretter kommer hovedtalen/minnetalen før andre kulturinnslag. Det kan være minneord som familie og venner har. Blomsterhilsner og andre hilsner blir lest opp om det er ønskelig.

– Det kan variere en del, for folk er forskjellig og pårørende vil ha det forskjellig. Det også gjør at en seremoni er alltid ulik den andre, men med fellestrekkene selvsagt med innhold som minnetale og kulturinnslag, sier Ella. Hun legger til at det aller meste er lov innenfor de rammene som Human-Etisk Forbund sier. Det unngås tekster med religiøst innhold. Men der går det også an å diskutere dersom det for eksempel er et bestemt ønske om en bestemt sang eller melodi som har direkte med livet til den som er død. For å få en humanistisk gravferd er det ikke noe krav om at man må være medlem i Human-Etisk Forbund.

– Hvem som helst kan få en humanistisk gravferd dersom de ønsker det, sier Geir.

Humanistisk gravferd er som regel noe pårørende og den som er død har snakket om og blitt enige om på forhånd. Det varierer om folk vil ha bisettelse eller begravelse. Seremonien er en minnestund.

Kapellet

Røros kapell er et livssynsnøytralt rom, som ble godkjent som det for mange år siden. Alle kommuner skal ha livssynsnøytrale seremonirom. På Røros blir Røros kapell ofte valgt fordi det er godt egnet. Det er god plass samtidig som det er litt intimt, god belysning, ligger sentralt og har det tekniske som hører til i en seremoni.

Til humanistisk gravferder kan det også brukes andre lokaler som samfunnshus, kulturhus og private lokaler. Ella har prøvd alle deler.

Begravelsesbyrå

Human-Etisk Forbund setter veldig stor pris på de lokale begravelsesbyråene. De tar hånd om det som har med det andre å gjøre. Det som ikke har med innholdet å gjøre, men det praktiske, tekniske, rom og alt som hører med og som er så trygt for de som skal komme å holde seremonien når de vet at de har folk de kan stole på i alt og ett.

Nyutdannet

Geir Lundh er nyutdannet seremonileder. Han har gått kurs i Human-Etisk Forbund sin regi sammen med andre nyblivne seremoniledere for gravferd. Han har vært delaktig i to gravferder sammen med den tredje seremonilederen for gravferd i Rørosområdet, Knut Nilsen Fosland. Knut har sluppet Geir litt til med først å lese dikt og deretter å være hovedtaler i den andre seremonien som han var med på. Nå er Geir sertifisert og klar til å stå på egne bein.

Human-Etisk Forbund har mye fokus på den som er gått bort.

– Vi har avdøde i fokus på en annen måte enn mange andre gravferder, sier Geir Lundh. Han legger til at det er det ingen forstyrrende elementer.

Når noen har gått bort og familien og pårørende skal velge begravelse er det enkleste å kontakte begravelsesbyrået og fortelle at man ønsker en humanistisk seremoni. Man kan også gå inn på hjemmesiden til Human-Etisk Forbund der det er beskrevet hvilke muligheter man har. Der er det også hjelpeverktøy til å forme sin egen gravferd som Geir tror at stadig flere bør tenke litt på. Det blir mye lettere for de pårørende i ettertid når den avdøde har kommet med noen klare innspill om hvordan han eller hun ønsker sin gravferd etter at man har gått bort.

Maleri

I Røros kapell henger det to malerier som er laget av Olav Dille. Maleriene kom på plass for noen år siden. Selv om kapellet hadde vært godkjent som livssynsnøytraltrom i mange år, var det enkelte religiøse symbol som noen reagerte på. Dette ble tatt opp i et felles møte med Kirkekontoret og Human-Etisk Forbund i forbindelse med at alle kommunene skal ha livssynsnøytrale seremonirom. Da kom det et forslag om at de religiøse symbolene kunne erstattes med maleri av Olav Dille. Det ble tatt imot som et godt forslag, og ganske raskt kom det på plass to malerier. Et kjempestort og et mindre maleri, som først ble tatt frem bare når det var humanistiske seremonier, men som nå henger permanent.

– De er kjempefine og nydelige farger. Jeg tror det er noe som alle legger merke til når de kommer til kapellet, sier Ella.

Ella jobber i kommunene som hører til lokallaget Røros, Os og Holtålen. Seremonilederne kan også takke ja til seremonier i andre deler av landet eller landsdelen vår. Det er et valg seremonilederen gjør selv. Geir har et større nedslagsfelt. Han har vært i Trondheim og Orkdal, og er forberedt på å ta oppdrag i hele Midt-Norge og Innlandet. 

Debuterer som plateartist

av

I åtte tiår har Magne Bukkvoll spilt til dans. Nå har den spreke 90-åringen debutert som plateartist. Sammen med sitt søskenbarn Odd Kristoffer Sundt har han spilt inn populære dansemelodier. Reporter Tore Østby har besøkt den spreke nittiåringen Magne Bukkvoll i hans hjem. Der var den spreke 75-åringen Odd Kristoffer Sundt, som tok initiativet til plateutgivelsen.

Odd Kristoffer Sundt og Magne Bukkvoll intervjuet av Tore Østby.

Spellemann Odd Nordstoga er tilbake

av

Med den ferske boka «Spelemann» i bakspeilet legger Odd Nordstoga ut på soloturné vinteren 2025 og Røros er et av stoppestedene, og det under selveste Rørosmartnan torsdag 20.februar.

Aktuell med bok
Etter to år «Langt heimafrå» med Ingebjørg Bratland er Odd Nordstoga aktuell med noe så sjeldent som en selvskrevet biografi, boka om det som har formet den folkekjære artisten og sangene hans. 

«Spelemann» er en personlig fortelling om å vokse opp på gård, om å være bedre til å spille trekkspill enn gitar, om familie og -kunstnerlivet hjemme på Nordstrand og det såre og fine med å ha en søster som er annerledes.  


Konsert på Storstuggu
Torsdag 20. februar, midt under Rørosmartnan, kan publikum oppleve Odd live på scenen på Storstuggu.

På denne konserten er det sangene selv som skal få oppmerksomheten. Nye og gamle, melankolske og glade. Men én og annen historie fra boken kommer også til å få være med og sette farge på kvelden. Odd Nordstoga, alene på scenen med trekkspillet, gitaren og sine musikalske fortellinger. 


Første besøk på Røros på 5 år
Når Odd besøker Røros i vinter er det over 5 år siden forrige konsert her, den gang for en fullsatt Røros Kirke sammen med det norske kammerorkester. 

«Vi er mildt sagt i ekstase over å kunne fortelle at Odd Nordstoga endelig kommer tilbake til Røros, vi har jobbet lenge for å få dette til å klaffe » sier programsjef Wenche Sundt Bendixvold-Ryjord i en kommentar. 

Ordinært billettsalg startet i dag, torsdag 28.november. Dette er en sittende konsert med flatt gulv og nummererte plasser. 

Kraften må brukes i Norge

av

Leserinnlegg fra Stein Petter Haugen:

En ny valgkamp nærmer seg med stormskritt og et nytt storting skal velges. Valgkampen 2025 håper jeg et tema kommer høyt oppe på dagsordenen. Nemlig energiproduksjon og strømpriser. 

Og betale flere kroner for strømmen per kilowatt time er rett og slett en uholdbar situasjon for både privatkunder og industri. Dette er noe som går utover privatøkonomien til folk og til slutt industrien vår.

Da regjeringen innførte strømstøtten var det et kjærkommet virkemiddel for privathusholdningen. Og det skulle bare mangle at folk fikk hjelp for å håndtere noe så essensielt som strømregningen og det å ha varme og lys i sine hus. Strømstøtte er veldig bra, men strømstøtten er ikke noe som kan vare evig. Det blir litt som å gi førstehjelp til en skadet person. Det er nødvendig i starten, men ikke noe som kan pågå i evighet. Til slutt må det helsepersonell inn å overta behandlingen.Poenget er at vi må få kontroll på strømmarkedet og ikke gi førstehjelp i all overskuelig fremtid.

Vi har koblet oss nærmere på det europeiske strømmarkedet gjennom strømkabler til det europeiske kontinentet. Vi eksporterer og importerer energi gjennom disse kablene. Det betyr at krafta flyter fritt gjennom disse kablene. Det vil si det blir lik pris i begge ender av kablene. Hvis et kraftselskap kan selge krafta til 3 kr for kilowatten i Tyskland så blir også prisen for norske husholdninger 3 kr per kilowatt time. Trond Giske sa det så klokt i 2023. Hvis det er 20 gr inne og 20 kuldegrader ute. Åpner du vinduene på vidt gap blir det etterhvert lik tempratur både inne og ute. Det blir utetempratur inne. Fordi ut er så mye større enn inne.

  Det sies at Norge trenger mer produksjon av fornybar energi. Og det er forsåvidt sant. Det er ingen som er uenig i. Men jeg vil likevel trekke frem noen refleksjoner.

1 Hvordan skal denne kraften produseres?

2 Hva skal bruke den kraften vi produserer til?

3 Hvem skal sitte igjen med fortjesten på den kraften vi produserer

Er det f.eks riktig at vi skal bygge ned norsk natur for å bygge vindmøller? Jeg mener bestemt at vi ikke skal bygge mere vindkraft i Norge. Man redder ikke klimaet ved å bygge ned naturen. Jeg tror også at i fremtiden vil vindkraft være en energikilde som vi ikke trenger da jeg tror at teknologien på solkraft, vannkraft og atomkraft har kommet vesentlig lenger enn i dag.

Det andre vi må spørre oss er hvordan vi skal bruke den energien vi produserer til. Skal vi eksportere mer enn i dag? Skal vi bruke den kraften vi produserer til å elektrifisere norsk sokkel for så og sende den gassen som produseres der ut i kontinentet før den blir brent? Eller skal vi bruke krafta vi produserer til å sikre norske husholdninger og industri forutsigbare strømpriser til en lav pris.? Jeg mener i aller høyeste grad det siste. Et annet spørsmål er om alt må elektrifiseres? 

Det tredje refleksjonsområdet som jeg trekker opp er at de fleste av dagens vindkraftverk er eid av utenlandske selskap som betaler tilnærmet null i skatt på sin fortjeneste. En oversikt fra 2023 viser at 7 av 10 norske vindkraftverk er eid av utenlandske selskap i skatteparadiser. Da blir spørsmålet om dette er greit? Jeg mener definitivt ikke.

Stein Petter Haugen

Kommunestyrerepresentant Røros

Det mørkner når makten råder og retten lider

av

Kronikk av Lemma Desta, migrasjonsrådgiver i Norges Kristne Råd

Vi går vinteren i møte. Dagene mørkner fort, og det tar tid før det blir lyst igjen. Det føles som om vi går en mørk tid i møte på mange områder i vår tid og i vår del av verden. Ja, kanskje mange andre steder også. Noe som hørtes usannsynlig og utenkelig ut, har blitt en realitet. Endringene skjer fort, og det gir oss lite tid til å tenke, men vi blir numne. Verken bilder eller overskrifter sjokkerer oss lenger. Det er makt og penger som råder. Moralske verdier, sunn fornuft, tillit, rett og galt er blitt diffusere. Den som har penger og tilgang til institusjonell makt, får hva den vil. Ja, det mørkner når makten råder og retten lider.

I denne teksten vil jeg legge fram en sann historie om en asylsøkers tapte kamp mot den norske staten. Selv om dette er en enkeltsak, er den både representativ og opplysende for politikken og praksisen i norsk asylpolitikk. Først av alt sies det at det er bred enighet i norsk politikk om at Norge skal ta sin del av ansvaret ved å ta imot og beskytte medmennesker som flykter fra fare og forfølgelse i sitt opphavssted. Dette gjøres gjennom asylinstituttet. Den primære funksjonen til asylinstituttet er å hjelpe mennesker som søker asyl i Norge i deres saksbehandlings-, bosettings- og integreringsprosess. I mange tilfeller går ting som de skal. Gjennom årene har mange flyktet til Norge, berget, bevart og begynt et nytt liv. Vi må glede oss over det. Men dessverre skjer det noe som ikke skulle ha skjedd. I de senere årene har vi vært vitne til en villet politikk der asylinstituttet brukes som unnskyldning for å la mennesker lide i limbo. Mange har kjempet for å bli hørt, men blir avvist, uttransportert, utvist og brutalt utestengt. I politikken er tvil, empati og humanitet erstattet med mistanke, avslag og strenghet.

Nylig ble jeg kjent med en sak, eller riktigere sagt en asylsøker. La meg først presentere den prosessuelle siden av saken før jeg vender tilbake til den humane siden. Vedkommende kom til Norge for 22 år siden og søkte asyl. Saken ble først behandlet hos UDI, som tvilte på troverdigheten og avslo søknaden. Mens saksbehandlingen foregikk, fikk asylanten lov til å jobbe; det var det lovlig å jobbe i påvente av saksbehandling. . Videre behandlet UNE saken og opprettholdt UDIs avslag. Så fikk asylanten en utreisefrist. I mellomtiden fortsatte arbeidsforholdene uberørt. Noen få år senere, da asylanten mistet den første jobben i fabrikken, stiftet han sitt eget firma, kjøpte et småbruk og levde livet på utsiden av samfunnet, men fortsatte å betale skatt via firmaet sitt. Nesten 20 år senere ble han anholdt for ulovlig opphold i landet. I retten ble han frikjent fordi utlendingsmyndighetene ikke klarte å skaffe ID-dokumenter for å tvangstransportere ham ut av landet. Så fikk han et utvisningsvedtak selv om utlendingsmyndighetene ikke kunne skaffe papirene. I år har det kommet et gjennombrudd i det Norge inngår et retursamarbeid som medfører at hjemlandets myndigheter kan komme til Norge møte utlendingen for å avklare deres identitet og om de anerkjenner dem som deres borgere. Prosessen med at en utenlandsk delegasjon skal utøve makt over asylsøkere på norsk jord utfordrer prinsippene om asylsøkeres trygghet, rettigheter og norsk suverenitet. Der står saken.

Denne asylanten rømte hjemmefra i Nordvest-Etiopia i ung alder, rundt 12 år, midt i krigen rundt 1991. Reisedokumenter og ID-papirer var selvfølgelig ikke en sak for ham da. I de første årene sluttet vedkommende seg til militante opprørere. Da kampen var tapt, dro han i redsel langt vekk mot landets grense og krysset over til nabolandet, hvor han registrerte seg hos FNs høykommissær for flyktninger. Av frykt for represalier og langvarig venting dro vedkommende til et annet land med muligheter for å komme til trygghet i Europa. Gjentatte forsøk på å gjemme seg i lastebåter endte i voldelig pisking og traumatiske mishandlinger. Etter noen år dro vedkommende til et annet land hvor han lyktes i å etablere seg, skaffe lokal ID-dokumentasjon tilpasset lokale forhold (inkludert blant annet å skifte navn fra et kristent til et muslimsk). Uheldigvis var tryggheten i det nye landet kortvarig. Han måtte selge alt han eide for å skaffe seg mulighet til å komme seg til en trygg havn, tilfeldigheter gjorde at det ble Norge.

Vinteren 2002 ankom asylsøkeren til Norge og søkte asyl. Forestill deg en skjebnedag der en norsk statsrepresentant fra UDI, sammen med en tolk du aldri har sett før, møter deg som har levd i frykt og flukt for et asylintervju. Vi må merke oss at asylintervjuer, til tross for sine begrensninger, har blitt forbedret år etter år, særlig i nyere tid. Men i dette tilfellet fanget intervjuet neppe all relevant informasjon for å kvalifisere seg for flyktningstatus. Det har tatt mange år for asylanten å få innsikt i typer av informasjon som underbygger asylsaker, selv om han alltid har vært en ekte flyktning. Etter at jeg ble kjent med asylanten mange år senere, er det mulig å se begrensningene i de intervjuene. Asylsøknaden endte med avslag på grunn av asylantens troverdighet. Når ett barn flykter hjemmefra fra krig, oppholder seg i ulike land i nærområdet, kommer til Norge uten reisebevis og ID-papirer og forteller sin livshistorie, byr dette på en kjempekrevende oppgave å vurdere. Det samme skjedde hos klageinstansen UNE. Selv om det heter seg i lov og forskrift at når det er tvil om klagerens troverdighet når det gjelder anførsler om faktiske forhold som kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken så skal saken behandles i nemnd og klageren få lov til å forklare seg muntlig, har min venn aldri fått denne muligheten. Faktisk er det svært få som får den muligheten, kun noen få prosent hvert år i 2023 kun 4,1 % av sakene UNE avgjorde i fjor ble avgjort i nemndmøter. Asylanten ble ikke trodd. I dette, så vel som i en del asylsaker, kommer tvilen staten til gode fremfor asylsøkerne. 

Det er ingen hemmelighet at det norske asyl regelverket er komplisert og detaljstyrt. Dels er det blitt kynisk. Hele prosessen tar utgangspunkt i mistanke fremfor tillit til at asylsøkere forteller sant om seg selv og sine forhold. I denne asylantens tilfelle endte saken med avslag etter avslag uten rom for tvil og nærmere innsyn. Når saken behandles slik, slår det hardt ut for dem som ikke er flinke til å presentere seg selv og sin sak på en pålitelig måte. Asylsøkere med mangelfull utdannelse, kultur- og språkkompetanse og rettighets bevissthet ender med ekte saker som avgjøres feil. Når saken havner på avslagssporet med troverdighetsproblemer, øker faren for å ikke bli trodd. Selv rettsvesenet viser tendenser til systemtro der institusjonenes vedtak og antakelser ikke overprøves. Det er motbakke å prøve rettsvesen i asylsaker. Foruten NOAS Domstolsprojsekt, som vinner frem i ca 60 % av sakene som de tar, så er det få muligheter for asylsøkere å få prøvd saken sin i domstolen, det skjer i de ganger og steder med sterke lokale nettverk og engasjement. I de siste årene har antall saker som overprøves i retten sunket. Hvem har råd til å kjempe mot den norske staten? Her er en hendelse som illustrerer hvordan institusjonell maktbruk rammer prinsippet om at rett, ikke makt, skal ha siste ord. I asylsaker trumfer makt over rett. Det mørkner når makten råder og retten lider. De svakeste blant oss rammes hardest. Det mørkner for Norge, det mørkner for asylsøkere, det mørkner for Nagga Hailemichael, en Rørosing som tvangssendes til Etiopia

Fredsprisen neste

av

Arfinn Strømmevold er i meget godt humør etter å ha fått kongens fortjenstmedalje. Han fikk medaljen under Eldenkonserten med Bergstadkoret i Røros kirke lørdag. Det var ordfører i Røros Isak V Busch som delte ut medaljen til stor jubel fra ei fullsatt kirke.

Det fullbyrder en sjelden høythengende kvadrupel. Arfinn Strømmevold har fått kulturprisen for Røros, både personlig og som medlem i Bergstaden Old Stars. Han har fått fylkeskulturprisen, og nå kongens fortjenstmedalje.

Arnfinn Strømmevold intervjuet av Tore Østby

Nye skuespillere i Elden

av

Det var rekordpåmelding for Elden-audition på Røros 16. og 17. november. 62 personer deltok fysisk eller hadde sendt inn opptak i forkant.

Neste års regissør Tomas A Glans hadde dermed et svært godt utvalg til alle de 10 rollene auditionen gjaldt. 

Veteranene Per Ivar Lundli returnerer til Elden-scenen etter noen års opphold. Denne gangen som general Armfeldt. Vegar Dahl fortsetter i rollen som kaptein Mentzonius, en rolle han hadde i 2024. 

Margrethe Hauge har bergtatt publikum med sin tolkning av salmesyngende soldat. Stiftelsen er veldig glad for at hun takket ja til å gjenta denne rollen neste sommer. 

Henrikke Skikstein er fra Trondheim. Hun skal inn som danser og vil også fungere som sanger i ensemblet.

Linnea Pettersen Røisgard skal spille Ellen, mens Guro Lillegård Bjørnslett skal spille Kristine i neste sommers oppsetning. Synne B Reiten spiller Marens datter Rakel. Knut Olav Bukkvoll skal spille Gunnar, mannen til Maren.

15 år gamle Emil Høsøien Sund debuterer som Håkan Modig.

Elden spilles fra 23.juli til 2.august i 2025. Ny musikalsk leder neste år er Øyvind Jo Heimdal Eik.

Legger ned begge butikkene

av

Inger Klæboe og Bjørn Salvesen har bestemt seg for å legge ned butikkene Det Gule Huset, og Ny Norsk Design. De to har drevet Det Gule Huset i Kjerkgata 21 i 30 år, og Ny Norsk Design i Kjerkgata 19 i 10 år. Dørene i de to butikkene lukkes for godt etter Rørosmartnan 2025.

Årsaken til at det settes punktum etter neste års Rørosmartnan, er at de to vil pensjonere seg. Planen var opprinnelig å holde på litt lengre, men nå har de kommet til at Rørosmartnan kan være et naturlig sluttpunkt.

Inger Klæboe og Bjørn Salvesen intervjuet av Tore Østby

Røros skolekorps har gjenoppstått

av

I går kveld var det Røros skolekorps som innledet kommunestyremøtet i Storstuggu på Røros. Det markerer at korpset har gjenoppstått. Korpset ble lagt på is i 2016. Etter det har en gruppe ildsjeler arbeidet med å få til et nytt korps, og i juni i fjor vedtok årsmøtet å satse på nytt. De siste månedene har unge musikere øvd, ledet av dirigent Ingrid Graftås Fløttum, som har flere gode hjelper på laget.

Ingrid Graftås Fløttum intervjuet av Tore Østby

I 2019 startet kulturskolen opp prosjektet «Blås i skolen». Dette var et tiltak i samarbeid med grunnskolen. Alle elevene på vekselsvis 3. og 4. trinn fikk blåseundervisning over 4 uker. Prosjektet hadde som formål å styrke musikkundervisningen i grunnskolen, utvikle samarbeidet mellom grunnskole og kulturskole og på sikt bidra til at flere elver søkte seg inn på kulturskolen på blåseinstrumenter, for så å kunne danne en stamme av elever som kunne utgjøre et nytt skolekorps. Flere av de som er med i korpset nå, har blitt med på denne måten.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.