Leserinnlegg

Uker og år

av

Leserinnlegg av Ivar Østby

Koronaviruset ser ut til å virkelig ha vært den fysiske formen av utsagnet: “Det finnes år hvor uker skjer, og det finnes uker hvor år skjer”. 

For, mens verdens rasjonelle og ansvarlige ledere slo landene til knusende ro for å holde tilbake pandemien, gikk det hele måneder. I disse månedene kunne det av og til virke som om verden i seg selv hadde stoppet. Det var selvsagt ikke slik; tiden var preget av store ofre, økonomiske tap, og en solidaritet det er vanskelig å beskrive uten å oppleve. Så, når COVID virket til å ha roet seg i Norge, og den verste stormen var over, brøt det ut helt spesielle uker i andre deler av verden. I USA fikk man nemlig se den andre delen av utsagnet: Uker hvor år skjer. 

USA er et imperium som lenge har vært preget av heftig rasisme. I mange år var rasismen en institusjon og sentral til slavehandelen; senere var det “bare” en offentlig administrativ rasisme. I moderne tid, sett etter Martin Luther King Jr, hadde man en uoffisiell rasisme; veldig mange mennesker med mørk hudfarge ble drept av politi som veldig sjeldent fikk straff for sine mord. Dette har skapt kanter, ulikheter og urettferdighet; kort sagt, så splittet det samfunnet. Det er selvsagt ikke slik at det utelukkende har vært mørkhudede mennesker som ble drept av politiet i USA, men en helt uproporsjonal mengde. Det må også nevnes at det i USA, som tradisjon tro, i all hovedsak er arbeiderklassen i alle sine farger politievolden går utover. 

Når da de undertrykte arbeiderne har tatt til gatene, er det ikke den første gangen de gjør det. “BLM” eller “Black Lives Matter”-bevegelsen har levd lenge, og var best markert da fotballspilleren Colin Kaepernick knelte før et prestisjetungt fotballarrangement. Forskjellen mellom nå og da er sammenstøtene; den grunnleggende troen på at myndighetene i USA hører på fredelige demonstranter, er borte. Det er en tragedie, for når den demokratiske tilliten forsvinner i et samfunn, blir veien til politisk vold mye kortere. Spesielt tragisk er det da at en av de to partene i denne konflikten har tilgang til militære våpen, et rettssystem hvor senatet og presidenten utpeker høyesterettsdommere, og en fascist i det hvite hus. 

Når presidenten da ønsker å benytte militæret mot demonstrasjonene, er det bare tynne spindelvev av noen lover som forhindrer det; det blir ekstra problematisk med tanke på høyesterettssystemet som har ansvar for å håndheve disse lovene.

Demonstrasjonene i USA viser mye. De er utrolig viktige, og de er historie i bevegelse. De skjer på tross av en pandemi, antageligvis i stor grad fordi de amerikanske myndighetene ikke har gjort nok for å møte pandemien. Mange føler ikke det er noen forskjell på å være ute på demonstrasjon, og det å stå som sild i tønne på buss, trikk og tog. 

I Norge finnes det selvsagt rasisme, men den er ikke institusjonalisert. Det finnes elementer i Europa, og verden generelt, som ønsker å fremme rasisme, fordi de vet at splittede samfunn er svake samfunn. I Norge har man, generelt, en høy tillit til hverandre. Noen hevder at “det bare er typisk Norsk”, men jeg er ikke enig: Det er det enkle faktum at vi har sterke demokratiske plattformer, som gjør det mulig å ha tillit til hverandre. Gjennom fagforreninger, høyt, utdannet engasjement og nulltoleranse for fascisme klarer man å bekjempe de splittende makter. 

Skolestruktur og økonomi

av

Leserinnlegg av Rob Veldhuis

Noen betraktninger rundt skolestruktur. Jeg har lest veldig mange meninger og fornuftige tanker rundt skolestrukturen og fagrapporten i det siste. Debatten må først og fremst handler om barnas beste, og hvem vet best? Det er foreldrene! Håper virkelig at innbyggere og ikke minste foreldrene bruker høringen godt og sender inn høringssvar og ikke bare ytre seg i avisene og på sosiale media.

Det er slik at alle oppgaver kommunen har, og tjenester kommunen tilbyr har en økonomisk side, skolestrukturdebatten er ingen unntak dessverre. Jeg har ikke de forutsetningene å vurdere tallene, beløpene og selve regnstykket som kommer frem i fagrapporten, men slik jeg vurderer det er det slik at:

  • Røros Kommune bruker mer penger på skole enn snittet for kommuner vi kan sammenligne oss med. Dette er ikke forbud eller feil men en ren faktaopplysning. Administrasjonen peker på at skolestruktur kan være årsaken. Det er opp til oss politikere om vi mener det bør gjøres noe med det og hva i så fall, eller om vi kan leve med det.
  • Det handler egentlig om at Røros Skole må få tilført mer ressurser for å kunne oppfylle ulike krav til enhver tid. Ostehøvelen har gjort at det balanseres på knivegga hele tiden noe som jeg kan tenke meg er en ressurskrevende øvelse i seg selv for skoleledelsen ved Røros Skole. Anbefalingen i fagrapporten fører til mer ressurser til Røros Skole. Det er ikke innsparingen som er argumentet slik jeg ser det. Med andre ord, om politikere bestemmer seg for å opprettholde skolene i Glåmos og Brekken må det finnes noen millioner til Røros Skole.

Som vi vet fra før, vokser penger ikke på treer. Knallharde prioriteringer må til, uten tvil. Vi vet ikke ennå om skolene i Glåmos og Brekken legges ned og hvordan kommuneøkonomien utvikler seg. Det er så pass mye usikkerhet knyttet til neste års budsjett og kommunens økonomi som vi også fikk bekreftet av økonomisjefen sin gjennomgang av årsrapporten 2019. Derfor mener vi i Røros Høyre at kommunen må være veldig restriktiv i å ta på seg nye langløpende forpliktelser. Derfor valgte vi å fremme et forslag å utsette kontraktinngåelse med COOP Midt-Norge om biblioteket til etter 2. tertial rapporten og budsjettet 2021 foreligger. Vi ble dessverre nedstemt av resten av kommunestyret.

Rob Veldhuis

Gruppeleder Røros Høyre.

Ja til biologisk mangfold

av

Leserinnlegg av Stein Petter Haugen

^Fjellet låg i tider lange, tyst og øde natt og dag. Slik starter den første strofen av Rørossangen vi alle er så veldig glad i. Faktisk ble den kåret til Norges fineste bysanger for ikke veldig mange år siden. La oss håpe at fjellet kan ligge der tyst i mange generasjoner til.

I Fjell-ljom fredag 5 juni kan man lese et leserinnlegg fra Røros SV der de er bekymret over nedbyggingen av Norsk natur og tap av biologisk mangfold. Det er en bekymring jeg og Røros Senterparti deler med Røros SV. Naturen er vår felles arv og den må vi ta godt vare på. Det blir noe paradoksalt for meg at vi markerer miljødager med fokus på biologisk mangfold samtidig som store skogsmaskiner og sprengningsarbeider i samme sekund raserer naturen og det biologisk mangfoldet.

Det Røros SV ikke skriver noe om og som bekymrer meg, er hvor mye av skogen og naturen som bygges ned for å gjøre plass til store vindmøller. Mange hevder vindmøller er grønn og fornybar energi og at dette er noe vi trenger i fremtiden. Jeg vil heller si vindkraft er en skitten energi som har blitt mer og mer skitten. Vi trenger grønn og ren energi, men å bygge ned naturen og sprenge fjell løser ikke klimautfordringen.
Vindkraft er også svært omstridt for at overskuddet ikke havner i Norge, men på utenlandske her der vi ikke har kontroll på pengene og ikke kommer den berørte kommunen til gode bortsett fra noen skarve tusenlapper i eiendomsskatt.

De aller fleste som bygger ut vindkraft i Norge er ikke norske firmaer, men store utenlandske firmaer med et mål for øye. Og tjene penger. Og tro at de internasjonale konsernene har et varmt hjerte for klima og miljø er en utopi. I 2019 var 16 av 18 vindkraftverk i Norge eid av utenlandske firmaer. At folk lokalt reagerer på at utenlandske eiere av vindkraftverk ødelegger deres nærområder har jeg full forståelse for.

Et annet aspekt ved vindkraftanlegg er at de ødelegger mye av dyrelivet og beitegrunnlaget for tamrein, villrein, sau og andre drøvtyggere. Skal vi fortsatt ha et lokalt og godt landbruk må vi verne om våre ressurser i form av utmarksbeite. Tall viser at det bygges ca 800 meter anleggsvei per vindturbin og foran hver turbin bygges det en oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane. Da kan man selv regne ut hvor mye plass en turbin egentlig tar.

I tillegg så er en moderne vindturbin ca 250 m høy noe som fører til en stor risiko for fugler og insekter. Insekter er utrolig viktig for livet på jorda og en viktig del av det biologiske mangfoldet.

Noe annet som er problematisk er konsesjonene som blir gitt på disse parkene. Der utbygger søker og ikke starter med byggingen før mange år etterpå. Gjerne 10-15 år etter at konvensjonen er gitt. I mellomtiden har disse turbinene og parkene endret seg mye og kommunene har dessverre ikke mulighet til å stoppe disse. Det er nå på høy tid at vi får lokal vetorett mot vindkraft. Det er kommunen selv som kjenner sine forhold best.

I klimakampen bør vi heller satse mye mer på vannkraft, aktiv bruk av skogen. Høge og plante skog er faktisk et veldig godt klima og miljøtiltak. Og skog er det noe vi har mye av på Røros. Jeg har også en drøm om at det skal bli mye enklere for bedrifter når de bygger nye bygg at solceller kan benyttes til energilagring og at det blir lettere å installere solcellepanel i private hjem.

På Røros har vi heldigvis ikke en søknad om konsesjon på vindkraft enda, men om den kommer så kan jeg love at vi i Senterpartiet vil si nei til den. Det håper jeg også Røros SV vil gjøre. Da kan vi i fremtiden nyte fjellet tyst natt og dag.

Stein Petter Haugen, Leder Røros SenterpartI

Undervisning i fådelte skoler og oppvekstsenter – en ressurs for kommunen

av

Leserinnlegg fra Gerd Alice Sødal

Tanker som plasstillitsvalgt og ansatt ved Brekken oppvekst- og lokalsenter i forbindelse med rapporten “Struktur, kompetanse og ressurser”.

Plasstillitsvalgt: Jeg har vært plasstillitsvalgt for Utdanningsforbundet ved Brekken oppvekst- og lokalsenter i snart 7 år, og jeg har stått på for mine kollegaer og skolen vår hele tiden. Den siste store kampen hadde vi ved oppvekstsenteret i Brekken i 2013. Da ble ungdomstrinnet flyttet til Røros, og vi mistet gode kollegaer og ikke minst mange flotte elever. Vi så dengang at denne saken skapte stor usikkerhet i bygdesamfunnet.

Vi ba deretter kommunen om ro rundt oppvekstsenteret, og kan bare beklage at dette ikke har vært tilfellet. Hver gang økonomien diskuteres, er det enkelt å nevne at oppvekstsenteret bør legges ned. Det er for få elever, det blir vanskelig å få tak i kompetente medarbeidere, det stilles spørsmålstegn ved både det faglige og det sosiale utbyttet for elevene og det kan være vanskelig å få til et godt arbeidsmiljø med få ansatte. Alt dette er argumenter som blir brukt, sammen med poengtering av alt det vi vil spare. Jeg vil se litt på hvert av disse punktene:

Skole:

a) For få elever: Røros kommunestyre har vedtatt at det skal være tre skolekretser i kommunen. Jeg ser at fritt skolevalg praktiseres ved at foreldre som søker om skolebytte får dette uansett. Det henvises til presedens i slike saker. Jeg stiller spørsmålstegn ved denne praksisen da hver enkelt sak om skolebytte skal behandles individuelt.

b) Vanskelig å få tak i kompetente medarbeidere: Per dags dato dekker oppvekstsenteret opp fagene norsk og matte. Vi har en allmennlærer som kan undervise i engelsk fram til 2025 og ser etter medarbeidere med denne fagkompetansen ved nyansettelser. Når det gjelder ledelse, har skolen hatt en meget turbulent situasjon etter at det ble bestemt at de to oppvekstsentrene i kommunen skulle være en virksomhet. Her etterlyser jeg en evaluering av denne bestemmelsen.

c) Det faglige utbyttet for elevene: I en liten fådelt skole har vi mulighet til å se den enkelte faglig. Vi har små grupper som gjør det lettere for oss å være tett på eleven. Vi har en god oppfølging av elever med spesielle behov, og ansatte som har den nødvendige kompetansen på dette området. Dette er noe vi har lagt vekt på ved ansettelser. Skolen har også kompetanse innen nærskolepedagogikk, og de ansatte er kurset i SkoleVFL (Skolebasert MOOC i Vurdering For Læring), TIEY (Tidlig Innsats Early Years) og CL (Cooperative learning – samarbeidslæring).

d) Det sosiale utbyttet for elevene: Elever som får sin undervisning ved et oppvekstsenter får god sosial kompetanse. Vi ser at elevene er meget omsorgsfulle overfor dem som er mindre. De lærer seg tidlig å ta ansvar. Selvfølgelig kan det være noen elever som ikke har det enkelt sosialt. Min mening er at disse elevene finnes overalt i skolesystemet. Det er da vår plikt å se disse elevene og sette i verk tiltak.

e) Vanskelig å få til et godt arbeidsmiljø: Både i et stort og i et lite fagmiljø, vil det være personer som til tider faller utenfor. Tydelige og gode ledere bør fange opp dette og jobbe videre med enkeltsaker som oppstår. Et punkt som ikke så ofte blir nevnt er den alltid tilstedeværende usikkerheten som ofte rammer små, nedleggingstruede skoler. Det er slitsomt for de ansatte å hele tiden skulle forsvare sin eksistens.

f) Økonomi: Forrige gang vi var inne i en lignende prosess, ble det også lagt stor vekt på hva kommunen skulle spare på å legge ned deler av skolen. Det ble sagt at en elev kostet et gitt beløp. Dette ble så multiplisert med antallet elever. Summen skulle kommunen spare ved å legge ned dette trinnet. Det som skjedde var at både elever og lærere ble overflyttet til Røros. Mitt spørsmål blir da hva kommunen egentlig sparte. Rapporten som ligger ute til høring skisserer samme framgangsmåte. Jeg etterlyser en tydelig oversikt over den økonomiske innsparingen. Jeg vil også påpeke at både antallet på elever og antall årsverk i rapporten ikke stemmer med de faktiske forholdene.

Barnehagen:

Jeg har hele tiden vært plasstillitsvalgt også for barnehagen. Skolen og barnehagen har et meget godt samarbeid. Gjennom hele skoleåret har vi ulike faglige og sosiale prosjekter. I disse prosjektene jobber vi i aldersblandede grupper. Dette er noe både elever og barnehagebarn ser fram til. I samarbeidet inngår felles administrasjon og ledelse, AMG, verneombud, tillitsvalgte, SU og FAU.

Da rapporten kom, overrasket det meg stort at forslaget om å legge ned barnehagen ble fremmet. Dette synes jeg er helt utrolig og direkte uansvarlig. Små barn, i noen tilfeller under året, skal heretter kjøres av foreldrene til en barnehage på Røros eller på Glåmos og deretter hentes igjen om kvelden. I rapporten kommer det fram at de fleste foreldrene jobber på Røros og derfor ønsker et sentrumsnært tilbud. Dette stemmer ikke med realitetene. De fleste av foreldrene har sine arbeidsplasser i Brekken og omegn.

Videre påpekes det at det er for få foreldre som ønsker plass til sine barn i Brekken barnehage. Per dags dato har vi barn som ikke vil få tilbud om plass. Det er også en feil i rapporten når det gjelder ekvivalenter i Brekken barnehage. Barnehagen hadde 18 ekvivalenter, men da søkningen til barnehagen ble mindre reduserte administrasjonen dette

antallet til 12 ekvivalenter. Da barnetallet gikk opp igjen, søkte ledelsen ved oppvekstsenteret om å få antallet hevet igjen til 18 stk, men fikk avslag på grunn av økonomi.

Til denne tid har det heller ikke vært noe problem å få tak i pedagogisk personell i barnehagen. De ansatte har god kompetanse. Barnehagen har den siste tiden gjennomført et prosjekt om språk i regi av Dronning Mauds Minne i Trondheim. Fokusområdet her har vært at barn skal kunne uttrykke tanker og følelser. For å utvikle kompetansen brukes blant annet litteratur, konkreter, film, dans, tegning, sang og joik.

Barnehagens visjon er «med et rikt språk og mange venner inn i fremtiden/ Voelpigujmie, eensi gïelibe, båetije biejide». ​På foreldreundersøkelsen har barnehagen scoret meget høyt med tanke på hvor fornøyde foreldrene er med tilbudet.

Samisk:

Brekken oppvekst- og lokalsenter har fram til oktober 2019, vært en sørsamisk ressursskole. Inneværende skoleår undervises det i sørsamisk språk, samfunnsfag og K&H ved Brekken oppvekst- og lokalsenter. Både småtrinns- og mellomtrinnselever får all undervisning ved nærskolen. Barnehagen har også et tilbud til samiske barn.

Ansatt:

Jeg har jobbet på mellomtrinnet ved Brekken oppvekst- og lokalsenter siden 2004. Hele tiden har jeg vært opptatt av å videreutdanne meg for å fylle det oppdaget jeg har fått av kommunen best mulig.

Da skolen gikk over fra fulldelt til fådelt undervisning i 2013, tok jeg videreutdanningen “Arbeid i små skular og oppvekstsenter”. Dette var en meget spennende utdanning som jeg har hatt stor nytte av i undervisningen. Denne kunnskapen skulle jeg gjerne ha delt med flere, men det virker som dette er et område som ikke prioriteres av kommunen. I prosjektoppgaven min: “Organisering av elevene i aldersblandede grupper ved Brekken oppvekst- og lokalsenter”, gjennomført som en del av videreutdanningen ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, skoleåret 2016-2017, er et viktig punkt dannelsens doble betydning. Dette samsvarer med Fagfornyelsen – overordnet del – punkt 2: Prinsipper for læring, utvikling og danning:

“Opplæringen skal danne hele mennesket og gi hver og en mulighet til å utvikle sine evner. Danning skjer når elevene får kunnskap om og innsikt i natur og miljø, språk og historie, samfunn og arbeidsliv, kunst og kultur, og religion og livssyn. Danning skjer også gjennom opplevelser og praktiske utfordringer i undervisningen og skolehverdagen. Et bredt spekter av aktiviteter, fra strukturert og målrettet arbeid til spontan lek, gir elevene en erfaringsrikdom.”

Jeg har også tatt lederutdanning, “Ledelse av prosesser – del 1” i 2018-2019, og har vært benyttet både som teamleder, NK og konstituert avdelingsleder ved oppvekstsenteret i Brekken. Jeg har med andre ord vært villig til å omstille meg etter som kommunens behov har endret seg.

I 1979 bosatte jeg meg ved Aursunden. Skolen og barnehagen i Brekken har vært et viktig holdepunkt for meg og mine i alle år. Som mor har det vært trygt å sende fire barn til barnehagen og skolen i Brekken. Alle har fått med seg en god faglig ballast etter 9 år ved Brekken skole. Jeg har valgt å bosette meg og arbeide i Brekken fordi jeg trives her, men også fordi jeg ser viktigheten av at barn får vokse opp i et godt, trygt og oversiktlig nærmiljø. I dette inngår også barnets rett til at undervisningen skal foregå i rimelig nærhet til hjemstedet. Jeg henviser her til Opplæringslovens § 8.1:

«Grunnskoleelevane har rett til å gå på den skolen som ligg nærmest eller ved den skolen i nærmiljøet som dei soknar til.”

Jeg mener at elevene som bor i grisgrendte strøk lærer best i sitt naturlige nærmiljø. Hvis elevene skal reise bort for å gå på skole, blir det heller ikke naturlig for dem å vende tilbake til hjemstedet for å bosette seg senere i livet. Det blir også en fysisk belastning for dem å tilbringe lang tid i buss. Noe som trolig vil føre til endrede søvnmønster, dårlig konsentrasjon og helseproblemer.

Er det tatt nok hensyn til barnets beste i denne rapporten?

Jeg oppfordrer kommunen til å tenke langsiktig. Dette innebærer å arbeide kontinuerlig for å få flere barnefamilier til ​hele ​Røros kommune. Det bør også arbeides for en spredt bosetting, muligheter for å kjøpe, leie eller bygge seg hus, muligheter for å få seg arbeid i hele kommunen, og det bør arbeides for at oppvekstsentrene i Brekken og på Glåmos skal bestå.

Bygdene rundt Aursunden har mye å tilby, og de er viktige for kommunen!

Plasstillitsvalgt og ansatt. Gerd Alice Sødal.

Skoledabatten i Røros kommune

av

Leserinnlegg av Ole Bjarne Bekkos

Jeg kjenner at jeg blir oppgitt over at temaet nedleggelse av skoler i Røros kommer igjen og igjen. Jeg har lest fagrapporten angående Oppvekst som Røros kommune har publisert 7. mai 2020. Jeg har også sett på budsjettallene som finnes på Røros kommune sine hjemmesider. Denne debatten bør handle om alt annet enn penger.

Dessverre er det som alltid stram økonomi som gjør at spørsmål om nedleggelse av skoler kommer opp nok en gang! Hvilken besparelse kommuneledelsen ser for seg går ikke frem av rapporten. Man kan fort bli misledet til å tro at det er snakk om fjorten millioner. Men det stemmer ikke. I virkeligheten mener jeg det ikke vil være noen besparelse, snarere tvert imot. Brekken oppvekstsenter har i budsjettåret 2020 ei ramme på 5,2 millioner.

Glåmos oppvekstsenter har ei ramme på 6,9 millioner. Glåmos barnehage som er en del av Glåmos oppvekstsenter skal bestå. Det utgjør 2,1 millioner. Posten «Pleie, omsorg, hjelp i hjemmet» som inngår i budsjettkapittelet til Glåmos oppvekstsenter, antar jeg ikke forsvinner fordi om skola blir nedlagt. Denne posten utgjør kr 616 000 i budsjettet.

Da sitter vi igjen med ei ramme for Brekken oppvekstsenter på 5,2 millioner og for Glåmos oppvekstsenter på 4,2 millioner. Det aller meste av dette er lønninger til ansatte. I rapporten står det at ingen ansatte skal sies opp. Med andre ord, er det ingen besparelse der heller.

Rapporten sier at det over tid vil bli en reduksjon på grunn av naturlig avgang. Det er mulig, men det er ikke veldig konkret. Og i alle fall ikke godt nok dokumentert til at man skal gå til det drastiske tiltaket det faktisk vil være å ta vekk to viktige skoler. Her bør man sjekke om tidligere nedleggelser (f.eks. av ungdomsskolen på Glåmos og i Brekken) faktisk har gitt økonomisk innsparelse.

Man bør også innhente erfaringer fra andre kommuner som har foretatt nedleggelse av småskoler. Så vil det bli økte skysskostnader. Slik elevene er bosatt må det nok brukes både buss og drosje. Kanskje må det også opprettes nye bussruter? Rapporten anslår en kostnadsøkning på kr 300 000 et sted, men kr 450 000 et annet sted!

Uten at jeg har noen mer dokumentasjon enn det rapporten gir, bør vi nok regne med at en endring i skolestrukturen vil gi økte skysskostnader på over en halv million i året! Oppvekst vil dermed få en kostnadsøkning på minimum kr 250 000 i år 2021 og kr 500 000 i år 2022!

Det rimer dårlig, med en varslet rammereduksjon på over en halv million i 2021. Hvor skal da innsparingen tas? Jeg er redd for at en nedleggelse i Brekken og på Glåmos vil gi et dårligere skoletilbud for alle elever i Røros kommune. I mitt hode, er dette derfor også dårlige nyheter for elever ved Røros skole.

Videre sier rapporten at man kan spare inntil kr 1 500 000 i året på å stenge skolebyggene. Dette er et annet kapittel i budsjettet, og påvirker dermed ikke oppvekstbudsjettet. Kommunen som huseier vil ha et ansvar for bygningsmassen selv om den står tom. Det er sikkert mulig å senke innetemperaturen på vinteren, og dermed spare noe. Men jeg tviler sterkt på at man kan spare 1,5 millioner i året.

Dette regnestykket bør i så fall legges frem som en del av saken. Salg av disse to eiendommene er rimelig utopisk, så kommunen blir sittende med byggene uansett. En nedleggelse av skolene gir nok ikke akkurat økte boligpriser på Glåmos og i Brekken. Dette forringer dermed også verdiene på kommunens egne bygninger.

Jeg mener derfor som jeg sa innledningsvis at denne debatten bør handle om alt annet enn økonomi. Debatten bør handle om størrelsen på skolemiljøene. Dernest bør debatten handle om hvor langt vi synes det er riktig å sende små barn med buss hver dag. Debatten bør ikke minst handle om bosetting, næringsutvikling og landbruk.

@Hvis vi setter økonomien til side, er det så mange gode grunner til å opprettholde tilbudene i Brekken og på Glåmos, at dette egentlig ikke bør være noe å lure på. Jeg savner en rapport som diskuterer alle disse spørsmålene inngående. Her må man se utover oppvekstetatens budsjett, og tenke kommunen som helhet.

Jeg etterlyser et initiativ for økt bosetting i bygdene. I stedet går man nok en gang rett på konklusjonen om nedleggelse! Rapporten sier mye generelt om elevmiljø og arbeidsmiljø, men ikke noe av dette er konkret relatert til situasjonen i vår kommune. Jeg kjenner situasjonen ved Glåmos skole godt, og etter min mening er det et veldig godt elevmiljø og arbeidsmiljø ved skolen.

Denne rapporten med sin konklusjon opplever jeg som skuffende defensivt fra kommuneledelsen. Som innbygger bør vi forvente bedre enn dette. En nedleggelse vil gi fraflytting og skade hele kommunen. Vi trenger vekst i Røros kommune, ikke det motsatte. Slike forslag som dette bidrar ikke til en positiv utvikling. Jeg setter min lit til at det politiske miljø nok en gang sier nei til skolenedleggelse.

Røros, 28. mai 2020 Ole Bjarne Bekkos 

Ikke legg ned bygdene

av

Leserinnlegg av Frode Røste

Det er ikke mange år siden jeg offentlig kritiserte utflagging av Coop Røros. Selv om økonomien tilsa at noe måtte gjøres er det dog likevel veldig trist. Nå kommer fortsettelsen.

Både Brekken og Glåmos ligger nå i fare for skolenedleggelse. Hvor lang tid tar det da før butikkene og gårdene følger etter? Dette er rett og slett bare en trist utvikling. Vi må slutte med intern nedbygging og heller kjempe ambisiøst for våre ressurser! Gard Erik Sandbakken sin meningsytring i Arbeidets Rett bejubles fra denne siden.

Til syvende og sist må vi stole på at politikerne ser hans logikk og gjør gode valg i denne forbindelsen. Jeg fatter ikke hvordan denne kommunen styres hvis både ordfører og varaordfører presterer først å gå høyt ut med ønskede øremerkede midler til skolene for så å legge dem ned. De har jo begge mange år bak seg som hhv rektor og lærer i kommunen og medlemmer i LO-forbundet SL, og burde kunne lede oss i riktig retning.

Jeg begriper ikke prioriteringer som blir foretatt når det brukes ressurser på å lage en ufullstendig rapport som mangler vesentlige momenter slik politikerne allerede har påpekt. Her i Oslo hvor jeg nå har bodd i 15 år er Røros merkevare for kvalitetsmat. Skapt av akkurat dem som bor rundt omkring utaskjærs Røros sentrum. Er det virkelig ikke økonomi til våre kjære små barn og arvtakere til vår kultur?

Frode Røste

Distrikts-reiselivet kan reddes – men da må det skje nå

av

Leserinnlegg fra Tore O. Sandvik og Terje Sørvik

Det tar et helt liv å bygge et livsverk. Og en pandemi er nok til å velte det overende i løpet av noen måneder. I Trøndelag får vi nå tilbakemeldinger om at krisepakkene fra regjeringen ikke treffer reiselivet god nok. Det er svært alvorlig for de som rammes direkte, men også for oss som fylke og næringslivet rundt, som har satset tungt på å selge opplevelser. 

Vi forstår godt frustrasjonen fra reiselivet over kompensasjonsordninger som ikke treffer godt nok. Det oppleves som dobbelt frustrerende når det viser seg at utenlandske Taxfree-giganter, som har hatt flere hundre millioner i utbytte de siste årene, nå henter store beløp i krisehjelp, samtidig som flere små og mellomstore livsverk rundt omkring i landet trues med konkurs. 

Sesongbedriftene rammes særskilt hardt av et marked som er tatt bort fra dem og kompensasjonsordninger som ikke treffer. Disse bedriftene går med underskudd i store deler av året, men tjener pengene i sesong. Den sesongen begynner for mange nå, men sesongen trues samtidig av at de ikke får brukt full kapasitet. Færre rom kan leies ut, restaurantene er halvfulle og inntjeningen blir dårligere. 

10. juni er det frist for innbetaling av to terminer merverdiavgift, etter at det ble gitt en utsettelse som følge av koronakrisen tidligere i vår. Et slikt betalingskrav nå, samtidig med utbetaling av feriepenger, kan være den endelige kroken på døra for mange små reiselivsbedrifter i distrikts-Norge som da må melde oppbud og går til konkurs. Andre gambler på å ta opp lån, som de må dra med seg inn i neste sesong – uten å være sikker på om lønnsomheten kommer tilbake. 

Arbeiderpartiet har allerede stilt spørsmål i Stortinget om det er mulig å utsette mva-innbetaling enda en gang for å sørge for at det finnes penger i kassa gjennom sommeren, som for mange er høysesong. Andre tiltak som absolutt bør vurderes for reiselivet er å forlenge kontantstøtten frem til august, videreføre lav momssats og innføre en form for lønnstilskudd slik at bedriftene i hvert fall unngår å straffes for å ha folk i arbeid. Alle tiltak som kan være med å unngå at bedrifter går konkurs må sees nærmere på.

At Norge måtte stenge ned er vi enige om, men vi vil at vi skal ha noe å leve av også fremover. De livsverkene i reiselivet som har tatt år å bygge opp vil i hvert fall vi ha med oss levende ut på andre siden av denne krisen. 

Tore O. Sandvik
Fylkesordfører

Terje Sørvik
Leder HU Næring

Alle må bidra til god beredskap

av

Elisabeth S. Aarsæther

Storflom, lokale utbrudd av koronasmitte, digitale angrep og store skogbranner. Vi må forberede oss på å takle flere hendelser og kriser samtidig. 

– Det voldsomme tordenværet over Østlandet har ført til en rekke skogbranner. Flere brannvesen melder at de ikke har kontroll på situasjonen.

– Et økende antall sykehusinnleggelser kan føre til nye strenge tiltak for å hindre ytterligere smittespredning av koronaviruset. Reiseforbud inn og ut av Oslo er et av tiltakene regjeringen vurderer. 

– To personer er ikke gjort rede for etter at det gikk et 50 meter bredt flomskred gjennom et boligfelt i Alta. Skredet tok med seg og ødela flere hus. 

– Under koronautbruddet har det vært en kraftig økning av digitale angrep. Flere av hendelsene er svært alvorlige og rammer myndigheter som er sentrale under koronahåndteringen.  

Hendelser som kan skje

Dette er fire tenkte såkalte scenarioer. Det er imidlertid ikke helt tilfeldige scenarioer. Det er fire hendelser som kan skje – og de kan skje samtidig. 

Vi har nylig presentert og diskutert ulike tenkte hendelser med fylkesmennene – som har oversikt over risiko og sårbarhet, og følger opp krisehåndteringen i sin region – og på et totalforsvarsmøte, som er en arena hvor Forsvaret og sivile myndigheter samarbeider om å holde Norge trygt. Denne bevisstgjøringen er viktig for beredskapsplanleggingen hos hver enkelt, og ikke minst for hvordan de ulike aktørene samarbeider.

Fylkesmennene rapporterer nå at kommunene forbereder seg på å håndtere flere hendelser samtidig. Det er positivt, og i tråd med våre undersøkelser som forteller at kvaliteten på kommunenes samfunnssikkerhetsarbeid øker fra år til år.

Utfordrer beredskapsressursene

Det er bra at kommunene – som er den viktigste aktøren i lokal krisehåndtering – både forbereder seg på det som kan skje hos akkurat dem, og stadig blir bedre til å takle kriser. 

Likevel; det er ingen tvil om at flere hendelser samtidig vil være svært krevende for samfunnet vårt å håndtere. 

Selv om vi har ulike aktører som driver med redning og beredskap, er det mange av de samme ressursene som brukes og settes under press hvis det skjer store hendelser og kriser. Sivilforsvaret, som er en del av DSB og hjelper kommuner under både flom, store skogbranner og i den pågående koronasituasjonen, er et slikt eksempel. Men Sivilforsvarets materiell og innsatspersonell – som for øvrig er helt vanlige folk, med helt vanlige jobber – kan selvsagt ikke være overalt samtidig. 

Det angår også deg

Å håndtere kriser er selvsagt myndighetenes oppgave. Men for å lykkes trenger vi hjelp fra deg. Spesielt når det gjelder å forebygge hendelser og å begrense skadene. Forebygging er jo minst like viktig som å håndtere kriser – og mye billigere og bedre for alle som er involvert. Og du kan faktisk gjøre ganske mye.

I de fire tenkte hendelsene som beskrevet innledningsvis, kan du for eksempel begynne med å overholde bålforbudet. Dessverre er det slik at de fleste skogbranner skyldes menneskelig aktivitet. Bålbrenning og grilling er den vanligste årsaken. En skogbrann kan gi store konsekvenser for mange mennesker; ikke tenn opp bål eller grill i skogen nå!

Ifølge helsemyndighetene er god hoste- og håndhygiene blant de aller viktigste tiltakene for å unngå smitte av koronavirus. Så fortsett med det!

For å begrense flomskader på egen eiendom må du sikre løse gjenstander og rense takrenner, avløpsrør og sluk. Og rens gjerne nærmeste kumlokk når du først er i gang!

Du kan også bidra med ditt i det digitale rom – både som privatperson og arbeidstaker. Vis godt nettvett; lag sterke passord og hold programvaren oppdatert!

Trenger mer samarbeid

Får vi flere av disse hendelsene samtidig, må vi være forberedt på tøffe tak og harde prioriteringer. Vi har heldigvis et godt utgangspunkt i vår grunnberedskap, godt samarbeid mellom beredskapsaktører og høy tillit mellom myndigheter og befolkning. 

Videreutviklingen av totalforsvaret de siste årene har ført til bedre beredskapsplaner og et vesentlig tettere samarbeid mellom militære og sivile myndigheter. 

Jeg mener vi må videreutvikle totalforsvaret med et enda sterkere, og antageligvis mer forpliktende, privat-offentlig samarbeid. Både i det private næringslivet og i organisasjonslivet finnes det mye kompetanse, ressurser og vilje til å finne nye og bedre løsninger – og til å forsterke alt det som fungerer godt.

Elisabeth S. Aarsæther, direktør i DSB

Fjellet og skogen er vår felles kulturarv

av

Leserinnlegg av Stein Petter Haugen

Og ferdes i naturen har en stor verdi. Enten det er på fisketur, jakttur, telttur eller rett og slett bare det å gå en tur i skogen er sunt både fysisk og psykisk.  Uansett  hvor du ferdes i landet er sjansen for at du går i en statsskog eid eiendom stor. Dessverre er dette satt på spill  de siste årene og siste regjeringer.

På statsskog sine hjemmesider kan vi lese følgende « Statskog forvalter og utvikler statlige skog- og fjelleiendommer. Totalt forvalter Statskog 59 millioner dekar eiendom på vegne av fellesskapet. Dette utgjør en femtedel av Fastlands-Norge. Eiendommene skal drives bærekraftig med hensyn til naturvern, friluftsliv og tilfredsstillende økonomisk resultat» 

Detter betyr i praksis at alle som bor i dette landet har like muligheter til tilgang på jakt, fiske og hytteleie uansett hvor du bor i dette landet. Hva kan da konsekvensen bli om man selger eiendommene til private? Jo det betyr i klartekst at store eiendommer blir samlet på privates hender og forringer muligheten for at alle kan få tilgang til jakt, fiske og hytter. I verste fall kan dette bety at jakt , fiske og hytteleie blir så dyrt at folk rett og slett ikke har råd til å dyrke sin hobby og lidenskap.

Min store lidenskap er elgjakt noe jeg ikke er alene om å ha. Og ha en garantist for at man kan få jakte elg med gode venner og hundene er noe som betyr livskvalitet for meg personlig. Når Statsskog selger unna flere og flere eiendommer betyr det at flere og flere jegere konkurrer om de samme jaktmarkedene. Markeder som allerede er hardt presset og som gjør at færre jegere får jaktet. 

Ekstra ille er det at Statsskog nekter å offentliggjøre hvem de har solgt disse eiendommene til. Det er etter mitt skjønn noe de burde gjøre for at offentligheten skal få rede på hvem som har kjøpt disse eiendommene som egentlig tilhører oss alle. Dette begrunner de med at de ikke vil bidra til å tilfredsstille folks nysgjerrighet og at folk selv får finne denne informasjonen ved å kontakte kartverket. Kartverket derimot avviser dette. Så hvor skal man da henvende seg Statsskog?
Det kan virke som at Statsskog har glemt at i Norge har vi lov som forplikter statlige selskap er og være åpne om informasjon og dokumenter. Statsskog er en offentlig virksomhet som etter mitt syn faller innfor lov om offentlig innsyn.

Det er et utrykk som heter at alt kan ikke måles i penger. Verdien av friluftsliv, jakt, fiske, ro og rekreasjon i skogen og på fjellet er noe som absolutt ikke kan måles i penger. Dessverre virker det som om regjeringen mener det motsatte å ser raske penger og profitt i vår allés kulturarv. Min apell til regjeringen og Statsskog er. Stopp salget av skogen og fjellet å la nåværende og fremtidige generasjoner få ta ta del i skogens og fjellets gleder og muligheter.

Stein Petter Haugen, leder Røros Senterparti

Næringslivet kan spare store beløp på modulvogntog

av

Leserinnlegg av Pål Sæther Eiden og Henrik Kierulf

Det er grunn til å spørre hvorfor Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier nei til et tiltak som vil spare bøndene og øvrig næringsliv i distriktene for mange titalls millioner kroner og miljøet for utslipp.

Høyre, Frp og Venstre foreslo i Fylkesutvalget at Trøndelag fylke skulle støtte Vegdirektoratets forslag om å tillate såkalte modulvogntog på fylkesveiene. Allerede i dag er tømmerbilene på disse veiene like store som modulvogntog. Et modulvogntog har kapasitet til 50 % mer last enn vanlige vogntog. Dermed blir det færre vogntog på veiene og  transportkostnader og utslipp blir lavere. TINE alene mener de vil spare flere titalls millioner kroner hvert år som i stedet kan gå til bøndene i form av bedre betaling for melka.

Men Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier nei til Vegdirektoratets forslag. Riktignok vil de åpne opp noen veier for modulvogntog, men med deres mangelfulle satsing på bedre fylkesveier vil det ta mange år før næringslivet i alle kommuner kan få nytte av dette. Er det Tore Sandvik som skal sitte å bestemme hvilke kommuner, bønder og bedrifter som skal få tjene på lavere transportkostnader og hvem som må vente i det uvisse i årevis?

Høyre ønsker å gjøre Trøndelag fylke til et ja-fylke. Det kan naturligvis være noen få enkeltstrekninger og punkter det må gjøres unntak for, men da er ikke svaret å si nei. Da er svaret å forbedre veien.

Høyre ønsker å være på lag med bøndene, arbeidsplassene og miljøet. Etter koronapandemien trengs all den hjelp vi kan gi. Men fortvil ikke. Vi har heldigvis en regjering som i praktisk politikk er mer distrikts- og næringsvennlig enn AP og SP. Det er all grunn til å håpe og tro at sluttresultatet blir bra til tross for motstanden fra maktpartiene i fylket vårt.

Pål Sæther Eiden, Høyres gruppeleder i Fylkestinget

Henrik Kierulf, Nestleder Hovedutvalg veg (H)

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.