Kultur

På loftet i Glåmos kirke ligger et klenodium i kasser, og venter på å bli pakket ut igjen og satt i stand. nylig avgått leder i menighetsrådet, Oddmar Haugsbak, viser fram de elegante orgelpipene i tre. Orgelet bærer på en fengslende historie fra en tid med et annet navn på kirken, som kanskje sto bedre til orgelet.

Da orgelet ble montert, het den nybygde kirken Jensvold kirke. Året var 1926. 20 år tidligere var det etablert en «hjelpekirkegård» på stedet de da kalte Jensvold. Jensvold ble navnet på bygda 16. januar 1877, da NSB åpnet Jensvold stasjon. NSB hadde for vane å gi stasjonene sine navn etter den nærmeste gården.

Fem år før kirka ble bygd kom et lite navneskifte, da Jensvold ble til Jensvoll. Jensvoll kirke ble bygd av tømmer gitt av Røros kobberverk. Både Hiortstiftelen og Kjerstine Langen ga kirkeklokker til kirken, og orgelet og alterbildet fra 1884 kom fra Trondheim Fengselskirke. De tenkte kanskje at det passet bra med et Jensenorgel i Jensvoll kirke.

Trondheim fengselskirke lå vegg i vegg med det gamle tukthuset, og ble nedlagt da lokalene skulle gi plass for Frostating Lagmannsrett i 1921. Orgel og alterbilde lå på lager, i fem år, før det ble fraktet oppover Gauldalen. Nå er sterke krefter i sving for å hente Jensenorgelet fram fra lager igjen.

Jensenorgel er legendariske musikkinstrumenter, som finnes i flere norske kirker. Mannen som lagde instrumentene het Claus. Han ble født i 1817 i Schleswig-Holstein, som er den nordligste provinsen i Tyskland. Dette området var da Claus ble født, en del av Danmark. Selv om Danmark hadde skilt lag med Norge tre år før Claus Jensen ble født, skulle han bli Norges mest betydelige orgelbygger.

Han kom til Norge rundt 1837 og bygde sitt første orgel for Korskirken i Bergen. Senere bygde han orgler til et stort antall norske kirker, hvorav mange fortsatt er i bruk, f.eks. i Brønnøy kirke i Brønnøysund, Trefoldighetskirken i Oslo, Ilen kirke i Trondheim (1889), Bjorbekk kirke i Arendal (1876), Tromsø domkirke og Veum kirke i Fyresdal.

Orgelet som ligger på loftet i Glåmos kirke var altså ett av to han bygde i Trondheim på slutten av 1880-årene. For musikk-kjennere kan vi fortelle at Jensen bygde pipeorgel i den «symfoniske» tradisjonen, en type som er knyttet til romantikken. (Om orgelet blir restaurert kan det kanskje være på sin plass å innvie det i forbindelse med et bryllup.)

I 1939 skiftet Jensvoll navn til Glåmos, og ikke mange år senere, ble Jensenorgelet nedmontert og lagt på lager. Da ble det erstattet av et Jørgensenorgel. Nå er ikke Jørgensenorgelet brukbart lengre, musikken i gudstjenestene på Glåmos kommer fra høyttalerne knyttet til et el-orgel.

Oddmar Haugsbak mener tiden er inne for å hente fram igjen det eldste orgelet. Det første initiativet til dette kom i 1984. Det ble gjort en grundig jobb da orgelet ble pakket ned. Alle delene ser nesten ut som de er nye. Eksperter har sett på orgelet, sier alle delene er på plass, og konklusjonen er at det skal være fullt mulig å sette det i stand og ta det i bruk igjen. Arbeidet er kostnadsberegnet til om lag 1 million kroner.

– Å få orgelet opp og få lyd i det ville vært stort. Det tror jeg vi skal få til, men det er nødvendig at flere drar sammen. Finansieringen må være på plass før vi kan starte arbeidet. Jeg håper det nye menighetsrådet gjør virkelighet av dette, sier Oddmar Haugsbak til Rørosnytts julemagasin.

20. desember 1919 ble Ela Monsen født i Bærum. Hun var datter Gyro og Otto Monsen. Ela vokste opp på Kongsberg og Lillestrøm. I 1957 flyttet hun til Røros. I dag er Ela kjent som kunstneren som drev Thomasgaarden og som var gift med Henry Solli. Thomasgaarden er i et kulturminne som er inspirert av det som Ela og Henry bygde opp der.

Ela tok utdannelse hos Th. Lerdals tegne- og malerskole på Lillestrøm i 1936–37; Statens Håndverks- og Kunstindustriskole under Håkon Stenstadvold i perioden 1938–41; og praksis ved Eilif Whists keramikkverksted i Oslo.

I 1941 giftet Ela seg med Georg Smedhus som var interiørarkitekt. De fikk sønnen Jørn i 1943. Ela og Georg ble skilt og etter en periode som skilt ettbarnsmor flyttet hun fra Oslo.

I 1957 flyttet Ela til Røros. I 1958 kjøpte hun Thomasgaarden. Ela hadde etterhvert blitt en anerkjent tekstilkunstner. I tillegg til tekstil jobbet hun med materialer som keramikk og metall, hun laget også malerier. Ela var politisk, kulturelt og religiøst engasjert, noe som gjenspeiles i hennes kunstneriske uttrykk.

Ela hadde planer om å starte kunstforening på Røros, og det var i denne sammenhengen hun møtte treskjæreren Henry Solli, som senere skulle bli hennes ektemann. Henry kom fra Svartvika. Ela og Henry etablerte bolig, verksted og galleri i Thomasgaarden. I 1962 stod det første verkstedet ferdig, i 1978 ble det utvidet. Fortsatt kan man se mye av utsmykkingene og arbeidene som Ela og Henry gjorde i Thomasgaarden.

Men det er ikke bare i Thomasgaarden man finner kunst laget av Ela Monsen. Hun har utsmykninger og verk i offentlige samlinger, som bl.a. Røros Hotell – tepper og keramikk, Røros sykehus – relieff, teppe og maleri, Institutt for fredsforskning i Oslo – teppe, LOs kontor i Oslo, Norsk kulturråd og Olso kommunes kunstsamlinger.

Ela hadde flere separatutstillinger: Von der Lippes møbelforretning, Oslo i 1966, Forum, Oslo i 1969, Operafoajeen i Dortmund i Tyskland i 1971, Lillestrøm Kunstforening i 1973, Sarpsborg Kunstforening i 1973, Gall. Galtung, Oslo i 1973, Gall. Strømmen i Trondheim i 1976 og Gall. Tanum i Oslo i 1976.

I 1973 ble Ela Monsen sammen med maleren Rolf Juell Gleditsch tildelt kulturprisen i Røros kommune. Ela døde 13. oktober 1978.

Kilder: Bergstaden.org, Alfsen, Glenny. (2013, 4. juli). Ela Monsen. I Norsk kunstnerleksikon. Hentet 9. oktober 2019 fra https://nkl.snl.no/Ela_Monsen, boken Kunst i Bergstaden fra 2013 og Bildekunst fra Røros gjennom 100 år.

Thomasgaarden er i et kulturminne som er inspirert av det som Ela og Henry bygde opp der. Her er noen glimt fra Thomagaarden 2019: