Studert spanskesjuka i Røros

Mandag 13.januar 2020 skal Ragnar Kokkvoll ha foredrag på Rørosmuseet om spanskesjuka. Den siste tiden har Ragnar kartlagt hvordan epidemien var i Røros. Han har blant annet sett nærmere på hvem som døde av sykdommen, hva folk visste som spanskesjuka og hva slags behandling de syke fikk.

Inge Hånes i Slekt og Data Røros tok i vinter kontakt med Ragnar, i anledningen at det nå er 100 år siden spanskesjuka slo til. Kokkvoll begynte å lese i gamle Rørosaviser. I Fjell-Ljom i juli, august, september 1918, ut året og inn i 1919. Han leste nummer for nummer. Også Arbeidets Rett og Dovre ble lest.

– Det ble veldig interessant. Der sto det mye om hvordan denne epidemien kom som et plutselig uvær, sier Ragnar Kokkvoll.

Det første tegnet er i Fjell-Ljom tidlig i juli. «Spanskesygen er nu kommet til Kristiania». Men i dødsannonsene i september 1918 ser han at influensaen har kommet til Røros.

– Etterhvert blir det hustrig lesning. Avisen ble mildest talt full av dødsannonser, sier Kokkvoll.

Han oppdaget at egentlig var det skrevet veldig lite om spanskesjuka. Anders Sakrisvoll har skrevet en notis om de som døde borti Vika og Sandneset. Men det var lite skrevet om epidemien i Norge, og ute i verden, til tross for at det var den verste katastrofen. Spanskesjuka tok flere menneskeliv i løpet av kort, enn to verdenskriger. Mer enn 50 millioner mennesker på verdensbasis døde. Sykdommen spredde seg over absolutt hele verden, til de minste utpostene.

Tre bølger

Spanskesjuka kom i tre bølger. Først på forsommeren 1918, så ble den mye verre på høsten 1918, og inn i 1919 kom et etterslep. Den siste som blir syk av Spanskesjuka er en japaner i mars 1920.

Myndighetene gjorde lite for å beskytte folk mot spanskesjuka. Noen steder i USA var de flinke til å påby munnbind og forby samling av folk. Dermed falt dødsraten med 50%. Men i Europa var det mindre av dette. Det forundret Ragnar at han ikke kunne lese i avisene at skolene ble stengt. Forsamlingslokalene var åpen, det var fortsatt fest på Vonheim, og det var kirkekonserter.

Det var ikke de helt unge, og ikke de helt gamle, men det var kvinner og menn mellom 20 – 40 år som døde av spanskesjuka. Det skjedde i veldig stort omfang. Høsten 1918 døde det rundt 35 personer i Røros og Ålen. Mange av dem var familiefolk, og hadde mange barn. Noen kvinner som mistet ektemannen giftet seg om igjen, men det var også mange mødre som ikke gjorde det. Enker som forble enslige klarte seg som syersker. Noen strikket for salg, og noen tok husposter, i tillegg til at de hadde barn og kanskje et småbruk. En del barn ble også satt bort.

– Spanskesjuka er et blaff i verdenshistorien. Tuberkulosen tok flere liv, sier Ragnar. Han har sammenlignet statistikk fra 1918 og 1919 i Røros legedistrikt, som på den tiden er Røros og Ålen. I løpet av disse to årene så dør det flere i tuberkulose enn i spanskesjuka.

Spanskesjuka

Spanskesjuka var et influensavirus, som folk ikke viste hva var. De som fikk sykdommen fikk høy feber og veldig vondt i hodet. 30 – 50 % av befolkningen ble smittet og ble syke. Dyrene fikk ikke stell. På de gårdene det var eldre, som unngikk spanskesjuka var de heldige som kunne få hjelp av de eldre til stell av dyrene. Egentlig var det få som døde av spanskesjuka i antall syke. Folk var veldig syke i ei uke. Då lå med høy feber og ventet nærmest på å dø, så ble de bra. Men det var noen som ikke tålte dette og døde.

– Det var en slik epidemi som neste alle hjem, alle hus og nesten alle familier ble berørt av, sier Ragnar.

På slutten av første verdenskrig ligger tyskerne, engelskmenn, amerikanerene og franskmenn å sloss mot hverandre. Der er det veldig mye syke folk, men det er sensur. Ingen skulle vite at inne i skyttergravene ligger det syke folk. Spania var ikke med i krigen. Kong Alfonso XIII av Spania og hans regjeringsmedlemmer ble liggende syke, men de kom seg igjen. Det ble en nyhet ute i verden, at de hadde fått den mystiske influensasykdommen som var så veldig smittsom. Derfor ble den kalt Spanskesjuka. Man tror at spanskesjuka oppsto i en militærleir i USA, og ble transportert over til Europa med troppeskip.

Kokkvoll håper at det er interesse for hvordan spanskesjuka var i Røros, og kommer på foredraget han skal ha på Rørosmuseet. Arrangør er Slekt og Data Røros i samarbeid med Rørosmuseet.




God gammeldags krambu

I 1839 ble Amneus Boghandel etablert på Røros. Amneus Boghandel er Norges eldste bokhandel med sammenhengende drift i 180 år. Hovedbokhandelen ligger i Domussenteret. Men 180 års drift på Røros ble feiret med gjenåpning av butikkdrift i lokalene i Kjerkgata 25. Butikken ble åpnet under årets Nattåpent 12. juli. 

Driverne av butikken, Mona Mobæk Strømmevold og Knut Strømmevold har sett på bilder fra butikken og tatt frem igjen gammel innredning gjennom 180 år. De ønsker å gjenskape noe av den gamle boghandelen som hadde alt fra bøker, bilder, gaver, leker, inventar og sild til suvenir, vin og mjød. En god gammeldags krambu.

Larskroken

Butikken har en hyggelig kaffekrok som har fått navnet «Larskroken». Kroken har fått navnet etter knut sin bestefar som hette Lars og som kom inn i historien til bokhandelen for rundt 100 år siden, og Knut sin bror Lars som var sjef for butikken tidligere.

– Larsbror var veldig glad i å sitte og prate med folk med en kaffekopp, så dette passet godt, sier Mona Mobæk Strømmevold.

Larsbror er også med på veggen i en figur som han fikk på 50-årsdagen, sin laget av keramiker Per Sverre Dahl.

I Larskroken har de prøvd å fremskaffe miljøet som det var i leiligheten i Amneusgården, med speil, duker og gamle familiebilder.

Foto: Tove Østby

Butikkinnredning

I butikken er det god gammeldags butikkinnredning. Foreløpig er det ikke kjøpt noe ny innredning. De har plukket frem igjen innredning fra 180 års historie. Gamle reoler, skuffer som brukes som hyller, og en gammel kjøpmannsdisk. Det er tatt inn presser fra tiden det var bokbinderi i bedriften.

Det gamle pakkhuset på eiendommen får æren for at den gamle butikkinnredningen er blitt tatt vare på. Der har både varer og inventar har stått lagret. Det er god plass der, og det er ikke blitt kastet alt for mye opp gjennom tiden. Det er Mona og Knut glade for nå.

Krambua

For å få på plass butikken har det blitt lest mye historie. Da Carl Zacharias Amneus startet opp i 1839, hadde Proviantgården sluttet med å ha utsalg, og det ble åpnet opp for at man med handelsbrev kunne starte butikk i gata på Røros. Røros Kobberverk var forpliktet til å ha alt som lokalbefolkningen behøvde til enhver tid. Så i Amneusgården var det krambu med bl.a. kaffe, te, sild, øl, vin og mjød. I tillegg ønsket Sakarias å ha en nisjebutikk i bøker.

– Da vi åpnet opp igjen her nå, så er det en krambu og nisjebutikk med bøker. Vi har lokale bøker, litt bestselgere, og litt av alt ellers, sier Mona.

Vareutvalget innrettes etter årstiden. Om sommeren har de suvenir. Andre deler av året er det fokus på andre ting. Butikken skal være spennende hele året. Bør Børson-skiltet er med inn i butikken og står i lekeavdelingen. Der er det mye treleker.

Annonsen. Foto: Tove Østby

Ei annonse som stod i Fjeld-Posten i 1886 inspirer til mye av vareutvalget hos krambua i Amneusgården. Det skal også undersøkes hva som kan gjøres for å ta inn f.eks sild og fisk, som det stod i annonsen at butikken hadde i 1886.

– Røros er så heldige at vi har mange fine butikker, og veldig få er kjederelatert. I tiden vi går inn i nå, er det mange fine julebutikker. Amneusgården skal også komme inn i den rekken. Det er mange særegne, spesielle butikker på Røros, det er det som gjør det så unikt. Det håper vi også at vår butikk skal bli et eksempel på. Oppfordringen blir: Ta turen til Røros og Amneusgården, sier Knut og Mona.

Tilbakemeldinger

Det har bare vært positive tilbakemeldinger på krambua. Det virker som folk synes det er bra at de har flyttet tilbake til gata, og tatt igjen lokalene til det det skal være. Nå stemmer det endelig med skiltet og hva man finner i butikklokalet.

Mona og Knut bestemte seg for å gjøre dette prosjektet når lokalene ble ledige.

– Er det ikke nå vi skal ta igjen gammelbutikken i gata? sa Mona til Knut. Det hadde vært en drøm som de hadde snakket om i mange år. Etter tre uker med 20 timers arbeidsdager kunne de åpne til Nattåpent.

Jul

Mona og Knut gleder seg til årets julehandel og Julemarkedet. De gleder seg til å pakke inn julegaver. Da de var små, gledet de seg til å pakke opp julegavene. Nå er gleden å pakke dem inn. I butikken ligger det en spennende gammel, uåpnet pakke. Pakken er innpakket i gråpapir med hyssing rundt, og den ble funnet på pakkhuset. Mona og Knut har ikke åpnet pakken og vet ikke hva den inneholder.

– Vi håper vi får til en trivelig annerledes julebutikk, sier Mona.

Det er flere lokale bokutgivelser før jul i år, som Mona og Knut tror kommer til å ligge under juletreet. Bl.a. Odd Langen sin bok «Minner om samer og rein i Vinterlandet Femund og naboene i øst». Ei bok som har utgangspunkt i Brekken – Stugudalområdet kom også ut først på november. Amund Spangen har gitt ut bok om dekorasjonsmaling i Nord-Østerdalen og Røros-bygdene.

Under årets Julemarked kommer forfatter Bjørn Brænd og nissetegner Kjell E. Midthun til butikken. De har nettopp gitt ut juleboken Røros. Nisser, hus og tun.

Mona og Knut skal lage fin julestemning i butikken. De har et håp om å få inn et ordentlig juletre. Butikklokalet har en ovn, og under advent- og juletiden skal det fyres opp i den. Det blir også juletre utenfor butikken.

– Man kan bli en liten tanke ydmyk når man tenker på at i de lokalene her, har Rørosingen antagelig kjøpt en og annen julegave i alle år siden 1839. Det er mange ledd bakover som har fått gaver som er pakket inn her, sier Knut.

Ved disken står den gamle papirrull-holderen, som trolig er fra tiden da butikken ble startet opp. I tillegg til å være butikk er krambua også en liten attraksjon, som gir et lite innblikk i handelshistorien på Røros. Etter hvert skal det komme opp skilt med informasjon om hva kundene ser av historiske ting i butikken. Bla. med årstall på butikkinventar og hva det ble brukt til. Skiltet blir på både norsk og engelsk. Når Mona og Knut har tid, er de med folk rundt i butikken og viser og forteller.

På veggene henger det mange svart/hvitt-bilder. Bilder som bl.a. viser hvordan det var i butikken før i tiden, og hvordan det var i Kjerkgata når det var bensinstasjon der. Det er også bilder av tidligere drivere.

Postkort fra Røros. Foto: Tove Østby

Suvenir

Da Amneus Boghandel flyttet til Domussenteret for 20 år siden mistet de 90 % av suvenirsalget sitt. Men hos Amneusgården i Kjerkgata er suvenir populært. Det er i gata turistene leter etter suvenir. I tillegg til vanlige suvenirer, ønsker Mona og Knut å ha lokale suvenirer. Garn fra Evavollen er populært hos strikkedamer som er innom. Garnet er laget av ull fra grå trøndersau.

– Det er en fantastisk suvenir. Ikke minst for de som har veldig god peiling på garn, sier Mona.

Som eneste på Røros har krambua i Amneusgården produkter fra firmaet Dritt forbanna. Det er bl.a. kjøttsauser, eddiker og marmelade. 

Kjell Midthun-bord i Amneusgården. Foto: Tove Østby


Kulissebyen Røros

Røros er et populært sted for film og TV-innspillinger. I mars i år ble julelysene tent i gata, da det skulle spilles inn scener til Netflix-serien «Hjem til jul», som er en orginalserie fra Netflix. I tillegg til julepyntet gate ble det plassert et stort juletre nederst i gata, og ved Plattingen ble det rigget til julemarked.

19.mars 2019. Foto: Tove Østby

Hjem til jul har premiere torsdag 5.desember. Da blir det ‘spark—in’ og premiere på Nilsenhjørnet. Premieren er på ettermiddagen på åpningsdagen til årets Julemarked. Her blir det mulighet til å se de to første episodene av Hjem til jul. Det skal lages et snø-amfi og ha en felles visning med høy julestemning og lav glam-faktor.

Hjem til jul

Hjem til jul er en serie på seks halvtimelange episoder med Ida Elise Broch i hovedrollen som Johanne. Det er en romantisk dramakomedie hvor hovedpersonen står mellom sine egne ambisjoner for livet og de sosiale forventningene til partner og barn. Johanne gir seg selv 24 dager på å finne en kjæreste som hun kan ta med seg hjem til jul.

Utmark

I september foregikk det opptak til TV-serien «Utmark» i området rundt Øvre Storwartz. Utmark er en ukonvensjonell dramakomedie som finner sted i en liten norsk bygd, litt nord for ingenmannsland.

En sau er bitt i hjel på beite. En hund har rømt. En kone forlater sin mann. Slik begynner hevnspiralen, som omfatter en hel bygd. 
En friluftelskende spritsmugler, en konfliktsky lensmann, en alkoholisert sauebonde, en gudsforaktende pastor, en sørgende hallik…alle kjenner alle i dette lille, isolerte hjørnet av landet. En optimistisk skolelærer flytter til bygda, og ser frem til en ny start i livet. Men stemningen er merkelig og vill her oppe i nord. Og på et lite sted, går det ikke alltid bra for utenforstående…

Serien i åtte deler er skapt og skrevet av danske Kim Fupz Aakeson (En ganske snill mann, Kraftidioten) og regissert av islandske Dagur Kári (Voksne mennesker, The Good Heart, Historien om den sjenerte giganten). Utmark er produsert av Finn Gjerdrum og Stein Kvae fra Paradox og er en originalproduksjon fra HBO Europe.

Eli Sjursdotter

Røros har ved flere innspillinger blitt brukt som kulisser. «Eli Sjursdotter», en svart/hvit-film etter en roman av Johan Falkberget ble spilt inn i 1938. 31.oktober samme år hadde filmen norsk premiere på Eldorado kino i Oslo. Eli Sjursdotter ble spilt av den norsk/svenske skuespillerinnen Sonja Wigert. Hun spilte inn over 30 spillefilmer i perioden 1934 til 1960. Under 2.verdenskrig var hun spion. Fra 1941 samarbeidet hun med motstandsbevegelsen og fra 1942 var hun svensk spion med dekknavnet «Bill». Målet hennes var å frigi faren fra Grini, og sikre utreisetillatelse for broren Knut Wigert som gjorde tjeneste i Kompani Linge.

Det har vært flere innspillinger i Røros av Johan Falkbergets romaner. «Den fjerde nattevakt» ble spilt inn for Fjernsynsteateret i 1960. «An-Magritt» med Liv Ullmann i hovedrollen ble spilt inn i 1969.

Foto: Tove Østby

Pippi Langstrømpe

I 1968 ble de første episodene av Pippi Langstrømpe feirer jul spilt inn på Røros. Vinterscener ble spilt inn bl.a. i Sleggveien og på Flanderborg. Mange har nok barndomsminner om den store snøballen som Pippi sende i vei etter tyvene nedover Sleggveien. Den første Pippi-episoden ble vist på Svensk TV 8. februar 1969.

Jul i Blåfjell

Adventskalenderen «Jul i Blåfjell» ble filmet på Røros i 1999, serien ble sendt første gang før jul samme året. Veien til Blefjell gikk opp Sleggveien. Under Gullruten 2000 ble serien kåret til beste TV-drama. I tillegg fikk et album med musikk fra serien Spellemannprisen for 1999. Dette ble en populær adventsserie og ble sendt på NRK før jul flere ganger.

Skuespillere som spilte i serien var bl.a. Monna Tandberg – Dronning Fjellrose, Espen Skjønberg – Erke, Ekko-Ekko – Nils Ole Oftebro, Blåfar – Paul Ottar Haga, Turte – Suzanne Paalgård, Tvilling – Mikkel Gaup, Mjøltyt – Jon Skolmen, Molte – Erik Hivju, Kåre Eyolf Olsen Jr. – Geir Kvarme, Mamsen – Grete Kausland og Lillegutt – Johannes Joner.

Andre innspillinger som har vært i Røros er bl.a:

1970 – «En dag i Ivan Densovitsj´liv». Basert på boken «En dag i Ivan Densovitsj´liv» av Alexander Isajevitsj Solsjenitsyn. En «fangeleir» som ble bygd ute på myra ved Storwartz skulle forestille Sibir.

1973 – «Et Dukkehjem» av Henrik Ibsen. Jane Fonda hadde rollen som Nora.

1997 – TV-produksjonen «Disney Time»

1998 – «Siberia», nederlandsk komedie.

Historisk kilde: Artikkelen «Film og TV» på www.bergstaden.org.

Foto: Tove Østby

Håndverksstipend til tidligere ansatt i Uthusprosjektet

Pressemelding fra Kulturminnefondet:

Aleksander Fjellvang mottar Kulturminnefondets nasjonale håndverksstipend for den store innsatsen han legger ned for å lære om bygningsvern og tradisjonelle håndverksteknikker.

– Stipendet på 50.000 kroner tildeles en engasjert, lærevillig og faglig solid håndverker som også er interessert i å lære bort. Bakgrunnen for stipendet er å støtte en ung og lovende håndverker som har valgt et utdanningsløp innen et tradisjonelt håndverksfag, og som har vist evne til å jobbe målrettet over tid, forteller Hanne Kristin Jakhelln, nestleder i Kulturminnefondet, som delte ut prisen til Fjellvang under kulturminnekvelden på Oppdal turisthotell onsdag kveld. 

Kulturminnefondet er et lavterskeltilbud og en rendyrket tilskuddsordning for private eiere av verneverdige kulturminner. Fjellvang har jobbet på prosjekter som er støttet av Kulturminnefondet, blant dem seterstua til Nils Petter Hårstad på Vesle Orkelsjø.

Brenner for faget

Aleksander Fjellvang er tømrer og har tatt videreutdanning i bygningsvern. Han har arbeidet med verneverdige og fredede bygg i åtte år, de fem første av årene i Uthusprosjektet på Røros. Det var der han oppdaget, lærte og fikk interesse for gamle bygg og tradisjonelle håndverksteknikker. 

Fjellvang bor og arbeider i Oppdal, hvor han har bodd i fire år. Sommeren 2016 startet han som selvstendig tømrer i Oppdal Laft og Restaurering, hvor han får benyttet den tradisjonelle arbeidsteknikken på prosjekter med høyløer og stabbur.

Fjellvang ble nominert av sin kone, Edel Thyve Fjellvang. I nominasjonen skriver hun: «Aleksander brenner virkelig for å ta vare på gamle bygg, og at de blir restaurert identisk med slik de opprinnelig var bygget.»

Om håndverksstipendet:

Bakgrunnen for stipendet er å støtte en ung og lovende håndverker som har valgt et utdanningsløp innen et tradisjonelt håndverksfag, og som har vist evne til målrettet arbeid over tid. Stipendet blir tildelt en ung, engasjert, lærevillig og faglig solid håndverker som også er interessert i å lære bort faget.

Stipendet er på 50.000 kroner, og vedtaket om tildeling blir gjort av styret i Kulturminnefondet etter nominasjoner fra publikum.

15 håndverkere var nominert til håndverkerstipendet 2019. 

Kulturminnefondet deler også ut et formidlingsstipend, som i år gikk til Edel Aas og Terje Marstein, som med iver og entusiasme har tatt vare på en helt unik kulturarv i Gudbrandsdalen ved å sette i stand den gamle gården Gardsøi i Vågå. 

Tidligere mottakere av håndverksstipendet

Tradisjonshåndverker Håkon Telnes Fjågesund fra Telemark (2018)

Gipsmaker Peder Alme fra Ålesund (2017)

Repslager Ingunn Undrum fra Norheimsund (2016)

Tradisjonshåndverker Hans Andreas Haraldsen Lien fra Gjøvik (2015)

Tradisjonshåndverker Ove Grytbak fra Røros (2014)

Tilbake der det startet

I år er det 60 år siden nyskolen i Glåmos åpnet. Gjennom årene har elever kommet og gått, og en av dem er Hans Vintervold. Han startet i første klasse der i 1962. Da var det ingen som forsto at han i likhet med sin klassekamerat Even Erlien skulle bli ordfører i Røros.

Glåmos skole er også mye av grunnen til at Hans Vintervold ble politiker. Han gikk inn i politikken da Glåmos ungdomsskole skulle legges ned. I dag var han tilbake i sitt gamle klasserom, der han ble godt mottatt av dagens elever og lærere. De forbereder nå feiring av skolens sekstiårsjubileum.

Forfulgt av nye skolebygg

I år er det 60 år siden Glåmos skole ble åpnet. Da Aslaug Kulset begynte i første klasse i 1960, var hun imponert over den flotte nyskolen. Senere var oppveksten hennes preget av møter med nye skolebygg.

Da hun begynte på ungdomsskolen på Røros, var det i en nybygd fløy, og da var også gymbygget nybygd, med flunkende ny svømmehall. Aslaug husker sin første skoledag på Glåmos skole.

Utsettelse for istandsetting av Finnegården

J.Engzelius & Søn AS på Stjørdal har fått utsettelse til 6.desember 2019 for å gjennomføre pålegg om istandsetting jf. kulturminneloven § 17, første ledd. Tidligere i høst fikk J.Engzelius & Søn AS pålegg fra Trøndelag Fylkeskommune, kulturadministrasjonen som betegner situasjonen for Finnegården og Litjtrøa som prekær, og påla strakstiltak for å sikre de vernede bygningene.

I påleggsbrevet heter det at skader på murverk i fjøsbygningen, som trolig har oppstått i senere tid, gjør at muren må stabiliseres og at eventuell løs stein må fjernes eller sikres. I påleggsbrevet varsler fylkeskommunen at det vil bli gitt tilskudd til renoveringsarbeidet. 

– Dersom muren plutselig raser ut, kan det være fare for liv og helse for forbipasserende i Finneveta, og murverket må sikres på en tilfredstillende måte sånn at en potensielt farlig situasjon unngås, heter det i påleggsbrevet.

Trøndelag Fylkeskommune gjør i utsettelsesbrevet spesielt oppmerksom på at dersom fristen ikke overholdes, vil Trøndelag fylkeskommune la arbeidet utføres på eiers bekostning, jf. kulturminneloven § 16, annet ledd.

-Dere har ved flere anledninger anført at selskapet J Engzelius & Søn AS er i en utfordrende økonomisk situasjon, og at dere derfor ikke kan bekoste den pålagte istandsettingen av bygningsmassen selv. Vi ber om at dere oversender dokumentasjon på selskapets økonomiske situasjon, da særlig dokumentasjon av bruttoinntekter og skattbar inntekt, eller annen relevant informasjon for å underbygge utsagnet. Tall både fra årsregnskapet 2018 samt resultat per 3. kvartal 2019 kan oversendes. Vi ber om at dokumentasjonen bekreftes av revisor. Dette må oversendes fylkeskommunen innen 20.11.2019, står det i utsettelsesbrevet fra Trøndelag Fylkeskommune.

Fylkeskommunen har gitt dispensasjon fra fredningsbestemmelsene for å utbedre muren i fjøset. Det forutsettes at det brukes kvalifiserte håndverkere til jobben. Det er også gitt dispensasjon fra fredningsbestemmelsene for eiendommen Litjtrøa, som også eies av J.Engzelius & Søn AS. Her må tak settes i stand på grunn av lekkasjer og skader. Også i hovedbygningen er det skader på taket. I hovedbygningen må det sikres og tettes taktekkingen i området rundt lekkasjepunkter på østfløyen, og sette i stand takrenner og nedløp.

Foto: Tore Østby

Falkberget ba Aagot brenne brevene

Hans Svenne er ute med ny bok om Johan Falkberget, og denne gangen tar han for seg Falkbergets kanskje vanskeligste år. Dikterhøvdinen var enda en dikterspire, og flere brev skrevet til skuespillerinnen Ågot Didriksen tyder på at en aldri så liten forelskelse kanskje truet ekteskapet. Boka er gitt ut på Fjellheimen forlag.

Hans Brenne er ute med sin tredje bok om Falkberget. Boka heter «Johan Falkberget – avgjørende år, og tar for seg en periode i livet fra 1907 – 1922. I den perioden var det Kristiania som var Falkbergets base. Svenne har gått grundig til verks, blant annet i Oslo kommunes registre. Der har han funnet svar på hvor Falkberget bodde, og når han flyttet mellom de forskjellige stedene.

Brev Johan Falkberget skrev til skuespilleren Ågot Didriksen har også fått en sentral plass i boka. Falkberget ba i Ågot brenne brevene, men det gjorde hun ikke. Hun tok i stedet vare på dem, og de er nå en del av Falkbergets store brevsamling.

Manns Minne 4 – Plattingen

I denne programserien formidler Arnfinn Strømmevold og venner historier fra Røros. I dagens program er det historier fra området rundt Plattingen midt i Kjerkgata som fortelles. Ikke minst kommer historien om hvem som er «Plattingens far». Gjest denne gang er Gunnar Ruglsjøen, som er født og oppvokst i huset nærmest Plattingen.

Historisk bildedetektiv er Terje Forsberg, og Tore Østby står for kamera og redigering. Ide, regi og programledelse er ved Arnfinn Strømmevold. God fornøyelse!

Varm kveld på Kølplanken

Det er en varm novemberkveld på Kølplanken i kveld. Der brennes det kalk til istandsettingen av muren på Hyttstuggu. Kalkovnen ble tent i går, og skal brenne i to døgn. Da Rørosnytt var på besøk, var det håndverker Ole Bekkos og byggningsantikvar Kolbjørn Vegar Os som var fyrbøtere. Det var en nydelig kveld. Både kalkovnen og fullmånen lyste opp Kølplanken-området.

I kalkovnen brennes skiferstein som inneholder kalk. Det er en stein som ble dannet under havnivået for mange millioner år siden. Steinen finnes lokalt ved hoppbakken på Tolga. Der er det tatt ut stein til bl.a. Røros kirka. Det ble tatt ut 1000 lass med stein som ble brent på Røros til bruk i kirka.

På Kølplanken brennes det i ei kalkmile, basisvarianten av hvordan de har brent en gang i tiden. Hele steinen skal komme opp i 850 – 900 grader. Det tar litt tid å få gjennomvarm stein til så høy temperatur. I to døgn blir det fyrt natt og dag. Fyringsvaktene dytter på med furu og bjørk. Det er kontinuerlig jobbing med å få glødene til å friske opp. Utover kvelden og natten har fyringsvaktene seks timers vakter.

Det går med noen favner med ved til brenningen. Det fyres med ved fra ryddearbeid som har vært rundt Olavsgruva, og på Storwartz. Det er også noen rester etter rydding av stokker.

– Det er kulturlandskapsbjørk. Det er kobberverkets kulturlandskap som vi prøver å opprettholde, sier Kolbjørn Vegar Os .

Kalkmilen på Kølplkanken er ei forholdsvis lita kalkmile, av brenningen blir det toppen 1,5 kubikk med kalk. Det trengs ikke så mye kalk til Hyttstuggu, men det er kunnskapsbygging å ta hele prosessen.

– Husene uten kunnskap er ikke så interresante. Det er det å kjøre hele runden, å lage og bearbeide materialet på tradisjonelt vis en gang i blant, som er interessant. Det gir oss kunnskap. Kjører du to kubikk kull i fra Femunden til Røros i 4-5 dager så skjønner du litt av hvor stor betydning det kullet hadde for produksjon av kobber. Litt av det samme blir det med bygninger også. En gang i blant, tas hele prosessen med å felle tre eller ta opp stein i fra bakken og brenne, det er interessant, sier Os.

Prosjektet med Hyttstuggu skal ferdigstilles neste sommer. Det er noe arbeid som kan gjøres inne i vinter dersom de holder det varmt, men kalken trenger litt varme i været. Derfor må den jobben gjøres når årstiden tillater det.

Kalkbrenninga på Kølplanken er åpen for alle, så det er åpne porter i begge ender.

Kalkbrenning. Foto: Tove Østby