I dag var det premiere på årets Mini-Elden på hovedscenen på Spelplassen. Før forestillingen startet var det spente barn som gledet seg til å vise frem en forestilling som de har øvd på i tre dager. I bare to dager har de hatt sceneprøver. Det er Tanja Hellan Gårdner som er regissør for årets Mini-Elden.
Det kan være litt småskummelt å stå fremfor så mange publikummere, men skuespillerne i Mini-Elden både sjarmerte og imponerte publikum. Underveis i forestillingen fikk de unge skuespillerne både applaus og latter fra publikum i amfiet. For noen, som ikke har vært med på Stor-Elden, kunne det være første gang de opptrådte på en scene.
Mini-Elden er en god rekruttering til Elden. I morgen, onsdag har Mini-Elden årets siste forestilling. Før og etter forestillingen ble det solgt kaffe og kake. Pengene som kommer inn på forestillingene går til Peder Angels minnefond.
Mini-Elden er en oppsetning der barna får lov til å spille de store rollene. Forestillingen blir tilrettelagt ut ifra årets regissør, slik at barna kan få lov til å gjøre det på samme måte som de ser at de store skuespillerne gjør på kvelden. Mini-Elden er en minioppsetning av hele forestillingen.
I kveld, 22. juli er det premiere på årets Elden. I flere uker har små og store skuespillere forberedt seg på den store kvelden, som premiere kvelden er. Over 300 frivillige hjelper til med å få på plass et av Norges største spel. De frivillige hjelper blant annet til med rekvisitter, hår og sminke, kostymer, hestene, vertskap, vakter og salg.
Elden er et av Norges største historiske spel. Handlingen tar utgangspunkt i karolinernes felttog i Trøndelag i 1718/1719. Originalmanuskriptet ble skrevet av Bertil Reithaug og Arnfinn Strømmevold i 1979. Stykket som den gang het «Det brenner en eld» hadde premiere i Røros Gymbygg i 1980.
Siden 1994 har spelet blitt spilt ved Slegghaugan. Fra 1994 – 2005 ble Det brinner en eld spilt annethvert år mot Korthaugen skanse. I 2007 ble tribunen snudd mot Slegghaugan. Der har stykket blitt spilt hvert år siden.
I sommer er det full fart i Lars-Persa Gården. Røros Konserter har en konsertserie som heter “Sommer i bakgården”. Det blir intimkonserter i den gamle gården midt i Røros sentrum. Lars- Persa Gården er fra 1600-tallet. Der har Røros Konserter en utendørsscene og konserter med ulike artister gjennom juli måned.
Hør intervju med daglig leder i Røros Konserter, Thomas Ryjord.
Den første konserten ble arrangert under Nattåpent forrige fredag. I kveld spiller Trygve Skaug solokonsert i Lars-Persa Gården. I morgen, 17. juli blir det countrykveld med Bettan & Dag Erik Oksvold. Den siste helgen blir det konserter med Anders Jektvik, Valkyrien Allstars, og Bare Egil Band som avslutter sesongen lørdag 25. juli.
Familiedag
Det er mange konserter for voksne, men Røros Konserter har ikke glemt barna.
– Det er viktig å ordne kultur for folk i alle aldre synes vi. Vi driver også Røros barnefestival, så vi er ekstra opptatt av å lage konserter for de minste. Lørdag 18. juli har vi familiedag i bakgården på dagtid, fri inngang. Da blir det konserter. Det blir ansiktsmaling, salg av popcorn og vafler og hele familien kan komme og kose seg og være sammen med oss, sier daglig leder i Røros Konserter, Thomas Ryjord.
Konsertarrangør
Det er fint å være konsertarrangør i Lars-Persa Gården. De får mye gratis i stemning og omgivelser.
– Vi trenger ikke å pynte noe. Røros er jo ferdig pyntet. Artistene synes det er stas å spille. Det er veldig fin utsikt fra scenen med gamle hus og kirka i bakgrunnen. Vi får også tilbakemeldinger fra publikum at det blir litt ekstra stas når det er så fint. Samtidig så er vi midt i vernesonen, så det er mye tilpasninger vi må gjøre for å tilpasse oss. Det er freda bygg over alt og det er alt fra hvordan vi setter opp scena og hvordan vi bygger infrastrukturen, og samtidig er vi også opptatt av at vi skal ikke være til bry for naboer og omgivelser, det skal være et positivt bidrag i det som skjer. For eksempel har vi konsertene relativt tidlig på kveldene, slik at det blir rolig til natten for i gata som bor her eller er her på ferie, sier Thomas Ryjord.
Det er trangt inn til gården så de kan ikke rygge inn hengere og trailere når scenen skal bygges. Alt må bæres inn fra parkeringsplassen. De fleste scener som kan leies er for store til å få inn i gården. Etter litt rearsch kom Røros Konserter over en liten paviljongscene som står på lager i Trondheim, som blant annet Olavsfest bruker i kirkehagen ved Domkirken. Den scenen er liten nok og passer inn i omgivelsene.
Det er plass til 250 publikummere i Lars-Persa Gården. I løpet av juli skal opptil 2000 mennesker innom
Det er mye historie i de gamle bygårdene i Bergmannsgata. Ann-Eliz Helld eier to av gårdene. Nå har hun nye ideer og planer og ønsker å selge både Bergmannsgata 24 og 26.
Ann-Eliz Helld forteller at det er mye spennende historie i bygårdene hennes. Hun har alltid vært glad i historie, men hun var ikke forberedt på hvor utrolig spesielt det var å få bo og jobbe i to av bygårdene midt i det spesielle sentrumet, Røros.
– Det har vært veldig gøy, sier Ann-Eliz Helld.
Hør intervju med Ann-Eliz Helld om livet i Bergmannsgata 24 og 26.
Ann-Eliz Helld kommer ikke fra Røros. Det var en tilfeldighet som gjorde at hun flyttet hit. Hun og søsteren var på Rørosbesøk. De gikk i Bergmannsgata og fikk se at eiendommen nummer 26 var til salgs. Ann-Eliz hadde en jobb hun trivdes godt i, men hadde begynt å tenke på om hun skulle bruke mer tid på å male.
– Vi valgte å kontakte megler vi og se på det. Og jeg dro hjem og sa opp jobben, solgte eiendommen og flyttet. Det er ikke så mange impulshandlinger på det nivået jeg har foretatt i livet, men det gjorde jeg da. Jeg fikk mange spørsmål: Kjenner du noen der? Det gjorde jeg jo ikke. Men jeg sa at det er jo folk der. Fortsatt får jeg spørsmål om når kommer du tilbake. Men jeg trives veldig godt her, så selv om jeg skal selge eiendommene så blir jeg i området, sier Ann-Eliz Helld. Etter at hun kjøpte bygården åpnet hun galleri i første etasje.
Familiegård
Hun har funnet ut at nummer 26 har vært en familiegård som har fulgt familier ledd for ledd. Det er to familienavn som går mest igjen i forhold til når de har arvet eller overtatt. Hun har forstått det slik at noe av tømmerkassen er fra slutten av 1700-tallet. En vegg inne i huset vitner om den gamle tømmerkassen.
Da Ann-Eliz Helld kom til nummer 26 var hun i kontakt med byantikvaren. Da fikk hun bilder av hvordan det så ut før i tiden. I årenes løp har det trolig blitt satt ulike preg fra ulike generasjoner.
Da Ann-Eliz Helld kom dit i desember 2012 sjekket hun med Røros kommune på forhånd og søkte om å gjøre endring i første etasje og åpnet forretningsvirksomhet der. Men nå når den er til salgs så går den tilbake til at det er en tomannsbolig.
– Dersom noen har andre planer her må de gjøre som meg, søke og sjekke opp om det er innenfor det man vil ha på Røros da. Selv har jeg leid ut hybelleilighet innimellom. Hatt mange fine ungdommer som en periode har vært i praksis på Røros. Alt i fra museet, røntgen, politi og media, som har vært et par måneder og noen litt lenger, sier Helld.
Hun er blitt veldig glad i huset som hun har fått lov å bo i.
– Det blir litt spesielt for jeg som er interessert i slikt føler jo nesten at det er mye levd liv i veggene. Og du blir litt sånn ærefrykt over for alle de generasjonene som har levd og bodd her og hatt sitt liv, sier Ann-Eliz Helld.
Rådhuset
I de årene hun har bodd i Bergmannsgata har hun sett tvers over gaten og sett på rådhuset.
– Et fantastisk bygg. Etter at det ble pusset opp er det så flott utvendig at du blir glad av å se på det, sier Ann-Elliz Held.
Det siste året etter at hun fikk litt problemer med øynene sine, som gjør at hun gradvis har redusert driften, har hun prøvd å sette seg litt mer inn i historien til rådhuset og Catharina Borchgrevink.
– Det jeg ikke visste og som var litt gøy å sette seg inn i var hvor mye hun bidro til samfunnet på Røros og omegn. Jeg blir glad når jeg leser om henne og om at hun den gangen var så opptatt av hvordan de andre hadde det rundt seg, sier Helld.
Nedenfor rådhuset ligger Leighgården. I første etasjen har det vært tomme lokaler en periode. Nå er Ann-Eliz glad for at det blir aktivitet der igjen.
Nummer 24
Etter hvert kjøpte Helld også nummer 24 i Bergmannsgata. Der har hun drevet Lysstrålesenteret som har gitt arbeidspraksis til mange ungdommer.
Historien til nummer 24 forteller også at det har vært mye aktivitet gjennom årene. På slutten av 1600-tallet var det skifte etter Oluf Brønnli og hans hustru. Han var holdt for å være velholden. På 1800-tallet losjerte blant annet enkefru Elen Johannesdatter Østhus.
– I min historiske fantasi så jeg for meg at hun gikk staselig rundt der, så vi hadde litt moro med det. Noen husker kanskje at vi noen år hadde en figur som sto utenfor trappen, en dame som vi kledde opp slik som vi trodde de var kledd i den tiden. Med sort lang kjole, hvit forkle med rysjer, med serveringshette og utstyrt med ei kanne sto hun utenfor trappen inn til der vi har hatt kafe, og ønsket velkommen. Om sommeren var det mange som tok bilder av barna sine sammen med henne. Når du leser historien så får du mange tanker bakover hvordan har det vært, sier Ann-Eliz Helld.
Det har vært forskjellige virksomheter i huset. Det har blant annet vært vinutsalg, syetablissement, bokhandel og bakeri. Da Ann-Eliz kom til Røros var det barnetøy.
– Der også har det vært mye levd liv. Mange som har fortalt at jeg husker at jeg var her da jeg var ung eller da jeg var barn. Og da var det slik og slik. Det har vært utrolig spennende å få høre slike historiske fortellinger. Og så er det med gamle hus, (jeg tenker) det er spennende hvordan de har benyttet lokaliteter, bygd på, endret, gjort ting etter hva de har drevet med, sier Helld.
Trapp
På en av veggene i nummer 24 ser man merker på en vegg etter at det har gått trapp opp til andre etasje. Slikt synes Ann-Eliz Helld er spennende å se. Det sier noe om hvordan det har vært der.
Her har det en gang i tiden vært en trapp. Foto: Tove Østby
I underetasjen har Ann-Eliz og Lysstrålesenteret hatt rammeverksted. Hun tror at underetasjen ikke er like gammel som bygget. På loftet kan man se hvordan det har vært en gang i tiden. Der er det gamle gulvplanker. De siste årene har det blant annet vært maleverksted, og aktivitet under Rørosmartnan.
Også i bakgården har Lysstrålesenteret hatt aktivitet, blant annet ei som solgte ullprodukter.
Det som Ann-Eliz setter mest pris på i nummer 24 er utsikten. Når hun har stått og jobbet på kjøkkenet og jobbet sammen med ungdommer, lukker opp vinduet og det er masse folkeliv.
– Du blir liksom en del av det. Lukker opp vinduet så du hører musikk og du er en del av det. Og så har det vært gøy å se alle de gangene som jeg har sett at noen begynner å se seg rundt og skjønner hvor det er og så ser jeg litt nøyere og da har det veldig ofte vært kjente fra Østlandet som lurer på hvor er hun. Ja, det har vært trivelig å bo her. Og de som på et tidspunkt overtar et eller begge stedene tenker jeg at kanskje er opptatt av historie. Og hvis de ikke er det så skal man ikke se bort fra at man blir det, for det er helt spesielt å få leve og bo midt i den historisk spennende atmosfæren, sier Ann-Eliz Helld.
Det er ikke så ofte eiendomsmegler hos Nylander & Partners Røros, Yama Meskinyar selger to nabohus samtidig. Det jobber han med i Bergmannsgata for tiden. Det er Bergmannsgata 24 og 26 som skal selges.
– Det er ikke veldig ofte at jeg selger to nabogårder så tett i tett samtidig. Og enda sjeldnere er det at det er samme selger og eier på begge eiendommene. Litt fare for at jeg bruker litt klisjeord her nå, men det er en unik mulighet for den rette personen, sier Yama Meskinyar. Han legger til at selger Ann-Eliz Helld har vært kjempeflink med begge eiendommene og hatt forskjellige aktiviteter der. Hun har utnyttet potensialet veldig fint.
Yama Meskinyar tror det finnes en der ute som ser mulighetene til gårdene i Bergmannsgata. Det er ingenting som er forhåndsbestemt, man kan fortsatt kjøpe bare den ene gården. Men har man muligheten og midlene til å kjøpe begge er det en sjelden mulighet.
Den sjeldne muligheten ligger i den historiske Bergmannsgata.
– Alle eiendommene er egentlig veldig spesielle i området her. Når man kjøper en eiendom i Bergmannsgata så er det ikke bare et hus eller et lokale du kjøper, men du kjøper faktisk en bit historie. Du blir jo med på det spleiselaget og du blir en del av historien. Jeg synes det er litt kult jeg da, sier Meskinyar.
Verneområdet
Det er mange eiendommer som er solgt i området selv om man har de restriksjonene man har i forhold til verneområdet. De fleste ser mulighetene med det. Det er et fint område å bo i. For eksempel Bergmannsgata 26 har to leiligheter. Da kan man bo i den ene og leie ut den andre. Som de fleste gårdene i Røros sentrum er det en bakgård med stabbur.
– Man kan faktisk bo ganske billig hvis man vil da, og sentralt, sier Yama Meskinyar. Han legger til at dersom man er typen som ikke reiser mye og ikke trenger bil så er det der man skal bo, for der trengs det ikke bil.
Når folk kommer for å se på et hus fra 1600-tallet er de spørrende, nysgjerrige og noen er litt usikre i forbindelse med at det er vernet. Hva kan de gjøre? Hva kan de ikke gjøre? Eiendomsmeglerens oppgave blir å opplyse så godt han kan om det. Dersom det er spørsmål som han ikke kan svare på eller merker at eventuell kjøper fortsatt er litt usikker, anbefales det å ta en prat med kommunen og byantikvar osv.
– Mange føler seg kanskje litt usikker i forhold til at det er en vernesone. Hva betyr det? Man kan skrive veldig mye om det i en salgsoppgave, men det er helt umulig å formidle alt av reglementet i en liten salgsoppgave. Man må sette seg litt mer inn i det. Jeg frykter litt, det er ikke sikkert det stemmer, at kanskje mange er litt mer redde for det enn de burde være. Det er god hjelp å få. Det er egentlig ikke så mye mer vanskelig å bo i en slik bolig kontra en fra 2000, så lenge man har en grei dialog med de rette vedkommende. Vi vet jo alle at kommunen og byantikvaren og generelt Rørosmiljøet er veldig opptatt av at sentrumsområdet skal være bebodd. Da liker jeg å tro at også velviljen fra de rette instansene også er der når man skal spørre og vil gjøre ting så tror jeg nok at de strekker seg langt da for at folk skal ville bo her. Man må sette seg inn i litt mer reglement enn det man kanskje ville gjort for en enebolig fra 2000-tallet i Gjøsvika, sier Meskinyar.
Han anbefaler eventuelle huskjøpere å ta en telefon til byantikvaren allerede før man legger inn bud.
– Har du tanker om at du kunne tenke deg å endre noe på fasaden eller på noen andre ting som da går under vernereglene så ville jeg tatt en sjekk allerede før jeg legger inn bud. Det er såpass viktig. Det er kjipt å sitte med et akseptert bud på en eiendom som du har tenkt å gjøre noen endringer på og så får du ikke lov til å gjøre det. Vi kan svare så godt vi kan på diverse spørsmål, men min anbefaling vil alltid være å sjekke direkte med de riktige innstansene selv. Det er noe med å den informasjonen direkte fra kilden. Så skal du gjøre noen endringer på et hus som du kikket på, dersom du har planer om det så anbefaler jeg at man tar kontakt med byantikvar, kommune osv før man har lagt inn det budet, sier Yama Meskinyar.
Standard
Man har også dette med standard. I vernesonen er noen eiendommer mer pusset opp enn andre i forhold til etterisolering og andre tekniske ting. Teknisk sett har man kommet dit at alt er løsbart. Det bør ikke være noe hinder at man er redd for å fryse for å bo i gata. Den tiden er langt forbi. Man er kommet såpass langt frem der teknologisk sett at håndverkerne klarer å løse de aller fleste utfordringene som kanskje var for 20 – 30 år siden.
Har man et Husbankshus fra 1970-tallet er vindu, tak og drenering bestandig et tema som går igjen på visninger. Det er slike ting som folk på generelt grunnlag er opptatt av, men det blir et spesielt viktig tema når man er innenfor en vernesone.
– Men der også. Jeg tror nok at kanskje mange ikke vet at det finnes løsninger også der. Det med vindu er ikke noe problem lenger altså. Det finnes massevis av eksempler opp og ned i sentrum her hvor man har har løst det problemet. Hvor man har moderne vinduer, for eksempel på innsiden av de gamle. Jeg vil påstå at det er en foreldet problematikk, sier Yama Meskinyar.
Meskinyar merker at de som kommer på visninger i sentrum er kanskje over gjennomsnittet opptatt av historie.
– Det er kanskje litt naturlig. Det er derfor du er på visning. Det trenger ikke være primært at du drar på visning fordi du er så vannvittig opptatt av historie. Noen gjør selvfølgelig det også, men majoriteten som kommer på visning i området her er nok det at de synes det er bare kult. Man føler at man blir en del av historien. At du bor i historien, sier Yama Meskinyar.
Riksantikvaren ser rekordstor interesse for å søke om midler til kulturmiljø i næring, industri, bygd og by. Totalt kom det 118 søknader, med en samlet søknadssum på 51,6 millioner kroner.
Tilskuddene skal styrke kulturmiljø i bygder og byer, samt næring og industri. Av disse søknadene var 94 rettet mot bygd og by, 40 mot næring og industri og 16 søknader treffer begge tema.
– Kulturmiljø blir best tatt vare på når de er i bruk. Prosjektene vi støtter skal gjøre det enklere for folk å oppleve, lære om og ta del i kulturarven vår. Slik kan kulturmiljø skape aktivitet, møteplasser og nye muligheter for utvikling i lokalsamfunnene. Derfor er det viktig å støtte de gode ideene som får dette til å skje, sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.
Fórbonde- og Lasskjørerunionen er blitt tildelt 275000 kroner til Vinterarv: Kunnskapsbygging og organisering for å sikre vintervegene og bruken av dem. Det ble søkt om 500000 kroner.
Kulturmiljø som ressurs
Formålet med midlene er å bidra til å skape nye muligheter, løse utfordringer og samordne innsats knyttet til kulturminner og kulturmiljø.
Prosjektene skal legge til rette for bruk av kulturmiljø som ressurs, og styrke rollen kulturmiljø kan spille i lokal og regional utvikling.
– Prosjektene vi gir støtte til, viser hvordan kulturmiljø kan være en aktiv kraft i utviklingen av lokalsamfunnene. Det handler både om å ta vare på historien og om å bruke den – til å skape nye muligheter for folk, gjennom samarbeid som bidrar til verdiskaping, sier riksantikvar Hanna Geiran.
– I tildelingen har vi vært opptatt av å løfte fram prosjekter som både holder høy kvalitet og som på en god måte tar i bruk kulturmiljø som en ressurs, legger Geiran til.
Riksantikvaren gir tilskudd til 16 prosjekter:
8 prosjekter innen næring og industri (1 250 000 kroner)
8 prosjekter innen bygd og by (2 209 000 kroner)
Fordelingen gjenspeiler at det var særlig mange gode søknader innen bygd og by. Samtidig er det gledelig å se bredden i prosjektene innen næring og industri, blant annet med prosjekter knyttet til urfolk og nasjonale minoriteter.
Hvordan blir tilskuddene brukt?
Tilskuddene går til prosjekter som bruker kulturmiljø som utgangspunkt for utvikling – i lokalsamfunn, næringsliv og stedsutvikling.
Målet er å skape nye muligheter, styrke samarbeid og finne gode løsninger på lokale utfordringer.
Prosjektene som får støtte kjennetegnes ved at de:
utvikler og deler kunnskap og kompetanse
samler ulike aktører om felles mål
gir erfaringer og metoder som kan komme flere til gode
bidrar til bærekraftig bruk av kulturmiljø
Tilskuddene innen næring og industri
Innen næring og industri går midlene til prosjekter som løfter fram og videreutvikler industrimiljø, småindustri og infrastruktur – med særlig vekt på kunnskap og kompetanse.
Striden om konsesjonskraft mellom Ren Røros AS og Røros kommune har blitt saken som har gått og gått, men aldri kom til retten. I dag signerte styreleder i Ren Røros Lars Stenvold Wik og ordfører Sadmira Buljubasic en uoppsigelig avtale, som bestemmer hvor skapet skal stå for all ettertid. I TV-vinduet under kan du se hele den historiske pressekonferansen.
Historisk pressekonferansen
Avtalen som nå er inngått mellom Ren Røros AS og Røros kommune, kom på plass fordi begge parter ønsket en avklaring. Partene havnet i denne situasjonen, fordi det ble bestemt at alle norske E-verk skulle ha offentlig eierskap.
Røros E-verk var et av de de første e-verkene som ble etablert i Norge. Kraftproduksjon startet allerede i 1897, og da i regi av Røros kobberverk. Det handlet fra starten om å elektrifisere gruvedriften.
2. juni i 1912 ble E-verket stiftet som et andelslag, som besto av alle huseiere som var abonnenter på lys og kraft. Fra starten var e-verket 100% privateid. I 1976 ble Røros Elektrisitetsverk AS etablert. Da var det 2000 andelseiere som fikk en A-aksje à kroner 50 hver, og tilsvarende fikk Røros kommune 2000 aksjer à kroner 50. Det kommunale eierskapet var fra da 50%.
I 1986 ble den kommunale eierandelen økt til 67%, og det skjedde av tvingende nødvendighet for videre drift. Konsesjonen selskapet fikk for å drive Kuråsfossen kraftverk ble gitt i 1936, og var tidsbegrenset. Stortinget hadde i 1985 vedtatt at en betingelse for tidsubegrenset konsesjon skulle være ⅔ offentlig eie.
Røros kommune betalte aldri kontant for sine eierandeler, men en del av avtalen var at Røros E-verk selv skulle disponere konsesjonskraften. Slik har praksisen vært siden. Konsesjonskraften er en del av inntektene fra kraftsalg, som tilfaller kommunene der naturressursene er utnyttet.
I alle årene som har gått siden, har Røros kommune ikke tjent penger på sin konsesjonskraft slik andre kraftkommuner, som for eksempel Tydal kommune har gjort. Inntektene kommune sa fra seg, viste seg på grunn av prisutviklingen, å bli betydelige beløp.
Det er sagt og skrevet mye om kommunens store tap på denne ordningen, men det er aldri beregnet nøyaktig. En del av bildet er at kommunen fikk aksjene uten å betale for dem, og at Røros kommune, som ⅔ av aksjene har fått utbetalt utbytte av selskapets overskudd, og vunnet på verdistigningen i selskapet.
Avtalen som har kommet på plass nå, kommer som resultat av at begge partene ønsket en løsning på en langvarig og energitappende konflikt. Det skjedde etter et initiativ fra tidligere ordfører Isak V. Busch, som har forhandlet på vegne av kommunen sammen med Kjell Magnus Krog (H).
Arkitektene bak den endelige løsningen er partenes advokater. Røros kommunes advokat i prosessen har vært Ulf Larsen fra advokatfirmaet Lund og co.
Advokat Ulf Larsen intervjuet av Tore Østby
Om avtalen er god eller ikke, vil det trolig være forskjellige meninger om hos begge parter. Utgangspunktet var at Røros kommune ville ha alle konsesjonsinntektene, og utgangspunktet for Ren Røros AS var å beholde alle konsesjonsinntektene fremover, slik avtalen som opphørte i dag slo fast.
Den nye avtalen bestemmer at for gamle utbygginger beholde Ren Røros AS disposisjonsretten, og for nyere og fremtidige utbygginger, får kommunen konsesjonsinntektene. Trolig vil riktig beskrivelse av resultatet bli omtrent som følger. Ingen av partene er helt fornøyd. Noen på begge sider av konfliktaksen vil noen være svært misfornøyd. Et mindretall i kommunestyret stemte i dag for å avvise forhandlingsresultatet. Noen av de private eierne er, etter det Rørosnytt kjenner til, heller ikke fornøyd.
Kommuneledelsen og ledelsen i Ren Røros er nok lettet over at en gammel slitsom konflikt er parkert. Det var god stemning under den høytidelige signeringen i dag.
Lars Stenvold Wik og Sadmira Buljubasic har signert avtalen. Dermed kommer ikke saken opp for domstolen. Hva den historiske dommen over avtalen blir, gjenstår å se.
Nå i kveld samles elever, foreldre, lærere, assistenter og inviterte gjester til skoleavslutning i Glåmos. Dette er en årlig hendelse, men i år er det et svært alvorstynget historisk sus over dette. Nå stenger Glåmos skole ikke bare for sommeren, men for godt.
Skoleavslutninga foregår på låven på Vintervolden. Rørosnytt møtte gammelordføreren i ettermiddag. Hvordan det gikk, kan du se i TV-vinduet nederst i saken.
Hans Vintervold kom inn i politikken, etter at han ledet aksjonen for å bevare ungdomsskolen på Glåmos. Det endte med nederlag for ungdomsskolen, men også med at Hans Vintervold ble nominert øverst på Arbeiderpartiets liste, og ble valgt til ordfører. Historiens ironi ville det slik at når ungdomsskolen på Glåmos ble nedlagt, var det Vintervold som satt med ordførerklubba.
Nå er trolig nedleggelse av Glåmos skole foreslått for siste gang. Vintervold er litt usikker på det også.
Gunnveig Sandnes er assistent ved Glåmos skole, og hun gruer seg til morgendagen og dagene som kommer uten elever. Glåmos skole er vedtatt nedlagt, og til høsten skal også elevene fra Glåmos møte på Røros skole. I dag har Gunnveig Sandnes vært med å forberede den store avslutningen, som foregår på låven på Vintervolden.
De siste dagene har en delegasjon fra Fondazione Guiseppe Dessi vært på Rørosbesøk. Ordfører Sadmira Buljubasic har vertskapsrollen, og gjestene har fått sett en del av det Røros har å by på.
Det var Johan Falkberget og hans forfatterskap som trakk italienske gjestene til Røros. Gjestene hadde et klart formål med besøket. De ønsker Johan Falkberget oversatt til italiensk, og deres egen dikterhøvding Giuseppe Dessi oversatt til norsk.
På Sardinia er det bygd opp en egen forfatterpark for Guiseppe Dessi. På Røros fikk medlemmene i «Dessiringen» se Johan Falkbergets hjem på Ratvolden og Falkberget. Generalsekretær i Fondazione Giuseppe Dessi: Antonella Cavallo, og president i samme organisasjon: Debora Aru, lot seg begeistre av Rørosmuseets guide Ole Kristian Korssjøens fortellinger om dikterhøvdingen.
Den norske stemmen i TV-innslaget tilhører oversetter Enrica Francesca Sollaino.
Antonella Cavallo og Debora Aru intervjuet av Tore Østby
Giuseppe Dessi er en av flere italienske forfattere, som har fått sin egen forfatterpark. Han er en svært anerkjent forfatter i hjemlandet, og hvert år deles den prestisjetunge Giuseppe Dessiprisen ut til en italiensk forfatter. Forfatterparkene i Italia har gått sammen i en paraplyorganisasjon, og fire norske «forfatterparker» har sluttet seg til sammenslutningen.
Bakgrunnen for det er et tett vennskap mellom Italias daværende ambassadør til Norge, Georgio Novello og daværende ordfører på Røros, Hans Vintervold. Det var derfor Johan Falkberget og Røros som første ble innlemmet i den italienske sammenslutningen av forfatterparker.
Nåværende ordfører i Røros Sadmira Buljubasic ser muligheter for å utvide samarbeidet med italienerne.
Italiensk samling på Falkbergets skriveloft.
Foto: Tore Østby
