50 mennesker møtte opp ved Arbeidermonumentet og Falkbergetmonumentet på kirkegården i dag. Det skjedde etter at de samme antallet mennesker hadde inntatt 1. maifrokost på Bergstadens Hotel. På øvre del av kirkegården er det to monumenter, som betyr mye for arbeiderbevegelsen i Rørosområdet. Det ene er Arbeidermonumentet og det andre er minnesteinen til Johan Falkberget.
Ved arbeidermonumentet holdt Rolf Oppdal en fin tale om monumentets historie, og betydningen det har i dag. Arbeidermonumentet ble satt opp i 1940 under tysk okkupasjon. Da ble det ikke dekorert med noen minneplate. Det skjedde etter krigen.
Monumentet står i det området der storgravene var. De fungerte som midlertidig lagringsplass om vinteren, og de ble stedet for evig hvile for de mange som ikke fikk egen grav og egen gravstein.
Etterpå holdt Randi Borgos en fin tale ved minnesteinen til Johan Falkberget. Hun fortalte også fra historien, blant annet det Falkberget utrettet i politikken. Falkberget satt en periode på Stortinget som representant for Arbeiderpartiet.
Det ble en verdig seremoni med alle de faste til stede, og men noen nye. En av de som har vært med på slike seremonier i mange år, er Tor Espen Aspaas.
Onsdag 22. april feiret Visit Røros og Østerdalen sitt 100-årsjubileum. 22. april 1926 var stiftelsesdatoen til Røros Turistforening, og med det er Visit Røros og Østerdalen et av de eldste reiselivsselskapene i Norge. På en 100-årsdag er det tid for å mimre litt. Tre av dem som brukte dagen til å mimre var Lillian Sandnes, Odd Sletten og May Lisebeth Hamland. Dagen ble feiret i Reiselivets hus der turistinformasjonen har holdt til i mange år.
Kontor
Odd Sletten har jobbet hos turistinformasjonen tidligere. Han holdt også tale på 100-årsmarkeringen. Odd Sletten jobbet hos turistinformasjonen fra 1994 – 1998. Først jobbet han på plan og prosjektavdelingen, deretter var han markedssjef i noen år. Den gang var navnet Røros Reiselivslag.
Under intervjuet med Rørosnytt sto Odd Sletten omtrent i det gamle kontoret sitt, som i dag ser helt annerledes ut.
– Det har skjedd mye på veldig mange områder i Røros i løpet av de 30 årene som har gått, sier Odd Sletten.
Han synes man har fått veldig mye bedre grep på å løfte verdiene og ikke minst få tak på verdensarv. Odd Sletten jobber i dag som verdensarvkoordinator for Røros bergstad og Cirkumferensen, og følger ekstra mye med på verdensarven.
– Men jeg tror nok man har sett liksom hvor tette koblinger det er mellom verdensarvverdiene og utviklingen av reiselivet. Og også forsåvidt opp mot martnan, som da jobber med den immaterielle delen av kulturarven, sier Odd Sletten.
Martnasgeneralen
Lillian Sandnes startet hos Destinasjon Røros 17. januar i 2000. Da var hun yngst. I dag er hun eldst på huset. Hun minnes at det var rått og brutalt å starte i jobben. Hun ble hivd inn i martnasarbeidet med martnan 2000. Hennes første oppgave var å starte med martnasprogrammet. En måned før martnan skulle arrangeres.
– Det var mye kontinuitet allerede da, men det har skjedd veldig mye. Jeg har vært med på opp- og nedturer i løpet av de 26 årene. Hiver meg på det Odd sa at det har skjedd mye og vi har løftet oss sammen. Det er vel det som jeg synes er artig, at du klarer å koordinere og så at vi løfter og jobber sammen. Samhandling er et stikkord for meg, sier Lillian Sandnes.
Samarbeid
Både Rørosmuseet og verdensarvkoordinatoren er gode samarbeidspartnere med Visit Røros og Østerdalen. May Lisbeth Hamland er avdelingsleder og planleggingskoordinator hos Rørosmuseet. Gardinene som de fikk laget mens hun jobbet på Turistkontoret henger fortsatt oppe i huset. Hun jobbet der fra 1991 – 2000.
– Jeg jobber mye med det samme som jeg gjorde på Turistkontoret. Turistkontoret hadde en litt annen rolle da enn det har nå. Det var før man kunne søke opp alt på sosiale medier. Da var det ordentlig informasjonsoppgaver vi gjorde. Og vi hadde ansvar for turistkontor på stasjonen på Tolga, togstasjonen på Os og om sommeren var det åpent turistkontor på Eafossen. Her var det åpent hele året. Vi hadde ansvaret for alle omvisninger og guider. Den jobben har vi nå på Rørosmuseet. Så ja, litt av det samme. Som Lillian sier; vi er jo en samarbeidspartner med alle egentlig i forhold til reiselivet, sier May Lisbeth Hamland.
Det er tydelig at det henger sammen på Røros. Odd Sletten har vært direktør for Rørosmuseet i ca ni år før han ble verdensarvkoordinator.
100 år
– Det er overraskende at de startet et reiselivslag allerede for 100 år siden. Det sier noe om vyene de hadde for denne karrige plassen. Dem var fremoverlent den gangen også som vi håper vi fortsatt er. I hvertfall så er det det vi jobber for. Se fremover og legge til rette. For reiselivsnæringen på Røros er egentlig ei stor næring, sier Lillian Sandnes.
I sin jubileumstale refererte Odd Sletten til Fjell-Ljom fra 1957 som skrev at reiselivsselskapet allerede da hadde 115 medlemmer. Avisa siterer fra stiftelsen i 1926 og da snakker man om at Røros ikke har noe reiseliv, men kan få.
– Jeg tror det med vyer og ambisjoner er helt sikkert det man har mest av i 26. Og så har det jo vist seg at de ambisjonene de slo til etter hvert. Det skjedde mye både utover på 1900-tallet og nå i de senere årene, sier Sletten.
Odd Sletten forteller at det var ikke mange turister på Røros i starten til Turistforeningen. Ut ifra avisene kan man lese at det ikke var stor turisttrafikk på Røros på 1920-tallet. Det er dårlige tider og man leter veldig etter nye næringer. Det er nødsarbeid og det er virkelig en vanskelig periode på Røros. Det er nok mer en ståpåvilje til å få til noe nytt og prøve å finne nye veier å gå, enn at det er et stort behov for en organisasjon for å ivareta den eksisterende turismen, for den er nok ikke her på det tidspunktet.
Det sies at Henrik Grønn som var redaktør i Dovre var initiativtaker til Røros Turistforening. Det hadde også vært en turistforening på slutten av 1800-tallet som hadde blitt nedlagt. Det som skjedde i 1926 omtales som en restart.
Ambisjoner
Odd Sletten kan ikke tenke seg at de så for seg hva dette skulle bli på sikt.
– Man hadde ambisjoner og det hadde faktisk også Riksantikvaren. Vi ser at når Riksantikvaren jobber videre på Røros så snakker de også om turismen og reiselivet som noe av det Røros bør kunne satse på, sier Odd Sletten.
Marnasgeneral Lillian Sandnes er glad for reiselivet.
– Martnan er også en stor del av reiselivet på Røros, og den samhandlingen vi har ellers i året den er gull verdt. Så at vi løfter martnan sammen og. Der også satser vi på kulturarven som verdi, det er jo det vi har vært tydelig på hele veien. At vi kom oss på statsbudsjettet for to år siden er aldeles utrolig og et resultat av det tenker jeg er i samhandling med Røros kommune. Så her er det bare å brette opp ermene og se fremover for vi må følge med i tiden, både Røros som reiselivsdestinasjon og martnan spesielt å. Vi er en del av verdensbilde. Stolt historie, spennende fremtid, sier Sandnes.
Ragnar Kokkvoll har nettopp gitt ut boka «Spanskesyken i Røros og Ålen». Kokkvoll har gjenfunnet og fortalt hvordan spanskesyken var i vårt distrikt. Boka er tenkt som en lærdom fra to dødelige pandemier.
Spanskesyken
Spanskesyken som herjet fra 1918 til 1920 var den dødeligste pandemien siden svartedauden på 1300-tallet. 50 millioner mennesker mistet livet på grunn av det som da var et ukjent virus. Spanskesyken krevde nærmere 15.000 norske liv, og i Røros og Ålen døde rundt 40 innbyggere. De fleste var unge kvinner og menn, ofte med ektefeller og barn. Boka forteller hvem de var, og om familiene som måtte finne veien videre.
Pandemien ble møtt med svært få tiltak, ingen vaksiner, ingen antibiotika mot lungebetennelse som var den viktigste dødsårsaken. Sykdommen måtte brenne ut av seg selv.
Mange trodde fortsatt på den eldgamle teorien om at vær og vind brakte smittsomme «dunster» rundt i verden og skapte pandemier.
Driften ved gruvene gikk som normalt, og på brakkene ble mange syke. 11 bergverksarbeidere døde. Gravide kvinner løp en ekstra risiko. Fire gravide eller fødende kvinner døde. Tre av ofrene var av sørsamisk eller kvensk opphav.
I Røros legedistrikt var spanskesyken spesielt dødelig i oktober og november 1918. I oktober døde 18 personer og i november døde 8 personer.
Covid-19
13. januar 2020 hold Ragnar Kokkvoll foredrag på Rørosmuseet om spanskesyken. Lite viste han da om at Norge skulle bli nedstengt på grunn av en ny pandemi om et par måneder.
Covid 19-pandemien fra 2020 til 2022 førte til nedstengning og omfattende vaksinering. Dermed unngikk vi den katastrofen som våre forfedre opplevde. Kommuneoverlege Marius Kaaland har skrevet et kapittel om dette i boka til Kokkvoll.
– Jeg har fått stor hjelp av mange som har bidratt med fortellinger og fotografier fra sine familier. Jeg har funnet 37 ofre i vårt distrikt som alle er nevnt. Boka inneholder ni fortellinger om de som gikk bort, og om hvordan de etterlatte fant veien videre i et samfunn uten annet sikkerhetsnett enn familie og naboer, sier Ragnar Kokkvoll. Han legger til at boka er ment både som en dokumentasjon av spanskesyken og som en lærdom fra to dødelige pandemier.
Første boka
Professor Svenn-Erik Mamelund har lest og korrigert manuskriptet, Han nevner i forordet at dette er den første boken som er skrevet på norsk om spanskesyken i et lokalsamfunn. Han skriver også at boken fortjener særlig honnør for rike beskrivelser av enkeltskjebner og familiehistorier som også settes i sammenheng med den siste forskningen på feltet om viruset, om risikofaktorer for alvorlig sykdom og sosiale og økonomiske konsekvenser. Manelund er professor i pandemiforskning på Oslo Met.
– Nils Kåre Nesvold har vært til uvurderlig hjelp som redaktør av boka, sier Ragnar Kokkvoll.
Omslaget til boken er utformet over et grafisk trykk av Chrix Dahl fra 1942. I boka kan man også lese om Den rørosiske Svartedauden i 1839, om russersyken i årene 1889 – 1892 og om tuberkulosen.
Mariann Buås – Hansen har store planer for Bergmannsgata 24. I dag leier hun huset, men ønsker en dag å kunne kjøpe det. Bergmannsgata 24 er et hus med mange rom. Fra loftet er det utsikt over hustakene i Kjerkgata, bort på Aasgjerdet og oppover til kirken.
– Vi får nordlyset her, og dette rommet med tre vinduer mot nord passer veldig bra til maleatelier. Så den som har lyst til å leie seg plass her kan få fast plass dersom de ønsker det eller de kan komme hit på kurs og lære seg å male et kort eller et maleri, sier Mariann Buås – Hansen.
Kreativt
Planen er at Bergmannsgata 24 skal bli et kreativt hus. Huset er fra 1600-tallet. Første gangen det står om huset i Rørosboka står det om et skifte på 1600-tallet, forteller Buås – Hansen. Loftet har gammel rosa farge. Det er planlagt å beholde fargen og la loftet være som det er.
Ned fra loftet er det en god gammeldags stutt og bratt trapp. Trappen er en del av historien til huset.
Når man har kommet ned den bratte loftstrappen kommer man til avdelingen for avslapping. I det ene rommet er det en skuvseng som skal plasseres slik at man kan ligge i skuvsenga med mange puter og se ut på folket som går forbi i Bergmannsgata. Eller man kan lese en god bok eller ta en liten timeout.
– Vi har tenkt på en måte at dette skal være et kreativt sted og et fint sted for folk å være. Vi har ikke så mange stoler så det er ikke plass til så mange. Tror ikke vi kan kalle det for en kafe, men vi har lyst til å lage et treffsted for folk som er litt alene, føler seg ensomme. Jeg har selv vært syk og tenker at det er godt å være sammen med andre, snakke med andre og finne på noe sammen. Kreativt enten maling på loftet eller lage kranser. Vi skal være sammen og bruke hjernen til noe kreativt. Det har jeg trua på, det er det god helse i. Og så slipper man å sitte hjemme, være ensom og deprimert. Jeg tror det forebygger alderssykdommer, sier Mariann Buås – Hansen.
I avdelingen for avslapping skal det være mobilfritt. Der blir man nødt til å snakke med den som sitter på andre siden av bordet. Det er også tenkt å få til et tilbud der man kan komme å lage middag sammen og spise middag sammen. Lokalet kan også leies til møterom. Det skal være et sted der man kan være sammen.
– Har du en syforenings gjeng som har lyst til å bake lefse sammen så kan man komme hit på kjøkkenet og bake lefse. Vi har lyst til at det skal utvikles for det som de som kommer har lyst til å holde på med, sier Mariann Buås – Hansen.
Sømverksted
Når man går ned trappen til første etasjen kommer man dit Mariann har sømverkstedet sitt. Der syr hun forskjellige ting på oppdrag fra kunder eller hun syr ting for salg.
Mariann Buås – Hansen har fått inn en ny og ubrukt brudekjole for salg. Når man skal prøve brudekjole vil man gjerne være i et prøverom, så Mariann har laget prøverom. Hun har en pent brukt avdeling med klær for salg.
– Det er synd at så mange klær går i søpla. De kan leve livet litt lengre. Pent brukte ting, sier Buås – Hansen.
Mariann har tilbudt Gabi som står utenfor Frelsesarmeen å selge hennes ting når hun ikke er på Røros. Søster til Mariann strikker mye. Noe av det hun har strikket selger Mariann for henne.
Mariann Buås – Hansen har sømutdanning. Det er faget hennes og den første systuen startet hun i 1987.
– Jeg klarer ikke å legge ifra meg søm da. Jeg har sydd på mål i alle år, interiørvarer som gardiner, madrasstrekk, putevar og slike ting. Men nå har jeg lyst til å utvide litt. Jeg syr ut og inn bunader og tar på meg det. Jeg har tenkt å ha kurs i søm av festdrakt for eksempel. Har du lyst til å lære deg å sy ei toalettmappe så kan du det. Her er det flere symaskiner. Jeg har en monstermaskin som jeg kaller den. En Pfaff industrimaskin som tar tøffe stoff som skinn og møbelstoffer. Jeg har tenkt å sy opp stakker som skal selges under martnan. Gabi har sagt at hun kan tenke seg å strikke store sjal til meg slik at jeg kan selge dem sammen med stakkene, sier Mariann Buåas – Hansen.
Det er litt historisk at det igjen skulle bli syaktivitet i Bergmannsgata 24. Det finnes et sort-hvit bilde av huset der det står M. Engzelius & Søn´s Syetablissement på. Mariann sin farmor het Solveig. Mariann ønsker at det kan bli et skilt på huset der det står Solveigs etterfølger sømverksted. Det var farmor Solveig som lærte Mariann å sy.
Kaffebar
Bergmannsgata 24 har også en kjeller med muligheter. Kjelleren er godkjent som kaffebar og utenfor på fortauet er det mulighet for uteservering fra trappen og til neste hus.
– Dersom vi er heldige og får kjøpt huset nå. Så kan det bli uteservering her igjen, sier Mariann Buås – Hansen.
Mariann ønsker å kjøpe huset slik at det kan lages et fellesskap. Jo flere de er, jo rimeligere blir det per person.
– Dersom det er noen som ser verdien av å investere i et slik kreativt og sosialt fellesskap, som på en måte skal hindre langtidssykdommer. Så ser jeg for meg at vi kan lage et kjempefint hus her. Et humant hus der vi tar vare på hverandre. Snakker med hverandre. Er kreative og lærer noe nytt istedenfor å sitte hjemme og være syk, sier Mariann Buås – Hansen.
Det skal bli både humant og kreativt i Bergmannsgata 24.
– Jeg håper det. Jeg tenker at det ene er like viktig som det andre. Når man har vært syk selv og kjenner på en måte hva man blir syk av, at man forstår det. Så blir det jo veldig viktig det å være sosial og være sammen med andre og oppleve noe morsomt og ha litt latter og litt glede. Vi må ta tilbake de gamle verdiene vi har. Ikke alle sammen som springer på fjellet og finner rekreasjon i fjellet, for det kan være mange ensomme som ikke har kapasitet til å komme seg ut på tur. Og da tenker jeg at da er det kanskje viktig å komme seg en tur oppi gata. Å komme hit og være med på å være kreativ sammen med andre. Det er en del av det, men vi kan også møtes her og ta en kopp kaffe og går en tur sammen. Her blir det til etter som hvem som kommer. Det kommer an på hvilke ønsker folk har. Hva har vi lyst til å holde på med. Jeg sier bare velkommen til alle som har lyst til det. Og dersom det er noen som har lyst til å bli med på investeringene i huset, er de hjertelig velkommen til det, sier Mariann – Buås Hansen. Hun er på plass i Bergmannsgata 24 etter lunsjtid. Når det ligger to sitteunderlag ute på tenkebenken utenfor huset, er Mariann på plass.
Under kan du høre intervju med Mariann Buås – Hansen og bli med inn i Bergmannsgata 24.
I anledning sitt 100-årsjubileum inviterte Visit Røros og Østerdalen til åpent hus på Røros Turistkontor i dag. 22. april 1926 var stiftelsesdatoen til Røros Turistforening, og med det er Visit Røros og Østerdalen et av de eldste reiselivsselskapene i Norge.
Det ble servert kaffe, brus og kake. Det var taler ved reiselivssjef Tove R. Martens, og verdensarvkoordinator for Røros bergstad og Cirkumferensen Odd Sletten. Arnfinn Strømmevold sto for det musikalske innslaget.
Naturen
Reiselivssjef Tove R: Martens sin familie startet å feriere på Glåmos i 1916. De kom fra Trondheim.
– Det var nok allerede flere som kom denne veien for å bruke naturen og komme seg ut av byene. Og jeg tror jernbanen hadde veldig mye å si, sier Tove R. Martens.
100 år
Det har vært en 100 år lang reise for Røros Turistforening og frem til Visit Røros og Østerdalen i dag. Det har vært en spennende reise med mange endringer og mye utvikling i reiselivet, men det folk ønsker seg er det samme i dag som den gang. De ønsker seg naturen og den friske luften. De internasjonale gjestene kommer hit for det.
Ranja Thørn og Margit Wintervold. Foto: Tove Østby
– I mellomtiden har vi blitt Unesco verdensarvsted. Det er blitt et veldig rikholdig kulturliv her oppe. Og man har utviklet flere organiserte produkter og opplevelser for gjestene. Så det har skjedd mange slike ting. Og på selskapssiden så har det også skjedd ting. Det selskapet som ble stiftet i 1926 har ikke nødvendigvis samme organisasjonsnummer som oss i dag, men det er det samme selskapet, så det har skjedd mange endinger, sier Martens.
Fremtiden
Reiselivssjefen ser positivt på fremtiden. Forrige uke var Ranja Thørn og Tove R. Martens i Lofoten på Norwegian Travel Workshop 2026. De ser at det er en stor interesse for regionen til Visit Røros og Østerdalen. Folk ønsker det de har å tilby med god plass, den friske luften og at det ikke er overbefolket hverken av de som bor her eller av turister.
– Men vi har en jobb å gjøre. Vi må alle jobbe sammen for å sette reiselivet enda mer på kartet og samarbeid på tvers av kommunegrenser og fylkesgrenser er helt avgjørende, og at aktører samarbeider om sine produkter også for at det skal bli mer rikholdig for gjesten, sier Tove R. Martens.
Under kan du høre intervju med reiselivssjef Tove R. Martens på 100-årsdagen.
Arnfinn Strømmevold sang på jubileumsmarkeringen. Foto: Tove Østby Verdensarvkoordinator for Røros bergstad og Cirkumferensen, Odd Sletten holdt tale. Foto: Tove Østby
En ny rapport viser at den samiske historien ikke er inkludert i dagens verdensarvstatus for Røros bergstad og Circumferensen. Nå har Trøndelag fylkeskommune, Innlandet fylkeskommune og Sametinget inngått et trepartssamarbeid om revisjon av Regional plan for Røros bergstad og Circumferensen. Planen erstatter den gamle planen fra 2010. Som en del av kunnskapsgrunnlaget har de bedt om en internasjonal ekspertgjennomgang av verdensarvinnskrivingen i 2010.
Flere fagfolk både lokalt og fra fylkeskommunene har deltatt i arbeidet. Her fra befaring med Sarah Court i Circumferensen i april 2025. Fra venstre: Øystein Engan (Røros kommune), Sarah Court (selvstendig konsulent/ICCROM), Odd Sletten (verdensarvkoordinator), Thea Sørensen (Innlandet fylkeskommune), Ingunn Holøymoen (Røros kommune), Bjørn Berg (Sametinget), Magnus Borgos (Byantikvar Røros). Foran fra venstre: Monica Anette Rusten (Trøndelag fylkeskommune) og Sigrid Vadstein (tidl. Interkommunal kulturminneforvalter). Foto: Silje Svinsaas Holiløkk/Trøndelag fylkeskommune.
Rapporten er tydelig i sine konklusjoner: Den samiske historien ble ikke inkludert i innskrivingen i 2010. Nå skal det bli slutt på at den delen av historien gjemmes bort. Rapporten kom med flere forslag til hvordan dette kan løses. Rapporten peker også på flere andre endringer som bør gjennomføres for å få en bedre forvaltning av verdensarvverdiene.
Rapporten er utarbeidet av forsker og verdensarvekspert Sarah Court, som har mange års erfaring med rådgivning til verdensarvsteder, og som også har arbeidet mye for ICCROM (International Centre for the Study of the Preservation and Restoration of Cultural Property) med verdensarvsaker.
–Det har vært viktig for oss å få vurdert i hvilken grad den samiske historien faktisk er representert i verdensarvstatusen. Anerkjennelse av urfolk og nasjonale minoriteters historie er helt sentralt, og rapporten gir oss et nødvendig grunnlag for å ta dette videre, sier fylkesantikvar Anne Bjørg Svestad i Trøndelag fylkeskommune.
Noen funn fra rapporten
Om samisk historie:
Samisk historie er ikke en del av dagens innskriving i verdensarven
Innskrivingen fra 2010 berørte heller ikke konsekvensene etableringa av kobberverket hadde for samene
Dersom området hadde blitt skrevet inn i dag, ville den samiske historien blitt behandlet som en del av den helhetlige kobberverkshistorien.
Om områdets størrelse og særpreg:
Essensielle deler av den helhetlige historien til Røros kobberverk mangler innenfor verdensarvområdet.
Verdensarvområdet og buffersonen (Circumferensen) dekker et stort område sett i UNESCO-sammenheng, noe som gir utfordringer for forvaltning.
Verdensarvområdet inneholder områder uten verdensarvverdier (flyplass, industriområder)
Essensielle deler av historien til Røros kobberverk ligger i buffersonen
Samer med kjørerein på Røros. Foto: Iv. Olsen, Rørosmuseets samling
Innlandet fylkeskommune mener rapporten gir viktig innsikt som må tas med videre i planarbeidet.
– Funnene viser at verdensarven, slik den er beskrevet i dag, ikke speiler hele historien. Det er svært viktig at den nye planen tar høyde for både lokale og samiske perspektiver, og gir et helhetlig bilde av kobberverkets betydning for regionen, sier seksjonssjef Torill Skillingsaas Nygård i Innlandet fylkeskommune.
Rapporten anbefaler flere tiltak, både regionalt og lokalt for å styrke verdensarvens helhet og representativitet, og er et viktig kunnskapsgrunnlag for hvordan verdensarven skal utvikles videre.
Viktig for anerkjennelse og inkludering
Sametinget håper rapportens funn vil bidra til økt anerkjennelse av samisk historie og kultur.
Gamme fra slutten av 1800-tallet. Knappåsen i Flensmarka, Røros. Foto: Henriette Aasen
– Rapporten viser tydelig at tidligere prosesser har oversett vår historie og våre perspektiver. Sametinget ser fram til det videre arbeidet, og vi forventer at samiske interesser blir ivaretatt i den nye planen. Dette representerer en viktig mulighet til å få vår historie og våre bidrag til regionens utvikling anerkjent og inkludert, sier seksjonssjef i Sametinget, Elin Rose Myrvoll.
Dialog blir viktig
– Rapporten er viktig for videre utarbeidelse av ny regional plan for Røros bergstad og Circumferensen. Vi ønsker en god dialog med lokalsamfunnene i arbeidet. Ingen beslutninger vil bli tatt uten medvirkning og medbestemmelse. Den regionale planen skal ut på høring i to omganger, første gang til våren 2026, sier Svestad.
Trøndelag fylkeskommune, Innlandet fylkeskommune og Sametinget vil nå starte dialog med samiske miljøer og kommunene innenfor Circumferensen, for å vurdere hvordan arbeidet med verdensarven skal håndteres videre.
Åpningen av utstillingen Peter Opsvik – Moved by Movement i Smelthytta sto på programmen til årets Vinterfestspill i Bergstaden. I dag ble årets Vinterfestspill avsluttet, men utstillingen blir stående gjennom sommeren, slik hovedpersonen Peter Opsvik blir stående som en bauta i norsk industridesign gjennom historien. Peter Opsvik gikk bort i 2024, og hans enke Kari Vardal Opsvik var til stede da utstillingen ble åpnet. Hun tror hennes mann ville likt utstillingen.
Kari Vartdal Opsvik intervjuet av Tore Østby
Kari og Peter giftet seg i 1967. Hun var med på Peter Opsviks reise i 57 år til han gikk bort i 2024. Kari arbeidet for riksantikvaren da de to møttes. Peter Opsvik hadde møbeldesign nærmest i blodet. Hans far Nils Opsvik var møbelfabrikant. Peter er anerkjent både som kunstner og jazzmusiker.
Han tok kunstutdannelse ved Bergens Kunsthåndverksskole før han studerte ergonomi hos Ulrich Burandt ved Volkvangschule für Gestaltung i Essen. Hans kunstneriske evner og hans kunnskap om ergonomi ga ham et unikt utgangspunkt for design av stoler.
Peter Opsvik designet Tripp-trapp-stolen, som ble satt i produksjon av Stokkegruppen, som har produsert om lag 15 millioner slike stoler.Det er enormt mange som har et forhold til denne stolen, som revolusjonerte barns posisjon ved matbordet ved å løfte dem opp på de voksnes nivå.
Da Peter Opsvik og Torgeir Mjør Grimsrud møttes på 70-tallet, var det starten på et av de viktigste samarbeidene i norsk møbelhistorie. Peter Opsvik så kroppen som et instrument – laget for bevegelse – og formga møbler som lot den spille fritt. Som nyansatt direktør i Håg trodde Torgeir Mjør Grimsrud på Opsvik ideer og satte dem ut i livet.
Resultatet ble kontorstoler som Capisco, Credo og H05. Nå er slike stoler å finne på kontorer og arbeidsplasser over hele verden.
Det er Rørosmuseet i samarbeid med Peter Opsvik AS, Vinterfestspill i Bergstaden og Kunst & Kaos som står bak utstillingen «Peter Opsvik – Moved by Movement». Styreleder for Vinterfestspill i Bergstaden, tidligere kulturminister Valgerd Svarstad Haugland er svært begeistret for Peter Opsvik – Moved by Movement.
Valgerd Svarstad Haugland intervjuet av Tore Østby
Nå klokken 15 åpner en spennede utstilling i Smelthytta. Tema for utstillingen er Peter Opsvik. Kunstneren og jazzmusikerne har designet de aller største suksessene til Håg. Det er produsert 6 millioner av hans stoler på Røros. Kirsti Flørenes Vandraas har satt opp utstillingen. I forberedelsene har hun fått hjelp av hågianeren Rune Ødegård. Nå er de veldig spent på hvordan utstillingen vil bli mottatt.
I februar legger 85 hesteekvipasjer ut på tur for å holde en gammel tradisjon i hevd, på vei til Rørosmartnan med hest og slede. Men møtet mellom historiske hestekrefter og moderne trafikk kan skape livsfarlige situasjoner. Nå bes sjåfører som ferdes i Innlandet og Trøndelag de neste ukene om å være klar over at de kan treffe på lengre hestefølger langs veiene – og lære seg noen enkle huskeregler.
Når levende kulturhistorie møter trafikk
I dagene fremover mot åpningen av Rørosmartnan 17. februar vil trafikanter i Innlandet og Trøndelag kunne få oppleve et syn som tatt ut av historiebøkene. Åtte forskjellige lasskjørerlag starter i disse dager på den lange ferden mot Røros. Selv om de i størst mulig grad benytter de gamle ferdselsveiene og prøver å unngå sterkt trafikkerte veier, er det ingen vei utenom å dele veibanen med biler og trailere på enkelte strekninger.
Foto: Privat
– Vi tar trafikksikkerhet på høyeste alvor. Alle lagene har tilgang på følgebil med roterende lys, og vi har varsling over radio. Likevel opplever vi noen ganger farlige situasjoner. Det skumleste er ofte møter med tunge kjøretøy som holder for høy fart, og det er utfordrende å nå ut med informasjon til sjåførene, sier Sigurd Svendsen, leder i Forbonde- og Lasskjørerunionen (FLU).
Strenge krav til kusk og hest
Svendsen er tydelig på at det ligger grundige forberedelser bak turen.
– Det ligger hundrevis av timer med trening bak hesteekvipasjene som nå legger ut på veien. Lasskjørerlagene stiller strenge krav til kompetanse, og kuskene må dokumentere sine ferdigheter. Hestene er godt miljøtrente og vant til trafikk, understreker Svendsen.
– Men selv den best trente hest er fra naturens side et fluktdyr med sterke instinkter. Vi kan aldri trene bort hestens natur fullstendig, og derfor er vi avhengige av samspill med sjåførene vi møter langs veien, legger han til.
Dødsulykke minner om alvoret
Svendsen påpeker at frykten for ulykker er høyst reell. For noen år siden inntraff en tragisk ulykke i Sverige der et lasskjørerfølge på vei til et julemarked ble påkjørt. To personer og en hest omkom.
– Kunnskap om at vi er ute på veiene, og hvordan man som sjåfør skal opptre, er derfor livsviktig. Vi ønsker at alle skal komme trygt frem, sier Svendsen.
Nå går lasskjørerne sammen med prosjektet «Hest i Trafikken» for å be sjåførene om hjelp.
«Elg-regel» i ny opplæringsfilm
Prosjektet «Hest i Trafikken» (som Norsk Hestesenter, Norsk Hesteeierforbund, Trygg Trafikk og NAF står bak) har nylig lansert en ny 2-minutters informasjonsfilm som skal gjøre det enklere for sjåfører å vite hva de skal gjøre. Budskapet er kokt ned til en enkel huskeregel: «ser du hest, tenk elg».
– Mange sjåfører tenker på hesten mer som en sykkel enn som et levende dyr med instinkter, og det kan skape farlige situasjoner. Derfor sier vi: Gjør som du ville gjort om du møtte en elg. Du ville ikke sust forbi en elg i 80 km/t med en halvmeter klaring. Det bør du ikke gjøre med en hest heller, sier prosjektleder i Hest i Trafikken, Lene Aasbø.
De tre konkrete rådene i den nye kampanjen er:
• Tenk elg (Vær forberedt på at hesten kan gjøre uventede bevegelser, akkurat som
elgen).
• Senk farten (Maks 25 km/t ved passering).
• Hold avstand (Minst 2 meter).
Hvorfor «tenk elg»?
Aasbø forklarer at hester er fluktdyr som kan reagere lynraskt om de blir skremt – en hest som blir skremt kan hoppe flere meter til siden på et brøkdels sekund. Mange er heller ikke klar over at lyden av luftbremser på tunge kjøretøy kan skremme hesten. Siden hester har et sterkt flokkinstinkt, kan én skremt hest føre til at flere følger etter. Da blir det farlig!
Ber om tålmodighet
Lasskjørerne ber om litt ekstra tålmodighet fra medtrafikanter de neste ukene. – Vi vet at vi kan skape litt kø, men vi gjør alt vi kan for å slippe trafikken forbi der det er trygt. Hvis sjåførene kan gi oss plass og senke farten, kommer alle trygt frem – både hester, kusker og sjåfører. Vi har også et tett samarbeid med politiet ved spesielt krevende veikryssinger, og får bistand fra dem med blålys, sier Svendsen i FLU
Fakta om Forbonde og lasskjørerunionen (FLU):
Samler og bevarer den unike lasskjørertradisjonen – en levende del av Nordens kulturarv. Gjennom årlig vinterturer til Rørosmartnan, aktivt kulturarbeid og pågående forskning sørger FLU for at kunnskapen, historien og fellesskapet rundt tradisjonen ikke bare bevares, men også videreføres for framtiden.
Sigurd Svendsen og FLU ble i 2023 tildelt Riksantikvarens kulturminnepris for deres arbeid med å bevare lasskjørertradisjonen.
Mange trosset kulden i går og tok turen til Rørosmeieriet for å være med på feiringen av 25-årsjubileet. Dagen ble feiret med åpent hus. Dagen startet med gratis omvisning med en av gründerne til Rørosmeieriet, Arnt Langen. Økobønder var invitert. Uten økobønder som lager melk til meieriet har det ikke vært noe Rørosmeieri. Det var servering av tjukkmjølk-kake som var laget på Britannia. Meierist Anders Tingstad spilte trekkspill.
Meierist Anders Tingstad spilte trekkspill på jubileumsmarkeringen. Foto: Tove Østby
Flere av gründerne som var med å startet Rørosmeieriet i 2001 var innom. Meieribestyrer Trond Lund fortalte om Rørosmeieriet – 25 år i takt med naturen. På ettermiddagen kom det økologiske surdeigsbakeriet ELT bakeri på besøk og delte ut smaksprøver. Butikken og kafeen var åpen hele dagen. Dagens middagstilbud var Røros Rømmegrøt. Jubileumsdagen ble avsluttet med at MacHaggis spilte. Flere av de ansatte var også ned og snakket med de som var på besøk.
– Og så er det da å faktisk stoppe opp og kjenne litt på hva vi har vært med på å skape. 25 år og fire ansatte som har økt til 65. Vanligvis så innrømmer jeg selv at jeg kikker mest fremover, men det å stoppe opp noen ganger å kjenne på at man faktisk har vært med på å bidratt til en stor bedrift på Røros, sier meieribestyrer Trond Vilhelm Lund. Han legger til at en stor del av de som jobber hos Rørosmeieriet er tilflyttet til Røros. Meieriet er med på å skape og forynger befolkningen. Det er 50 – 60 familier som er avhengig av at Rørosmeieriet går.
– Det er jo litt ansvar da når du begynner å tenke slik på det, men vi skal egentlig bare tenke på at vi har det bra og tenke fremover. Fortsette å produsere produkter som forbrukerne setter pris på. Det er jo smaken, det ekte, rene og naturlige som er driveren, sier Lund.
Spennende dag
5. januar 2001 var en stor og spennende dag på meieriet på Røros, da ble Rørosmeieriet stiftet. Tidligere Tine ansatte hadde jobbet i flere år og forberedt seg på at det en dag kunne bli slutt på Tine-meieriet på Røros. De hadde sett på flere ulike løsninger og endte opp med at de måtte starte for seg selv sammen med økoprodusentene, Tine var også med. Og dermed så Rørosmeieriet dagens lys.
– Det var jo en veldig stor dag. Og spennende. Og en uviss fremtid egentlig. Det var det absolutt. Det var jo en del tunge tider og litt bedre tider. I forhold til økologi var vi kanskje noen år for tidlig ute. Det var ikke så veldig stor interesse for øko, men den kom mer og mer. Når den først blomstret så var vi i teten. Det var jo bra da da, sier gründer og første meieribestyrer for Rørosmeieriet Arnt Langen.
Suksessen kom litt gradvis i årene 2007 – 2011. Finanskrisen var ganske tung, men da var det en del andre bedrifter som som kafeer og restauranter som kanskje var med å reddet dem litt for de oppdaget produktene som Rørosmeieriet hadde. Det ble ikke så prisømfintlig.
Slutten på 2000 og dagene før de tidligere Tine ansatte startet selv var spennende og utrygge.
– Vi viste jo ganske tidlig på 1990-tallet at det kom til å gå mot slutten. Det var jo flere ganger det var foreslått fra Tine at det skulle stenges ned, men så ble det ble det nedstemt i årsmøtene på grunn av at vi hadde startet med økologisk melk. Og det var jo takket være økoprodusentene som kom på døren her tidlig på 90-tallet. Så det var mye om og men. Tilslutt så måtte vi nesten bare be om å bli lagt ned selv vi ansatte fordi det ble så mye utrygghet. Halvår og år og halvår og år, vi viste at den dagen kom så da var det bedre å trykke på knappen og sette seg litt i førersetet sammen med økoprodusentene, sier Arnt Langen.
I Tine-sammenheng på 1990-tallet var det 10 ansatte ved meieriet på Røros. Men det var ikke plass til 10 ansatte når de etablerte meieriet selv. Det var det ikke økonomi til, da var de fire ansatte som var med videre.
– Det var litt naivt kanskje for å drive et meieri med fira ansatte, det fant vi fort ut var en tøff oppgave, sier Langen. Den første tiden jobbet de nesten døgnet rundt.
Tidlig økologisk jordbruker
Kjell Anders Sandkjernan er økologisk gårdbruker og sier at det har vært ei rivende utvikling siden de begynte å snakke om Rørosmeieriet sist på 1980-tallet og først på 1990-tallet. Kjell Anders var med i styret for Tine-meieriet på Røros. Han var også med i en arbeidsgruppe for å ta vare på økomelken i Tine. Det var han sammen med en fra Nord-Trøndelag og en fra Ørland. De hadde jevnlige møter med en person i Tine-systemet. Sandkjernan hadde også mye kontakt med meieriet på Røros og de som jobbet der. Kona til Sandkjernan var blant annet med på meieriet og pakket skjørost hver sommer.
– Vi begynte å snakke om dette med å kunne få til foredling. Så det ble jo grundig interessant å jobbe med, sier Kjell Anders Sandkjernan.
I 2001 så de ikke for seg at Rørosmeieriet skulle bli så stort som det er i 2026. I første omgang var det å begynne å ta vare på den spesialproduksjonen som de drev med, slik at det kunne bli i markedet. Det var den første målsettingen. Etter det har det vært en rivende utvikling. Sandkjernan har vært ganske tett på hele tiden. Han har sett at det har vært nedlagt en enorm jobb for å få til anlegget som Rørosmeieriet har i dag.
For Sandkjernan sin del var det helt avgjørende at Rørosmeieriet ble startet opp for 25 år siden. Han overtok gården i 1984 og har drevet økologisk siden da. Faren til Kjell Anders Sandkjernan var gårdbruker, men det var ikke mye snakk om øko. Kjell Anders Sandkjernan kom i kontakt med personer i Sverige som drev økologisk. Og Erland Madsen i Forsøksringen på Tynset var begeistret for omleggingen av gården til Sandkjernan som kunne brukes som en case. Madsen var på besøk jevnt og trutt. Det ble testet og tatt prøver gjødsel og jordprøver rundt hele gården for å se utviklingen.
– Han gjorde en kjempejobb for øko, sier Sandkjernan, som var tidlig ute med økologisk. Han viste ikke om noen som hadde lagt om og drev heløkologisk dengangen.
– Det var et prosjekt, men jeg var så overbevist om at dette skulle være ikke minst økonomisk forsvarlig. Å kunne bedre økonomien også faktisk. Det var jeg overbevist om at skulle gå an. Økodriften den har jo like store avlinger på gården som det vi hadde før, selv om før omleggingen så brukte vi lite kunstgjødsel. Det var egentlig ikke noe dramatikk å kutte det helt. For vi hadde brukt husdyrgjødsel på all jorden årene før også med godt resultat, sier Sandkjernan. Han legger til at det siden 1984 har vært stabile, gode avlinger. Han har ikke angret en dag på at han gikk over til økologisk.
Feiret 25-årsjubileum. Meieribestyrer Trond Vilhelm Lund, økologisk gårdbruker Kjell Anders Sandkjernan og gründer Arnt Langen. Foto: Tove Østby
