Kronikk av Merika Jonassen
I en stor reinflokk vil det alltid finnes heløringer (umerket) selv om man gjør så godt man kan for å få merket alt til rette eier, som betyr at kalven merkes i simlas merke.
De første regler om behandling av umerket rein kom i 1898 hvoretter det ble bestemt at «nomadiserende lap» som «kommer i besiddelse av tamren over 9 måneder gammel, der er umerket eller bærer et merke, hvis eier ikke vites», skal han være forpliktet til å bevokte dyret og melde funnet for lensmannen innen en viss frist. Hvis det melder seg en eier som «kan godtgjøre sin rett på sådan måte som findes fyldestgjørende av den lensmand, som har mottatt anmeldelsen», skal dyret utleveres eieren mot at han betaler finneren en godtgjørelse. Hvis rette eier til tross for anstrengelser ikke meldte seg, så tilfalt restbeløpet etter fradrag for utgifter statskassen.
Bestemmelsen var lite praktisk utformet, og kom etter det jeg vet, ikke til anvendelse.
Målsetningen var likevel at dyret ikke skulle gå tapt for rette eier.
Ny reindriftsloven ble vedtatt 1933. Her ble det bestemt at umerket rein skulle selges til inntekt for reindriftsfondet. Pengene skulle plasseres i Sparebank som for «umyndiges midler».
Eiendomsretten til umerket rein var fremdeles i behold år 1938. Dette ble understreket av Høyesterett i en straffesak 03.09.1938 som utspant seg i Gildeskål i Nordland. Reineier kunne ikke straffes for underslag for å ha slaktet egen rein som var umerket.
Reineierne i sør mente at så lenge det gjaldt egne dyr, så ville en eierovergang til et statlig fond innebære en grunnlovsstridig forvaltningsakt som ikke gav noen sikkerhet for at de som faktisk eide dyrene, fikk nyte godt av fondet i forhold til det antall dyr de eide (som var innskutt risikokapital). Praksis i sør var å anvende utbyttet fra salg av umerket til å betale erstatninger til bøndene m.m. Det som ble igjen ble fordelt etter reinantall. Reineierne mente dessuten at det var feil å sammenligne dem med de «umyndige».
Et tidsskifte skjedde ca 1946. Distriktene var tilflyttet av en rekke samer som ikke hadde vært reineiere. Disse hadde vært utstillingssamer rundt i Europa og i Amerika og gjetere for tamreinlagene. Smaken på fellesmidlene begynte med krav om godtgjørelse til de som satt i distriktsstyrene. De reineiere som eide mer enn 75% av flokken motsatte seg den type utbetalinger og argumenterte med at godtgjørelse ikke passet til pliktige ombud.
De virkelige eierne var svært tilbakeholdne i forhold til kravet om å betale fellesmidlene til et statlig fond. Dette til tross for at lappefogd Galaaen, Røros, i rundskriv 1948 slo fast at det var en absolutt plikt å innbetale utbyttet fra salg av umerket rein til fondet. Lappefogden tilføyde at den som overtreder påbudet ville «uten persons anseelse bli forlangt tiltalt og straffet» etter bestemmelsene om underslag. Reineierne nektet å etterkomme ordren.
Straffesak ble innledet våren 1949.
Det kom til forhandlinger. Reineierne gikk med på en midlertidig ordning som utsatte straffesaken. Etter konferanse høsten 1953 i Landbruksdepartementet kom det til enighet med fylkesmannen at straffesaken burde henlegges, og at tvisten i stedet ble avgjort i et sivilt søksmål om hvem som var rett eier til heløringene – staten eller de private.
Stevning for herredsretten i den sivile saken ble tatt ut 20. januar 1954. Saksøker var Reindriftsfondene. Reineierne fremmet ingen prosessuell innsigelse mot at fondene ble behandlet som en enhet enda det i realiteten var tre fond, ett for hvert distrikt.
Herredsretten konkluderte med frifinnelse. Rettmessige eiere var reineierne. De var ikke umyndige. Reineierne kunne forvalte pengene selv.
Staten anket. Det skjedde endringer på reineiersiden. Et reinbeitedistrikt gjorde ikke lenger krav i ankesaken. Små-reineierne trakk seg idet de var enige med staten at pengene måtte inndras til et fond.
Ny behandling i lagmannsretten førte til seier for staten v/ reindriftsfondene.
En dommer dissenterte. Han la vekt på Høyesteretts uttalelse 1938 der det slås fast at samene er eiere av all umerket rein – heløringene – og at de fritt kan råde over dem på samme måte som merket rein. Han pekte på at lappefogdens passivitet var symtomatisk for hans manglede rett til å gripe inn og kreve pengene til embetet.
Begge parter anket. Saken ble behandlet av Høyesterett høsten 1960 som etter en 3-2 avgjørelse i favør staten kom til at utbyttet fra heløringer tilhørte staten v/ fondet. Mindretallet støttet den dissenterende dommer i lagmannsretten og avgjørelsen 1938.
1960-dommen utgjorde et tidsskille.
Maktbalansen i distriktene ble vesentlig endret. Hvert distrikt hadde hvert sitt fond. Forvaltningen av fondene gikk fort over til å bli en form for kassesystem, men nå med nye reineiere som styrte med flertallsmakt.
Staten har senere forsterket 1960-dommen med lovendring 1978 hvor det i klartekst slås fast at rein som ikke er merket innen fristen, blir «det offentliges eiendom»
(R § 16).
Ny endring kom med reindriftsloven 2007 §§ 33 og 36. Utbyttet skal nå tilfalle «distriktet» og forvaltes i indre selvstyre. Det blir for langt denne gangen å komme inn på virkningene av et slikt pålegg. Avgjørende blir hvem sitter i distriktsstyret og har hånd om kassen. Det blir i alle fall lett å tilgodese egne og holde konkurrenter utenfor. Det åpnes for myndighetsmisbruk. Bestemmelsen kan også virke inn på resultatet kalvemerking idet det kan bli av interesse å skape heløringer. I forlengelsen her ligger det forhold at kassene er skattefrie (skatteloven § 2-32).
Jeg venter i spenning på Sametingets forslag, neste lovendring – og ikke minst praksis.
Røros, 11.09.20
Merika Jonassen
Tidligpensjonist/ pensjonistreineier UW11
