Trøndelag fylkeskommune setter i gang med planprogram for Regional plan for kulturminner og kulturmiljø. Til det trenger de innspill fra kommunene.
– Fordelen med en regional plan for kulturminner er at fylkeskommunen, kommunene og andre viktige aktører som musea kan gå i dialog og samordne seg om tema som er aktuelle i flere kommuner, og for hele regionen, sier Hilde Arna Tokle Yri, prosjektleder i Trøndelag fylkeskommune. Hun håper kommunene kommer med sine innspill til planprogrammet sendes ut på høring i månedsskiftet august/september.
– Meld inn
– Vi er helt i starten nå, og inviterer kommunene til å melde inn tema som de ønsker å løfte opp i en slik prosess. Etterpå kommer planprogrammet, som sier noe om hva vi foreslår planen skal handle om og hvordan vi skal jobbe med det, ut på høring til alle kommunene. Innspillene på dette stadiet kan være om områder eller tema de har utfordringer med, eller der de ser muligheter, sier Yri.
Velger temaer
Kommunene har ansvar for å ivareta kulturminner gjennom plan- og bygningsloven og andre virkemidler som for eksempel i landbrukets SMIL-midler. Mange kommuner er i ferd med eller er ferdig med å utarbeide kommuneplan eller temaplan for kulturminner. En regional plan for kulturminner har en naturlig sammenheng med kommunenes arbeid.
– Vi kommer til å begrense oss i planen og velge ut noen få tema, hvor vi oppretter egne arbeidsgrupper. Vi ønsker også innspill på hvordan vi kan rigge arbeidet med planen, og hvem som bør sitte i arbeidsgruppene, understreker Yri.
Samordne aktivitet
Fylkeskommunen har et spesielt ansvar for kulturminnene, og er både regional kulturminnemyndighet og planmyndighet.
– Vi ønsker å samordne aktiviteten og mobilisere offentlige og private kulturvernaktørene i fylket til et løft for historien. Det er en mulighet blant annet til å sette fokus på bygningsvern som klima- og miljøvern, kulturminner i stedsutvikling, og hvordan vi skal få til flere kulturminner som ressurser for opplevelsesnæring. Fylkeskommunen følger opp planen med et årlig handlingsprogram med tiltak, avslutter Yri.
Bak smeltehytta stod det før et vasshjul. Etter et ras restaureres murene i hjulgraven på tradisjonelt vis.
Håndverkerne Geir Idar Hjelvik og Gisle Huseby bygger opp murene på tradisjonell måte med litt hjelp av moderne teknologi. En av murene i hjulgraven hadde rast ut og for å forhindre at det skjer igjen, ønsker Hjelvik å gjøre alle murene i grava mer solide.
Slik så det ut i hjulgraven rett etter raset. Foto: Rørosmuseet.
– Det hadde jo rast ut her, så vi måtte mure opp igjen. Vi prøver å bygge opp muren på samme måte, men bygger den litt bredere for å gjøre den mer stabil. De andre murene som sto igjen etter raset behandler vi på samme måten, sier Hjelvik.
Tradisjonshåndverk
Det er ikke så lang tid igjen før Hjelvik og Huseby er ferdige med oppgaven. I løpet av en uke regner de med å ha alt klart. Rørosmuseet valgte å bruke akkurat de to til jobben fordi begge har jobbet mye med tradisjonelle mureteknikker tidligere.
Hjulgraven er i dag til venstre ved broen, tidligere stod det altså et hus over. Foto: Rørosmuseets arkiv.
– Jeg har murt mange tørrmurer før, bak kirka i fire sesonger, ute i Eidet og mye annet da. Det er jo en tradisjonsmur dette også. Å tørrmure, eller å mure tørt, betyr at vi murer uten bindemiddel, som for eksempel mørtel. Tørrmuring er en gammel teknikk hvor man lager konstruksjoner av naturstein. Det er mye brukt i steingjerder, grunnmurer og støttemurer. Både Bergstadens Ziir og Hyttstuggu ble konstruert med slike tradisjonelle murer, opplyser Hjelvik.
Det er nøysommelig presisjonsarbeide å mure opp en slik mur uten bindemiddel. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
Til å utføre jobben så bruker de tradisjonelle verktøy, og av og til gravemaskin. Det viktigste for Hjelvik er likevel håndlaget.
– Slegge, brekkjern og meisel er de viktigste verktøyene man har. Men øyemålet er det som virkelig skiller en dyktig håndverker fra en mindre erfaren en, avslutter han.
Hyttstuggu er bygd i 1808, og i sommer startet Rørosmuseet restaureringen av det som tidligere var administrasjonsbygget til Kobberverket på Røros.
Før er det gjort to restaureringsforsøk av Hyttstuggu, det første på 50 tallet, og det seneste mellom 2000 og 2002. Sophie Gjesdahl Noach bygningsantikvar hos Rørosmuseet, og den som leder oppussingen, forteller at de tidligere forsøkene ikke har klart å ta vare på huset.
– Det vi ser nå er at det som ble gjort den gangen ikke er godt nok. Hvis du har hatt et bilde av hyttstuggu fra et halvt år siden så ville du sett at den har stått med både riss i muren, og store avskallinger.
Under arbeidet med muren oppdaget de at gulvet i huset var totalt ødelagt av råte, og det endret fremdriftsplanen.
– Gulvet hadde vi egentlig tenkt som neste års prosjekt, men da vi demonterte et bord der det var mest kritisk, og så hvordan tilstanden var, måtte vi gjøre noe. Plankene under var bare som pulver, fullstendig råtnet opp. Noe av trematerialet kunne man klemme på og det kom ut vann. Rett og slett som en svamp. Ut fra anbefalingen til fagfolkene våre så ville det ikke være forsvarlig å mure opp igjen uten at man tørket ut gulvet, sier hun.
Kirkegulv
Olaf Piekarski leder for treverkstedet på Rørosmuseet forteller at fagfolkene har gjort samme restaureringen i kirka som de holder på med nå i Hyttstuggu.
– Det er mange likhetstrekk med kirkegulvet, begge har den samme oppbyggingen, åsene som gulvbordene er festet til, ligger helt ned i massen. Så lenge massen holder seg tørr går det helt fint, i det øyeblikket det blir fuktig, er det stor fare for råte. I perioden Hyttstuggu og kirka ble konstruert var denne måten en vanlig teknikk å legge gulv på. De ville stoppe trekken fra tørrmurene som var ganske luftige og la dermed massen helt oppunder gulvet.
Tømrer Eirik Iversen fra Oslo, tok sommerjobb ved museet for å lære seg merom bygningsvern. Her undersøker han sedimentlagene under det som var gulvet i Hyttstuggu. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
I kirka ble det oppdaget ekte hussopp og det medførte mye ekstraarbeid og ekstra kostnader, noe de er redd for blir resultatet av prøvene fra Hyttstuggu også.
– Her er det også tatt noen sopprøver og de må sendes inn og det må avklares hva slags type sopp vi har funnet. Hvis resultatet blir det samme som i kirka så blir det en større jobb, fortsetter han.
Har det travelt
Fagfolkene på Rørosmuseet har vært i kontakt med riksantikvaren, fordi dette bleethasteoppdrag på grunn av det korte tidsvinduet hvor det er mulig å pusse opp.
– Murarbeidene utvendig skal være ferdig i løpet av sommeren, det er også fordi kalken må herdes før frosten setter inn. Det er blant annet derfor vi har det travelt, sesongen er jo svært kort på Røros så derfor måtte vi gjøre det på denne måten og få gulvet opp raskt, forteller Noach.
Sophie Gjesdahl Noach bygningsantikvar hos Rørosmuseet, viser hvordan fukten siger ned fra veien og inn mot muren. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
De har nå tatt opp gulvet og alt er tegnet inn, nummerert, dokumentert i foto, og stablet langs veggen i et av rommene.
– Det underste laget som lå øverst skal på igjen, mens det andre er for råttent til å brukes. Nå skal dette få stå å tørke over sommeren og så vil vi se på oppbyggingen av gulvet som en vinterjobb, fortsetter hun.
Det som en gang var plankene på gulvet i Hyttstuggu. Nå ødelagt av råte. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
I dialog med riksantikvaren prøver Sophie Gjesdahl Noach og fagfolkene hennes å finne en løsning på fuktproblemet.
– Man har jo sett den samme problematikken oppe i kirka, og der gravde de ut massen under gulvet for å sørge for lufting, men bygde opp forsåvidt med samme konstruksjon. Vi ser ikke bort ifra at det blir den samme løsningen her.
Hyttstuggu er et viktig bygg i og med at det er den gamle administrasjonsbygningen til bergverket og en av de første vedtaksfredningene på Røros. På spørsmål om hva hun ser for seg at bruken blir når huset er ferdig restaurert, har Noach et klart ønske.
– En tidligere direktør på Rørosmuseet ønsket å lage kafé i Hyttstuggu, men det blir nok vanskelig siden det ikke er innlagt vann. Derimot som utstillingsareal vil det nok egne seg bedre, det er utrolig vakre rom. Hyttstuggu er et utrolig spennende bygg så det vil være flott om det var åpent for allmennheten, avslutter hun.
Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet. Foto: Kulturminnefondet
Av Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet
Vi står overfor ett spennende kommune og fylkestingsvalg nå i høst. Vi skal velge politikerne som vil få ansvar for å ta vare på kulturarven i bygder og byer. Hittil har dette temaet fått liten oppmerksomhet i valgkampen.
La meg derfor gi noen grunner til at kulturarven bør være en viktig valgkampsak.
Vår felles hukommelse
I mer enn 10.000 år har det bodd folk i det området vi i dag kaller Norge. De har brukt naturen rundt seg, og satt sine fysiske spor i landskapet. De har bygget hus for å bo i, båter som fraktet varer, folk og fe, og samfunnshus for å samles til fest og møter. De har trasket langs de samme stiene og kjørt de samme kjerreveiene som folk i tidligere tider. Alt dette er en del av Norges felles hukommelse.
Bevaring av kulturminner gir oss kunnskap om tidligere tiders samfunn og levekår. Sporene etter bruk gir oss forståelse for og tolkning av fortida, og kan hjelpe oss å forme vår egen framtid. Ved å forvalte og forstå kulturarven, kan vi formidle til kommende generasjoner for at de også skal kjenne sin historie og være stolte av den. De som skal leve i framtida vil takke oss som lever i dag for hvert eneste kulturminne vi klarer å ta vare på. Ingen kan redde alle kulturminner, men alle politikere kan gjøre noe.
Kulturminnevern er godt miljøvern
Det er bedre for miljøet at vi setter i stand kulturminner som alt er bygd, enn at de rives for å bygge noe helt nytt. Bevaring og gjenbruk av opprinnelige bygningsdeler er høyt verdsatt ved restaurering av kulturminner. Det kommer ikke bare kulturminnet til gode, men også miljøet.
Miljøet spares ved at man unngår utslippene ved ny produksjon av materialer, mange av kulturminnene er bygget med kortreiste materialer, og man slipper transportbelastningen. I tillegg inneholder materialene lite eller ingen giftstoffer og krever heller ingen avfallshåndtering hvis de må skiftes ut.
SINTEF anslår at i 2050 er opp mot 80 prosent av bygningsmassen vi skal bruke, allerede bygget. Det betyr at store deler av disse bygningene allerede eksisterer, og Kulturminnefondet er en viktig aktør for å sikre en ressursbesparende bruk og ivaretakelse slik at miljøbelastningen blir minimal.
Vern gjennom bruk gir nye verdier
Et kulturminne får større verdi når folk bruker det, og når kulturminnet gir folk opplevelser. Mange av kulturminnene som er satt i stand med støtte fra Kulturminnefondet stod til forfall da jobben med restaurering startet, uten bruk. Flere av de tidligere forfalne kulturminnene har i dag en nytte i næringsvirksomhet som overnattingssted, restaurant eller kafé, museer og til utstillinger. Denne nytten er først og fremst til den private eieren, som har et bedre økonomisk grunnlag for å ta vare på kulturminnet inn i fremtiden, men det er også til nytte for besøkende, eller de som rett og slett liker å vite at våre kulturminner tas vare på.
Restaureringen av kulturminner gir også verdiskaping og næringsmessige virkninger lokalt. Det skaper aktivitet blant håndverkere med kunnskap om bevaring og restaurering av kulturminner, og det samme skjer hos leverandører av byggevarer. I tillegg fører restaureringen til økt aktivitet hos underleverandører som regnskapsførere, bensinstasjoner, butikker og vareleverandører. Gjennom «Vern gjennom bruk» skaper kulturminner store verdier inn i fremtiden.
Sluttord
Tenk deg om hjemstedet ditt ikke hadde noen synlige spor etter alle generasjoner som har levd sine liv der tidligere. Tenk deg en reise til en by, langs kysten eller til en fjord der alle minner etter våre forgjengere var borte. Tenk om alle spor etter mennesker var nye og laget i vår egen tid.
Kulturminnene forsvinner fortere enn vi aner dersom ingen ser verdien eller nytten i å ta vare på den arven vi har fått ansvaret for å forvalte.
Kulturminner er en ressurs som representerer kvaliteter av stor betydning for utviklingen av våre lokalsamfunn. Både som identitetsskaper og som grunnlag for sosial, økonomisk og kulturell verdiskaping. Dette håper jeg nyvalgte og gjenvalgte politiker tar tak når de nå skal sette seg sammen i kommunestyre og fylkestingsmøter etter valget.
Kulturminnefondet er Klima- og miljødepartementets viktigste virkemiddel for å ta vare på verneverdige kulturminner i privat eie. Vi står klare til å hjelpe til.
Fra Babylon i Irak til Vatnajökull nasjonalpark på Island. Nå er 29 nye områder av umistelig verdi for menneskeheten skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste.
Verdensarvkomitéen forvalter kultur- og naturarv på Unescos verdensarvliste. Norge er valgt inn i komitéen for perioden 2018-2021. Klima- og miljødepartementet, Riksantikvaren og Miljødirektoratet representerer Norge.
Årets møte i verdensarvkomitéen har forgått i Baku i Aserbajdsjan. Møtet har resultert i 29 nye verdensarvområder. Riksantikvar Hanna Geiran er Norges delegasjonsleder til komitéen.
– Verdensarvlisten består av områder med betydning for alle. Når vi nå er tilstede på verdensarvmøtet ser vi hvor mye verdensarvstatusen betyr, både for den nasjonen og for de lokalsamfunnene som får en ny innskriving, sier riksantikvar Hanna Geiran.
Vatnajökull(Fláajökull) er en av mange naturområder som er skrevet inn på lista. Foto: Thorvardur Arnason
Natur- og kulturarv
Fire naturområder, 24 kultursteder og et område med både kultur- og naturarv er nå skrevet inn på lista. Blant naturarvområdene finner vi Vatnajökull nasjonalpark på Island, som er et geologisk fenomen med isbre over et aktivt vulkansk område. På sørligere breddegrader finner vi De franske sørterritorier. Området består av en rekke subantartiske vulkanske øyer i den sørlige delen av Det indiske hav. Her finner vi verdens største marine verneområde med den største konsentrasjonen av kongepingviner i verden.
Blant kulturområdene som er skrevet inn finner vi Risco Caido og de hellige fjellene på Gran Canaria. Dette området består av hellige fjell og hulebosetninger fra den tidligere urbefolkningen på Gran Canaria. Babylon i Irak er også skrevet inn i år. Babylon var en av de eldste og største bosetningene i Midtøsten, med dateringer tilbake til 3000 før Kristus. Men verdensarven inneholder også langt nyere kulturarv. I USA er åtte av arkitekten Frank Lloyd Wrights verk skrevet inn på lista, blant annet det berømte verket Falling Water og Solomon R. Guggenheim Museum i New York.
Faktaboks:
Kulturarv • Burkina Faso: Ancient ferrous metallurgy sites • Kina: Archaeological Ruins of Liangzhu City • Irak: Babylon • Myanmar: Bagan • Australia: Budj Bim Cultural Landscape • Russland: Churches of the Pskov School of Architecture • Bahrain: Dilmun Burial Mounds • Tsjekkia og Tyskland: Erzgebirge/Krušnohoří Mining Region • Tsjekkia: Landscape for Breeding and Training of Ceremonial Carriage Horses at Kladruby nad Labem • Tyskland: Water Management System of Augsburg • Aserbajdsjan: Historic Centre of Sheki with the Khan’s Palace • India: Jaipur City • Storbritannia: Jodrell Bank Observatory • Polen: Krzemionki Prehistoric Striped Flint Mining Region • Italia: Le Colline del Prosecco di Conegliano e Valdobbiadene • Laos: Megalithic Jar Sites in Xiengkhuang – Plain of Jars • Japan: Mozu-Furuichi Kofun Group: Mounded Tombs of Ancient Japan • Indonesia: Ombilin Coal Mining Heritage of Sawahlunto • Spania: Risco Caido and the Sacred Mountains of Gran Canaria Cultural Landscape • Portugal: Royal Building of Mafra – Palace, Basilica, Convent, Cerco Garden and Hunting Park (Tapada) • Portugal: Sanctuary of Bom Jesus do Monte in Braga • Sør-Korea: Seowon, Korean Neo-Confucian Academies • USA: The 20th-Century Architecture of Frank Lloyd Wright • Canada: Writing-on-Stone / Áísínai’pi
Naturarv • Frankrike: French Austral Lands and Seas • Iran: Hyrcanian Forests • Kina: Migratory Bird Sanctuaries along the Coast of Yellow Sea-Bohai Gulf of China (Phase I) • Island: Vatnajökull National Park – dynamic nature of fire and ice
Kultur- og naturarv • Brasil: Paraty and Ilha Grande – Culture and Biodiversity
Oskar Tørres Lindstad, flere guider fra Rørosmuseet og en rekke ildsjeler arrangerte Vinnekveld på den tradisjonelle måten på Doktortjønna i går.
Tørres Lindstad jobber som guide på Doktortjønna i sommer og forteller at han fikk ideen om å gjøre dette når han så alt gresset som var på området.
– Det står så grønne bakker bortetter Doktortjønna her og vi har lyst til å ta vare på gresset, slik som det har vært gjort tidligere. Det er for galt at det står og forfaller når man kan lage godt for til dyr for vinteren, forteller han.
Fyrmåneden
Det er det første året dette skjer på Doktortjønna og det var Rørosmuseet som arrangerte dette som en sosial trivelig kveld. Alle guidene som jobber på museet fikk invitasjon til å være med å hesje, og turistene som er på Doktortjønna gjennom dagen får se tradisjonelle landbruksmetoder fra regionen i bruk og får sett hesjene når de står ferdige. Dette skaper gjerne nysgjerrighet blant dem og er et godt utgangspunkt for dialog og spørsmål rundt landbrukstradisjoner i distriktet.
– Det er ikke så vanlig å se hesjer i regionen den dag i dag. Rørosmuseet driver jo på med formidling av verdensarven og det som har vært tradisjoner tidligere på Røros, og dette kan du si er en del av dette. Kopperverket hadde jo den 13. måned i året for at arbeiderne skulle dra hjem å slå gresset, denne het for Fyrmåneden, forteller Tørres Lindstad.
Ingeborg Anna Ødegaard med riva, Toril Tørres som bunter og Jon Erik Lindstad til høyre. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
Nostalgi
Tørres Lindstad nevner at mange blir glade når de ser slike tradisjonelle teknikker blir tatt i bruk, og har fine minner av at de var med på dette selv i gamle dager.
– Vi annonserte jo på Facebook at vi skulle ha et slikt arrangement og at vi serverte hyllkake, ingefærøl og rabarbrasuppe, og det har trekt en del folk. Ellers så kommer de jo bort å spør hva vi holder på med. Mange syns det er morsomt å se disse teknikkene bli tatt i bruk igjen og har et nostalgisk minne av det fra barndommen. Det er første sommeren på lenge at jeg ikke har vært sengeliggende på grunn av gressallergi når det har vært vinne, så det kalde våte været har jo vært godt for noe, humrer Tørres.
Røros kommune søker miljøfyrtårnsertifisører for å hjelpe lokale bedrifter å bli miljøfyrtårnsertifisert, og Hanne Bryde i Røros kommune ønsker at bedrifter og enkeltpersoner samarbeider om å nå miljømålene.
– Røros kommune har ganske ambisiøse mål basert både på de nasjonale og regionale målene. Vi skal bli klimanøytrale i 2030 og et lavutslippssamfunn i 2050 og det er jo ganske heftige mål. Disse målene har regjeringen satt med utgangspunkt i Parisavtalen og FN’s bærekraftsmål som ble vedtatt i 2015, sier Bryde.
Som et steg mot å bli mer klimavennlig, arbeider nå Røros kommune om å bli miljøfyrtårnsertifisert og Bryde har klare tanker om hvordan man skal få dette til.
– Det handler om å gjøre de store målene konkrete for folk og håndterbart i et hverdagslig perspektiv, og miljøfyrtårn og miljøsertifisering er en glimrende måte å gjøre det på. Det handler om så konkrete ting som miljøstasjoner og avfallssortering, energiforbruk og matsvinn. Disse tiltakene gjør det enklere å nå miljømålene både for oss i Røros kommune og bedrifter som holder til her. For å få til dette kan ikke kommunen holde på alene, vi er nødt til å tenke på det som et stort samarbeidsprosjekt mellom næringsliv, enkeltpersoner, organisasjoner, stat og kommune. Det er enklere å gjøre det sammen for da kan vi dele de gode ideéne og da blir man mer engasjert!
https://vimeo.com/345978818
Trenger nøytral revisorkompetanse
Røros kommune skal ha konsulenten som skal være mer en veileder for bedriftene i prosessen mot å bli miljøsertifisert, mens de som kommer inn skal være de som konkret går rundt og sjekker at alt er som skal være hos de bedriftene som ønsker å bli miljøsertifisert.
– Det er derfor vi har utlyst en begrenset anbudskonkurranse for å få tak i noen med revisorkompetanse som aktivt skal sertifisere bedrifter. Det må være en ekstern aktør som kommer utenfra og som er nøytral, men som likevel er basert i nærheten slik at det blir lett å få det gjennomført. For å bli Miljøfyrtårn må bedriften oppfylle forhåndsdefinerte krav og lage en handlingsplan for det videre miljøarbeidet. Bedriften skal også sette seg overkommelige miljømål for å stadig forbedre miljøprofilen, avslutter Bryde.
Miljødirektoratet har avslått en søknad fra Røros kommune om «Avfallshåndtering i Verdensarven». Røros kommune hadde søkt om et tilskudd på kr 700 000,- for å utrede løsninger for bedre håndtering av avfall i sentrum.
– Tiltaket kan være positivt for å bidra til klimagassreduksjon i forbindelse med håndtering av avfall. Søknaden er likevel ikke prioritert i den store konkurransen om midler, står det i avslagsbrevet fra Miljødirektoratet.
Miljødirektoratet mottok 574 søknader til tilskuddsordningen «Klimasats – støtte til klimasatsing i kommunene» i 2019. Søknadene hadde et samlet søknadsbeløp på totalt 577 millioner kroner. Det er satt av 200 millioner kroner i statsbudsjettet til ordningen i 2019.
Formålet m ed ordningen er å bidra til reduksjon av klimagasser og omstilling til lavutslippssamfunnet. Miljødirektoratet har vurdert søknadene i henhold til tildelingskriteriene og prioriteringskriteriene.
