Slider

Kristin Thorsen kjører F200 i årets Femundløp og er på god vei til å bygge opp et nytt spann sammen med datteren Hanna.

Etter noen år med pause fra hundekjøringen har hun målsetting om å komme i mål i Trysil og gi unghundene i spannet en fin opplevelse på deres første løp.

– Jeg er litt spent fordi jeg har trent litt annerledes enn hvordan jeg har gjort de tidligere årene, med mindre lange turer. Dette løpet i år blir mer en gjennomkjøring for årene fremover og en bonus for oss. 20-mila er jo ny i år, og det er en fin start for oss som har hatt pause i noen år, og da er det greit og ta det gradvis. Vi har noen gamle hunder og noen veldig unge. Planen vår er å bygge opp hundegården igjen og bruke noen år på det. Komme i gang på nytt og gjøre det sammen med datteren min Hanna, nå er hun så voksen at hun har lyst til å være med å kjøre aktivt, sier Thorsen.

Selv om Thorsen ikke har trent så mye i år så er hun rutinert og har mange kilometer bak seg på sleden.

– Jeg kjørte kjørte 50-mila i Finnmarksløpet mange år når jeg bodde i Alta. Jeg drev jo med hundekjøring på heltid, trente hunder og kjørte turister. På det meste hadde jeg 16 hunder. I dag har vi sju, snart åtte hunder og det blir ni til sommeren. Det spiser på seg, ler hun.

Å finne balansen mellom familien og hundekjøringen kan være utfordrende. Det kreves mange timer borte fra hjemmet når man skal trene hundene. Thorsen kjente på det etter hun kom flyttende til Røros fra Finnmark.

– Det er derfor jeg solgte alt jeg hadde med fra Finnmark etter et par år på Røros. Jeg klarte ikke å kombinere det på den måten jeg ønsket. Men da Hanna kom i den alderen at hun ville være med på egen hånd ble det aktuelt å starte på nytt igjen. Da har vi jo muligheten til å dra ut å trene sammen, fordi det er snakk om mange, mange timer ikke sant. På det lengste så er man jo ute en hel dag, og da er det ikke bare å sette igjen ungene hjemme, ler hun.

Hvorfor hundekjøring

For mange er det å dra ut i all slags mulig vær å stå å fryse bak på en slede i kulden og mørket noe som man ikke vil gjøre frivillig. Hva er det med hundekjøringen som gjør at man fortsetter med det i mange år?

– Det er mestringsfølelsen og det å være sammen med dyrene som du har avlet opp fra de var små individ. Man er med på å forme dem sammen på et vis, man blir en flokk, man blir en gjeng, og det er bare merkelig, du må oppleve det for å skjønne det. Har du en dårlig dag og du kommer deg på sleden og opp på fjellet og opplever elementene av naturen på godt og vondt så er det fantastisk. Det gir så utrolig mye, et adrenalinrush. Sånn er det også med løpet, man får et adrenalinrush bare man kommer seg til starten, fordi å komme dit krever såpass mye trening slik at alle som kommer seg til starten er vinnere per definisjon, sier Thorsen.

Thorsen sier at hun stiller til start på løpet med ambisjoner om å gjøre det best mulig, ut fra de forutsetningene hun har.

– I år som sagt har vi noen gamle hunder og noen veldig unge hunder som aldri har kjørt løp før. Slik at vi har ikke et veldig jevnt spann. Så målsettingen blir å kjøre best mulig ut fra de hundene vi har. Det er mer å gi unghundene en fin opplevelse av det første løpet og bare være på sporet igjen, og kjenne på den følelsen. Pluss å komme i mål i Trysil da, sier hun.

Når man snakker mer langsiktige mål har Thorsen lyst til å kjøre både 50-mila i Finnmark og 40 mila i Femundløpet. Men neste år er det kanskje datteren Hanna som stiller til start i Femundløpet.

– På sikt har jeg lyst tilbake til Finnmark og kjøre 50-mila, men da snakker vi om noen år fremover i tid. Det tar tid å bygge opp et nytt spann og vi kommer naturligvis til å kjøre 40 mila i Femundløpet også. Men neste år kan det hende at det er Hanna som stiller til start på Femundløpet JR. Hun har snakket om det fra hun var liten og det er på tide at hun får sjansen, ler Thorsen.

Med små barn og familie er Fredrik Lindgren en av få aktive hundekjørere som klarer å kombinere begge deler med godt resultat.

Lindgren har målsetting om å forbedre fjorårets sjuendeplass på F450 i Femundløpet 2020. En ekstremt sterk plassering til å være i sitt første Femundløp. Etter løpet ble han kåret til “Årets Rookie» av en fagjury, som viser kvaliteten på debuten Lindgren gjennomførte. Noe som gjør prestasjonen enda sterkere er det faktum at Lindgren er småbarnsfar og familiemann, en sjeldenhet blant hundekjørere i toppen av resultatlistene.

– Det er litt drivkraften i dette her da, det er artig å prestere på topp ti nivå under våre forutsetninger, og samtidig klare å kombinere det med familieliv med to små barn, sier Lindgren.

Han sier at det ikke hadde vært mulig uten den hjelpen som han får fra handler Ole Bekkos og måten de jobber sammen på.

– At vi klarer den kombinasjonen er fordi vi har hjelp av handler Ole Bekkos. Når man har familie med to unger så er det jo begrenset hvor mye tid du kan bruke på hundekjøring. Vi har funnet en god balanse og tar vi en sesong av gangen. I år er det Femundløpet, og til neste år er det ikke sikkert at vi skal kjøre løp. Nå har ungene blitt større og da har de blitt mer ivrig på aktiviteter som jeg ikke har lyst til å gå glipp av, sier Lindgren.

Selv om han tar en pause fra konkurransekjøringen så ønsker Lindgren å beholde noen av hundene og den livsstilen de er vant med og liker.

– Det som er mest dramatisk er jo å selge hele spannet. Men vi har ikke lyst til å kvitte oss med den livsstilen. Hundene er jo familiemedlemmer de også. Barna våre er med av og til og forer hundene, og så er de med på noen korte turer hvor vi fyrer bål, griller pølse og koser oss. Slike turer har jeg lyst til å beholde videre for det er en veldig fin aktivitet, og det er naturlig at det blir mer av det etter løpssesongen. Så jeg håper at vi beholder noen hunder, fordi vi kommer sikkert til å selge en del. To tisper som vi har blir ihvertfall igjen, og det har vært morsomt å hatt valpekull på dem. Men vi må bestemme oss for hva vi skal gjøre helt konkret fremover da, sier han.

Fra fellesskap til egotripp

Lindgren møtte kona Lena på Svalbard når begge drev på med turistkjøring med hunder. Det som var en felles hobby, har nå hovedsakelig blitt Fredrik sin aktivitet.

– Lena og meg møttes på Svalbard og da brant vi for hundekjøring begge to. Men etter at vi fikk barn har Lena distansert seg litt fra hundegården. Det føler jeg også på: I utgangspunktet var det jo en felles hobby, men nå er det på en måte blitt min hobby. Så det er en egosport også da som tar ekstremt mye tid, sier Lindgren.

Når man bruker så mye tid på en hobby er det naturlig at resten av familien tas med på råd underveis. Lindgren sier at det har vært mange samtaler der tidsbruken har vært tematisert og kona Lena har vært tålmodig med hundekjøringen.

– Det er klart at det har vært mange familieråd – Skal vi gjøre det? Er det greit? Lena har vært ganske tålmodig fordi det er slik at hvis jeg er ute og kjører hund så innebærer det at hun er låst fast hjemme med ungene. Slik at når Ole er ute og trener hundene, så passer jeg ungene og Lena drar ut på trening eller noe annet. Det er et puslespill for å få det hele til å gå opp, men vi syns det fungerer ganske bra da, sier han.

Frem mot Femundløpet som er hovedmålet for Lindgren i årets sesong, er treningen av hundene høyest opp på prioriteringslisten – etter familien.

– De fleste starter å trene i august, og frem til løpet må du jo prioritere det. Med tanke på at vi har hjelp så føler jeg at vi har funnet en fin balanse. Det er jo en vinn-vinn situasjon for Ole også på den måten at han får være med på å kjøre hund aktivt. Samarbeidet mellom oss fungerer supert, han er en super fyr, veldig pliktoppfyllende og flink med bikkjene. Hvis ikke den kjemien har fungert, det er alfa og omega at den gjør det, er det ikke sikkert at jeg har kjørt Femundløpet i år. Jeg ville ikke risikert og brukt så mye tid på det, i forhold til hva man ellers kan miste for å si det litt dramatisk, sier Lindgren.

Under løpet er det Ole Bekkos og kona Lena som er handlere for Lindgren. Han syns at det er i meste laget hvor mye han blir oppvartet av dem på sjekkpunktene.

– Man blir oppvartet ganske godt når man kjører et løp som Femundløpet. Slik som i fjor når Lena og Ole var handlere for meg. Det blir kleint egentlig hvor mye de passer på en og hvor mye de gjør for meg. Det er ganske sjukt, litt i forhold til den egotrippen vi snakket om tidligere. Men de må vel syns det er greit ellers så hadde de vel ikke gjort det, sier han.

I hundekjørermiljøet så er det relativt kjent at livsstilen kan gå ut over forholdet til den bedre halvdelen. Lindgren sier at han har ingen intensjon om å ende opp i den situasjonen.

– Det var en som sa til meg engang at «Du blir ikke en ordentlig hundekjører før du har vært gift to ganger.» Så sånn sett er jeg vel ikke en ordentlig hundekjører, og det håper jeg at jeg aldri blir heller, sier han og ler godt.