Det var hagebjørnen fra Djupsjølia, som ble felt i Brekken 8. juli. Det går fram av resultatene av DNA-analyser, som er lagt ut på rovbase.no. Bjørnen fra Djupsjølia var også den ene av de de to bjørnene som ble sett sammen i Brekken i sommer.
Den andre bjørnen ble altså felt i Molingdalen litt senere. Begge de to bjørnene tok en del sau før de ble felt.
En annen bjørn, som var mye i kontakt med folk over en periode i Hådalen og fremover til Røros sentrum, ble til slutt ble felt i Narjordet etter å ha tatt sau ved Korssjøen og vestover. En bjørn som ble felt i Dalsbygda viser det seg ikke har lagt igjen DNA-spor på funnet på Røros. I tillegg til de felte bjørnene, er det registreringer etter en bjørn til, ved Rya i Brekken. Den er det ikke flere registreringer av i vårt område.
– Bjørnene ble felt etter at Statsforvalteren ga skadefellingstillatelse på bakgrunn av dokumenterte skader på sau, og hvor det ble vurdert at sannsynligheten for mere skader var stor, sier Naturforvalter Hans Iver Kojedal til Rørosnytt.
Laget hass Krestafer ga i høst ut ny plate. Den forrige platen kom for 39 år siden. En av årsakene til at det tok så lang tid mellom de to platene, er at den store interessen for dans på lokalet sluknet. Det ble heller ikke lenger solgt store menger med gammeldans plater. På grunn av at det ble mindre oppdrag på lokalene rundt om, så ble Odd Kristofer Sundt nødt til å spille på andre strenger. Da ble det trubadur virksomhet.
Starten
1976 er året for da Laget hass Krestafer ble dannet. De øvde knallhardt noen uker, før de begynte å ta på seg dansespilling. De var heldige, Odd Kristofer hadde litt kontakt med en kar som hadde gode kontakter i Trondheim, i musikklivet, blant musikere og hos folk i gamle NRK-studio i Prinsens hotell i øvrige etasje der. Laget fikk komme inn der, og begynne å spille inn til programmet «Gammeldansens venner», som gikk på radioen hver lørdag. I tillegg ble laget spilt på Sør-Trøndelagsradioen. Dermed hørte folk dem, og det åpnet seg muligheter for spilleoppdrag i hele Trøndelag og Møre- og Romsdal. Dette skjedde i løpet av et års tid.
-Det at vi fikk muligheten til å spille litt på radioen. Det var veldig god reklame. Dersom vi ikke hadde fått radiospillingene så hadde vi sikkert kommet til å spilt bare i Rørosområdet i lange tider. Radiospillingen gjorde at folk hørte oss, og bestilte musikk til fester, stevner og sammenkomster i et større område, sier Odd Kristofer Sundt.
Plate
Etter et par år ble den første platen innspilt, som fikk navnet «Borti staur og vægger». Slik var starten til Laget hass Krestafer, som i år har 45-årsjubileum. I årenes løp er det blitt mange timer langs veien, til og fra spilleoppdrag. I løpet av 45 år blir det også noe utskifting av medlemmer. Laget hass Krestafer består nå av følgende besetning: Odd Kristofer Sundt og Thomas Lomundal på fele, Ronny Kjøsen på trekkspill, Geir Marius Thorud på kontrabass og Johan Skinderhaug på gitar. Odd vært leder for Laget hass Krestafer siden 1976.
Odd Kristofer har i høst også gitt ut boka «Berre en spellmann frå Røros», der har Laget hass Kresafer fått et eget kapittel.
I boka følger vi hans liv i musikken, hans erfaringer, betrakninger og kunnskap han har ervervet om både gamle slåttetradisjoner på Røros og den store, omfattende handelen og kulturutvekslingen mellom Dalarna i Sverige og Røros opp gjennom århundrene. Boka er hans fortelling ført i pennen av journalist og forfatter Karin Tørklep Sletten.
Karin Tørklep Sletten og Odd Kristofer Sundt. Foto: Tove Østby
Flere industribedrifter på Røros er bekymret for flyruta mellom Røros og Oslo. Nå har arbeidsgiverorganisasjonen Norsk industri skrevet brev til samferdselsministeren, der de ber om at de tar grep og sørger for at flyruta kan operere med god regularitet og kapasitet. Norsk Industri er en norsk arbeidsgiverorganisasjon for industrien i Norge og største landsforening i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Norsk Industri organiserer all fastlandsindustri i Norge, utenom næringsmiddelindustrien.
Air Leap på Røros.
Foto: Tore Østby
– Vi krever med dette at Samferdselsministeren tar grep og sørger for at flyruta kan operere med god regularitet og kapasitet. Norsk Industri har mottatt flere bekymringsmeldinger fra medlemsbedriftene på Røros og i Fjellregionen. Industrien i regionen sysselsetter mange mennesker og har meget stor betydning for annet arbeids- og samfunnsliv. Mange av bedriftene eksporter til hele verden og alle er sterkt konkurranseutsatt, og det er meget viktig for distriktet at bedriftene og øvrig samfunnsliv kan ha en effektiv kommunikasjon, skriverNorsk industri i brevet til samferdselsministeren, som er underskrevet av bransjesjef Egil Sundet og administrerende direktør Stein Lier-Hansen.
Organisasjonen skriver at flytilbudet til og fra Røros har de siste årene blitt vesentlig dårligere, og at passasjertallet er redusert med over 50 %. Air Leap, som trafikkerer ruten nå, tok over like etter at pandemien hadde slått til. Norsk industri skriver i brevet, at det er andre faktorer har virket inn.
– Dette skyldes dels korona, men mest etter det vi erfarer dårlige leveranser fra flyselskapet som har ruten. Vi må si at det er overraskende at den norske vinteren ikke er tatt høyde for, slik media rapporterer om. Ruta trenger fortsatt god rotasjon med morgen og ettermiddags/kveldsflyvninger.
Organisasjonen mener problemene med flyruta kan få store konsekvenser for Røros.
– Slik situasjonen er og har utviklet seg til den siste tiden, fører det til betydelige og alvorlige merkostnader for samfunnet, bedriftene og enkeltpersonene gjennom betydelig økt tidsbruk, dårligere kontakt med kundene, dyrere billetter, tapte møter mv. På sikt vil dette true industrien og næringslivet i regionen, og en slik utvikling er ikke bra for distriktene i Norge, heter det i brevet til Samferdselsministeren.
Folketellingen fra 1701 viser at det dengang var tre skreddere på Røros. Det var Erich Nielszen (26), Axell Schrædder (45) og Morten Pedersen (68).
I folketellingslisten fra 1801 er det nevnt skredderske Kari Saxedtr. Gudal (26), som var del av en håndverkerfamilie. I tillegg er skredderne Erik Olsen (46), Ole Pedersen Moe (35), Christen Christensen Haugen (28), og Ole Pedersen Røste (41) nevnt.
Skredder Lars Larsen Haas (45) drev som skredder på Bakkene. I Djupdalen var skredderske Gjertrud Ditlevsdatter (31), og Ane Margrethe Evensdatter (22) var skredderske i Rugldalen.
Viktig fag
Skredderhåndverket var også i gamle dager et viktig fag. Det omfattet både dame- og herresøm, senere ble de to grenene skilt fra hverandre. På Røros kom det kvinner inn i herreskredderfaget også.
Amerika
Den første Amerikafareren fra Røros var Kjeld Pedersen Rønne, han var skredder. Kjeld utvandret i 1851. Han var født i Løten. Lars Lillehagen drev skredderhåndverket på Røros i en årrekke, han var født i Stange. Skredder Andreas Iversen Leinan kom fra Leinstranda. I lengre tid fungerte han som kirketjener.
Hoffskredder
Blant de mer kjente skredderne i andre halvdel av 1800-tallet nevner Rørosboka Sven Andersson. Han var en høyt ansett finskredder. Sven var født i Sverige, og hadde blant annet vært med å sy for Kong Oskar II, og andre ved hoffet i Stockholm før han kom til Bergstaden. Skredder Andersson hadde gård i Bergmannsgata vis a vis Direktørgården, og drev et større verksted. Sven døde i 1898, 71 år gammel.
To andre som hadde skredderforetninger i lengre tid var Lars Larsen (1843 – 1915), og Simen Randklev (1853 – 1935). Olava Jamt som var født Solli (1854 – 1928), gikk i skredderlære hos Andersson. Etterpå drev hun sin egen forretning i rundt 40 år. Katrine Hartz som var født i 1945, drev også skredderverksted i mange år.
O. Hokstad og M. Fosland, og skredderske Ingrid Kverneng er nevnt i Rørosboka som skreddere på Røros i slutten av 1890-årene. Konfeksjonsindustrien endret forholdene mye innen skredderfaget, likevel ble ikke de dyktige fagfolkene overflødige.
De mannlige skredderne ble etterhvert fåtallige i Bergstaden, av kvinnene var det flere utøvere i faget. M. Mikkelsen som var født i 1877 startet egen skredderforretning i 1904. Dette var samme året som han var utlært i faget på Røros. I 1913 – 14 jobbet han i Oslo, senere jobbet han igjen i Bergstaden.
Skredderforretninger
Ivar Feragen som var født i 1887, han var utlært i 1906. Fra 1913 og i en rekke år fremover var han bestyrer av kjøpmann Skanckes skredderforretning. Senere tok han over forretningen og drev den videre for egen regning.
Peder Hamland som var født i 1892 drev skredderforretning i Bergstaden fra 1921. Han kom fra Nærøy. Læretiden tok Peder i Namdalen. Før han kom til Røros jobbet han i Namsos, Steinkjer, Levanger, Rjukan og Trondheim. I tillegg er det flere skreddere som har jobbet i Bergstaden i lengre og kortere perioder.
Kjøpmann Engzelius drev også skredderverksted i en del år. Der var det Tore Gåsbakk som var bestyrer. I Brekken drev Magnus Strickert skredderforretning. Etter 2. verdenskrig ble Røros konfeksjonsfabrikk startet opp.
Omreisende
En av de omreisende skredderskene som holdt ut lengst var Kjerstine Kjelsberg. Hun sydde blant annet den gamle mannlige rørosdrakten. Som de fleste kvinnelige skredderne drev Kjerstine både med herre- og damesøm. Maren Lien var også skredder i Bergstaden i flere år. Rørosboka nevner også syerkene Lusie Bjørnås og Johanne Selboe.
Systue
Marie Kjelsberg ledet i mange år Engzelius systue, og Skanckes systue ble bestyrt av Johanna Wintervold, som senere drev den for egen regning.
Da håndverksloven ble innført i 1937 ble flere kvinnelige skreddere og syersker godkjent som selvstendig drivende: Marie Brynhildsvoll, Johanne Graftås, Ellen Haden, Marie Haugseth, Lusie Henningsgård, Klara Kojan, Petra E. Selboe, Marie Skancke, Bergljot Soli, Olava Solli, Hanna Stensås, Karen Svensk, Bergljot Tørres, Ingebjørg Tørres, Magna Vordahl, Pauline Waldahl, Soveig P. Ødegård, Elisabet Øverhaug, Karen Øverhaug oh Petronille Ås. Senere kom Martha Andresen hjem fra Oslo, og drev med damesøm i Bergstaden.
En viktig del av skredderhistorien på Røros er Husfliden Røros i Bergmannsgata, som ble etablert på 1930-tallet av Iver Tønseth. I 2003 kjøpte Rørosdraktstuggu og Husfliden Gjøvik Husfliden Røros. Tønseth la da ned, og Draktstuggu flyttet dit. Etter det har butikken og Rørosdraktstuggu blitt driftet i lag. De tidligere driverne laget også drakter, Bergstadbunaden og Grafferbunad. Dagens drivere har Rørosdrakta og Haltdalsdrakta.
Kilde: Rørosboka bind 1, kapittel » Handverk, husflid og industri» av Olav Kvikne
Husflidsbutikk siden 1930-talet. I dag er det Britt Elin Svenning, Anette Rasmussen Halsan og May Dagmar Svendsen som jobber i butikken. Foto: Tove Østby
Fadi Zidan kom til Norge fra Syria for seks år siden. I dag bor han med familien sin på Røros, og driver eget skredderverksted i Kjerkgata. Han har lang erfaring som skredder. Han jobbet som skredder 20 år i Syria før han kom til Norge. Fadi ble skredder fordi han likte yrket, det gjør han fortsatt.
Skredderverkstedet
Fadi startet skredderverkstedet i Bergmannsgata i mai 2020, midt under pandemien. På åpningsdagen hadde han med seg en symaskin fra hjemme. En hjemme-symaskin som ikke var laget for en skredderbutikk. Han leide to – tre meter i et kjellerlokale. Det var korte åpningstid i starten, for eksempel fra 9 – 12.
– Jeg tok med meg symaskinen og en saks, og gikk til butikken min. Jeg begynte på null. Nå har jeg mange maskiner, dameklær og andre forskjellige ting, sier Fadi Zidan.
Han hadde en del kunder på Røros fra før. Mange kjente han fordi at hadde sydd hos Røros Frivilligsentral. Men den første måneden ble det ikke mye inntekt. Andre måneden ble det mer, og tredje måneden ble det mer og mer, så Fadi fikk raskt mange oppdrag. Etterhvert har han blant annet kjøpt ny symaskin og skomaskin. Etter at han flyttet til Kjerkgata har han hatt mye kunder, og får gode tilbakemeldinger fra kundene sine, som igjen anbefaler han til andre. I tillegg til kundene fra Røros har Fadi nå også kunder fra Oslo, Trondheim og Tynset.
I skredderverkstedet sitt tar Fadi blant annet imot klær, sko og utstyr til reparasjon, han syr også på bestilling, for eksempel dressjakker og kjoler. Fadi er også skomaker, og har et eget rom til dette i verkstedet. I tillegg sliper han kniver, og trekker litt møbler. I butikken har Fadi dameklær, som han kjøpte da en butikk på Røros ble lagt ned. Da åpnet han en avdeling med dameklær.
Fadi har tidligere jobbet hos Flokk, men da koronapandemien kom ble han uten jobb.
– Jeg tenkte hva skal jeg gjøre på Røros?, sier Fadi.
Han bestemte seg for å åpne skredderverksted for å se om det fungerte eller ikke. Det har fungert veldig bra. Etterhvert flyttet han til et større butikklokale i Kjerkgata. Der trives han veldig godt.
Miljøet
Fadi er glad for at folk tenker på miljøet, og kommer til han med ødelagte klær istedenfor å kaste.
– Mange folk komme til meg. Det er veldig bra for miljøet å ikke kaste, sier Fadi.
Fadi har mange spennende oppdrag, blant annet trekk bil og traktorseter.
– Alt som bruker skinn eller stoff kan jeg hjelpe til med, sier skredderen.
Ved 16-tiden frontkolliderte to personbiler på Fylkesvei 30 et stykke nord sør for avkjøringen til Glåmos. Sørgående bil fikk skrens, og kjørte inn i en personbil med fire personer i. To av personene i denne bilen var barn. Hele familien fremstår som uskadet.
Den ene ulykkesbilen kjørte et godt stykke ut av veien etter kollisjonen. Foto: Tore Østby
Bilen som kjørte inn i bilen med familien i kjørte deretter av veien og ligger ute på jordet nedenfor en skråning. Føreren av denne bilen er tatt med til legesjekk på Røros.
Veien er åpen for trafikk i den ene kjøreretningen, og folk oppfordres om å kjøre forsiktig forbi ulykkesstedet.
I løpet av fjerde juledag kom det seks nye positive svar på PCR-test på personer med folkeregistrert adresse i Røros. Dermed står vi på 131 bekreftede smittetilfeller siden pandemien startet. Smittetrenden er fortsatt synkende.
I landet ble 4702 nye bekreftet smittet i går. Tendensen i Norge nå, er at omikron er i ferd med å bli den dominerende varianten i Norge. Det er nå registrert 8854 omikrontilfeller i Norge.
29. desember 1931, ble Knut Brandstorp født. Starten på livet var traurig. Hans mor var meget syk da Knut ble født. Faren ble sendt ut i nattemørket. Det var ikke slik på den tiden at fedrene skulle være med på fødselen. Faren gikk ute i nattkulden. Knut tror han var nervøs der han gikk. Omsider fikk Knut se dagens lys. Knut hadde mørk hudfarge på grunn av gulsott da han ble født.
Som barn fikk Knut høre at faren var leder av noe som het Framfylkingen, hva nå det var for noe. Knut snuste litt for å finne ut hva dette var.
– Joda, det var et sted hvor barn, jenter og gutter møttes og hadde det moro. De gikk på turer, var med på sangleker, hadde revyer og det ene med det andre. Dette var jo artig. Men det var ikke noe sånt på Høybråten, der jeg bodde. Dermed var det en septemberkveld, hvor jeg ruslet innover til Grorud. I Grorud, der skulle det skje. Jeg kom opp i Grorud, og der var det masse unger, og der var det sang, og der var det lek. Det sto en gubbe der med solbriller. Da sa jeg at nå skal jeg bli medlem av Framfylkingen. Skal du bli medlem av Framfylkingen du, sa han. Men du er veldig liten da. Ja, men jeg er stor nok hadde jeg visstnok sagt. Og dermed var jeg medlem av Framfylkingen, sier Knut Brandstorp.
Krigen
Da fulgte det flere år med blant annet den første store Framleiren Stavern i 1937, og den store nordiske i 1939. Så kom krigen. Den var meget dramatisk for Knut. Faren var dengang i Arbeiderbladet, og fikk melding om at det var uro i Oslofjorden.
– Han sa ifra om at dersom det kommer fly i løpet av natten, så må dere løpe inn i skogen og gjemme dere under noen laken. Vi bodde rett i sonen for Kjeller flyplass. Himmelen den var svart krydret av tyske messerschmitt fly, som da spydde sin last utover. Men vi kom nå gjennom den natta, sier Knut. Men han kan fortelle at den store furua som de hadde lagt seg under ble delt i to av splinter, og det lå deler av ruiner rundt omkring dem. Men ingen kom til skade.
Så kom dagene igjen med skole, trodde barna. Men nei, det første som skjedde var at fiendene tok skolen, så det ble ingen skolegang.
– Vi vokste opp, og vi skjønte at det var viktig å ha en bestemt holdning over disse nye grønnkledde som hadde kommet til oss. Vi gjorde så godt vi kunne for å vise vår forakt, sier Knut. Blant annet husker han at de fikk beskjed om at
dersom det kom en tysker langs veien så skulle de gå over på den andre siden av veien og snu ryggen til ham. Det var ingen fra Høybråten som tok imot godteri fra tyskerne. Det var landsforræderi.
Emblem
Knut vet at de var med på flere tokter innover i skogen, og prøvde å markedsføre barnas holdning til de nye fiendene. Knut husker ikke om han var med selv, men det ble malt et stor emblem inne ved Elvåga i Østmarka. Emblemet var rundt åtte – ti meter stort, og var en hyllest til Håkon den 7. Det er rester av emblemet der den dag i dag.
Årene gikk, og Knut skjønte mer og mer at barna var nyttige de også. De delte blant annet ut flygesedler, og de prøvde å mate russerfanger som var plassert i nærheten.
– Vi bidro på vår måte, sier Knut. Han legger til at de stjal turnips som de ga til de gamle som ikke hadde fått tak i poteter.
Så var det en mørk dag i 1943. Familien var sent oppe fordi de skulle fikse noe hjemme. Plutselig begynte det å dundre i vegger, og det var skrik og skrål. Plutselig var tyskerne inne med sin gestapo, og arresterte Knut sin far.
– Jeg skal ikke gå i detaljer på det, men det var en forferdelig opplevelse, sier Knut.
Faren ble tatt, mens Knut og moren ble igjen alene. Huset ble okkupert i tre-fire dager, før tyskerne dro igjen. Umiddelbart etter at de hadde dratt, fikk moren og Knut en melding fra en nabo, om at de måtte komme seg ut av huset. Faren var borte. Det var ingen som visste hvor han var. De regnet med at tyskerne kom tilbake, og det gjorde de. Ti minutter etter at Knut og moren hadde rømt fra huset sitt, var huset okkupert av tyskerne igjen. De brant opp rester av det familien hadde av møbler, bøker og slike ting. Men noe hadde Hjemmefronten greit å gjemme unna.
Da var det for moren og Knut å komme i en dekkleilighet. De hadde flere dekkleiligheter, før de omsider fikk melding om at nå var tiden inne for å komme seg over til Sverige.
Julaften
På selveste julaften banket det på døren. Inn kom en kar, som sa at i kveld måtte moren være alene hjemme. Gutten måtte bort. Knut ble stablet inn på et loft. Ut på kvelden banket det igjen på døren. Da var Knut langt inne i nøkkelhullet, og hørte en stemme som han kjente så altfor godt. Han styrtet inn i rommet, og der satt hans far. Men det var ikke hans far. Det var en kar som nok var lik på mange måter, men han var mørkhåret, hadde hornbriller, han hadde nesten ikke tenner, og hadde store bandasjer på hendene. Faren hadde greid å rømme i fra gestapo. Mor og sønn fikk beskjed om at faren nok ikke kunne komme til Sverige, før på lang tid, fordi han var så skadet. Men Knut og moren måtte dra over, og det gjorde de.
Dette var i romjulen 1943. Det hadde vært kaldt, men så ble det mildvær. De skulle gå over Rødenessjøen, men det var ganske håpløst på grunn av mildværet, så de måtte gå rundt sjøene. Det var en tur på over 11 timer.
– Det var dramatisk. Men vi så ikke så mye til tyskerne før vi kom til grensen. Og da braket det løs. Da lå tyske kommandostyrker og skjøt mot oss med Krag-Jørgensen, tror jeg det var. En av disse kulene traff da en stein som ble en rikosjett som havnet i panna mi, og jeg lå der i en blodpøl, mens de andre løp retning Sverige, en par hundre meter. Jeg ble liggende igjen. Da skjedde noe som, egentlig aldri skulle kunne ha skjedd-En svensk soldat løp over grensen, fikk tak i meg og dro meg over på svensk side. På den måten ble jeg og mor etterhvert forent i Sverige, på en mottakelsestasjon for flyktninger fra Norge.
Tiden gikk, og etterhvert havnet de i Stockholm. Faren kom tilbake, og fikk jobb hos den Norske legasjon.
– Jeg hadde en fantastisk tid med svenske kamerater. Fin skolegang, og veldig mye flotte opplevelser, sier Brandstorp.
Knut kom tilbake til Norge 15. mai, like etter at krigen var slutt. Men før det hadde han opplevd det helt store. På selve frigjøringsdagen var hans mor borte. Ingen visste noe om noe som helst. Knut var på vei til skolen. Da han kom oppover der som skolen lå, badet hele området i norske flagg. Barna sang “Ja, vi elsker”, og Knut var hedersgjesten.
Da var det bare om og gjøre å bli ferdig med Sverigeoppholdet, og komme tilbake til Norge. Etter lang lang tid fikk familien etablert seg med et sted å bo, i nærheten av der som de bodde før de rømte til Sverige.
Tiden etterpå med Framfylkingen, AUF og skolegang ble spennende.
– Jeg var aldri noe skolelys, men jeg føler at det jeg lærte av viktige ting det lærte jeg gjennom Framfylkingen, og gjennom AUF. Slik gikk nå årene. Det er iallefall en ting som er sikkert, at all forferdelse og all gru, alt spetakkel som var det glemmer jeg aldri. Men jeg vil også takke på mange måter for det man lærte om medmenneskelighet, om dette med å ta vare på hverandre i vanskelige tider- Det var dramatisk, sier Knut.
I løpet av tredje juledag kom det to nye positive svar på PCR-test på personer med folkeregistrert adresse i Røros. Dermed står vi på 125 bekreftede smittetilfeller siden pandemien startet. Smittetrenden er fortsatt synkende.
I landet ble 3750 nye bekreftet smittet i går. Tendensen i Norge nå, er at omikron er i ferd med å bli den dominerende varianten i Norge.
Borgstuggu i Proviantskrivergården er et unikt tømmerhus midt i Bergstaden Røros. Gårdsanlegget skrives seg tilbake fra 1797. Borgstuggu er et separat tømmerhus, som ligger i gårdsrommet.
Tradisjonelt i Norge, var borgstue brukt til innlosjering/tjenerstue på storgårdene. Eier av Proviantskrivergården, Maren Todal, sier man ikke helt sikkert kan si hva tømmerhuset ble brukt til. Det som er helt sikkert, er at det er et hus som har tatt imot folk opp igjennom tiden. Borgstuggu i Proviantskrivergården er den eneste bevarte av sitt slag som er igjen på Røros.
-Det gjør at det er spesielt artig å ønske folk velkommen hit, både vår familie, gjester, venner og tilreisende, sier Maren Todal.
Pensjonat
På slutten av 1800-tallet var det pensjonat, særlig for middelskoleelever, i våningshuset i Proviantskrivergården. Det ble drevet av døtrene etter Knud Olsen, den siste proviantskriveren som bodde i gården. Det har også vært hotell for overdireksjonens medlemmer, som var på besøk på Røros på 1800-tallet. I gården har det dermed vært ei lang linje med pensjonat virksomhet.
Nå er det Maren og hennes samboer Jostein, som tar imot overnattingsgjester i Borgstuggu. De har startet selskapet Sti, og drevet det gjennom sin første sommersesong.
Sti
Sti er et lite nisjeselskap innenfor reiselivsbransjen, der de jobber mot stisyklisten. De tilbyr sykkelverksted, Jostein er sykkelreparatør, og tar imot terrengsykler for reparasjon og vedlikehold. Både Maren og Jostein er sertifiserte terrengsykkel guider på nivå en og to. Jostein har nivå to som er et hakk over nivå en. De guider besøkende på de naturlige stiene rundt om på Røros, og legger opp turer for dem. I tillegg tilbyr Sti overnatting i Borgstuggu.
Sti ble etablert i juni i år. Maren er godt fornøyd med den første sommeren.
-Det har vært helt perfekt. Vi har jo faste jobber begge to, og dette var sommerferien vår. Så det var ikke noe ønske om å overarbeide oss, for dette prosjektet skal gi energi og ikke ta. Vi har hatt fint besøk av flotte stisyklister som liker det samme som vi gjør. Jeg er rett og slett blitt overrasket og overveldet over at vi har møtt markedet så godt. Så har vi leid ut til overnatting her, og det har også hatt jevnt trykk. Og sykkelverkstedet også, akkurat passe. Det er så fint, sier Maren. I høst har hun begynt å jobbe en dag mindre i den vanlige jobben sin, for å ha litt mer tid til Sti. På sikt skal hun kanskje jobbe enda litt mer med Sti. Men det skal isåfall skje gradvis, Sti er ikke et prosjekt de har det travelt med.
-Borgstuggu ligger bookbar på Airbnb og vi venter gjester som kommer for adventstid på Røros. Vi ønsker særlig velkommen til tilreisende som tar med seg kite, ski eller fatbike – gjennom Sti ønsker vi å inspirere folk til å komme seg ut året rundt, sier Maren.
Julen
I julen tenner de opp i den store peisen i Borgstuggu. På lille julaften blir det servert rømmegrøt, det er blitt en tradisjon.
-Røros er en drømmeplass å feire jul på, både for oss som bor her, men også dersom man tar imot gjester. Huset er nesten julete i seg selv, uten noe pynt, men med litt pynt så har du den klassiske norske julen på plass, sier Todal.
Borgstuggu i Proviantskrivergården. Foto: Maren Todal / Sti AS.
