Slider

Per Arne Gjelsvik (V) er bekymret for sykefraværet i helsesektoren, og formulerte et spørsmål til ordføreren, som ble besvart på kommunestyremøtet torsdag 2. februar.

Gjelsvik skrev som bakgrunn for sine spørsmål følgende:

– Kontrollutvalget i Røros kommune har bestilt forvaltningsrevisjon med tanke på arbeidsgiverpolitikk og arbeidsmiljø på grunn av høgt sykefravær ved kommunens to sykehjem. Fraværet har i første og andre tertial i 2022 ligget på mellom 14 og 15% . I tredje tertial er tallet trolig vesentlig høyere. Arbeidet som revisor skal utføre er estimert til 350 timer, skriver Gjelsvik.

Videre skrev han at sykefraværet ved institusjonene har vært høyt i en årrekke, spesielt ved Gjøsvika sykehjem.

– På bakgrunn av interpellasjon fra Venstre, ble KS i mai 2020 engasjert av Røros kommune med tanke på å kartlegge årsaker til sykefraværet der. Målet var at sykefraværet skulle reduseres. Kommunestyret er ikke kjent med resultatet av dette tiltaket. Også tidligere har Røros kommune kostet flere utredninger og tiltak med tanke på reduksjon av sykefraværet ved Gjøsvika sykehjem.

I følge Gjelsvik er pleie- og omsorgstjenesten i Røros er underfinansiert og underbemannet i forhold til vår demografi. 

– Det ble våren 22 oppgitt å være 10 ledige sykepleierstillinger og 5 ledige helsefagarbeiderstillinger i kommunen, de fleste i pleie- og omsorgstjenesten. I motsetning til i skolen finnes det ikke noen tydelig norm for hva som er ønsket eller akseptabel bemanning.

Gjelsviks spørsmål:
1 Har KS avsluttet sitt arbeid i Gjøsvika? Hva er i så fall konklusjonen, hva er oppnådd og hva har arbeidet kostet?

2 Fra hvilken budsjettpost skal revisorrekninga betales nå i 2023?

3 Har revisor fått mandat til å se på tilgrunnleggende forhold som lønn, grunnbemanning og ikke minst ledelse i det arbeidet som nå skal utføres?

Ordførerens svar:
– Aller først ønsker jeg å nyansere noen av premissene Gjelsvik legger til grunn for spørsmålene gjennom sin innledning, skriver Isak V. Busch.

Busch skriver at sykefraværstallet Gjelsvik viser til i spørsmålet sitt, også inkluderer egenmeldt korttidsfravær som syke barn, egenmelding ved luftveissymptomer og så videre. 

– De tre første kvartalene i 2022 har Institusjonsbaserte tjenester et snitt på ca. 8,4 prosent legemeldt sykefravær i statistikken til NAV. Snitt for sykehjem på landsbasis i samme periode er 8,7. (Kvartalstall siste kvartal 2022 er ikke tilgjengelig ennå). Dette indikerer at fraværet i virksomheten institusjonsbaserte tjenester er ikke påfallende høyt, sett opp mot landet for øvrig. Nettopp denne bransjen, sammen med barnehage, er pekt ut til de nasjonale prioriterte bransjene i den reviderte IA-avtalen – nettopp fordi disse tjenestene utpeker seg som særlig sykefraværsutsatt på landsbasis, skriver Busch. 

– Det er heller ikke slik at årsakene til sykefravær ved Gjøsvika er ukjent. Dette er grundig kartlagt, og det er ikke funnet indikasjoner på at noe av dette er direkte arbeidsmiljørelatert. Sykefravær er ellers tema på hvert eneste møte i administrasjonsutvalget. 

– Så vil jeg gjerne presisere at dette er en helt ordinær forvaltningsrevisjon, som berører organisasjonen Røros kommune, og er i henhold til kontrollutvalgets plan for forvaltningsrevisjoner 2020-2024 der arbeidsgiverpolitikk og arbeidsmiljø er satt opp som tema for forvaltningsrevisjon. 

Svar på spørsmål:

1 Har KS avsluttet sitt arbeid i Gjøsvika? Hva er i så fall konklusjonen, hva er oppnådd og hva har arbeidet kostet?

– Prosessen på Gjøsvika sykehjem er ikke en prosess som har vært direkte rettet mot å få ned sykefravær, men har vært en arbeidsmiljøprosess. Bakgrunnen for prosessen var et ønske å involvere ansatte i å bedre arbeidsmiljøet ved Gjøsvika sykehjem. Arbeidet har vært rettet mot prosesser, kultur, roller og grunnstrukturer for arbeidsplassen. Tilbakemeldingene fra de som har deltatt er at de har vært fornøyd med arbeidet som er gjort, og at det har gitt et godt grunnlag for videre arbeid med arbeidsmiljøet. 

– Prosessen har totalt kostet 1 056 450 kr. Av dette er 532 400 kr dekket av organisasjonsutviklingsmidler fra KS. Netto kostnad for kommunen er derfor 524 050, som fordeler seg over tre budsjettår. Store deler av den kommunale egenandelen har vært brukt til å frikjøpe ansatte, få folk tilgjengelig, slik at de skulle få mulighet til å bli med på dette arbeidet. Da måtte det naturlig nok også skaffes vikarer. 

2 Fra hvilken budsjettpost skal revisorrekninga betales nå i 2023? 

– Kostnadene til forvaltningsrevisjonen dekkes av kontrollutvalgets ramme. Kontrollutvalget disponerer selv rammen sin, og rammen ble fastsatt av et enstemmig kommunestyre i budsjettbehandlingen 2/12 2022. 

3 Har revisor fått mandat til å se på tilgrunnleggende forhold som lønn, grunnbemanning og ikke minst ledelse i det arbeidet som nå skal utføres? 

– Røros kommune Møteprotokoll: Kommunestyret Side 4 av 7 Mandatet til forvaltningsrevisjoner er det ene og alene kontrollutvalget som gir. Her har verken ordfører eller kommunestyret noen instruksjonsmyndighet. Kontrollutvalget har vedtatt en prosjektplan, og dermed mandatet det skal jobbes ut ifra, skriver Busch.

I prosjektplanen fremgår det at det er følgende tema som skal undersøkes: 

• Formelle samarbeidsfora 

– Administrasjonsutvalg 

– Arbeidsmiljøutvalg 

• Informasjon og drøfting med tillitsvalgte 

• Verneombudsrollen 

• Dialog mellom leder og ansatt (medarbeidersamtaler) 

• Sykefraværets påvirkning på arbeidsmiljøet og arbeidsmiljøets påvirkning av sykefraværet 

Kommmunestyret vedtok å ta saken til orientering 

18 juniorer deltok på fredagens juniorløp. Se bildene fra løpstart her.

Juno Skancke Neergard (24) er med på den nyeste sesongen av Paradise som har premiere på Viaplay 20.februar.

Juno er ikke-binær, ser på seg selv som 20 prosent singel, og fikk tillatelse fra kjæresten til å være med på Paradise.

Verdensvant glåmosing i paradis
Neergaard er født og oppvokst på Glåmos, men tydeligvis er veien derfra til Mexico – hvor Paradise ble spilt inn – ikke så lang man skulle tro.

– Jeg er ganske verdensvant, så det var ikke noe veldig nytt for meg å komme til Mexico, men det var en helt ny opplevelse å være med på Paradise, sier Juno og forteller at det var ulikt noe annet hen hadde opplevd.

Juno flyttet fra til Oslo for sju år siden, hvor hen i dag jobber som selger. Paradise-deltakeren sier at hen er 80 prosent i et forhold og 20 prosent singel, og at det var greit for kjæresten at hen ble med i Paradise.

– Jeg har hatt en romantisk relasjon med en fyr i seks år, og vi er liksom ikke kjærester, men vi er ikke ikke-kjærester heller, sier Juno, og forklarer at det var greit for kjæresten at hen ble med i Paradise.

Mye venting, mye varme
Juno var på innspilling fra slutten av mars til slutten av april i fjor.

– Det var veldig godt å komme seg litt unna kulden i en periode. Det var sykt varmt, og jeg måtte gjemme meg i skyggen flere ganger, sier Paradise-deltakeren.

– Hvordan var det under innspillingen?

– Det var veldig mye venting. For eksempel når det er en seremoni eller noe sånt så skal det filmes fra forskjellige vinkler og alt skal filmes flere ganger, også skal programlederen snakke mens vi holder oss stille, og all den ventinga var jeg ikke helt forberedt på, sier Juno.

– Du koste deg der?

– Jeg koste meg veldig, og det var en veldig fin gjeng, og jeg hadde trodd at jeg skulle tenke mer på kamera, men det tok ikke mer enn en dag før jeg glemte helt at det var kamera der, sier Juno.

– Tenkte du mye på hvordan folk vil oppfatte deg når de ser programmet?

– Nei, egentlig ikke. Jeg er ganske trygg på meg selv. Det kan være jeg har sagt mye rart, men det står jeg i så fall for. 

Skancke Neergard forklarer at hen egentlig het Jon Sverre, men at Juno var et navn som føltes mer riktig.

– Men jeg følte liksom at det var et så mannetungt navn, og jeg hadde lenge hatt lyst til å finne et annet navn, som var mer kjønnsnøytralt, forklarer Juno.

Med over 30 år lang historie, sju involverte kommuner og cirka 180 hundekjørere fra 14 nasjoner, er Femundløpet regionens største idrettsarrangement. Nå foretas det en ringvirkningsanalyse for å kartlegge løpets betydning for regionen.

Ringvirkningsanalysen starter nå opp med en feltstudie som gjøres under årets løp, av masterstudent fra Universitetet i Tromsø, Lucie Engmann, veiledet av Kari Jæger ved institutt for reiseliv og nordlige studier, UiT Alta. Engmann er fra Tyskland, men bestemte seg for å ta masteren i reiselivsledelse på UiT. 

Jæger er selv en erfaren hundekjører, og har god kjennskap til sporten gjennom å ha arbeidet med Finnmarksløpet.  

Engmann har en bachelorgrad i reiselivsledelse, og arbeidet med Femundløpet skal leveres som masteroppgave våren 2024.

Alltid vært nysgjerrig på Røros
Engmann hadde allerede bestemt seg for å skrive om et arrangement i Norge, og fikk høre fra Jæger at det kunne være interessant å skrive masteren om Femundløpet. 

– Dessuten har jeg alltid vært nysgjerrig på Røros, så da ble det en perfekt match for meg, sier Lucie.

Arbeidet på masteroppgaven begynner under årets løp.

– I utgangspunktet tenkte vi å skrive om lokalsamfunnet på Røros, men nå har fokuset gått mer over på hundekjørerne, og hvorfor de har valgt å komme akkurat til Røros, sier Lucie.

Vil bidra til å utvikle løpet
Lucie er nå i gang med forarbeidet, og sier at hun kommer til å jobbe intenst med den i cirka sju måneder. I arbeidet forsøker hun på kartlegge hvilke meninger og hvilken verdi løpet har for kjørerne og lokalsamfunnet.

– Arrangementet kunne ikke skjedd om det ikke var for hundekjørerne, publikum og folket rundt, og det er grunnlaget for løpet. Jeg forsøker å finne den større meningen bak løpet, og vi vil bidra til å forbedre og utvikle hele løpet, og området rundt, sier Lucie.

Jæger har selv jobbet mange år med arrangementer, festivaler og reiseliv.

– Det vi prøver å identifisere er nettopp hvordan Femundløpet er forankret lokalt, hva betyr verdiene for Femundløpet. Hvorfor er man frivillig i løpet, hvilke verdier tilfører løpet Røros eller Tynset, sier Jæger.

Det er første gangen at Lucie er på Røros.

– Jeg liker det veldig godt. Jeg synes det er så fint med den gamle trehusbebyggelsen. Jeg kjenner allerede til Røros fra «Jul i Blåfjell» og “Hjem til jul”, og det er rett og slett så koselig her, sier Lucie.

Torsdag gikk starten for første klasse ut -F450 – på Femundløpet.

Femte generasjon banker nå på døra. Den døra vil flertallet i kommunestyret holde lukket og låst. Og med dét er Røros kommune på ville veier, skriver Sigmund Sandall, Kristine Sandall, Trond A. Sandall og Eirik Grinde i dette leserinnlegget.

Debatten om innskjerpet boplikt for bolighus på Røros engasjerer mange, – også oss. Hvorfor det?

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi er «flanderborginger». Det har slekta vært siden 1910. Da slo Anders Sandall (oppr. Klokkervold) seg ned på Flanderborg sammen med sin lærerinnekone Petronelle Sandall (oppr. Sandmæl). Mens Petronelle sto på kateteret og gjorde sitt for å gjøre unge rørosinger best mulig skikket for å møte framtida, bygget Anders opp sin snekker- og byggmesterbedrift. 

Anders Sandall døde i 1952. Siden har «Flanderborg» uavbrutt tjent som feriested for familien. Regner vi Anders og Petronelle som første generasjon, er det i dag fjerde generasjon som er eier,- med de følelser for og den positive binding til Rørossamfunnet dette har gitt. 

Femte generasjon banker nå på døra. Den døra vil flertallet i kommunestyret holde lukket og låst. Og med dét er Røros kommune på ville veier. 

Den private eiendomsretten – er det fortsatt liv i den?  Og borett, – hva er det? 
Vi har følgende prinsipielle innfallsvinkel: Hvis Hvermansen eier ett bolighus i A kommune og ett bolighus i B kommune skal det være opp til Hvermansen å avgjøre når han eller hun skal være i A og eller B. Det skal være opp til Hvermansen å avgjøre hvilket bolighus Hvermansen skal  ha som bosted, og hvilket bolighus som skal være feriested. Hvis Hvermansen  vil selge eller gi bort bolighusene skal det være opp til Hvermansen hvem bolighusene skal overdras til. Skulle Hvermansen forlate denne verden uten først å ha overdratt bolighusene, skal Hvermansens arvinger kunne overta bolighusene med den samme råderett som den  Hvermansen hadde. Alt dette skal kunne skje uavhengig av hva staten eller kommunestyrene i A og B måtte mene.   

Denne prinsipielle holdningen deles kanskje ikke av flertallet i kommunestyret i Røros. Til gjengjeld finner vi støtte andre steder, f.eks. i FNs Verdenserklæring for Menneskerettigheter (FNVM) der det heter: «Enhver har rett til å eie eiendom, alene eller sammen med andre».

Og vi har mer; – f.eks. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK): «Enhver som lovlig befinner seg på en stats territorium, skal ha rett til bevegelsesfrihet innenfor dette territorium og til fritt å velge sitt bosted.»

Disse bestemmelsene om vern av eiendomsretten og vern av retten til selv å avgjøre hvor man vil bo gir uttrykk for helt sentrale verdier i et demokratisk samfunn. En rekke dommer fra bl.a. den  europeiske menneskerettsdomstolen viser da også at de føringer som gis i FNVM og EMK er høyst reelle. Gjennom bl.a. domspraksis har det over tid vært en vedvarende og markant styrking av enkeltmenneskets rettigheter og friheter, – på bekostning av så vel stat / offentlig forvaltning som kapitalinteresser.  

Det er likevel vanskelig å angi generelt hvor grensen går for tillatte offentlige inngrep overfor enkeltindivider. Men dersom en domstol skal vurdere om «boplikt ved arv på Røros» er på riktig side av grensen, vil bl.a. inngrepets ulempe for huseierne bli holdt opp mot de fordeler inngrepet faktisk gir for fellesskapet. Med andre ord: Dersom en kommune iverksetter et radikalt inngripende negativt tiltak  overfor huseier, uten at dette tiltaket gir den tilsiktede positive effekt for fellesskapet,  så kan saken begynne å bli brysom for kommunen. Dette leder oss over til formålet med boplikten. 

«Lys i vinduene». 
Røros kommune har hatt boplikt siden 1975. I følge kommunen har formålet med boplikten vært å sikre at bolighus benyttes til boligformål, – da i motsetning til fritidsbruk. Man vil ha «lys i vinduene». 

Kommunens erfaringer med boplikten har vært nedslående. Dagens bopliktsregler har vært lette å omgå, noe som har ført til fremvekst av «lovlige» fritidsboliger (!). For å få bukt med dette mener kommunedirektøren at det foreligger to alternativer: Enten å skjerpe de bopliktsreglene man har dårlige erfaringer med, eller droppe hele boplikten. Et tredje alternativ – å opprettholde dagens boplikt – vrakes av kommunedirektøren. Dette fordi hensikten med boplikten utvannes over tid, og at dagens boplikt er «svært ressurskrevende» å følge opp. 

Det er mildt sagt interessant at Røros kommune gjennom nærmere 50 år har praktisert et regelregime som griper direkte inn i den enkelte boligeiers eierrådighet, – uten at dette inngrepet har fungert etter hensikten. Dette tar seg dårlig ut i forhold til den avveining som er nevnt ovenfor om ulempene for huseierne contra de oppnådde positive virkninger for fellesskapet. 

Men mer interessant: Når kommunen lar det gå nærmere et halvt århundre før det konstateres at noe må gjøres med bopliktsreglene; – hvor akutt er da egentlig problemet med dagens lovlige fritidsboliger?

I forlengelsen av dette: Røros kommune har fremlagt en betydelig mengde saksdokumentasjon, og det er mulig vi har oversett noe. Men vi kan ikke se det er fremlagt noen underbygget og etterprøvbar redegjørelse for hvor stort og presserende problemet med lovlige fritidsboliger er. Hvor mange boliger er det tale om? Hvor stor andel utgjør de lovlige fritidseiendommene av den totale boligmassen? Hvor ligger disse lovlige fritidsboligene? Hva slags standard har disse boligene? Er de jevnt over rundt 200 år gamle, trekkfulle og kalde med blytunge kjellerlemmer, bratte og kronglete innvendige trapper og håpløse parkeringsforhold? Er dette noe for unge barnefamilier? Hvordan er bruken i dag av disse boligene; – svarte vinduer året rundt? Eller mer eller mindre faktisk fastboende pensjonister med derav følgende lys i vinduene og kjøp av varer og tjenester fra butikker og håndverkere på Røros? Dette får vi ikke vite noe om. Med mindre vi har oversett en slik redegjørelse fremstår det faktiske grunnlaget for innskjerping av boplikten som særdeles tynt.

Dårlige erfaringer på Røros, – hva med andre steder?  
Røros kommune er ikke alene om å ha dårlige erfaringer med boplikten. I 2007 hadde Norge 435 kommuner, hvorav 76 kommuner (17,5 %) hadde boplikt for helårsboliger («nullkonsesjon»). Norge har i dag 356 kommuner, hvorav 42 (11,8%) har boplikt for helårsboliger. Snart er vi nede i 41 kommuner. Risør kommune som er viet stor plass i Røros kommunes saksfremlegg besluttet 26. januar d.å. å oppheve boplikten.  I Trøndelag (nord og sør) er det 38 kommuner; – Røros er eneste kommune med nedsatt konsesjonsgrense. Dette gir en viss pekepinn.

Gjennom årene er det fremlagt flere undersøkelser som søker å gi et mer helhetlig bilde av de effekter boplikten har; – tilsiktede effekter så vel som uønskede sideeffekter. I 2002 fremla bl.a. professor Normann Aanesland ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (tidligere Landbrukshøgskolen på Ås) en større undersøkelse som konkluderer med at boplikten virker mot sin hensikt, uavhengig av om boplikten er personlig eller upersonlig. Tilsvarende i en undersøkelse fra 2002. (Jfr. Aanesland m.fl., «Boplikt – drøm og virkelighet», 2002). Konklusjonene er opprettholdt i en artikkelen «Boplikt for fall?» av Aanesland m.fl. i 2007. 

Det er m.a.o. ikke så voldsomt spesielt at bopliktsregimet til Røros kommune har feilet. Mer spesielt er det at Røros kommune – etter å ha konstatert at den bopliktsmedisinen man har forskrevet ikke virker – forskriver en sterkere versjon av samme medisin. Vi tror ikke det blir mer lys i vinduene av dette. 

Men sterkere medisin kan da også virke …?
Av og til ja, – av og til ikke. Sterkere medisin i form av boplikt ved arv hører inn under siste kategori. 

Det er en allmenn erfaring at når folk flest møter et pålegg eller en inngripen fra det offentlige som oppleves som urimelig, så forsøker man å tilpasse seg. Og jo større urimelighet, dess større kreativitet. 

De lovlige tilpasningsmulighetene er ikke alltid lett å få øye på for Hvermansen, men går man til en anstendig  og rimelig kreativ advokat så er det ofte hjelp å få. Men dette koster penger. Og det tar tid. Noen har begge deler og aksler seg etter hvert frem til en brukbar løsning. De som derimot mangler penger og ork til å ta opp kampen gir opp, og må la eiendommen gå ut av slekta for en billig penge. Den gamle leksa om kong Salomo og Jørgen hattemaker; –  også på Røros. Rettferdig? 

Men hvorfor «billig penge»? Fordi dess sterkere restriksjoner som legges på en eiendom, dess lavere blir markedsprisen. Dette er kjedelig for eieren og etterhvert kanskje også for skatteinngangen til Røros kommune. 

Men for de med kjøperinteresse er det vel flott med lavere markedspris? Tja, et stykke på vei…kanskje. For hva gjør en huseier som vet at skjerpet boplikt ved arv er rett om hjørnet? Han / hun tilpasser seg så godt han kan. I tråd med vanlige rettsprinsipper vil de nye skjerpede bopliktsregler ved arv ikke få tilbakevirkende kraft. Så da må huseier Hvermansen bestemme seg: Skal han la huset gå til barna «nå» før skjerpet boplikt innføres? Eller skal han ta sjansen på bare å avvente for å se hva fremtiden måtte bringe?  

For de fleste Hvermansener vil det være et avgjørende hensyn å «holde eiendommen i slekta». Huset går til en sønn eller datter «nå». Huset kommer ikke på markedet. 

En typisk situasjon blir da at en 60-70-årig eier nå lar den lovlige fritidsboligen gå til en sønn eller datter i 30-40 års alderen. Legger vi gjennomsnittlig levealder til grunn, er det lite som tyder på at det blir mer lys i vinduene de første 30-40 årene. Eller kanskje man like gjerne skal overføre eiendommen direkte til barnebarna som er 8-10 år gamle og som kan holde det gående 50, 60, 70 år fremover?  For å si det forsiktig: En umiddelbar ønsket effekt av innskjerpingen kan man se langt etter.

Hva så med den som i dag eier en lovlig fritidsbolig, men ikke har aktuelle slektninger til å overta? Denne eieren er for så vidt ikke påvirket av de nye innstramningene, – utover da den ytterligere generelle push nedover på prisene som tilstramningen kan føre  til. Oppnåelig pris nærmer seg da det eieren anser som sin «bruksverdi». Da kan han / hun like gjerne fortsette å bruke eiendommen, og se det hele an. Boligen kommer ikke på markedet. Eieren sitter der med eiendommen sin, putter inn «passe» med penger for vedlikehold,  svevende i  uvisshet om vedlikeholdsutgiftene vil svare seg ved et senere salg. 

Så hva venter huseieren på? At flertallet i Røros kommunestyre skal skifte mening? Mon det. Kanskje et regjeringsskifte? Ikke umulig.  I mellomtiden: Markedet dovner, bygningsmassen blir så som så, mens håpefulle kjøperinteressenter står og ser på.

Et hjertesukk. 
Røros er et fantastisk sted! All verdens muligheter for friluftsliv, et flott sentrumsmiljø, et variert næringsliv som gjennomgående går så det suser, lav arbeidsledighet,  godt helsetilbud og ditto eldreomsorg. Og ikke minst et blomstrende forenings- og kulturmiljø! Med dette som bakteppe må det være noe av et nederlag for Røros kommune å måtte ty til et tvangsmiddel som skjerpet boplikt for å få «lys i vinduene». Hvorfor kan ikke Røros kommune heller våge seg frampå å være «litt ja-kommune»? Løs litt opp på regulerings- og restriksjonsmanien, – en forskrift får ikke vann til å renne oppover. Drop boplikten, gi litt mer rom for Hvermansens  kreativitet og virkelyst. Da blir det etter hvert kanskje så besatt trivelig på Røros at noen av oss som bare har lovlig fritidsbolig «vipper over» og blir rørosinger «på ordentlig». Man kan aldri vite.