Torsdag 11. mai er det klart for konsert med singer-songwriter Sara Fjeldvær.
Sara Fjeldvær vanker rundt i jazzmiljøet i Trondheim og har de siste årene vist seg som en dyktig live-artist.
Fjeldvær har en unik evne til å fange lytteren, og hun har vært til fascinasjon og begeistring for et stadig voksende publikum. Hun presenterer en stjernespekket gjeng på scenen.
Hun har varmet opp for Jonas Alaska, spilte på Vill Vill Vest i fjor og Trondheim Calling i år.
Siden 2021 har 23-åringen rukket å utgi debutplate, endt bachelor på jazzlinja ved NTNU, og utga i høst EP-en “Best Love” på plateselskapet Fjordgata Records.
I sin alternative popmusikk manøvrerer Fjeldvær seg gjennom såre følelser og nære tekster med selvsikkerhet og stor stemmeprakt.
Utvalg for helse og omsorg har utarbeidet utkast til strategi for helse og omsorg. Nå inviteres alle til å komme med høringsinnspill. Strategien skal behandles i kommunestyret 25.05.23
Fra strategi for helse og omsorg: Strategi for helse og omsorg skal sikre gode tjenester til hele befolkningen, uavhengig av alder og behov. Den skal følge visjonen «Pulsen i fjellet», og ses i sammenheng med kommunens øvrige planverk. Kommunes overordnede mål er definert i arbeidsgiverstrategien 2017-2025 som:
«En kunnskapsbasert, nytenkende og tilstedeværende organisasjon», heter det i Strategi for helse og omsorg.
– Fra og med 2020 ønsker Røros kommune å strømlinjeforme alle planer. Vi går fra ulike typer planer, som for eksempel fagplaner, kommunedelplaner, handlingsplaner med ulik struktur til kun å lage strategiske planer, står det i strategien.
I mai 2022 var det åpent folkemøte på Øverhagaen bo, helse-og velferdssenter vedrørende strategien. Det ble en innbyggerdialog, og flere av tilbakemeldingene er tatt med inn i strategien.
I tillegg har hele strategien vært ute på intern høring i kommunen før den ble sendt ut på offentlig høring.
Strategien ledes og styres av utvalg for helse og omsorg. Leder: Hanne Hauge, Nestleder: Oskar Tørres Lindstad. Stein Egil Selboe, Stein Petter Haugen, Erling Sven Busch, Per Arne Gjelsvik.
Lokal arbeidsgruppe:
Jan Roger Wold, leder av gruppen og saksbehandler. Frode Bukkvoll, saksbehandler. Gounda Brouwer og Nina Leer Harborg.
Har du en ide til miljøtiltak i fjellregionen? Da kan du søke midler nå.
Midlene kan gå til enkeltpersoner, lag og foreninger, bedrifter eller andre organisasjoner som bidrar til forurensningsproblematikk, kompetanseheving / bevisstgjøring om miljø, utvikling av miljøvennlige løsninger eller gode miljøtiltak. Søknadsfristen er 30. april. Dette opplyser FIAS.
Det er ingen formelle krav til søknaden, men den må inneholde en beskrivelse av hva man ønsker å gjøre, en tidsplan og et budsjett, samt hvor mye man søker om. Søknader sendes til firmapost@fias.no.
Fond for gode miljøtiltak i Fjellregionen deler hvert år ut midler fra 10% av overskuddet fra næringsrenovasjon i FIAS Proff.
Magna Svensson fra Røros gikk rett fra folkehøgskolen til jobben som bokhandler på Tynset. Ideen til å starte avdeling på Tynset fikk kanskje Lars Strømmevold over kaffekosen i Møllerbua sammen med fiskekameratene fra Tynset.
Lars Strømmevold tok over bokhandelen på Røros i 1918, og ikke lenge etter bestemte han seg for at den voksende stajsonsbyen i Nord-Østerdalen var et smart sted å utvide virksomheten. Samme år startet han filial på Tynset.
Fisketur Strømmevold skal ha fortalt at en pådrivende årsak til etableringen på Tynset var oppfordringer fra fiskekameratene. Hvert år tok Lars turen til Femundsmarka om sommeren, og drømmestedet var Roasten.
Til Roasten søkte også fiskere fra stasjonsbyen. Herrene Berget, Lyngbakken og Larsen skal ha tilbragt mange en kvald rundt kaffebålet sammen med bokhandleren fra Røros. Kanskje er Møllerbua eller en måssårabb attmed Roasten arnested for bokhandelen på Tynset.
Hodejakt Strømmevold så nok også verdien av å ansette riktige folk i forretningsdriften, og han hadde tro på frøken Magna Svensson fra Røros. Hun ble med andre ord ”headhuntet” til jobben som bokhandler, i god tid før avsluttet skolegang.
Baker O. Grønn tipset han om ledige lokaler i Bjørnstad Østby-gården like ved jernbanestasjonen. Her hadde fru Thea Bjørnstad Østby nettopp tatt i bruk nye lokaler. Bygget er senere revet for å få plass til dagens Torvbygg.
Dermed var lokalene på plass og driften kunne starte. Strømmevolds drømmebokhandler var imidlertid ikke ferdig med folkehøgskolen. Strømmevold og Svensson avtalte imidlertid at hun skulle starte så snart skolen var fullført våren 1919. I mellomtiden ble en frøken Andersen fra Oslo satt i stillingen.
31 år på Tynset I 1919 steg rørosjenta av toget på Tynset stasjon, og trengte ikke å gå mange skrittene før hun var ved sin nye arbeidsplass. Allerede de første årene skulle driften gå i balanse, og overskudd ble nok også.
1930-årene ble tunge tider for bedriften, men Magna ledet Tynsetavdelingen gjennom krisen
Magna Svensson skulle arbeide ved Tynset bokhandel i 31 år. Hun sluttet ikke i bransjen, men reiste tilbake til Røros og arbeidet ved kontoret til Amneus. Magna ble hedret med Selskapet for Norges vels sølvmedalje for over 50 års innsats for bedriften.
Otto fortsetter Otto Strømmevold kom til Tynset for å videreføre driften ved bokhandelen i 1951, da Magna reiste tilbake til Røros. Han tok over hele forretningen fire år senere og etablerte den som selvstendig firma. Med eksamen fra Bokhandlerskolen og lang praksis både i farens forretning på Røros og i ulike bokhandler i Oslo, var han vel forberedt på å lose firmaet gjennom de omformingsprosesser som var i gang i bokbransjen og i samfunnet forøvrig. Omsetningen økte jevnt og sikkert og i det hele var utviklingen i Tynset-området positiv og snart skulle nye planer komme inn i bildet.
Lokalene ble etterhvert for små, og 1959 godtok Strømmevold et tilbud fra P.A. Strømseng om å ta over eiendommen Tun. Ombygging av lokalene tok til, og året etter kunne Strømmevold flytte bokhandelen inn i arkitekttegnede butikklokaler. Med en stor klebersteinspeis var det nok en egen stemning i den gamle bokhandelen, og Strømmevold opprettet også en egen avdeling for barnebøker og leker innenfor hovedbokhandelen.
Like innenfor den romslige inngangen plasserte han papir og kontorvarer, og en egen dagligvareavdeling med platebar og ”musikk-krok”.
”Framskrittet” kommer Byutviklingen på Tynset trengte seg videre fram, og skjebnen til den gamle bokhandelen sto snart midt i framskrittets motorvei. Nord-Østerdal Sparebank kom med et sonderingforslag om et nybygg på Tun-tomta, for å gi plass forretningsbygg og nye banklokaler.
Banken, bokhandelen og kommunen stiftet aksjeselskap og satte arkitekt på jobben med å tegne nybygg. Bokhandelen drev videre i de gamle lokalene mens byggeperioden pågikk, og i 1974 ble det nye bygget innviet. Tynset fikk et nytt næringsbygg med flere aktører enn bokhandelen, og banken rev Tun-bygget og fikk nye lokaler sjøl også.
I 1986 ble bokhandelen gjort om til familieaksjeselskap med Kari Strømmevold som daglig leder og ansvarlig bokhandler. I 1999 tok dagens bokhandler Siri Strømmevold over driften i Tynset bokhandel.
Mye skjer i løpet av sju dager. Vi har plukket frem noen av sakene som har preget Rørosnytt den siste uka.
Lørdag 22. april arrangeres Røros Barnefestival for første gang. I tillegg til tidligere annonserte aktiviteter og innslag, blir det skattejakt, ordfører Sabeltann, allsang og bassengdisko.
Nylig utplasserte Bygningsvernsenteret nye taubanebukker for å erstatte de gamle som hadde forfalt. Bukkene tilhører den 1400 meter lange taubanen som fraktet malm fra Olavsgruva til Storwartz.
Ispinner og papp er de foretrukne råmaterialene når Mari Jøkulsdottir konstruerer sine populære og unike miniatyrhus. For tiden jobber hun med en fast Flåklypa-utstilling til Ronalds Leketøysmuseum i Bergen.
Kristoffer har akkurat returnert fra en tredagers-tur i Femundsmarka med sin turglade to og et halvt år gamle sønn Isak: – Det har vært en kjempeopplevelse, og det er verken den første eller siste turen i marka for Isak.
Dette er tredje del av serien «Fra urtid til Hans Aasen»
Folket vender tilbake Svartedøden satte en stopper for flere tusen års aktivitet på Rørosvidda. Landbruket opphørte, folket forsvant og landskapet lå øde mot slutten av 1300-tallet. Noen hundre år senere lød igjen øksehogg og bålrøken strakte seg nok en gang mot himmelen over viddelandskapet.
Også denne gangen var det jegerfolket som gikk i front. Som da isen trakk seg tilbake og de første menneskene inntok Rørosvidda for flere tusen år siden. Jegerne tok i bruk gamle fangstgropsystemer og fant seg godt til rette i naturen, som hadde god tilgang på fisk, vilt og tømmer. Gamle tufter ble ryddet og samfunnet som en gang hadde etablert seg på den værharde Rørosvidda var nok en gang i emning. I løpet av 1400-tallet eller tidlig på 1500-tallet etablerte nybyggere seg på restene etter vikingetidens fjellfolk. Støpen for et samfunn som skulle stå i smelteovnens skygge i mange hundre år og være med å prege samfunnsutviklingen i Europa var satt. Sporene etter det lever i idag, over 500 år senere.
Samfunnet spirer Fangstmulighetene trakk folk til Rørosvidda igjen, snaue 200 år etter at Svartedøden la fjellbygda øde. Men metallutvinningen var også et viktig element for at jernaldermenneskene turde å sette bo oppe på fjellet. Sporene peker langt tilbake i tid, og restene etter de første middelaldermenneskene taler også sitt tydelige språk. Jern- og kobberutvinning gikk inn i gårdshus-holdningen og skapte viktige ekstrainntekter til et skrint jordbruk og naturalhushold. Enkelte historikere mener at jernutvinningen faktisk kan ha bært hovedtyngden av enkelte bruks økonomi. Det er funnet slagg ved Galåbekken, og mange spor tyder på jernutvinning og metallproduksjon i området Galåen-Sundet, vest for Bergstaden. Slik sett kan altså jernet, og ikke kobberet være kimen til middel-alderbosettingen på Rørosvidda.
Den samiske befolkningen satte også spor etter seg i denne tiden og det er funnet en rekke sør-samiske kulturminner som stadfester at tamreindriften fortsatt er en viktig næring for en stor befolkningsgruppe på Rørosvidda.
Rundt om i Europa, og naturligvis i Norge, gikk etter hvert budene fra de høye herskere om at vandringsfolk og bønder skulle holde utkikk etter råmateriale for metallutvinning. En ny industri var i emning, et nytt samfunn vokste frem. Nyhetene om metallets uendelige muligheter og kongens formaninger om å lete etter råmaterialer nådde kanskje aldri så langt som til Rørosgård og det voksende samfunnet på Rørosvidda.
Dagliglivet var viktigst, og kampen for tilværelsens tok det meste av tiden. Rørosgård er nevnt første gang i offisielle kilder, i Olav Engelbrektsons jordebok fra 1530. I skattelista for 1610 er det nevnt tre ødegårdsmenn, og en av dem er bosatt på Rørosgård. Ålbyggene hadde igjen tatt i bruk sine setre, og Osgårdene var igjen i aktivitet. Ryen, Kverneng, Tyvold og Gullikstad er også nevnt i tidlige kilder. Pollenprøver viser at avskogingen av området var godt i gang og store innslag av blant annet fjellfrøstjerne og kurvplanter tyder på at jordbruk og slått var godt etablert. Spor etter rug og bygg underbygger antagelsene om helårsbosetting, men som i vikingetiden var livet på Rørosvidda travlest på sommerstid.
Og eksploderer En av disse sommerdagene, ifølge kildene i 1621 eller 1622, kom en svensk jeger ruslende gjennom ødemarka i grenselandet mellom Norge og Sverige. Hans navn var Hans Olsen og han hadde hørt kongens formaninger om rapportering av råmaterialer. Olsen satte bo «ved den Hitterelven liggende ås» og mest sannsynlig bygget han på gamle tufter. Områdene omkring Åsengården og Doktortjønna hadde vært i bruk i bosettingsformål kanskje så lenge som 2000 år når Olsen forelsket seg i Rørosvidda.
På Rørosvidda, i Gauldalen og Østerdalen er nå gårdsdrift på mange gamle tufter og en rekke anlegg for jernutvinning og metallproduksjon er i virksomhet. Men som nevnt står selvhusholdet og familiens livsvilkår i hovedsetet. Snart skal det være samfunnet og kongerikets hensyn som skal tas.
Den videre utviklingen er det Hans Olsen, eller Hans Åsen, som han etter hvert ble hetende, som får mye av æren, eller ansvaret for. Han husket kongens formaninger og så noe interessant i grunnen der en døende rein hadde sparket vekk mosen. Et lite spark for reinen men et stor spark for menneskeheten på Rørosvidda.. I 1644 etablerer kobberverket seg på vidda og Bergstaden Røros blir anlagt. I skattematrikkelen for 1647 har 8 bønder betalt sin skjerv til kongen. Kanskje var antallet fastboende så høyt som 50 på denne tiden. Beskjedent var det uansett, når man vet hva som skal komme.
I 1670 kunne Hans Olsen Åsen stå på tunet sitt en klar sommerdag og skue over et nytt landskap. Den skogkledde vidda han kom til på 20-tallet begynner å bli snau. Skogen er borte i en omkrets på 2,5 mil fra Røros hytte.
Industrien slår rot I årene fra 1644 til den klare sommerdagen i 1670 har det skjedd mye. Fagfolk kom raskt til Røros, gruvedriften var allerede i gang i Folldal, og ekspertisen satte raskt i gang bygging av samfunnet, veier, gruver, smelteovner og andre mekanismer i kobberverkets industri. Storwartzfeltet, om lag 9 km øst for Røros, var i drift fra -44. I -57 startet produksjonen ved Nordgruvefeltet. Galåen smeltehytte, den eldste kjente (fra 1655) ble nedlagt i 1670! Handmakt, ild og hestekrefter brøt de første gruvegangene og dro de første lassene med malm ut av fjellets buk. Kobberverket fikk tilgang på ressurser i en omkrets som strekker seg fra nord for Ålen til sør for Tolga, opp på Gauldalsvidda og inn til svenskegrensa. Ikke bare kunne de bruke naturressursene, de kunne også nytte seg av menneskelige ressurser. Bøndene ble pålagt å gjøre tjeneste for verket.
Foruten arbeidet i gruva, førte metallutvinningen med seg mye mer arbeid. Mer mat krevdes til et større samfunn, enorme mengder brensel måtte skaffes, trekull måtte produseres til metallutvinningen, bygningstømmer måtte hugges og bearbeides. Samfunnet endres i rask stil og for bøndene på Rørosvidda var en ny æra i gang. Fra å være frie, selvstendige arbeidere underlagt sitt eget åk, ble de brikker i et storpolitisk kappløp. Slaver i gruvene, med en utslitt kropp og tidlig død som lønn for strevet. Kombinasjonen med garden var eneste mulighet for familiene å overleve. Om metallutvinning i noen hundre år ble et gode for bøndene på fjellet, er det ironisk nok metallutvinning som skal tynge dem til arbeiderbevegelsen og menneskerettighetene kommer på banen noen hundre år senere.
Kilder: Bergverksbyens omland (Niku), Rørosboka, universitets- og forskningsrapporter, div. Historiebøker. Artikkelserien har tidligere blitt publisert i Kulturavisa Breidablikk.
Vi har tatt påskepraten med butikksjef på Kitch´n Marte Knutsdatter S. Skancke.
– Hvilke tradisjoner har du i påska?
– Som oftest er jeg på tur med hundene, enten på ski eller gåtur, sier Marte, og forklarer at hennes favoritt turmål er fjellet.
– Hvor tilbringer du årets påske og hvilke planer har du?
– Årets påske tilbringer jeg i Hådalen sammen med mine nærmeste og hundene. Tur og familiekos.
– Hvem ville du blitt sittende fast med på påskefjellet bortsett fra din egen familie?
– Hvem skulle det bli? Da ville jeg ha sittet der med fadderungen min. Han ville jeg ha vært værfast med om jeg skulle velge.
– Hvorfor akkurat denne personen?
-Fordi han er veldig kreativ, og han er fem år så det blir aldri kjedelig å være med han, fastslår Marte.
– Hvis du skulle brutt påsketradisjonen din, hvordan ville du feiret påska da?
– Da kunne jeg tenkt meg å reise til Svalbard.
– Hva er ditt beste påskeminne fra når du var yngre?
– Vi pleide å være på ski alle sammen. Spesielt med mormor. Da var det en topp, og kanskje en til, og enda en til, med bakglatte ski, sier Marte, og innrømmer til slutt at hun egentlig hater å gå på ski.
Kristoffer har akkurat returnert fra en tredagers-tur i Femundsmarka med sin turglade to og et halvt år gamle sønn Isak: – Det har vært en kjempeopplevelse, og det er verken den første eller siste turen i marka for Isak.
Kristoffer Sundt Sandnes er født og oppvokst på Glåmos. Nå bor han på Stormoen med familie, to barn og en Irsk setter. Til daglig jobber han som sveiser, og fritiden, forklarer han, går mye med til fuglehund, friluftsliv, laksefiske og jakt.
Tidlig krøkes Selv har han fått et sterkt forhold til Femundsmarka, og i likhet med sin egen sønn ble det noen turer da han selv var ung.
– Jeg har fått et sterkere forhold til Femundsmarka når jeg har blitt litt mer voksen. Men jeg var noen turer til Femundsmarka på jakt med noen onkler allerede som liten gutt, sier Kristoffer.
Sundt Sandnes forteller at det er tungt å legge ut på tur når han går med to pulker og har med seg gutten og hunden Faun. Som ekstra underholdning tok han med seg Ipad.
– Da ser vi litt på serier, og han kan sitte og se på den mens jeg kokkelerer litt, forklarer Kristoffer.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Alt klart: – Alle som skal på sin første ekspedisjon trenger et pakkebilde, sier Kristoffer. Foto: Privat.Klart for avreise fra Synnervika. Foto: Privat.
Trodde de skulle gå tom for bleier Turen startet i Synnervika, og gikk oppover Nesset, passerte Nordvika og forbi Gubbtjønnbuene før de kom til Svartsjøen og så til Langmyrbua.
– Etter det kom vi til nedre Muggsjøen hvor vi var i to dager. Der fisket vi litt. Det var ikke noe fisk å få, men vi koste oss, stekte noen pannekaker i teltet og var på ekspedisjon i nærområdet, forteller Kristoffer.
Etter to dager gikk turen videre til Fautbua, som ligger omtrent halvannen kilometer fra svenskegrensa.
– Da begynte det å skorte litt på bleier, og jeg ble usikker på om vi skulle ta en natt til eller ikke. Jeg tror det hadde gått bra, sier Kristoffer, og sier at han innså at han burde ha tatt med flere, spesielt siden det ikke veier noe særlig.
Pause ved Langmyrbua. Isak utforsker bua og kommer over en øks han synes er spennende. Foto: Privat.Isak svinger flagget ved adkomst Fautbua. Foto: Privat.
Robuste småtasser Isak har tidligere vært på flere turer, blant annet til Bersfjellet med pappa i sommer. Men helgens tur var den lengste så langt.
– Han var vel et og et halvt år gammel første gang han sov i telt på vinteren. Det har aldri vært et problem, og teltet har han hele tiden opplevd som en trygg plass, sier Kristoffer.
Sundt Sandnes sier at han tror toåringer kan få mye ut av å være med ut i marka
– Jeg tror det kan skape en robusthet på småtassene, og selv om han ikke kommer til å huske alt av turen, så lærer han konstant nye ting og oppdager noe nytt hele tiden, forteller Kristoffer, som forteller at det ikke går lenge mellom hver gang han må svare på et nytt spørsmål fra en engasjert og nysgjerrig Isak.
– Toåringer kan være utfordrende nok til vanlig, så hvordan er det å ha med en ut i marka?
– Jeg føler nok det at når vi er på tur så har vi riktignok noen utfordringer og små kriser, men jeg synes kanskje det er færre når vi er på tur enn i hverdagen ellers, sier Kristoffer, og forteller at han merker at gutten sover bedre i telt enn han gjør hjemme på soverommet. I teltet sover han gjennom hele natten, mens hjemme hender det at han våkner og er urolig i løpet av natta.
Isak og Faun. Foto: Privat.Trivsel i teltet. Foto: Privat.
Dette er andre del av serien «Fra urtid til Hans Aasen».
Bøndene inntar vidda
Steinalderfolket på Rørosvidda var nomadefolk og jegere, og ble sent påvirket av bronse- og jernalderens fremskritt i resten av Europa. Men etter hvert kom også bondekulturen til fjellet. Det første sporet etter ur-bonden på Røros er funnet på Aasengården, midt i hjertet av verdenskulturminnet Røros.
Klimaet på Rørosvidda fristet nok ikke steinaldermenneskene til å oppholde seg her på vinterstid. Redskapene var begrenset og det var tungt å skaffe seg nødvendig brensel, store vinterforråd og andre nødvendigheter. Men etter hvert som våre forfedre fikk byttet til seg redskaper som den nye kulturen i bronse- og jernalderen brakte med seg, ble også mulighetene til å livnære seg her oppe på vidda bedre.
Samfunnet endres Det første funnet som tyder på at jordbruket er i ferd med å etablere seg på Røros, er altså skafthulløksa som er funnet ved Aasengården, og som sannsynligvis stammer fra bronsealderen. Det er også funnet ei dobbeltegget skafthulløks i området rundt Aursunden. Enkelte andre mindre funn tyder også på at de første bøndene begynte sitt virke i Rørosområdet mot slutten av jernalderen eller i løpet av bronsealderen. Pollenprøver, som viser endringer i vegetasjon og lignende, viser ikke spor etter jordbruksvirksomhet så tidlig. I tillegg ble klimaet kaldere og våtere ved inngangen til jern-alderen, noe som ville vanskeliggjort et eventuelt påbegynt jordbruk. Etter funnene å dømme, har det lille jordbruket fra steinalder og bronsealder opphørt i yngre steinalder da klimaet ble hardere.
Utvinning av kobber kan ha funnet sted allerede i bronse-alderen i distriktet vårt, men metallutvinningen har satt flest spor etter seg i jernalderens siste tid. Det er funnet en rekke spor både i Røros og nabokommunene etter jernutvinning på denne tiden.
I overgangen fra bronsealder til jernalder er det altså fremdeles nomadekulturen som har satt sterkest spor etter seg, og flere funn tyder på at den samiske kulturen også var sterkt tilstede på denne tiden.
I Øvre Norrland er det gjennom pollenprøver registrert spor etter etablert reinsdyrhold som er datert til eldre jernalder. I Ridalsområdet er det også dokumentert spor etter samisk aktivitet siden jernalderen. En rekke av dyregravene er datert til eldre jernalder, lenge før de første sporene etter fast bosetting finnes. Forskerne antar at fangstgropene ble brukt av et folk som enten videreførte de gamle jegertradisjonene fra steinalderen eller som lærte seg å utnytte byttedyrene ved å temme dem.
Det finnes i tillegg tolv gravfunn i Røros som er datert til yngre jernalder. Det er registrert om lag 900 konkrete funn fra denne perioden. Spyd og pilespisser og spor etter jakt og fangst dominerer. Og fremdeles finner folk gjenstander fra denne tiden. Senest i år har Rørosmuseet fått overbrakt gjenstander man antar er fra jernalder og vikingetid.
Som nevnt i første artikkel er mange av dyregravene og fangst-anleggene i Rørosområdet datert til jernalder og middelalder, selv om man antar at mange var i bruk mye tidligere enn dette. Tyvoldanlegget (mellom Sundet og Galåen, vest for Glomma) er et av de mest kjente anleggene fra eldre jernalder. Enkelte av dyregravene som ligger litt nord for det omfattende anlegget, er datert til periodens begynnelse om lag 490 år f.kr. Tyvoldområdet har fra naturens side blitt velsignet med gode grunnforhold som gir gode vekstmuligheter og en rik flora,og har vært et naturlig sted for bosetting.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Det ble også funnet en rekke pilsisser i grava på Stenvollen. Foto: Ole Bjørn Pedersen, NTNU Vitenskapsmuseet.
Bosettingen øker Sporene fra vikingetiden finnes tydelig på norsk side av grensen og på svensk side. Den store konsentrasjonen av mennesker i Rørosdistriktet på denne tiden var samlet i de to jernalderbygdene som etter hvert vokste fram. Begge eksisterer den i dag i dag og bærer navnene Brekkebygd og Røros. Det er mye som tyder på at menneskene i jernalderen begynte å sette bo på den ugjestmilde Rørosvidda. Tettheten i funnene er en av indikatoren på dette og markerer overgangen fra nomadeliv til fastboende jordbruk. De helt store endringene kom imidlertid ikke før i vikingetiden. Pollen-prøver har påvist en nedgang i furuskog og en svak økning i verdier for gress, halvgress, einer og trekullstøv.
Det er først i vikingetiden forskerne med en viss sikkerhet tør anslå at det har blitt fast bebyggelse på Rørosvidda. Et funn ved Øya i Feragen tyder på fast bosetting i yngre jernalder, og er et sjeldent funn i den heller ugjestmilde naturen og jordsmonnet sør i Røros kommune.
Det er gjort en rekke rike vikingefunn og det er påvist en rekke gravhauger i Rørosområdet. En del av disse gravhaugene kan stamme fra tidlig jernalder, men de fleste er datert til vikingetiden, altså om lag 900 e.kr. Det er Røros og Brekken som byr på de rikeste funnene fra denne tiden. På Stenvollen og Borgos i Brekken er det gjort rike våpengravfunn i tillegg til at det er funnet en rekke enkeltgjenstander rundt om i bygda. Sør i bygda, ved gården Ryen, ligger haugformasjoner som kan stamme fra jernalderen.
På Aasengården er det funnet en bronsespenne og en ringspenne fra en kvinnegrav. Vevsverd og spydspisser er også funnet omkring Bergstaden. Det er også funnet flere sverd og en skjoldbule i området. Pollenprøvene som er gjort gir klare indikasjoner på endring i bruken av naturen, med skogrydding, beitevirksomhet og slått. Noe som sammen med de rike gravfunnene tyder på fast bosetting. I tillegg er det funnet flere kvinnegraver. De fleste funnene stammer dessuten fra brannbegravelser, noe som gjerne er et tegn på fast bosetting. Branngravlegging kostet mye arbeid og ritualene knyttet til en slik begravelse antas å ha vært mer omfattende. De første tidsfestede funnene fra jernalderen i Rørosområdet er datert til omlag år 500, og forskerne antar at det har vært fast bosetting i området i jernalderen, i hvert fall i yngre del av epoken.
Det er som nevnt funnet mange spor etter samisk virksomhet i Rørosregionen i jernalder og i vikingetid, og i Funäsdalen, 3 mil nord for Aursunden, er det funnet et omfattende flatgravsystem og spor etter samiske bosettinger. Dette funnet er datert til år 1000 e.kr. Også i Ridalen er det påvist spor etter samisk virksomhet i jernalderen. Enkelte forskere antar at kvartsittfolket (som folket som brukte regionen i steinalderen blir kalt) gikk sammen om fangst, og at denne kulturen ble videreført i eldre jernalder parallelt med økende fangstbasert reindrift både av den norrøne og den arktiske (samiske) befolkningen som brukte området.
Landskapet våre forfedre hvilte øyet på var ganske annerledes enn vårt. Rørosvidda var skog-kledd og artsfattig og furuskogen dominerte de tørre sandmoene og løsmasseavsetningene. Bjørka holdt til ved vassdragene og fuktige områder. Pollenmålingene viser at det i første rekke var furuskogen som ble ryddet. Kanskje ble den i tillegg brukt i en av mange blæsterovner, hvor den tidlige bosettingen i Rørosregionen utvant jern. Man må anta at jernutvinningen var et viktig bidrag til husholdningen hos de første gårdene som ble etablert på Rørosvidda, mer enn 600 år før kobberbyen Røros ble etablert på samme sted. Ved slutten av vikingetiden avtar imidlertid
virksomheten. Pollenprøvene tatt i Doktortjønna viser opphold eller stagnasjon i bruken av området i perioden tidlig middelalder ca. 1150 e.kr. Svartedøden herjet Norge og la også sin klamme hånd over samfunnet på Rørosvidda. Få spor er funnet etter menneskelig virksomhet i denne tiden. Etter at menneskene har satt spor etter seg gjennom over seks tusen år, utraderer den menneskeskapte sykdommen samfunnene oppe på Rørosvidda. Noen hundre år senere er imidlertid aktiviteten i området igjen økende.
Kilder: Bergverksbyens omland (Niku), Rørosboka, universitets- og forskningsrapporter, div. Historiebøker. Artikkelserien har tidligere blitt publisert i Kulturavisa Breidablikk.
Etter 50 år har nå NRK frigitt lydopptaket av «Fjellvett-sangen».
Sangen ble en slager på NRK i påska da den utkom i 1973.
3. april ‘23 ble den nye versjonen av «Fjellvett-sangen» for første gang kringkastet av NRK i P1-programmet «Utakt».
Fjellvett-sangen
Tekst og musikk og fremførelse: Tore Magnus Pettersson
Skal vi gå tur…? – Ja…!!!
Gå ikke ut på større turer uten at du er i god form
Selv om du er i god form, må du aldri gå alene
Tro ikke at du vet alt om fjellet, Lytt til erfarne fjellfolk
Vær rustet mot uvær selv på korte turer
Glem aldri kart og kompass, nei, nei,
Glem aldri kart og kompass
Selv om dere er mange som går sammen: Husk å si hvor dere går
I kritiske situasjoner; husk og atter husk; at dere holder sammen
Hør på radio vis respekt for været og værmeldingen
Vend i tide Det er ingen skam å snu
Husk at hjemme er det varmt og godt – godt, godt !
Husk at hjemme er det varmt
Syng denne sang når du skal ut på tur;
sе vil du få en trygg tur!
Historien bak sangen Det hele begynte med en undervisningstime for 50 år siden da tekstforfatter og melodikomponist Tore Magnus Pettersson fikk ideen.
– Siste året ved Bodø lærerskole i 1973 var studentgruppen, som jeg tilhørte, ute i «praksis» i barneskolen. Mot min stemme hadde gruppen vår bestemt at emnet for den integrerte undervisningen skulle være «fjellet». Og derved fikk jeg ansvar for å gjennomføre en undervisningstime i musikk om «fjellet», sier Pettersson.
– Neste formiddag sto jeg foran skrivebordet. – Om to timer skulle musikktimen avholdes. – Nå måtte der skje noe. Øynene mine gled over papirene, som lå spredd utover hybelen, forteller Pettersson, og legger til:
– så ble jeg stående og glo ned på Røde Kors sin brosjyre om «De 9 fjellvettreglene».
Jeg grep gitaren og sauset sammen en melodi, som kunne fungere til fjellvettreglene og så hastet jeg bort til skolen, oppsøkte stensilmaskinen og sveivet opp et klassesett av «Fjellvett-sangen». Nå fikk det bære eller briste.
– Til min store forbauselse ga øvings-skolelæreren meg skryt for undervisningstimen! – «Dett var dett» tenkte jeg, som vi pleide å si det den gangen, husker Pettersson.
Det var begynnelsen på historien om sangen som etter mye om og men fant veien til radiorotasjon i NRKs påskeprogram.
Mange år senere ble endelig en ny versjon av sangen for første gang kringkastet av NRK, 3. april i 2023.
Sammen med dyktige Svein Hansen i «Ola Narr Studio» har jeg frisket opp lyden – uten å destruere det upolerte skrangel-preget – for lansering på strømmetjenester påsken 2023, sier Pettersson.
